Debatten eksisterer 22. oktober

Når enkelte har gitt ut bok som har fått en smule eller to oppmerksomhet, er det ikke helt ulogisk med en aldri så liten runde om saken også andre steder enn Verdidebatt.

Dermed er det bare å stille seg i kø rundt kvartalene ved Det teologiske menighetsfaktultet, vegg i vegg med Chateau Neuf i Gydas vei 4, for en filosofisk debattsamtale mellom Atle Ottesen Søvik ved MF og Einar Duenger Bøhn ved UiO. 

Når dørene åpner 22. oktober handler det om å presse seg inn i Auditorium 1 der dramaet spilles ut mellom 17.00-19.00.

Som det heter i forhåndsomtalen er det slik at 

Atle Ottesen Søvik har sammen med Bjørn Are Davidsen nettopp gitt ut boken Eksisterer Gud? En drøfting av argumenter for og mot på Cappelen Damm Akademisk. Han har doktorgrad i religionsfilosofi og er førsteamanuensis i systematisk teologi på Det teologiske Menighetsfakultet. Einar Duenger Bøhn har doktorgrad i filosofi og er førsteamanuensis i filosofi på Universitetet i Oslo, hvor han blant annet underviser i religionsfilosofi.

Debatten begynner med at Søvik og Bøhn diskuterer ulike argumenter for og mot Guds eksistens. Deretter blir det god tid til spørsmål og innvendinger fra salen.

Ordstyrer er Asle Eikrem, førsteamanuensis i systematisk teologi med doktorgrad i religionsfilosofi.

Litt avhengig av lengden på kommentarene rekker vi muligens 2000, men auditoriet rommer nok ikke 60 000.

Mer enn psykologi

På tide å kommentere Freuds siste møte og dele mine 18 minutters fame om Lewis og Freud på mandag.

Selve stykket var fiffig og morsomt. Regi og skuespillerpresentasjoner forsterket dramaet om liv og død, kontrastene i personlighet og tanker, som to hurtigtok som møtes i natten.

Vi kom ikke mindre tett på av settingen i 1939 på dagen England erklærer Tyskland krig, tre uker før Freud døde (nøyaktig 74 år før mandagens forestilling).

Dermed spilte det liten rolle at det på 1 time og 20 min ble mer oppstykket samtale og sitatfekting enn inngående debatt, nesten som det som på fint kalles real life.

Selv om man med mer tid kunne vunnet på det substansielle, ville man tapt det eksistensielle. 

Skulle noen likevel ønske en mer analytisk og offensiv Lewis, kan innledningen under kanskje bidra en sigarlengde eller to, for ikke å si lyktestolpe. 

Så får vi vente på om noen vil skrive stykket om Freuds tanker om Lewis' tanker.

Mer enn psykologi

Man kan si mye om C.S. Lewis (1898-1963) , men ikke på 20 minutter. Nå har Kjetil Bang-Hansen allerede sagt mye om Lewis, så kanskje jeg i stedet burde snakket mest om Freud?

Jeg skal likevel løfte fram noen av Lewis' tanker om myter og Freud, om psykologi og sannhet.

C.S. Lewis var opptatt av myter fra barndommen, av norrøne, greske, keltiske, egyptiske, assyriske osv. Han leste dem, har fortalte dem, han dyrket dem, han diktet dem. Dette gjorde ham i stand til å gjennomskue modernitetens myte, slik han bl.a. skriver om i essayet The Funeral of a Great Myth.

Når Lewis ble kristen og gjorde opprør mot mange slags moderne forestillinger, var det ikke som en flukt fra fornuften, men som et forsvar for fornuften, og selvsagt også fantasien og etikken.

Som mange i den øvre del av det intelligente spekteret i dag ble Lewis ateist i ung alder. Alternativet var å bli en hykler eller late som han trodde på tross av alt han visste. For ham handlet dette om alle selvsagte sannheter om vitenskap i en moderne tid, om å være med der det skjedde, være del av den nye tid, vise at man fulgte de aktuelle debattene, være i spissen av utviklingen, eller gjerne i forkant, mens man kynisk avslørte at alt egentlig handlet om penger og politikk, sex og sult.

Altså litt som å være på Twitter eller Facebook.

Men etter hvert begynte han å stusse. Var tingene virkelig så simplistiske som moderne tenkere la opp til? Var det virkelig så «voksent» å gjennomskue alt? Lewis begynte å se sterke tendenser til ikke bare gruppetenkning, men underminering av alt som heter tanke og argumentasjon.

Tegnet av John Farleigh, 1934

Den som førte Lewis ut av vanetenkningen og vekten på seneste moteretning var fremfor noen annen G.K. Chesterton, kanskje den mest kreative og konstruktive av alle litterære stemmer de første tiårene i det tyvende århundre.

En figur som den ikke helt ukjente dramatikeren Bernard Shaw tok med i skuespillet Back to Metusaleh, som Immenso Champernoon (som ikke bare markerte seg ved å slå på tromme som til høyre).

Dessverre stjal han showet til de grader at Shaw måtte ta ham ut igjen.

Lewis falt for Chestertons evne til å se det irrasjonelle og parodiske i mange moderne forestillinger – enten det var om Dickens eller Shakespeare, rasedyrkelse eller imperialisme.

Det var bare én hake - Chesterton var kristen, “the most sensible man alive apart from his Christianity”.

Etterhvert fikk Lewis også mer og mer sans for kristen gudstro. Det var bare en hake ved den – den var kristen. “I thought — I didn't of course say; words would have revealed the nonsense — that Christianity itself was very sensible "apart from its Christianity" (fra selvbiografien Surprised by Joy).

Mens det som ikke var så “sensible” var den store myten med blant annet alle halvfordøyde henvisninger til at Kopernikus, Kant, Darwin, Freud, Marx osv. hadde detronisert oss som mennesker, men at alt gikk likevel gikk fremover til en strålende fremtid der mennesket ville kolonisere galaksen.

En av dem som uttrykte myten klarest var … Freud:  

In the course of centuries the naive self-love of men has had to submit to two major blows at the hands of science. The first was when they learnt that our earth was not the center of the universe but only a tiny fragment of a cosmic system of scarcely imaginable vastness. This is associated in our minds with the name of Copernicus, though something similar had already been asserted by Alexandrian science. The second blow fell when biological research de­stroyed man’s supposedly privileged place in creation and proved his descent from the animal kingdom and his ineradicable animal nature. This revaluation has been accomplished in our own days by Darwin, Wallace and their predecessors, though not without the most violent contemporary opposition. But human megalomania will have suffered its third and most wounding blow from the psychological research of the present time which seeks to prove to the ego that it is not even master in its own house, but must content itself with scanty information of what is going on un­consciously in the mind (fra Lecture XVIII - Fixation to Traumas - The Unconscious, 1917).

Men det er altså en grunnleggende misforståelse at Kopernikus detroniserte oss. Det var ingen privilegert posisjon å være i midten av universet, det var tvert i mot den verste posisjonen, stedet der universets bunnfall samlet seg.

Leser vi Dantes Guddommelige komedie ser vi at det som faktisk er i sentrum er helvetet. Dermed forundrer det ikke at Kepler oppfattet det som at jorden og menneskene fikk en høyere posisjon, vi ble løftet opp i himlene.

Videre kan man argumentere for at det ikke var noe nytt at vi er dyr, det er en selvfølge hos Thomas Aquinas og andre. Det nye som kom i kjløvannet av Darwin var egentlig en tolkning der vi utelukkende er dyr, slik at noen mener at alt vi tenker og gjør har biologiske årsaker, enten vi snakker om moral eller malerkunst.

Lewis innså at vi led av en slags blindhet i den forstand at vi ikke så rasjonelle konsekvenser av ulike ståsteder eller angivelig vitenskapelige konklusjoner. Blant disse var nettopp Freud. Selv om Lewis så spennende stoff hos ham, var det dypt og grunnleggende problematisk at man skulle forklare alt fra religion til Rembrandt som uttrykk for underbevisste impulser.

