Fysikk og fininnstilling

Siden jeg nå i dag er blitt gjort oppmerksom på at den norske astrofysikeren Øystein Elgarøy har vurdert det såkalte "fine tuning"-argumentet for Guds eksistens, og dette er satt/sett i sammenheng med vårens debatt på Dekodet (via et oppslag i Vårt Land), hører det nok med å kommentere den.

Dessverre blir det denne gangen kort, fordi universets fysiske parametre ikke er fininnstilt på denne type debatter midt i en heller febrilsk periode med andre oppgaver. Men det roer seg nok nærmere ferien.

Dermed nøyer jeg meg her og nå med en liten reprise på min tvilsomme kommentar her, med nogo attåt.

Kort sagt oppfatter Elgarøy at Gud har gjort en upresis og dårlig justeringsjobb.

Den anonyme kommentaren hos Den tvilsomme humanist er i tillegg ganske så kritisk hvis universet kun er skapt for menneskenes skyld, siden vi i kosmisk sammenheng er langt mindre enn støv. Den vanvittige sløsingen med energi det er å skape et helt univers for vår skyld, tyder ikke på at vi har med noen spesielt rasjonell Gud å gjøre.

Før jeg nå går mer direkte inn på dette, bør det nok nevnes at min fysiske omgang med fininnstillingsargumentet, primært har vært i form av kommentarer til Dawkins merkelige fremstilling av det. Noe jeg vet at Elgarøy i stor grad er enig i.

Hans hovedpoeng i oppslaget er forøvrig (slik jeg oppfatter det) at dette argumentet "ikke er vanntett". Det er rett og slett ikke noe bevis med to streker under. Man kan stille en rekke interessante spørsmål ved det, som fysiker. Det er på mange måter for tidlig å konkludere.

Og her er vi langt på vei enige. Det føyer seg inn i rekken av andre gudsargumenter, og argumenter mot disse, som jeg har vist i denne artikkelen.

Kort sagt er saken den at ingen "gudsbevis" er bevis. Ingen av dem er vanntette. Jeg har dermed etterhvert valgt i stedet å bruke uttrykket gudsargument. Men selv om vi ikke snakker om formelle bevis for Guds eksistens, betyr ikke det at vi bør unnlate å argumentere her. For "gudsbevisene" er ikke dermed automatisk verdiløse. I realiteten snakker vi i stedet om argumentasjon eller innfallsvinkler til spørsmålet om det er rasjonelt, mulig, sannsynlig eller nødvendig at Gud finnes.

Det finnes rett og slett ingen udiskutable filosofiske spørsmål. Men det betyr ikke at vi kan la være å trekke konklusjoner om ting som har å gjøre med hva slags virkelighet vi lever i. Vi er nødt til å leve våre liv innenfor ett eller annet perspektiv.

For fortsatt å sitere meg selv er det ikke bare "gudsbevis som ikke er bevis. I realiteten er det slik at vi strengt tatt ikke kan bevise så mye i det hele tatt. Moderne vitenskapsfilosofi handler dermed mer om hvorvidt teorier kan falsifiseres (avkreftes), enn om de kan verifiseres (bekreftes). Vi kan gi formelt gyldige bevis i matematikkens verden, men ikke når det gjelder spørsmålet om hva som faktisk eksisterer. Vi kan ikke bevise at det finnes en ytre verden. Alt kan, i teorien, være en drøm, selv om man skal lete lenge i vår kultur for å finne noen som faktisk tror akkurat det.

Dermed handler slike spørsmål om å sannsynliggjøre på ulike måter, enten vi nå snakker om Guds eksistens eller om andre mennesker har bevissthet."

Noe jeg ser mer på i en annen artikkel som det er linket til fra her.

Elgarøys perspektiv er selvsagt svært naturlig for en naturviter, men jeg savner at han tar opp mer prinsipielle spørsmål knyttet til begreper, perspektiver og generelt hvordan man skal bygge gode teorier og virkelighetsforståelser (f.eks. koherensbegrepet og alt det der).

Når vi så kommer til spørsmålet om universets størrelse og vår verdi, for ikke å si spørsmålet om Gud sløser, det det imidlertid rett og slett slik at det å uttale seg om hva som er en "dårlig jobb" av en mulig skaper, er en teologisk (ev. filosofisk) vurdering som ikke fremgår av noen form for naturvitenskap. Begreper som "dårlig" i en slik sammenheng avhenger av vår oppfatning av hva som her er "godt" noe som igjen avhenger av vårt syn på formål/teleologi.

Å knytte dette til begreper som "tid" (hva er nå det?! hvilken absolutt målestokk skal vi bruke om kort eller lang tid i Guds perspektiv?) eller "størrelse"/"sløsing" (hva er nå det?! hvilken absolutt målestokk skal vi bruke om lite eller mye ressursbruk i Guds perspektiv?), er rett og slett ganske problematisk som innvendinger å betrakte.

Min erfaring med slike debatter er dermed at den fort koker ned til teologi og filosofi, og ikke egentlig naturvitenskap.

Det er forøvrig et poeng at et av kapittelutkastene som det ikke ble plass til i Svar skyldig, handlet om nettopp slike ting som universet størrelse og liv på andre planeter. Dermed er det fristende å sitere litt fra det:

"Det går fort å finne utsagn som ”Tror det nesten bare er religiøse fanatikere som sitter der som noen sutreunger [og] tviholder på gudslæren sin fordi [de] ikke har godtatt faktum at liv andre steder er så godt som sikkert.”

I en diskusjon om et prosjekt for å utforske Mars sies det rett ut at ”Et så stort prosjekt vil også gi oss en mengde kunnskap. De eneste tapere vil i tilfelle liv på Mars, bli de etablerte religioner. Uten at det nødvendig vis vil få noen større konsekvenser. Kristendommen og vitenskap kan ikke kombineres, uansett hvor ’kreativ man måtte være’”.

Nå er ikke alle oppdagelser bare til det bedre. Universets enorme størrelse gjør at noen og enhver kan føle seg liten. Enkelte blir rett og slett litt desperate. ”Når universet er så stort, og vi så små, så er det jo ingen mening med livet. Vi bare er her, vi kunne likesågodt bare dødd alle sammen. Det ville gjort noe. Blir du deprimert av å tenke på dette? Eller er jeg bare den eneste?” .

Nei, det er nok flere som tenker slik. At universet er atskillig større enn de fleste av oss, er ikke noe nytt. Den franske 1600-tallesfilosofen Pascal ga uttrykk for dette da han skrev at "Den evige taushet i disse endeløse rom forferder meg.”

Han løsning var å skifte vinkel. For selv om han så opp på stjernene og følte seg liten, visste han ikke de ikke kunne se ned på ham. Noe som gjorde at han følte seg litt større igjen.

Tror jeg på en Gud, er det ingen logisk sammenheng mellom fysisk størrelse og egentlig verdi eller mening med tilværelsen. Uansett hvor stort univers vi lever i, er Gud større og mer verdifull. Og jeg er skapt i Guds bilde."

Kutter vi ut Gud, blir vi imidlertid bare stående igjen med fysikk som noe objektivt (selvsagt litt avhengig av hvilket vitenskapssyn vi har). Og det er da vår verdi forsvinner. Den eneste mulige konklusjonen er da at vi er blitt til ved sløsing og tilfeldigheter og er ufattelig langt mindre enn støv i kosmisk målestokk. Og det finnes ikke spesielt mange andre typer målestokker enn de fysiske.

Hvor lett det er å koble menneskeverd og humanitet til et slikt perspektiv, for ikke å si vår rasjonalitet og moral, er det nok også noen som lurer på.

Siden vi på denne bloggen stadig jukser litt ved å sitere - også oss selv - ble det likevel en anstendig lengde på dette innlegget. Men vi er pinlig klare over at dette ikke er langt eller godt nok. Siden det nå er lovet en tredje artikkel om gudsargumenter på Damaris før ferien, blir det nok anledning til å se noe mer på slike innvendinger.

Hvis universet blir tilstrekkelig fininnstilt.

Tankekripos?

Nå har jeg ikke for vane å lese document.no daglig. Til det er jeg for bekymret for å være for enig i for mye, og gripe meg selv i å blogge om det.

Som man forstår har jeg altså lest denne i dag.

Nina Hjerpset-Østlie fører pennen:

I løpet av bare 20 år med hektisk beskyldningsaktivitet fra Norsk Antirasistindustri AS, later det uforståelig nok til at beskyldningene regelrett har mistet sin hjertevarmende, stigmatiserende virkning.

Til tross for at man fra antirasistisk hold har vist både vilje og evne til å variere mellom å rasist-erklære Norge, Norges befolkning, trefjerdedeler av Norges befolkning, bare den delen av Norges befolkning som ikke har utdannelse og bare de av Norges befolkning som ikke innehar betalt medlemskap i henholdsvis Antirasistisk Senter, SOS Rasisme og alt hva de nå heter, har folk nesten virket litt lei i det siste.

