tirsdag 31. mars 2009

Rock'n roll


Da er det bare å melde høyt og tordnende at jeg har bestilt billett til Keith Emerson Band at selveste Ronnie Scott's i London den 13. juli.

Sikle, sikle.

Mulig jeg bestiller middag også.

Selv om det ikke akkurat er taffelmusikk vi snakker om.

søndag 29. mars 2009

Ved høylys dag

Vi fortsetter med noen bilder, denne gang selvsagt av spøkelser som til alle tider synes å stikke ut sin ekle- og ektoplasma. Vi orker ikke å legge dem ut, men du kan se dem her.

Nettavisen stiller uten snev av kriterier eller kritisk journalistikk (alt handler jo om å få treff i disse snåsatider, hvilket denne bloggen nå bidrar til), det ledende spørsmålet "Er dette et spøkelse?".

Korrekt svar er nei.

Ett foto av noe som er eller ligner på et menneske er ikke bevis for annet enn at det er eller ligner på et menneske. At det kan være personer, eller noe som ligner på personer, i skogen, på stranden eller på en slottsbalkong, for ikke å si på en dobbelteksponering, er verken nytt eller numinøst. Heller ikke hvis de er utkledde, eller ser ut som om de er det.

Men du verden så godt det viser hvor fort hvor mange tolker inn ting, basert på ledende spørsmål og selektive fotografier. Der vi vel og merke ikke ser hele situasjonsbildet (som hva som stod bak eller på skrå for eller over eller inne i hodet på fotografen, for ikke så si hvem som drev med practical jokes).

Og så får vi understreke at personen på bildet ser mindre ut til å ha på seg klær fra middelalderen enn fra renessansen.

Men i våre dager ser man jo middelalder ved høylys dag, straks man møter noe som er eldre enn år 1800. Eller muslimsk.

lørdag 28. mars 2009

Til en forandring

Siden jeg i perioder (sånn et par ganger i året) av en eller annen pussig og derfor garantert overnaturlig årsak sliter med senebetennelse, er jeg inne i noen dager (eller uker) med sterkt redusert skrivning fra min side.

Men det forhindrer ikke kynisk og kontant utnyttelse av det poenget at bilder kan si mer enn 1Kb eller 2.

Og så er det alltid en god unnskyldning for å lese en bok eller ni, se en TV-serie eller en mer eller mindre tullete tegneserie.

Men i dag blir det altså et bilde. Til en forandring.

Og så er det jo tross alt fortsatt jubileumsår, da.

torsdag 26. mars 2009

Venner i Gøteborg

Og så var det klart for det nærmeste vi kommer en gjenforening av Gentle Giant.

Stedet er Gøteborg, datoen 25. april, billett er kjøpt.
Kerry Minnear, Gary Green & Malcolm Mortimore från gruppen GENTLE GIANT återförenas i sofistikerad rock av det mer progressiva slaget!

Med sig har de musikerna John Donaldson, Roger Carey, Andy Williams och så Mike Wilson från 10cc på sång.

Three Friends spelar bara musik av GENTLE GIANT.

Entré: 300:- förköp på: http://www.pusterviksbiljetter.com/

Vi öppnar Kl. 20.00 På stora scen. Åldersgräns 18 år. Meny & bar
.
Flere enn tre venner har allerede varslet sin ankomst fra Norge.

onsdag 25. mars 2009

Nedoverbakke for HEF

Siden jeg nå selv av og til er med på å lage annonser her på telebruket, sitter jeg inne med mye empiri for at dette med reklamer ikke er enkelt.

Men noen ganger blir man ekstra forundret.

Som hva i all verden reklamene under skal symbolisere.

At det går utforbakke om man melder seg inn?

At det lønner seg å melde seg inn i nedgangstider?

At det er gratis å komme på skråplanet, slippery slope and all that, om man er under 26 år?

At det ihvertfall ikke finnes noen himmel - vi går alle i bøtta til slutt?

At nå gjelder det å senke pilen for medlemstallet i Statskirken?

At noen satt for lenge i dunkel belysning med et reklamebyrå med fikse idéer (fort gjort, snakker av egen erfaring)?

Det er bare å sende inn ditt eget alternativ. Bøtta står klar.

tirsdag 24. mars 2009

En helt ordinær religion

I "Den norske misforståelsen" i dagens Aftenposten angriper Henrik Thune de som hevder at integreringsproblemene i Norge skyldes islam.
Den norske religionsdebatten er viktig nok. Samtidig er den en kollektiv avsporing. For det er faktisk ikke religionen islam som fremkaller integreringsproblemene i Norge.
Thune er langt mer på sporet her enn enkelte liker å tro, ikke minst ved å unngå den endimensjonale vinklingen vi finner både hos snikislamiseringsapostler og nye ateister.
Jo, det betyr at det vi ser som uttrykk for islam i Norge, stort sett er uttrykk for noe helt annet enn religion. Det er helt avgjørende å huske at det flerkulturelle Norge nesten utelukkende har rekruttert borgere med muslimsk bakgrunn enten fra områder kjennetegnet av svake statsstrukturer og sterke tradisjonelle landsbykulturer, eller borgerkrig og kaos. Vi tror vi ser islam, men det vi ser er i stor grad overføringer av patriarkalske samfunnssystemer fra deler av Somalia, Nord-Irak og Punjab i Pakistan, eller krigsflyktninger som trenger omsorg. Det er motsetningene by/land eller krig/fred som skaper integreringsproblemer i Norge. Ikke islam.
Det er bare å falle på kne for denne observasjonen. Selv om den ikke er utpreget original. Den deles av de fleste jeg kjenner, ihvertfall av det som litt keitete kan kalles fagpersoner. Det er på mange måter å slå inn åpne dører.

Men - og her er han nok mer naiv enn de nye ateistene - samtidig synes Thune å undervurdere religion som samfunnsfaktor.
Hva gjør man med dette? Det flertallet i Norge vil, og som også Regjeringen står for, er å stramme inn innvandringspolitikken. Jeg er relativt overbevist om at dette er å berede grunnen for større integreringsproblemer i fremtiden. Norge trenger en bredere innvandring fra muslimske land. Intet mindre. Økt integrering fordrer arbeidsinnvandring fra muslimske land. Jeg tror dessverre ikke at dette kommer til å skje. Men det ville ha vært en gedigen fordel - både for å dempe konservative tendenser i norske muslimske miljøer, og for å kunne se islam som den ganske ordinære religionen den er, bak det norske sløret.
Sterkere og klarere er det vel ikke mulig å uttrykke noe av drømmen og håpet bak det fargerike fellesskapet. Vi er avhengige av disse menneskene. Og de kan berike oss med nye perspektiver, enten vi snakker musikk, moter eller lokalmiljø.

Samtidig som vi kan påvirke positivt den konservatismen som innvandrere og flyktninger fra landsbygda og krigsområder naturlig bringer med seg.

Men det hele ender altså med utsagnet om islam som en "ganske ordinær religion".

Hva i all verden er så det dyret? Hva er en ganske - ordinær - religion?

Snakker vi om en triviell og fargerik affære for hobbyrom og tradisjonsfester? Som en slags folkedrakt vi ifører oss for å skape stemning?

Eller menes en mer farlig greie på linje med disse kreasjonistene som lager websider på offentlige norske skoler? Eller muslimske kvinner som ønsker å bruke hijab? Og hva med de som måtte ønske å påvirke liv og lovverk med religiøse impulser?

Eller menes rett og slett kanskje en like dustede og (verst av alt) påtrengende tro som all annen religion? De kan jo aldri tie stille, disse folkene. Noen har til og med blog.

