Bare et eventyr i Nettavisen

Siden det etterhvert dukker opp stadig flere grunner til å himle med øynene over Hawking, for ikke å si ett og annet medium media, tvinger fysikkens lover oss til å kommentere.

Som når Nettavisen forteller eventyr.

Den anerkjente britiske forskeren Stephen Hawking (69) har tidligere sagt at Gud ikke skapte universet. Nå provoserer han igjen religiøse miljøer, og konkluderer med at forestillingen om livet etter døden bare er et eventyr for folk som er redde for mørket.

Skal vi se, hva er ... logikken her?

Hawking avviser altså at Gud har skapt universet, noe som i følge hans oppfatning innebærer at det ikke er noen bruk for Gud og dermed mer enn indirekte er klart at Gud ikke finnes.

Men så kommer det virkelig sjokkerende. For, viser det seg i en sensasjonell ny provokasjon som skaper overskrifter verden over, Hawking er ikke bare en ateist som avviser Gud, han (hold deg fast) avviser også ... himmelen!

Mens religiøse miljøer altså en stund etter Hawkings forrige utspill har kunnet trøste seg med at det ikke er så farlig om Gud ikke finnes, så lenge vi kan klamre oss til himmelen, tar Hawking nå fra oss også det håpet.

Det er med skjelvende fingre man må spørre hvor dette skal ende. Kan Hawking til og med komme til å avvise at Jesus stod opp fra de døde?

For Nettavisen stanser ikke sin sjokkerende journalistikk avsløringsrunde der.

Hawking sier at kroppen kan sammenlignes med en maskin som bryter sammen når døden inntreffer.

- Jeg anser hjernen som en datamaskin som slutter å virke når komponentene svikter. Det finnes ikke noen himmel eller noe liv etter døden for ødelagte datamaskiner. Det er et eventyr for folk som er redde for mørket, sier han til The Guardian.

Igjen altså en klar konklusjon basert på solid empiri og en uimotsigelig analogi. For det er ingen som noen gang har reparert en ødelagt datamaskin eller hatt en backup som kan legges inn i en ny. En slik tanke ville vært eventyr for folk som er redd for å få harddisken slettet, og er dermed motbevist.

Nettavisen forfølger Hawkings usvikelige logikk videre.

I fjor kom Hawking ut med boken «The Grand Design» hvor han forsøkte å besvare spørsmålet: Trengte universet en skaper?

Ifølge Hawking er svaret nei.

- Ettersom det finnes en tyngdekraftlov, så kan og vil universet skape seg selv ut av intet, skrev han i boken.

Bedre kan det ikke sies av en fysiker. Siden noe finnes kan og vil noe som ikke finnes og dermed ikke kan gjøre noe som helst skape seg selv siden intet finnes.

At en journalist lar seg rive med av ... argumentasjonen er ikke overraskende.

Det er heller ikke uventet å se at en journalist heller ikke forstår begreper eller bedriver imponerende research når han følger opp med en forklaring. Som vi heldigvis ikke finner i Guardian-artikkelen dette stort sett ellers er basert på.

Påstanden strider imot sir Isaac Newtons overbevisning om at universet må ha blitt skapt av Gud, ettersom det ikke kan oppstå fra kaos.

Plutselig var det altså ikke "intet" som universet angivelig skulle komme fra, men kaos. Newtons argument ville i såfall være at det ikke er universets eksistens, men dets orden som krevde en forklaring. Men filosofisk forståelse ville vel ikke bidratt med nok klikk for en kommersiell nettaktør.

At det ikke bare er logikken det skorter på i Nettavisen, ser vi når journalisten gjør et tappert forsøk på å oversette fra engelsk.

Videre skrev Hawking i sin nye bok at det første slaget kom i 1992, da det ble bekreftet at en annen planet gikk i bane rundt en annen stjerne.

- Det gjør sammentreffet av våre planetariske omstendigheter, den heldige kombinasjonen av avstanden mellom solen og jorden og solmasse, langt mindre enestående og undergraver det som bevis på at jorden ble med grundighet konstruert for å behage oss som mennesker, skriver han i boken.

Det er ikke bare grammatikken som gjør det vanskelig å forstå at at jorden ikke ble med grundighet konstruert derfor det ble bekreftet at en annen planet gikk i bane rundt en annen stjerne.

Eller hva dette har med hvilken sak å gjøre.

For her konstruerer Hawking en stråmann når han synes å tro at det er klassisk kristen tro at universet består kun av vårt solsystem (eller at det kun er her det finnes planeter) og at det i tillegg ble laget utelukkende for jordens og menneskenes skyld.

Går vi litt lenger tilbake enn 1992 ser vi f.eks. at Thomas Chalmers (spørsmålet er forøvrig viet et kapittel i Da jorden ble flat - mytene som ikke ville dø) i sin serie på syv foredrag i 1815 om gudstro og universet understreket at det bare er ”vantro" (som Thomas Paine som var den han primært imøtegikk) som hevder at kristne mener Gud skapte universet kun for jorden og menneskenes skyld.

Argumentet om at jorden er plassert "helt riktig" for at liv skal kunne oppstå er forøvrig fremmet i størst grad etter 1992, slik vi finner det i Rare Earth (2000) og enda sterkere ID-vinklet i The Privileged Planet (2004). Begge sier forøvrig atskillig mer om saken enn at den kan imøtegås kun av forekomsten av planeter i andre solsystemer.

Men vi kan ikke ha en artikkel om Hawking uten at multiverset springer ut av intet.

Hawking mener også at det ikke bare eksisterer mange andre planeter, men også andre universer, såkalte multiunivers. Og hvis Guds intensjon var å skape menneskeheten, så ville alle disse fjerntliggende verdenene være overflødige, skriver han.

På samme måte som eksistensen av en fjerntliggende sol og måne, for ikke å si av fjerntliggende vann og jord, dyr og fugler, fisk og planter, ville vært overflødige hvis Guds intensjon var å skape menneskeheten.

En eventuell oppdagelse av andre og fjerntliggende dyrearter, for ikke å si himmellegemer, ville med andre ord vært et klart argument mot Gud.

Hva Nettavisen forteller oss er at gudstro alltid har stått og fallt med om noen skulle finne på å se gjennom et teleskop.

Eller i det hele tatt åpne øynene.

Det hadde likevel vært hyggelig om Nettavisens journalister i det minste én gang kunne gjøre det.

Fins dom?

Mens det i grunnen er ett og annet å legge til når Stephen Hawking uttaler seg om himmelen.

Men det får komme etter Aftonbladets oppslag om hva Sven Svenson fra Södertälje mener om saken.

Musikk og matematikk

Det er i grunnen ikke noe å legge til når Torbjørn Lien tegner og forklarer Mars Volta.

I hvert fall ikke annet enn en video som sier mer enn tusen ord.

Når teologien dreper tanken

En av de mer tankevekkende (får vi håpe) bøkene som er dukket opp i år (i hvert fall i paperback) er Robert R. Reillys The Closing of the Muslim Mind: How Intellectual Suicide Created the Modern Islamist Crisis (selvsagt også i Kindle-utgave).

Og dette handler om mer enn parenteser. Eller lite nyttige diagnoser som islamofobi og fremmedfrykt, eurosentrisme eller orientalisme.

Vi har rett og slett å gjøre med et velment og viktig bidrag til en historisk forståelse av hva som ligger bak av metafysikk og mentalitet (altså av mer enn materielle årsaker, fra økonomi til økologi, som selvsagt også er der) og som dermed bevisst bør adresseres av flere enn muslimer i dag.

Tesen er at hovedgrunnen til at den muslimske verden har sakket akterut ikke er kolonialisme eller intern krangel, men en langtidseffekt av en teologisk tradisjon. Og den handler mer presist ikke om en "Muslim Mind" i sin alminnelighet, men om sunnitradisjoner slik disse har vært forstått i snart tusen år.

Kort sagt henfører Reilly dette til middelalderens idékamp mellom mutazilitter og asharitter. Førstnevnte var en filosofisk retning som fra 700-tallet forsøkte en hellenifisering av islamsk tenkning, mens sistnevnte for alvor kom på banen på 900-tallet - og vant fram på 1000-tallet.

Spørsmålet var i korte trekk om det avgjørende for å forstå Gud og skaperverket var hans vesen eller hans vilje.

Og om Koranen er skapt eller har eksistert fra evighet av.

Mutazilittene ønsket å stille seg i en hellenistisk og kristen tradisjon der Guds vesen var det primære. Siden Gud av sin natur var rasjonell og god, kunne han ikke gjøre annet enn hva som var rasjonelt og godt.

Dermed kunne vi som mennesker også forholde oss rasjonelt til skaperverket og etikken. Selv om Gud kan overgå vår forstand er han ikke i strid med den. Det er dermed mulig og prisverdig å bedrive både naturfilosofi og nytteteknologi.

Og skal vi være ansvarlige for våre handlinger, må vi ha fri vilje. Dette var også viktig for synet på Koranen. Hvis vi hadde fri vilje, kunne ikke Gud ha laget Koranen ferdig før skapningene den var gitt til selv eksisterte eller hadde gjort det som var beskrevet der.

Som Kari Vogt sier handlet dette om at

Den tanke at Koranen er et jordisk nedslag av en himmelsk bok som har vært beredt fra evighet av, ble også avvist av mutazilittene. Gud alene er evig, intet har vært til ved hans side fra først av. De avviste også predestinasjonen, og hevdet at mennesket har fri vilje. Skulle det være så at Gud bestemte over menneskets handlinger, men likevel straffet det, måtte Gud være urettferdig; og er det noe Koranen hevder, så er det Guds rettferdighet og barmhjertighet.

Når Koranen ikke var fra evighet av, men skapt inn i en bestemt tid, måtte den følgelig også tolkes ut fra denne tiden. Dermed var den tilpasningsdyktig til endrede kulturelle og sosiale forhold, og kunne brukes prinsipielt i møte med nye problemstillinger.