Heldigvis fortvilte man ikke av den grunn, men forsøkte friskt å innføre begrepet islamofobi fortere enn noen kunne si islamofobi. Dessverre ble ikke dette den nye, antirasistiske schlageren man hadde håpet, da en kulten tendens til å gjøre narr av begrepet spredte seg relativt raskt blant alle som ikke er antirasister m/betalt medlemskap eller troende muslimer.

Men nå går vi spennende tider i møte; i samråd med et PR-byrå (som vi får håpe at har betalt medlemskap) lanserer Antirasistisk Senter begrepet ubevisst rasisme.

Gratulerer, bedre kan det ikke gjøres!

Hvorpå hun selv følger opp med å gjøre det bedre.

Nå betyr ikke dette at hennes bevisst parodiske scenarier er så veldig sannsynlige, noe hun selvsagt innser. Men det hadde vært rykende festlig med et ombud for ubevisste forbrytelser, tett knyttet til tankekripos.

Selv om Antirasistisk Senter nok peker på et poeng, siden noen og enhver av oss har sine ubevisste holdninger og reaksjoner, er det likevel litt vel bekvemt å ty til et begrep som ubevisst rasisme. Ikke minst fordi det litt for lett kan inngå i en strategi med hersketeknikker og hetsing.

Det må i det hele tatt innrømmes en viss sans for Østlies polemiske form. Som her, når hun møter Dagbladets utfall om "Brun feminisme" med et avvæpnende judogrep.

Så får vi håpe at denne type artikler kan bidra til konstruktive samtaler, og ikke til stempling og skyttergraver.

Skjønt jeg er ikke fra meg av optimisme.

Lyd, bilder og statue

Fortiden er dessverre ikke dokumentert like mye på lyd og bilder som vi skulle ønske. Og mye av det som faktisk er dokumentert er blitt borte underveis.

Noe av dette er det bare greit at vi ikke lenger har, men for enkelte personer er det en forbrytelse mot menneskeheten.

Heldigvis dukker gamle ting opp innimellom.

Og nytt lages.

Fortsatt ingen hemmelighet

Og så var nettmøtet over.

Jeg falt spesielt for følgende lettere nervøse spørsmål:

Kristina, 27.05.2008 Kl. 10:7
- Hei. The Secret er min nye Bibel!! Men jeg er så redd for å tenke feil.. Det står også om det i boka, men alikavell er jeg redd for å tenkte feil og trekke til meg det negative.. Det står også om forhold i boka, å om å redde det, å få det bedre.. Men vis man vil gå andre vei å gjøre det slutt-hva da? Det er jo ikke bare bare når man har kjøpt leilighet og ikke har noe annet sted å bo.. Hadde satt stoooor pris på svar :)
Hei Kristine!
Det er viktig å være trygg på at det IKKE er slik at hvis man tenker feil en dag "så faller himmelen ned i hodet på en"...!!
Bare vit at det er fordelaktig hver gang du velger bevisst å bruke tankene dine i positivt favør - det gjør at du lettere kan få til de resultatene du virkelig ønsker deg!Og husk at det er trening som skal til - vi må gjøre det samme som toppidrettsutøverne har gjort i flere tiår - trene på å fokusere på det vi ønsker å få til - i stedet for å fokusere på hvordan vi ikke vil ha det:)
Alt det beste og lykke til fra Birgit

Godt å vite at man ikke skal være nervøs for å tenke feil en dag. The Secret virker bare én vei, selvsagt. Eller ikke? Særlig ro i sjelen virker det vel kanskje likevel ikke som om dette gir.

Og ikke minst er det flott å se hvor effektivt det hele er:

Trine, 27.05.2008 Kl. 9:56
- Hei hei! jeg har praktisert loven om tiltrekkning en liten stund nå, og jeg må si at ting skjer er helt fantstisk! Det jeg lurer på er hvordan og over hvor lang tid klart du å bli frisk?Jeg trur menneske kan utrette veldig mye det er bare en selv som setter begrensnigene..
Hei! Jeg deler din oppfatning om at mennesker kan få ut mye mer av eget potensiale enn det de fleste gjør i dag!! For min del tok det 5 mnd i fra jeg begynte aktivt med å fokusere på å være frisk (jeg lagde et bilde som representerte for meg at jeg var frisk som jeg hengte opp på veggen)i stedet for å være syk..
Dessverre er det så lett å fokusere på sykdom når man er syk og steg nr. 1 for å bli frisk - kan være at man i tankene ser seg som frisk (istedet for syk).
Lykke til med videre praktisering :)

Godt å vite at det bare tar 5 måneder å bli frisk. Hva skulle vi gjort uten The Secret? Men det er flott at hun er skeptisk nok til effekten til å fraråde alle å slutte med vanlig legebehandling.

På den annen side er det pussig at det bare ble tid til 8 spørsmål på nesten 5 timer, hvis jeg da ikke har misforstått formatet i farten sent på kvelden.

Tenkte Birgit så negativt om dette at det ikke kom flere? I såfall, skjerpings!

For ordens skyld: Jeg er ikke dummere enn at jeg forstår hvor stort behov mange opplever for denne typer positive råd og daglige rutiner der man unngår å kretse om alt det negative og destruktive som rører seg i sinnet.

Men det er en tanke eller to annerledes enn å markedsføre at universet er slik at jeg ved å se ting for mitt indre blikk kan tiltrekke meg akkurat det livet jeg ønsker.

Noe de fleste som har vært tenåringer eller tilhengere av en fotballklubb kan bekrefte.

Blodspor og bevis

Mer slakt av filmen Bloodline (som Dekodet omtalte her) her.

Stoltenbergs uvitenhet

Siden vi har gjort det til en tradisjon å forsvare middelalderen et par ganger i uka, er det ikke annet å gjøre enn å dele mer av Benedictows forsøk på voksenopplæring, denne gang overfor uvitende folk som Jens Stoltenberg.

Som altså som så mange politikere bedriver en historiefremstilling som på viktige områder er villedende.

Dermed kunne han for noen år siden omtale "mørke, middelalderske, autoritære og kvinnefiendtlige krefter som blant annet forsvarer såkalte æresvoldtekter av kvinner" og appellere til nordmenn og innvandrere i Norge om å "gå sammen om å bekjempe de middelalderske kreftene".

Selv om Stoltenbergs intensjon utvilsomt var svært så prisverdig, fikk retorikken behørig strykkarakter i denne kronikken. Og i dette radioprogrammet.

Forøvrig minner vi om at det rette uttrykket er helt antikk.

Det er i det hele tatt på tide at politikerne slutter å spre holdninger fra den mørkeste antikken.

Av alle uviktige ting

Kreative? Det skal de ha. Ganske morsomt også.

Smak? Nåja.

Men enkelte av oss gleder seg uansett.

Talte Dagbladet midt i mot

Aftenposten har sjelden spesielt mye betenkeligheter med å tale Dagbladet midt i mot (vi minner om denne saken, for ikke å si denne og denne), men det er likevel forfriskende når Ulf Andenæs behandler temaet om Europas angivelig uvurderlige gjeld til islam.

Nå kan man riktignok kanskje ønske at Andenæs ikke hadde forutsatt såpass mye av sine lesere. For når han skriver at riktignok "ble den greske tenkning fra oldtiden stemplet som hedensk, men de lærde i Bysants hadde ikke glemt sin Aristoteles", blir det nok fort lest av mange som om man i Bysants drev aktiv hets, sensur og bokbål mot det omtalte hedenske.

Siden det jo var slik kristne drev med i middelalderen.

På den andre siden undervurderer han muligens noe av videreutviklingen innenfor matematikk, medisin og optikk i de islamske kulturområder (selv om enkelte kildefragmenter kan tyde på at atskillig stammet fra, eller var stimulert av, Bysants og senantikke nisjer i muslimskkontrollerte områder).

Vi snakker altså fortsatt om den franske middelalderhistorikeren Gougenheims nye bok Aristoteles på Mont St. Michel (Aristote au Mont-Saint-Michel) som argumenterer for at "de lærde i Vest-Europa i middelalderen greide utmerket godt å finne frem til de gamle grekeres kunnskaper uten å gå omveien om araberne".

At han får reaksjoner er nok også fordi han spør "hvordan kunne vrangforestillinger om dette bli spredd av dem som burde visst bedre?".

Dermed er det som ventet borget for kamp.

Særlig i Frankrike, men også i andre land, vekker Gougenheim begeistring og vrede. "En modig bok, presis, vel argumentert, som setter de historiske fakta på plass", skrev anmelderen i eliteavisen Le Monde. Konservative Le Figaro gratulerte forfatteren. Blant dem som fordømmer ham er noen av hans kolleger blant historikerne, som Gabriel Martinez-Gros og Julien Loiseau. De hevder at han går innvandringsmotstandernes og islamhaternes ærend. Sikkert er det at nettopp slike grupper med iver har trykket hans bok til sine hjerter. Nå kan de si: Muslimene må ikke komme her og påstå at de har vært læremestre for oss! En gruppe av professorens fagfeller har på sin side undertegnet et opprop der de anklager ham for politisk grums, og krever at en vitenskapelig komité skal granske hans forskning.

