Åndelige overgrep

Når pastorsønnen Anders Torp har tatt et oppgjør med Jan-Aage Torp og kristen tro med rystende historier i Fri Tanke, A-Magasinet og andreopplaget av Levis Fragells Vi som elsket Jesus, om alt fra demonutdrivelser til opplæring i å tåle tortur, handler det selvsagt om mange ting.

Noe kan sikkert tilskrives mer iver enn visdom i oppdragelsen, annet skyldes nok uvanlige pretensjoner og opplevelse av forventningspress i en familie som har stått sentralt i trosbevegelsen.

Det oppstår fort kjødelige og kjedelige mekanismer i lettere lukkede miljøer som skal frelse verden og seg selv fra Forfølgelsene i de siste tider.

Oppfatter man seg som offer for et konspiratorisk spill der Antikrists ånd lurer i kulissene, er det ikke underlig om man fristes til mistenksomhet eksternt og manipulasjon internt, enten målet er inntekter eller innflytelse.

Men, kanskje enda viktigere, dette handler også om virkelighetsopplevelser.

Da mener vi ikke det helt åpenbare at far og sønn (og etterhvert flere av barna) lever i hver sin verden. Vi mener rett og slett de tanker og tolkningsnøkler som ligger i bakhodet og påvirker hvordan man oppfatter ting, hva man mener er rett og galt, prisverdig og klanderverdig.

Og hva som egentlig er sant.

Nå er det selvsagt umulig for andre å vite hva som er blitt sagt og gjort og ment privat, men vi kan ane mye ut fra hva Anders forteller (selv om Jan-Aage Torp har meldt A-Magasinets oppslag til PFU).

La meg derfor i stedet fortelle en historie.

Vi er flere som har vært unge og ivrige kristne, selv når man som meg kom til tro i relativt voksen alder. Som 19-åring noen tiår før internett og Amazon var det ikke mange steder man kunne gå for å lære mer om hva kristen tro var - eller burde være.

Men ett av stedene var Filadelfia-bokhandelen i Oslo. En vennlig bokhandler oppdaget fort at han hadde å gjøre med en heller ivrig kar som ikke tok det så nøye med bokbudsjettet. Etter noen besøk sommeren 78 trakk han meg inn på lageret og viste hylle på hylle med bøker som nettopp var kommet inn.

Spesielt anbefalte han to forfattere.

Den ene var Kenneth Hagin, en predikantstjerne han tydelig var begeistret for. Den andre var Francis Schaeffer som han nok ikke hadde lest så mye av, men mente kunne være nyttig for en han må ha trodd var teologistudent.

Jeg leste begge. Hagin forkynte som et forverkeri, men dess mer jeg leste, dess mer steg skepsisen. 

Hva i all verden drev fyren med? Det gikk ikke bare på irritasjon over udokumenterte påstander om helbredelser av seg selv og andre, men på at Hagin syntes å menneskeliggjøre Gud og guddommeliggjøre mennesket.

Og hadde et heller ... spesielt syn på hele den "verdslige virkelighet".

Slik jeg leste Hagin var det f.eks. slik at man egentlig kunne være frisk, selv om man følte seg syk, bare man proklamerte det høyt i tro.

Siden "mennesket er en ånd, som har en sjel og bor i en kropp" kunne jeg være legemlig syk, men åndelig frisk.

Dermed gjaldt det å realisere det åndelige i det materielle, i tro.

Men var virkelig dette klassisk kristendom? Det minnet da mye mer om helt andre retninger, som Christian Science.

Eller som noe annet av hva jeg satte meg inn i på den tiden - det okkulte - selv om språkdrakten var kristen.

Jeg la kort sagt fort fra meg Hagin.

Da var det vanskeligere å legge fra seg Schaeffer. Det hendte mer enn en gang at jeg protesterte (ikke minst på hans politiske dreining på 80-tallet), men det er ikke mange jeg har lest som har vært mer tankevekkende.

Også om trosbevegelsen.

I The New Super-Spirituality (1972) gikk Schaeffer hardt ut mot den nye overåndeligheten. Flere besøkende på studiesenteret L'Abri kunne fortelle at de hadde forlatt sin gudstro, og ikke bare p.g.a. av menigheter med dårlig begrunnede og sterkt tidsbestemte tabuer og leveregler.