En "helt ordinær religion" åpner kort sagt for mange tolkninger. Noe som innebærer at det i stor grad vil avhenge av eget perspektiv. Nye ateister er programforpliktet til å se dette som mer truende enn norske statsvitere.

Thune selv tror nok han kan dempe debatten og hysteriet med denne type formulering. Han trekker muligens til og med assosiasjonsmessige veksler på norsk jule- og påskefeiring. I Europa har vi noen års tradisjon for at religion hører hjemme på sidelinjen, og kun bør utøves søndag formiddag. Eller - i mest intense og ekstreme fall - hvis du er narkoman og trenger hjelp for å komme vekk fra kjøret.

Det er likevel litt overraskende at en statsviter som Thune ikke nevner at det finnes religiøse retninger som er ganske fremmede for noe i retning av en toregimentslære.

Men kanskje er det fordi han tror at religioner egentlig - sånn på dypet - er like, at han tror det finnes ordinære.

Å snakke om helt ordinær religion, uten presiseringer eller avgrensninger, blir imidlertid fort såpass meningsløst at det er misvisende.

Det er dermed dessverre vanskelig å komme unna at Thune har levert et ganske så ordinært innlegg.

mandag 23. mars 2009

Kreasjonistisk krøll

Antagelig er det atskillig skandinavisk aksent også hos de som underviser i naturfag på denne skolen [linken synes å være tatt av, men det er en cache her].

Selv om det kanskje klinger enda mer grasrotamerikansk i argumentsjonen.

Dessverre tror jeg at denne type kreasjonistisk krøll ikke er helt uvanlige på enkelte kristne skoler. Og det er sikkert ikke mindre vanlig at de kritiseres - av folk utenfra.

(Oppdatering 24.03.:) Saken her blir ikke bedre av at vi faktisk snakker om en offentlig norsk skole.

Men jeg er rett og slett usikker på hvordan man kan si fra på måter som gjør at det hele ender i ettertanke og ikke bare i skyttergraver.

Kanskje er den beste måten uansett ikke å være for rund i kantene? Noe jeg har en liten anelse om at få vil beskylde meg for i det følgende.
Vitenskapen og forskere er lite flinke til å skille mellom hva de vet og hva de tror. De kan bevise mange forhold, men på mange områder tolker vitenskapsmenn slik som de tror at ting har skjedd; de kommer med hypoteser og teorier.
Greit nok, i og for seg. Viktig å ha en sunn kritisk sans.
På søndager på NRK TV har det gått en flott og interessant serie om planeten vår, men på mange områder blir historien framstilt på en useriøs måte. Vi får servert rene fantasier fra forskjellige vitenskapsmenn. Når vi ikke får høre hva som er fakta og hva som er teori mister programmet sin troverdighet. Det samme skjer med vitenskaplige uttalelser i skolens lærebøker. Jeg vil komme med tre eksempler:
Også greit nok, så langt ser det hele nesten litt tilforlatelig ut. Men det var de eksemplene, da.
The big bang.
Vitenskapsmenn har observert at materien i verdensrommet utvider seg, akkurat som er ballong som blir blåst opp. De har klart å måle avstanden til en galakse som er hele 14 milliarder lysår unna. Dermed kan de si at verdensrommet er minst 14 milliarder år gammelt. Dette er riktig dersom lyshastigheten er konstant, men nå er det en australsk forskergruppe som mener de kan bevise at lyshastigheten har vært større tidligere, og dersom dette er riktig, så kan man ikke si at verdensrommet er minst 14 milliarder år gammelt. The big bang kan ingen bevise, men dette er en fantasi eller en teori som en del forskere har fordi de ser at materien beveger seg ut fra et sentrum. Dermed er det ikke riktig å si at verden begynte med "The big bang", men at vi har en teori om dette.
Dette er vanskelig å tenke seg noe mer useriøst fra en skole. Denne "australske forskergruppen" (som er ureferert) tillegges for det første en større status enn Big Bang-teorien (er australske vitenskapsmenn hevet over kritikk?), og for det andre er det altså slik at denne påstanden om endring av lyshastigheten (så vidt jeg er kjent med) er tilbakevist for lenge siden. Jeg leste om den i kreasjonistisk litteratur rundt 1980, men har ikke sett særlig til den siden - i noen sammenheng.

Og det blir verre.
Darwins utviklingslære
Charles Darwin hadde svært begrenset vitenskaplig materiale tilgjenglig da han framsatte evolusjonsteorien. Ikke kjente han til mutasjoner, gener, DNA eller kromosomer. Ut fra sine funn, framsatte han en teori som verden tok i mot med åpne armer, for endelig kunne folk forstå på en enkel måte, hvordan verden var blitt til.

Darwins evolusjonslære: En celle ble til ved en tilfeldighet i havet. Denne cellen utviklet seg til fisk, krypdyr, blomster, fugler, pattedyr og til sist til mennesker.
Drivkraften bak dette skulle være kampen om tilværelsen.

- Det er helt utrolig at vi kan godta en slik banal historie i dag.
Å gå i mot evolusjonslæren på den måten er - for å si det slik - helt utrolig banalt. Man kan ikke bare hevde at noe er banalt og så komme med kjappeserier på to-tre avsnitt for å motbevise en omfattende og bredt forankret vitenskapelig teori. Banalitetene blir ikke mindre når man bruker "motbevis" som alle som ser etter vil oppdage at er påviselig feil.

Som dette med Geologiske perioder
I boka "The Geological Work", som kom ut I 1821 legger Charles Lapworth grunnlaget for den moderne modellen vi har for geologiske lag og geologiske perioder. Vi kan lese om kritt, juras, trias, perm, karbon, devon, silur, ordovicium, kambrium osv. Kambrium skal være geologisk lag som er 500 million år gammelt. Kritt er rundt 100 million år gammelt.

Problemet er at vitenskapen har ikke noe redskap som kan måle tid unntatt C14 datering.

Wikipedia: Metoden er basert på at alle levende organismer inneholder en liten konsentrasjon med den radioaktive karbonisotopen 14C. Så lenge organismen er i live, vil mengden av radioaktiv 14C være konstant fra næringsinntak. Når organismen dør tas det ikke lenger opp radioaktivitet, og mengden 14C i organismen går langsomt ned. Karbonisotopen med atomvekt 14, har en kjent halveringstid på 5 730 år, noe som betyr at etter denne tiden er kun halvparten av mengden 14C tilbake.

Når C14 datering brukes på organismer som har levd for mer enn 5000 år siden, blir feilmarginene svært store. Universitetet i Bergen har bl.a. utviklet en beregning for å korrigere alderen dersom den døde organismen har lagt i vann. Dersom materialet blir utsatt for radioaktiv stråling eller radioaktivt nedfall, vil alderen bli alt for høy.

Når vitenskapen sier at geologisk lag fra kambrium er 500 millioner år gammelt så er dette subjektiv gjetning.
Dette er så feil som det kan få blitt, og til og med en misforståelse av vanlig ungjords-kreasjonisme.

Når man skal henvise til wikipedia, er det pussig at man ikke ser at det der er oppgitt en 10-15 andre metoder som kan angi tidsepoker - og som er egnet for perioder på millioner av år.

Artikkelen er kort sagt en overfladisk gjennomgang av tilbakeviste kreasjonistiske forenklinger, blandet med misforståelser også av disse. Den er dessverre best egnet til å styrke ateister i den ikke helt blinde troen på at litt vel mange kristne opptrer i blind tro.