For asharittene var det motsatt. Allahs vilje var så suveren at den beste reaksjonen var å bøye seg og si at Allahs vilje skjer. Siden den stod over hans vesen var det heller ikke mulig å regne med en rasjonell forståelse av skaperverket eller etikken.

Dermed var det vanskelig å finne incitamenter for å revidere gamle sannheter eller tenke oss fram til nye, eller forbedre samfunn utover hva Koranen direkte formanet oss til.

Og når den hadde eksistert fra evighet av, var det ikke mulig å stille kritiske spørsmål til den eller tolke den ut fra Muhammeds tid.

Etterhvert var det denne mer literalistiske retningen som vant fram - og som i følge Reilly er toneangivende i dag. Vi snakker rett og slett om et tenkesett som har fjernet seg fra filosofien og gjort det vanskelig å tilpasse seg historiske endringer.

Det er ikke overraskende at mange av de store muslimske tenkerne og tidlige vitenskapsmenn var mutazilitter. Inspirert av møtet med gresk tenkning var de svært åpne for en rasjonell utforskning av naturen, optikken, matematikken og medisinen.

Det er dermed heller ikke overraskende at tilbakegangen og tapet for mutazilittene førte til en tilsvarende tilbakegang i muslimsk tenkning. Etter å ha vært en del av det hellenistiske kulturområdet og levert viktige bidrag på mange felter, trakk man seg gradvis unna.

Fra å ha ledet utviklingen, strandet man i en kulturell bakevje. I stedet for en kulturell klokkertro på Guds og skaperverkets rasjonalitet slik dette ble forankret i vesten i middelalderen, havnet man i fatalisme og fornuftens fallit.

Mens vesten beredte grunnen for opplysningstiden, så den islamske verden på opplysning og almen utdannelse som så farlig at man flere steder (som i det ottomanske riket) forbød boktrykkerkunsten.

Nå kan det sies mye om dette. Vi ser selvsagt også andre trekk både i den islamske og den kristne verden, ikke minst i voluntarismen som vokste fram i senmiddelalderen og som noen derivasjoner senere beklageligvis ble så avgjørende for spesielt tysk metafysikk på 1800-tallet.

Historien handler sjelden om noe svart-hvitt eller noe som lett lar seg tilpasse våre formler.

Men selv om Reillys skisse ikke sier alt eller er hundre prosent rettferdig, understreker han dilemmaet som den muslimske verden fortsatt befinner seg i.

Skal ledesnoren være troen på en god og rasjonell Gud som handler ut fra sin natur, eller på at Gud vilkårlige vilje står over hans vesen?

Er etikk og leveregler noe vi kun kan finne svar på i hellige bøker eller kan vi også avlede prinsipper, samt bruke fornuft og naturretten?

Har vi fri vilje eller er alt som skjer Allahs direkte vilje?

Kan Koranen tilpasses et moderne samfunn, eller er den av evighet av?

Nå er det dessverre ikke mitt kall å svare på dette på vegne av verdens muslimer, men det gjør ikke spørsmålene mindre viktige. Det hører også med at de - litt bearbeidet - kan stilles til flere grupper.

Og enten man er muslim eller ei, er det en klar bonus at Reilly viser hvorfor teologi er fagenes dronning.

Humanetikeren mer kristen enn biskopen?

Det er ingen sjokkerende overraskelse at posørfrue prinsesse Märtha Louise tar steget ut og maner fram engler i full offentlighet (eller rettere sagt prøver).

Tvert i mot er dette en naturlig videreføring innen den type grenseløse vilkårlighetsunivers som deler av New Age bebor og basunerer ved følelser og fornemmelser uten hensyn til noe så kjedelig som fornuft og fakta.

Og det er ikke noe helt nytt.

Skal vi trekke større linjer, kan vi nevne at kristen tro et godt stykke på vei vokste fram som en opposisjonsbevegelse til nettopp den utbredte ånde- og besvergelsestroen i hellenismen.

Man ble tidlig nødt til å ta avstand fra (på den ene siden) folkelig føleri og magisk mentalitet og (på den andre) antimateriell spekulasjon i gnostiske retninger som ønsket å unnslippe vår vonde verden.

Det har kort sagt vært en kristen dypverdi å være et alternativ til folketro og svermeri, en rasjonell røst i møte med retninger som underkjenner verdien av fornuften og skaperverket.

Dermed ga det anledning til noen rynker over nesen da biskop Tor B. Jørgensen i Sør-Hålogaland syntes å fremstå som mindre kristen enn Didrik Søderlind fra Human-Etisk Forbund i fredagens Dagsnytt 18 (se etter 44:55 minutter her).

Søderlind understreket at mens kristne han møter var opptatt av å bruke fornuften og se sine religiøse erfaringer i mer systematiske sammenhenger, var alternativmiljøene mindre opptatt av kvalitet.

Alt går an, det eneste som betyr noe er ens egne opplevelse av noe - den eneste sannheten som gjelder er hva man selv oppfatter som sant - det leder mot verdirelativisme, synes jeg.

At Nina Torp, leder i Det Norske Healerforbund, sykepleier, healer og medium ("veldig religiøs innenfor spiritualismen"), i debatten fremstod uten spesiell brodd mot New Age eller åndemaning, forundret ikke. Heller ikke at hun manglet selv tilløp til en noenlunde fornuftig evne til å evaluere Märthas gründervirksomhet og åndemaning, eller å ta noen ... hint.

Da forundret det nok atskillig mer at biskopen ikke viste synlig skepsis eller rasjonalitet i møte med Snåsamannen og kun reagerte på "selvopptattheten" og "lykkerealiseringen" i prinsessens budskap.

Jørgensen virket kort sagt besynderlig lite interessert i annet enn etiske vinkler. I stedet for en rasjonell og teologisk etterprøving av alternativbevegelsens fornemmelser og manipulerende metoder syntes han mer opptatt av dialog og deling av erfaringer.

Muligens handler dette dels om mangel på kunnskap om alternativbevegelsens fornemmelser og dels om en litt forsiktig og diplomatisk personlig holdning.

Og kanskje et biskopelig bakhode med litt vel svarte bilder av kirkens historie, med et ekte ønske om ikke å starte noen nye hekseprosesser.

Det var likevel ikke enkelt å unngå å fornemme (unnskyld uttrykket) litt av klassiske liberalteologers lefling med parapsykologi og spiritisme, i noen grad for å finne støtte for eksistensen av en "åndelig virkelighet" siden de ikke opplevde Bibelens budskap som troverdig i en vitenskapelig tid.

Et fenomen som på litt ulike måter kom til uttrykk i mellomkrigstiden hos Kristian Schelderup, på 60-tallet hos den amerikanske biskopen James Pike, og i nyere tid hos Helge Hognestad.

Det er rett og slett mer enn greit om en norsk biskop i dag markerer klar avstand fra denne tradisjonen, for ikke å bli satt i bås.

Når så ikke skjedde, var det flott å se at i hvert fall den gode humanetikeren kunne målbære noe som minnet om en klassisk kristen holdning.

Løvetannsvisa

Som enkelte observante lesere har kunnet registrere, har det vært lite aktivitet her seneste uka, eller mer presis ingen.

Men nå er en ganske hektisk reise- og foredragsuke over, inkludert det ærefulle musikkquizansvaret for Telenorgjengen på tur til EU.

Det betyr ikke at det blir dusinvis av blogginnlegg hver dag fremover i uoverskuelig fremtid - blant annet ser det ut som om løvetannen i hagen planlegger å beslaglegge noen timer fra en og annen de nærmeste dagene.

På linje med vinduskarmene som har vist en utsøkt ... tålmodighet en ... god stund.

Og så står det en 18-årsdag for tur med forberedelser og (for å si det rett ut) gjennomføring.

Men vi skal nok slå i fra oss, i hvert fall sånn litt innimellom.

Store norske leksikon dissekert

Noen ganger må man klype seg både i armen og øynene før man oppdager at man faktisk er våken.

Og at virkeligheten er enda verre enn antydet i Da jorden ble flat - mytene som ikke ville dø, selv om man unngår myten om middelalderens angivelige forbud mot disseksjoner.

Dermed er det ikke helt uten febertokter at vi siterer fra Store norske leksikons forsøk på å formidle Medisinens historie, forfattet av intet ringere enn redaksjonen.

Fra 1136 fikk de geistlige forbud mot å forlate klostrene for mer enn to måneder: Studiereisene deres hadde vakt misnøye. Slik ble de holdt borte fra verdslige fristelser, men de ble også forhindret fra å utdype sine medisinske kunnskaper, som for øvrig ble enda mer begrenset da det i 1215 ble nedlagt absolutt forbud mot operasjoner. Helsetjenesten i klostrene måtte nå nærmest innskrenke seg til helbredelse ved tro: Man oppmuntret til pilegrimsferder og gjorde bruk av helgenrelikvier ved behandlingen av syke. Imidlertid fortsatte man også å bruke legende urter fra de rikholdige klosterhagene.

Situasjonen var selvmotsigende: Samtidig som det utkom håndbøker i bruken av urter, stimulerte geistligheten til overtro fordi den truet de troende med himmel og helvete og hevdet at sykdommer, uår, ufruktbarhet og splid var djevelens verk. Denne holdningen førte i sin mest ekstreme form til torturering av hekser, som ble brent på bål i Kristi navn.

Tettheten av feil, sammenblandinger, selvmotsigelsende situasjoner og jumping to conclusions i artikkelen er så stor at det ikke bare er påkrevd med bønn og urter, men også alvorlige kirurgiske inngrep i teksten.

Selv om dette kan synes forbudt i leksikonredaksjoner, skal man dømme etter denne artikkelen.

Hva som egentlig har foregått er ikke enkelt å si. Muligens er man så farget av myten om den mørke middelalderen og tanketomme kristne at man Vet-Hvordan-Det-Egentlig-Var (TM) og dermed er vaksinert mot å bruke hodet og kilder.

