Bomskudd mot Ringenes Herre

Siden atekst fortsatt er åpen for utgravninger, fortsetter vi å legge fram fossiler.

Vi er kommet til vinteren 2004/05 og temaet er Ringenes Herre, denne boken med ... alver, trollmenn og andre magiske elementer som altså faller noe tungt for brystet for enkelte av de vanlige mistenkte. 

Denne gangen handler det om Jørgen Høgetveits innlegg som kaster flammer og skygger over Tolkien.

Man kan trygt si at han første innlegg,  Ringenes herrer og antikrists ånd?, slo an en viss tone med avsnitt som

Bakgrunnen til John Ronald Reul Tolkien - som var født i Sør-Afrika 3. jan. 1892 - er i korte trekk følgende: En ressurssterk gutt som mistet mor fire år gammel og far som 12 åring. Man har inntrykk av at han "flyktet" inn i den forunderlige verden som han fant i "norrøn mytologi (skadinavisk) og han brukte både den norrøne mytologien og Kalevale (finsk helteepos) som "forbilder"". - og etter han kom til England ble han katolikk. De er som bekjent ikke ukjent med å alliere seg med slike krefter.

At han bygger på solid ... forskning og fagkunnskap fremgår av følgende avsnitt.

Et raskt søk gjennom internett på en del stikkord som Tolkien, (forfatter av Ringenes Herre), så Harry Potter, Tempelridderne m.m.- førte meg etter hvert videre til Richard Wagner og Nibelungen-ring eller bare Der Ring). En rask sjekk i Encyclopedica Britanica - som alltid er meget seriøs - bragte en ytterligere kunnskaper. Et par fyldige hefter om Tyskland - Norge relasjoner fra ca. 1850 til våre dager, bragte en nok et steg videre. Det var hefter jeg skaffet meg i en større utstilling for få år tilbake i Oslo. Meget informative. 

Plutselig befant en seg inne i en dypt religiøs verden av tanker om Arda (verden), Eru (gud), Middel-Earth Midgard, magi, heltedyrkelse (menneskedyrkelse), kjærlighet og hat, makt over været, og kamp mellom det "onde og gode" og ikke minst makten fra den magiske ring - tema som Tolkien sirkler omkring i sitt forfatterskap. Men ringen - den magiske - er sentral også hos andre som suger fra samme kilder. Og striden er - så langt jeg har loddet det til nå - den stikk motsatt av den vi finner i kristen tro som har helt andre veier til det gode. Dette dreier seg om tanker og åndskrefter som stammer fra dypet av europeisk og nordisk hedenskap - og som med Hitler og nasjonalsosialismen førte verden på kanten av stupet - noen vil si utfor. 

Nå finner jeg dessverre ikke alle mine bidrag som stod i flere aviser siden Høgetveit leverte samme innlegg mange steder, men avslutningsinnlegget er heldigvis tilgjengelig.

Det kom i Dagsavisen 15.01.2004 (og i Norge i Dag et par dager senere).

Bomskudd mot Ringenes Herre 

Med innlegget Innertier i ringene (MOM 11/1) fortsetter Jørgen Høgetveit sine bomskudd mot Ringenes herre. Hans fokus denne gang er at "Ringenes verden" skapte "ubehag" og "alarmerte" noen. Mangelen på konkrete henvisninger til Tolkien er fortsatt like påtakelig som misforståelsen av hans forhold til norrøne myter.

Og Høgetveit fortsetter sin rekordserie feillesninger med å henvise til et oppslag i Aftenposten der det heter at "Tolkien er til enhver tid blitt tolket forskjellig", for så å si at "hvorav også Hitler trekkes inn". At Høgetveit oppfatter dette som en støtte til sin "åndsmessige" kobling av Hitler og Tolkien, understreker at han ikke klarer å lese tekst. Poenget i Aftenposten er rett og slett det motsatte av hva Høgetveit antyder. Der framgår det i stedet at Ringenes herre av enkelte er blitt tolket som en lignelse på kampen MOT Hitler - nettopp på grunn av sitt grundige oppgjør med ondskapens vesen. Og dette er en kamp som skjer stikk i strid med hedensk mytologi. Både forståelsen av ondskap, og virkemidlene for å bekjempe det, gjenspeiler Tolkiens klare kristentro.

Ettersom Høgetveit denne gang innrømmer at han ikke har lest Ringens herre, med et friskt; "Skal man få lest det man kritiserer, da skulle man sannelig fått jobben", er det ingen grunn til å fortsette denne debatten.

Katastrofalt

Det står respekt av Aftenpostens satsning på vitenskapsjournalistikk og ikke minst at Erik Newth har fått en fast spalte. I en tid der ingen får pustevansker i køen etter å studere realfag og kjendiser som går fra hverandre genererer noen ... smuler flere klikk enn naturvitenskap, er det flott at kommersielle media gir dyktige skribenter armslag.