Og selv om det kan leses som å gjelde bare en av sidene i debatten, gjør nok flere parter klokt i å ta til seg Andenæs sin avslutning.

Om folk av ulik herkomst skal leve sammen, er det til liten hjelp å søke tilflukt i misvisende myter og feie brysomme temaer under teppet.

Det er ihvertfall ikke et opplagt sunnhetstegn hvis vi må ty til myter for å skape et forhåpentligvis bærekraftig flerkulturelt samfunn.

Om å snakke med en 12-åring

Denne metoden for å skape en bedre verden er så avgjort å foretrekke fremfor The Secret.

Det er bare å melde seg på med spørsmål til nettmøtet her.

Ingen hemmelighet

At det kan lønne seg å se lyst på livet, er ikke av de største hemmelighetene i universet. Men at livet ikke bare er lyst, og at det ikke kun er min skyld, bør heller ikke være veldig vanskelig å forstå.

Bestselgeren - også i Norge der bl.a. Mira Craig lovpriser boken - The Secret lokker oss imidlertid inn i en farlig fantasiverden. Hvis jeg får høre at alt ondt som skjer i livet mitt egentlig er min egen skyld, rett og slett fordi jeg har tenkt feil tanker, er vi ikke bare på ville, men livsfarlige veier.

Denne type amerikansk lykkefilosofi kjenner vi igjen fra mange hold. Selvhjelpsbøker har alltid hatt et takknemlig marked, like mye på 1700-tallet som i 2008.

Vi snakker rett og slett om et ganske så uutryddelig motefenomen. Det sprer seg jevnlig, særlig i ganske rike og vellykkede land, og ofte et stykke unna de mer akademiske kretser. Dermed finner vi nok dette mer i folkelige miljøer enn faglige, selv om man kan påberope seg støtte fra psykologihold og "verdenskjente" autoriteter.

Vi kjenner klare tendenser i alt fra såkalt trosforkynnelse (eller herlighetsteologi i motsetning til det som ofte kalles korsteologi) til New Age. En av klassikerne på feltet er Norman Vincent Peales The Power of Positive Thinking fra 1952.

Dermed er det mildt sagt forstemmende at Nettavisen ikke viser tegn på å ha forstått hva boken egentlig sier, eller hva slags type kritikk slike bøker og bevegelser har møtt i generasjoner. I stedet profilerer avisen et nettmøte førstkommende tirsdag og lar Birgit forkynne at hun "ble frisk med the Secret".

Den store hemmeligheten som boka omhandler skal gi deg millioner på kontoen, gjøre at du kan få drømmejobben og den lover i tillegg at du blir frisk av dødelige sykdommer(!).

For godt til å være sant, sier du?

Forfatteren ble, ifølge henne selv, ledet til 55 av de fremste lærerne rundt om i USA og fikk filmet deres budskap og laget filmen «The Secret». 24 av disse fungerer som medforfattere av boka med samme navn.

Boken er allerede oversatt til norsk og etter å ha vært i USA for å studere «The Secret» har i hvert fall Birgit blitt overbevist om at dette er noe nordmenn trenger. Hun opplevde også at hun ble frisk av en kronisk sykdom, takket være boka.

Homeopat Birgit Semundseth (39) hadde nemlig vært syk i seks år før hun «tenkte» seg frisk ved hjelp av «The Secret».

Selv om vi aner en viss distansert holdning og noen rituelle spørsmålstegn (for ikke å si et utropstegn i en parentes), nøyer man seg i praksis med å spørre om boken virkelig har noe for seg eller er mumbojumbo . Altså enten noe som fungerer, eller noe "ufarlig tull".

At dette verken fungerer i lengden eller er helt ufarlig, synes å være utenfor journalistens mentale kapasitet.

Det slår heller ikke Nettavisens ikke direkte kritiske skribent at dette også er utilslørt reklame for næringsvirksomhet som nærmer seg kvakksalveri.

I stedet får vi en frisk oppvisning i gratis markedsføring. Vi får høre hvem som er målgruppen og hvor nyttig, effektivt og avgjørende dette er. Man skal lete lenge etter mer opplagt tekstreklame når vi leser følgende:

- Hvem passer denne «filosofien» best for?

- For alle som har lyst til å skape positive forandringer og forbedringer i livene sine – uansett om de har et «godt» eller «dårlig» utgangspunkt! Den passer like godt for menn som for kvinner og det er tydelig at alder heller ikke spiller noen rolle.

Hvem er ikke i en eller annen alder, mann eller kvinne, eller har lyst på positive forandringer? Alltid flott å ha et produkt som har denne type gratis helgardering.

Og markedsføringen fortsetter.

- Hvorfor tror du dette er blitt så populært?

- De aller fleste menneskene vet med seg selv at de har et langt større potensial enn det de normalt bruker. Det virker som om vi nå er inne i en tid hvor mange har lyst til å finne ut av hva de faktisk kan få ut av livene sine.

- Essensen i «The Secret» er så effektiv (lær deg å ha fokus på det du ønsker å få til i stedet for det du ikke ønsker å få til) at svært mange opplever at de raskt får bedre resultater når de begynner å bruke tankene mer hensiktsmessig.

At det ikke ringer noen bjeller for Nettavisen, eller mange andre som har latt seg rive med av The Secret, kommer nok nettopp av at vi lever i en tid som ikke bruker tankene hensiktsmessig.

Nå er det ingen tvil om at det kan være noe å hente på å sette seg mål og arbeide positivt for å nå dem. Enhver som ønsker å gjenomføre Birken eller stå til eksamen er fullt klar over dette. Det skaper også bedre stemning å være hyggelig og blid.

Tenker du at også de i kassa på Rimi er skapt i Guds bilde, behandler du dem nok med mer varme og vennlighet enn om du ser på dem som noen som kun er ute etter pengene dine, eller ev. som mer eller mindre mislykkede individer. Det samme gjelder om du skulle møte en konserndirektør i et selskap med litt vel lettvinte og naive rutiner overfor underleverandører.

Men at vi kan skape noe positivt rundt oss, og dermed ev. få noe positivt igjen (selv om vi fort havner i en kynisk hestehandelsmentalitet om vi stadig venter å få noe tilbake), er noe annet enn å si at jeg med måten jeg tenker på, fullt ut er ansvarlig for hva som skjer med meg.

Og merk at dette i The Secret ikke bare gjelder i mine nære relasjoner. Det handler om intet mindre enn universet. Dermed hører vi stadig at det (altså universet!) ser forskjell på godt og vondt og kan påvirkes av mine tanker, enten vi snakker om trafikken, vinnernummere i Lotto eller storpolitikk.

Dette er med andre ord fullt på høyde med hva som ble hevdet av Naturlovspartiet som stilte til valg i Norge for noen år siden. På samme måte som verden angivelig påvirkes lovmessig hvis noen prosent bedriver transcendental meditasjon (altså tøv), kan jeg styre den objektive fysiske virkeligheten ved mine positive tanker (altså tilsvarende reinspikka tøv).

Den logiske konsekvensen av The Secret er ingen annen enn at offeret har skylden.

Enten man befinner seg innelåst i en kjeller i Østerrike i 24 år, drukner i Burma eller havner i konsentrasjonsleir, er det et resultat av at jeg har tiltrukket meg dette.

Den beste analysen på norsk av The Secret finnes i tidsskriftet Humanist (1/2008). Det er dessverre ikke lagt ut på nettet, men vi klarer å påvirke universet såpass at vi kan sitere artikkelforfatteren Lin Akerø. Hun skriver bl.a. at det ikke bare er det som sies som klart faller på sin egen urimelighet.

Det gjelder også

"alt det de ikke sier, men som er logiske slutninger basert på det de sier. Hvis man bruker logikken deres, eller mangelen på sådan, og filosofien deres, eller rettere sagt religionen deres, og ser på det i forhold til etikk, politikk, historie og sosiologi, ender man opp med noen holdninger og handlinger som er langt fra positive. De er etisk forkastelige, politisk farlige, helseskadelige, historisk usanne, vitenskapelig og logisk sett tøv".

Det er imidlertid ingen grunn til å vente at Nettavisen vil ta dette innover seg. For slike negative tanker skader ikke bare universet, men avisen.

Bigotri og Benedictow

Etter at Dekodet kommenterte enkelte medias politisk korrekte (pardon my French) konklusjoner om at Europa står i en overveldende gjeld til arabisk kultur, er det godt å se at vi ikke uventet får støtte fra folk som har gjort noe såpass utidig som faktisk å forske på dette.