Når man da ikke tolker dem som en viss fyr leser Bibelen. Eller man bare finner på.

Koblingen mellom å skrive om munkenes forbud mot å utføre operasjoner og at de angivelig skal ha hevdet at sykdommer, uår, ufruktbarhet og splid var djevelens verk og ... hekseprosesser, er så drøy at blodtrykket kan friste til en årelating eller to.

Det hører tilsvarende lite hjemme å avvise antikkens og middelalderens kristne bruk av medisin og kirurgi når man innleder delen om europeisk middelalder med å hevde at

Etter at kristendommen vant innpass i Europa, ble sykdom betraktet som en Guds straffedom som kunne helbredes bare ved Guds hjelp.

Denne type myter er så misvisende at det kun kan forklares med fordummende feilkoblinger bygget på modernitetens myter.

Og alt selvsagt uten snev av å oppgi antydninger til spor av en eneste liten kilde, ikke engang fra en nyere bok om temaet.

La oss for ordens skyld sitere fra den til høyre, Ferngrens analyse fra 2009.

It is the thesis of this book that Christians of the first five centuries held views regarding the use of medicine and the healing of disease that did not differ appreciably from those that were widely taken for granted in the Graeco-Roman world in which they lived. They did not attribute most diseases to demons, they did not ordinarely seek miraculous or religious cures, and they employed natural means of healing, whether these means involved physicians or home or traditional remedies.

I mangelen av kilder og mindre historisk gangsyn enn tunnelsyn dukker det dermed ikke opp tanker i redaksjonen om at historien ikke var slik de hevder, enten vi tenker på hekser eller det helsemessige.

Siden middelalderen er så fundamentalt forskjellig fra vår tid er det selvsagt heller ikke mulig at noe av dette knyttet til kirken og kirurger kan handle om tildels fornuftig profesjonskamp.

Litt på linje med hva som kan forekomme mellom leger og sykepleiere.

Dermed kan det være greit med blodoverføring fra en artikkel om kirurgers sosiale posisjon.

During the later Middle Ages, the medical hierarchy appears to be firmly established. On the top of the hierarchy is the learned doctor who deals with specific congenital malformations and complexion imbalances. The surgeon stands in the middle and deals with major trauma, while the barber is on the bottom and performs minor surgery such as bloodletting and simple cauterization. However, because people perceived surgery to be a learned craft more than a science and because other guilds taught rudimentary surgery without requiring a university degree, there was a general fear among educated surgeons that many barbers and other artisans would take up the profession of surgery. This fear is most evident in Guy de Chauliac's statement that "If the surgeon has not learned geometry, astronomy, dialectics, nor any other good discipline, soon; the leather workers, carpenters and furriers will quit their own occupations and become surgeons."

Det hadde imidlertid lenge vært åpent for omtrent hvem som helst å bedrive kirurgi, en praksis som man forståelig nok etterhvert ... skar ned på.

The primary reason surgery was so open to untrained artisans was that surgeons defined their profession more as an art than a science. Before the thirteenth century, most medical and surgical learning occurred in the monasteries. But as of 1215, the Fourth Lateran Council forbade the clergy from surgical practices such as cautery and incisions. While this prohibition went mainly unheeded, it does suggest a type of ideological separation between the knowledge of medicine and the practice of surgery. The clergy allowed members to study but not perform surgery because they felt the performance of surgery was unclean. In Chirurgie, Henri Mondeville seems to be responding to this. As Mondeville states, God acted as a surgeon when creating Eve from out of Adam's rib, and Jesus used clay to heal the blind man's eyes; yet nowhere in the Scriptures do they test urine or feel for a pulse.

Dette handlet med andre ord ikke om "uvitenhet" og "overtro", men om profesjonskamp.

It is not fair to ascribe all the blame for this dichotomy only on the Fourth Lateran Council. In trying to outdo their colleagues, surgeons also created their own problems. With respect to medicine, they claimed their profession required a practical art. But this definition allowed unknowledgeable artisans into the profession. So with respect to unknowledgeable artisans, they claimed their profession required learning. This wavering between practical art and learning is common in surgical manuals. For example, Lanfrank analyzes the word "surgery" as coming from the Greek cheir hand' and ergon work,' thus making surgery an art or craft in which practitioners use their hands to heal sickness. Lanfrank then defines surgery as "a medicinal science, which techi us to worche wi handis in mannes bodi." With this definition, Lanfrank attempts to define surgery, like medicine, as a learned profession. Also wavering between positions is Mondeville. He argues, "We surgeons, being more practical, do not engage in such searching investigations [as those of doctors]; we are satisfied with fewer books." Then he states, "surgery does not consist only of manual operation; it is above all a theoretical science, and this aspect of it cannot be mastered by any mere layman."

Dette må selvsagt sees i sammenheng med fremveksten av laugsvesenet - som på den ene siden sikret sine medlemmer rettigheter og i noen grad organisert opplæring, men på den andre innebar monopol og dermed kunne legge begrensninger i tilgangen på kirurger.

While the definition of surgery opened the door for untrained artisans to enter, the creation of the vernacular surgical manual offered the knowlege for them to remain. While guilds provided the necessary structure and organization for students to practice surgery, their access to more general surgical knowledge was poor. Unlike the twelfth-century clergy who studied and wrote on medicine and surgery, the thirteenth- and fourteenth-century surgeon did not always have access to surgical books or, if he did, he did not have the language background needed to read surgical textbooks, which tended to be written in Latin.

Noe av dette er da også speilet når vi leser videre i Store norske slik vi gjengir noen avsnitt lenger ned, selv om det blir hengende helt i lufta etter en brå overgang mellom to avsnitt. Muligens har det skjedd en amputasjon av tekst som kunne ha gitt sammenheng fremfor en såpass selvmotsigende situasjonen som vi ser her.

Hvor kom plutselig den "ikke-geistlige legen" fra? Hva har dette med astrologi og årelating å gjøre med om man er geistlig eller ei? Er det noen sammenheng mellom noe av dette og middelalderens tenkning forøvrig, for ikke å si klassisk gresk medisin slik vi finner den hos Galenos?

Og hvor dukker plutselig "kirurgene" opp fra hvis det ble forbudt å drive operasjoner i 1215? Eller gjaldt det bare i klostre? Og var det så ille hvis det likevel fantes kirurger andre steder?

Artikkelen gir ingen forklaring. At leksikonet bidrar til forvirring fremfor forståelse, sier nok mer om redaksjonen enn om leseren.

Konsultasjonsværelset til den ikke-geistlige legen var på denne tiden og frem til 1400-tallet ofte mer likt et astrologisk laboratorium, ettersom mange leger for en stor del la astrologi til grunn for sin diagnose. Årelating ble en viktig behandlingsmåte. Det eneste fra denne tids medisinske praksis som har betydning i dag, er urinanalysen. Legen hadde svært små kunnskaper om menneskekroppen, og det som var kjent, skrev seg fra Galenos' verker. Det «skitne» arbeidet ble utført av kirurgene, som rangerte lavere enn de egentlige legene.

Ja, her var det en arbeidsfordeling, i prinsippet tilsvarende det vi finner i dagens helsevesen, selv om kirurgene nå nok står høyere enn fastlegene, og ikke bare i lønn. Men det er bra at man - i det minste indirekte - sier noe om at forbudet mot at munker skulle drive kirurgi ikke var avgjørende for om det ble foretatt operasjoner.

For det skulle man overlate til profesjonelle. Og det var ikke alltid så ille. Tvert i mot var det faktisk så bra at Store norske er nødt til å kommentere det.

Det hele var mindre ... barbarisk enn "man" vanligvis har antatt.

Dette skillet mellom kirurger og andre leger var for øvrig mindre skarpt i Italia enn ellers i Europa, og italienerne dominerte utviklingen innen feltet anatomi. Den første kirurgiske læreboken, den såkalte Bambergske kirurgiske håndbok, oppkalt etter stedet der en avskrift ble funnet, utkom år 1100 i Salerno. Det var en oppsummering av den kirurgiske innsikt som var fremkommet i de foregående århundrer. Foruten denne utkom det i 1170 i Salerno et lignende verk av Frugardi. I flere hundre år dannet disse to bøkene grunnlaget for kirurgiens kunnskaper. De operasjonene som ble utført på 1100-tallet, var ikke fullt så barbariske som man vanligvis har antatt. For eksempel kjente man til en slags narkose. Kirurgene var også opptatt av etikk og etikette. De fleste kirurgiske lærebøker åpnet med et kapittel om de moralske egenskaper en student måtte ha, og hvilke tekniske ferdigheter man måtte tilegne seg.

At siste del av en artikkel litt vel ofte motsier og avvæpner første del er ikke noe nytt.

Det er heller ikke ... helt nytt at en artikkel om middelalderen må passe nøye på å si noe krasst om kirken og hvor ille det man drev med i middelalderen egentlig var og hva dette bare måtte føre til.

Uansett hvordan det måtte stemme med noe så uinteressant som kilder - eller resten av artikkelen.

Eller at leksika på den ene siden beskylder middelalderen for å være for opphengt i antikke skrifter som Galenos sine mange verker om medisin og på den andre roser renessansen for å se at de samme skrifter var ... betydningsfulle.

Etter ca. 1450 fant det sted en bemerkelsesverdig forandring i folks livssyn og tenkemåte. Verden ble sett på med nye øyne. Greske og romerske forfattere ble plutselig betydningsfulle igjen.

Det hele topper seg når leksikonet med all sin tyngde og autoritet videreformidler myten om at man i middelalderen mente jorden var liten - og flat.

Oppdagelsen av Amerika (1492). Man ble klar over at verden var større enn de lærde alltid hadde påstått, og man begynte å forstå at «jordkloden» måtte være rund, ikke flat slik man hittil hadde trodd.