Samtidig åpner dette for fristelser. Ønsket om å skrive enkelt og engasjerende fører dessverre fort til snarveier. I stedet for å skrive nøkternt ønsker man å fokusere på drama, på helter og skurker.

Det er morsommere å lese om konflikter enn om alle som er enige, eller om seriøse, omstendelige og velbegrunnede debatter der flere løsninger er mulige.

Nei, har noen i ettertid vist seg å ha rett, må deres motstandere i samtiden ha hatt tungt for det, eller vært hemmet av dogmer og appellert til emosjoner. I stedet for å basere seg på logikk må de ha støttet seg til lover.

Driver man journalistikk om vitenskaphistorie tilhører det sjangeren å spille på noe alle vet, nemlig at det har vært en lang, innbitt og nødvendig kamp mellom kirken og vitenskapen. At vitenskapshistorikere ikke helt deler dette synet tar man det da ikke så nøye med, eller man er ikke tilsttrekkelig kjent med det.

Mye henger sammen med polemiske perspektiver fra 1800-tallet, før vitenskapshistorie var etablert som fag. Tonen ble etablert med titler som John William Drapers (1811-1882) History of the Conflict between Religion and Science utgitt i 1874 og Andre DicksonWhites A History of the Warfare of Science with Theology in Christendom fra 1896.

I stedet for historikere møter vi her aksjonister. Mens Draper mislikte katolikker så White historien i lys av krangler med kollegaer. Som det fremgår av forordet var han er opptatt av en strid om hvordan Cornell-universitetet i New York skulle styres, nærmere bestemt at det ikke burde styres av noen religiøs retning. Dermed ønsket han å vise hvor farlig det er at fag underlegges trossamfunn.

Og han lyktes - i overkant. Basert på tildels tendensiøs tolkning av enkeltepisoder, marginale meninger og løse rykter sementerte White forestillingen om en vedvarende konflikt mellom teologi og naturvitenskap.

Selv om vitenskapshistorikere i dag bruker White og Draper som skoleeksempler på hvordan man ikke skal skrive historie, henger grepet altså igjen i journalistikken, også hos svært oppegående skribenter som Newth.

Dermed understreker den ellers lesverdige artikkelen Langsomt blir allting til 23.2. ikke bare hvor gammel jorden er, men hvor lang tid det tar å endre oppfatninger om historien.

Vi ser grepet med å vinkle vitenskapshistorien som en rekke kamper mellom kirken og vitenskapen når Newth hevder at det på midten av 1800-tallet var uvanlig å tenke at jorden var eldre enn 6 000 år og at «vitenskapen utkjempet et av sine siste slag mot kirken».

At vinklingen er velkjent, gjør den imidlertid ikke mer vitenskapelig. Det begynner å bli noen år siden historikere forlot konfliktmodellen fra 1800-tallet. Forskere som Brooke og Cantor, Lindberg og Numbers, har tatt gode oppgjør med mytene, enten temaet er astronomi eller geologi, evolusjon eller medisin. Noen argumenterer også for at Kirken og teologi kan ha hatt positiv betydning for utviklingen av vitenskap.

Nå kan man skrive historie på ulike måter. Det er ikke vanskelig å fokusere på personlige, politiske eller filosofiske spenninger når teorier som bryter med eksisterende kunnskap møter motstand. Noe som ofte skjer når de mangler tilstrekkelig empiri eller er vanskelige å forstå.

Samtidig finner vi stor respekt for naturvitenskap i kirkehistorien. Augustin og Aquinas argumenterte for at Bibelen måtte tolkes i lys av det som var vist naturfilosofisk. Manglet slik demonstrasjon, som i spørsmålet om jordens alder, støttet man seg inntil videre til skriftlige kilder som Bibelen.

Når det etter hvert dukket opp spor etter en lengre forhistorie, bør det ikke overraske at mange erkjente at jorden kunne være eldre enn 6000 år. Som Dekodet har tatt opp relativt grundig før ser vi spor allerede i middelalderen, som hos Albertus Magnus.

Den danske geologen Nicolas Steno (senere katolsk misjonær) førte dette videre på 1600-tallet. Som anglikaneren Robert Hooke så han for seg en lang forhistorie, ikke minst siden de eldste bergartene manglet fossiler. I århundret etter fortsatte bl.a. Buffon å argumentere for en gammel jord - og mange teologer lot seg overbevise.

Flere vil nok også ta et hint av at pave Pius VII rundt år 1800 støttet at skapelsesdagene i Bibelen var av ubestemmelig lengde.

Når det likevel ble en debatt, spesielt på grasrota i England, var mye av grunnen at noen utgaver av King James-bibelen var blitt oppført med årstall beregnet av den historieinteresserte biskop Ussher. Kanskje derfor understreket en i samtiden såpass anerkjent kristen tenker som William Paley i 1802 at oppdagelser som stred med bibeltolkninger kunne hjelpe oss til å forstå Bibelen bedre.

