Fremskrittspartiets Per-Willy Amundsen forsvarer partiets kritiske holdning til islam med perspektiver og verdier som han vet er populære - og tror er forankret i forskning og fakta.
Muligens har han mye rett i det første, men det er sikkert at han foregner seg i det siste.
Dermed fremstår han med en helt
grunnleggende historieløshet, slik
vi omtalte kort i går. Han bruker i full offentlighet feil, fordommer og fiendebilder til å begrunne holdninger og politikk.
Med andre ord flere grunner til å ta en noe ... lenger runde i dag.
Nå skal ingen beskylde Amundsen for å favorisere noen religion. Han er like opptatt av å svartmale kristendommens fortid som han er av å svartmale dagens islam. Den eneste forskjellen mellom disse religionene, som i sine råversjoner maner til hat og ondskap, er at kristendommen har vært tvunget til å tilpasse seg.
Nå er det islams tur.
Amundsens fortelling er like enkel som den er vakker.
Det var en gang lyst og storslagent før trollene fikk overtaket. Folk og filosofi og fornuft og annet flott ble fanget av slemme og dumme krefter. Men takket være en iherdig kamp fikk heltene overtaket etter tusen års undertrykkelse og uvitenhet. Og snipp snapp snute er himmelriket i rute. Bare vi går varlig.
På ene siden har vi skurkene med turban og tiara: kristendommen, islam og middelalderen.
På den andre siden heltene med lys og lærdom: antikken, renessansen, reformasjon og opplysningstiden.
Nå er ikke Amundsen alene om dette eventyret. Vi finner det også i andre deler av det politiske spekteret.
Daværende stortingspresident, Torbjørn Jagland, skrev i en kronikk i
Aftenposten 17.02.06
Hvordan hadde det gått med kristendommen hvis den fortsatt lærte at jorden er flat? På grunn av kritisk tenkning måtte imidlertid kirken endre sitt verdensbilde og kristendommen overlevde som moralsk og religiøs kraft.
Generalsekretæren for Europarådet og leder av Nobelkomiteen, Torbjørn
Jagland, følger opp i Aftenposten i desember 2010.
Nye vitenskapelige framskritt banet i sin tid veien for opplysningstiden i Europa. Jorda var ikke lenger flat.
Journalisten Kjetil B. Alstadheim fortsetter stafetten i
Dagens Næringsliv februar 2011.
Han stod plantet i en lang, men kanskje ikke så stolt kirkelig tradisjon der kunnskap er farlig og folk som mente jorden var rund ble brent på bål.
Forståelsen er enkel. Religion er noe skadelig som ikke har bidratt med noe positivt. Tvert i mot er det fordi kirken har tilpasset seg utviklingen at vi i dag har rom for kunnskap og kjærlighet, vitenskap og gode verdier.
Det er på tide at islam tar hintet og følger i samme spor.
Hva er det egentlig som foregår? Hvordan kan noen tro at dette ikke bare er riktig, men en klok og fremskrittsvennlig retorikk? Enten man tilhører Arbeiderpartiet eller Frp.
Handler det om noe mer enn behovet for å legitimere politiske fiendebilder?
Det er dessverre svært enkelt. For vi snakker rett og slett om en av vår kulturs store fortellinger, om veien fra fortidens mørke til dagens lys. Den gjenfortelles i media og skoleverket, populærvitenskap og politikk.
Som jeg skrev i
Humanist i fjor, i artikkelen
Mørkets makt - hvorfor faller vi så lett for mytene? er ikke problemet faren for å få en toer i historie, men at dette er "kulturelle forestillinger som etablerer og forsterker fiendebilder like urokkelige som konspirasjonsteorier."