Noe som nok dessverre ikke var målet med artikkelen.

søndag 22. mars 2009

Romvesener med skandinavisk aksent

Så kom katta ut av sekken. Romvesenene er avslørt. Og skandinaver har all grunn til å være stolte.
Mandag 20. november 1990 luftet en kvinne fra Norwich hunden sin da hun møtte en mann. Han lurte på om hun hadde tid til å høre på hva han hadde å si.

- Han spurte henne om hun var klar over kornsirkler på jorder i nærheten, og fortalte videre at han var på en annen planet som var ganske lik jorden. Det var folk fra hans planet som hadde laget kornsirklene og at de var vennlige, men redd for å kontakte menneskene direkte, står det i dokumentet som ble sendt videre til forsvarsdepartementet.

Kvinnen ville ikke oppgi sitt navn og skal ha vært svært opprømt. Hun beskrev mannen som middels høy, med lyst hår og en skandinavisk klingende aksent. Da mannen gikk videre fortalte kvinnen at hun hørte en høy summende lyd og et sfærisk objekt som steg opp mot himmelen og forsvant.

Saken ble regnet som alvorlig nok og kvinnen ble avhørt av forsvarsdepartementets etterforskningsorgan DI55.
Det er ikke vanskelig å forstå hvem det er hun egentlig snakker om. Alle som så OL-åpningen på Lillehammer fire år senere kan bekrefte at det ikke bare er kornsirkler de lager.

Vi gned oss jo i øynene vi også i 1994, men innser nå at mistanken var riktig.

For det var faktisk aliens tilstede, noe enhver kunne se ved høylys dag.

Vi snakker selvsagt ikke om Johan Olav Koss, men om vettene. Bare å komme på tanken om å la disse representere Norge og Skandinavia for hele verden, viser hvilken hypnotisk makt romvesnene har.

Det hele gjør også den norske gullfangsten lettere å forstå. Mot utenomjordisk energi var selv dopede utlendinger maktesløse. Selv om vi og vettene for syns skyld lot Italia vinne herrestafetten i langrenn.

Men nå er de altså avslørt. Selv om det er for sent å ta til vettet for noen og enhver.

fredag 20. mars 2009

Hvorfor jeg av og til tviler

Noen ganger tar også jeg på meg vanlige klær og beveger meg mot mørke bakgater, som tvileren som går.

I det hele tatt gjelder det å komme seg lengst mulig unna, når oppslagene blir av typen Ja, vi tror på åndene.

Om det jeg skal tvile mest på er verdien av rasjonalitet eller av religion, er mer uklart.

torsdag 19. mars 2009

Sensasjon: Kritikk av kristne går over skaftet

Mange har skaftepassering i kristenkritikk som hobby, men når vi snakker om eliten er det hard kamp om plassene. Dermed er det en glede å presentere en av kandidatene, fra dagens Dagsavis.

Vi snakker om ingen ringere enn Mathias. Han oppfatter Kolbergs "utspill" om radikal Islam som vås og sier klart fra om hvor i Paris David kjøpte skapet.
"Er det én religiøs gruppe hvis radikale elementer har truet andres frihet de senere årene, er det de kristne".
For så ikke å nøle med å nevne også
"andre som de seneste årene har benyttet seg av ulovlige midler for å oppnå sine mål. Nynazistene, for eksempel".
Effekten er... effektiv. Den religiøse gruppen "kristne" bør med andre ord ikke bare trekkes fram minst på linje med islamister, det synes som om de må nevnes før nynazister.

Bakgrunnen for det hele er selvsagt den interne kampen i Arbeiderpartiet som sliter med sine fløyer i integreringsdebatten - som de ikke tar. I stedet gjelder det å få fokus over på en debatt om "mobbing" og "hets" av muslimer. For snakker noen om radikal islam, mener man selvsagt egentlig muslimer flest, eller slik islam egentlig er.

At man da kan mobbe og hetse kristne, tas det som vanlig ikke så nøye med. Eller på samme måte få fram hva kristen tro egentlig er.

Mens tråder med denne type stemplinger risikerer å bli stengt på VG Netts debattsider, slipper de altså greit til i Dagsavisen. I trykkefrihetens navn er det selvsagt helt på sin plass. Og til stor forlystelse for oss som samler på slike utfall.

Men kanskje ikke like morsom for utopister som kjemper for en rasjonell offentlig samtale, selv i Dagsavisen.

Ny film med MacGyver?

Pausen i vår gjennomgang av verdens beste TV-serier, skyldes ikke bare at jeg ser for mye på TV-serier. En annen årsak er stadige besøk på denne verdens nettaviser, ikke minst for å lese om TV-serier.

En av de seneste nyhetene er altså at MacGyver igjen kan bli filmet. Og uten å hevde at jeg har sett særlig mange (eller noen) av episodene i serien, selv om sesong 1 har stått klar i hylla en stund, er det noe ved konseptet som fascinerer en med siving-stempel i passet.

Det er noe eget ved personer med evnen til å komme seg ut av enhver knipe med akkurat det som er for hånden, enten det er en hårnål eller rakettrampe.

Rorschach behersket kunsten i Watchmen, og en og annen guttebokhelt (inkludert en NTH-student) på 50-tallet. Men det er så vidt jeg kan forstå ingen som har vært så gjennomført som MacGyver.

Det er dermed ikke underlig at enkelte har satset på ham i enda større oppgaver.

Mens det på den annen side er mer underlig at norske media i så liten grad (om i det hele tatt) nevner at Richard Dean Anderson spilte enda flere sesonger i Stargate enn i MacGyver.

Aner vi her en bevisst og infam brodd mot science fiction? Hvilke mektige krefter står bak? Hva er målet?

Det gjelder nok snarest å se seg om etter en blyant og boks barberskum.

onsdag 18. mars 2009

Blogger jeg digger

Det er bare å bryte sammen og tilstå at jeg har sans for Liv Marits meninger om mangt.

Ikke bare fordi jeg deler et hus og noen barn med damen, men fordi hun er av de som har mangt på hjertet av meninger - og (la oss legge til, sånn litt for ordens, og ikke minst husfredens, skyld) ikke minst på hjernen.

Ønsker du å unngå snik-Liv-Maritifisering, vet du altså hvilket sted du må holde deg unna.

For enhver pris.

Tre venner?

Det er ikke til å unngå at det kribler både her og der i gofoten når Gentle Giant og ELP ser ut til å ha ulike varianter av gjenforening.

For de førstnevntes vedkommende har altså tre av medlemmene i bandet dannet gruppen med det ikke helt upassende navnet Three Friends. Neste konsert er i England i april.

Selv om Shulman-brødrene glimrer med sitt fravær, er det ikke direkte mangel på talent hos de gjenværende. Og med Kerry (altså både en singer og songwriter) på plass ,skal de ikke ha store vansker med sentrale sider ved soundet.

For ELP er det som kjent nok med tre mann. Og selv om vi muligens fortsatt ikke snakker om tre perlevenner, ser det ut til at de i skal ha en liten turne, enten sent i høst, eller til neste år, skal vi tro hardnakkede rykter, for ikke å si uttalelser av henholdsvis Carl og Keith (takk til Tony for begge linker).

Selv om Keith understreker, som i intervjuet på tysk til venstre, at hans egen musikalske fremtid ligger i Keith Emerson Band.

Skulle noen være i tvil om akkurat det, har de ikke hørt fjorårets album. Altså er det bare å gå hjem og skamme seg.

Eller løpe til Platekompaniet.

tirsdag 17. mars 2009

Singer, men ikke songwriter

En av de mer interessante figurene jeg følger, er Peter Singer. Og vi snakker ikke om en amerikansk folkesanger.

