Ferten av sjøorm

Ja, du fikk rett, vi kunne ikke la hele sesongen gå uten et eneste lite glimt av denne arten, så her bringer vi et av de seneste.



Den eneste lille detaljen som gjenstår å avklare er... hvilken art vi snakker om.

Lyden av T-bone

Vi roer ned skriveriene og signaliserer starten på en ny uke med et nyfunnet opptak fra Frankrike i 1966.

Merk spesielt den lille jammen fra 4:05.

Ferdig betalt lunsj - Del 3

Gjennomgangen fortsetter.

Kalam og kritisk tenkning

Siden Gud ikke er en fysisk årsak, men årsak til det fysiske, er brodden av Elgarøys neste konklusjon borte:

Dette er faktisk ganske ødeleggende for kosmologiske gudsbevis. La oss se på et som Davidsen ofte nevner, og som forsvares av filosofen William Lane Craig, det såkalte Kalam-argumentet

Dette er et argument jeg nok ikke nevner fullt så ofte som dette kan gi inntrykk av, men la nå det ligge. Jeg har rett og slett vært lite interessert i ”gudsbevis” inntil jeg så hvordan nye ateister dels misforstod dem og dels ikke kjente til dem.

Det er likevel flott at Elgarøy løfter opp dette argumentet som Dawkins ikke syntes kjent med da han skrev om gudsbevis i The God Delusion:

1: Alt som begynner å eksistere har en årsak.

2: Universet begynte å eksistere.

3: Universet har en årsak.

Til beviset føyes det så ytterligere argumenter for å vise at årsaken må være et personlig vesen, altså Gud. Men la oss stoppe opp ved det første premisset. Lane Craig har så vidt jeg har sett aldri gitt noen argumenter for at vi skal godta dette premisset utover å svartmale rasjonaliteten til de som trekker det i tvil, ganske likt det Davidsen gjør: ”Å hevde at noe kan oppstå fra ingenting uten grunn er i tillegg å plassere seg utenfor både intuisjon, logikk og naturvitenskap.” Dette er ikke et argument, bare en påstand om at enighet med Lane Craig og Davidsen er en nødvendig betingelse for å være et fornuftig menneske.

Det er mye som kan sies om denne vinklingen, og om det er mulig å være uenig og samtidig være et fornuftig menneske. Ikke minst handler dette om hvordan vi forstår argumenter og uttrykk.

For eksempel er ikke ”Alt som begynner å eksistere har en årsak” samme påstand som at ”ingenting kan oppstå av ingenting”. Når Elgarøy synes å sette likhetstegn mellom disse tingene, er det med andre ord noe misvisende, selv om de ofte nevnes samtidig.

Viktigere er imidlertid at Craig gjentatte ganger har argumentert for at dette premisset er gyldig. Nå er jeg ikke jeg så veldig opptatt av ham, og han har ikke vist så verst evne i å svare for seg selv.

Jeg skal likevel bringe noen eksempler til bordet, forhåpentligvis uten at tvilere føler at deres rasjonalitet blir svartmalt.

Det er vanskelig å komme unna at det ikke er noe empirisk belegg for at noe kan komme av (ekte) ingenting. At virtuelle partikler kan oppstå ved energifluktuasjoner i et kvantevakuum er ikke at noe kommer av ingenting. Å fortelle legfolk noe annet er å misbruke begrepene.

Vi har rett og slett ingen erfaringer som tilsier at noe kan komme fra ingenting. Det er til og med slik at all vitenskap har som prinsipp at all endring har en årsak, enten denne er direkte eller indirekte, ekstern eller intern. Derfor leter vi etter årsak også når ikke vi kjenner årsaken. På mange måter underminerer vi naturvitenskapen hvis vi åpner for at endringer kan skje uten noen form for årsak.

Et ekte ingenting innebærer som nevnt tidligere også at det ikke eksisterer noe potensiale for noe. Det er ikke noe der som kan føre til noe som helst. Ingen lover, ingen energier, ingen ting som kan gjøre noe med noe og det helt uten grunn.

Hvis det er mulig at noe kan oppstå spontant av ingenting er det i følge Craig også et betimelig spørsmål hvorfor ikke hva som helst (fyrstikker, elefanter, Gud) oppstår hvor som helst og når som helst, hvis noe først virkelig kan oppstå av (ekte) ingenting. Merk at vi her ikke snakker om noe som kun kan skje i singularitetssituasjoner og kvantevakuum (altså ikke ingenting), men i overhodet ingenting. Eller gjelder ikke dette med at noe kan oppstå av ingenting når vi befinner oss i noenting, som i vårt univers?

Så dermed står spørsmålet igjen om hvilken grunn vi eventuelt likevel skulle ha for at noe skulle kunne oppstå av absolutt ingenting. Hvorfor bør jeg tro det?

Elgarøy skriver videre:

Men naturvitenskapene har vist at våre intuisjoner ikke alltid er til å stole på. Problemene vi har med å forstå kvantefysikken skyldes nettopp at den virker ikke-intuitiv. Spør vi om hvilket erfaringsgrunnlag vi har for det første premisset, er det vanskelig å komme på noe som helst.

Her snakker vi muligens forbi hverandre, ettersom vi har mye erfaring med at ting som "begynner å eksistere" (men altså ikke av ingenting) har en årsak. Eller menes bare at vi ikke har erfaring med at elementærpartikler som begynner å eksistere har en årsak? Men det er vel også noe upresist, litt avhengig av definisjonene? Er det ikke frembrakt elementærpartikler i CERN ved å tilføre enorm energi, lage kollisjoner etc.?

Så kommer et utsagn som er ikke er lett å forstå:

Jeg vil også legge til at dersom Gud ikke skal forstås som en fysisk årsak til universet, men snarere som grunnen til at det finnes, virker den erfaringsmessige støtten for premiss 1 svært tynt.

Vi må her igjen gå tilbake til ordbruken for om mulig å forstå hvorfor Elgarøy mener det er slik. Hva innebærer ”grunnen” i denne sammenhengen. Har det noe å gjøre med ”hensikt”, eller menes ”årsaken”? Hvilken erfaringsmessig støtte handler i så fall dette (ikke) om? Hva har dette å gjøre med hvorvidt Gud er fysisk eller ikke?

Kan dette rett og slett ha å gjøre med en sammenblanding mellom uttrykket ”fysisk årsak” og ”det som får noe til å skje”. Altså at hvis noe ikke er en fysisk årsak, kan det per definisjon heller ikke få noe som helst til å skje. Hvis det er slik det er tenkt, er dette igjen å forutsette det som skal bevises. Hvis premisset er at kun fysiske årsaker er reelle årsaker, er det ikke vanskelig å konkludere med at det kun finnes fysiske årsaker.

Dermed spiller neste formulering med merkede kort:

Premiss 1 bør derfor være, med litt godvilje, dersom vi velvillig lar være å spørre hva som legges i formuleringen ”begynne å eksistere”: 1’: Alt som begynner å eksistere har en fysisk årsak.

Nei, siden dette nettopp er å forutsette det som skal bevises, er ikke Kalam-argumentet forutinntatt på dette feltet. Argumentet bruker dermed kun begrepet årsak, uten å kreve at denne nødvendigvis må være fysisk. Alt som begynner å eksistere har en bevirkende årsak.

Elgarøy forfølger samme sporet:

 Dersom vi godtar premiss 2 (som også kan trekkes i tvil, men dette er ikke anledningen til å gjøre det), ender vi opp med en ny konklusjon: 3’: Universet har en fysisk årsak. Om Gud ikke opptrer som en fysisk årsak, følger det at han ikke er årsaken til at universet finnes.

Når konklusjonen er gitt av premisset får vi en sirkelargumentasjon. Forholder vi oss kun til fysiske årsaker, er det ikke mulig å ende med annet enn fysiske årsaker. Hvis vi da ikke er rause nok til å inkludere i begrepet ”fysisk årsak” en litt annen formulering, rett og slett ”årsak til det fysiske”.

Gjør vi dette, har vi ikke stengt Gud ute ved kun en snedig definisjon.

Nødvendige presiseringer

Elgarøy argumenterer mer interessant når han sier at

Hawkings modell problematiserer også den vanlige teistiske hypotesen om at Gud er den eneste som ikke er avhengig av noe annet for sin eksistens, mens eksistensen til alt annet er avhengig av ham. Hvis Hawking har rett, vil universet eksistere enten Gud finnes eller ei.

Selv om det kan ta noen generasjoner å finne ut om Hawking har rett i sin teori (slik det er omtalt i et sitat fra New Scientist i Del 1 av dette kommentarrrekken) er denne konsekvensen av teorien en heller sterk påstand, og den er ikke utdypet. Hvis den også synes å forutsette at universet er evig, bør dette ikke minst forklares nærmere i lys av både fysiske og filosofiske utfordringer. Å se universet som en form for evighetsmaskin, gir fort uheldige assosiasjoner..

Vi blir nødt til å belyse enda flere begreper når Elgarøy her konkluderer med at

Dermed er i det minste ikke Gud unik som et nødvendig eksisterende objekt. Det synes også å følge at om universet skal eksistere eller ikke, ikke er opp til Gud, og dermed er det også grenser for hans makt.

Det er muligens fort gjort å tenke at uttrykket ”nødvendig eksistens” er identisk med at noe er evig. I realiteten har det rett og slett aldri vært definert på den måten. Både Aristoteles og Aquinas, og de fleste andre fysikere og filosofer opp til Big Bang-kosmologien kom på banen, tenkte innenfor et univers som var evig. Men dette var aldri tilstrekkelig til at universet ble betraktet som en nødvendig eksistens.

Gudsargumenter med ”Den første beveger” og lignende handlet ikke om første i tid, men om den primære beveger (eller rettere sagt bevirker/endringsårsak) eller grunn. Det som – for å låne et uttrykk fra Hawking – puster ild inn i ligningene, her og nå.