Samtidig skyldes de ikke
dumhet eller ond vilje. Vandrehistoriene er heller ikke uttrykk for en kløktig uttenkt sekulær konspirasjon, selv om enkelte kan fristes til å tro det. Heller ikke på dette området er det lett å finne enkle forklaringer. Skulle vi likevel si noe i én setning, handler dette et stykke på vei om et bevisst opprør mot fortidens autoriteter og en ubevisst tro på dagens. Vi har fått innpodet i generasjoner i skoleverk og populærvitenskap at vi har gått fra en fornuftsfiendtlig fortid til en opplyst nåtid. Det i Vesten som er bedre enn andre kulturer skyldes ene og alene opplysningstiden. Dette er på mange måter modernitetens skapelsesforteling. Og i motsetning til dem vi finner i Bibelen, synes det forventet at vi skal ta den bokstavelig som rammefortelling med tilhørende oppbyggelige historier.
Disse historiene handler om alt fra at kirken i middelalderen hevdet at jorden var flat og brant det store biblioteket i Aleksandria slik at kunnskapsarven fra antikken gikk tapt, forbød disseksjoner og forbød tallet null, til at paven bannlyste Halleys komet.
Og at Galiei-saken er et talende og typisk eksempel på kirkens innbitte kamp mot fornuften. Selv om kildene sier noe annet.
Med denne type (og det er mange av dem) bastante myter i bakhodet er det ikke underlig om man oppfatter at vestlige verdier er i rake motsetning til alt som kirken har stått for gjennom historien.
Så også Amundsen.
Han setter dermed scenen nettopp med verdiene.
Grunnlaget for min politiske overbevisning er ideen om at alle mennesker har egenverdi, en rett til frihet og rom for personlig utfoldelse.
Siden disse er så opplagte trenger ikke Amundsen bruke plass på hvor ideene er hentet fra, eller hvilke premisser han mener best støtter dem. At ingen ideer kommer rekende på en fjøl affiserer ham ikke synlig.
I stedet fortsetter han med honnørordene. Han støtter "vitenskapens vei", "kunnskap, innsikt og et fritt ordskifte", "demokratiet og rettsstaten" og hele det "byggverket vi kaller 'Den vestlige sivilisasjon'".
Og understreker at dette er verdier som kostet kamp.
Veien hit var ingen selvfølge. Tvert om. Den var vanskelig og til tider brutal. Selv om grunnlaget for Vesten kan spores tilbake til antikken, måtte våre forfedre og -mødre gjennomgå 1000 år med undertrykkelse, kristenfundamentalisme og nepotisme (også omtalt som middelalderen), før vi fant tilbake til våre gamle verdier - og gjorde de enda bedre.
Her er så mye sagt og usagt at det ikke er enkelt å vite hvor vi skal begynne. Men siden grunnlaget "kan spores tilbake til antikken" kan vi starte med det som han tydeligvis mener er stedet for våre "gamle verdier".
Og da er jo spørsmålet straks hvor han finner dem. De verdiene han har nevnt over er ikke uttrykk for noe generelt eller allment ved antikken. Selv om noen av dem kan gjenkjennes i enkelte tradisjoner, er det noe helt annet enn at de utgjorde noen form for felles eller bærende og begrunnet visjon.
Amundsen må kort sagt lete en stund i antikken etter verdiene han selv nevner, som at alle mennesker har egenverdi, en rett til frihet og rom for personlig utfoldelse.
Det er ingen grunn til å holde pusten mens han leter.
Han må også streve noen sekunder med å finne mange steder eller perioder i antikken der "vitenskapens vei" var det saliggjørende og der man vektla "kunnskap, innsikt og et fritt ordskifte", for ikke å si "demokratiet og rettsstaten".
Selv om man kan finne kimer i greske forhold på 3-400-tallet f.Kr. (sokratisk metode, atensk demokrati og aristotelisk tenkning) var dette kort sagt ikke spesielt levende og logiske forestillinger som kirken og/eller middelalderen kom og ødela på 300-tallet e.Kr. eller i århundrene etter.