Han tenkte langt mer tradisjonelt her enn i argumentet om at vi kunne forstå at universet var designet på samme måte som vi kunne forstå at en klokke vi fant på stranden var det.

Vi ser da også at heller ikke den franske protestanten Cuvier møtte mye motstand da han i 1813 skildret jordens historie som en lang rekke katastrofer. Eller da Biskop George Gleig i 1816 poengterte i innledningen til Stackhouse-Bibelen at «Det er ikke noe i de hellige skrifter som forbyr oss å anta at [fossiler] er etterlevninger av en tidligere jord».

Når så Newth skriver i Aftenposten om geologen Lyells bok fra 1830-tallet er det likevel tidsaspektet han oppfatter som stridens tema. Og i stedet for å se det som en vitenskapelig diskusjon, er fokus at tanken om at jordens var formet av en serie katstrofer er en kirkelig påstand.

Den økende vitenskapelige motstanden mot denne kirkelige «katastrofismen» kulminerte i 1830 med utgivelsen av boken Principles of geology. Her skriver geologen Charles Lyell at forandring i naturen hovedsakelig er en gradvis prosess, drevet frem av kjente naturkrefter over svært lang tid.

Fordi vi både kjenner kreftene som endrer verden og kan gjøre antagelser om endringstakten, kan vi også regne oss bakover i tid og danne oss et realistisk bilde av verden slik den en gang var.

Men den revolusjonerende innsikten, som på norsk fikk navnet aktualitetsprinsippet, krever at vi forkaster den bibelske tidsforståelsen. Ifølge Lyell er jorden millioner av år gammel.

I realiteten var altså spørsmålet om jordens alder ikke noe stort tema. Den hadde de fleste av deltagerne i debatten for lengst akseptert til å være svært gammel. I stedet gikk diskusjonen først og fremst på om jordens form skyldtes en serie omfattende katastrofer, inkludert storflommen i Bibelen, eller jevne, lange og uniforme prosesser.

Selv om mange (og ikke bare teologer) foretrakk det første, baserte man ikke diskusjonen på teologi, men på hva som var mulig å si ut fra geologiske funn. Og når vi snakker 1830-tallet var datagrunnlaget såpass underbestemt at flere konklusjoner var mulig, inkludert kombinasjoner.

Det Lyell innførte var i større grad nødvendige forskningsprinsipper (som at nåtiden var en nøkkel til fortiden) enn nødvendige konklusjoner.

Selv om vi i dag har langt bedre data fortsetter diskusjonen, ikke minst etter klare spor av at meteoritter har ført til store katastrofer og påvirket evolusjonen.

For selvsagt var det ikke slik at nykatastrofismen gjorde Lyells lærdom overflødig. Jorden og livet utvikler seg fortsatt gradvis det meste av tiden, men nå vet vi at voldsomme begivenheter av og til tar utviklingen i en helt ny retning.

På samme måte som vi dessverre vet at slike blogginnlegg ikke oppfattes som så voldsomme at de tar journalistikken i en helt ny retning.

Forfølgelsesvanvidd

I serien bøker som kan skape flere myter enn de tilbakeviser, er vi denne gangen kommet til Candida Moss' The Myth of Persecution: How Early Christians Invented a Story of Martyrdom.

 Oppskriften er enkel. Man bygger opp en armé av stråmenn for deretter elegant og modig å tenne flammekasteren.

Dermed kan vi lese i Salon om

“The Myth of Persecution”: Early Christians weren’t persecuted.

The Romans did not target, hunt or massacre Jesus' followers, says a historian of the early church

Leser vi videre ser vi at historikeren sier både dette og noe lettere motsatt. Men først starter hun altså med stråmennene.

Moss, professor of New Testament and early Christianity at the University of Notre Dame, challenges some of the most hallowed legends of the religion when she questions what she calls “the Sunday school narrative of a church of martyrs, of Christians huddled in catacombs out of fear, meeting in secret to avoid arrest and mercilessly thrown to lions merely for their religious beliefs.” None of that, she maintains, is true. 

Hva er det så hun faktisk mener er realiteten?

In the 300 years between the death of Jesus and the conversion of the Emperor Constantine, there were maybe 10 or 12 scattered years during which Christians were singled out for supression by Rome’s imperial authorities, and even then the enforcement of such initiatives was haphazard — lackadaisical in many regions, although harsh in others. “Christians were never,” Moss writes, “the victims of sustained, targeted persecution.”

Med andre ord er poenget ikke at det manglet forfølgelse, men at den dels ikke var vedvarende og dels ikke var fullt så målrettet som arméen av stråmenn vil ha det til, i følge henne.

