Sensasjon: Fordommer og fiendebilder i Frp

Siden Aftenposten i sin visdom refuserte følgende innlegg om denne koselige kronikken, trer Dekodet som så ofte til der andre tier. Nærmere bestemt med 3000 tegn (med mellomrom).

Altså bare en lett oppvarming.

Fremskrittspartiets Per-Willy Amundsen reduserer ikke partiets ry for å spille på kunnskapsløshet og fordommer 16.12. i kronikken ”Hvorfor jeg er kritisk til islam”. Når han hevder at dette handler om hans tro på forskning og fornuft, på ”kunnskap, innsikt og et fritt ordskifte”, er det talende at han selv mangler kunnskap.

Amundsen bygger på lite annet enn fordommer og fiendebilder når han hevder at middelalderen var ”1000 år med undertrykkelse, kristenfundamentalisme og nepotisme” og at vår kultur heldigvis klarte å beseire dette basert på antikkens idealer – og da i rake motsetning til islam.

Dette er så langt unna middelalderforskningen at det er vanskelig å vite hvor man skal begynne. Tror Amundsen virkelig at en kirke som etablerte tradisjonen med universiteter og offentlige disputaser gjorde dette for å bekjempe innsikt? Vet ikke Amundsen at antikkens kunnskapstradisjon ble holdt høyt i hevd i den muslimske verden for tusen år siden og at senere endringer også skyldes politiske og økonomiske forhold, inkludert kolonialismen?

Skal man diskutere vilkårene for demokrati og menneskerettigheter i dagens ulike muslimske retninger, er minstekravet genuin innsikt i historien.

Når Amundsen snakker om ”antikkens fall for pavekirken” er han altså på villspor. Han bygger på 1800-tallsmyter som historikere i dag avviser. Tvert i mot tok kirker og klostre vare på verdifulle elementer i antikkens kultur under folkevandringenes nedgangstider til vikingtiden var over og universitetene kom fra 1100-tallet.

Hvis Amundsen mener at middelalderen ikke skilte mellom ”verdslige lover og befalinger hentet fra hellige tekster” kan vi tipse om Magnus Lagabøtes Landsloven fra 1274, for ikke å si Sættargjerden fra 1277.

Tilsvarende var det blant annet fordi ”pave- og kirkemakt” var en motvekt mot konger og keisere i middelalderen, sammen med håndverkernes laugsvesen, bysamfunn og universiteter, at vesten unngikk den type totalitære styrer som vi ser i andre kulturkretser. Vår tro på fornuften skyldes i stor grad også middelalderens universiteter.

Heller ikke Galilei-saken handlet om fornuft mot fundamentalisme, men om revirmarkering i kjølvannet av reformasjonen. At han ble idømt husarrest bidro imidlertid på sikt til å svekke kirkens autoritet.

Når paven etter hvert mistet makt handlet det imidlertid først og fremst om at nasjonalstatene ble sterkere. Etter hvert måtte 16-1700-tallets ”opplyste enevelde” gi tapt for en demokratiseringsbølge der også de med angivelig mindre opplysning kunne få bestemme. Midt i dette forsøkte embetsstanden i tillegg å motvirke dissentere og vekkelseskristne som Hans Nilsen Hauge.

I samme periode fikk også andre strømninger politisk kraft, som sjåvinistisk nasjonalisme, og "fornuftsbasert" rasisme og rasehygiene. Det er vanskelig å se alt dette som fremskritt.

Hvis Amundsens er opptatt av kunnskap bør han kort sagt ikke spre en historieløshet som legitimerer fordommer og fiendebilder.

Men dette var som noen kan ha fått med seg altså bare en lett oppvarming. Den virkelige slakten legges ut i morgen.

Den sekulærhumanistiske fristelse?

Noen fristelser er såpass sterke at det forbauser at ikke flere faller for dem. Vi tenker ikke da kun på dette internettet og dets irrganger, men på ønsket om å skape en bedre menneskehet.

Er man opptatt av fremtid og fremskritt er nettopp rasehygiene et prinsipielt tankegods som synes å friste enkelte som liker å fremstå som spesielt rasjonelle og vitenskapsvennlige.