I stedet vokste kirken fram i en totalitær og brutal stat som forlystet seg med gladiatorkamper og massehenrettelser av krigsfanger. Keisere ble myrdet over en lav sko og offentlige beslutninger kunne tas på grunnlag av tolkninger av høners innvoller, altså et kaossamfunn som i perioder kun ble holdt oppe av byråkrati og krigsøkonomi.
Hverdagen for folk flest handlet om mat og magiske formularer. Man fryktet sulten og at man skulle miste gunst hos guder, ledere, naboer og kjærester, hva som nå skapte mest angst. Dermed gjaldt det å sikre seg de rette trylleformler og ofringer.
Likevel er det altså vanlig i dag å forestille seg at antikken var nesten litt vel ensidig rasjonell. Og at det var en tragedie at det var den irrasjonelle kirken som skulle forvalte arven. Siden man ikke ville ta vare på alt, og ødela mye, har vi altså gått glipp av store mengder viten og vitenskap.
Nå henger selvsagt hva vi har bevart av skrifter langt på vei sammen med hva man fant det interessant å bevare. Noe annet ville vært merkelig. Og siden det var snakk om en kristen orientert ettertid, har vi fått se mye av vårt inntrykk av antikken, og spesielt grekerne, gjennom dette filteret.
Men her er det kanskje at noen kan bli overrasket.
For grunnen til at vi har hatt denne rasjonalistiske oppfatningen av antikken og grekerne, var at ettertiden – kristne og muslimer – var mest interessert i den delen. Fordi bevaringsfilteret la så stor vekt på viten og vitenskap, ble inntrykket at antikkens kultur i liten grad var irrasjonell eller populærkulturell.
Det er kort sagt et stykke på vei på grunn av kirkens fokus på kunnskap, innsikt og rasjonalitet (selv om det selvsagt langt i fra var det eneste som var i fokus) at vi har fått myten om at kirken bekjempet kunnskap, innsikt og rasjonalitet.
En myte som altså Amundsens retorikk lever godt på. Og siden antikkens lys og middelalderens mørke er så opplagt er Amundsen ikke i tvil om redningen.
Renessansen, reformasjonen, opplysningstiden og markedsøkonomien er avgjørende stikkord.
Det hele handler om den gode gamle forestillingen om middelalderen som 1000 års
stillstand mellom antikken og moderne tid. Heldigvis hentet ettertiden fram og forbedret de gode ideene fra antikken.
Selv om den reelle fortellingen ikke er direkte motsatt, og middelalderen ikke manglet kriger og konflikter, overtro og opprør, er hovedperspektivet så skjevt at det ikke kan brukes politisk hvis man skal holde seg til dagens kunnskap om fortiden.
For historien handler ikke om veien fra middelalderens fundamentalisme til moderne fornuftstro. Tvert i mot er det takket være middelaldernes nærmest forelskelse i rasjonalitet at vi fikk et fundament som moderne naturvitenskap kunne bygge på.
I tillegg drev ikke toneangivende tenkere med det vi oppfatter som fundamentalisme. Bibelen ble først og fremst lest metaforisk og moralsk. Og var noen lesninger av Bibelen i strid med noe som var demonstrert naturvitenskapelig (eller naturfilosofisk som det het) var det rasjonelt å lese dem på andre måter.
I en monumental analyse av rasjonell tenkning i middelalderen (
God and reason in the Middle Ages) lander da også Edward Grant på at opplysningstiden
lar seg knapt forestille uten den sentrale plass som fornuften spilte i senmiddelalderen. I den grad man kan snakke om revolusjonerende rasjonell tenkning i opplysningstiden, var den bare gjort mulig gjennom den lange tradisjonen fra middelalderen som etablerte bruken av fornuft som en av de viktigste menneskelige aktiviteter.
Som Grant peker på, stod dette sterkt allerede hos Abelard på 1100-tallet og vi finner lange og dype røtter i århundrene før.