Selv om det kan være for mye forlangt at enkelte journalister går seg selv etter i sømmene på slike områder, tilhører det vel alminnelig høflighet ihvertfall å lese hva professor emeritus i middelalderhistorie ved UiO, Ole Jørgen Benedictow sier i et innlegg han sendte Dagbladet for noen dager siden.

Det hele er altså et oppgjør med avisens Marte Michelets påstander om den vestlige sivilisasjons angivelige avhengighet av den arabisk-muslimske sivilisasjon.

Benedictow er ikke direkte snau i sin analyse. Den fortjener dermed å siteres over noen skjermdesimetere.

Som andre store erobrerfolk, fra romere til mongoler, har de arabisk-muslimske erobrere overtatt jordeiendom og politisk kontroll, og etablert skattepumper som kom den lille, men overlegne krigereliten til gode. Gjennom mange århundrer var dette essensen i det arabisk-muslimske nærvær, den imperialistiske utbyttingsmodell. Men siden muslimer ikke betalte skatt, var det heller ingen stor aktivitet for å drive muslimsk misjonering. Dette betegnes blant vestlige proislamske venstrepolitiske ideologer, sosialantropologer og religionshistorikere for toleranse.

Så lenge dette var situasjonen kunne derimot også antikk kultur leve videre. Da som en sterk understrøm som tillot fortsatt arbeid med de antikke skrifter, innbefattet oversettelser og kommentarer. Den antikke sivilisasjonens evne til å utløse menneskers skaperkraft viste seg å leve videre. Mange av de som bidro var kristne og jøder eller konvertitter til islam, bare få var arabere.

Etter hvert som det muslimske religiøse trykket økte, fikk større gjennomslag i befolkningene og intoleransen vokste, visnet disse antikke sivilisasjonselementene bort. Det faktiske forhold er at den arabisk-muslimske erobring av Østromerrikets områder betydde undergangen på den antikke sivilisasjon.

Da blir mildt sagt det bakvendt å hevde at den ble reddet av den muslimsk-arabiske erobring.

Hva var det så som faktisk reddet den antikke sivilisasjonen?

En annen misvisende påstand som ofte går igjen, er at den framvoksende nye europeiske sivilisasjon etter Vestromerrikets sammenbrudd hadde glemt “de antikke” tekstene, slik Michelet skriver.

Da overser man betydningen av Vestkirken som kulturformidler mellom antikken og den nye europeiske sivilisasjon. Man overser også betydningen av de store kompromisser som Vestkirken inngikk med senromerstaten for å etablere seg som totalitær statsreligion. I tillegg overser man den enorme betydning som klostervesenet og flere munkeordener spilte, især den store benedictinerordenen grunnlagt kort etter Vestromerrikets sammenbrudd.

I følge ordenens regula var fire timer om dagen satt av til lesning. Bøkene skulle lånes i klosterbiblioteket, som dermed måtte være ganske rikholdig, og klosterbibliotekene ble først og fremst bygd opp gjennom avskriftsarbeid. I hundrevis av klostre satt flittige munker og nonner og skrev av antikkens kulturskatter og teologiske arbeider.

Alle klostre av noe størrelse, og normalt også biskopenes hushold, hadde skriverstuer for produksjon av avskrifter av gamle skrifter for eget bibliotek. Alt blant Karl den stores aristokratiske hoffmenn begynte noen å skaffe seg private biblioteker. Det fantes også profesjonelle skrivere utenfor klostrene, som solgte sine arbeider til klostre, konger og stormenn.

Slik reddet de for ettertiden de klassiske skriftlige kulturskattene og ga samtidig et viktig bidrag til utformingen og utviklingen av den framvoksende nye europeiske kulturkrets.

Ikke minst er det en myte at vi ikke har atskillige bevarte tekster - også i Vest-Europa (og altså ikke kun i Bysants) - før noe ble oversatt fra arabisk:

Fra århundrene 500-800 er fortsatt omkring 800 manuskripter bevart, fra 800-900 finnes åtte tusen avskrifter, men det er bare små rester av det som en gang fantes og påvirket mennesker og kultur. Arbeidet med avskrifter - og avskrifters avskrifter - og oversettelser fra gresk til latin, fortsatte i de følgende århundrer. Spesielt det franske nasjonalbiblioteket har mange manuskripter fra første del av middelalderen, og selvsagt mange flere fra høymiddelalderen.

Dette har lenge vært kjent, essensen kan finnes i min lærebok for den videregående skole ”Veier til Vår Tid. Verdenshistorie før 1850”.

Det er riktig at det i noen århundrer ble gjort mange avskrifter også i muslimske erobrede områder. Dette gjaldt blant annet antikke verker som ikke var kjent eller var gått tapt i Vesten, og slik bidro til å gjøre overleveringen mer fullstendig. Men det hadde ingenting med arabisk-muslimsk kultur å gjøre, men som ettervirkninger etter den døende østromerske kulturkrets.

Benedictow (og vi snakker ikke om den XVI) avrunder så intolerant, eurosentrisk, hvitmiddelaldrendemannsaktig og politisk ukorrekt som det vel er mulig. Det er i det hele tatt en fryd å lese:

Grunnlaget for å føre videre og utvikle den antikke kulturarven i kunst og vitenskap ble lagt i Vesten selv. Et viktig sivilisasjonstrekk ved Vesten er dets villighet og evne til å suge til seg verdifulle impulser fra andre sivilisasjoner, også bidragsytere fra de muslimske områdene som Averroës og Avicenna. Dette har vært sentralt for den dynamiske utviklingskraft og mangfold i Vesten kultur i vid forstand.

Derfor bør man etter mitt syn interessere seg for hvorfor denne type intellektuell virksomhet forsvant i de arabisk-muslimske områdene. Etter min oppfatning gjenspeiler det den kvelning av ikke-islamske kulturuttrykk som er karakteristisk for områder dominert av islam. Det kan også stilles spørsmål ved fraværet av viktige kultur- og kunstuttrykk som maleri, skulptur og musikk.

Finnes det moskémusikk, har muslimer noe som minner om den ufattelige rike vestlige kirkemusikkarven? Hvem er islams svar på Bach, Mozart, Beethoven eller Verdi? Har de scenemusikk, scenedans, opera, ballett, musikal- eller teaterkultur? Hvem er deres Shakespeare eller Ibsen? Hvem er Deres store romanforfattere?

Er det ikke også riktig at ingen kulturkrets med over en milliard mennesker bidrar så lite til utviklingen av vitenskap og kultur i vår tid, og er det virkelig mulig at det ikke har noe med islam å gjøre?

Det gis ingen premie til de som lurer på reaksjonen. Noe har Dagbladet tydeligvis lært av muslimsk middelalder når de refuserer professorens innlegg.

Det forundrer imidlertid at avisen om ikke annet gjorde det for så å "avsløre" Benedictow retorisk på at det faktisk finnes opptil flere gode arabiske/muslimske forfattere og musikere i historien. Man griper heller ikke sjansen til å så tvil om en professor emeritus står i spydspissen for dagens forskning på overlevering av antikke skrifter.

I stedet velger de en mindre arbeidskrevende løsning. Kvelning av ikke-dagbladiske kulturuttrykk står i det hele tatt i en lang tradisjon.

Bigotri og bilder

Dere visste jeg ville lande på dette til slutt.

Men siden det nå tross alt er et bilde jeg har ventet på, og det på sitt vis er helt ubetalelig, var det ikke til å unngå å bruke det da det først dukket opp. Noe det beleilig nok gjorde i kveld.

Og i mens venter vi på hans nye CD.

Takken går som stadig oftere til Tony her.

Bigotri og bedehus

Siden denne stygge saken fra bedehusland blogges og behandles i media for tiden, er det ingen grunn til å late som om bigotri kun tilhører en politisk debatt.

Ikke minst er det tankevekkende å se den drepende sterke ordbruken. Den er såpass krass at man kan mistenke enkelte av de som går hardest ut for å finne en egen glede i det. I det hele tatt er det pussig at folk som presumptivt følger Bibelens syn på homofili, ikke følger samme normkildes syn på ordbruk. Noe som gir grunn til å konkludere med at det kanskje ikke er de mest bibelopptatte kristne som står bak.

Min erfaring med hets av homofile stammer mest fra perioden før jeg ble kristen - altså 60 - og 70-tallet. Jeg vokste opp på den - for å si det mildt - konservative bastionen Nordstrand, også kjent for en svært så aktiv statskirkemenighet.

Selv om jeg ikke var innom der mer enn som konfirmant og et par klubbkvelder i 7. klasse på ungdomsskolen, var det ikke vanskelig å finne kristne på skolen eller i nabolaget. Det var heller ikke vanskelig å finne homohets og morsomheter, enten man nå stilte opp med en slitt underbukse i gymmen eller kom til å gråte for fort i en slåsskamp.