Med andre ord stadig bedre grunner til å anbefale Wikipedia.

Oppdatert 25.11.2014: Da er SNL-artikkelen tatt av nett og erstattet med en kortere.

Minimalismen stadig mer minimal

De seneste tiårene har en av de større skillelinjene i diskusjonene om Det gamle testamentet gått mellom det som på fint heter minimalistene og det som på ufint heter maksimalistene.

Den første gruppen mener at vi kun kan feste lit til det i Bibelen som er dokumentert i andre kilder, og da spesielt arkeologi. Basert på dette har de ment at det ikke bare har vært tvilsomt at Moses har eksistert, men at også David og Salomo er mer uttrykk for langt senere jødisk propaganda for å skryte på seg en ærerik fortid.

Mot dette hevder "maksimalistene" litt enkelt sagt at så lenge arkeologien ikke motbeviser historiske påstander, bør tvilen kunne komme tiltalte til gode - så lenge vi ikke snakker om mirakuløse påstander.

Etterhvert er det imidlertid blitt stadig vanskeligere å holde en minimalistisk posisjon, eller i hvert de konklusjonene som man hevdet for en generasjon side var de eneste redelige.

Vi siterer fra en aktuell artikkel i BAR, eller Biblical Archeological Review som det heter på bibliotekene arkivkort.

Vi gjør for ordens skyld oppmerksom på at den (selvsagt i motsetning til de som er uenig i den) ikke er helt nøytralt siden mannen bak er en av arkeologene som mener å ha vist at minimalistene bommet.

In the mid-1980s the principal argument involved the dating of the final writing of the text of the Hebrew Bible. The minimalist school claimed then that it had been written only in the Hellenistic period, nearly 700 years after the time of David and Solomon, and that the Biblical descriptions were therefore purely literary.

Diskusjonen gikk spesielt på de to sistnevnte.

Much of the discussion focused on the Biblical narrative about the tenth century B.C.E., the time of David and Solomon, the period known as the United Monarchy. Was there a United Monarchy? Were David and Solomon kings of a real state? Indeed, did they actually exist? Or were they simply literary creations of the Biblical writers? For the minimalists, King David was “about as historical as King Arthur.”a The name David had never been found in an ancient inscription.

Denne type konklusjoner er da også blitt hevdet med brask og (la oss legge til) bram i populærvitenskap og debattfora, gjerne med en underforstått antydning om at de som måtte mene noe annet ikke bare var dumme, men også farlige.

Men så begynte man å gjøre nye funn.

Hardly had the minimalist argument been developed than it was profoundly undermined by an archaeological discovery. In 1993 and 1994, several fragments of an Aramaic stela were found at the long-running excavation of Tel Dan led by Avraham Biran of Hebrew Union College in Jerusalem. The historical references in the inscription and the paleography of the writing make it clear that it dates to the ninth century B.C.E. Moreover, the text specifically mentions a king of Israel and a king of the “House of David” (Hebrew, bytdwd ), that is, a king of the dynasty of David.

Dette sammen med andre funn førte til at den opprinnelige minimalismen fikk et aldri så lite skudd for baugen.

This led to the collapse of the minimalist paradigm in which David was little more than a myth. There was a David. He was a king. And he founded a dynasty.

Noe som ikke ble tatt helt ... godt i mot, i følge artikkelforfatteren i BAR.

The minimalists reacted in panic, leading to a number of suggestions that now seem ridiculous: The Hebrew bytdwd should be read not as the House of David, but as a place named betdwd, in parallel to the well-known place-name Ashdod.2 Other minimalist suggestions included “House of Uncle,” “House of Kettle” and “House of Beloved.”c

Nowadays, arguments like these can be classified as displaying “paradigm-collapse trauma,” that is, literary compilations of groundless arguments, masquerading as scientific writing through footnotes, references and publication in professional journals.

The Tel Dan stela ended the first phase of the debate regarding the historicity of the Hebrew Bible, demonstrating that the mythological paradigm was nothing but a modern myth.

Resten av historien kan du altså lese her.

Det hjelper om du har mer enn minimal oppmerksomhet.

Kristen konspirasjon

Fra den friske og folkekjære sjangeren luthersk satire.

Vi advarer mot sterke scener.

Game of Series

Mens vi fortsatt teller ned til den ahem ... HBO-vennlige TV-serien Game of Thrones som knaser i gang på Canal + på onsdag, er en ny sesong av Doctor Who i gang over den nordlige dammen.

Og så er vi lovet nye sesonger (deler av noe av dette er allerede spilt inn) av både Being Human, True Blood, Sherlock, Primeval og resten av feltet.

Samt en og annen annen.

Med andre ord ingen grunn til å gå ut de nærmeste årene.

Sensasjon: Kunst har motiver

Siden vi først er i det litt bryske humøret (kan det være pollen?), hva passer vel bedre enn en ny runde innom NRK?

Denne gangen handler det om en omtale av Jesus der det fremkommer at kunstnere faktisk bruker et ... motiv.

Noe som får NRKs avdeling for Vitenskap og Teknologi, kjent for sitt fintfølende og forstandige historiske gangsyn, til å stille det bevingede spørsmålet Jesus + Johannes = sant?


Lett å sovne når NRK bringer "nyheter".

Vi aner her en direkte sensasjonell opplysning om Johannes som i følge NRK får en kunsthistoriker til å stille ... spørsmål.

Evangelisten Johannes blir ofte fremstilt som en vakker ung mann, og han sitter gjerne svært tett på Jesus.

- Måten de to fremstilles på her kan ikke forklares ut i fra Bibelen alene. Bildene uttrykker noe mer enn det Bibelen forteller. Spørsmålet er hva som ligger i dette, sier Hodne til NRK.no.

Ja, og det er jo et spørsmål som en kunsthistoriker sannelig bør kunne si noe om.

Selv om det - som det heter i sangen - drøyer.

Mens vi venter legger NRK opp til den helt store avsløringen. Og, nei, det handler denne gangen forfriskende nok ikke om Maria Magdalena.

I Bibelen omtales Johannes flere steder som ikke bare en som stod Jesus nær, men den som han hadde kjær. Dette står skrevet i flere av evangeliene, også Johannesevangeliet som man antar er skrevet av disippelen Johannes selv.

- Johannes omtaler seg selv som den som Jesus hadde kjær, ikke som Johannes eller jeg. Det er derfor naturlig å tenke at de to hadde et spesielt forhold.

Det mest sensasjonelle her er forøvrig påstanden om at det står omtalt i flere evangelier i Bibelen at Johannes er den som Jesus "hadde kjær". NRK bør dermed snarest legge fram tekstene som kirken tydeligvis har fjernet fra moderne bibelutgaver.

Men hva kan så dette med et "spesielt forhold" ha handlet om, siden det er så maktpåliggende for NRK å skrive om det?

For å få svar har NRK kontaktet en ekspert på dette merkelige dyret som heter religion.

Professor i religionsvitenskap ved Universitetet i Bergen, Dag Øistein Endsjø, mener forholdet mellom Jesus og Johannes blir det nærmeste Jesus kommer en fysisk relasjon basert på det som står i Bibelen.

- Jesus hadde jo ikke noe forhold til en kvinne. Det er heller ingenting som antyder at han hadde et forhold til Johannes, men man kan ikke utelukke det.

For de som har litt tungt for det, kan vi jo gjenta hva Endsjø faktisk sier. Nemlig at det er ingenting som antyder at han hadde et forhold til Johannes. Ingenting. Ikke noe i det hele tatt. Null og niks. Nada.

Men, selvsagt, noe annet ville vel vært å blitt dogmatisk, man kan likevel ikke utelukke at han hadde det, i følge eksperten.

Og det er riktig. På samme måte som man ikke kan utelukke at kringkastingssjefen har et forhold til Jens Stoltenberg, selv om det er ingenting som antyder det.

Da skulle man kanskje tro at saken var ferdig?

Nei, og her gjør NRK et grep som vi kjenner igjen fra Dan Brown og andre dørselgere. I fravær av relevant dokumentasjon henter man fram noe annet som man så tolker etter eget forgodtbefinnende.

Og hva kan da være mer spennende enn motiver i kunsten?

Motivet av Johannes som lener seg mot Jesus med lukkede øyne i det siste måltidet var så sentralt i senmiddelalderen og fremover at det ble isolert fra resten av bildet.

Dette motivet var særlig utbredt i Sør-Tyskland og Sveits. Det ble komponert en ny motivgruppe som går under navnet Kristus-Johannes-gruppe.

- Her går man enda lenger i å antyde at Jesus og Johannes hadde et spesielt kjærlighetsforhold. Johannes er ikke bare en ung og pen mann som hviler i fanget til Jesus, Jesus holder også armen rundt skulderen hans.

Ser vi bort fra den ørlille detaljen at kunstverk fra godt over tusen år etter begivenheten ikke kan legges fram i en rettsak, er poenget nå at man har klart å oppdage noe om Jesus?

Svaret er et rungende ... nei.

Men spørsmålet er om man kan anta at de to mennene hadde et erotisk forhold. Professor i kunsthistorie, Lasse Hodne, tror ikke det er tilfellet.

- Jeg tror ikke man kan gå så langt, selv om enkelte vil tolke det slikt.

Eh, javel nei. Nettopp.

Hvem disse enkelte er utenom NRK's overskrifter og halvkvedete viser nevnes ikke. Men det sier jo kanskje noe om Vår Tid (TM), postmoderne pludder og religiøst stoff på NRK, eller bare om Behovet-For-Vinklinger når journalisten hele veien antyder noe som er strid med ekspertene de kontakter - selv eksperter som liker å utbrodere om religion og sex.

Noe som fremgår med en viss tydelighet når

Heller ikke professor i religionsvitenskap, Dag Øistein Endsjø, tolker forholdet mellom dem slik.