Det er også en vanlig definisjon at en nødvendig – ikke-kontingent – eksistens må både være evig, og slik at det ikke er mulig at den var annerledes. Er det ikke nødvendig at eksistensen er som den er, er den ingen nødvendig eksistens. Kunne for eksempel universets lover, eller elementærpartikler eller konstanter vært annerledes, kan det ikke være nødvendig.

Det gir håp for vår videre samtale at Elgarøy ender med en åpning for å ha misforstått:

Det er godt mulig jeg har misforstått teistene. Kanskje er Gud verken en fysisk årsak eller den som forklarer hensikten med universet. Da ser jeg gjerne at de forklarer meg nøyaktig hva de mener når de sier at Gud er årsaken til at det finnes et univers.

Vi har vært inne på dette noen ganger, men hvorvidt jeg klarer å forklare dette nøyaktig, avhenger selvsagt av hva som ligger bak kravet. Hvis man med nøyaktig mener en fysisk eller matematisk ”konsis definisjon”, er det som nevnt basert på en feiloppfatning av Guds vesen.

Det betyr ikke at vi er helt i det blå, selv om vi må bruke begreper som ikke er fysiske. At Gud er årsaken til at det finnes et univers innebærer at Gud er et ikke-fysisk vesen med evne og vilje til å frembringe et fysisk univers. Gud er en evig, uskapt og nødvendig eksistens med egenskaper som gjør det mulig for universet å være til. Det ville ikke vært noe univers om ikke Gud skaper og opprettholder det.

Det er ikke vanskelig å vedgå at dette ikke er en fysisk forklaring. Den har ikke det presisjonsnivå eller matematiske apparatet som fysiske teorier bruker. Men det er kun ved å kreve at forklaringen skal være fysisk at denne type krav har mening. At noe ikke kan beskrives på den måten, er ikke noe nødvendig tegn på at det ikke finnes en slik eksistens.

Vi kan ikke forkaste kvalitative forklaringer kun fordi de ikke er kvantitative.

For her må vi igjen gå i fellen at vi med ”årsak” tenker fysisk årsak og dermed hente årsaksforståelsen vår fra det fysiske og kvantifiserbare. Årsaksbegrepet er for øvrig av de mer vanskelige definisjonsspørsmål også i vitenskapsfilosofien. Den er til syvende og sist selv et kvalitativt uttrykk, noe som ikke gjør det enkelt for noen å gi en definisjon vi ikke kan problematisere.

Forklaring og falsifisering

Også neste utspill har atskillige utfordringer:

Dessuten bør de gjøre hypotesen sin såpass presis at den blir falsifiserbar: finnes det noen observasjon, et eneste faktum om universet og tingenes tilstand som ville få dem til å forkaste gudshypotesen?

Slik jeg forstår saken innebærer dette kravet – på dette feltet - en overdreven tro på hvordan vitenskapen fungerer. En tro på Gud er på mange måter som en stor helhetsteori og ingen forkaster (eller bør forkaste) en hel teori fordi én observasjon taler mot den (selvsagt avhengig av hvilken type observasjon vi snakker om).

Det er observasjoner som taler mot kvantefysikken og relativitetsteorien, men de sistnevnte bør ikke kastes eller forstås som falsifisert av den grunn. Her kan vi kort henvise til en klassisk tekst om dette, Quines Two Dogmas of Empiricism.

Men det betyr ikke at det aldri kan være noe som taler mot tro på Gud.

Jeg er åpen for at Gud ikke finnes. At kristen tro kan falsifiseres er blant mine grunner til å tro. Hvis det ikke hadde vært slik at vi levde i et univers med (for eksempel) svært avanserte og langt på vei elegante (noen vil si vakre) naturlover eller ikke kunne finne ut av dem rasjonelt, ville dette talt i mot Guds eksistens. På samme måte ville funn av noe som det var svært sannsynlig var Jesu lik, antagelig ført til at jeg hadde sluttet å være kristen.

Elgarøy fortsetter med noe som igjen fortoner seg som litt på siden av problemstillingen:

”Vil Hawkings modell, hvis den er riktig, besvare det evige spørsmålet om hvorfor det finnes noe i det hele tatt? Personlig har jeg mest lyst til å spørre hvorfor det skal være så merkelig at noe eksisterer. Hvorfor er det mer naturlig med et metafysisk ingenting, hva nå det enn er?

Vi kan sikkert ha ulike meninger om hva som er merkelig, men nå handler vel egentlig ikke dette om at hvor ”merkelig” det er at noe eksisterer. Vi ønsker i stedet rett og slett å besvare et ubesvart spørsmål: Hvorfor finnes det noe? Uten at vi på forhånd utelukker svaralternativet.

Basert på Elgarøys premisser overrasker det ikke at han konkluderer med at

Hawkings modell er omtrent så nær man kan håpe på å komme en fullstendig forklaring av universets eksistens: Et univers likt det vi ser rundt oss kan dukke spontant opp fra en tilstand uten tid, rom og materie.

Det er liten grunn til å tro at vi noen gang vil få en forklaring som ikke åpner for ytterligere spørsmål.

Sistnevnte høres sannsynlig ut, og nettopp dette gjør det vitenskapelige prosjekt så viktig. Og derfor er det også så avgjørende at vi ikke feiltolker, overselger eller bruker vitenskapelige teorier, eller matematiske modeller, til mer enn hva de kan brukes til.

Etter vår gjennomgang her finner vi ikke veldig mye krutt i Elgarøys avslutning:

En teistisk forklaring på universets eksistens krever at vi aksepterer at det finnes et personlig vesen uten utstrekning, en tenker uten hjerne, en ubeveget beveger utenfor tid og rom. En slik forklaring byr på flere problemer enn Hawkings kvantekosmologi, og beskyldningene om å stille seg utenfor logikk og naturvitenskap bør heller adresseres til tilhengerne av gudshypotesen enn til Hawking.

Her må jeg nok tilstå at jeg ikke føler meg truffet. Med såpass mye usagt mellom linjene, så mye merkede kort, sirkelargumentasjon og begrepsforvirring som vi har vist over, er det ikke gitt at adressen bør endres.

For dette handler langt på vei om perspektiver og premisser. Krever vi at alle forklaringer eller eksistenser skal være fysiske, eller må beskrives med fysiske begreper, er det ikke underlig om vi ikke godtar andre typer forklaringer.

Spørsmålet er imidlertid ikke om vi kan beskrive Gud kvantitativt, men om mer kvalitative forklaringer kan få slippe til.

Er kort sagt den beste helhetsforklaringen på eksistensen av også det fysiske at det finnes noe som ikke er fysisk (og dermed uten utstrekning eller biologisk hjerne), stiller man seg muligens ikke utenfor vitenskapen, men definitivt utenfor logikken, hvis man feier dette av banen med begrunnelsen at forklaringen ikke er fysisk meningsfull.

Ferdig betalt lunsj - Del 2

Gjennomgangen av Øystein Elgarøys artikkel om Hawking fortsetter med et av punktene der vi er hjertens enige:

At Hawkings påstander har vært kjent lenge, og at dette dreier seg om et PR-stunt ser jeg ingen grunn til å være uenig i. At det har blitt kritisert av filosofer og fysikere er også korrekt. Men det er ikke sikkert kritikerne har rett.

Så avgjort ikke, det skal mer til å ha rett enn å være kritisk.

Men det som var poenget for meg var som nevnt medias håndtering av saken. Saken ble fremstilt som en så stor nyhet og sensasjon at krigsoverskrifter antes. Slik dette ble fremstilt skulle man nesten tro at alle fysikere inntil nå nødvendigvis måtte tro på Gud, men at Hawking som et lyn fra klar himmel  hadde vist at sannheten var en annen.

I stedet handlet altså dette om en vellykket markedskampanje for en ny bok som ikke synes veldig god.

Det er imidlertid ikke like enkelt å være enig med Elgarøy i fortsettelsen:

Strengt tatt viser ikke Hawkings modell at gudshypotesen er uriktig, bare at den ikke trengs for å forstå den fysiske opprinnelsen til universet.

Dette er en bra justering eller presisering i.f.t. starten av Elgarøys artikkel (”påstanden om at Gud ikke kan ha skapt universet”). Men det er uansett viktig å trekke inn som i Del 1 i at det å forstå eller forklare noe kan være i mye videre forstand enn å forklare noe fysisk (deduktivt-nomologisk).

Selv om det om noen generasjoner skulle vise seg at Hawking har rett i sin forklaring, kan det være mye mer å forstå om universets opprinnelse, siden forståelse har å gjøre med hvordan alt henger sammen – inkludert det som eventuelt ikke har fysiske forklaringer.

Derfor er det et godt spørsmål når Elgarøy skriver:

Når Davidsen sier at Gud ikke er en del av fysikken, bør han imidlertid presisere hva han mener med dette. Dersom han mener at Gud ikke er direkte sammenlignbar med et elektron, og på den måten ikke er omfattet av fysikkens lover, er det i og for seg greit.

Jeg takker for den. Og dette er ikke noe trivielt poeng, det er ganske avgjørende.

Gud og teistisk tenkning

Dermed blir det litt uventet at Elgarøy fortsetter å tenke innenfor et fysisk eller matematisk tenkesett når han spør

men på den annen side: hvorfor skulle man ikke kunne lage en matematisk modell av Gud? Man kan lage matematikk av alle begrep som kan defineres på en konsistent måte.

Det er når jeg leser dette at jeg begynner å undre meg over hva slags gudsbilde vi snakker om. Ettersom Elgarøy har en kristen bakgrunn, er det merkelig at han kan skrive som om Gud må være et begrep som bør kunne defineres matematisk. Og til og med mellom linjene muligens kritisere de som ikke gjør dette, siden de da ikke har en konsistent forståelse av Gud.

Noe som videre vanskelig kan leses som noe annet enn at vi kun kan tro på en Gud som kan defineres matematisk konsistent.