Men min erfaring var at det var nesten ingen overlapp mellom hetserne og kristne. Kjennetegnet var i stedet ofte at man tilhørte lavinntektsgrupper (ja, det var forskjeller også på Nordstrandsområdet - som på ungdomsskole og videregående inkluderte også andre bydeler i nærområdet) for ikke å si fikk lavere karakterer i matte og religion. Eller at man drev med lagidrett.

Noe av det samme synes jeg å oppleve i dag (i en tid der det altså hetses mindre). Selv om kristne i større grad enn andre mener at homofili ikke er "greit", er det nok i større grad hos disse berømte andre at ihvertfall jeg (muligens med mine i overkant selektive ører) hører slengbemerkninger og mobbing av homser. Fotballmiljøer er muligens fortsatt de verste.

Det er ingen tvil om at bedehusland avdeling Stavanger et stykke på vei får fortjent omtale i media. Saken vil utvilsomt forsterke stereotypier og fiendebilder, enten noen nå bevisst går inn for dette eller ikke (og her trenger vi ikke å være naive).

Men spørsmålet er om det ikke også forsterker atskillig selvrettferdighet. Problemet med hetsing og ytterligheter som trusler må ikke isoleres til det som fort havner i klisjébåsen vestlandskristne. Dette har langt større omfang enn som så.

Det er til og med grunnlag for et spørsmål som noen sikkert opplever litt drøyt og utidig (og dessverre tror jeg ikke det finnes undersøkelser av dette): Kan det tvert i mot være at det er blant kristne man finner færrest prosent som hetser?

Keith Emerson-nyhetene

Siden Finn Kalvik-nyhetene er gått inn, må vi nøye oss med det nest beste.

Bigotri og barneministre

Noen sitater gjør større inntrykk enn andre, selv når de kommer fra folk som stort sett uttrykker seg i setninger som bør siteres. Blant de mer opplagte slike er "Bigotry is an incapacity to conceive seriously the alternative to a proposition", selvsagt fra ikke ukjente GKC.

Det betyr ikke at det er drivende lett å finne daglige eksempler på dette. Men et leserbrev i Vårt Land 13. mai leverte det virkelig store beviset. Temaet var ikke fullstendig uventet den nye ekteskapsloven.

I et nettmøte på VG Nett svarte barne og likestillingsminister Anniken Huitfeldt på et spørsmål om hva som er de vanligste argumentene mot en ekteskapslov som gir homofile og lesbiske like rettigheter som heterofile:

Jeg kan ikke skjønne hvilke motforestillinger mennesker kan ha som har noen tyngde eller logikk?

Selv for en som aldri har vært noe politisk dyr, ble dette for drøyt. At et regjeringsmedlem i en politisk sak ikke engang kan skjønne at noen form for motforestillinger kan ha noen tyngde eller logikk, gjorde det vanskelig ikke å se seg om etter nærmeste barrikade å stille seg på. For ikke å si dra noen sarkastiske koblinger til hennes forgjenger i stillingen.

Rett før jeg skulle blogge saken, gjorde jeg imidlertid en litt uvanlig feil. Jeg rett og slett sjekket med vg.no for å se sitatet i all dets heslige sammenheng. Noe som ga en aldri så liten aha-opplevelse. Sitatet var dessverre komplett misforstått.

Her er det i sin sammenheng (usensurert for trykkfeil):

Mulig jeg er naiv..
Innsendt av: Lene, 14/03 - 2008 kl. 11:12

Jeg er som mange andre for forslaget om ny ekteskapslov som gir homofile og lesbiske like rettigheter som hetrolfile.
men jeg luer på hva som er de vanligste argumentene MOT en slik lov? Jeg kan ikke skjønne hvilke motforestillinger mennesker kan ha som har noen tyngde eller logikk? Jeg er naviv?"

Vi må ha respekt for at folk har ulike syn. Fram til
1972 var homofili forbudt, og det tar tid å endre
holdninger. Men disse holdningene endrer seg, heldigvis.

Hilsen Anniken Huitfeldt

I realiteten var det altså innsenderen som kom med de bevingede ordene. Og Huitfeldt svarte som kan forventes av en dreven politiker.

Nå betyr ikke det at jeg er den som stiller meg først i køen for å støtte den nye loven (men i motsetning til f.eks. Kr.F støttet jeg partnerskapsloven). Som Huitfeldt vet finnes det faktisk motforestilinger med noen tyngde og logikk, selv om de ikke direkte heies fram av media, eller møter stor sympati hos politikerne, i den grad de da har lest slik stoff.

Som Huitfeldt svarer på samme nettmøte på et spørsmål om det ikke er mulig å forske mere på virkningene dette får for samfunnet vårt. Det er mye følelser og tanker på denne saken rundt blandt folk i Norge i dag. Hvorfor slik hastverk??:

Dette er ikke hastverk. Det er fire år siden forslaget ble fremmet i Stortinget, og saken har hatt en høringsrunde som er vanlig i slike saker. Noen mener vi har vært for raske, andre mener dette kommer alt for sent. Det handler vel mer om hva vi mener, enn om prosessen har vært god nok.

Altså det vanlige goddagmann-økseskaft-svaret som kjennetegner en dyktig politiker.

Om ikke annet bekrefter nettmøtet som ventet at vi ikke har fått noen ny skandaleminister. Selv når hun fronter noe der saksbehandlingen i og for seg kan ha elementer av skandalepotensiale (si ordet fort ti ganger), klarer hun å dempe ballen med suveren eleganse og den største selvfølgelighet.

En klar kandidat til å erstatte Demidov mot Uruguay, Hareide!

Larry-nyhetene

Her er noe for interesserte - og selvsagt alle andre.

"Naivt, norsk og på ville veier"

Det er ikke bare Martin som er interessert i ting som kulturelativisme.

Journalist og sosiolog Arnt Folgerø hadde en svært så interessant kronikk i Dagbladet i forrige uke om temaet. Han la her ikke spesielt mye i mellom i sin omtale av toneangivende norske kulturrelativister:

Når hun [Berit Thorbjørnsrud] skriver: «Forskningens legitimitet hviler nettopp på at den er politisk uavhengig», motsier hun seg selv ved i samme artikkel å vise til forskning på for eksempel motstandere og tilhengere av kvinnelige prester. Mens forskning på tilhengere av kvinnelige prester nærmest ville mottas med hallelujarop fra den politisk korrekte delen av den norske offentligheten, ville forskning på motstandere av kvinnelig prester bli bannlyst, påpeker Thorbjørnsrud helt riktig. Hun kunne kanskje også ha lagt til at forskning på motstandere av kvinnelige prester neppe kunne ha regnet med å få offentlig støtte her i landet.

I tillegg til at Thorbjørnsrud ikke ser ut til å forstå forskningens politiske forutsetninger og implikasjoner, følger hun heller ikke sine egne råd når det gjelder kulturrelativisme som metode og fortolkning. Mye av det hun har skrevet og sagt om antropologi gjennom åra, tyder heller på at hun tvert imot legger opp til en avrelativisering av forståelse i den forskningen hun driver med.

I juniutgaven fra 2003 av Fysioterapeuten kalte Thorbjørnsrud kjønnsoperasjoner (det som i Norge kalles kjønnslemlestelse) av kvinner for «kroppsmekking», og hun stilte det på lik linje med slanking.

Gni-seg-i-øynene-modusen man her hensettes til, kan heldigvis ikke kombineres med å holde seg for ørene. Men den får som man ser, fort følgeaktiviteter som fingerbruk på taster.

Og Folgerø gir seg ikke med dette:

Den «kulturrelativismen» Thorbjørnsrud står for, kommer ikke fra en «outsider», men snarere fra en person i et miljø som har bortimot en hegemonisk status i forskningsmiljøer i Norge og som mottar millionbeløp i forskningsstøtte og der Thomas Hylland Eriksen er en prominent figur. Disse «forskerne» har dypt forankret i det som professor Terje Tvedt kaller «Den norske intellektuelle tradisjonen». Skribenten Walid al-Kubaisi har beskrevet denne tradisjonen slik: «Ved å prøve å forstå folk fra fjerne kulturer ut fra norsk optimistisk målestokk og likhetsideologi, skaper man et vrangbilde og selvbedrag. Det virker som om Thorbjørnsrud tyr til å vise likheter mellom norsk og islamsk kultur når det skal tjene til å fremme aksept av islamsk praksis i Norge».

Thorbjørnsruds kulturelle relativisme er med andre ord en form for kulturell nivellering. I stedet for en relativisering kan man heller snakke om en universalisering i den forstand at kulturforskjeller er for ubetydelige å regne. Og innenfor en slik forståelse er det, som al-Kubaisi har påpekt, problemløst å sette likhetstegn mellom stifter av Muslimbrødrene, Hassan al-Banna (i 1928) og venstrepolitikeren Lars Oftedal på slutten av 1800-tallet, eller mellom islamske fundamentalister i Hamas og Hans Nilsen Hauges kristne arbeiderbevegelse.