Singer er i stedet en "bioetiker" med fokus på at etikk må inspireres av naturen, eller i det minste ikke underslå biologiske fakta.

Konsekvensen av et slikt naturalistisk syn er... lærerikt.

Nå har Dinesh D'Souza (en person jeg også har et mer enn lettere ambivalent forhold til, men alltid tankestimulerende) debattert Singer. Og skrevet en - selvsagt helt nøytral - kommentar til dette.

D'Souza legger som vanlig ikke mye i mellom.
Singer is a mild-mannered fellow who speaks calmly and lucidly. Yet you wouldn't have to read his work too long to find his extreme positions. He cheerfully advocates infanticide and euthanasia and, in almost the same breath, favors animal rights. Even most liberals would have qualms about third-trimester abortions; Singer does not hesitate to advocate what may be termed fourth-trimester abortions, i.e., the killing of infants after they are born.

Singer writes, "My colleague Helga Kuhse and I suggest that a period of 28 days after birth might be allowed before an infant is accepted as having the same right to life as others." Singer argues that even pigs, chickens, and fish have more signs of consciousness and rationality—and, consequently, a greater claim to rights—than do fetuses, newborn infants, and people with mental disabilities. "Rats are indisputably more aware of their surroundings, and more able to respond in purposeful and complex ways to things they like or dislike, than a fetus at 10- or even 32-weeks gestation. … The calf, the pig, and the much-derided chicken come out well ahead of the fetus at any stage of pregnancy."

Some people consider Singer a provocateur who says outrageous things just to get attention. But Singer is deadly serious about his views and—as emerged in our debate—has a consistent rational basis for his controversial positions.
D'Souza ser for seg at de såkalt nye ateister grøsser over Singer. Han ødelegger for deres sak. Han går for langt. Det hører ikke med i det gode selskap i 2009 å gjøre nietzchianske omforminger av alle verdier.

Det er kort sagt (vi kunne altså sagt det langt lenger) ikke kosher i dagens samfunn, enten vi foretrekker teselskaper eller pubrunder, å se inn i avgrunnen.

Vi får bare håpe at Singer ikke blir tatt på alvor. For vi er nok flere enn nye ateister som ikke helt kan svelge denne type etikk. Enten vi nå mener vi har har grunnlag for det eller ei.

Katolikk i Konstantinopel

Enten du følger Oddvar Mois blogg jevnlig eller ei, kan du kanskje ha interesse av å se hans bilder og betraktninger om besøket i Konstantinopel og (om noen dager) i Kappadokia.

Siden vi snakker om en av mine store favorittbyer, er det alltid litt hjerteskjærende når andre er på besøk.

Vi får ta det igjen et annet år. Kos deg Oddvar!

mandag 16. mars 2009

Skumringens menn

I en tid der unge piker intenst lengter etter å bli bitt av vampyrer, slik også gutter (og ikke bare de aller yngste) en stund prøvde å bli bitt av Buffy, er det kanskje grunn for en far til å trekke Twilight-fenomenet ut av skumringen.

Stephenie Meyers bokserie om Bella som flytter til et av de mest regnfulle steder på vestkysten av USA, og forelsker seg i en skikkelse som viser seg å være hva mareritt var laget av før, er av mange grunner blitt en bestselger.

Det er forståelig at fortellingen fengsler. Selv om vi kanskje ikke liker å innrømme det, kommer vi ikke forbi at den verken er uspennende eller helt uorginal.

Det fascinerer alltid med vampyrer som i motsetning til sine stammefrender har valgt ikke å nære seg av mennesker. Der Josh Whedons Angel var en vampyr med sjel, er Edward Cullen og hans familie utvilsomt vampyrer med samvittighet.

Noe som vi vet ikke er helt enkelt i møte med ganske så umenneskelige fristelser. Det er ikke tilfeldig at coveret har bilde av et eple.

Meyer gjør det interessante grepet å blande Tolkiens alver med folketroens vampyrer. Og utruste dem med krefter som vanskelig finnes utenfor superheltenes rekker.

Det er likevel ikke akkurat Watchmen vi har med å gjøre. Og for den slags skyld heller ikke X-men eller Spiderman.

Edward overgår dem alle, hvis vi for anledningen ser bort fra Doctor Manhattan. Nå er ikke det så farlig i en bok der ingen uansett kan måle seg. Ihvertfall ikke blant andre enn vampyrene selv (selv om vi muligens aner at noe kan dukke opp i bind to?).

Det er ikke til å unngå at Twilight er en fortelling for unge piker - på samme måte som DC og Marvel opprinnelig skrev for unge gutter. Men er det noe som blir tankevekkende for en far, så er det mannsidealet.

For her er det umulig ikke å få prestasjonsangst, enten man nå er i sin beste alder eller tenåring.

En ting er at kvinner synes å høre hjemme på kjøkkenet. Bella lager lett og lystig, uten noen gang å stille spørsmål ved saken, mat til sin heller hjelpeløse far av en landsens sherrif. En helt annen ting er at Mannen, eller rettere sagt Kjæresten, har alle de egenskaper som menn stort sett ikke har.

For i Edward Cullen møter vi en skikkelse som minner mest av alt om middelalderens riddere. Slik de fremstilles i balladene, ikke i historiebøkene.

Han er ikke bare en ahem... jeger med overmenneskelige sanser og krefter. Edward er blendende vakker, i stand til å overvinne alle fristelser, enda så godt Bella... lukter.

Han gjør alt som er menneskelig mulig, og atskillig mer, for å unngå at hun blir skadet. Han stiller opp, natt og dag. Edward er villig til å ofre seg selv og sine familie for hennes skyld. Han eier sportsbiler og går i flotte klær. Han ser ut som en filmstjerne.

Og redder livet til heltinnen igjen og igjen.

Samtidig er dette mer enn en ufrivilig parodi på stumfilm. Det er en rørende og gripende historie med tilløp til overraskende vrier. Meyer skildrer personer, landskaper og stemninger langt bedre enn en gjennomsnittlig kioskvelter.

Men hun gjør det ikke akkurat lett å være kavaler. Selv om det for en far til tenåringsjenter oppleves svært så betryggende at mannsidealet er å holde seg i skinnet, selv når blodlysten begynner å ta overhånd. Forhåpentligvis kan noen gutter ta hintet og noen jenter skrekken.

Jeg må ellers innrømme at fortellingen var såpass visuell at det bare er å vente på DVD'en. Og håpe man slipper å løfte pekefingeren for ofte og spørre heller gjennomskuelig hva Edward ville ha gjort.

Den jobben overlater vi - ikke helt trygt - til de som er uheldige nok til å være fedre av tenåringsgutter.

Salong om "religionen", "nye ateister" og annen gift

Siden den brave arrangør insisisterer, iler jeg til med nok det nærmeste vi kommer en pressemelding her på bruket.

Den er til og med både relevant og nyttig.
Humanistisk salong 30. mars: Forgifter religionen alt – hvor rett har nyateismen?

Humanistisk salong lar seg ikke stoppe av at vårt forrige lokale brant, og er nå tilbake. På noenlunde jevnlig basis skal vi ha kvelder der vi tar for oss de virkelig store spørsmålene: Det gode, det sanne, det skjønne – og det stygge.

På det første arrangementet denne vinteren er temaet den såkalte nyateismen.

Nyateistene, med navn som Richard Dawkins, Christopher Hitchens, Sam Harris og Michel Onfray i spissen, har satt i gang en offensiv mot religionen. Bøker som ”Gud – en vrangforestilling” og ”God is not great: How religion posions everything” har blitt internasjonale bestselgere, og nyateistene har klippekort i media.