Men uansett hvor mye på sidelinjen, eller villspor, vi kan være i å ane en slik tankerekke, blir det ikke mer riktig å betrakte Gud som et matematisk begrep. En slik forståelse er mildest talt uvanlig i de kristne tradisjoner jeg er kjent med.

Hvorfor er det meningsløst å lage matematikk av Gud?

Sagt litt kort er grunnen at innenfor en klassisk teistisk tradisjon er Gud ikke en naturprosess, et dataprogram eller en automat, men en bevissthet (eller noe som har egenskaper som kan forbindes med bevissthet, som refleksjon og fri vilje). I tillegg kommer bl.a. forhold som at Gud har en karakter som god.

Det er selvsagt mer å si om dette, men vi lar det ligge nå. Poenget er at det å lage en matematisk modell av Gud ikke er mer sakssvarende enn å lage en matematisk modell av et menneske. Vi kan sikkert si noe om antall fingre delt på antall tær, eller drive brøkregning på treenigheten, men videre meningsfullt blir det ikke.

Hvis en humanetiker mener at godhet og bevissthet – uansett hvor ”konsistent” vi kan beskrive disse - kan settes på en matematisk formel, er det vanskelig ikke å se det som en mekanisering eller upersonliggjøring av et menneske.

Hva de fleste forbinder med å være en person er kort sagt noe annet enn en uavvendelig naturprosess, fysisk formel eller matematisk ligning.

Muligens ligger et slik personlighets-/menneskesyn indirekte i premissene for et ateistisk, eller kanskje mer presist naturalistisk eller fysikalsk, livssyn, men det må tilstås at jeg er uvant med å se humanetikere etterlyse matematiske beskrivelser av personlighet.

Elgarøy spør videre:

men det er lett å skli fra den påstanden over til at Gud ikke er årsak til noe i den fysiske virkeligheten. Og det mener vel Davidsen neppe?

Det er riktig. Jeg mener ikke dette. Mitt poeng er kun at Gud ikke er en fysisk størrelse som kan inngå i en fysisk teori. I et klassisk teistisk perspektiv er Gud primærårsak til (eller opprettholder av) alt som skjer i det fysiske univers, selv om naturen følger det som ofte kalles sekundære årsaker. Og Gud kan bevirke noe i det fysiske univers, uten at dette - slik jeg forstår saken - kan repeteres under kontrollerte betingelser i et laboratorieforsøk.

Elgarøy ser grunn til å presisere på Hawkings vegne når han skriver at

Davidsen hevder videre at ingen av de klassiske gudsargumentene ser på gud som en del av den fysiske virkelighet. Men det gjør da heller ikke Hawkings argument.

Jeg er enig i at dette kan være litt urettferdig fra min side, i hvert fall inntil vi har gått hans argument nærmere etter i sømmene. Men i sammenhengen handlet mitt poeng om forlagets pr-kampanje og mediaoppslagene som tydet på at Hawking gikk ut mot det han oppfattet som klassiske gudsargumenter, uten at han syntes å kjenne til disse.

Mer enn universets historie?

Hva innebærer så Hawkings argument, i følge Elgarøy? 

Han sier bare at alt vi trenger for å beskrive hele universets historie er fysikkens lover.

Dette kan i og for seg være riktig, hvis vi er tydelige på hva vi mener med ”universets historie”. Slik Elgarøy skriver her er det underforstått at noen fysiske lover må være tilstede i ”hele universets historie” (hvilket ikke er vanskelig å støtte), sammen med noe som de må virke på. Spørsmålet er imidlertid igjen om det finnes noe mer enn universets historie (inkludert mer enn eventuelle multivers).

Og der da vi må vende tilbake igjen til dette med ”ingenting”. For hvis vi med universets historie mener også at det skal ha oppstått av ekte ingenting uten grunn, kreves det en annen argumentasjon enn å henvise til matematiske modeller.

Spørsmålet som Hawking ikke svarer på er hvor naturlovene kommer fra. Hva det er som eventuelt gjør dem sanne og gyldige? Hvorfor er så mange av dem så elegante og enkle å beskrive matematisk?

Det er rett og slett slik at eksistensen av lover passer godt med en forklaring utover en rent fysisk. Som en skaper som har gode grunner til at universet er ordnet og ikke følger ren kaos/flaks. Vi kan ikke utelukke eller avvise en forklaring av det fysiske, med at vi ikke trenger en slik forklaring i det fysiske.

En forklaring av den første typen omfatter også mer enn en forklaring av den siste typen, slik at den ene ikke er overflødig i forhold til den andre. Dersom en forklaring med Gud er mer koherent enn en forklaring uten Gud, har vi heller ingen grunn til å fjerne Gud med henvisning til Ockhams barberhøvel.

Så kommer Elgarøy til en nøkkelpåstand:

Universet er et lukket system. Det behøver ikke å settes i gang utenifra.

Denne type påstand forutsetter imidlertid enten at universet er evig (som er noe annet enn en tidligere henvisning til at det skal ha blitt til av ”ingenting”) eller at det er bevirket av noe annet. Straks et system oppstår av ingenting, kreves det en forklaring utenfor systemet, siden systemet ikke er der i utgangspunktet.

Elgarøy fortsetter:

Det er godt mulig at Gud ikke opptrer som en del av fysikken i tradisjonelle kosmologiske gudsbevis. Men dersom det betyr at han ikke er en fysisk årsak til universet, må det være lov å spørre hva slags årsak han er.

Det er ikke bare godt mulig at Gud ikke opptrer som del av fysikken i klassiske (eller moderniserte) gudsargumenter, det er etter mitt skjønn helt sant. I et klassisk kristent gudsbilde er Gud årsaken/grunnen/betingelsen til det fysiske, uten selv å være fysisk. Vi snakker om den som får universet til å eksistere, ikke om noe som eksisterer som en del av universet.

Elgarøy tegner her opp et underlig gudsbilde fjernt fra vanlig kristen teologi.

Grunner og grunnlag

Så starter en argumentasjon som blir litt på siden fordi Elgarøy tenker seg en litt annen forståelse av begreper enn vanlig i slike argumenter:

Det første jeg kan forestille meg er at han er årsak i betydningen grunn.

Uttrykket grunn kan selvsagt ha mange betydninger, slik at det er viktig å holde tungen rett i munnen. Det kan innebære både bevirkende årsak, opprettholdende grunn og hensikt.

Den første og andre av dette er hva som inngår i kosmologiske gudsargumenter, mens det tredje er mer ”motiv” eller ”mening” og er utenfor disse. Det er riktig at Thomas Aquinas har et gudsargument basert på formålsårsaker, man siden en forståelse av det krever atskillig opprydding i aristoteliske begreper lar vi det ligge her. I tillegg er dette argumentet på siden av hva jeg opplever at Hawking er opptatt av.

Når Elgarøy skriver videre som om ordet grunn handler om hensikt eller begrunnelse, treffer argumentasjonen etter min forståelse altså ikke hovedmålet.

Når det er sagt, kan det være viktig å trekke fram at hensiktsforklaringer har en plass. Vi bruker dem om oss selv, om hvorfor vi gjør det ene fremfor det andre. Men i naturen nøler vi, fordi dette ofte er kvalitative og ikke kvantitative forklaringer. Likevel er det slik at selv om en ting i seg selv ikke har noen ”hensikt”, kan det fortsatt være en hensikt med at tingen er til. Vi kan forklare mange ting med at de er laget av noen som hadde til hensikt å lage den.

Men at hensikt i denne forstand ikke lar seg kvantifisere, betyr ikke at vi dermed kan avvise spørsmålet om også universet er laget med en hensikt.

Elgarøy fortsetter i samme sporet:

Tilsvarende: dersom Gud ikke er den fysiske årsaken til universet, hjelper det lite å tilskrive ham en hensikt om å gjøre det.

Nei, men dette slår begge veier. Hvis Gud er den bevirkende årsak (men ikke den fysiske) til universet kan vi tenke oss at han har en hensikt med dette. Det er til og med et spørsmål om vi ikke kan forklare (i vid forstand, for å forstå sammenhenger bedre) universet bedre ved at Gud både er årsak til det, og hadde en hensikt med å skape det.

For vi snakker ikke om en årsak uten hensikt – altså slik vi oppfatter en fysisk prosess – men om en skaper. Finnes det en skaper er det rimelig å tenke at det også finnes en hensikt.

Del 3 kommer i kveld.

Ferdig betalt lunsj - Del 1

Det er alltid utviklende å møte innvendinger, så en takk til Øystein Elgarøy for kommentarene i Fri Tanke 16.september til mine hjertesukk om mediafremstillingen av Hawkings nyeste bok.

En åpen og kritisk samtale kan forhåpentligvis være til gjensidig nytte og bidra til at vi begge lærer noe.

Ikke minst kan det være nyttig å forstå hverandre så godt at vi vet hvor vi faktisk er uenige og ikke bare snakker forbi hverandre på hvert vårt stammespråk.

Dessverre kan det i slike situasjoner fort bli mye å komme inn på. Selv lange kommentarer som her kan likevel oppleves i korteste laget, både for den som skriver og den som leser.

Perspektiver og premisser

Før jeg tar tak i hva Øystein Elgarøy skriver, bør jeg gjøre oppmerksom på at Hawkings bok også er berørt i et annet blogginnlegg der jeg har trukket inn bl.a. én tung fysiker (Peter Woit, meg bekjent ikke teist) som er vel så kritisk til Hawking som meg – og det fra et fysikkperspektiv.

Det er generelt sett klokt å overlate det fysiske til fysikere, men når Hawking (eller hans forlag) leverer utspill som at Gud ikke er nødvendig for å skape universet, er det viktig å stanse litt opp. For det er ikke gitt at dette er et spørsmål som fysikere har mer kompetanse på enn andre. Det må rett og slett argumenteres for i hvilken grad spørsmålet om Guds eksistens handler om fysikk og om sistnevnte kan si noe om Gud er ”nødvendig” eller ikke.

Og argumenter knyttet til dette handler mer om filosofi enn fysikk.