Problemet var altså ikke at det ødela for religion, men at det ødela for rasjonalitet.

Er analysen at alt vi argumenterer for egentlig er rasjonaliseringer av underbevisste ønsker, da kan vi ikke analysere noe som helst, siden også analysen er rasjonalisering styrt av underliggende impulser. Men hvis det er slik, ødelegges også argumentasjon for freudianismen.

Den som gjennomskuer alt, ser ingenting.

Dette gjorde Lewis et poeng av i hans noe sære allegori The Pilgrim’s Regress, en moderne vri på Pilgrims Progress, om Johns møter med den søte Begjær, den noe mer famlende Romantikk (Herr Halvveis), den rustningskledde Fornuft, gamlingen Visdom og eneboeren Historien.

Kort sagt et oppgjør med og en satire over mange slags tendenser på 1920- og 30-tallet, inkludert den store begeistringen for Freud i deler av den offentlige samtalen.

John kastes i fengsel av en som kalles Sigismund Enlightened, den opplyste Sigismund. John får vite at alt han lengter etter av høyere mening og gudstro osv. egentlig er ønsketenkning, og altså følgelig ikke finnes. Fengselet styres av en kjempe med den evnen at alt han ser på blir gjennom­siktig. Det samme skjer med John som kunne gått rett inn i hvilken som helst skrekkfilm. I fengselet ser han bare innsiden av alle, organer og skjelett.

For Lewis var det dit freudia­nismen førte: Prøver jeg å dekonstruere alt, har jeg ikke noe igjen.

I essayet Bulverism, eller Bulverisme (nylig på norsk i Om forlatelse og andre essays) er han inne på en annen side ved dette. Lewis forteller om Ezekiel Bulver som i femårsalderen hørte faren si at «summen av to sider var lengre enn den tredje i alle trekanter», hvorpå moren bemerket at «det sier du bare fordi du er mann».
¨
Bulver forstod at det å tilbakevise en argumentasjon ikke er en nødvendig del av en diskusjon.

Det holder å anta at meningsmotstanderen tar feil, og så å forklare hvordan det kan ha seg at han har tenkt så feil.

Som Lewis sier vil verden da ligge for dine føtter.

Å prøve å vise med argumenter at noen tar feil, eller å undersøke selv om de har rett eller feil, er en blindgate i dagens rasjonalitet. Med dette prinsippet var Bulver med på å skape det tyvende århundret.

Lewis så dette overalt, hos Freud og mange andre, i debatter om politikk, livssyn osv. I stedet for å tilbakevise argumentasjon med argumenter, mistenkeliggjør man motivene.

Men dette virker altså begge veier – hvorfor er ikke ateisme, freudianisme og alt annet også ønsketenkning eller utslag av dårlige motiver fremfor gode argumenter? Kunne ikke like gjerne ateister ønske at Gud ikke eksisterte og etterpå rasjonalisere det med argumenter?

Det fullt mulig å argumentere for at Lewis ble ateist i protest mot faren som sendte ham fra seg til en serie kostskoler han hatet. Dermed er det naturlig at han ble kristen da faren døde.

Man kan forklare det meste psykologisk, inkludert troen på moral, men hva blir da igjen av moral. Finnes en moralsk lov? Er alt bare preferanser og pragmatikk?

Freud klarte ikke leve som om dette var alt. Selv om han som oss alle hadde sine sider var moral og anstendighet tross alt mer enn lyster og drifter og ubevisste ønsker.

Det dypere problemet er at vi enten må kunne forholde oss til argumenter og altså rasjonalitet, eller droppe det på alle områder. Lewis spør dermed freudianere, marxister og andre:

Er alle tanker avslørt, eller er det bare noen, spesielt dem man er uenige i, som religiøse?

Hvis det gjelder alle, må det også gjøre freudianernes tanker usanne eller umulig å vite om er sanne. I såfall er vi i samme båt og kan ikke kritisere oss selv fra utsiden. Da har vi saget over den rasjonelle grenen vi sitter på.

Men er svaret at dette ikke trenger å ødelegge tilliten til freudianernes tanker, trenger det heller ikke å ødelegge tilliten til andres. Da har freudianerne ikke bare unnlatt å sage over grenene de selv sitter på, de har heller ikke saget over alle andre grener.

For det de prøver er som Lewis sier i Bulverisme

å bevise at ingen bevis er gyldige. Hvis de ikke lykkes med det, lykkes de ikke med det. Men hvis de lykkes, da feiler de enda mer, siden beviset for at ingen bevis er gyldige heller ikke kan være gyldig.

Har Freud rett, er det ingen rasjonell grunn til å tro at Freud har rett, siden det da ikke er rasjonell grunn til å tro at noe som helst er rett.

Lewis har ikke dermed vist at gudstro er sant. Men han har vist at vi kan diskutere gudstro uten å henfalle til mistenkeliggjøring av motiver.

Han trodde selvsagt ikke at man kunne argumentere noen til å tro. Men han så det avgjort som en start å argumentere noen til å tenke.

Gud og gullfisk på Verdidebatt

Som mange har fått med seg, fortsetter verdidebatten om Eksisterer Gud?, basert på Atle Ottesen Søviks åpningsinnlegg 12. august.

Mens debatter i det forumet sjelden kommer over et par tusen treff og noen hundre kommentarer, er denne på vei mot 60 000 treff og 2 000 kommentarer, uten sammenligning mest på Verdidebatt noen sinne.

Dette forteller at vi har truffet en nerve, i likhet med andre Gudsdebatter i år.

Så er det like klart at det er mange av de samme som er inne og kikker.

Samtidig som mange andre har sluttet å følge med for lengst, blant annet fordi gjentagelsene begynner å ta overhånd.

Likevel har vi i flere sammenhenger kommet svært langt, slik Atle påpekte i en av de seneste kommentarene 

Vi er enige om mange påstander at de er sikre og mange påstander at de er mindre sikre, og så er vi uenige om hvor sikre de usikre er. I tillegg synes vi ganske enige om sannhetskriterier, determinisme og fri vilje, så det må jo være ganske bra til å være verdidebatt.

LIkevel er det slik, enten det er debattformen eller deltakerne, etikken eller evolusjonen, at flere dessverre opptrer som om de har hukommelse skummelt nær en gullfisk.

I stedet for å fortsette og utdype går man i ring og har glemt hva som ble sagt i forrige runde.

Det er kort sagt interessant å se hvor ofte vi må gjenta definisjoner av begreper og metoder, og det i stor grad overfor samme personer.

De vanligste eksemplene er nok

• At det er en grunnleggende forskjell mellom Gud (evig, uskapt og ikke-kontingent) og guder (flyktige, skapte og kontingente)

• At "fininnstilling" a) er et begrep brukt av fysikere og b) ikke en tatutologi (se f.eks. kommentar 1743).

• At teologi er vitenskap, eller rettere sagt flere vitenskaper

• At ingen som forsvarer fri vilje mener at vi er frie til alt og er født uten biologiske, fysiske, psykologiske og samfunnsmessigebiologiske begrensninger. Det er ikke slik at vi kan avvise fri vilje fordi vi ikke kan velge å fly eller å slutte å puste eller sitter lenket til veggen i en celle. Men det er forskjell på å si at vi ikke kan velge alt og at vi ikke kan velge noe.

• At det er forskjell på å vurdere om Gud eksisterer og hva som er Guds plan/mening med at vi eksisterer. En avvisning av påstander om sistnevnte kan ikke brukes til å avvise førstnevnte (se kommentar 1904).

• At vi for å diskutere Guds eksistens på en rasjonell og vitenskapelig måte, bruker en koherensmetode med flere dimensjoner, ikke det klassiske koherenskriteriet (som er varianten man oftest finner når man googler). Mer om det under (og på Dekodet tidligere og i Atles doktorgradsavhandling fra side 83 og utover).