I diskusjonen om vitenskapens fremvekst er ikke lenger spørsmålet
hvorvidt Europa hadde et fundamentalt bedre grunnlag for rasjonell tenkning enn andre kulturer, men
årsaken.
Som jeg omtaler
her sier en ateistisk filosof som Jürgen Habermas det om mulig enda sterkere i et intervju i
Time of Transitions (Polity Press, 2006).
Egalitarian universalism, from which sprang the ideas of freedom and social solidarity, of an autonomous conduct of life and emancipation, of the individual morality of conscience, human rights and democracy, is the direct heir of the Judaic ethic of justice and the Christian ethic of love.
This legacy, substantially unchanged, has been the object of continual critical appropriation and reinterpretation. To this day, there is no alternative to it. And in light of the current challenges of a postnational constellation, we continue to draw on the substance of this heritage.
Everything else is just idle postmodern talk (side 150-51).
Dermed snakker vi ikke om noe som er kjempet fram på tross av religioner, kirken eller kristen tro, men også om verdier og visjoner som ble forankret og universalisert gjennom den over tid.
Nå betyr ikke det at vi trenger å male et rosenrødt bilde av historien. Det er ingen grunn til å lukke øynene for kirkehistoriens kriger og konflikter, hekseprosesser eller ganske aliminnelig maktmisbruk. Men det er heller ingen grunn til å holde kun dette i sikte eller tolke dette i lys av fordommer og fiendebilder.
Eller bygge politiske linjer på myter.
Men Amundsen gjør altså det. Moderne verdier er en arv fra antikken, på tross av middelalderen.
Og dette perspektivet er ikke tilfeldige tanker. Det er selve
beveggrunnen for Amundsens og (får vi formode) Frp's kritiske islampolitikk.
Nå lurer du sikkert på hvorfor jeg skriver alt dette, ekstremkortversjonen av vår historie, i en kronikk som handler om islam? Lærdommen fra Vestens historie er selve beveggrunnen for min kritiske holdning til islam.
Jeg er ikke sikker på at han vil endre sin holdning om han skulle komme til å se at denne
ekstremkortversjonen er ekstremt feil. For sannheten er nok vel så mye at historieversjonen er påvirket av hans kritiske holdning til islam.
Det er ikke direkte nytt at ideologi, politikk og samtidige trusseltolkninger farger våre bilder av fortiden.
Eller at de fjerner gangsynet. Når man leser følgende passus er det umulig å forstå hvordan Frp kan forvente samarbeid med Krf eller stemmer fra kristne. Amundsen går nye ateister en høy gang.
Ta dette innover deg, uansett religion: islam og kristendommen i sine fundamentalistiske råversjoner, er alltid uhyggelige. Opp gjennom historien er begge kjennetegnet med krig, vold og hat.
Som nevnt er det ingen normal forskning som underslår at islam og kristendom har en blodig historie - knyttet til erobringer og ulike typer kamper mot og oppgjør med det man oppfattet som indre og ytre fiender. Men å si at dette handler om religionenes "fundamentalistiske råversjoner" forteller mer om Amundsens ideologi enn innsikt.
For det første definerer han ikke hva denne fundamentalistiske
råversjonen faktisk er. Men i normal ordbruk betyr uttrykket den opprinnelige, nakne og ubearbeidete versjonen.
Amundsen legger med andre ord opp til at det er kristendommen, slik vi finner den i Det nye testamentet (NT), som gjennom historien har ført til "krig, vold og hat".
Det er kun når den er blitt temmet av ytre krefter at dens fundamentalistiske råversjon kan holdes i sjakk.
Amundsen snakker altså ikke om hvordan noen teologer eller fyrster i ettertid
tolket NT (og enda mer GT) i deler av senantikken og middelalderen (for ikke å si under reformasjonen og motreformasjonen), men om
råversjonen. Som altså tydeligvis ikke handler om en Jesus med kjernelignelser som Den barmhjertige samaritaner og Den bortkomne sønnen, samt vers om å elske sin neste, sine fiender osv. Eller Paulus med kjærlighetshyllesten i 1. Korinterbrev 13.