Moss kommer likevel ikke unna det åpenbare faktum at kristne faktisk ble forfulgt, spesielt under Diokletian noen år før Konstantin vedtok at kristen tro skulle tolereres. Selv om hun også her har sin egen vri på det hele.

Moss also examines surviving Roman records. She notes that during the only concerted anti-Christian Roman campaign, under the emperor Diocletian between 303 and 306, Christians were expelled from public offices. Their churches, such as the one in Nicomedia, across the street from the imperial palace, were destroyed. Yet, as Moss points out, if the Christians were holding high offices in the first place and had built their church “in the emperor’s own front yard,” they could hardly have been in hiding away in catacombs before Diocletian issued his edicts against them.

Nei, det stemmer at man ikke gjemte seg i katakombene når man ikke ble forfulgt. På samme måte som det stemmer at man ble forfulgt når man ble det.

This is not to deny that some Christians were executed in horrible ways under conditions we’d consider grotesquely unjust. But it’s important, Moss explains, to distinguish between “persecution” and “prosecution.” The Romans had no desire to support a prison population, so capital punishment was common for many seemingly minor offenses; you could be sentenced to be beaten to death for writing a slanderous song.

Hvis dette er logikken, kan det være interessant å se hvordan hun oppfatter dødsdommer i middelalderen og senere, inntil det ble økonomi til å holde mange i fengsel.

Men ble så ikke kristne forfulgt fordi de var kristne? Jo, og nei.

Moss distinguishes between those cases in which Christians were prosecuted simply for being Christians and those in which they were condemned for engaging in what the Romans considered subversive or treasonous activity. Given the “everyday ideals and social structures” the Romans regarded as essential to the empire, such transgressions might include publicly denying the divine status of the emperor, rejecting military service or refusing to accept the authority of a court. In one of her most fascinating chapters, Moss tries to explain how baffling and annoying the Romans (for whom “pacifism didn’t exist as a concept”) found the Christians — when the Romans thought about them at all.

Moss innfører dermed det interessante skillet mellom å bli forfulgt for sin tro og for å ta konsekvensen av sin tro. Dette er en moderne subjektivistisk vinkling som gjør religion til en ren privataffære innenfor husets vegger. Den ville vært uforståelig for datidens kristne og er det for svært mange i dag.

Historien er som den alltid er blitt fortalt - det handler om å tilbe Kristus eller keiseren.

Christians wound up in Roman courts for any number of reasons, but when they got there, they were prone to announcing, as a believer named Liberian once did, “that he cannot be respectful to the emperor, that he can be respectful only to Christ.” Moss compares this to “modern defendants who say that they will not recognize the authority of the court or of the government, but recognize only the authority of God. For modern Americans, as for ancient Romans, this sounds either sinister or vaguely insane.”

Nei, saken er ikke om man vil "vise respekt" (hva nå det er), men om man vil tilbe keiseren som en gud ved siden av sin egen gud. Siden kristne ikke ville ære noen som helst gud, var det vanskelig.

På den annen siden har Moss rett i at en del ble i overkant ivrige etter å lide martyrdøden i en tid der hverdagen ikke alltid var så veldig trivelig, uansett. Selv om slikt blir i overkant anekdotisk.

It didn’t help that early Christians developed a passion for martyrdom. Suffering demonstrated both the piety of the martyr and the authenticity of the religion itself, and besides, it earned you an immediate, first-class seat in heaven. (Ordinary Christians had to wait for Judgment Day.) There were reports of fanatics deliberately seeking out the opportunity to die for their faith, including a mob that turned up at the door of a Roman official in Asia Minor, demanding to be martyred, only to be turned away when he couldn’t be bothered to oblige them.

Hvorfor skriver så Moss som hun gjør? Har hun noe motiv utover den nøytrale forsker?

Ja, Salon slipper katta ut av sekken mot slutten av omtalen. Ikke uventet handler dette om politiske perspektiver. Et mål med boken er å motvirke konservative kristne i dagens USA.

Today, polemicists continue to use the deeply ingrained belief in a persecuted — and therefore morally righteous — church as a political club to demonize their opponents. Moss sees a direct link between the valorization of martyrs and preposterous right-wing rhetoric about the “war on Christianity.” It’s a tactic that makes compromise impossible. “You cannot collaborate with someone who is persecuting you,” Moss astutely points out. “You have to defend yourself.

Dette forklarer ganske mye. For det er og blir en stråmann at kristne som kan sånn noenlunde litt historie mener det var en konstant forfølgelse i 300 år før Konstantin.

Kort sagt er det en falsk motsetning at det enten var konstant forfølgelse eller ikke forfølgelse i det hele tatt. Så er det da også uvant å møte noen som ikke mener at dette skjedde i rykk og napp og med tildels store geografiske forskjeller.