Nå kunne det vært sagt mye om hver av disse punktene (og jeg kan true med plutselig å komme tilbake til dem), men siden mye også handler om metode kan det være greit å bruke kommentar 1841 som eksempel.

 Der startes med et sitat fra en av de ellers mer oppegående motdebattantene som hevder at

alt som har blitt sagt om den koherensteorien dere benytter, og det av Atle er at "faktum=et saksforhold=hvordan noe forholder seg i verden". Utover det har dere referert til to forfattere som dere videre oppgir at dere lener dere på.

Mens kommentaren nevner at en kort sjekk viser at vi har tatt dette opp mange ganger, som i

• Kommentar 1702: "koherensmetoden er et kriterium for å vurdere hvilken teori som er mest sannsynlig sann. Det er altså ikke en metode for å oppdage nye data, og gitt mangelfulle data kan to teorier fremstå som like koherente. Men til det koherensmetoden er for, finnes det ingen bedre metode. Og vi har ikke trukket den utenfor dens tiltenkte anvendelsesområde for den er tenkt å kunne brukes på alle teorier som ønsker å si noe sant."

• Kommentar 1710: "Koherensmetoden handler ikke om jeg føler at mine subjektive erfaringer passer med data, men om hvor godt en allment tilgjengelig formulert teori forklarer data. Ingen kan gjøre noe annet enn å studere data så godt de kan og basert på det komme til en konklusjon om hva de mener er mest sannsynlig."

• Kommentar 1711: "Koherensmetoden sier at den teorien som integrerer flest data er mest koherent. Jo mer detaljert en teori er, jo bedre passer dermed koherensmetoden. Metoden tilsier derfor at vi absolutt bør snakke med som tok bildet og ellers skaffe oss mest mulig data med alle metoder tilgjengelige for å ha best mulig grunnlag for å vurdere ulike forklaringer mot hverandre. Koherensmetoden hilser alle undersøkelsesmetoder velkommen og favner dem alle."

 I boken utdyper vi dette på side 30-40 med bl.a. at

Begrepet «koherens» brukes på forskjellige måter, men her skal vi forstå det som at det har tre aspekter. Det første er konsistens, som betyr motsigelsesfrihet. Det betyr at de ulike delene av en teori ikke kan motsi hverandre, for gjør de det, er ikke teorien sann. En selvmotsigelse er formelt definert som det å si både p og ikke-p samtidig og med henblikk på det samme. Det andre aspektet av koherens er sammenknytning, som betyr at jo flere og tettere forbindelser det er mellom delene i en teori, desto mer koherent er den. Det tredje aspektet av koherens er omfang, som betyr at dess flere data en teori klarer å integrere, desto mer koherent er den.

En teori må altså være konsistent for å kunne være sann i det hele tatt, og i tillegg er den mer sannsynlig sann desto flere og tettere forbindelser det er mellom delene av teorien, og desto flere data teorien kan integrere. For at vi skal kunne vurdere sannsynligheten av en teori, må vi derfor spørre om det er den mest koherente blant alternativene. Det kan være at en teori er ganske dårlig, at den er full av hull, og at det er mange ting den ikke kan forklare. Er de alternative forklaringene enda dårligere og har enda flere problemer, er likevel den første teorien den beste".

Nå er dette selvsagt lettere skrevet enn gjort og mye avveininger, siden slike store spørsmål om hva slags eksistens vi lever i så liten grad kan kvantitifiseres. Uansett hukommelse er det forskjell på å lete etter gullfisk og Gud.

Å søke noe som kan være i noen univers (som guder og gullfisk) er annerledes enn å søke noe som er utenfor alle univers.

Så er selvsagt spørsmålet hvordan vi kan unngå en runddans der vi aldri kommer ut av gullfiskbollen, til smørøyet eller døren.

Er det noe ved formatet på Verdidebatt som ikke helt egner seg for lengre debatter? Er det noe ved alle debatter med hundrevis, for ikke å si tusenvis, av innlegg?

Er det noe ved de faste deltakernes oppmerksomhet? Er det slik at når man har bladd over til neste side (og denne debatten har så langt 97 sider), så er forrige (og de 95 før det) glemt?

Er det noe ved dagens debattkultur? Tror noen at "siste taler" vinner, slik at påstander som er blitt tilbakevist tidligere blir sanne bare noen gjentar dem på siste side?

Er det noe ved formen "korte kommentarer" som gjør at man stadig må forklare det samme på nytt, siden man aldri får gått i dybden eller detalj?

Eller er det bare at man er uenige og ingen vil gi seg, tape ansikt og/eller forstyrres av fakta?

Uansett er det interessant at det så langt ikke er noen som har referert til boken. Selv om man ikke vil støtte oss ved å kjøpe den, er det teoretisk mulig at det ikke er måneders venteliste på alle biblioteker.

Nå kan dette være en effekt av at de som skriver hundrevis av kommentarer ikke har tid til å lese annet. Men det synliggjør også en utfordring i debatter, rett og slett at mange ikke leser fagbøker.

Eller noen man er uenige med.

Man trenger ikke studere, det holder å synse.

Noe henger nok også sammen med at det er vanskelig å formidle at ikke bare teologi, men også religionsfilosofi er et seriøst fag.  Siden begge forholder seg til empiri fra alle andre fag er ingen vitenskaper mer egnet enn teologi og filosofi til å diskutere spørsmålet om Guds eksistens.

Noe som det merkelig nok også er stadig behov for å gjenta.

Galileo-gull

Siden noen har en sterkere og støere penn enn andre, er det flott å kunne anbefale science fiction-forfatteren Michael Flynns gjennomgang av de historiske sidene ved Galileo-saken.

Eller rettere sagt, utviklingen og debatten frem og tilbake og opp og ned og hit og dit med passere og pekefingere, mye kløkt og lite diplomati, på den humpete veien mot rettsaken i 1632.

Bloggpostene som viser at historien ikke er helt som du lærte på skolen, vil bli lagt ut fortløpende her.

1. The Great Ptolemaic Smackdown
2. The Great Ptolemaic Smackdown: Down for the Count
3. The Great Ptolemaic Smackdown: The Great Galileo-Scheiner Flame War of 1611-13
4. The Great Ptolemaic Smackdown: The Down ‘n Dirty Mud Wrassle
5. The Great Ptolemaic Smackdown: Here’s Mud in Yer Eye
6. The Great Ptolemaic Smackdown: Comet Creation
7. The Great Ptolemaic Smackdown: Time and Tides Wait Not
8. The Great Ptolemaic Smackdown: Trial and Error
9. The Great Ptolemaic Smackdown: From Plausible to Proven 

Neste gang noen trekker Galileo-kortet er det bare å syne bløffen med en historietime.

Basun for Bassi og Benedikt

Av mange grunner er det ikke enkelt å finne kvinner i vitenskapshistorien, noe som skyldes mer enn at mange er dårlige til å lete.

Noen finner man likevel, selv om det på 1970- og 80-tallet var vanlig å avvise det som umulig etter Hypatia. I middelalderen har vi en rekke kvinnelige medisinere, spesielt ved universitetet i Bologna.

Det er nok å nevne navn som Trotula di Ruggiero (f. 1090), 1300-talls-medisinerne Abella, Rebecca de Guarna og Mercuriade, for ikke å glemme Dorotea Bucca (1360–1436) og Constanza Calenda (1400-tallet).

I kjølvannet av Svartedauden og den gryende renessansen ble mulighetene imidlertid dårligere og det skulle ta tid før kvinner igjen fikk innflytelse.

Når det så i større grad begynte å bli mulig igjen, spesielt på 1700-tallet, var grunnen den motsatte av hva det er blitt vanlig å tenke. Kvinnelige pionerer innenfor vitenskapen seilte ikke fram i kjølvannet av opplysningstiden tross kirkelig motvind.

Det skjedde tvert i mot godt hjulpet av pavelig medvind.