- Tette vennskap mellom menn med fysisk nærhet er veldig utbredt i land hvor homoseksualitet ikke er akseptert. I Midtøsten går menn hånd i hånd på gaten uten at det betyr at de har et erotisk forhold, sier Endsjø til NRK.no

Det har som vi har nevnt drøyet en stund, men Hodne kan nå endelig også forklare hvorfor motivet fremstilles som det gjør.

Årsaken til at den abstrakte, åndelige kjærligheten blir uttrykt på denne måten er rett og slett mangelen på andre virkemidler. Kunsten må ta i bruk konkrete metaforer for å vise noe som ikke er visuelt.

- Det er vanskelig å komme utenom det kjødelige når man skal beskrive noe som ikke kan visualiseres. Når evangelisten Johannes går igjen som ung og pen, er det ikke for å antyde et homofilt kjærlighetsforhold, men et åndelig kjærlighetsforhold, sier Hodne til NRK.no

Muligens er det fordi hele saken og overskriften har raknet at NRK så plutslig gjør en helt ny vri.

I stedet for å forsøke å forklare leseren noe om hvordan kunst fungerer og anvender ulike typer konkrete, metaforiske og/eller symbolske motiver for å si noe symbolsk, metaforisk og/eller konkret, legger man inn en overskrift og en tekst om at kunst ... lyver og at kirken ... godtar dette.

Godtar falske bilder

Slik sett er bildene litt løgnaktige, for de kan ikke tolkes helt konkret.

Du verden - malerier som er litt løgnaktige! Hva blir det neste? Er ikke Munchs Skriket et naturtro portrett likevel? Finnes ikke vampyrer, selv om han malte en?!

Farsotten blir fullendet når revolverjournalisten følger opp denne sensasjonelle avsløringen med spørsmålet om ... bildeforbudet i Det gamle testamentet.

Bilder er i utgangspunktet kontroversielt i kristendommen. Det står i Det gamle testamentet at man ikke skal lage bilder av Gud. Både jødedommen og islam har bildeforbud, men kristendommen godtar bilder.

For så å forklare hvorfor dette ikke er så kontroversielt likevel.

- En årsak til dette er at Gud fikk en sønn som tok bolig i kjødet og vandret rundt blant folk. Til forskjell fra jøder og muslimer har kristne en synlig Gud som man følgelig kan lage bilder av.

Det hele avsluttes med et nytt stikk til denne nedrige kirken som driver på med noe så forkastelig som å kreve at kunst skal ha motiver.

Hodne forteller at kunsten også har hatt en opplærende rolle der hvor mange ikke kan lese og skrive.

- Et aspekt av dette er at man gjennom bilder kan få et lite bilde av hvordan Gud egentlig er. Selv om bildet er falskt, kan det ha en rolle i å løfte vårt blikk mot det guddommelige.

Hva skal man med nyateister når man har NRK?

Siden jeg nå har brukt de samme maleriene i rundt hundre foredrag om Da Vinci-koden, kan understrekes at bildene er greie å kjenne til, siden de er fra før Leonardos tid. 

Ikke bare fordi de er spennende kunst, men fordi de gjør at det er hevet over all tvil at det - i motsetning til hva Dan Brown hevder - ikke er noen "lenge skjult hemmelighet" når Leonardo fremstiller et "tett forhold" mellom Jesus og Johannes. 

Det er heller ikke spesielt at Johannes vises ganske så feminin. Det var rett og slett tradisjonen for å presentere unge menn i datidens kunst.

Det eneste Dan Brown avslører er at han ikke kan kunshistorie og dermed velger det bildet som minst viser noe nært forhold, siden de gjør det motsatte av å lene seg mot hverandre.

Men fortsatt gjenstår spørsmålet om NRK's motiv for denne type oppslag.

Vi får håpe at det ikke er en bevisst eller ubevisst praksis i moderne media at man helst ikke bør ta opp kristen tro uten å antyde noe om sensasjoner og strid, homofili og hykleri, falskhet og løgn.

I såfall ville det sagt mer om journalismens enn religionens vesen.

Nyateistiske karikaturer

Hvis det er ett veddemål du kan være sikker på å vinne (men som har desto lavere odds) så er det at neste ateist du møter ikke klarer å oppgi et filosofisk gudsargument riktig hvis du (for å dokumentere at du har vunnet veddemålet) spør vedkommende om å gi bare ett eksempel på slike.

Dermed er det til tider interessant lesning å kikke innom steder som VG-debatt, blogger og Twitter, der til tider bare iveren overgår inkompetansen.

Uten at det er den verste varianten (tro meg, det er den ikke) er den som har forsøkt seg mest systematisk på møtegåelse av gudsargumenter bloggen Humes Razor med mottoet Cutting through the crap.

Så det skal vi gjøre.

Den første av en serie motargumenter handler om hva den pussig nok anonyme bloggforfatteren (Hva er det med enkelte av disse nyateistene, tør de ikke ta ansvar for sine påstander? Kjenner de behov for å kunne starte fra ny frisk når de blir imøtegått?) synes å oppfatte som de klassiske gudsargumentene.

Og resultatet er ... klassisk.

Her er kommentaren jeg la inn til bare starten av første del, så brykst og barskt som bare jeg kan:

"Dette er med respekt å melde en av de merkeligste fremstillinger av gudsbevis jeg har sett på lenge, selv om det samsvarer i stor grad med den type feilfremstillinger som vi finner hos Dawkins, Dennett og andre nye ateister (for ikke å si hos gamle som Øverland og Zapffe).

Det typiske for sjangeren du bedriver er det kjemiske fraværet av ekte sitater fra filosofer som faktisk har formulert ulike typer gudsargumenter. Når det du bringer til torgs i stedet er dine egne formuleringer, blir resultatet deretter.

Skal du argumentere mot en posisjon hjelper det at du fremstiller den reelt og ikke bare finner på argumenter som du så kan imøtegå.

Noen eksempler

Hvis man setter som premiss at alt må ha en årsak, må dette også gjelde Gud selv, hvis ikke er premisset verdiløst og uegnet til å bevise noe som helst.

Ja, opplagt. Kan du dermed være vennlig å fortelle meg hvilken navngitt teistisk filosof som faktisk noen gang har brukt dette premisset?

Hvis du ikke greier det, ber jeg deg like vennlig om å oppgi det i bloggartikkelen og innrømme at du har levert en karikatur i tro, fremfor å sjekke med kilder.

Hvis noe kan oppstå spontant eller eksistere fra evighet uten å være forårsaket av noe annet, kan dette "noe" like gjerne være universet selv (i en eller annen form) som Gud. Moderne fysikk synes å favorisere en slik forklaring.

Kan du videre forklare (med navn) hvilke teistiske filosofer som hevder at Gud har oppstått spontant? Og deretter, hvis du ikke kan finne slike, om å trekke også denne tilbake og fortelle at du igjen har levert en stråmann.

Deretter ber jeg deg om å forklare hva i moderne fysikk som "synes å favorisere" at universet kan ha oppstått av det totale intet (altså ikke jukset med å komme fra et allerede eksisterende kvantevakuum med "nullenergisum" e.l., men fra absolutt "non being").

Til slutt kan det være interessant å se hva i moderne fysikk som favoriserer at det fysiske faktisk kan ha eksistert fra evighet av. Og hvordan du da kommer utenom energilover, eller hvordan noe kan krysse en ekte realisert uendelig rekke av fysiske hendelser.

Merk at det jeg nå har nevnt bare er toppen av isfjellet, jeg tar mer i senere kommentarer.

Jeg har også lenket til bloggen din fra min, med tilsvarende kommentarer, slik at flest mulig kan få se hvordan en moderne ateist må lage sine egne utgaver av gudsargumenter for å få regnestykket til å stemme med en ateistisk fasit."

Så kan det jo bli spennende å se om barberkniven kan brukes til å skjære bort noe av crappet, eller om det ender med avledningsmanøvre og episykler.

Fra nazi til nazareer

Det er ingen spesiell nyhet at jakten på Den historiske Jesus (TM) har antatt ulike faser og fasonger, og vil fortsette å gjøre det, et godt stykke på vei avhengige av øynene som ser.

Nå mangler det ikke gode Jesus-bøker for tiden, men det forhindrer ikke at vi hilser velkommen en av de mer interessante som er kommet på en stund, mer presist Maurice Caseys Jesus of Nazareth.

At dette ikke er en hvilken som helst bok av en tilfeldig forbipasserende rikssynser bør fremgå av kombinasjonen ateist og professor i nytestamentlig språk og litteratur ved universitet i Nottingham. Med arameisk som spesialfelt.

Det er ingen hemmelighet at Casey ikke direkte ... skamroser konservative og evangelikale forskere som lander på at Jesus er sånn noenlunde slik kristne tradisjonelt har hevdet de seneste par tusen år. Selv om han kanskje kunne vært noe mindre kategorisk og sagt litt mer om f.eks. Witherington enn at han synes å ha opptrådt utilbørlig i en ansettelsesprosess. 

Noe mer overraskende for en og annen er det kanskje at boken likevel tar enda mer avstand fra forskere, for ikke å si nyreligiøse og nyateisiske miljøer, som hevder at Jesus ikke har eksistert eller at fortellingene om ham langt på vei er oppdiktet og påvirket av mysteriereligioner og et utpreget hellenistisk miljø.

Eller at det er grunn til å tro at gnostiske skrifter gir et bedre eller mer opprinnelig bilde av Jesus.

I det hele tatt vil neppe medlemmene av Jesus-seminaret eller heiagjengen til gnostiske evangelier applaudere ham inn på scenen.

Blant det mer interessante Caseys gjør er å vise hvor mye konklusjoner om Jesus har vært farget av politiske og kulturelle behov i forskningsmiljøene.

Det er rett og slett forstemmende hver gang man får se hvor mye av dette som har handlet om å avjødifisere Jesus. Siden alt som smakte for mye av noe jødisk av nødvendighet pekte på noe truende og tvilsomt, var det viktig å vise at Galilea på Jesu tid var ... jøderent.