At noen har overdrevet forfølgelsene (det har skjedd og vil skje fremover) er ingen spesielt god unnskyldning for å fjerne dem fra historiebøkene.

På mange måter minner dette om hekseprosessene. Antallet som ble drept har gått fra påstander om 6 millioner til under én prosent av dette, perioden det foregikk var dels en annen (nesten ingen i middelalderen) og dels langt kortere - og det var store regionale forskjeller.

Vi kan likevel ikke se bort fra at det ville vakt noen ramaskrik om Moss hadde sagt at hekser ikke ble forfulgt.

Ja til Harry Potter!

I Dekodets kjente og kjære serie leserbrevene som kom inn har vi nådd den store kulturdebatten i Aftenposten i forbindelse med første Harry Potter-film i 2001.

Nå inntok jeg nok ikke den mest modige posisjonen, men noen måtte ta på seg jobben. Resultatet viste seg 02.12.2001 og vi tar først innlegget som utløste debatten.

Nei til Harry Potter

Harry Potter-feberen er i ferd med å bre seg for alvor, og jeg undrer meg over at ingen kommer med motforestillinger til den populære figuren. Jeg har selv tre barn i «Harry Potter-alder», og har lest én av bøkene (for meg selv). Jeg kan ikke annet enn å konkludere at jeg ikke ønsker at mine barn skal bli Harry Potter-fans.

I Harry Potters verden finnes det ingen absolutter. Grensen mellom rett og galt, godt og ondt, viskes ut. Det er opp til barnet Harry Potter, som leseren identifiserer seg med, å definere hva som er akseptabelt eller ikke. Alle midler er tillatt for å oppnå målene.

I boken jeg har lest, «Harry Potter og Mysteriekammeret», er blant annet kontakt med døde (spiritisme), løgn, bedrag og forbannelser legitime midler som blir brukt av Harry Potter og vennene hans. Vanlige mennesker som ikke driver med trolldom og hekseri, blir sett på som dumme og slemme.

Forfatteren har selv advart pressen om at Harry Potter-serien skal bli mørkere og skumlere etterhvert.

Disse bøkene har som kjent enorm suksess, og jeg leste i Aftenposten for en tid tilbake at det også er lagt ut mange spill og adresser på Internett for barn som er interessert i Harry Potter. Det finnes til og med en virtuell Galtvort skole for trollmenn og hekser som barn kan melde seg inn på og lære alt det som hekser og trollmenn trenger å lære.

Når man tar i betraktning at barna våre blir bombardert med okkulte spill, leker, filmer og TV-serier fra de er bitte små, Pokemon, Digimon, Magic Cards osv., synes jeg det virker naivt å tro at dette ikke vekker interessen og pirrer nysgjerrigheten for okkultisme hos våre barn.

Harry Potter ser for meg ut til å være en katalysator inn i den okkulte verden for de av «Pokemon-generasjonen» som er blitt for store til å leke med småbarnsleker. 

Det var ikke vanskelig å finne overskrift på svarinnlegget.

Ja til Harry Potter!

Karine Maniscalco (25.11.) undrer seg over at ingen har motforestillinger til Harry Potter. Da er det nok mer underlig at hun både har klart å overse den årelange debatten om bøkene, og ikke har forstått den ene hun har lest.

Man kan spørre om Maniscalcos evne til å forstå moral når hun hevder at grensen mellom «rett og galt, godt og ondt, viskes ut». Bøkene understreker tvert imot avgjørende forskjeller. Det er ikke tillatt med «alle midler».

Som i Bibelen og gode spionromaner handler det om å se under overflaten og forstå de virkelige spørsmålene. Det finnes dypere verdier enn reglementet ved Galtvort. Det er utrolig hvis hun mener at blind etterfølgelse av et reglement er viktigere enn kampen mot det onde.

I første bok ser vi at det onde kan beseires ved en kjærlighet som gir sitt liv for andre. Det er sjelden å finne så dype verdier i moderne fortellinger.

Det er ingen tvil om at spiritisme skildres som ondskap. Alle som driver med dette, tar skade på kropp og sjel. «Spiritismen» som Maniscalco synes å se at Harry driver med i bok to, er vel at han snakker med dette sutrende spøkelset.

Å sammenligne dette med åndemaning er avslørende for evnen til å ta poenger. Med samme målestokk blir Charles Dickens' En julefortelling en studie i okkultisme, ikke et oppgjør med ukjærlighet og gjerrighet. Potter-bøkene viser nettopp hvor grusomt det onde er. Og det er bra å se for barn som er opptatt av trolldom, selv om man kan diskutere hvilke aldre de senere bøker er egnet for.

Maniscalco klarer dessverre ikke å skille mellom staffasje og indre verdier. Det Harry læres opp i, er parodier på klisjéer om sopelimer, tryllestaver, magiske dyr og besvergelser. Dette handler om myter og eventyr, ikke om «svarteboka». Ser vi bak kulissene, finner vi stor vekt på å velge det gode, enten det gjelder vennskap, forfengelighet eller rasisme.