Kritisk tenkning omfatter også å stille spørsmål ved egne premisser og tenkemønstre. Dess mer jeg har jobbet med et fag eller et livssyn, dess mer blind eller enøyd kan jeg være for alternative perspektiver. Selv en størrelse som Hawking kan ha tunnelsyn, kanskje er det nettopp en makeløs (det er fristende å si grenseløs) evne til dette som har ført ham dit han er?

Det var dermed nødvendig å rekke opp hånden når forhåndsomtalen i media var såpass forvirrende. Setninger som ”Because there is a law such as gravity, the universe can and will create itself from nothing” fører til spørsmålet om hva som menes med “ingenting”. Det var rett og slett umulig å lese dette på andre måter enn at Hawking mente at ingenting ikke var ekte ingenting. Jeg klarer ikke å se det som et meningsfullt utsagn å trekke eksistensen av noe som helst – som naturlover – inn i en definisjon av ingenting.

Uansett hvilken konklusjon vi lander på i et så viktig spørsmål som Guds eksistens, trenger vi kritisk tenkning og gode spørsmål. Behovet blir ikke mindre når media verden over blir mikrofonstativer for forlagets markedsstrategi.

Det er også viktig å unngå denne type livssynsmessig oversalg av en vitenskapelig teori. Hvis ikke kan man som Woitt er inne på komme i miskreditt, når det viser seg at det ikke er dekning for uttalelsene eller at de i for stor grad bygger på spekulasjoner og matematiske muligheter fremfor empirisk uttesting.

Dermed bør det være et tankekors etter alle mediaoppslagene at Hawkings teori verken er bredt akseptert blant fysikere eller en gang lar seg falsifisere på meningsfulle måter. Som det nevnes i New Scientist 8. september:

it seems highly unlikely that this mathematically beautiful theory can be put to any kind of meaningful test for decades, if not generations. Until there is empirical evidence for M-theory, Hawking's suggestion that it has all the answers is just a matter of faith.

 Så mer konkret til Elgarøys kommentarer. I stedet for å løfte dette opp til noen personlige og dermed sikkert i overkant fargede oppsummeringer, tar jeg det omtrent setning for setning. På den måten er det også mer sannsynlig at viktige poenger ikke blir borte.

Hva forklarer en forklaring?

Elgarøy innleder med at

Gud er ikke nødvendig for å forklare universet. Stephen Hawkings modell er omtrent så nær vi kan komme en fullstendig forklaring av universets eksistens.

Hvis vi nå legger til side en diskusjon om akkurat denne matematiske modellen er mer sannsynlig eller troverdig enn andre, kan vi bruke mer tid på hva vi legger i ulike begreper.

Når vi bruker uttrykket forklaring er det viktig å være tydelig på hva vi mener. Det er forskjell på naturvitenskapelige forklaringer og forklaringer i videre forstand (for eksempel vitenskapsfilosofiske eller personlige). Førstnevnte er knyttet til lover, betingelser og årsaker, og forklarer med dette en effekt, slik vi finner uttrykt i Hempels klassiske modell for deduktiv-nomologisk forklaring.

Men det finnes andre og noen ganger videre og større forklaringer om hvordan saksforhold henger sammen. Er vi åpne for også andre typer forklaringer enn det vi litt enkelt kan kalle kvantiative, eller får ikke mer kvalitative forklaringstyper en gang komme til start?

Må en godkjent forklaring holde seg kun til lover, matematikk og repeterbare eksperimenter knyttet til målbare størrelser, eller er det mulig å trekke inn andre forhold?

Generelt sett vil en vurdering mellom større hypoteser – som om universets tilblivelse og multiverset – også fort omfatte spørsmål om koherens, om hvilke hypoteser som har størst og bredest forklaringskraft, hvis de ikke kan avgjøres direkte med empiri.

For her er vi ved et avgjørende poeng. Hvis Gud ikke er en del av fysikken kan Gud per definisjon ikke være en fysisk forklaring. På lik linje med annet som ikke kan forklares med Hempels modell, men som det kan tenkes at det er forklaringer på i videre forstand (for eksempel hvor naturlovene kommer fra, og hvorfor vi har disse og ikke andre). Her handler det om å finne den beste helhetsforklaringen, den forklaringen som omfatter flest typer data og skaper mest mulig sammenheng mellom dem.

Selv om slike forklaringer ofte handler om kvalitative forhold, er det vanskelig å se at det i seg selv grunn til å diskvalifisere dem.

Dermed er det en mer fruktbar vei å sammenlikne ulike typer totalforklaringer, som teistiske perspektiver i forhold til ateistiske. Her er vi imidlertid på filosofiens og ikke naturvitenskapenes kompetansefelt, selv om naturvitenskapen er og må være viktig for filosofien. Vi må da vurdere alt fra forhold som hvorfor noe eksisterer i det hele tatt og hva som er grunnlaget for troen på vår fornuft og erkjennelse (og dermed også for naturvitenskap som prosjekt), via opplevelser av fri vilje og bevissthet til hvordan vi skal tolke våre moralerkjennelser.

Er dette reelle forhold eller illusjoner? Kan alt dette forklares kun ut fra fysikk, eller blir det mer å bortforklare? Hvilket helhetsperspektiv er best egnet til å skape sammenheng i og forståelse av alle slike fenomener og data?

For å være mer positiv enn det kanskje er fare for å virke ellers i denne kommentaren er det i hvert fall hyggelig at Elgarøy støtter et av mine poenger når han sier at Hawkings nye bok

representerer egentlig ikke noe nytt i forhold til ”A Brief History of Time”. Men det er klart det er mye krutt i påstanden om at Gud ikke kan ha skapt universet.

Ja, det er mye krutt i en slik påstand. Kanskje det er derfor selv Hawking nøler med den? Hvis jeg har forstått ham rett sier han ikke at Gud ikke kan ha skapt universet (altså at det er umulig), men at Gud ikke trengs for å forklare universet. Altså at vi ev. kan kutte ut Gud fordi det i følge Hawking er en overflødig forklaring.

Men dette reiser igjen spørsmålet om hva vi mener med en forklaring. Slik Elgarøy beskriver dette, ser det ut til at dette primært må handle om fysiske forklaringer:

Universet vi ser rundt oss i dag er komplisert. Det inneholder strukturer som galakser, stjerner, planeter og, i hvert fall på minst ett sted, organisk liv. Denne kompleksiteten er nok en av grunnene til at mange har vanskelig for å forestille seg at universet kan ha blitt til av seg selv. Stephen Hawking lanserer imidlertid en fysisk forklaring på dette.

Ja, og det er Hawkings oppgave som fysiker å finne nettopp fysiske forklaringer. Men spørsmålet er det om vi dermed kan argumentere for at en slik forklaring nødvendigvis er hele forklaringen, eller den beste forklaringen på helheten.

Bruker vi Hempels forklaringsmodell, altså ser på de fysiske betingelser og matematiske sammenhenger knyttet til vårt univers (ev. med en del teoretiske antagelser og kreativ bruk av transformasjoner og imaginære størrelser), lander vi på nettopp fysikk og matematikk. Dette ligger innebygget i metoden, det er rett og slett betingelsen for at den skal virke.

Det er en viktig og avgjørende vitenskapelig vinkel, men den kan da kun si noe om det fysiske.

Om ingenting

Elgarøy fortsetter:

Universet, argumenterer Hawking, kan ha startet fra vakuum. Her er det verken masse, tid eller rom. I et slikt vakuum - ingenting - finnes det heller ikke gravitasjon.

For mange vil nok uttrykket vakuum oppfattes, som Elgarøy sier, som ingenting. Men her er det fort gjort å blande kortene. Er dette vakuumet virkelig et ekte, et reelt ingenting? Er det noe, eller er det ikke noe? Hvis det inneholder noe som kan beskrives fysisk er det ikke ingenting.

Så vidt jeg forstår Hawking er kvantevakuum et fysisk fenomen. Det eksisterer noe, noen former for naturlover og felt, altså noe som har et innhold, noe der det skjer noe. Og noe er kort sagt ikke ingenting.

Med dette i bakhodet fremstår det Elgarøy skriver videre i et annet lys: ”Til tross for dette, observerer vi at ting oppstår spontant i slike vakuum.” For dette handler altså ikke om at noe oppstår av absolutt ingenting. Det handler om fysiske fenomener knyttet til eksistensen av noe fysisk.

I tillegg er det vanskelig å se dette med ”oppstår spontant” som annet enn uttrykk for en tolkning av data, og det til og med en ganske fri sådan.

For en legmann er det naturlig å spørre hva som er grunnen til at vi tror dette oppstår spontant, altså uten noen som helst grunn? Og hvor allment akseptert dette er blant fysikere, inkludert hvilke mer grunnleggende premisser det er basert på (ref. diskusjonen om for eksempel København-tolkningen)?

Kjenner vi virkelig dette feltet så godt at vi kan utelukke noe? Hvorfor er det ikke mer fruktbart å anta at det kan være årsaker vi ennå ikke kjenner (for eksempel enda mer elementære partikler enn vi er kjent med i dag), kontra garantert absolutt ingen årsaker?

Uansett dette, er det viktig å forstå at Elgarøy fortsetter med en noe som det ikke er opplagt at er ingenting:

Dette kalles kvantefluktuasjoner. Dette er ikke fantasi. Det er hendelser med målbare effekter. Hawking argumenterer for at vårt univers har oppstått spontant i et slags ur-ingenting - et vakuum - som en kvantemekanisk fluktuasjon.

Alt som trengs for å lage universet vi ser rundt oss i dag er et ekspanderende rom av rette sorten.

Det høres rimelig ut, men da har vi forlatt begrepet (ekte) ingenting, altså uten noen kjente eller ukjente elementærpartikler eller noe som helst annet tilstede. Noe fysisk blir ikke mer ingenting av å benevnes som et ”ur-ingenting”. Men jeg har ingen problemer med å ta fysikerne på ordet når det hevdes at noe eksisterende – som et ekspanderende rom av rette sorten (som i snitt har en Hubble-ekspansjon større enn null) - er godt egnet til å lage universet vi ser rundt oss.