Nyateistenes argumentasjon er preget av spissformuleringer. De mener gjerne at det er uvitenskapelig å tro på Gud, og at religion og vitenskap kan ikke forenes. Tvert om, påstår de, undergraver religiøsitet vitenskapens stilling.

Andre argumenter er at gudstro i seg selv er farlig, fordi selv den hyggeligste søndagskristne er med på å legitimere religiøs ekstremisme. Og at all religiøs oppdragelse innebærer at man indoktrinerer barn, og er derfor i strid med deres trosfrihet.

Men hvor godt treffer nyateistenes argumenter? Er religion bare elendigheten? Kan religiøse mennesker lære noe av nyateistene, eller bør ateister heller lære av de religiøse?

For å belyse disse spørsmålene har vi satt sammen et lite panel som alle har sterke meninger om nyateismen.

Bjørn Are Davidsen er forfatter, blant annet av boken ”Da Vinci dekodet”. I sin seneste bok, ”Svar skyldig? Om nye ateister og new age” (Lunde forlag), kritiserer han nyateismen fra sitt kristne standpunkt.
Even Gran er journalist i Human-Etisk Forbunds medlemsblad Fri Tanke (fritanke.no). Han forsvarer nyateismen, og mener den er et positivt bidrag til humanistbevegelsen.

Arnfinn Pettersen er redaktør for Human-Etisk Forbunds tidsskrift Humanist. Han er selv ateist, men skeptisk både til nyateismens argumentasjon og tone, som han mener verken er korrekt eller konstruktiv.

Dessuten vet vi at vi tiltrekker oss et engasjert publikum, og vil gjerne invitere disse inn i diskusjonen. Eneste premiss er at vi ikke ønsker en debatt der deltagerne slår hverandre i hodet med argumenter, men en saklig diskusjon der vi alle forhåpentligvis kan lære noe nytt.

Arrangementet holdes i annen etasje på Dattera til Hagen i Grønland 10 (mer informasjon finner du på dattera.no), mandag 30. mars kl. 18.

Salongen er åpen for alle, uansett alder (det er fri aldersgrense) og livssyn. Og det er aldeles gratis å komme inn.
Det koster heller ikke noe å forlate lokalet. Jeg kan likevel ta opp kollekt, hvis noen skulle savne det.

Kort sagt, kjenn din besøkelsestid. Og legg igjen salongrifla i nærmeste våpenhus.

Minst én i panelet lover å gjøre sitt for å redusere behovet for at også det nye lokalet skal gjennomgå en "act of God".

søndag 15. mars 2009

Sår mindre tvil om Robin Hood

Selv om dagen kanskje burde vært brukt til å hylle og hetse Cæsar, falt blikket først på et oppslag i Aftenposten om selveste Robin Hood, hentet fra NTB.

Denne gangen sås det altså noe så vanlig som tvil om Robin Hood. I hvertfall for en som tilhører en generasjon som har blitt tutet ørene fulle av sterk og klar tvil til røverhelten jevnlig de seneste førti år.

Og som dermed innbilte seg i sin naivitet at han tilhørte middelalder-viser, romaner, filmer og TV-serier.

Noe så sært som en som stjeler fra utbytterne og gir penger til de fattige, minner oss kyniske skeptikere kort sagt mer om noe så umulig som kristne idealer, enn sekulær historie.

Det nye denne gangen er imidlertid at den såkalte tvilen synes å komme tiltalte til gode.

Men det strir kanskje mot noen journalistiske grep med en overskrift om at noen for en gangs skyld sår mindre tvil om Robin Hood. Og at man skulle oppgi noe så kjedelig som kilder til dette.

Litt forskning av fruen førte oss likevel på sporet av Washington Post.

Ved siden av at det er flott å få bekreftet at Robin Hood kan ha eksistert (selv om han levde på en annen tid og oppførte seg annerledes enn legenden, og at det i det hele tatt omtrent bare er navnet og skogen igjen, og selv dette er under debatt), er det flott at det oppgis en viss skepsis til kilden som historikeren Julian Luxford fant i en bok fra 1400-tallet.
I margen av boken, som er skrevet på latin av en britisk munk rundt 1460, blir Robin Hood fremstilt som en tyv, og intet annet.

De 23 linjene i margen tar for seg England på 1200-tallet og levner Robin Hood liten ære.

– På denne tiden, ifølge folketroen, herjet den fredløse Robin Hood og hans følgesvenner traktene omkring Sherwood-skogen med vedvarende ran av lovlydige borgere, skriver munken, som ikke nevner noe om at de fattige skal ha dratt fordel av virksomheten.

Luxford er imidlertid rask med å påpeke at geistligheten på den tiden var en del av øvrigheten, og at de i så måte ikke var særlig vennlig innstilt overfor typer som Robin Hood.
Selv om dette minst er skrevet tohundre år etter hendelsene, kan vi altså likevel ikke helt utelukke at Robin Hood kan ha lignet på Robin Hood.

Eller på en med et annet navn. Men nok mindre på en rev.

torsdag 12. mars 2009

Valkyrier og Voktere

Hva er så selve høydepunktet i Watchmen?

Mye å velge mellom her, men en mulighet er selvsagt Doctor Manhattan som en analogi på Gud. Her stilles ikke så rent få spørsmål som jeg håper er belyst i denne boka.

- Hvorfor ikke gripe inn når The Comedian møter denne vietnamesiske jenta?

- Hvorfor bry seg om enkeltmennesker, for ikke å si vår galakse?

- Hvorfor har det mest intelligente mennesket høyere verdi enn den mest intelligente termitten?

- Hvorfor er liv mer verdifullt enn ikke-liv?

- Hvorfor begrense lidelse?

- Hvorfor i det hele tatt forsøke å redde eller hjelpe menneskeheten?

Eller alt med Rorschach (grøss, grøss)?

At The Comedian var Alex Rosén opp av dage?

Nåja, for meg var det den intertekstuelle kommentaren (gni seg i hendene, har ventet lenge på å kunne bruke dette uttrykket) til Apokalypse Nå.

Valkyrienes inntogsmarsj, helikoptere, Vietnam.
Say no more. Eller, si det kvikt og konsist, gjerne uten napalm om morgenen.

Watchmen er kort sagt årets favorittfilm.

Det er bare å skynde seg å se den før den blir tatt av plakaten. Selv om du da risikerer å måtte løpe.

tirsdag 10. mars 2009

Vokterne voktet

La oss si det kort og brutalt at en så subtil og intertekstuell tegneserie som Watchmen ikke lar seg filme.

La oss også si det så enkelt og oppbyggelig at filmen Watchmen faktisk var både subtil og storslagen.

Det er i det hele tatt ingen liten utfordring som regisøren Zack Snyder, mannen bak 300, hadde satt seg fore.

Ikke bare er det et modenhetshav mellom Frank Miller sine friske og ofte fornyende actionmanus og Alan Moores uvanlig litterære talenter. Moore bruker i tillegg så mange virkemidler i og mellom tekst og tegning, på så mange nivåer, koblet med så mange strukturer, assosiasjoner og spenninger overfor sjangerkonvensjoner, psykologi, politikk, moral og metafysikk, at det er og blir tegneserien (inkludert dens tekstlige mellomspill) som er selve kanon.

Mens Miller visualiseringer åpner for å filmes, er Moores visjon så bred og mangfoldig at forelegget kun kan utarmes.

Selv om filmene i og for seg kan bli gode, er de ikke annet enn tolkninger med færre og andre vinklinger. Ikke bare fordi de som her må kutte i Moores mektige univers, men fordi tegneserieformatet har så mye mer å spille på enn film.