The second reason the young people were turning away from the churches was that they were seing no beauty there. A one example, families were falling apart, divorce with no Biblical grounds was often accepted, and in many ways the older generation was not living by the orthodoxy it was preaching. There often was litte love, little concern and little or no community

Hva lå så bak dette, etter Schaeffers syn? Problemet var ikke at de som stod for den nye åndeligheten ikke trengte å være kristne (det var de nok), men at de i for stor grad fornektet det materielle.

I think part of the reason is that they had become infused with a large dose of Platonic thought. This Platonism showed itself in various ways. There was a tendency to act as if the only thing that mattered was to see that a man's soul is saved so that it can go to Heaven. The person disappears. Only the soul is valuable, an its value is in Heaven and has very little to do with anything in the present life - the body, the intellect, or the culture. 

I stedet for å ta kulturen og skaperverket på alvor, åndeliggjorde man virkeligheten.

Many people came to L'Abri from such evangelical backgrounds, revolting against the refusal to give any answers and revolting against the Platonic idea that the intellect and culture were always suspect.

Nå var ikke dette noe nytt. Lignende tendenser hadde vært der i noen generasjoner, dels som en reaksjon på modernitetens fremvekst. Men bølgen av superåndelighet på 1960-tallet førte dette enda lenger, enten man var hippie eller helbredelsespredikant.

Fokus flyttet seg stadig mer mot ytre - og spektakulære - tegn.

Som lett kunne forfalskes. Manglet man evnen til bløff eller selvbedrag var det kort sagt vanskelig å føle seg hjemme i lengden.

Det hjelper ikke hvis man mener at det ekte og egentlige finnes i åndens verden. En følge av dette er en tendens til å tenke at åndelige sannheter ikke trenger å være sanne i det materielle. Dermed kan man bevisst eller ubevisst ende med å si ting ("i tro") som ikke stemmer om det materielle, men proklamere at det er sant i det åndelige.

Det bør ikke overraske om noen etterhvert kan oppleve seg sveket når personer man har tillit til fremstår med doble sannheter, som vanskelig kan oppfattes som annet enn hele usannheter.

Saken blir ikke bedre av forvrengning av bibelvers som 1. Korinterbrev 1 og 2 (som altså er oppgjør med esoterisk og gnostisk orientert visdom, ikke tanke og logikk) slik at man fort ser vitenskapelige vinklinger og vanskelige spørsmål som angrep på åndelige prinsipper.

Når man så i tillegg koblet kritikk til demoner ("du har en kritisk ånd som må ut"), skulle det ikke mye til før galematiasen nærmet seg en og annen høyde, for ikke å si stup.

Men Schaeffer så flere tegn på en ny superåndelighet, fra nedvurdering av det kroppslige til mangel på interesse for hva dagens kunst og musikk handler om.

Hans observasjon var at folk fra denne bakgrunnen ikke spurte om hva kunstverk eller musikkstykker betydde. Man så rett og slett ikke ut til å bry seg.

I en postmoderne tid handler imidlertid åndelighet om enda mer. Det gjelder å være spektakulær og sensasjonell. Dermed legges vekten enda mer på profetier og de siste tider.

Still another mark of the new super-spirituality is the emphasis on the spectacular and the extraordinary, and along with this the emphasis on an eschatology-centered theology.

Jeg forstod fort at denne type teologi også fungerte apologetisk. Man beviste troens sannhet ved å vise til helbredelser og hendelser. Man trengte ikke tanken når man hadde tegnene. At Gud virket i dag var tydelig for alle med det rette blikket.

Mirakler og media viste hver på sin måte at Kristus og Antikrist var nær.

Og styrket ikke nyhetene vekkelsesbølgen, hjalp det med profetier om kommunistinvasjoner, krig og de siste tider. Eller om Illuminati som styrte mer enn Den katolske kirken.

For ikke å si leire der man øvde seg i å overleve de siste tider.

Nå er det ikke bare Schaeffer jeg har å takke for at jeg tidlig fikk nok doser skepsis til å bli vaksinert mot trosbevegelsen (og samtidig beholde en sympati for den mer tradisjonelle pinsebevegelsen). En av dem jeg dessverre aldri rakk å takke var denne vennlige bokhandleren som gikk bort så alt for tidlig.

Aage Torp døde dessverre i 1983, bare 59 år gammel.