Utfordringen med denne type kulturrelativisme er med andre ord ikke at den er kulturrelativ (der alt er like greit, altså en ugrei ideologi), men at den brukes bevisst til å fremme klare verdisyn og politiske mål (der alle som kjemper for småfolk og egne brødre egentlig er like, særlig islamister).

Avslørende nok er man ikke like ivrige etter å relativisere ytterliggående utslag av kristen orientert "dominionisme" eller Reconstructionism.

At kulturelativisme ikke er kulturrelativ overrasker ingen. Noe slik er da også umulig å leve etter mange sekunder om gangen. Det er heller ingen grunn til å la seg overraske over at selverklært kulturelativisme fort kan fungere svært så tilslørende på reelle motsetninger, rå voldsbruk og retoriske kunstgrep.

Når litt vel mange premissgivere i den offentlig debatten har koblet sin dårlige samvittighet på vestens vegne (der man tolker alt i lys av rotfestede forestillinger om en historie fremfor alt formet av imperialister, kapitalister og misjonærer) med en naivfundamentalistisk norsk optimisme (gjerne forsterket av noen romantiske, rousseauanske briller), kan det bare gå galt med gangsynet.

Selv om vi vet at alle folk alle steder selvsagt egentlig mener alt bare godt. Hvis de hadde fått slippe til.

Og ikke hadde vært så ødelagt av vesten.

In the Moog for jazz?

Bare et lite tips til de som måtte ha tenkt seg til Santa Monica i kveld.

Gud og datamaskinene

Skal man dømme ut fra diskusjonsfora på internett, er det vanskelig ikke å få inntrykk av at det i stor grad er det man litt enkelt kan kalle for datanerder som utgjør de mest høylydte motstanderne mot Guds eksistens. Muligens nest etter de mer engasjerte på venstresiden av politikken.

Historisk sett, er imidlertid bildet litt annerledes.

De fleste har hørt om matematikkbegavelsen Blaise Pascal som på 1600-tallet både utviklet mekaniske datamaskiner og la noe av det teoretiske grunnlaget for datateknologien - og skrev en serie fascinerende tanker om Guds eksistens.

Langt fra like mange er klar over at den viktigeste historiske forløperen for den moderne datamaskinen, Charles Babbage (1791-1871), også var opptatt av spørsmålet om Guds eksistens. Så opptatt at han skrev en av de mest interessante bøker om temaet på første halvdel av 1800-tallet.


Det er liten tvil om at Babbage mest betydningsfulle innsats lå i å utvikle differentialmaskinen (selv om ideen var enda eldre) og derigjennom har vært en kilde til inspirasjon for atskillige steampunk-fortellinger, ikke minst The Difference Engine av Gibson og Stirling.

Kanskje nettopp derfor kan det være av noen anelser interesse at han i 1838 viste et bredere engasjement ved å argumentere mot flere av Opplysningstidens religionskritikere, inkludert Humes avvisning av mirakler.

Babbage er i det hele tatt ikke snau i sin innledning.

These reflections are offered for the purpose of proving that the toleration of the fullest discussion is most advantageous to truth. They are not offered as the apology for error; and whilst it is admitted that every person who wilfully puts forward arguments the soundness of which he doubts, incurs a deep responsibility, it is some satisfaction to reflect that the delay likely to be thus occasioned to the great cause can be but small; and that those who in sincerity of heart maintain arguments which a more advanced state of knowledge shall prove to be erroneous, may yet ultimately contribute, by their very publication, to the speedier establishment of truth.

Det er i det hele tatt lettere tankevekkende å se hvordan Babbage 21 år før Darwin publiserte Origin of the Species, argumenterer for at Skaperen over lange geologiske tidsperioder har lagt ned i naturen egenskaper (og han bruker ikke uventet i kapittel 2 en metafor som drar tankene i retning av dataprogrammer) som ikke gjør det nødvendig med spesielle skapelsesaktiviteter for å frembringe nye arter.

The vast cycles in the geological changes that have taken place in the earth's surface, of which we have ample evidence, offer another analogy in nature to those mechanical changes of law from which we have endeavoured to extract a unit sufficiently large to serve as an imperfect measure for some of the simplest works of the Creator.

Ikke minst lar vi oss imponere av hans evne til å skrive uten å sette punktum. Sitatet over er ikke det lengste avsnittet. Flere av setningene jeg selv har skrevet her viser da også hvor lett det er å la seg rive med av den slags.

Selv om Babbage i løpet av boka ikke løser f.eks. alle utfordringer med Humes argument mot mirakler (som med datateknologi har andre bidratt atskillig i generasjonene etter), er det i det minste fornøyelig å lese hvordan han med enkle sannsynlighetsvurderinger viser at Humes sak nok ikke var så opplagt som den gode skotten ville ha det til.

This illustration shows the great accumulation of probability arising from the concurrence of independent witnesses: we must however combine this principle with another, before we can arrive at the real numerical value of the improbabilities referred to in the argument. The calculation of the numerical values of these improbabilities I have given in Note (E.) From this it results that, provided we assume that independent witnesses can be found of whose testimony it can be stated that it is more probable that it is true than that it is false, we can always assign a number of witnesses which will, according to Hume's argument, prove the truth of a miracle.

Men det er vel tvilsomt om vi dermed blir nedrent med Steamtheology med det første.

Kirkelig fengsel

Etter igjen å ha gnidd meg i øynene, denne gangen over overskriften 12-åring i kirkelig fengsel , med fantasier om mørke kjellere og grimme erkebiskoper som rasler med nøkler og tommeskruer, viste det seg at dette handlet om kirkeasyl.

Altså det motsatte av fengsel - kirken som et fristed for en forfulgt.

Uten å ta kirkeasylsaken som sådan opp til debatt (eller det faktum at en 12-åring har måttet gå i dekning (eller hva man skal kalle det) på den måten), kan man vel tenke seg overskrifter mer i samsvar med stoffet.

Men siden det ofte klinger bedre, passer med sedvane og gir flere klikk med negative oppslag knyttet til ordet "kirke", var det vel ikke annet å vente.

Filosofitester og sånt

Siden nå Katolikken har overlevd dette, var det bare å ta utfordringen fra disse livsavgjørende testene på alvor.

Ikke minste gjorde formatet med 20 spørsmål med svaralternativene enig, uenig eller ikke sikker susen. Dermed var det lite behov for å kjempe med temaene over mange år. Eller sjekke hvilken filosofi som lå bak vinklinger og valg av spørsmål.

Den første testen handlet om hvilken filosof jeg var mest enig med, altså ikke lignet mest i intelligens, praksis eller utseende. På spørsmålet om hva jeg selv forventet, var svaret ubeskjedent nok Aquinas.

Resultatet var ikke spesielt overraskende. Augustin og Aquinas toppet listen, med Platon og Aristoteles noen hakk etter. Jeg hadde tydeligvis også noen anelser snev av Kant.

Noen skygger av Hume, Protagoras, Sextus Empiricus og Nietzsche viser vel bare feilmarginene i en test som uansett utfall ser ut til å liste ni filosofer.

Den andre testen gikk på hvilke klassiske filosofiske retninger som jeg var mest enige i.

Min antagelse om å lene meg mot Sokrates slo til. Men det overrasket nok at en Augustinsk Aquinas-klone viste seg å være platonist.

De fem som fikk utslag var

Sokratiker
Platoniker (ett hakk under)
Stoiker (ett hakk under sokratiker)
Kyniker (to hakk under sokratiker)
Pythagoreer (fire hakk under sokratiker)

Om ikke annet var det godt å se at sofistene havnet på sisteplass.

Kulturrelativisme

Noen ganger må man gni seg litt lenger i øynene enn vanlig.

"Jeg vil påstå at kulturrelativisme er en forutsetning for demokratiet, og en forutsetning for å kunne leve sammen på tross av forskjeller i samfunnsstruktur, kultur og individuelle personlighetstrekk. Mitt verdisyn er basert på kulturrelativisme som en grunnleggende premiss."
Ada Engebrigtsen, sosialantropolog og forsker ved NOVA, Klassekampen 15.04.2008

Så er spørsmålet hvor kulturrelativistisk Ada er når det kommer til selve demokratiet. Hvis kulturrelativismen er et grunnleggende premiss, er det altså ingen grunn til å holde fast ved kulturrelative forestillinger som demokrati.

Det hele skyldes nok ikke annet enn at hun kun følger sitt kulturrelativistiske syn på hva kulturrelativisme egentlig innebærer.

Leserbrevene som ble avvist - 2

I serien over de utallige avviste leserbrev er turen kommet til et som ble avvist av Aftenposten 27. januar 2005.