Nå betyr ikke det at Den katolske kirken plutselig byttet hest og diskret glemte tradisjonelle tanker om kvinners rolle. Man favoriserte ikke kvinner i offentlige stillinger.  Men man gjorde det mulig for dyktige kvinner å få roller, selv om menn fortsatt var i klart flertall.

Kanskje den viktigste av disse var Laura Maria Caterina Bassi (1711-1778). Hun lærte seg latin og fransk av sin fetter som var prest. Hun forbløffet alle hun møtte med sin kunnskap og intelligens. Medisinprofessoren Tacconi ved universitetet i Bologna var så imponert at han underviste henne på fritiden.

Hun utmerket seg tidlig  på områder som biologi, naturhistorie og medisin. Hennes evner vekket den sterkt vitenskapinteresserte kardinalen Prospero Lambertinis (1675-1758) oppmerksomhet og han oppmuntret henne til å arbeide videre med naturfilosofi.

Resultatet var at hun ble professor i anatomi i 1731 ved universitetet i Bologna, bare 21 år gammel. Hun ble medlem av det italienske vitenskapsinsitituttet året etter og året etter det igjen leder av det.

At dette var en dame utenom det vanlige antydes nok også av at hun fikk 12 barn (eller 8, kildene sier forskjellig), uten at hun lot noe slik hindre hennes karriere. Det kan også ha hulpet at bare 5 av barna overlevde fødselen.

Dette satte nok likevel en og annet brems på hennes forelesningsvirksomhet ved universitetet. Der var det  forøvrig også formelle begrensinger for at kvinner kunne undervise, men de ble etterhvert overprøvd, mye takket være begeistrede studenter.

Bassi fortsatte likevel å undervise i sitt eget hjem, sammen med ektemannen Giuseppe Veratti som også var fysiker. Det skadet ikke at de hadde etablert et eget forskningslaboratorium i huset.

Etterhvert dreide interessen hennes seg over til newtonsk fysikk som hun var toneangivende i å få innført ved italienske universiteter.

Men så var det altså paven. Omtalte kardinal Prospero Lambertini var blitt pave i 1740 under navnet Benedikt XIV. Han opprettet i 1745 en gruppe eliteforskere kalt Benedettini som skulle bestå av 25 medlemmer.

Ikke uventet ønsket Laura å bli med i gruppen, men møtte sterk motstand fra flere av forskerne. Redningen ble hennes gamle støtte Lambertini som utnevnte henne som eneste kvinnelige medlem.

Det  bør ikke overraske noen at hun tredve år senere, i 1776, ble den første kvinnelige professor i fysikk i Europa.

Ektemannen? Han ble hennes assistent. 

Da Laura Bassi døde i  1778, hadde hun et rykte og en posisjon som gjorde det langt lettere for kvinner å bli fysikere. Dessverre havnet hun likevel i glemmeboken, antagelig godt støttet av at myten om Den katolske kirken som vitenskapens verste fiende vokste så sterkt i løpet av 1800-tallet. 

Dermed er i stedet en heller antikatolsk fysiker som Marie Curie (1867-1934) blitt stående som den store kvinnelige fysikkpioneren. Ikke minst fordi hun var den første som fikk to nobelpriser, i fysikk (1903) og kjemi (1911).

Hadde Alfred Nobel levd på 1700-tallet, ville vi nok heller husket Bassi for nobelpriser i biologi, medisin og fysikk. Når det ikke skjedde får vi nøye oss med å takke henne for at så mange kvinner er blitt fysikere, selv uten å kjenne paven.

Hitle eller kristne?

Selv om det begynner å bli en stund mellom hver gang jeg ser noen hevde at Hitler var kristen, har dette vært mye debattert de seneste årene, spesielt i tråder som involverer antiteister/militante ateister/nyateister (stryk det som ikke passer).

Jeg skrev en del sider om saken i Svar på tiltale i fjor, med noen oppfølgere på Verdidebatt om at Hitler var ingen praktiserende katolikk. En som nok når et bredere publikum er J.P. Holding med en ganske lang og informert gjennomgang i Hitler's Christianity der han forbilledlig unnlater å hevde at Hitler var ateist eller prøver å skjule arisk tysk teologi knyttet til "Positiv Kristendom" (Positives Christentum).

Så er det alltid gjenværende spørsmål, selv om de kan bli tildels finurlige og smale, slik David Marshall stiller her, med Holdings svar.

Når problemstillingen av og til dukker opp, er mye av grunnen at ateister kan føle seg provosert, slik jeg skriver i Svar på tiltale:

En av de beste måtene å erte opp ateister, er å si at Hitler egentlig var ateist. Det hender dessverre at kristne påstår dette, og det er forståelig at ateister reagerer. Ikke bare fordi Hitler ikke var ateist, men fordi påstanden stempler alle ateister. Skal jeg sette meningsmotstandere i forlegenhet er det bare å trekke Hitler-kortet, selv om det vel så ofte slår tilbake på meg selv. Saken blir dermed ikke bedre når noen snur på flisa og hevder at han var kristen. Resultatet er debatter som tar mye tid og oppmerksomhet. Dermed har Richard Dawkins satt av fem sider på den i sin bok om Guds eksistens, inkludert pavens rolle under krigen. Når også jeg bruker plass er det ikke bare fordi slike påstander fungerer stemplende og får gemyttene i kok, men fordi de synliggjør holdninger og kildebruk. Det hører også med at det ofte tar mer plass å svare på påstander enn å fremme dem.

Selv om det er litt uklart hva Hitler stod for religiøst (ikke minst fordi han skifter retorikk over tid)

er det vanskelig å finne belegg for praktiserende katolisisme. Hans offentlige uttalelser som kan tas til inntekt for noe katolsk, virker mer instrumentelle enn inderlige. Ingen kilder nevner at han gikk til messe eller mottok sakramentene. Man ser ikke helt for seg Hitler i skriftestolen. Han kan sjelden tolkes som mer enn nasjonalistisk allmennreligiøs eller som politisk bruk av kristne fraser. Selv om det ikke finnes kilder til at Hitler meldte seg ut av Den katolske kirken, mistet han etter alt å dømme allerede før første verdenskrig det han måtte ha hatt av barnetro.

Leser man Hitler, er det tydelig at han så på seg selv som ”religiøs”, men at han foraktet organisert religion. Alt som smakte av noe jødisk ved Jesus må være senere tillegg av en korrupt kirke. Den historiske Jesus bare må ha vært jødehater. Kristen tro var for de uvitende massene, men måtte renses for jødiske elementer som nestekjærlighet og tilgivelse.

Mye handler likevel om ordbruk.

Når vi vurderer spørsmålet om Hitler var “kristen” berører vi også et annet viktig tema. Hva handler ord og begreper om? Å hevde at noen er kristen bare fordi de ikke har meldt seg ut av et kirkesamfunn, kan ha sin verdi som propaganda. Oppfattes personen som en helt, er det fristende å ta ham til inntekt for sin kirke. Er personen en skurk, kan man se sitt snitt til å sverte kirken. Men vi opptrer ikke seriøst i forhold til normal begrepsbruk.

Sier vi at Hitler var kristen, utarmer vi innholdet i ordet. Og vi snakker ikke om nøytrale uttrykk. Mens få ville oppfatte det som anklage mot sjakkspillere om noen hevdet at Hitler var medlem av en sjakklubb, blir påstander om Hitler som kristen fort sett som angrep på kristne. Når så Hitler ikke var i nærheten av det man med noen grad av mening kan kalle kristen tro, er det eneste man oppnår en retorisk effekt.

Sporten å sammenligne meningsmotstandere med Hitler kalles ofte for å hitle og tas ikke uten grunn som tegn på at man har tapt debatten.

Enten man hitler kristne eller kristner Hitler.

Freud og Lewis i kveld

Det overrasker ikke at teaterstykket Freuds siste møte får gode anmeldelser, enten vi snakker om Dagsavisen, Dagbladet, Vårt Land eller nettsteder som Kulturspeilet.