Saken blir ikke enklere av at det er vanskelig å overføre den klassiske 80-talls superhelt-tegnestilen som var en såpass viktig bærer av fortellingen. Moores evne til å skape settinger og forventninger ved hjelp av tegnere og tegnestiler, er uovertruffen. Noe av dette må nødvendigvis bli borte for lesere 20 år senere fordi man ikke er har vokst opp med datidens konvensjoner, men det må enda mer forsvinne i en film.

Håpet var dermed at filmen i hvertfall var for fansen som kunne få et møte med personer og høydepunkter.

Og det fikk vi, til de grader. Tolkningen av Doctor Manhatten, Rorschach og The Comedian var fortreffelige. Både Ozymandes og Night Owl (les Batman) var mer enn habile. Den eneste som skuffet en smule var Silk Spectre som ikke var fullt så staslig som i Gibbons strek.

Ellers traff både arkitektur, drakter og fartøyer, enten vi snakker om luftskip, el-biler eller flygende ugleamfibier.

En av mine bekymringer før jeg så filmen var imidlertid at den kunne være kun for fansen. Det gleder dermed mer enn noen smuler at den ser ut til å tale til et mer allment publikum, hvis noe slik skulle kjenne sin besøkelsestid.

Ikke bare fordi den gir et tankevekkende tilbakeblikk på utviklingen av superhelter (som om noen skulle være interessert i det) slik disse fremsto på slutten av 30- og 40-tallet, sammenlignet med 20-30 år senere. Men også fordi det takket være det alternative historieformatet - Nixon er fortsatt president på 1980-tallet og USA vant Vietnam-krigen - åpner for både gjenkjennelser og in-jokes.

I det hele tatt er koblingen mellom politiske skikkelser som Kissinger, Nixon og Castro i en setting der superhelter faktisk finnes, svært så effektiv for å se politiske og etiske spørsmål fra andre vinkler. Bør superhelter som Batman være lovlige? Kan en militærmakt unngå å bruke superhelter som krigsvåpen? Hva skal til for at nasjoner skal kunne leve rimelig fredelig sammen, eller i det minste unngå atomkrig? Og hvem er det som er ute etter alle superheltene?

Selv om film har mindre å spille på enn tegneserier og grafiske romaner, utnytter Snyder sjangerens unike muligheter forbilledlig. Lydsporet og valg av musikkmaterialet som matcher perioden det hele foregår tilfører mye. Og når Hendrix sin All Along The Wachtower innleder en av sluttscenene, er det vanskelig ikke å få uglegåsehud.

Hvis filmen først skal kritiseres for noe annet enn at filming av Watchmen i seg selv er umulig (det beste ville vært en 12 episoders TV-serie), er det for enkelte innslag av unødig brutalitet. Zack Snyder - enten fordi han nå er blitt millerifisert eller ei - liker tydeligvis å ta ting vel langt ut. Han går dermed et par ganger steget lenger enn Moore, selv der denne er brutal til det groteske. For å si det kort (og brutalt) vil filmen ikke slå an i familiesegmentet.

Disse sterke scenene, som heldigvis ikke oppleves lange eller dvelende, utgjør på den annen side en bevisst kontrast til de mer litterære/moralske/metafysiske samtalene i filmen.

Alt i alt får filmen helt klart terningkast 5. Det kan til og med argumenteres for at den noe endrede slutten er vel så bra som Moores versjon.

Skal vi så komme tilbake til den umulige sammenligningen med tegneserien, er det interessant å peke på enkelte av fortellingselementene som er fraværende. Og vi snakker da ikke bare om Tom Bombadil-savnet.

Et av de mer fascinerende vrier som Moore gjør - og han gjør mange - er å la en ellers uinteressant biperson sitte og lese en tegneserie (med forbilde i EC-skrekkserier fra 50-tallet - i Norge ofte gitt ut som "iskalde grøss"), The Black Freighter, som gjengis i glimt i hovedserien.

Handlingen i denne fungerer dels som et speilbilde, dels som en kommentar til hovedhandlingen. Samtidig som en av de som laget denne serien, etterhvert - viser det seg - har en handling i hovedserien. The Black Freighter kommer forøvrig som tegnefilm, sammen med deler av den første Night Owls selvbiografi.

Tegneserien har også mellom de 12 kapitlene utdrag fra selvbiografier til personer i serien, politirapporter, psykiatriske analyser, intervjuer etc.

La nå ikke det forhindre deg fra å se filmen. Ellers kan det vanke rapporter både til politiet og psykiatere.

For ikke å si et intervju.

Tidens stridstemaer - intervall eller felles?

Som kjent raser debatten om det er best med intervall- eller fellesstart, ikke minst på femmilen.

Her er seneste bidrag, lettere ventet fra Sverige, Alternativa sysselsättningar till att se en femmil med masstart.

Konklusjonen antyder at enkelte nyter en viss respekt.
När en del eller något av detta är gjort, har förhoppningsvis nästan två timmar gått. Då kan du sätta på tv:n och avnjuta masstarternas ytterligt spännande höjdpunkt:

Striden om vem som blir tvåa efter Petter Northug!

Tenner på tannhelse

Det er ikke bare et tegn på at vi begynner å trekke på årene, at vi i perioder tenker på helsereformer. Etter noen titalls år som trofast skattebetaler med noen millioner levert denne lekke statskassen, er det ett og annet vi stusser over.

En av tingene er dette med hvorfor ikke tannlegetjenester er dekket på samme måte som andre helsetjenester.

Dermed gir det et visst håp når aktører i valgkampen begynner å fokusere på temaet. Ikke minst når det gjelder en som tidligere har vist evne til å få betydningsfulle saker gjennom.

Og som av og til viser at ikke alle saker trenger å fremmes med samme innbitte gravalvor.

Det gir også noen gram håp at han han fått av seg Oluf-lua.

søndag 8. mars 2009

På tokt med Amundsen

Gårsdagens Dagsavisen har et større oppslag om hva som skjer videre etter boken Organisten, et samarbeidsprosjekt mellom Petter Amundsen og Erlend Loe. Dette er en oppfølger til den kortere artiklen som finnes her, og skildrer møtet mellom Amundsen og den britiske Shakespeare-eksperten Robert Crumpton.
For to år siden skapte Amundsen og Erlend Loe rabalder med «Organisten». I boka hevdet Amundsen, som til daglig jobber som organist i Skøyen kirke, at det var en gruppe menn under Francis Bacons ledelse som skrev Shakespeares verker og at originalmanuskriptene ligger nedgravd på Oak Island i Canada. Ifølge Amundsen er dette skrevet inn i Shakespeares tekster gjennom kodede meldinger.

– Jeg er skråsikker på at Amundsen har funnet et system i Shakespeares verker som er designet av noen. Vi mener dette stoffet er så spennende at det bør presenteres også for kinopublikummet, sier produsent Kjell Eriksen i produksjonsselskapet Videomaker.

Sammen med regissør Jørgen Friberg, har Eriksen i lengre tid jobbet med en TV-serie om Amundsens Shakespeare-teorier.
I dagens avis får vi ikke spesielt overraskende vite at organisten Amundsen er tidligere børsmegler (og åpent erklærer at han liker å tjene penger, uten at han er helt alene i verden om det), frimurer, lot seg inspirere av Ignatius Donnelly (mannen som med sitt verk om Atlantis var den viktigste inspiratorene for moderne kultarkeologi) og forsker med linjal og passer.

Med andre ord har vi her å gjøre med klare symptomer på hva vi andre steder har kalt for "Koder og kontanter. Når kreativiteten sitter i blodet" i samlingen Åpent sinn eller høl i hue?.