Nå er det ingen grunn til å iføre seg den helt store martyrminen. Kvoten var nok litt oppbrukt for en som i de seneste fem månedene hadde hatt både kronikk om Da Vici koden, svar på en leserreaksjon og en oppfølgingsartikkel. Og som snart var ferdig med en bok om temaet.

Men her på bloggen tar vi ikke hensyn til noe så smålig som magemål.

Mote og vitenskap

Johan Kr. Stenshorne hevder 27.01. at det er blitt mote å kritisere "Da Vinci-koden". Har han rett høres det bra ut. Det bør alltid være populært å si fra om tøv som mange oppfatter som vitenskap.

Selv har jeg skrevet om denne type bøker i mange år. I "Da kvinnen fikk sjel - og andre historier" avslørte jeg i 1998 en annen bok som bygget på oppspinnet i "Hellig Blod Hellig Gral". Men dessverre synes det vel heller som om det er mangel på kritisk tenkning som er mote. Hvordan skal vi ellers forklare at så mange i media går på bløffen i slike bøker?

Stenshorne påstår også at det er et viktig faktum som "Davidsen og de andre kritikerne later til å neglisjere fullstendig", nemlig at "Hellig Blod Hellig Gral" kun "legger frem en hypotese" som Brown viderefører "uten å komme med så mye som en fotnote hvor han påstår at det faktisk er sant".

For det første trenger ikke Brown fotnoter når han åpner "Da Vinci-koden" med en "faktaside" der det slås fast at Sion-ordenen har eksistert siden 1099, noe som er hentet direkte fra bløffen bak "Hellig Blod Hellig Gral".

For det andre er det feil å bruke ordet hypotese. Det gjør at noen kan komme til å oppfatte påstandene som vitenskap. For det kan vel ikke være slik at Stenshorne ikke selv ser forskjell på seriøse historikere og spekulative sensasjonsmakere?

Rot om røtter

En oppfatning som har vist seg vanskelig å dekonstruere, selv i en postmoderne tid, er at Europa står i en overveldende gjeld til arabisk kultur.

Melodien synes å være at uten det arabiske bidraget, ville Opplysningstiden og Det moderne Europa vært umulig. Noen har til og med hevdet at de overgikk Kopernikus i å vise at jorda gikk i bane rundt sola.

Nå er det ingen tvil om at muslimske naturfilosofer imellom år 750 og 1200 forvaltet og videreutviklet ulike typer av antikkens kunnskap. Men det er en stor overdrivelse å si at dette var det helt avgjørende for utviklingen av vestens filosofi, teknologi og vitenskap.

Tvert i mot synes det som om det nettopp var i en europeisk kultur at denne type tenkning og teknologi hadde det beste jordsmonnet (se f.eks. min drøfting her). Spørsmålet var på mange måter ikke om denne type tanker ville få gjennomslag, men når økonomien var kommet såpass på fote etter folkevandringer, invasjoner, pestbølger og vikingangrep at det igjen var mulig.

Vi får en anelse av dette når vi ser at mens personer som Ibn Rush (Averroes, 1126-1198) ble fordømt og forfulgt av det fanatiske almohadiske regimet i det mauriske Spania, ble hans tanker tatt opp, videreutviklet og spredd gjennom bl.a. Siger de Brabant (ca. 1240-1280) og Thomas Aquinas (1225-1274).

Selv om også disse kunne møte motstand for i overkant rajonalistisk filosofi, fikk denne type tenkning og innfallsvinkler langt bredere og mer varig kulturell betydning i Europa. Røttene til dette finner vi lenge før 1200-tallet, selv om økonomien i motsetning til i de arabiske områdene lenge lå for langt nede til særlig utbredelse av luksusaktiviteter som naturfilosofi.

Gresk naturfilosofi ble i det hele tatt oppfattet å være blant de fremmede vitenskaper i muslimske kretser (der Koranstudier var den egentlige vitenskap).

Det er forøvrig også et poeng at oversettelsene fra gresk til arabisk på 7-800-tallet i stor grad ble gjort (naturlig nok) av gresktalende kristne som Hunayn Ibn Ishaq (809-873), eller Joannitius som han ble kalt i middelalderen. De arabiske lærde stod med andre ord på sin side i gjeld til assyriske og bysantinske lærde.

Den greske arven ble også tatt godt vare på i bibliotekene i Konstantinopel, noe som bidro til betydelig oversettelsesarbeid både til arabere (primært før år 1000) og europeere (primært etter år 1000)

Noe av debatten er oppsummert her med utgangspunkt i denne.

Uansett vil forestillingen om at det moderne Europa ikke på noen avgjørende måte skyldtes islam, snart komme i en nyhetssending nær deg som eksempel på intens islamofobi.

Blodspor og blindfelt

Det var vel ikke annet å vente enn at noen ville samle opp igjen restene når det nærmer seg to år siden Da Vinci-kode-filmen knekket den historien.

Denne gangen er det TV-kanalen ABC som i programmet Nightline har berørt teorien til filmmakeren Bruce Burgess over flere kvelder.

Uten å ta seg såpass bry at man sjekker hva slags andre ting han har bedrevet. Men andre er ikke fullt så høflige, eller like villige til å være mikrofonstativ for Burgess sin Bloodline.

Wouldn't it be relevant to know that Burgess seems to be fascinated with every weird conspiracy imaginable? (And hasn't the mainstream media mocked bloggers for not being restrained journalists? How serious is Bigfoot and the subject of the Bermuda Triangle?) On Sunday's "Good Morning America," Burgess's second stop on his ABC tour, co-host Bill Weir at least asked about his extravagant interests: "I do have to point out the fact that some of your other documentary work includes the Bermuda Triangle, Area 51, looking for Bigfoot in Oklahoma."

Det er nok tryggest å fortsette å lene seg godt tilbake i møte med dokumentmakere med litt vel kreativt blikk for hva man kan tjene på å se (eller konstruere) mysterier ved høylys dag. Nå som plenene grønnes, er det til og med ganske behagelig.

Så lenge man er forsiktig med plantene.

Oppdatering 25. mai: Cadre kommenterer.

Når nåtiden blir nifs

Enten det er Lewis, Tolkien eller Skjæråsen (for ikke å si Blomster-Finn eller mer sannsynlig noe New Ageri) som har hjemsøkt etikerne i mørket, er i hvertfall konklusjonen klar.

Planter har rettigheter, og det er moralsk galt å drepe dem, selv om man vanner det ut med forbehold som "uten grunn" (noe som automatisk ender med et slippery slope av et skråplan med grunn til mange slags etiske unnskyldninger for å drepe planter som blir for nærgående).

Plants deserve respect, a group of Swiss experts said Monday, arguing that killing them arbitrarily was morally wrong -- except when it comes to saving humans or maybe picking petals off a daisy.

In a report on "the dignity of the creature in the plant world," the federal Ethics Committee on non-human Gene Technology condemned the decapitation of flowers without reason, among other sins.

Vi er med andre ord på vei inn i stemninger treffende beskrevet i Father Brown-fortellingen The Perishing of the Pendragons, med gripende øyeblikk som da "Father Brown stood ruefully contemplating the decapitated plant".

Eller der man er så velment opptatt av å fremme verdier, at man ender mer med å fremstå som lettere latterlig enn logisk.

Derfor et aldri så lite logisk sitat, selv om det kanskje egentlig passer bedre her.

The Logical Vegetarian
-G. K. Chesterton

“Why shouldn’t I have a purely vegetarian drink? Why shouldn’t I take vegetables in their highest form, so to speak? The modest vegetarians ought obviously to stick to wine or beer, plain vegetarian drinks, instead of filling their goblets with the blood of bulls and elephants, as all conventional meat-eaters do, I suppose.” — DALROY.

YOU will find me drinking rum,
Like a sailor in a slum,
You will find me drinking beer like a Bavarian.
You will find me drinking gin
In the lowest kind of inn,
Because I am a rigid Vegetarian.

So I cleared the inn of wine,
And I tried to climb the sign,
And I tried to hail the constable as “Marion.”
But he said I couldn’t speak,
And he bowled me to the Beak
Because I was a Happy Vegetarian.

Oh, I knew a Doctor Gluck,
And his nose it had a hook,
And his attitudes were anything but Aryan*;
So I gave him all the pork
That I had, upon a fork;
Because I am myself a Vegetarian.

I am silent in the Club,
I am silent in the pub,
I am silent on a bally peak in Darien;
For I stuff away for life
Shoving peas in with a knife,
Because I am at heart a Vegetarian.

No more the milk of cows
Shall pollute my private house
Than the milk of the wild mares of the Barbarian;
I will stick to port and sherry,
For they are so very, very
So very, very, very Vegetarian.

Ihvertfall så lenge man ikke halshugger for mange vintrær, hvete og poteter, uten grunn.

(*For ordens skyld kan legges til at dette er fra The Flying Inn og 1914- da ariere og krokete neser ikke hadde fullt så skjebnesvangre assosiasjoner som en generasjon senere).