Ferdig betalt lunsjbord

Elgarøy skriver videre at

Dette koster ikke noe energi. Summerer man energien som driver ekspansjonen og energien til gravitasjonsfeltet i et slikt baby-univers er resultatet lik null.

Det er sikkert riktig, gitt definisjonene av energier og retningene på dette, men vi ser igjen at dette ikke handler om ingenting. At summen er lik null, betyr ikke at det er null former for energi til stede. Og når dette handler om bevegelse, om endring, om noe som ekspanderer, er det vanskelig å komme fra at dette krever at de fysiske betingelsene er på plass. Uten eksisterende fysiske betingelser kommer ikke fysikken av gårde. Det holder ikke med en matematisk mulighet, vi trenger noe som reelt eksisterer fysisk for at noe skal kunne skje. Matematiske formler kan som kjent ikke forårsake noe som helst.

Elgarøy fortsetter:

Energien som driver ekspansjon vil raskt henfalle til en suppe av stråling og partikler, og i tidens løp vil strukturene vi ser rundt oss vokse fram av suppa.

Hawking viser at det er mulig, innenfor anerkjent fysikk, å se for seg at noe har blitt til av ingenting uten innblanding utenfra. Han viser sågar at noe slik må skje.

For å holde oss til matmetaforen kan vi beskrive dette som å koke spikersuppe på noe som ikke er ingenting. Det smugles atskillig inn i suppen uten at man er det bevisst. Når vi ser at ”ingenting” inneholder vakuum, lover, felt og muligens andre, ukjente størrelser, noe med potensial til noe, er det ikke enkelt å se dette som ingenting uten å ta i bruk heller spesielle definisjoner.

At dette (som kanskje vel så gjerne bør kalles for et komplisert noe) dermed ikke trenger innblanding utenfra er ikke uventet, siden det allerede synes å inneholde betingelsene for at universer kan vokse fram.

Dermed blir Elgarøys konklusjon litt vond å fordøye: ”Universet blir dermed en gratis lunsj uten vert.”

For meg høres dette tvert i mot ut som å komme til et ferdig betalt lunsjbord basert på forbløffende riktige råvarer. Det er forskjell på et måltid betalt av ingenting uten noen konto og et måltid som har kostet 1 million i utgifter mot 1 million i betaling, og det på en konto som avgjort eksisterer.

Selv om det matematisk sett skulle konstanteres at det er null kroner på kontoen, ble ikke måltidet til uten transaksjoner.

Del 2 og Del 3  følger i morgen.

VG opphengt i tøv

I den kjente og kjære serien Medietøv uten grenser er vi kommet til dagens VG som overgår selv sin egen standard for... forskningsjournalistikk.

Overskriften "Døde ikke Jesus på et kors" er det i og for seg - strengt tatt, ikke noe i veien med.

Men deretter tar det lettere helt av. Vi siterer til skrekk og advarsel.

En svensk teolog setter nå spørsmålstegn ved selve kjernen og symbolikken i den kristne tro - ble Jesus egentlig korsfestet? Antakelig ikke, sier Gunnar Samuelsson

Hva i all verden handler så denne tilsynelatende sjokkerende nyheten om? Jo, at Jesus ikke ble naglet til noe som har form som et tverrkors, men kanskje i stedet mer var å ligne med en (hold dere fast) stamme eller stolpe.

Altså noe som, hvis det er riktig,  kan ha betydning for kirkekunsten, men null og (la oss legge til) niks for "selve kjernen" i den kristne tro.

Mannen bak denne analysen er en seriøs svensk forsker med navn Gunnar Samuelsson. Som understreker at han altså "ikke sier at Jesus ikke ble korsfestet", men at dette handler om hva han ble festet til.

Han kom til at det - ikke en gang i de fire testamentene i Bibelen - gis holdepunkter for at Jesus ble korsfestet. Etter dypdykk og analyser av tekstene har Samuelsson kommet til at ordet som testamentene bruker - kors - like godt kan bety stang, påle, staur eller tre.

Men forskning på hva Jesus ble naglet til får altså VG til å bety er helt avgjørende for kristen tro, som om det skulle innebære at han ikke ble naglet til noe som helst.

Og at han muligens ikke en gang døde.

For så å koble det hele til noe som ikke akkurat er forskning (forfatterne har da heller ingen faglig bakgrunn på feltet), men en heller fantasifull bestselger. Det er i det hele tatt vanskelig å finne ord når noen kommer trekkende med Hellig blod. Hellig gral og Da Vinci-koden i samme setting som forskning.

Nå er han på ingen måte den første som kommer med slike teorier. Forfatterne Michael Baigent, Richard Leigh og Henry Lincoln hevdet i sin bok «Hellig blod. Hellig gral» (1982), at Jesus var levende da han ble tatt ned av korset av vennen og disippelen Josef av Arimatea.

Dette begrunner de blant annet med en analyse av en gresk utgave av Markus' evangelium, der Josef spør Pilatus om han kan ta ned Jesu' soma, som på gresk betyr levende kropp, mens Pilatus gir ham rett til å ta med seg en ptoma, som betyr lik.

Uten en gang å nevne hvilken status disse forfatterne, boken og deres teori har i forskningskretser. Eller hvor sannsynlig det er at etterlatte ber om å få ta ned deres kjæres lik, fremfor å bruke det mer respektfulle uttrykket legeme.

Eller at Markus skal ha forsnakket seg til at Jesus overlevde, kirken ikke oppdaget dette en eneste gang tross generasjoners bruk og kopiering av evangeliene i århundrene etter - og ingen ha sett dette før i våre dager.

Dette følges friskt opp med henvisning til... romaner.

Michael Dickinsons roman «The Lost Testament of Judas Iscariot» (1994) var det ikke Jesus som døde på korset. Derimot var det Judas som arrangerte korsfestelsen, slik at en annen døde i mesterens sted.

En liknende tanke tar den norske forfatteren Gert Nygårdshaug opp i sin roman «Fortellernes marked» (2008), men der er det en konspirasjon mellom Josef av Arimitea og Pontus Pilatus som sørger for at en annen henges på korset i Jesu' sted. Han reiser så østover og forsvinner fra historien (det finnes indiske tradisjoner for at han endte livet sitt etter den falske korsfestelsen i Shrinigar).

Det er ikke lett å vite når man skal stoppe å gni seg i øynene.

Eller slutte å lure på hvilken roman man befinner seg i.

Follo uten grenser

Ting begynner å komme på banen igjen etter noen dager i vakker utlendighet, selv om Follo-folk flest fikk tidplanen sklitaklet av seieren mot RBK etter ekstraomganger i går.

Opplevelsen ble ikke mindre av å befinne seg på åstedet blant Follo-fansen, men det må nok tilstås noen nanosekunders blandete følelser for enkelte av oss som har holdt med RBK siden 1978.

Jeg stiller dermed tross alt ikke i rosa på jobb i dag.

Det er altså på tide å vende tilbake til hverdag og virkelighet. Hva er da mer naturlig enn spørsmålet om hva slags virkelighet vi lever i. Det er kort sagt dags for å se nærmere på Øystein Elgarøys kommentarer til mine frimodige innspill (her - og her) til Hawkings nyeste bok. 

Jeg tar sikte på å legge ut et svar i løpet av dagen, selv om det, kanskje ikke helt uventet,  er blitt noe...langt.

I mens kan vi jo ta ad notam en gammel og god höjdare:

Like rare alle mann

Blant mine upubliserte verker er en artikkel om hvorfor nye (og atskillige gamle) ateister er så rasende, for ikke å si raljerende overfor religion. Selv om den var gjennom peer review hos en og annen ateist i fjor, kom den ikke med i Troverdig tro og har så langt heller ikke sluppet til i Theofilos.

Nå er vel ikke jeg av de som skal klage høyest over ikke å slippe til med innlegg og utspill, men siden denne nå er blitt liggende og stoffet ennå ikke er helt uaktuelt, kan det være det lekker litt ut i Dekodet de nærmeste ukene.

En av de foreslåtte årsakene er til og med lettere relevant for debatten som drønnet i kommentarspaltene uten grenser i forrige innlegg.

Dette handler rett og slett om at ikke alle ser den helt store forskjellen mellom New Age og kristen tro. Religion er uansett bakvendtland, og der er de like tøysete og rare alle mann.

Dermed er det tid for å sitere starten på punkt åtte fra artikkelen nevnt øverst.

Rasende rasjonell

Det begynner å bli noen år siden fornuften var det store idealet i Vesten. Det som på fint kalles for vårt postmoderne eller senmoderne samfunn synes mer opptatt av underholdning enn vitenskap. Mens Opplysningstiden ønsket å bekjempe alt som smakte av middelalder, og så på gudstro som både skadelig og fornuftsstridig, har vi fått stadig nye bølger av middelalderromantikk - og religion som selvrealisering.

Paradoksalt nok kan nettopp ateister som fremstår som lite folkelige og i overkant snusfornuftige drive noen og enhver inn i New Age sin fortryllende verden. Samtidig som det kanskje nettopp er disse som først tenner på noen plugger. Og når man ser nivået på tøvet, er det ikke underlig. Men vi må ikke glemme at ateister ser på kristen tro som like tøvete som aurafotografering og astrologi. Man blir like provosert av å høre om at Jesus gikk på vannet, som om at man kan få kjøpt snåsavann.

Nå er det selvsagt mulig å finne vinkler som likestiller kristen tro med kontakt med skytsengler og samtaler med døde. Og de som til og med oppfatter den som - om mulig - enda mindre rasjonell.  Det har i det hele tatt gått sport i å bruke kristne som skyteskiver på enkelte ungdomsskoler, videregående og web i noen tiår.

Utfordringen i slike sammenhenger er imidlertid ofte at man i større grad ralje.. argumenterer fra et ståsted, enn for et ståsted. Man blir fort døv for egen dialekt, for ikke å si blind for egne briller.