Vi ser klare spor av slike tendenser i tysk liberalteologi på 1800-tallet (som hos Chamberlain) og i forskning i spesielt første del av 1900-tallet (som hos Fiebig, Kittel og Grundmann). Casey viser til og med at Grundmanns kommentar til Matteus-evangeliet fortsatt var i bruk til langt inn på 1980-tallet.

Det er også interessant å se hvor mye av såkalt radikal formkritikk (Formgeschichte) som er påvirket av dette. Når konklusjonene fra denne var at det meste av de synoptiske evangeliene i Det nye testamentet var konstruert ut fra urkirkens behov (slik at vi i så fall følgelig kan vite lite om Jesus), skyldes det i stor grad manglende vilje til å lese tekster som helhet eller se akseptere at jødiske elementer kunen være genuint fra Jesus.

Casey analyserer Bultmann på dette feltet og resultatet taler ham ikke akkurat til ære.

Dermed synes det som om vi har å gjøre med det faktum at atskillige generasjoner teologer, også i Norge, er blitt undervist i teologiske retninger som har fjernet oss fra Jesus og det jødiske.

Og at mye av "forskningsresultatene" om Jesus som har vært nevnt i media og debatter på 1900-tallet har handlet langt mer om europeisk samtid enn om Palestina i det første århundre.

Det er for å sidet enkelt i det hele tatt mye å si om denne boka, og vi har vel strengt tatt bare kommentert de første tyvetalls sidene med dette.

Kort sagt gjør Casey en prisverdig jobb når han ikke minst ut fra sin ekspertise i arameisk, leverer svært gode argumenter for at Jesus faktisk var en uforfalsket jøde.

Han roser dermed nyere forskere som Sanders og N.T. Wright som har vist stor innsikt i Jesu jødiske bakgrunn, selv om Casey (for å si det forsiktig) ikke støtter sistnevntes vurderinger av det metaforiske i Jesu uttalelser om de siste tider.

Casey skriver sjelden forfriskende og spiller med åpne kort. Han legger ikke mye skjul på ståsted, sympatier og antipatier.

Vel så viktig er at han argumenterer godt.

Vil du lese en Jesus-bok som er garantert fri fra kirkelige vinklinger, er denne noe for deg.

At den likevel havner såpass nær i sitt bilde av Jesus som jødisk profet, gjør den ikke mindre verdifull.

Debatt på Document

Nå kan jeg vel love at det ikke skal bli en vane å lenke til Document.no fremover, men siden man nylig har berørt temaer som engasjerer oss her på berget bloggen, lenkes det i hvert fall i dag.

Nærmere bestemt til Hans Rustads anmeldelse av Trond Svandals bok Hellige krigere. Johannitterne på Værne kloster.

Som i god Document.no-tradisjon har medført en del ... debatt.

Og når en av kommentarene hevder at en kristen mobb tilskyndet av patriarken Theofilos ødela biblioteket i Aleksandria, er det ingen grunn til å spikre puter i taket før jeg tilstår å ha stukket hånden inn.

Pratt i skogene

Siden jeg har en aldri så liten fascinasjon for temaet er det bare å iføre seg et smil om munnen og anbefale noen fortellinger om konfliktene i Nord-Amerikas skoger mot slutten av 1700-tallet.

Smilet stivner ikke av at de er laget av en annen jeg er noen smuler begeistret for.

Siden det ikke er noen grunn (i hvert fall ikke på dette feltet) til å holde leserne på pinebenken, er det bare å utbasunere at mannen er ingen ringere enn den italienske (eller hva han nå er) seriekunstneren Hugo Pratt, ellers kjent for sine fabelaktige historier om eventyreren Corto Maltese.

Hans Fort Wheeling - De tabte vennskabers sti er nå tilgjengelig på dansk i en flott luksusutgave som samler både det opprinnelige stoffet og en ny fortelling skrevet 33 år etter den opprinnelige.

Muligens er det ikke helt uten selvironi at Pratt selv dukker opp i en slags cameorolle som Simon Girty som vel ikke har fått et ettermæle det er verdt å fortelle barnebarna om. Men som i denne fortellingen på mange måter er en slags forløper for nettopp den hjemløse (og ikke så lite rastløse) Corto.

Vi befinner oss på 1770-tallet under konfliktene i Ohio-området mellom shawnee- og delawareindianerne på den ene siden og ulike typer kolonister, soldater og lykkejegere på den andre.

Og medløpere og overløpere på alle sider. Etter hvert trekkes inn enda flere aktører på begge sider.

Dette tilhører så avgjort den mer avgjørende delen av historien. Kort fortalt er det ikke bare kampen mot det engelske styret som gjorde Nord-Amerika til en heller blodig og besettende arena på denne tiden, eller skapte grobunn for atskillige fortellinger om helter og hesligheter.

Som alltid har Pratt gjort en imponerende research som fører oss tett på personer og begivenheter, samtidig som historien som utspiller seg har mange bunner - og høyder.

At praktutgivelsen er på over 270 sider krydret med gode forord og en rekke av Pratts akvareller, samt en solid avslutning med en biografisk og kronologisk oversikt, gjør den ikke akkurat dårligere.

Utrolig debatt

For virkelig å sette en støkk i leserne tenkte jeg i dag å lenke til noe ... religiøst.

Nærmere bestemt en noe spiss og subjektiv oppsummering av en debatt om Jesu oppstandelse, fra Unbelievable radio show.

En unnskyldning får være at temaet ikke er helt irrelevant på en Første påskedag, og at de to glade debattanter Ehrman og Licona har vært ute ganske nylig med bøker som på litt ulike måter berører temaet, direkte og/eller indirekte.

Og så er referenten mer enn passe partisk og noen millimetre morsom. Eller krankysnarky  som han kaller det.

Særlig for de av oss som bryter sammen og tilstår at vi synes Ehrman er blitt litt vel mange teskjeer uforfalsket parodi på seg selv.

I likhet med denne bloggen.

Trykkfeil og Theofilos

Siden det er påske og tid for ettertanke om livet, døden og kjærligheten (men ikke havet), kan anbefales seneste nummer av det svensk-norske tidsskriftet Theofilos.

1/2011 tar opp ikke helt ubetydelige temaer som Bibelen og slaveriet ved Peter J. William, Ske min vilja - Helvetet enligt C.S. Lewis ved Ray Baker og Lidelsens problem ved undertegnede.

Nå er kanskje det ikke akkurat redigeringsslavene eller trykkfeildjevelen artiklene primært handler om, men det må vel tilstås opptil flere opplevelser av å være mer enn lettere hjemsøkt av korrekturkrøll gjennom årene, enten vi snakker om bøker eller artikler.

Dermed kan det være grunn til å rette opp der det går ut over meningen i teksten, slik at artiklene ikke forvirrer mer enn nødvendig.

På side 39 skal første avsnitt lyde (ordet i kursiv mangler i bladet...):

Samtalen kommer ikke videre av å sette opp sannsynlighet (P) på følgende fasong: P((G)/(E)) < 0.5 altså at det er mindre enn 50 % sannsynlighet at (G) en allmektig, allvitende og god Gud eksisterer gitt (E) at ondskap eksisterer. Det som her sies er at skal det være rasjonelt berettiget å avvise Guds eksistens, må sannsynligheten for at Gud finnes i en verden med lidelse være lavere enn sannsynligheten for at Gud ikke finnes.

 På side 40-41 skal det stå (det justerte igjen i kursiv):

Det er generell enighet om at dette er et viktig argument, men det finnes ulike måter å besvare det. En respons foreslått av Rowe selv er å benekte konklusjonen. I stedet for å si at Gud ikke finnes fordi det eksisterer vilkårlig og meningsløs ondskap, sier vi rett og slett at (ekte) vilkårlig og meningsløs ondskap ikke eksisterer, fordi Gud finnes. Vi benekter med andre ord premiss 1, selv om vi ikke selv kan vise at slik ondskap ikke finnes.

Så får vi bære over med et par sjarmerende fotnoter som tydelig er ment som vennlige innspill til artikkelforfatteren, men aldri kom ham i hende.

Det gjør det bare enda mer stimulerende å tenke over hva som kunne ha stått der.

Åndelige overgrep

Når pastorsønnen Anders Torp har tatt et oppgjør med Jan-Aage Torp og kristen tro med rystende historier i Fri Tanke, A-Magasinet og andreopplaget av Levis Fragells Vi som elsket Jesus, om alt fra demonutdrivelser til opplæring i å tåle tortur, handler det selvsagt om mange ting.

Noe kan sikkert tilskrives mer iver enn visdom i oppdragelsen, annet skyldes nok uvanlige pretensjoner og opplevelse av forventningspress i en familie som har stått sentralt i trosbevegelsen.

Det oppstår fort kjødelige og kjedelige mekanismer i lettere lukkede miljøer som skal frelse verden og seg selv fra Forfølgelsene i de siste tider.

Oppfatter man seg som offer for et konspiratorisk spill der Antikrists ånd lurer i kulissene, er det ikke underlig om man fristes til mistenksomhet eksternt og manipulasjon internt, enten målet er inntekter eller innflytelse.

Men, kanskje enda viktigere, dette handler også om virkelighetsopplevelser.

Da mener vi ikke det helt åpenbare at far og sønn (og etterhvert flere av barna) lever i hver sin verden. Vi mener rett og slett de tanker og tolkningsnøkler som ligger i bakhodet og påvirker hvordan man oppfatter ting, hva man mener er rett og galt, prisverdig og klanderverdig.

Og hva som egentlig er sant.

Nå er det selvsagt umulig for andre å vite hva som er blitt sagt og gjort og ment privat, men vi kan ane mye ut fra hva Anders forteller (selv om Jan-Aage Torp har meldt A-Magasinets oppslag til PFU).

La meg derfor i stedet fortelle en historie.