Stykket spilles på Amfiscenen på Nationaltheatret og er skrevet av Mark St. Germain. Kjetil Bang-Hansen er regissør og Kim Haugen og Lasse Lindtner har de to hovedrollene.

Dermed er det bare å bestille billetter (visstnok flere igjen også i dag) og bli med på forhåndsseminar 17:00 på Litteraturhuset der som tidligere omtalt Bang-Hansen og en viss Davidsen introduserer stykket.

Det hele handler altså om livets større spørsmål gjennom en dels lavmælt og dels intens samtale mellom psykoanalytikeren Sigmund Freud og forfatteren C. S. Lewis.

Førstnevnte hadde gått fra å være kristen til ateist, sistnevnte fra ateist til kristen.

Handlingen blir ikke mindre eksistensiell av at dette skjer i 1939, samme dag som britene erklærer krig mot Tyskland. De to som samtaler er like vare for flyalarmer som for hvor gassmaskene er plassert.

Ketil Moe skriver på Kulturspeilet at

Vi likte denne forestillingen. Det blir ordentlig teater når alvorlige ting i tilværelsen blir satt under debatt som her. Forestillingen sklir ikke ut i fråtsing i kjente personers tankeverden understreket av flyalarmer og hallomannen i BBC's dramatiske meldinger denne dagen. Det er slik vi liker teater, at det tar publikum på alvor og at vi konfronteres med problemstillinger i oss.

Forestillingen er krydret med tørrvittig humor som sammen med spillet skaper levende og god kontakt med salen.

 Dagavisens Mode Steinkjer er ikke snauere i sin omtale av Mestermøtet på Amfi.

For skuespillerne Haugen og Lindtner er «Freuds siste møte» en gavepakke, en stramt regissert duell med intellektuell tyngde og mange fasetter å spille på, særlig for Lindtner som ikke bare skal agere en 83-åring, dels bitter, fullt og helt arrogant og ikke så lite menneskelig under et kontant ytre. Han er også syk, døende og søkende etter svar på de vanskeligste av alle spørsmål. Haugens C.S. Lewis har den skarpe britiske humoren og den uredde holdningen som gjør møtet til noe mer enn en samtale. Det blir en psykoanalytisk konsultasjon der psykiateren selv blir gjenstand for en samtalepartners granskning, det blir en debatt om påvirkningen fra Lewis nære venn J.R.R. Tolkien og om eventyr som etter Freuds oppfatning ikke har tyngde av betydning.

Så er det også noen mindre positive.
I Oslopuls kaller Therese Bjørneboe det et langtekkelig konversasjonsstykke, en Idékamp uten nerve.

Til tross for at Mark St. Germains stykke kan kalles en velkonstruert teaterlek, som omgås referansene finurlig, er det sjangermessig sprikende. Dialogen er banal, selv om den er referansetung.

For noen av oss høres nettopp det forlokkende ut, men det kan være en utfordring å få med seg dette når man som Bjørnebo ikke er kjenner Lewis.

Mye av det som gjelder C.S. Lewis (Kim Haugen) går meg hus forbi, før jeg leser meg opp i ettertid. I fremstillingen av Freud, vil de fleste henge med.

Heller ikke alle øvrige anmeldere er like bevandret i C.S. Lewis og dels omtaler ham som en gigant på grunn av ... Narnia-bøkene (og altså ikke på grunn av noe annet), som professor ved Oxford (det ble han aldri) eller som professor ved Cambridge (det ble han, men det har ikke noe med dette stykket å gjøre og Tolkien var aldri der).

Dermed kan vi støtte Steinkjer i at

Det er svært tvilsomt at psykoanalytikeren Freud og litteraturprofessoren og forfatteren C.S. Lewis noensinne møttes i virkeligheten, men noen uker før Freud døde i sitt eksil i England, fikk han angivelig besøk av en professor fra Oxford.

Dessverre et klart bevis på at det ikke var Lewis som kom på besøk.

Oppdatert med flere anmeldelser 26.09.2013:

• Finnes det en Gud? - Ida Lou Larsen i Klassekampen ("morsomt, utfordrende og aktuelt", "dramatisk ... ganske svakt"). 
• Flue på veggen! - Daniel Sandvik i National blogg ("sann fryd å være tilskuer til et slikt fantastisk teater").

400 000 røde roser

Siden fremtiden er noe av det vanskeligste å spå om, forundrer det ikke at jeg tok grundig feil i når Dekodet ville passere 400 000 treff.

Mens det tok 8 måneder fra 200 til 300 000, tok det bare fem måneder fra 300 til 400 000.

Nå er ikke dette mitt ansvar, men ulydige lesere. Jeg sa klart fra at det ikke skulle være mer enn 417 treff i snitt per dag, men var det noen som ville høre?

At det i stedet har ligget rundt 600, tar ikke jeg på min kappe, selv om det ikke bare er lesernes feil. Også VG må ta sin del av ansvaret.

Forsetter dette, passerer vi 500 000 i vinterferien. Nå hadde det sikkert vært hyggelig, men det hadde vært enda hyggeligere om Northug til da var blitt frisk og kommet i form.

Foredragsholder og ekspert

Da var programmet klart for morgendagens fantastiske hemmelige festival der jeg som kjent skulle snakke om det berømte temaet ett eller annet. Nå er dette blitt presisert til å handle om noe.

Og da er det endelig noe jeg har brukt mye studietimer på, TV-serier.

Det er blitt laget mange sjangerrelevante TV-serier de siste årene. Science fiction, fantasy, serier som kanskje ikke direkte er det men i hvert fall inneholder mange allusjoner til sjangeren, og serier som definitivt ikke er innenfor sjangerens grenser men som omhandler ting mange fans erfaringsmessig er interessert i. Hva ville Johannes H. Berg ha likt? Bjørn Are Davidsen tar sats og peker i en bestemt retning. Hvis du vil vite hvilken, kan du komme på Fantastisk lørdag 21/9 kl 16.10. 

Nå har det jo kommet en og annet TV-serie siden 2004, så hvilke/hvilken jeg skal fokusere på vil ingen få vite før i morgen og siden du ikke kommer, får du aldri vite det.

Men det kan godt være en eller annen av dem som er under. Eller kunne vært på de blanke feltene.

Samfunnsdebattant og ekspert

Det skal tydeligvis ikke mer til enn 5 minutter på telefonen med en journalist for å kunne legge samfunnsdebattant og religionsekspert til CV'en.

Anledningen var at det tidligere i uken kom frem at Frp's Per Willy Amundsen ytret på Facebook (angivelig før 22. juli) at "Jeg frykter for at et nytt korstog blir nødvendig", skal vi sikre at hans sønn får oppleve å vokse opp med samme friheten som Amundsen.

Om ikke annet lærer vi at han oppfatter perioden med NRK-, strøm- og telemonopol, kveldstengte butikker, sterke begrensinger i antall skjenkesteder, søndagsstengte butikker, reklameforbud for røyk og alkohol, som en frihetens time.

Nå kan jeg ikke love at det skal bli en vane å uttale meg om Amundsen, men det slår ofte godt an, som dette innlegget om Håpløs historieløs som har passert (og her er det bare å holde seg fast) 1200 treff.

Når unnskylder Amundsen seg med at han brukte korstog i overført betydning. Det er jo lett å si i ettertid, men ikke like lett å lese ut fra meldingen på Facebook.

Hvis han mener korstog opplagt kan brukes på den måten og at de som leser ham på Facebook naturlig må forstå ham slik, bør han også akseptere at muslimer kan bruke ordet Jihad på noe annet enn hellig krig.

Men det er altså ikke ofte man ser Amundsen medgi at Jihad kan brukes om etterstrebelse eller anstrengelse for å leve et moralsk og rettferdig liv.

Nå gir ikke det oss grunn til å være naive overfor islamister eller underslå økonomiske utfordringer av dagens innvandringstakt og flyktningestrøm, enten vi snakker om polakker eller pakistanere, somaliere eller irakere.

