På tokt med Amundsen

Gårsdagens Dagsavisen har et større oppslag om hva som skjer videre etter boken Organisten, et samarbeidsprosjekt mellom Petter Amundsen og Erlend Loe. Dette er en oppfølger til den kortere artiklen som finnes her, og skildrer møtet mellom Amundsen og den britiske Shakespeare-eksperten Robert Crumpton.

For to år siden skapte Amundsen og Erlend Loe rabalder med «Organisten». I boka hevdet Amundsen, som til daglig jobber som organist i Skøyen kirke, at det var en gruppe menn under Francis Bacons ledelse som skrev Shakespeares verker og at originalmanuskriptene ligger nedgravd på Oak Island i Canada. Ifølge Amundsen er dette skrevet inn i Shakespeares tekster gjennom kodede meldinger.

– Jeg er skråsikker på at Amundsen har funnet et system i Shakespeares verker som er designet av noen. Vi mener dette stoffet er så spennende at det bør presenteres også for kinopublikummet, sier produsent Kjell Eriksen i produksjonsselskapet Videomaker.

Sammen med regissør Jørgen Friberg, har Eriksen i lengre tid jobbet med en TV-serie om Amundsens Shakespeare-teorier.

I dagens avis får vi ikke spesielt overraskende vite at organisten Amundsen er tidligere børsmegler (og åpent erklærer at han liker å tjene penger, uten at han er helt alene i verden om det), frimurer, lot seg inspirere av Ignatius Donnelly (mannen som med sitt verk om Atlantis var den viktigste inspiratorene for moderne kultarkeologi) og forsker med linjal og passer.

Med andre ord har vi her å gjøre med klare symptomer på hva vi andre steder har kalt for "Koder og kontanter. Når kreativiteten sitter i blodet" i samlingen Åpent sinn eller høl i hue?.

Det er ikke vanskelig å løse koden når sporene er såpass klare. La oss her kort berøre to av de som er nevnt over.

Den berømte "gruvesjakten" på Oak Island er mest sannsynlig et naturlig fenomen, ikke noe sinnrikt innrettet lager for enhver skjult skatt som måtte interessere skribenter og skattejegere. Det inneholder dermed verken tempelriddernes skatter eller Shakespeare sine originalverker.

Ignatius Donnelly er også et naturlig fenomen, ikke minst når det gjelder evnen til å se mønstere i forhistorien ved høylys dag. Hans bøker om Atlantis: The Antediluvian World (1882) , Ragnarok, the Age of Fire and Gravel (1883) og The Shakespeare Myth (1887) brakte ikke forskningen på feltene en millimeter lenger. Tvert i mot la de ut så mange villspor og etablerte så klare forelegg for kultarkeologer, at de inspirerte nye superbestselgere av nonsens, enten vi snakker om Erich von Däniken eller Graham Hancock.

Dermed drønner Dekodet sine alarmklokker som et kirkeorgel, til TV-serien kommer.

Og garantert lenge etter.