I et sekulært samfunn forsterkes noe av dette hvis tendensen er at minste felles multiplum i det offentlige rom blir en slags praktisk ateisme koblet med scientisme.

Enkelte ateister kan dermed ta sitt eget livssyn som så selvfølgelig sant, og oppleve religiøse alternativer som så latterlige, skremmende og/eller ynkelige, at de ikke er verdt å lytte til annet enn for å finne mangler og drive harselas.

Saken blir ikke mye bedre hvis kristne opptrer som tullebukker eller trusler.

Resultatet er at det kan ligge lett på tungen, for ikke å si tastene, å karikere, feiltolke eller overtolke utsagn fra kristne. Fremfor å søke forståelse eller fremme toleranse, rettes radarsiktet inn mot det man opplever som - eller ønsker å vri til å bli - feil og selvmotsigelser, unøyaktigheter og uvørne formuleringer.

Det er da ikke så... nøye å kalibrere siktet etter målet, eller se etter kontekst og helhetsbilder.  Siden kristen tro per definisjon er latterlig og ulogisk, er enhver fremstilling av den, eller deler av den,  som noe annet enn latterlig og ulogisk, direkte latterlig og ulogisk.

Dermed er spørsmålet om det er mulig å komme seg opp av denne grøften. Handler dette kun om individets psykologi (for å låne en frase fra Jeeves), slik at det er umulig å bl kvitt tonedøve tralletroll, eller kan vi finne felles rom og regler for mer konstruktive samtaler?

Kan kort sagt Aten og Jerusalem snakke sammen, også når det rykker i adrenalinet og lattermusklene?

Jeg blir nå borte fra bloggen noen dager. Når jeg er tilbake, forventes at denne saken er løst.

Get going.

Univers uten grenser

Man trenger verken være synsk eller ha sjekket med døde for å forstå at oppslagene om Märtha Louise langt på vei styres av løssalgsaviser som er interessert i... løssalg.

Men heldigvis er de ikke bare det.

Dermed er det etterhvert blitt vinklet også mot at kontakt med døde er svindel og tøv, selv om det verste synes å være reaksjonene fra folk flest.

Prinsessens åndelige utspill knyttet til et klassisk New Age-univers fører rett og slett til dalende popularitet og troverdighet. I hvert fall inntil neste nummer av Se & Hør kan fortelle oss hvor synd det er på prinsessen. Hun er blitt misforstått og mente det dessuten godt. Bare spør de døde.

Som så ofte fører diskusjon om det som går under religionsparaplyen til emosjoner og engasjement, raljering og revirmarkering. Vi ser tydelig behovet for på den ene siden båssetting ("All religion er sprøyt", "Den norske kirken snakker også med usynlige vesener") og på den andre avgrensninger ("Vi er ikke religion").

I en offentlig samtale om New Age og "åndelighet" kan skeptikere dermed fort fremstå som ufølsomme for dypere lengsler, mens mange utøvere ikke akkurat imponerer med refleksjon.

Resultatet er ikke direkte... sensasjonelt. Kommunikasjon med døde er barnemat mot å få velmente følelsesmennesker til å lytte til kritiske innvendinger. Det blir sjelden god dialog mellom hjernedøde og hjerteløse.

Samtalen blir ikke bedre av at det er vanskelig å forholde seg til luftige og vidløftige tanker og termer - som er i stadig endring. Det er derfor dette så ofte minner om tåketale.

For en utfordring med New Age er at man - for å låne et uttrykk fra Stephen Hawking - befinner seg i et univers uten grenser. Det finnes ingen andre kriterier for hva som går, eller skal avvises, enn mine egne følelser og fantasier.

I likhet med mye av oldtidens gudeunivers er det ingen hellige bøker, ingen pave eller lærenemder. Den lokale shaman/prest/guru tar vare på og spinner videre på de ritualer, teknikker, myter og historier som fungerer best i sammenhengen.

Mens religiøse retninger i antikken lykkes ved å virke samlende og bevarende på grupper og kulturer, lykkes New Age når jeg får den rette feel-good-følelsen. For å oppnå dette gjelder det for kursholdere og ritualdesignere å vite hvilke fortellinger og moteretninger som til enhver tid har tillit. I et åpent åndelig marked dekkes og vekkes et mangfold av behov av nye og gamle tanker og teknikker.

Selv om det er klare tradisjoner å bevege seg innenfor, er det ingen som kan utsi dommer over hva som fungerer - for andre. Målet er velvære, ikke rett lære.

Og finner jeg en slik er det et klart tegn på at jeg er på villspor.

Men sett utenfra er ikke alt like greit. Det sier...heldigvis atskillig om New Age-spiritismens posisjon i en jordnær norsk folkesjel når selv Snåsamannen sier fra om at det er umulig å tale med de døde.

Likevel blir vi ikke kvitt dette. Det vil alltid være noen som savner sine kjære så mye at de ikke klarer å si nei. Kontakt med de døde dekker et sterkt, klart og velkjent behov. At døde er døde er tungt å bære.

Det er derfor kulturer har utviklet ulike måter å håndtere begravelser, sorgprosesser og avskjed. Siden vi alle gjennom livet opplever å miste noen som står oss nær, er det usant og usunt å underslå eller undervurdere våre reaksjoner og behov.

Som altså er hva det spilles på når det stadig dukker opp tilbud om å utveksle meldinger med døde. Mye av dette har nok vært et overklassefenomen, selv om det i takt med velstandsutviklingen blir spredt til nye grupper.

Vi kan følge sporene - og skandalene - tilbake til 1800-tallets spiritisme (og selvsagt, enda lenger, det advares mot dette også i Det gamle testamentet) og til en rekke velkjente tricks i dagens mediumbransje.

Märtha Louises pressemelding føyer seg sømløst inn i dette.

«Det er ikke vanskelig å komme i kontakt med de døde heller, på samme måte som med englene. Også den kontakten kan vi opprette når som helst, når vi ønsker det». 

Har man først meldt seg inn i et New Age-univers uten grenser og gangsyn, heller ikke økonomisk, er det bare å henge seg på.

Nå er det ikke bare skeptikere og Snåsamannen som rynker på nesen. Utbasunerer jeg at jeg kan snakke med de døde er ikke det lureste trekket å leie lokaler av Misjonsselskapet.

Likevel er kanskje det mest avslørende hvordan prinsessen rykker ut for å berolige kritikerne. For hun bryter ... selvsagt ikke med kristen tro og tradisjon. Man aner en underliggende logikk om at siden hun selv kun er på jakt etter selvutvikling og velvære, og mener det godt, kan hun jo ikke utfordre noen som helst religiøs lære.

«Vi har full respekt for de normer og sannheter som gjelder i våre trossamfunn. Tema for kurset på Sola skal ikke være og har aldri vært tenkt fokus på kontakt med de døde, men tvert imot om livets mange muligheter og møtet med skytsengelen».

Dette føyer seg inn i New Age-universets også til tider grenseløse mangel på selvinnsikt. Man klarer ikke å se seg selv utenfra. Dermed faller det naturlig for prinsessen å understreke at dette ikke har noe som helst med religion å gjøre.

For det skulle antagelig tatt seg ut.

«Våre kurs har ingenting med religion å gjøre. Men med en åndelighet som vi har i oss og som vi hele tiden kan utvikle. Denne åndelighet er det en stadig økende interesse for, noe vi ikke minst ser i forbindelse med Astarte Educations virksomhet», står det presisert i pressemeldingen.

Vi kan diskutere mye hvor grenseløst Hawkings univers egentlig er. Men utspillene fra Märtha Louise antyder at det likevel finnes univers uten grenser.

Heliumet ut av Hawking-ballongen

En liten oppdatering mens jeg fortsatt venter på pakken fra Amazon.

Ikke overraskende lander fysikeren Peter Woit etter å ha lest The Grand Design på at forlagets Hawking-hopp var mest hype.

Litt mer uventet er nok at Hawking synes å ha gitt opp jakten på en helhetsteori (den grandiose Theory of Everything) i fysikken.

Peter Woit er ikke den... største tilhengeren av strengeteori, noe som nok er grunnen til at hans anmeldelse viser samme evne til å skjære gjennom pretensjonene som Not even Wrong.

David Gross has in the past invoked the phrase “never, never, never give up”, attributed to Churchill, to describe his view about claims that one should give up on the traditional goals of fundamental physics in favor of anthropic arguments invoking a multiverse. Steven Hawking has a new book out this week, called The Grand Design and written with Leonard Mlodinow, in which he effectively announces that he has given up:

We seem to be at a critical point in the history of science, in which we must alter our conception of goals and of what makes a physical theory acceptable. It appears that the fundamental numbers, and even the form, of the apparent laws of nature are not demanded by logic or physical principle. The parameters are free to take on many values and the laws to take on any form that leads to a self-consistent mathematical theory, and they do take on different values and different forms in different universes.

Mens Hawking var svært så optimistisk i starten av sin karriere, hviler nå en slags ettertankens pessimisme over hans konklusjoner. Det virker dermed nærmest som et siste håp når han omfavner multiverset og det som kalles M-teori, selv om han i følge Woit tydeligvis sliter med å forklare hva dette egentlig er og hvordan det kan testes.

The book doesn’t even really try to explain what “M-theory” is, we’re just told that:

People are still trying to decipher the nature of M-theory, but that may not be possible. It could be that the physicist’s traditional expectation of a single theory of nature is untenable, and there exists no single formulation. It might be that to describe the universe, we have to employ different theories in different situations.

Men det er verre enn som så.

Hawking åpner boken med å se på hva som utgjør gode fysiske modeller. Han forklarer der at

A model is a good model if it:

1. Is elegant

2. Contains few arbitrary or adjustable elements

3. Agrees with and explains all existing observations

4. Makes detailed predictions about future observations that can disprove or falsify the model if they are not borne out.