Men vi trenger heller ikke være naive overfor effekten av Amundsen facebook-kommentar.

Likkledet i flere deler

Da ble endelig Atle Ottesen Søviks Likkledet i Torino. En kritisk vurdering publisert etter noen års arbeid med stoffet og påfølgende fagfellevurdering i Teologisk tidsskrift (3/2013).

En noe kortere versjon er gitt i Eksisterer Gud? og en svært kort oppsummering finnes i dagens Vårt Land (gjengitt på Verdidebatt her, så det er bare å vente på ... interessante kommentarer).

Nå vil vel flere tenke med meg at dette er alt for kort og at vesentlige innvendinger ikke er besvart. Atle som er en grundig fyr har heldigvis lagt ut flere deler som opprinnelig skulle være med, men som tidsskriftet fant for detaljerte. Han ønsket opprinnelig å skrive tre artikler, fikk godkjent å sende inn to, før redaksjonen endte med å publisere én.

Hva mener så jeg om dette likkledet?

Jeg har skrevet en del om det tidligere (særlig her, men se også her) og har vært rimelig skeptisk. Samtidig har jeg sett at likkledet har elementer som gjør det interessant å diskutere, spesielt om det likevel kan dateres til før middelalderen og ikke til 1300-tallet som er seneste offisielle tall.

Atle som har jobbet langt mer med kledet enn meg, har imidlertid gode argumenter for at kledet stammer fra Jesus, selv om dateringen ikke er feil.

Nå høres det kanskje rart ut, men poenget er rett og slett som han uttrykker det på Verdidebatt at

Er dette bildet fra 1192 av likkledet?

Men hva da med C-14-prøven? Den sa at likkledet med 95 % sannsynlighet er fra mellom 1260 og 1390. Men det er meget sikkert at dagens likklede er avbildet på et bilde fra 1192. Og C-14-prøver er langt i fra sikre, men bommer ofte grovt av ulike grunner. I en artikkel i Thermochimica Acta fra 2005 viser kjemiker Ray Rogers hvordan han fant innvevde tråder som var blitt farget i det samme området som prøven ble tatt fra. Det tyder på at det har vært en reparasjon i området som har forstyrret C-14-prøven.

Selv om bildet fra 1192 har forbløffende likheter med mønstre og hull i kledet, vil det og andre forhold alltid kunne diskuteres. Det er dermed viktig å se på totaliteten av indisier, noe Atle gjør svært detaljert og lydhør for skeptiske innvendinger.

Når jeg vet det er det fordi jeg har bidratt med atskillige i dialog med ham om likkledet de seneste årene.

Jeg har mange ganger vært fristet til å si som Festus til Paulus i Apostlenes gjerninger 26,24-25 at Atle er fra sans og samling, og at all lærdommen hans driver ham fra forstanden. Irriterende nok har Atle stadig vist den ærede Bjørn Are at han ikke er fra forstanden, og at alt han sier er sant og vel gjennomtenkt.

Atles konklusjon er ganske sterk og langt bedre begrunnet enn mange skulle tro.

Er likkledet i Torino Jesu ekte likklede? Med tanke på alle de falske relikvier som finnes og at en C-14-prøve har sagt at kledet er fra 1300-tallet, så er det naturlige utgangspunkt å tenke at det må være falskt. Men hvis man ser bort fra alt det feilaktige som hevdes for og mot kledet på internett og i ikke-vitenskapelig litteratur, men heller bare forholder seg til seriøse, fagfellevurderte vitenskapelige tidsskrifter, så viser det seg at argumentene for at det er ekte faktisk er sterkest.

Hva er så de viktigste slutningene og argumentene?

For det første viser kledet alle tegn på å være av en død korsfestet mann, og ikke et påmalt bilde.

At avtrykket stammer fra en død korsfestet mann kan vi se av for det første at det er blod på kledet. Når man lyser med ultrafiolett lys på kledet kommer det små ringer rundt alle blodspor som skyldes serumet i blodet. Påstanden om at blodet bare er maling blir dermed helt usannsynlig, for hvorfor ville noen male usynlige ringer rundt alle blodflekkene? Videre ser vi at det ikke er kroppsavtrykk der hvor det er blodspor. Det viser at blodet kom på først, og så kom kroppsavtrykket etterpå. Det er det man ville forvente om det ble pakket rundt en død mann, men motsatt av hva en forfalsker ville ha gjort.

Avtrykket er ekstremt tynt (bare 2-6 tusendels millimeter tykt), og avtrykket befinner seg bare på overflaten av fibrene i kledet, mens fibrene er klare inni kjernen. Maling er dermed utelukket, og ingen har klart å lage en forfalskning som er slik selv om mange har prøvd.

For det andre viser kledet mange tegn som peker i retning Jesus, men som ikke var helt slik man ellers fremstilte ham i middelalderen.

Avtrykket må være av Jesus eller av noen som prøver å etterligne Jesus, fordi alle detaljer stemmer med evangeliet. Videre er det spor av en tornekrone, og vi kjenner ikke til noen andre som ble korsfestet med tornekrone. Og til slutt er kledet et flott linklede som det ville være veldig unaturlig at en vanlig kriminell korsfestet skulle ha blitt lagt i.

Mange detaljer er slik man ville forvente om det var ekte, men ikke om det var en forfalskning. Naglemerker, piskemerker, kroppsstilling, og at han er naken er eksempler på ting som på kledet stemmer med virkeligheten, men ikke med kunsten på 1300-tallet. Hvis man skulle lure folk ville man jo spille på hva de forventet og ikke motsatt.

For det tredje stemmer kledet lite med hva vi kjenner av muligheter i middelalderen til å lage et slikt avvtrykk og til å se hva det forestiller - altså som et "fotografisk negativ", slik vi kan i dag.

Avtrykket er veldig diffust, så det er først da det første fotografiet ble tatt av kledet at det kom et veldig tydelig avtrykk av en mann frem på negativen.

Det er helt usannsynlig at noen har korsfestet en jødisk mann for å lage en forfalskning som både er genial i historisk og anatomisk kunnskap, men samtidig veldig diffus og forskjellig fra hva folk ville forvente å se. I tillegg har kledet masse spesielle egenskaper som ingen i dag klarer å gjenskape.

For noen er nok det fjerde punktet det mest problematiske, rett og slett at likkledet kan inngå i en argumentasjon om Jesu oppstandelse.

Men kan også likkledet si noe om en oppstandelse? Mannen som har forårsaket avtrykket, er åpenbart død, med masse blod og serum fra spydstikket i siden. Han har klare tegn til rigor mortis, og avtrykket stammer mest sannsynlig fra slike gasser som kommer fra kroppen noen timer etter man er død. Det finnes likevel ingen tegn på de forråtnelsesprosessene som settes igang ca. 30 timer etter at noen har dødd. Det er for så vidt ikke særlig mystisk i seg selv, for det trenger bare bety at noen har fjernet liket innen 30 timer etter at døden inntraff.

Det mystiske er likevel dette: Blodsporene ser helt intakte ut og er ikke smørt utover slik man ville forvente om en kropp ble fjernet der et klede lå inntil størknet blod på en kropp. Det man kan utlede av disse funnene, er at det har vært en død kropp der, men at den har forsvunnet sporløst innen 30 timer. De ukjente geniene som eventuelt forfalsket dette, må da ha vært mer geniale enn noen andre etter dem, for ingen kommer på noen naturlig forklaring på dette.

Kort sagt ingen grunn til å tro det vil bli lagt noe klede over debatten med det første.

Tilsiktet anbefaling

Muligens er det ikke helt utilsiktet at Brad Gregorys The Unintended Reformation: How a Religious Revolution Secularized Society kan reformere hvordan vi ser dagens samfunn og hva som har ført oss hit.

Slik blurbet på Amazon forteller er handler boken like mye om nåtiden som fortiden.