Ved siden av Narnia-serien er dette kanskje de bøkene som egner seg best til å vise barn avgjørende verdier og kriterier for rett og galt. Mon tro hva Maniscalco vil finne i Snehvit, Askepott og Gutten som kappåt med trollet? Her møter vi også både hekser og troll, men samtidig er det ingen tvil om at det onde ikke fremstilles positivt. Og den gode fe i Askepott er symbol på det gode, ikke markedsføring av noe ondt.

Det som imidlertid kan bekymre ved Harry Potter, er rett og slett alt kjøpepresset. Mens Rowling leverer et kvalitetsprodukt, er det vanskelig å si det samme om butikkenes hekseklær og kortspill etc. Skulle jeg skrevet noe negativt om Potter, måtte det være om den massive kommersialiseringen som river ned det bøkene bygger opp.

Uforståelig nok

Siden Aftenposten i går på 540-årsdagen kunne fortelle at ... "legen og geografen" Nikolaus Kopernikus ble født den 19. februar 1473, var det ikke uventet at resten av informasjonen også ble i overkant skjev.

Skal vi si noe om Kopernikus, er det nok ikke hans rolle som lege og geograf som først bør trekkes fram. Eller hans virke som astrolog, strateg, økonom, jurist, soldat, guvernør, poet eller tolk. 

At teologen Kopernikus fikk så stor betydning handler i stedet om hans astronomi og matematikk, nærmere bestemt hans hypotese og matematiske modell der det var solen og ikke jorden som var i sentrum. 

Slik Dekodet har tatt opp igjen og igjen og igjen er dette dessverre et område der myter kretser rundt oss i lange baner. Det er unntaket at noen som skriver om dette i lærebøker eller aviser, eller forteller om det i media, gjengir selv hovedpoengene riktig.

Aftenposten er intet unntak.

I løpet av 36 års intens forskning forsøkte han å bevise at solen sto i sentrum for vårt planetariske system, og at jorden og alle planetene kretset rundt den.

Det er vanskelig å si at Kopernikus forsøkte å bevise dette. I stedet synes målet å være å vise at en modell med solen i sentrum er en mer elegant matematisk løsning og altså bør foretrekkes fremfor alternativene. Det er heller ikke enkelt å si hvor intenst eller vedvarende hans arbeid med dette var, eller en gang når det startet.

Det eneste vi kan si sikkert er at han hvertfall ikke holdt intenst på med det i 36 år, siden han ikke begynte å støtte et solsentrert system før en gang mellom 1508 og 1514.

Dessverre hadde Kopernikus før teleskopets oppfinnelse ikke mer presise observasjoner enn antikkens grekere, i tillegg til at han holdt fast på at planetene gikk i sirkelbaner. Dermed ga ikke modellen avgjørende bedre resultater, selv om den forbedret og forenklet noen regnestykker og ble studert ganske inngående av de som forstod geometrien.

At vi i etterpåklokskapens navn kan se at Kopernikus hadde rett - i prinsippet - betyr ikke at det var mulig i samtiden.

Vel vitende om de farer som lå i en slik oppfatning, nølte han med å publisere sine vitenskapelige erkjennelser, men en venn fikk til slutt overtalt ham til å gjøre det. Kopernikus mottok det første trykte eksemplar av boken De revolutionibus orbium coelestium (Om de himmelske sfærers bevegelse) på sitt dødsleie i mai 1543. Utgivelsen fikk ingen følger, for boken ble forståelig nok fortiet av kirken.

Aftenpostens oppslag forteller oss ikke noe om hvilke farer som Kopernikus "var vel vitende om". Muligens antar man at leserne i dag er vel vitende om dette og synger med på en halvkvedet vise. Men det er altså grunn til å tvile på at mange vet at det som kan dokumenteres først og fremst er frykten for å bli gjort til latter av astronomikollegaer.

Det som imidlertid er sikkert er at siste setning i sitatet over røper de sedvanlige fordommer om perioden. Dermed trenger man heller ikke å oppgi kilder til at "boken ble forståelig nok fortiet av kirken"  for ikke å si at noe slik (som altså ikke skjedde) eventuelt skulle ha handlet om noe mer enn at kirken ikke var så opptatt av astronomi utover kalenderformål.

I det hele tatt er det uvanlig at noen tar seg bryet med å sette seg inn i hvordan boken ble mottatt, i motsetning til vitenskapshistorikeren Thony Christie som oppsummer det etter en god oversikt:

Much as some would wish it otherwise there really was no significant opposition to heliocentricity on religious grounds between the publication of De revolutionibus in 1543 and the telescopic discoveries made between 1610 and 1613. 