Det er ikke vanskelig å løse koden når sporene er såpass klare. La oss her kort berøre to av de som er nevnt over.

Den berømte "gruvesjakten" på Oak Island er mest sannsynlig et naturlig fenomen, ikke noe sinnrikt innrettet lager for enhver skjult skatt som måtte interessere skribenter og skattejegere. Det inneholder dermed verken tempelriddernes skatter eller Shakespeare sine originalverker.

Ignatius Donnelly er også et naturlig fenomen, ikke minst når det gjelder evnen til å se mønstere i forhistorien ved høylys dag. Hans bøker om Atlantis: The Antediluvian World (1882) , Ragnarok, the Age of Fire and Gravel (1883) og The Shakespeare Myth (1887) brakte ikke forskningen på feltene en millimeter lenger. Tvert i mot la de ut så mange villspor og etablerte så klare forelegg for kultarkeologer, at de inspirerte nye superbestselgere av nonsens, enten vi snakker om Erich von Däniken eller Graham Hancock.

Dermed drønner Dekodet sine alarmklokker som et kirkeorgel, til TV-serien kommer.

Og garantert lenge etter.

fredag 6. mars 2009

Hvem skal anmelde anmelderene?












Et knippe anmeldelser, for de google-hemmede.

Dagbladet: Tegneserien som fillerister superhelt-rollen - Derfor er «Watchmen» så viktig. Ingen terningkast for filmen så langt.

P3 - terningkast 5

Dagavisen - Supernihilisme - terningkast 6.

Morgenbladet - Atomalderens hevn - litt blandet til filmen, ingen terningkast.

Vi kan gjøre verre ting enn å sitere fra Dagsavisens anmeldelse, selv om den skrur forvetningene opp på et nivå som gir full garanti for å bli skuffet.
Hvem hadde trodd at vi en dag skulle få sjansen til å oppleve «Watchmen» på stort lerret? Det er også et mirakel at filmen er så til de grader kompromissløs, krevende, eksentrisk – og ganske så fabelaktig, men bare for godt voksne!

Mye kan sies om hvorfor de greske gudene har tatt skrittet til nåtidig popkultur og hvor mye superheltenes rolle har forandret seg på film de siste årene. Flere har tatt for seg hvordan maskerte forbryterbekjempere kunne fungert i et realistisk skildret samfunn, men ingen har gjort det med så stor innsikt og intelligens som «Watchmen». Den tolvdelte tegneserieromanen av britiske Alan Moore og Dave Gibbons gikk raskt inn i historien som en banebrytende klassiker i 1986. Times Magazine kåret serien til et av århundrets største litterære verk, og den er anerkjent som tidenes beste tegneserie.
Men det gir håp at den slaktes i God Kveld Norge - terningkast 2.

Tilbake til møtene.

torsdag 5. mars 2009

Quis custodiet ipsos custodes?













Gleder meg som en vakthund - men stort sett bortreist og får ikke sett den før tirsdag.

Talent for tabber

Ingen grunn (eller tid - working, working, working) til å melde seg på i rushet etter regjeringens hoder, men det er litt uvanlig å ha en som har vist et såpass konsekvent talent for tabber i egne eller relaterte rekker.

Dog kanskje ikke så uventet, med den sammensetningen.

onsdag 4. mars 2009

Mer rasjonell bekymring

oppfordring fra Asbjørn Dyrendal på fra Skepsis-bloggen, legger vi ut deler av et brev til NIFAB, Nasjonalt informasjonssenter for alternativ behandlingBrevet, stilet til Helsedepartementet som har ansvaret for senteret.

Første del av brevet lyder slik (med uthevelser):
Helse og omsorgsdepartementet
Postboks 8011 Dep
0030 Oslo

Virksomheten ved Nasjonalt informasjonssenter for alternativ behandling

Vi vil med dette uttrykke bekymring for den informasjon som drives fra Nasjonalt Informasjonssenter For Alternativ Behandling (NIFAB), som er finansiert av Departementet.

Vi baserer vår bekymring hovedsakelig på lesning av NIFABs nettsider i februar 2009:

Vi mener NIFAB i stor utstrekning unnlater å bringe inn vitenskapelige studier i sin informasjon. Der vitenskapelig materiale er tatt med, er det i hovedsak selekterte, positive enkeltrapporter. Studier med negativ konklusjon synes ignorert. Hovedmengden av stoffet synes bibrakt av behandlernes egne interesseorganisasjoner, og dette gir et ensidig bilde av de forhåpninger pasientene kan ha ved slik behandling. Informasjonen styrker ikke befolkningens evne til å vurdere virkningen av alternativ behandling. Vi tror dette er uheldig på bakgrunn av de store kommersielle interesser som er involvert. Ubalansen er også uheldig med tanke på at senteret vil tjene som informasjonskilde for skoleelever, journalister og helsepersonell osv.

Dersom NIFAB hadde vært en kommersiell aktør, ville deler av NIFABs informasjon trolig vært i strid med de begrensninger for markedsføring som er gitt for helsepersonell § 13: “Markedsføring av helsetjenester skal være forsvarlig, nøktern og saklig.” eller behandlere etter Alternativloven: §8 “Den som tilbyr alternativ behandling, kan i sin markedsføring kun gi en nøktern og saklig beskrivelse av virksomhetens art.”.

Den ensidige informasjonen som presenteres står i kontrast til NIFABs egen beskrivelse av sin rolle:

“Vi i NIFAB er her for å hjelpe deg å skaffe kunnskap slik at du kan ta overveide valg i forhold til egen helse. Dette gjør vi ved å gi deg kvalitetssikret informasjon om alternativ behandling.”

“Vår jobb er å gi deg nøytral informasjon om alternativ behandling. Med det mener vi informasjon som ikke er styrt av spesielle forklaringsmodeller.”

“For å sikre at vi presenterer pålitelig og relevant informasjon er det nedsatt et “fagnettverk”. Organisasjonene og personene i fagnettverket er valgt ut av NIFAB på grunn av deres fagkunnskaper. Fagnettverket skal vurdere informasjonen som vi presenterer i forhold til om den er:

* Faglig korrekt
* Beskrivende
* Utfyllende
* Nøytral

* Relevant
* Brukervennlig”
Fortsettelse følger her. Se hvilke forskere som så langt har underskrevet. Det er nesten like morsomt som skattelistene.

Sensasjon: Spåkone dømt for millionsvindel

VG melder at
En 53 år gammel spåkone er i Nedre Telemark tingrett dømt til fengsel i ni måneder for å ha lurt til seg 1 million kroner i sykepenger, attføringspenger og uførepensjon som hun ikke hadde krav på.
At hun bør se seg om etter et annet virke enn spåkone antydes noen tødler av at hun ikke forutså konsekvensen av sine handlinger.
Hun forklarte at hun ikke viste at hun ikke hadde krav på trygd på grunn av inntektene. Hun sa videre at hun trodde selskapet hun var spåkone for, skulle ta seg av alt som hadde med lønn og skattetrekk å gjøre.
Men fortsatt mangler den lille detaljen at noen dømmes for spåsvindel.

tirsdag 3. mars 2009

Rasjonalitetens selvmord

Jeg har alltid undret meg over hvorfor enkelte er så ivrige etter å begå intellektuelt selvmord. Fjerner vi oss selv som tenkende, villende og bevisste individer er det ikke mye igjen. Dessverre synes det vanskelig å unngå dette som den naturlige konklusjonen av naturalismen.

I hvertfall hos the ususal suspects.