Vi er flere som har vært unge og ivrige kristne, selv når man som meg kom til tro i relativt voksen alder. Som 19-åring noen tiår før internett og Amazon var det ikke mange steder man kunne gå for å lære mer om hva kristen tro var - eller burde være.

Men ett av stedene var Filadelfia-bokhandelen i Oslo. En vennlig bokhandler oppdaget fort at han hadde å gjøre med en heller ivrig kar som ikke tok det så nøye med bokbudsjettet. Etter noen besøk sommeren 78 trakk han meg inn på lageret og viste hylle på hylle med bøker som nettopp var kommet inn.

Spesielt anbefalte han to forfattere.

Den ene var Kenneth Hagin, en predikantstjerne han tydelig var begeistret for. Den andre var Francis Schaeffer som han nok ikke hadde lest så mye av, men mente kunne være nyttig for en han må ha trodd var teologistudent.

Jeg leste begge. Hagin forkynte som et forverkeri, men dess mer jeg leste, dess mer steg skepsisen. 

Hva i all verden drev fyren med? Det gikk ikke bare på irritasjon over udokumenterte påstander om helbredelser av seg selv og andre, men på at Hagin syntes å menneskeliggjøre Gud og guddommeliggjøre mennesket.

Og hadde et heller ... spesielt syn på hele den "verdslige virkelighet".

Slik jeg leste Hagin var det f.eks. slik at man egentlig kunne være frisk, selv om man følte seg syk, bare man proklamerte det høyt i tro.

Siden "mennesket er en ånd, som har en sjel og bor i en kropp" kunne jeg være legemlig syk, men åndelig frisk.

Dermed gjaldt det å realisere det åndelige i det materielle, i tro.

Men var virkelig dette klassisk kristendom? Det minnet da mye mer om helt andre retninger, som Christian Science.

Eller som noe annet av hva jeg satte meg inn i på den tiden - det okkulte - selv om språkdrakten var kristen.

Jeg la kort sagt fort fra meg Hagin.

Da var det vanskeligere å legge fra seg Schaeffer. Det hendte mer enn en gang at jeg protesterte (ikke minst på hans politiske dreining på 80-tallet), men det er ikke mange jeg har lest som har vært mer tankevekkende.

Også om trosbevegelsen.

I The New Super-Spirituality (1972) gikk Schaeffer hardt ut mot den nye overåndeligheten. Flere besøkende på studiesenteret L'Abri kunne fortelle at de hadde forlatt sin gudstro, og ikke bare p.g.a. av menigheter med dårlig begrunnede og sterkt tidsbestemte tabuer og leveregler.

The second reason the young people were turning away from the churches was that they were seing no beauty there. A one example, families were falling apart, divorce with no Biblical grounds was often accepted, and in many ways the older generation was not living by the orthodoxy it was preaching. There often was litte love, little concern and little or no community

Hva lå så bak dette, etter Schaeffers syn? Problemet var ikke at de som stod for den nye åndeligheten ikke trengte å være kristne (det var de nok), men at de i for stor grad fornektet det materielle.

I think part of the reason is that they had become infused with a large dose of Platonic thought. This Platonism showed itself in various ways. There was a tendency to act as if the only thing that mattered was to see that a man's soul is saved so that it can go to Heaven. The person disappears. Only the soul is valuable, an its value is in Heaven and has very little to do with anything in the present life - the body, the intellect, or the culture. 

I stedet for å ta kulturen og skaperverket på alvor, åndeliggjorde man virkeligheten.

Many people came to L'Abri from such evangelical backgrounds, revolting against the refusal to give any answers and revolting against the Platonic idea that the intellect and culture were always suspect.

Nå var ikke dette noe nytt. Lignende tendenser hadde vært der i noen generasjoner, dels som en reaksjon på modernitetens fremvekst. Men bølgen av superåndelighet på 1960-tallet førte dette enda lenger, enten man var hippie eller helbredelsespredikant.

Fokus flyttet seg stadig mer mot ytre - og spektakulære - tegn.

Som lett kunne forfalskes. Manglet man evnen til bløff eller selvbedrag var det kort sagt vanskelig å føle seg hjemme i lengden.

Det hjelper ikke hvis man mener at det ekte og egentlige finnes i åndens verden. En følge av dette er en tendens til å tenke at åndelige sannheter ikke trenger å være sanne i det materielle. Dermed kan man bevisst eller ubevisst ende med å si ting ("i tro") som ikke stemmer om det materielle, men proklamere at det er sant i det åndelige.

Det bør ikke overraske om noen etterhvert kan oppleve seg sveket når personer man har tillit til fremstår med doble sannheter, som vanskelig kan oppfattes som annet enn hele usannheter.

Saken blir ikke bedre av forvrengning av bibelvers som 1. Korinterbrev 1 og 2 (som altså er oppgjør med esoterisk og gnostisk orientert visdom, ikke tanke og logikk) slik at man fort ser vitenskapelige vinklinger og vanskelige spørsmål som angrep på åndelige prinsipper.

Når man så i tillegg koblet kritikk til demoner ("du har en kritisk ånd som må ut"), skulle det ikke mye til før galematiasen nærmet seg en og annen høyde, for ikke å si stup.

Men Schaeffer så flere tegn på en ny superåndelighet, fra nedvurdering av det kroppslige til mangel på interesse for hva dagens kunst og musikk handler om.

Hans observasjon var at folk fra denne bakgrunnen ikke spurte om hva kunstverk eller musikkstykker betydde. Man så rett og slett ikke ut til å bry seg.

I en postmoderne tid handler imidlertid åndelighet om enda mer. Det gjelder å være spektakulær og sensasjonell. Dermed legges vekten enda mer på profetier og de siste tider.

Still another mark of the new super-spirituality is the emphasis on the spectacular and the extraordinary, and along with this the emphasis on an eschatology-centered theology.

Jeg forstod fort at denne type teologi også fungerte apologetisk. Man beviste troens sannhet ved å vise til helbredelser og hendelser. Man trengte ikke tanken når man hadde tegnene. At Gud virket i dag var tydelig for alle med det rette blikket.

Mirakler og media viste hver på sin måte at Kristus og Antikrist var nær.

Og styrket ikke nyhetene vekkelsesbølgen, hjalp det med profetier om kommunistinvasjoner, krig og de siste tider. Eller om Illuminati som styrte mer enn Den katolske kirken.

For ikke å si leire der man øvde seg i å overleve de siste tider.

Nå er det ikke bare Schaeffer jeg har å takke for at jeg tidlig fikk nok doser skepsis til å bli vaksinert mot trosbevegelsen (og samtidig beholde en sympati for den mer tradisjonelle pinsebevegelsen). En av dem jeg dessverre aldri rakk å takke var denne vennlige bokhandleren som gikk bort så alt for tidlig.

Aage Torp døde dessverre i 1983, bare 59 år gammel.

Aftenposten med innsikt

Det har vært noe travelt i påskeinnspurten og nå står en aldri så liten EU-tur for døren, men det er alltids tid til å rose media.

Denne gangen handler det om en litt forsinket nyhet (vi er da ingen avis heller) om Aftenpostens magasin Innsikt som har fått Nekropolis' Kjetil Johansen som skribent og Myteknuser.

Han tar i aprilnummeret et heller betimelig oppgjør med forestillingen om disse fryktelige fengslene i middelalderen der man hang etter armene og jevnlig ble utsatt for tortur.

Wizard of Id anbefales, men ikke som historiepensum.

Og at noe av det man når som helst kunne utsettes for i det dryppende våte mørket var jernjomfruen.

Hvilket minner meg om at det ligger et bloggutkast på lur om andre slike oppdiktede torturmetoder som stadig trekke fram som typiske og noen ganger de eneste som omtales. Vi rekker vel innom temaet nå som det går mot lysere tider.

I mens støtter vi observasjonen at fengslene i middelalderen faktisk var av de bedre. Og ikke bare sammenlignet med levevilkårene utenfor fengslene. Fangene fikk jevnlig besøk av familier og venner som kom med mat (fengselskjøkken manglet), noe som innebar relativt gjennomsiktige forhold og mer enn skorper og vassen suppe.


Med andre ord en fantasy-serie.

Saken ble ikke dårligere av ukentlige offentlige inspeksjoner av hvordan fangene behandlet hverandre. Med harde straffer for de som ble oppdaget.

Altså ikke fengsel.

VG med bly om foten

Alltid godt å se aviser presentere ... nyheter.

Ser ellers vår presentasjon av blybløffen her og her.

Maigret i Matrix

Ny krimanbefaling, siden påsken er kommet et umiskjennelig stormskritt nærmere.

Denne gangen trekker vi Alastair Reynolds ut av hyperspace, og ikke bare fordi han var æresgjest på Norcon 2011 for en drøy uke siden. Grunnen er rett og slett at vi har å gjøre med en mer enn lettere hardkokt teknogal  SF-forfatter av romoperaer  som har begått en mer enn lettere hardkokt klassisk krim.

Og da kan det nesten ikke bli mer klassisk enn å legge handlingen til en mer enn lettere noir Paris på 1950-tallet.

Uten at han egentlig forlater SF-sjangeren. Hverken mer eller mindre lettere.

I Century Rain forener Reynolds det beste av flere verdener. Jordnære skildringer av Paris veksler med alternativhistorie og horror i en kledelig skjult teknothriller på vei mot apokalypsen.

En dame med litt underlige vaner faller ned fra en balkong i en leiegård i Paris. En jazzmusiker og detektiv tar oppdraget når politiet henlegger saken. Parallelt - eller rettere sagt noen hundre år inn i fremtiden - forsøker en arkeologisk ekspedisjon  å hente ut rester fra et Paris som er ødelagt av en katastrofe som la jorden øde.

Mens detektiven finner stadig flere tegn på at fallet ikke var en ulykke, tyder ting fra fremtidshistorien på at ting ikke er helt som de virker.