Brad Gregory identifies the unintended consequences of the Protestant Reformation and traces the way it shaped the modern condition over the course of the following five centuries. A hyperpluralism of religious and secular beliefs, an absence of any substantive common good, the triumph of capitalism and its driver, consumerism—all these, Gregory argues, were long-term effects of a movement that marked the end of more than a millennium during which Christianity provided a framework for shared intellectual, social, and moral life in the West.

Refomatorene mente det godt, og deres reaksjoner på 1500-tallet var ganske forståelige i lys av datidens debatter og kirkepolitikk. Men den utilsiktede konsekvensen var fragmenterte samfunn som over tid har endt med å dyrke forbruk fremfor fornuft.

Vi lever i samfunn som er splittet på så mange måter og der det er vanskelig å finne felles plattformer utover vedtatte lover og menneskerettigheter - og selv de kan tolkes høyst forskjellig.

Selv mange som aner utfordringene trøster seg med at Fremtiden er guden som skal redde alt.

Mens Gregory viser at det kanskje også kan finnes noen svar eller i det minste oppklarende momenter i fortiden.

Before the Protestant Reformation, Western Christianity was an institutionalized worldview laden with expectations of security for earthly societies and hopes of eternal salvation for individuals. The Reformation’s protagonists sought to advance the realization of this vision, not disrupt it. But a complex web of rejections, retentions, and transformations of medieval Christianity gradually replaced the religious fabric that bound societies together in the West. 

Today, what we are left with are fragments: intellectual disagreements that splinter into ever finer fractals of specialized discourse; a notion that modern science—as the source of all truth—necessarily undermines religious belief; a pervasive resort to a therapeutic vision of religion; a set of smuggled moral values with which we try to fertilize a sterile liberalism; and the institutionalized assumption that only secular universities can pursue knowledge.

Gregory ser på seks utviklingsrekk som samlet og hver på sin måte har bidratt til hvor vi står i dag.
Det handler om synet på Gud, på sannhet, på institusjoner, på etikk, på forbruk og på kunnskap.

Han går nøye gjennom hver av disse områdene med mange eksempler på hvordan dette har endret seg. Gud er erstattet av Vitenskapen (som om det skulle være noen motsetning), sannhet av relativisme (som om noen klarer å leve etter den), én samlende institusjon som står over staten til mange som er underlagt staten, pliktetikk av rettighetskrav, nøysomhet av grådighet, helhetstenkning av spesialisering som ender i fragmentering.

Som han sier i boken er hovedargumentet at

the Western world today is an extraordinarily complex, tangled product of rejections, retentions, and transformations of medieval Western Christianity, in which the Reformation era constitutes the critical watershed.

Mye handler om synet på forholdet mellom Gud og verden, der mange tror at naturvitenskap har motbevist Guds eksistens ved å gi oss svar på fenomener man tidligere tilla Gud. Men det er altså en zombieforestilling som ikke kan avlives ofte nok.

It is self-evident that a God who by definition is radically distinct from the natural world could never be shown to be unreal via empirical inquiry that by definition can only investigate the natural world. To posit any link between science and the unreality of God therefore presupposes that God is in some sense being conceived as part of the universe-or, in Christian categories, that God and creation have been in some way combined, conflated, or confused.

Denne og andre feiloppfatninger er i følge Gregory altså utilsiktede effekter av uforløste debatter med røtter i reformasjonen.

Against the intentions of its protagonists, the Reformation ended more than a thousand years of Christianity as a framework for shared intellectual life in the Latin West.

Så kan man si mye om dette, med konkretiseringer, nyanser, fotnoter og forbehold, noe Gregory da også et stykke på vei gjør.

Samtidig bringer han en forfriskende analyse som ikke legger mye i mellom om hvordan vi har misforstått fortiden, hvor lite som skulle til for å endre på bærekraftige oppfatninger og hvordan korte perspektiver hindrer oss i å se hvor vi er kommet fra.

Og hvorfor vi er havnet i dagens situasjon, på godt og vondt.

I motsetning til Charles Taylors A Secular Age er boken til og med leselig. Og så finnes et sammendrag på video.

Hemmelig lørdag

Selv om det har vært dårlig soppvær i år og du allerede har plukket alle bær du behøver, trenger du ikke å ta turen til Fantastisk lørdag på Chateau Neuf 21. september som altså er førstkommende (hvis du lurer) ...  lørdag.

Grunnen er rett og slett av vi ønsker å holde dette gratisarrangementet for oss selv. Det hadde tatt seg ut om fremmede forstyrret vår sutring over fantasyfans før og nå.

Så langt har vi likevel ikke klart å hindre at programpostene blir lagt ut her fortløpende. Uheldigvis har det sluppet ut at det er mye å sette tennene i, enten du er interessert i etiske sider ved Lord of the Rings og Harry Potter, Folketro i fantasy eller Superhelter i populærkulturen.

Det er også en nedside at jeg er bedt om å boltre meg i 10-20 minutter en eller annen gang med ett eller annet som på en eller annen måte har tilknytning til Johannes H. Berg som altså av mer enn én eller annen grunn er inspiratoren for denne dagen.

Det er en hemmelighet om det vil være anledning til å kjøpe seneste bind av Minneboken for Johannes - eller til og med første.

Husk ikke å glemme at det er viktig at du ikke sier fra om denne dagen til noen. Og hold deg hjemme!

Dummedagsberget

Det er ikke et helt ukjent fenomen at det er lett å bli arrogant eller besserwissende om man vet man kan mye om noe.

Bare en gruppe er verre - de som ikke vet hvor lite de kan.

Dette henger sammen med Dunning-Kruger-effekten som er blitt berørt på Dekodet tidligere. Man innbiller seg at man behersker et emne eller i hvert fall at man gjør det mye bedre enn de fleste.

Tilsvarende erfaringer ligger nok bak Francis Bacons kjente utsagn (fra dette essayet) om at "A little philosophy inclineth man's mind to atheism, but depth in philosophy bringeth men's minds about to religion".

I dag ville han sikkert lagt til at "A little science inclineth man's mind to creationism, but depth in science bringeth men's minds about to evolution".

En noe mer folkelig fremstilling er figuren under, hentet fra Saturday Morning Breakfast Cereal.

Linken gir eksempler på Dummedagsberg som at "The American War Really had nothing to do with slavery".

Det er ikke vanskelig å finne flere.

Dekodet kan dermed glede gamle og nye lesere med en serie slike og vi lover å komme tilbake med flere. Merk at disse er fra real life og ikke funnet på i farten fra nærmeste Dummedagsberg.

- "Ingen dør i tegneserier, så de handler om udødelighet. Bare se på Donald!"

- "Hvis mennesket stammer fra apene, hvorfor finnes det fortsatt aper?"

- "Science fiction handler om fremtiden!"

- "Før trengte man Gud til å forklare naturfenomener, men nå har vi vitenskapen!"

- "Siden ingen av passasjerflyene ble skutt ned 11. september, må myndighetene være involvert!"

- "Darwin ble kristen på dødsleiet!"

- "All rockemusikk går i moll!"

- "Du er like mye en ateist som meg, jeg bare slumper til å tro på én gud mindre enn deg!"

- "Fordommer er alltid farlige!"

- "Jesus kan ikke ha eksistert siden han ikke er nevnt i offisielle kilder mens han skal ha levd!"

- "Progrock er stort sett selvopptatte soloer!"

- "Ikke noe har ført til mer krig enn religion!"

- "Tegneserier er for barn!"

- "Hitler var kristen!"

- "De beste avisene er upartiske!"

- "Konspirasjonsteorier er gøy!"

- "Kirken hatet kunnskap og forfulgte vitenskapsmenn i middelalderen!"

- "Relativitetsteorien viser at alt er relativt!"

- "Det er et vanlig Gudsbevis at siden alt må ha en årsak, må universet ha det, og derfor finnes Gud!"

Og slik går no dagan.

Dawkins og Davidsen på Verdibørsen

Bortsett fra uvesentlige detaljer som at det var med én ukes mellomrom og at ingen av oss var til stede i studio, er overskriften helt riktig.