Men så kommer man til det som Aftenposten antagelig oppfatter som kjernen i saken, Kirkens kamp mot vitenskapen slik den angivelig viste seg med Galilei.

Alvor ble det først da den italienske astronomen Galileo Galilei (1564-1642) i 1632 publiserte sitt banebrytende verk Dialogo sopra i due massimi sistemi del mondo (Dialog over de to største verdenssystemer), der han klart tok parti for Kopernikus’ teorier. Boken vakte voldsom oppsikt, og forfatteren kom i inkvisisjonens søkelys. Galilei ble i 1633 dømt til livsvarig husarrest, og måtte offentlig avsverge sine teorier. At han umiddelbart etter dommen skal ha mumlet «eppur si muove» (den beveger seg dog) er vel en legende.

På den ene siden er det flott at man er kjent med at deler av Galilei-fortellingen "vel" er en legende. Ja, når noe er uten kilder og lagt inn i fortellingen flere hundre år senere, er det nok en legende.

På den andre siden er det ikke fullt så flott at man ikke tar dette som et hint om at kanskje mer av det man "vet" om saken tilhører senere legender, nærmere bestemt 1800-tallets politiske polemikk som fortsatt misfarger manges forståelse av fortiden.

Denne mytedannelsen har da også gjort at det fortsatt er umulig å få gehør for at Galileis modell verken var den eneste eller den beste i samtiden og at hans (forståelig nok eller ei) fortielse av konkurrende modeller ikke bidro til å styrke hans troverdighet.

I realiteten handlet altså ikke Galilei-saken om det vi vanligvis tenker på når vi snakker om tro mot vitenskap. Hadde Galilei gått noe mer forsiktig i dørene i en svært urolig tid (vi snakker midt under 30-årskrigen), ville hans vitenskapelige hypoteser ikke vagt særlig "oppsikt". Spørsmålet handlet først og fremst om kirkens autoritet i kjølvannet av Reformasjonen, og spesielt på det som var blitt et følsomt felt etter Luther, bibeltolkninger.

Skulle Bibelen tolkes av Kirken eller av legfolket? Skulle man være katolsk eller protestantisk?

Kort sagt var det som gjorde dette til en vanskelig sak ikke at kirken blandet seg inn i vitenskapelige tolkninger, men at Galilei blandet seg inn teologiske tolkninger og krevde at man måtte ta hensyn til hans astronomiske modell. Som han altså dels ikke hadde bevis for, dels var feil (sirkelbaner), dels støttet seg til feil bevis (som tidevannet) og dels ikke hadde gode svar på knusende motforestillinger (parallakseproblemet) - se ellers en forelesning fra UiO om en del av dette (selv om den er bedre på astronomi enn historie).

Thony Christie avslutter dermed gjennomgangen jeg siterte fra over som følger (og med lenke til en lengre argumentasjon):

In the period following those discoveries there developed a conflict between Galileo and Foscarini on the one side and the Catholic Church on the other not for scientific reasons but because the two of them tried to tell the Church how to interpret Holy Scripture as I have explained in an earlier post.

Så skal vi ikke lage noen hypotese om at det er fordi man ser noen farer i en slik oppfatning at media nøler med å publisere denne type kildebaserte erkjennelser.

Det er uansett ikke forståelig at historievitenskapen forties.

Noe som helst

Siden vi har vært ufine nok til å kritisere ikke ubetydelige fysikere som Stephen Hawking, Lawrence Krauss og andre for bristende logikk og kunnskap ved opp til flere anledninger, har det ikke manglet på syrlige kommentarer fra mer eller mindre nye ateister om at de pussig nok heller hører på stjernefysikere enn sivilingeniører.

Derfor kan det være greit å nevne sånn litt diskret i forbifarten at de to ærede herrer nevnt over ikke direkte heies fram av en av de mer oppegående og minst dogmatiske ateistfysikerne jeg er kjent med, Luke Barnes.

Mens altså Hawking og Kraus hevder at fysikken kan forklare hvorfor noe kan komme fra ikke noe (etter mitt skjønn ved heller kreative omdefineringer av ikke uvesentlige ord som noe og ikke) forklarer Barnes hvorfor vitenskapen ikke kan forklare hvordan det kan ha seg at noe som helst eksisterer.

Argumentet er som følger (han forsvarer selvsagt hvert av premissene mer inngående):

Here is my argument.

A: The state of physics at any time can be (roughly) summarised by three things.

1. A statement about what the fundamental constituents of physical reality are and what their properties are.

2. A set of mathematical equations describing how these entities change, move, interact and rearrange.

3. A compilation of experimental and observational data.

In short, the stuff, the laws and the data.

B: None of these, and no combination of these, can answer the question “why does anything at all exist?”.

C: Thus physics cannot answer the question “why does anything at all exist?”.