Kort sagt et ytterst lesverdig møte med Maigret i Matrix.  Uten at hovedpersoner eller lesere gis anledning til å rømme inn i noen drøm.

Boken er så langt et engangstilfelle i Reynolds produksjon som ellers har en tendens til å falle mer enn lettere hodestups inn i technobabbel og galaktiske scenarier.

Vi får kort sagt håpe at Reynolds vender tilbake til åstedet snarest.

Berlin Noir-tur i påsken

Siden aviser, kiosker og bokhandeler for tiden ikke mangler bevis for at påsken er blitt den store krimhøytiden, melder vi oss på med noen anbefalinger som hver på sin måte er noe ... annerledes.

I dag kan vi trekke fram Philip Kerrs eminente serie i beste Raymond Chandler-stil om den tyske privatdetektiven Bernie Günther som manøvrerer seg mer eller mindre behendig - i hver fall med snakketøyet - i Berlin og andre tyske byer fra 1930-tallet og utover.

Vi befinner oss med andre ord i et miljø der det ikke er vanskelig å veksle mellom det groteske og det grøssende, men Kerr fortjener ros for også å mestre det kostelige og kyniske, samt den ikke helt store og solide tyske

 tradisjonen understatement.

Det byr i det hele tatt på anledninger til mangt når Göring i en av bøkene tilkaller Günther og fremstår med en nærmest groupie-fascinasjon for privatdetektiver.

Kerr får vist atskillig mer av mennesker og miljøer før, under og rett etter krigen enn mang en historiebok. Nettopp kontrasten mellom tilsynelatende triviell krim og det historiske dramaet (Kerr lykkes stort sett med å lure større historiske personligheter inn i handlingen uten at påtageligheten tar overhånd) gjør at bøkene kan mane til noen grader ettertanke i påsken.

Uten at det er grunn til å late som om dette er forkledde andakter.

Kerr skrev de tre første bøkene i serien for noen år siden (disse er gått inn i krimhistorien som Berlin Noir) før han tok seg en kriminell lang pause med andre heldigvis stort sett lesverdige bøker.

Men nå er Günther tilbake i fire bind til. Og neste kommer til høsten.

Matematisk anlagte aner dermed at det så langt er syv bøker i serien - March Violets, The Pale Criminal, A German Requiem, The One For The Other, A Quiet Flame, If The Dead Rise Not og for noen uker siden Field Grey.

Med andre ord bare å løsne sikringen på lommeboken.

Linker og logikk

Observante lesere vil ha notert at linkutvalget til høyre i bloggen endrer seg, ikke minst fra tid til annen.

Dette skyldes ikke så mye innfallsmetoden som at det stadig dukker opp interessante blogger der ute, og at noen av de tidligere kan ha blitt ... mindre interessante.

Jeg kan ikke love å gjøre det til en vane å dele alle nye linker (har i hvert fall ikke vært noen vane så langt), men kan nevne at dagens nye link Letters to Nature er et samarbeidsprosjekt mellom fire (så vidt jeg kan forstå) ateistiske kosmologer som ikke er redde for å påpeke simplistiske stråmenn, enten vi finner dem hos Coyne, Krauss eller kreasjonister.

Feillæringsarenaen

Når vi stadig vender tilbake til mytene om middelalderen er det ikke fordi vi går på tomgang eller har hukommelse som en gullfisk.

Grunnen er rett og slett at det kan synes som om andre har det eller ikke følger med i timen.

Når politikere, media, skoler og lærebøker i år etter år fortsetter å spre myter om fortiden, selv om de (altså mytene) i tiår etter tiår forsøkes avlivet av historikere og forskningsjournalister, for ikke å si gretne gamle gubber, er det vanskelig å holdet fingrene fra fatet tastene.

Dermed er det interessant å se hva som sies av Nasjonal digital læringsarena eller NDLA som det heter på folkemunne. Dette er

et fylkeskommunalt prosjekt som har som mål å tilby kvalitetssikrede, fritt tilgjengelige, nettbaserte læremidler i alle fag i videregående skole.

Mye tyder på at kvaliteten kunne være noen smuler mer ... sikret når vi leser om Opplysningstiden.

Det middelalderlige verdensbildet står for fall: Ferdinand Magellans (1480–1521) jordomseiling viser at Jorda ikke er flat, men rund.

De er kontaktet.

Bly og betydning

Blybøkene er nå skeptisk behandlet på (tam ta ra) ... Skepsis!

Og så pågår en aldri så liten utveksling om betydningen av funnene her - eller mer presist om premissene bak en oppfatning av betydningen som forutsetter a) at de hadde vært ekte og at b) mytene om kirkemøtet i Nikea og c) Biblioteket i Aleksandria hadde stemt.

Men andre ord en betydningsfull debatt.

Blybløffen avslørt

Så viste det seg som jeg hadde en liten mistanke om i går, at "verdens viktigste arkeologiske funn" var en bløff.

Vi snakker som nevnt da ikke om aprilsnarr, men om ganske alminnelig bedrag fra et område som ikke er helt ukjent med slik.

Sacred Page har historien om hvordan dette ble avslørt av bibliobloggerne. Ikke minst fordi det viste seg at dette ikke var hebraiske, men greske tekster.

Feilskrevet fra kjente innskrifter.
Andre problemer er oppsummert hos Bibleplaces, før avsløringen:

In a nutshell, the problems with this discovery include the facts that (1) we don’t know who owns the artifacts; (2) we don’t know where they were found; (3) the artifacts were not excavated by archaeologists but stolen by thieves; (4) nearly all information about the discovery so far has come from a single source of dubious reliability; (5) claims have been made that this find is more significant than the Dead Sea Scrolls; (6) the source of information appears to be positioning himself for fame and fortune.

Hm, bør nok stole litt mer på mine intuisjoner. Noen som kjenner noen engler som kan hjelpe meg?

Sensasjon - Arkeologer mener deres funn er arkeologihistoriens viktigste

Nei, det er ingen aprilspøk.

Det er nok flere enn de som følger med i lenkelisten min til høyre (f.eks. hos Roger Pearse eller Sacred Page) som har fått med seg funnet av miniatyrbøker som det hevdes er skrevet av kristne i det første århundre, slik VG melder i dag i et oppslag om "Arkeologihistoriens viktigste funn".

Nå må det tilstås (det er i det hele tatt uka for tilståelser) at jeg er noe skeptisk til funnet.

Ikke fordi jeg tviler så mye på at det er ekte (selv om man blir nølende etter alle forfalskninger de seneste tiårene), men fordi det er så typisk i en tabloid tid å blåse opp slike funn.

Selv om dette oftest skjer når noe kan så tvil om bibeltekster (som i "Judas var ingen Judas likevel!", "Jesu familiegrav er funnet!", "Jesus er basert på hedenske myter!" etc.),  overrasker det ikke at vi også kan se samme fenomen for funn som kan tolkes i positiv retning.

Bøkene kan ha bli «skrevet» av Jesu' tilhengere i tiårene etter hans korsfestelese, mener Ziad al-Saad, direktør i departementet for fortidsminner.

- De vil kanskje være viktigere enn dødehavsrullene når det gjelder å lære om Jesus død, sier han ifølge BBC World.

- Kanskje dette vil føre til nye tolkninger. Den innledende informasjonen er veldig lovende. Det virker som vi her har et veldig viktig og meningsfullt funn. Kanskje det viktigste funnet i arkeologiens historie?

Nåja.

Heldigvis er journalisten skeptisk nok til å stille spørsmål ved hvor viktig det er. Men ikke ved hva vi kan lære av funnet.

Bøkene er støpt i bly, og hvert ark er på størrelse med et kredittkort. Inskripsjonene er på hebraisk. Hvis de er skrevet av tidlige kristne, ikke av jøder, vil disse skriftene ha enorm betydning for å forstå hvordan de første kristne tenkte, kanskje hva de trodde om Jesu' korsfestelse og påståtte oppstandelse.

Ettersom det tidligeste vi har av tekster fra de første kristne er fra rundt år 50 (knappe tyve år etter Jesu død) og det der (1. Korinterbrev 15) er inkludert en overlevert tekst fra antagelig 30-tallet, vet vi at at de første kristne trodde Jesus var korsfestet, død og reist opp igjen fra de døde - legemlig*.

Hvis funnene er i samsvar med Paulus støtter det noe vi allerede vet, er de ikke i samsvar med Paulus viser de oss at det fantes noen som ikke støttet Paulus.

Noe vi i et par tusen år har kunnet lese ut av hans brev.

Men siden disse bøkene så vidt jeg kan forstå må være fra senere enn første århundre (slike miniatyrbøker kom først på moten et par hundre år senere) og ikke nødvendigvis fra kristne (siden de er skrevet på hebraisk og muligens såpass sent, er det mer sannsynlig at de er jødiske).

Siden dette er "arkeologihistoriens viktigste funn", vil det vil nok dukke opp mer om saken de nærmeste dagene, for ikke å si årene.

Eller i påsken.

Altså bare å lene seg tilbake og følgje nøye med på informasjonen.

________________________________________________________________________
*Spekulasjoner om at Paulus ikke var representativ eller ikke tilhørte en hovedstrøm av de første kristne er ikke basert på kilder, men på nyere hypoteser om et opprinnelig mangfold og svært tidlige kildelag bak evangeliene. Selv om sistnevnte først ble nedskrevet på 60-80-tallet kan det være kilder eller kildelag bak dem (altså ikke bare Q (= stoffet som er felles i Lukas og Matteus, men som ikke finnes hos Markus), men også kilder bak Q).  Men skal vi bruke det at de tidligste lagene ikke sier noe om hans  oppstandelse til å være i motsetning til Paulus, må vi bl.a. hevde at disse "opprinnelige" lagene er de eneste disse gruppene hadde av kilder om Jesus, og at selv det angivelig eldste laget er fra etter Jesu død (altså ikke f.eks. tradisjoner fra hans tid i Galilea før korsfestelsen).