Eller at det er en fundamental og opprinnelig kristen tanke å skille mellom stat og kirke - slik vi finner det hos Jesus når han snakker om å gi keiseren det keiserens er og Gud det Guds er. Noe som kommer til uttrykk på ulike måter i middelalderen skille mellom Gudsstaten og menneskestaten, og i Luthers toregimentslære.
Nei, råversjonen er noe annet enn hva de fleste bibellesere har ment i historien.
Nå er jeg ikke kompetent til å gå inn på "råversjonen" av islam, Koranen og Muhammed her. Det har likevel ikke vært vanskelig å få med seg at de fleste vers handler om langt annet enn "krig, vold og hat".
Men for Amundsen er råversjonen opplagt - og den må tilpasse seg.
Men i motsetning til Vestens moderne utgave av kristendommen, som i overveiende grad har tilpasset seg et sekulært samfunn, har islam i hovedsak ikke gjennomgått en tilsvarende utvikling. I så måte befinner store deler av den muslimske verden seg fremdeles på et nivå som best kan sammenlignes med vår middelalder. Vi vet det godt, for det er vel derfor vi har, eller i alle fall hadde, så store forhåpninger til Den arabiske våren?
Nå er det ingen tvil om at mange muslimsk orienterte regimer mangler demokrati og fundamentale menneskerettigher som trosfrihet og ytringsfrihet, eller et fundamentalt skille mellom stat og religion. Jeg har heller ingen problemer med å se at noe av dette og ikke minst bruddet med en rasjonell, teistisk tenkning kan skyldes teologiske tradisjoner i noen islamske retninger, som berørt i
denne bokomtalen.
Men dette er altså senere trekk. Vi snakker om tolkninger som først fikk gjennomslag etter år 1000, ikke om hvordan mange muslimske ledere tolket og etterlevde sin tro før dette.
Men for Amundsen er all fundamentalisme en opprinnelig versjon av islam og kristen tro. Og dessverre henger flere av de førstnevnte enn sistnevnte igjen i dette.
For mens en forsvinnende liten minoritet i Vesten kan defineres som fundamentalistiske kristne, er det langt flere muslimer som fremdeles lever i en fundamentalistisk forståelse av islam. Ikke minst er undersøkelser fra Storbritannia, som viser en utbredt fundamentalisme blant unge muslimer, svært urovekkende. Mange innfødte unge muslimer er langt mer fundamentalistiske enn foreldrene som vandret inn. Tilsvarende urovekkende er eksempelvis islamismen vi har sett komme til uttrykk ved Høyskolen i Oslo.
Ja, her er det trekk vi bør si fra om. Noe mange av oss har gjort i noen år.
Men det er ikke gitt at den beste eller enkleste løsningen er å true alle islamske retninger inn i moderniteten eller skape voldsomme skremmebilder, hvis vi ser bort fra ønsker om å skape stemninger og sanke stemmer.
Kanskje kan man oppnå mer med å støtte opp under alle som står for gode gamle tradisjoner i islamske stater? Eller ved å la være å skrive som om islamister (eller oftere salafijihadister) representerer spesielt store eller sentrale tradisjoner.
Eller som om muslimer ikke har egne verdier og visjoner de kan bygge demokrati og menneskerettigheter på.
I hvert fall hvis målet er å påvirke muslimer til å opptre på måter man finner mer i samsvar med demokrati.
I stedet slår Amundsen mer mynt på fordommer, både om historien og samtiden.
Det er ikke nødvendigvis slik at utviklingen alltid går fremover. Historien om antikkens fall for pavekirken burde lært oss at tilbakeslag i vår tid også er sannsynlig. Frihet og demokrati må kjempes for hver eneste dag. Kanskje historieløsheten er mer utbredt enn vi er villige til å innrømme? Et poeng er folks henfall til (over)tro og ikke-vitenskapelige forklaringsmodeller. Langt mer alvorlig er det når ledende politikere finner det opportunt å relativisere sekulære verdier for å tilfredsstille krav fra islams interesser - også omtalt som (snik)islamisering.