Når han så lander på M-teorien, nevner han pussig nok ikke at denne ikke tilfredsstiller ett eneste av disse kriteriene.

The fact that “M-theory” satisfies none of these criteria is not remarked upon.

Woit kommenterer også medieoppslagene der Hawking (eller hans forlegger, får vi fortsatt håpe) gikk så bastant ut med at det ikke lenger var behov for Gud som en fysisk forklaring (altså en tanke som ikke er... lett å finne blant teistiske filosofer og teologer), Hawking hadde nemlig gjort dette overflødig med sin nye forskning.

Mens boken i stedet avslører at han verken har forstått teistisk tenkning eller har noe spesielt bunnsolid vitenskapelig å vise til.

Denne type dilletantisk oversalg kan ha vært mer til skade enn gagn - for britisk vitenskap.

There’s a new posting at physicsworld.com by Hamish Johnston that brings up the issue of the potential damage caused by this to the cause of science funding in Britain:

This morning there was lots of talk about science on BBC Radio 4’s Today Programme — but I think it left many British scientists cringing under their duvets.

Hawking explained that M-theory allows the existence of a “multiverse” of different universes, each with different values of the physical constants. We exist in our universe not by the grace of God, according to Hawking, but simply because the physics in this particular universe is just right for stars, planets and humans to form.

There is just one tiny problem with all this — there is currently little experimental evidence to back up M-theory. In other words, a leading scientist is making a sweeping public statement on the existence of God based on his faith in an unsubstantiated theory…

Physicists need the backing of the British public to ensure that the funding cuts don’t hit them disproportionately. This could be very difficult if the public think that most physicists spend their time arguing about what unproven theories say about the existence of God.

Det er uansett liten diskusjon om eller fravær av empiri på at Woits vurderinger ikke vil gi store overskrifter i media-Norge.

Eller få mer eller mindre nyateistiske bloggere til å trekke tilbake sine utspill fra forrige uke.

Drømmen om den perfekte oppmerksomhet

Mannen med det megetsigende navnet Terry Jones (støttet av en horde på hele 50 tilhengere) er ikke den eneste klovnen på banen, for ikke å si pytonen i hagen.

Stormen rundt den mulige Koran-brenningen synes så til de grader å rase i et vannglass at spørsmålet er hvem som har hatt regien.

Men selv om det ikke er spesielt vanskelig å konstruere en konspirasjonsteori (legg på ti kroner, oppgi tre stikkord og du får to forslag på tre minutter), handler nok dette mest om selvforsterkende effekter i et mediasamfunn.

I stedet for å beskytte idioter mot seg selv, er media rammet av et virus som gjør at desker og journalister gnir seg i hendene mens de snubler i iveren etter å helle bensin på bål som gir dem enda mer stoff å selge.
 
Se ellers Haralds utmerkede strøtanker om saken.

Drømmen om den perfekte bok

Noen ganger treffer man Boken Som Synes Skrevet Akkurat For Meg.

Dette er En Slik Gang.

Skal vi være mer presise og pågående, kan vi til og med røpe forfatter og tittel.

Karen vi har i tankene heter Raymond Benson og boken lyder navnet  Dark Side of the Morgue.

Raymond Benson er av de mer flittige spenningsforfattere med relativt stor spredning i titler og temaer.

Det antyder muligens for noen ett og annet om hans kaliber at han tidligere har hatt æren av å skrive et par tre ikke helt halvgærne James Bond-bøker.

Romanen vi besynger i denne satsen er nummer to hans nye krimserie knyttet til musikkbransjen.

Når detektiven er hardt rammet av navnet Spike Berenger er det dobbelt grunn til action i retning Amazon eller andre.

Tredje grunn er at mens den forrige - A Hard Day's Death - tok opp en narkotisert, nykristen og tidligere storstjernes død (nei, han hengte seg pussig nok likevel ikke selv, eller...?) i en... normal rockesetting, er vi denne gangen kommet til (fanfare - trommesolo - gong) progscenen.

Dermed er det ikke uventet å se jingler til Benson fra både den ene

“A frantic dash through the world of rock and roll. Thrills a-plenty and backstage passes to the magical mystery musical twilight zone.”
- Ian Anderson

og den andre.

“Spike Berenger is so real that I even tried looking him up in my address book in order to give him a call! Best rock read you will ever find!”
- Rick Wakeman

 Siden Benson også har skrevet en guide til Jethro Tull er han altså kompetent på mer enn cliffhangere.

Behørige familietrær følger selvsagt med på kjøpet.

Drømmen om det fullkomne samfunn

At Øystein Sørensens seneste bok har fått stor plass i mediabildet de seneste dagene, handler om langt mer enn innsalgslyst og jag etter overskrifter.

DRØMMEN OM DET FULLKOMNE SAMFUNN   Fire totalitære ideologier - En totalitær mentalitet? er ikke hvilken som helst bok om hvilket som helst tema.

Tvert i mot er det kanskje årets viktigste utgivelse.

Boken legger lite i mellom om bevegelser og besvergelser som har ødelagt livet for hundrevis av millioner, enten vi snakker overvåkning, angiveri, utrenskninger, massemord, terror, krig eller rene folkemord.

Sørensen skriver godt, tankevekkende og grundig. Han kaster et lærerikt og ikke lite skremmende lys på individer og ideologier som gjorde det tyvende århundre til et mareritt.

Som, siden de hadde funnet Oppskriften På Det Fullkomne Samfunn, mente de hadde rett til å ta i bruk alle virkemidler for å komme dit.

Og det er dessverre ingen grunn til å blåse noe faren over-signal med det første, slik dagens debatt med Jan Myrdal (som fikk Bernt Hagtvet til å trekke seg fra Bjørnson-festivalen) i NRK Søndagsavisa antyder.

Boken belyser den totalitære lengsel slik denne har kommet til uttrykk i kommunisme, fascisme, nazisme og islamisme.

Hva driver fram slike ideologier? Hvilken historisk sammenheng står de i? Hvorfor og hvordan får en Stalin, en Mussolini, en Hitler, en Khomeini og en bin Laden gjennomslag?

Hvorfor har enkelte totalitære ideologier hatt så mange akademiske støttespillere? Hvorfor blir tilhengerne så blinde og ufølsomme for galskap og grusomheter?

Det er selvsagt mange svar på dette. Verken historien eller historiske forklaringer lar seg legge inn i ligninger, men det forhindrer ikke at det er mulig å peke ut viktige faktorer.

Enten det er fordi man føler seg lettere rystet i sin kommunistiske sjel, eller det bare er travelt på jobben, smaker i hvert fall forsiden av helgens utgave av Klassekampen mer av samnorsk enn vanlig når de skal gjengi ett av Sørensens poenger.

Den totalitære utfordringen

Totalitære ideologiar gjev rom for oppleving av meining og samanheng i livet etter at kristendommen missa sin kraft over sinna, seier historieprofessor Øystein Sørensen.

I motsetning til enkelte ideologer, særlig tilknyttet det forslitte begrepet "nye ateister", ser med andre ord Sørensen opplutningen om flere av disse ideologiene et stykke på vei også som uttrykk for kristendommens svekkelse.

At man samtidig spiller på sterke behov for sammenheng og mening, fasitsvar og fiendebilder, viser at ateistisk eller nasjonalistisk orienterte bevegelser uten andre autoriteter enn Historien, Nasjonen, Evolusjonen eller Rasen, ikke bare kan fungere som religionserstatning.

De kan ha enda færre skrupler i Det godes navn.

Det hele kan rett og slett knyttes til en politisk messianisme, til troen på at vi uimotståelig går mot - og som politikere og personer dermed må strebe etter - et forhåndsbestemt, harmonisk og fullkomment samfunn.

Moderne totalitære ideer kan dermed i følge en analyse Sørensen nevner, oppfattes som en politisk religion.

Ingen områder av livet kan stå utenfor dette. Alt - også det vi tenker oss som privatsfæren - må underordnes politikken.

Nå betyr ikke valget av disse fire retningene at det har manglet utopiske kristne retninger i historien. Sørensen legger ikke mye i mellom i beskrivelsen av millenaristiske grupper som da en lokal gjeng av anabaptister innførte en totalitær stat i Münster på 1530-tallet. Men disse bevegelsene har for det meste vært små og ubetydelige sekter, ofte pasifister, og i opposisjon til Kirken og en bred kristen kultur.

Noe som ikke minst fremkommer i de ikke direkte fintfølende fordømmelsene av anabaptistene ("gjendøperne") i det lutherske bekjennelsesskriftet Augustana.

Nå er det ikke vanskelig å trekke fram viktig stoff fra boken. Vi kommer garantert tilbake til mer utover høsten. Men siden dette er Dekodet, slipper vi ikke unna et tema som jeg berørte i Svar Skyldig for et par år siden, siden det ikke er uvanlig å høre fra antiteistisk hold at Hitler egentlig var kristen.

Mens Dawkins i Gud - en vrangforestilling på under to sider avviser (eller rettere sagt viser hvor mye han har misforstått) Aquinas sine gudsbevis, bruker han mer enn dobbelt så stor plass på Hitlers forhold til kristen tro, uten å komme med en entydig konklusjon eller henvise til en eneste seriøs historiker.

Det er dermed befriende å lese en som om mulig er enda mer avvisende til dette enn meg.

Sørensen viser (side 142-147) at Hitler ikke bare bekjempet kristen tro, men at han tok vitenskapen og evolusjonslæren til inntekt for dette.

Hitler avviste ikke, eller ville i hvert fall ikke bekjempe, vage forestillinger om en guddommelig makt - selv om han nok mest så dette som et praktisk samlebegrep for alt hva folk flest ikke kunne forstå.

Men skal man først plassere Hitler inn i debatten mellom Dawkins og Davidsen minner han på dette feltet med andre ord mer om nye ateister enn kristne.