Så kan man jo håpe at det en gang blir mulig å møtes noe mer face to face (eller face samme veien) enn ved arrangerte bilder på blogg.

Eller i det minste voice to voice.

Foranledningen for innslagene på Verdibørsen var enda et av disse ... interessante utspillene til Dawkins. Mer presist at han godt timet under avslutningen av Id uttrykte på Twitter at 

All the world's Muslims have fewer Nobel Prizes than Trinity College, Cambridge. They did great things in the Middle Ages, though.

Nå er jo dette en formelt riktig, men lite lærerik påstand og uformelt en heresi fra det politisk korrekte.

Dermed var det ikke til å unngå opptil flere dask på lanken. En av disse var det formelt riktige at

A similar (and infuriating for Dawkins) 'fact' is that Islam has more recipients of Nobel Prizes than Dawkins. It's bad scientific method.

Ikke helt uventet ble dette altså tema på Verdibørsen forrige helg, inkludert debatt mellom leder i Antirasistisk Senter, Rune Berglund Steen, og Hege Storhaug, leder av Human Rights Service.

Nå er det nok mulig å finne noen som er mer enige enn disse, noe vel NRK hadde i bakhodet for å skape noen smuler temperatur. Heldigvis fremstod begge for det meste uten store inntak av tran eller trass, så debatten ble mer opplysende enn formørkende.

Særlig om vi ser bort fra Steens uimotsagte påstand om at "kristendommen har ikke alltid vært til fordel for vitenskapen i Vesten, på ingen som helst måte". Og om at det er like legitimt å se på kristendommen som sterkt regelpreget, hvis man mener Islam er det.

Temaet "er det noe i islam som hindrer nytenkning?" ble fulgt opp i denne helgens program.

Førstekonservator Vidar Enebakk ved Teknisk Museum fikk spørsmål i lys av utstillingen Sultans of Science. Enebakk la vekt på at utstillingen ikke handlet om Islam i dag, men om forhold i middelalderen og at det fantes ulike islamske tradisjoner med ulik støtte av naturfilosofi.

Videre fikk førstelektor på Tannlegehøgskolen i Oslo, Qalb Khan Ahmed, frem at noe av årsaken til relativt sett lite vitenskapelig virksomhet i den muslimske verden i dag, blant annet skyldes autoritære styresett og en tilbakeskuende konservatisme.

I stedet for å jakte etter nye oppdagelser, soler man seg i glansen av den islamske gullaladeren i middelalderen.

Så var det tid for denne Davidsen, med et opptak fra serien i 2010 basert på Da jorden ble flat - mytene som ikke ville dø.

Dermed ble det avsluttende ordet i disse to programmene basert på Dawkins kvitring at det både var en islamsk gullalder, naturfilosofisk sett, og en vestlig i ulike faser og på ulike områder, spesielt fra slutten av 1000-tallet.

Samtidig som det er en tendens til å overdrevent romantisk fremstilling av islamske kulturområder i perioden, har det i flere århundrer foregått til en tilsvarende svartmaling av eurpoeisk middelalder.

Heldigvis kunne denne nøytrale Davidsen fortelle hva som var den faktisk sannheten.

Siden verken han eller andre fikk svare direkte eller særlig opplysende på spørsmålet om det er noe i islam som hindrer nytenkning, kan det kanskje hjelpe å linke til omtalte Davidsen og hans ateistiske støttespiller Snoen.

Selv om det kan gi noen dask på lanken å hevde det formelt riktige at teologi har avgjørende betydning for naturvitenskap.

Her er det liv!

Liv på Mars! Uærlig og uredelig stjålet her.

Tilbake igjen, etter noen dagers jobbsamling på fjellet.

Siden jeg fremstod som alien med tweed og sonic screwdriver på kostymekvelden der vi feiret tidenes TV-øyeblikk, er det som seg hør og bør på sin plass å nevne seneste artikkel i St. Olav kirkeblad, om Tro og liv på andre planeter.

Saken har skapt liv på Dekodet noen ganger før, men siden en god ting kan gjentas for ofte, tar jeg kun med ingressen.

Da man for noen år siden mente å se spor av liv på Mars, ble astronomer spurt om de var “religionenes verste fiende”. Svaret var at funnet nok var i strid med religionene, men målet hadde ikke vært å angripe dem. Inntrykket endres ikke når det sies at vi i uminnelige tider har trodd vi er den eneste kloden med liv og at kristendommen ikke stemmer hvis det er liv på andre planeter.

 Kommer plutselig tilbake med mer enn en teaser senere.

Sørgelig spill i Vårt Land

Mens er inne på formen for fan fiction vi berørte i går, kan vi fortsette med forestillingen som nå er på vei til Operaen etter tidligere å ha vært vist i Bergen.

Sørgespillet Judas-evangeliet er omtalt over to sider i dagens Vårt Land og ser ut til å være et noenlunde kreativt forsøk på å lage et stykke om livets store spill, veivalg og skjebne.

Men enten det er skjebnen eller veivalg følger avisen spillet der dette kun omtales som et "omstridt evangelium om Judas", uten å nevne at det ikke kan si oss noe om Judas eller er noe evangelium.

For regissøren Tore Vagn handler dette uansett ikke om konkrete personer, men om et almenmenneskelig drama.

Slik jeg ser Judas, er han for meg like mye en funksjon, en menneskelig mulighet, som han er en person.

Gang på gang har historien tilrettelagt situasjoner som leder mennesker nær det punktet Judas stod på i det berømte spillet om Jesus fra Nasareth. Og gang på gang skal mennesker komme til å tre inn i posisjoner som på grunnleggende vis slekter på den Judas Iskariot en gang trodte inn i.

“Det ville vært bedre for det mennesket om det aldri var blitt født”, heter det i Matteusevangeliet. Mulig det – men ville det vært bedre for oss?

Oppslaget (ligger ikke på nettet) tilhører tradisjonen for ikke å forklare hva slags evangelium det er eller hva et evangelium er eller hva som er historie.

Man kunne trukket i en liten notis på siden trukket frem hva forskning sier om slike tekster og sagt noe fornuftig om sjangeren. Man kunne brukt anledningen til å si noe som kunne informert leserne, og unngått å forsterke gammel feilinformasjon.


Men som så ofte når noe kalles et evangelium eller er en religiøs tekst, synes det tvert i mot som det gjelder å sende forskning og fornuft på dør. I stedet for å diskutere innholdet rasjonelt, løftes det opp i en sfære eller etasje der rasjonalitet ikke lenger gjelder.

En tekst fra 200-tallet er like god som en fra 700-tallet som en fra før år 100.
Er den kontroversiell fordi den sier noe annet enn Bibelen, synes det som om det er større grunn til å løfte den frem.

Alt handler om hva som sies, ikke om det som sies kan relateres til noe historisk.

Mens det stadig nevnes om en tekst gir en annen historie enn i Det nye testamentet, nevnes sjelden om den er historie i det hele tatt.

Eller mer presist når teksten er skrevet og om det er så lenge etter begivenhetene at den ikke på noen måte kan brukes av historikere.

Det er dermed talende eller tankevekkende eller ihvertfall sløvt at det ikke nevnes at Judas-evangeliet tidligst er fra andre halvdel av det andre århundre og dermed kan si oss lite om første halvdel av det første.

I stedet etterlates inntrykket at slike evangelier kan fortelle oss noe som helst om hva som faktisk foregikk med Judas og Jesus, som i denne artikkelen fra 2007.

Funnet og oversettelsen av det lenge tapte Judas-evangeliet vakte enorm medieoppsikt da den første tolkningen brøt fullstendig med tidligere oppfatninger om Judas.

Inntrykket svekkes ikke av at artikkelens poeng kun er at en annen tolkning nok er bedre. Mens det altså er helt uinteressant for historien om Jesus og Judas hvordan dette evangeliet tolkes.

Siden det ikke handler om historie.