En av de mest vanlig mistenkte er Susan Blackmore, en disippel av Dawkins sin rasjonalitetstømmende meme-teori. Hun stikker kniven dypt inn i hjernen og vrir rundt i The Guardian.
Among the last defences, as Blakemore realises, are those central human capacities of consciousness and free will. Surely God gave them to humans (and to humans alone?) so that they could freely choose between good and evil, didn't he?

Well no. As Blakemore implies, the latest scientific theories suggest that both are more akin to visual illusions than powerful forces.

How can this be? It certainly feels as though I am conscious; as though I am some kind of inner self who looks out through my eyes at the world around me, and inhabits my body like a driver inside a magnificent machine that does my bidding by the power of thought. But this feeling is completely misleading. When neuroscientists look inside brains they do not find what Dan Dennett calls the Cartesian Theatre – that magical place where decisions are made and consciousness happens. There is no such place. The brain is simply not organised that way. Instead there are multiple parallel processes going on, no central headquarters, and no place where a self could lurk even if there were one

So why do we feel as though we are having a single stream of conscious experiences? Perhaps it was useful for our past survival to have a false model of ourselves, to attribute our body's actions to an inner self, and to see the world in terms of spiritual forces and non-physical agents, when there are no such things. Perhaps it is possible to give up these illusions by practising watching the mind.
Vel, det er bare å la seg imponere av de som følger sine egne trosforestillinger til deres logiske konklusjon. Noe som her altså gjør naturalismen til en form for buddhisme der selvet er en illusjon, fri vilje tøv og tant og troen på bevissthet en blindvei.

At materialister er åpne og ærlige nok til å vedgå at deres premisser ender med å benekte deres egen eksistens, er dermed prisverdig. Fra dette er det kun et tidsspørsmål før all overtro på moral og menneskeverd tilkjennes samme illusoriske fantasi.

Men samtidig taler det ganske høyt om hvor mye mer enkelte foretrekker sin egen tro, enn virkeligheten som de erfarer hver dag, året rundt.

Dermed klarer ikke Blackmore å se at hun drar teppet vekk fra seg selv. Den som har kommet fram til hennes teorier er henne selv, som tenkende, villende individ. Men er hun bare en luftspeiling, er det heller ikke mye igjen av hennes "egne" teorier.

At hun ikke kan finne seg selv i sine vitenskapelige undersøkelser, altså den første og mest grunnleggende sannheten om Sue Blackmore, burde "hun" kunne ta som et hint om at hun har bommet på ett eller annet.

I stedet for å forkynne at hun selv ikke eksisterer, hadde det nok vært mer konstruktivt å revurdere sine egne premisser. Noe fundamentalister sjelden gjør.

Og det skjer nok ikke oftere om de ikke en gang tror de selv finnes som bevisste og revurderende aktører.

mandag 2. mars 2009

Northug vinner lagsprinten i VM

Se Eurosport.se kommentere innspurten på 5-mila, i den tro at det er lagsprinten.

Kommentarene er av de mer hårete og heidundrende, ikke minst siden kommentatoren faktisk er oppegående nok til å skjønne at det er Northug han ser i mål.
Petter Northug also playing his part in that event.
Men når Northug viser sterke følelser etter seiren er konklusjonen klar
Emotional times for Hattestad.
Indeed.

Vi får håpe det ikke blir fjernet for fort.

Umoralsk, altså moro

Hvis du lurer på hvordan du kan dumme deg ut i all offentlighet, er det bare å lage en såkalt bibelsk spørrelek der du utelukkende er opptatt av spas og polemikk.

Eller egentlig er det vel fritt fram. Du kommer garantert ikke til å dumme deg ut. Alle vil tro at quizzen er en edruelig fremstilling av hvordan Bibelen egentlig ser på moral. Når bare disse kristne og deres lett gjennomskuelige protester skyves til siden.

Jeg har ihvertfall til gode å se protester fra de bloggene som har omtalt den.

La oss bare ta første spørsmål, som et løst eksempel.
1. Two strangers visit your home, and you are kind enough to provide them with accommodations for the night. They tell you they are angels appearing on behalf of the Lord. However, later in the evening, an angry mob turns up seeking to sodomize your guests. Do you:
O Protect your guests and call the police.
O Expel your guests and call the police.
O Turn your preteen daughters over to the crowd to be raped.
Skal vi se, hva var det ikke helt store moralske forbildet Lots egentlige alternativer i et råttent samfunn - som vel er det fjerneste fra hva Bibelen kaller for et ideal (vi snakker om Sodoma, hvis noen lurer) uten noe som minner mye om politi eller telefon?

Her er noen forslag.

O Protect your guests and let everyone be killed, after your daughters have been raped
O Expel your guests and let everyone be killed, after your daughters have been raped
O Turn your preteen daughters over to the crowd to be raped, and perhaps save some lives.


Valget er selvsagt vanskelig. Det er opp til deg. Men du kan ikke ringe enn venn. Eller politiet.

Umoralen er at det er lett å få spørremoro av en boksamling man verken har lest eller forstått. Spesielt ikke når de som tar testen heller ikke har det.

Eller ihvertfall ikke gir uttrykk for det (kjenn den fordømmende pekefingeren her, dere Ellers Oppegående som dette angår - kjenn).

Det ekstra morsomme er at man fremstiller denne type selektive og stemplende sitatsurfing av det som blir kalt "gammeltestamentlig moral" (men ikke er det), som noe som (hvis det hadde vært det) til og med skulle gjøre noen til "a good and moral Christian".

Noen som har mailadressen til Utdanningsdepartementet?

søndag 1. mars 2009

Fellesstart som strategispill

Gratulerer Petter!

Selv om det verken var barneskirenn, og du alltid så kor hæn dæm va (eller kanskje nettopp derfor), hadde du kontroll også denne gangen. 3 VM-gull - fabelaktig!

Det er slikt stoff som drømmer er vevet av.

Etter innføringen av fellesstart er 50 km langrenn blitt langt mer spennende, også for de av oss som ikke sitter med stoppeklokke og skjema. Fra å være et spill om hvem som kan gå fortest lengst, er det blitt et spill som kombinerer kraft og klokskap. Man kan følge med hele løpet på posisjoner, forsøk på tempoøkning, hvordan skibytte gjennomføres, hvem som legger seg først for å øke eller dra ned tempoet. Spenningen blir ikke mindre av faren for å falle, kollidere eller brekke staven.

Gjerdalen gjorde i dag en av de smarteste trekkene jeg har sett i et skirenn, ved å la være å bytte ski siste gangen og heller legge seg i front og dempe farten hvis noen skulle prøve seg. Takk, Tord!

Og så er det Northug. Han går i feltet på måter som er skreddersydd til å passivisere motstanderne. Går de hardt, henger han på til spurten. Og da vet man hvordan det går. Går de rolig, venter han ikke engang alltid til oppløpet med spurten. Forsøker de å rykke, er Northug på bakskiene etter tre sekunder. Tar de en langspurt, går han opp i tet og holder dem bak seg, til han stuper.

Etter mållinjen.

Som mange har påpekt, er Petter en ny type langrennsløper. Kanskje kunne en Sødergren i form hatt kapasitet til å gå fra ham. Kanskje. Han lykkes ikke med den taktikken på tremila. Men resultatet er garantert at det presses fram flere intervallstarter i mesterskapene.

Og at det blir rom for en ny generasjon løpere med vekt på kraft, spenst og klokskap. Noen land vil sikkert prøve å omskolere kombinertløpere. Eller sjakkspillere.

Uansett vil det nok ta tid. Petter har allerede et forsprang. Og da er han ikke spesielt lett å slå. Selv med krampe.