Amundsens historieløshet handler altså ikke bare om middelalderen eller om hans manglende perspektiv for at de verste tilbakeslagene for utviklingen kom med 18- og 1900-tallets sekulære og fornuftsbaserte ideologier som marxisme og imperialisme, sosialdarwinisme og rasehygiene, men om de seneste årene.
Og for at en av de som kjempet sterkest mot rasehygiene i mellomkrigstiden nettopp var den heller konservative katolikken G.K. Chesterton, som kunne være en rødere klut overfor samtidens fanebærere for ”fornuften” enn nylig avdøde Christopher Hitchens var overfor katolikker.
Nå er det dessverre ikke plass til å belyse alt Amundsen sier. Men skulle noen være i tvil er det ikke umulig å støtte hans motstand mot
den delen av islam som utfordrer samfunnets sekulære verdier, om det så er demokrati, personlig frihet, pluralisme, ytringsfrihet, likestilling, likeverd eller religiøs frihet.
Selv om han interessant nok ikke definerer den delen, eller sier noe om hvor stor den er eller hvor gjennomgripende.
I stedet bruker han den til å si noe om islam som
helhet. Og (her er det bare å holde seg fast) dermed står fram som ... islamkritisk.
Derfor føler jeg et særlig ansvar som folkevalgt politiker å tone flagg: ja, jeg er kritisk til islam.
Altså ikke bare til de delene som er i mot "samfunnets sekulære verdier".
Her begynner Amundsen virkelig å ta av.
Problemet med islam er ikke primært terrorisme og selvmordsbombere, selv om det er skremmende nok i seg selv. Problemet er hvordan islam brukes som en ideologi, juridisk og politisk. Slik endres fundamentale forutsetninger for å videreføre vår samfunnsmodell gjennom en altfor rask innvandring, som integreringstiltak ikke klarer å løse, grunnet en manglende bevissthet fra politisk hold.
For Amundsen handler dette altså ikke primært om motstand mot terror eller totalitære trekk i mange muslimske retninger. Det handler ikke om frykten for et lite antall selvmordsbombere, noe de fleste muslimer ville være enig i.
I stedet handler det om islam, noe nesten ingen muslimer vil støtte - ellers hadde de ikke vært muslimer.
Det kan med andre ord vanskelig sies mindre følsomt eller fornuftig. Det er ikke lett å se hvordan det kan stimulere til annet enn spenninger og uvilje hos muslimer. Selv om man skulle lykkes med et enda strengere lovverk, f.eks. knyttet til likestilling, enn vi ser i Norge i dag.
Forøvrig et lovverk hvor vel ikke Frp har stilt opp som de ivrigste fanebærere under innføringen og stadig nye varianter siden 1970-tallet.
Når jeg bruker såpass plass på dette er det ikke fordi jeg selv støtter islam. Tvert i mot er selvsagt grunnen til at jeg selv ikke er muslim at jeg ikke tror islam som helhet er sannheten. Dermed tror jeg heller ikke at alle verdier vi finner i ulike retninger av islam er de beste, selv om mange er bra.
Skal vi skape velfungerende samfunn på tvers av trosretninger og livssyn, for ikke å si pussige politikere, hjelper det å lære oss å forstå og snakke rett om hverandre (selv om det ikke er like lett om alle retninger og politikker).
Muligens kan det også påvirke bevegelser eller mennesker i retninger vi skulle ønske.
Det er kort sagt nyttig å basere innspill mer på kunnskap og innsikt enn kjepphester og tunnelsyn.
[Oppdatert 10. januar 2012: Blogginnlegget er blitt ... omtalt også i Minerva, noe som førte til interessante diskusjoner i kommentarfeltet det.].