Nå har man heldigvis ganske så gode forklaringer på hvorfor dette ikke akkurat har vært direkte høyt på den politiske dagsorden de seneste 60 år.

Likevel er det nok ikke helt tilfeldig at en evolusjonsbiolog og nyateist som Richard Dawkins har leflet med tanken, eller at den i dag kommer til uttrykk på kronikkplass i Aftenposten under den ganske gode overskriften "En sædcelle er ingen far".

Det er filosofen Einar Øverenget ved Humanistisk Akademi som skriver.

"Så hvorfor skulle mennesker ønske å bli foreldre til et barn de ikke er biologisk opphav til? En grunn er selvsagt at de selv ikke er i stand til å få barn. Men kan vi også kunne akseptere andre grunner for en slik måte å få barn på? Hva med en mann eller en kvinne eller et par som ønsker seg barn – og som er i stand til det – men som ønsker å utstyre sine barn med et mer robust genetisk materiale enn det de selv er i besittelse av."

Selvsagt skynder man seg med å finne gode og aktverdige grunner til noe slik. En grunn er er intet ringere enn å unngå sykdom.

Hva om de er genetisk disponert for forskjellige sykdommer de ikke ønsker at deres barn skal arve?

Men så begynner kattene å sprelle i sekken. For hva med utseende? Skal man ikke også kunne ønske seg barn som er penere enn foreldrene?

Hva om de ønsker at deres barn skal se bedre ut enn de selv gjør, slik at de vil stå sterkere sosialt?

Ja, hva om? For barn av stygge foreldre stiller med et handicap fra starten. Stygge foreldre får kort sagt handicappede barn.

Samtidig gjelder det å anlegge en kledelig kritisk holdning. Man må vurdere både for og til og med i mot. Ellers kunne noen komme til å beskylde en for å se ensidig på dette. Eller ikke forstå hva folk flest føler.

Sant nok, jeg synes det virker fremmedartet at mennesker som ønsker seg barn kan henvende seg til en donorsentral for egg og sæd og deretter eventuelt henvende seg til en surrogatmor om de av forskjellige grunner – biologiske eller andre – ikke kan bære frem barnet selv. Men hva gjør det om jeg reagerer på det; det er i ferd med å bli en realitet. Et politisk flertall har tatt de første skrittene. Det utfordrer tradisjoner, men gjør det noe? Et sted inn i fremtiden er det kanskje slik barn primært blir unnfanget. De vil sikkert se på det som et fremskritt.

Kanskje vil de smile litt av den måten barn unnfanges på i dag – sånn helt uten kontroll.

Inntil da er det ihvertfall ikke det å smile som oppleves som den mest nærliggende gesten fra enkelte av oss. Og det skyldes ikke kun at vi er sånn helt uten kontroll.

Eller opplever dette som en heller grell argumentasjon muligens ukontrollert unnfanget i iveren etter å vise hvor tilstivnede og akterutseilte disse fordomsfulle motstanderne av den nye ekteskapsloven er.

En debatt om rasehygiene, familiestrukturer og biologisk opphav kan og bør føres med rasjonelle argumenter. Gjør man ikke det, blir det rett og slett ingen debatt, kun krangel.

Utfordringen er imidlertid at med de rette premissene kan nesten hva som helst bli rasjonelt.

Gitt et syn på mennesket og menneskeheten som noe vi kan forbedre, som har karaktertrekk - som egoisme - som vi bør dempe/fjerne, og det er mennesket alene som bestemmer alle verdier (og disse endrer seg jo så likevel med århundrene), uten å skjelne til noe annet enn en "konsekvensetikk", er det muligens ikke noe rasjonelt galt (et ord som uansett ikke uttrykker noe grunnleggende om virkeligheten, det handler kun om valg og vanetenkning) med rasehygiene.

Tanken oppleves i hvertfall tydeligvis som besnærende for en og annen. Og det dempes nok ikke av det begynner å bli noen generasjoner siden forrige runde med velmenende filosofer og helsepolitikere som slo frempå om dette.

Men det vi noen ganger synes å glemme er at dette ikke bare handler om en rasjonell debatt. Det handler om å ta til vettet.