"Kristendommens dogmer vil bli slått i stykker av vitenskapen," erklærte han, og hørtes ut som en hvilken som helst rasjonalist eller opplysningsfilosof. Også i andre sammenhenger kunne han høres ut som et vanlig medlem av Human-Etisk Forbund: "Kirken befinner seg i en evig konflikt med den frie forskningen. [...] I dag må skolebarn i religionstimen klokken 10 lære seg Bibelens skapelsesberetning, mens de i naturfagtimen klokken 11 lærer om utviklingsteorien. Og de to står i absolutt motstrid til hverandre."

Nå er det ikke uvanlig at makthavere appellerer til alment akseptert autoriteter, til hva brede lag oppfatter som godt og fornuftig, enten disse er moralske eller vitenskapelige. I moderne tid er det dermed ikke mangel på bevegelser som har trykket Vitenskapen, De ti bud eller Menneskerettighetserklæringen til sitt bryst.

Hitlers retorikk understreker behovet for - og hvor lett det er - å stemple ideologiske motstandere som helt grunnleggende uvitenskapelige, irrasjonelle og onde.

Når vi ser hvilken ammunisjon nye ateister bruker - og atskillig andre, skal jeg dømme etter deltagelse i debattfora de seneste tiår - mot sine motstandere, står de altså i en tradisjon det er grunn til å reflektere over.

Så får vi bare håpe at de ikke også mener å ha oppskriften på det fullkomne samfunn.

The Hawking Delusion?

Et kjennetegn på bokhøsten er at innsalgslysten kan ta noen ångstrøm overhånd. Det er også mye empiri på at det ikke kan skade i tillegg å spille på De Store Spørsmålene.

Denne gang er det den kjente britiske fysikeren Stephen Hawking som er ute, eller, får vi håpe, forleggeren hans.

Vi lar tyngdekraften trekke oss i retning av BBC.

There is no place for God in theories on the creation of the Universe, Professor Stephen Hawking has said.

He had previously argued belief in a creator was not incompatible with science but in a new book, he concludes the Big Bang was an inevitable consequence of the laws of physics.

The Grand Design, part serialised in the Times, says there is no need to invoke God to set the Universe going.

"Spontaneous creation is the reason there is something," he concluded.

Ettersom Hawkins sa omtrent det samme i sin forrige bok, er det noe uventet å høre at han ikke sa omtrent det samme i sin forrige bok. Da jeg skrev kronikk om den i Dagbladet på 80-tallet var mitt poeng forøvrig at Hawkings tanke om at en endelig helhetsteori ville gjøre Gud unødvendig, forutsatte at Gud var plassert som en del av naturen, som en fysisk forklaring.

Ja, Gud er unødvendig i fysiske formler, siden Gud ikke er en del av fysikken.

Det sier imidlertid null om Guds eksistens. Det kan nok forklare hvorfor det ikke er veldig enkelt å finne dette i noe gudsargument i filosofien, verken før eller nå.

He adds: "Because there is a law such as gravity, the universe can and will create itself from nothing.

"Spontaneous creation is the reason there is something rather than nothing, why the universe exists, why we exist.

"It is not necessary to invoke God to light the blue touch paper and set the universe going."

The book was co-written by US physicist Leonard Mlodinow and is published on 9 September. 

Med forbehold om hva han faktisk sier og hvordan han argumenterer i boka (den ble bestilt for noen uker siden, men hvis den ikke oppstår spontant på nattbordet, kommer den altså først etter 9. september) synliggjør ikke Hawking - eller hans forlegger - veldig stor kjennskap til normale gudsargumenter.

Å hevde at noe kan oppstå fra ingenting (= ikke en gang et kvantevakuum) uten grunn er i tillegg å plassere seg utenfor både intuisjon, logikk og naturvitenskap. Spontan skapelse fra ingenting av ingenting er ingenting som kan testes i laboratoriet eller settes på formel.

At Hawking ikke snakker om ingenting er uansett tydelig. Hvis det er slik at betingelsen for at universet skal kunne skape seg selv fra "ingenting" er tyngdekraften, må minimum tyngdekraften eksistere. Og da har man altså tjuvstartet.

Saken blir ikke bedre av fortsettelsen

In his new book, an extract of which appears in the Times, Britain's most famous physicist sets out to contest Sir Isaac Newton's belief that the universe must have been designed by God as it could not have sprung out of chaos.

Citing the 1992 discovery of a planet orbiting a star other than our Sun, he said: "That makes the coincidences of our planetary conditions - the single Sun, the lucky combination of Earth-Sun distance and solar mass - far less remarkable, and far less compelling as evidence that the Earth was carefully designed just to please us human beings."

Henvisningen til Newton er forståelig, siden Hawking inntil nylig satt i samme stol ved Cambridge, som Lucasian Professor of Mathematics.

Men plasseringen av planeter er likevel - med respekt å melde - av de mer merkelige gudsargumenter jeg har sett. Det er nok av grunnene til at Newton har vært lite sitert på dette feltet i filosofisk litteratur.

En ting er argumenter knyttet til "kosmologisk fininnstilling" (altså at så mange naturkonstanter synes "helt passe" (for å hente et presist begrep fra forskningsrapporten om Gullhår og de tre bjørnene) for at liv skal kunne eksistere (og alt ikke bare f.eks. en klump eller gass fordi tyngdekraften var for høy eller lav).

Det er en helt annen planet å henvise til at Gud må finnes fordi jorden er plassert så lurt i vårt solsystem.

Argumentet virker uansett lettere løsrevet fra spørsmålet om noe kan oppstå av ingenting. Hvis "spontan skapelse" av (ekte) ingenting hevdes å være den endelige forklaringen på alt, er jeg av de som fristes til å etterspørre ekstraordinære bevis.

Det er uansett bare å lene seg tilbake og vente på at flere media vil trykke markedsmaterialet for Hawkings nye bok til sitt bryst. Og tykt utover websidene.

Det er imidlertid ingen grunn til å vente at kritiske oppfølgingsspørsmål skal oppstå spontant.

Fryst blogg

Litt urytmisk start på høstens blogging skal vi dømme etter indisier som 3-4 råutkast som fortsatt ligger til gjæring, selv om en og annen skulle foretrekke ny vin i nye skinnsekker.

Ett av disse utkastene handlet om at det var på tide å trekke fram noe av sommerens boklesning. Tilført noen doser krydder og bær sendes herved første del ut på markedet.

Det er ikke til å underslå at jeg er litt svak for Alister McGrath, selv om han til tider blir for full av akademiske forbehold, fotnoter og dette har jeg skrevet om (eller også hoppet over) i følgende tre andre bøker.

Like fullt er hans mange biografier, teologiske lærebøker og koblinger mellom teologi, naturfilosofi og idehistorie noe av det mer enn lettere lærde og opplysende på markedet.

Ikke minst er det spennende å se hvilke katalysatoreffekter det han når noen med doktorgrader i biokjemi og teologi fra h.h.v. Oxford og Cambridge heller dette i reagensrøret.

McGrath fortsetter plottet med å slippe et par tre bøker i året (da han ett år også kom ut med en tynn lefse om The Dawkins Delusion var det enkelte av oss som dro noen tommer på smilebåndet over at  empirisk erklærte på Dawkins-forumet fortalte at McGrath bare var en oppblåst og overmodig loppe som hadde hoppet på den strengt vitenskapelige førerhunden (eller hva som var metaforen) Dawkins for å få publisert en bok).

I år er imidlertid spekteret noe... større enn tidligere.

Selv om han i år tar en pause fra teologiske mursteiner, fortsetter han kjøret med bearbeidede forelesninger.

The Passionate Intellect (også utgitt som Mere Theology) står godt alene, men er samtidig en forlengelse av temaene i The Dawkins Delusion (2007), Dawkins' GOD: Genes, Memes, and the Meaning of Life (2004) og The Twilight of Atheism (2004).

Den har samtidig samme styrke og svakheter som særlig The Dawkins Delusion, ved på den ene siden å være akademisk reflektert og velskrevet og på den andre alt for kort med stadige henvisninger til hva man kan/bør/må lese andre steder.

Vi får likevel en ganske så stø og stimulerende gjennomgang av temaer (teologi, vitenskap, evolusjon, idehistorie, reformasjonen, C.S. Lewis, apologetikk, nye ateister, dialog etc.) som McGrath har sterk og klar intellektuell lidenskap for.

Når han venter med ny murstein til neste år er muligens årsaken at McGrath har brukt tiden på å skrive fantasy.

Nå er det ikke til å komme fra at dette er noe som i utgangspunktet gjør meg heller betenkt. Det er ingen direkte mangler på ellers oppegående kristne som har dummet seg lettere loddrett ut ved å forsøke en Narnia eller Hobbiten.

Og når McGrath nå engang er såpass oppegående på teologi, historie og vitenskap, kan det smake dobbelt ille om han kaster bort tiden på fjas.

Men jeg ble noen doser tryllestøv positivt overrasket. Det er ingen bombe at det skorter i forhold til Lewis og Tolkien, men Chosen Ones (The Aedyn Chronicles) er enkel og sjarmerende fantasy for barn mellom, la oss si, 7 og 12.

Vi blir kjent med Peter og Julia som får bo hos sine besteforeldre etter morens død. De oppdager at det er noe rart med hagen og havner (surprise) i en annen verden, i landet Aedyn. Dette er styrt av tre heller slemme og sleske, for ikke å si skremmende og skumle, herskere som har gjort befolkningen til slaver.

Men nå får de nytt håp.

Blant tingene McGrath formidler er ikke direkte uventet (dette er fantasy) tradisjonelle dyder som mot, kjærlighet og visdom. I tilegg gjør han noen ikke akkurat skjulte poenger ut av at det ikke trenger å være noen konflikt mellom (dette er McGrath) tro og tanke, religion og vitenskap.

Selv om begge deler kan misbrukes (særlig av herskere som er slemme og sleske, skremmende og skumle) til undertrykkelse ved manipulasjon og moderne våpenteknologi.

Med to slett ikke halvgærne bøker av svært forskjellig format i år fra McGraths hånd, er det grunn til å glede seg også til neste års utgivelser.