Når fortiden blir moderne

Siden Prince Caspian overfaller kinoer verden over 16. mai, er det ikke til å komme fra at filmen vil få noe medieoppmerksomhet.

Selv om dette uansett vil bli farget av hype (eller hat - Narnia er blitt litt slik, har det vist seg de seneste årene), kan det være nyttig å vise det beste intervjuet så langt med regissøren med det mistenkelig narnianske navnet Andrew Adamson, her.

Ikke minst er det interessant å høre hvordan han - dog ganske pietetsfullt - har modernisert deler av fortellingene, og hvorfor. Ikke minst Løven, heksa og klesskapet.

Narnia devotees are going to nitpick your every single decision. Would you say that Doug Gresham is the biggest nitpicker of all?

He is a nitpicker, but it's very rare that we have bumped heads on anything because we both have the desire to be true to the books. But there were times in the first film we did come to blows (laughing)—no, come to conflict, I should say—with things like Susan [Pevensie, one of the children in the books]. This was where C. S. Lewis had a feeling about women's role in the world that differed a lot from mine—particularly with Susan getting to use her bow.

You're talking about the part in Lion/Witch where Father Christmas tells Susan and Lucy they are not to use their weapons in battle, but only in great need?

Yeah. I always thought it was such a negative message to send to young girls and women to say, "Here's a bow and arrow. But I really should have given you a butter knife and a plate, because all you do is get to make sandwiches." To me, it's like why is he giving her a bow and arrow and then saying you have to rely on your brothers to defend you? This is where Doug and I got into it a little bit. I said maybe that was C. S. Lewis's point of view at the time, but times have changed and it's certainly not my view at this time. I've got two young daughters, and I don't want that message to go to my daughters.

But Andrew, you didn't try to contemporize other parts of the movie. You kept the setting in World War II, with London being bombed at the beginning. So why did you feel like you had to contemporize this part of the story?

Well, I think Lewis's view of women changed when he met Joy—Doug's mother. I think he sort of cast women down in the earlier books, but when you look at The Horse and His Boy, it has a strong female character. Doug's mother was a strong woman. Doug said, "I don't really know if that's true. I'm trying to remember if he wrote The Horse and His Boy after he met my mother." I went, "Doug, the book is dedicated to you."

Based on that argument, you reached the agreement that Susan would indeed be in battles?

Yes, we did. And Doug accepted. Well, I don't know whether he just relinquished or accepted. But she's in battle in both of them, and she really does well with this one.

Enkelte av oss med tilsvarende antall døtre av Eva i huset, føler nok en viss sympati med denne sønnen av Adam (selv om vi ikke synes Lewis hadde så svake kvinneskikkelser som det kan høres ut her).

Og en viss bekymring for guttene som kommer for nær buen.

Når fremtiden blir nostalgisk

At fremtiden skulle handle om luftskip, er det ikke mange som har trodd siden Hindenburgs endelikt.

Dermed kan Kiplings fortelling om brave menn prisgitt luftstrømmene over Atlanteren gå i oppfyllelse.

Selv om muligens ikke alle vil oppfatte rekreasjon som like gloriøst som å frakte post.

Grunner og avgrunner

Siden jeg nå har latt meg dra etter nesen til å skrive om de såkalte gudsbevisene, selv om jeg slett ikke har tid (ihvertfall ikke for tiden), er det vel bare å tilstå at andre artikkel blir lagt ut her i dag. Tredje artikkel kommer nok imidlertid ikke før om noen uker.

Utfordringen med artiklene er ganske vanskelig å takle - for ikke å si holde ut for sarte og skjøre sjeler. Dess mer jeg skriver, dess mer burde vært skrevet for å ta alle om og men, argumenter og målgrupper. For ikke å si forbehold og fotnoter.

Det krever en smule balansegang å skrive slik at stil og innhold ikke får både elever på videregående og ansatte på høgskoler til umiddelbart å sende tekanner i bane om Mars og sette spagetti på tvers i halsen.

Det er i det hele tatt bare å gi opp.

På den annen side er jo fordelen klar. Det er samme hemmelighet som ligger bak et vellykket tidsskrift. Det gjelder å skrive på en slik måte at leserne blir provoserte nok til å lage halve bladet for deg.

Dermed kan det kanskje fortere bli en bok ut av dette enn jeg opprinnelig trodde. Ihvertfall så lenge jeg fortsetter å stikke nesen fram. Og ikke blogger for mye. Det hjelper sikkert også om det skulle dukke opp et forlag som kan tolerere tykke bøker.

Som man ser er det ikke til å komme fra at det er en lettere blåøyd optimisme som råder i dag. Det går nok fort over.

Darwin expelled?

Siden vi nevnte filmen Expelled for noen dager siden, kan det være en idé å trekke fram en noe mindre simplistisk fremstilling av forholdet mellom darwinisme og nazisme.

Ikke minst synes det som om den lutherske teologen Johann Gottfried Herder (1744-1803, en inspirasjonskilde for både nasjonalisme og pluralisme, samt hele Sturm und Drang-bevegelsen, for ikke å si Grundtvigs syn på kultur, myter og eventyr) var blant elementene som i forvridd fasong via ymse ideologiske (og ikke minst sjåvinistiske) filtere lå til grunn for nazismens ikke overvettes imponerende intellektuelle ferniss.

Det betyr ikke at evolusjonslæren (eller mer presist sosialdarwinismen) er frikjent. Det betyr bare at halvfordøyde idéer (enten de nå er gode, riktige, vakre, kontroversielle, skrekkelige eller bare (og det er sjelden at noe bare er bare) dustede) som tolkes uten gangsyn, for ikke å si uten tvisyn, omtrent automatisk ender i forferdelse.

Det er ihvertfall min idé.

Leserbrevene som ble avvist - 1

Det er sannelig på tide med første del av den lenge etterspurte føljetongen om leserbrevene som ble avvist.

Har man først en penn eller PC for hånden, for ikke å si en og annen mening om ett og annet, skal det ikke mye til for å forfatte et leserinnlegg.

Og empirien er grei: Dess flere slike man skriver, dess flere blir avvist.

Det hjelper nok også til at leserbrev fort blir kritiske, enten til folk som har skrevet noe i publikasjonen man sender til, eller til selve publikasjonen og alt dens vesen. Og at de kanskje ikke alltid er nok to the point, ettersom onde tunger kan få seg til å påstå at forfatteren har litt vel mange kjeppehester å holde styr på.

Før vi tar fatt på det rike historiske kildematerialet i utkurven i Outlook, kan vi starte med forrige ukes Morgenbladet. Og for å si det enkelt - temaet er ikke spesielt nytt for innsenderen.

På feil klode

Forsker Erik Bye viser hvor galt det kan gå, når man ikke forsker på det man skriver om. Dermed tyr han i en kritikk av Erik Solheims sammenligning av klimaskeptikere med dem som hevdet at jorda var flat, til en av modernitetens hardnakkede ikoner. Vi må gni oss i øynene når en dr.philos i 2008 kan skrive at de som "hevdet at jorda var flat, rundt 1500-tallet, var jo nettopp de som forvaltet den rådende oppfatning av verdensbildet".

Hva som skal til for å fjerne denne inngrodde myten, er ikke godt å si. Jordas form og størrelse var godt kjent blant middelalderens teologer og naturfilosofer. På universitetet i Paris ble studentene på 1300-tallet spurt hva som var den korteste veien til Roma. Det riktige svaret var selvsagt tunnel.

Hvis klimaskeptikerne skal få raskere gjennomslag for sine modeller enn datidens "skeptikere", hjelper det nok med færre bommerter enn Galilei. En grunn til at han fikk motbør for at sola var i sentrum, var at han hevdet at planetene gikk i sirkelbaner. Dermed stemte hans modell ikke stort bedre med datidens observasjoner enn den gamle modellen. Saken ble ikke bedre av at han i motsetning til paven (som henviste til månens påvirkning), mente at tidevannet skyldtes jordas bevegelse.

Men Galilei visste ihvertfall at ingen lærde i samtiden trodde at jorda var flat.

Grunnen til at dette ble avvist, kan selvsagt tilskrives den konspiratoriske ånden som hviler over norske kulturtidsskrifter. En annen mulig forklaring, høyst teoretisk selvsagt, er at det kom inn et omtrent identisk leserbrev, fra en annen sivilingeniør.

Dermed en takk tross lettere sammenbitte tenner til Helge Rager Furuseth som skrev et spisst og saklig innlegg om at Jorden har alltid vært rund, med henvisning til Stephen Jay Gould sitt essay The Late Birth of a Flat Earth.

Og jeg kan vel ikke gjøre annet enn å anbefale varmt boka som Jay Gould baserer dette på, Inventing the Flat Earth: Columbus and Modern Historians av historikeren Jeffrey Burton Russell. Kort, spennende og informativ lesning.

Enten man er klimaskeptiker eller ei.