Kort sagt er det slik at siden fysikk handler om empirisk baserte lover og data om det som er fysisk, kan ikke fysikken uttale seg om det som ikke er fysikk - grunnen/forklaringen/betingelsen bak at noe fysisk i det hele tatt finnes.

Men hva kan så denne grunnen være? Mener man likevel at alt som finnes er fysikk, kan man ikke finne svaret. Man er da låst til en type svar som ikke er i stand til å besvare hvorfor det finnes noe som helst.

If you are a philosophical materialist – if you believe that everything that exists is ultimately the stuff of physics – then this question is unanswerable. Not just unanswered – I have no problem with questions that science cannot currently answer. It’s because of such questions that I have a job. But materialism simply doesn’t have the resources to answer that question. To be a materialist, one must convince oneself that the question is somehow meaningless, that it is nonsense masquerading as one of the deepest and oldest philosophical questions mankind has ever asked.

Har så Barnes noe sans for et teistisk svar - eller et ikke-fysisk svar?

Ja, siden det eneste mulige svaret er noe som ikke er kontingent, altså noe som har det som på filosofisk kalles nødvendig eksistens -  ikke fordi det må eksistere, men fordi det ikke selv krever en forklaring eller betingelse eller grunn.

Is theism’s answer any better? The attempt is as follows: if everything that exists does so contingently, that is, if it is possible that it could not exist, then the question of why anything at all exists is unanswerable. Given anything that exists, we would still be left with the question as to why it exists. To answer this question, we must postulate the existence of a necessary being, that is, one who can’t fail to exist, the reason for whom’s existence is found within itself, rather than externally. This is not creating an arbitrary exception for God. It is asking what kind of thing must exist in order to explain the existence of contingent things. It is the search for a sufficient explanation for existence that leads us to a metaphysically necessary being.

Mulig Barnes uttrykker seg litt klønete når han sier at vi må postulere et nødvendig vesen, siden han i setningene med rette understreker at det er en konklusjon på en argumentasjon.

Så er han selvsagt klar over at dette igjen fører til nye spørsmål. Men, og det er det viktige her, disse handler ikke om fysikk.

A plague of questions spring to mind. Does that even make sense? What kind of thing is a metaphysically necessary being? Why think that the necessary being is a person? Why couldn’t it be the universe? We get rather quickly into deep philosophical waters here. But that is my point. Physics simply cannot inform these questions, one way or the other. It cannot speak to ultimate existence, it cannot observe or model necessity. If the necessary being turns out to be the universe (a view that almost no modern philosophers defend), then this will not be a scientific conclusion – no observation could establish that fact.

Så har vi jo alltids spørsmålet hvorfor Barnes er ateist når han tenker så klart.

Bare en vandrehistorie

Vi fortsetter den mer enn lettere selvsentrerte utgravningen av antikke leserbrev fra Atekst, denne gang responsen 07.10.1999 på en kronikk i Dagbladet fra daværende leder for Arbeiderpartiet, Thorbjørn Jagland, om å snu ... pyramidene.

Men kanskje det tross alt er lettere enn å snu på oppfatninger.

Bare en vandrehistorie

Jagland går igjen i fella i sin «Snu Pyramidene» i Dagbladet 29.09. Uansett hvor mange ganger det motsies, blir vi dessverre ikke kvitt vandrehistoriene. Det er derfor ikke uventet at Thorbjørn Jagland hevder at Kopernikus, Kepler og Newton «rev ned kirkens maktmonopol» ved å «hevde at jorda ikke var flat, men rund». La oss derfor nok en gang avlive myten. Dette er oppspinn. Kirken har i hele sin historie vært på linje med filosofi og vitenskap i at jorda er rund.

Vandrehistorien kan spores til en bok fra 1828 der Washington Irving lar Columbus kjempe mot de som trodde på en flat jord. Men det Columbus egentlig diskuterte var størrelsen på jorda. Hans kritikere mente han undervurderte jordas omkrets og sa at det var mye lenger til India enn han hevdet.

Heldigvis for oppdageren lå det et annet kontinent i mellom.

Kirkekritikere trykket myten til sitt bryst og foreviget den i bl.a. «History of the Warfare of Science and Theology in Christendom»(1896).

Denne boka var dessverre like innflytelsesrik som full av feil. Kritikerne gjorde rett og slett det de beskyldte kirkens folk for. De fant sine sannheter ved å sitere hverandre - ikke ved å gå til beviser og kilder.

Pinlig og avslørende

Siden jeg nylig fikk tilgang til Atekst, fortsetter vi serien om leserbrev siden noen pussig nok også kom på trykk.

Det kan tenkes dårligere steder å starte enn Dagbladet 23.07.2003 med et yndlingstema, tøv fra politikere.

Pinlig og avslørende

Det er pinlig og avslørende å se hvordan lærer og AKP-leder Jorun Gulbrandsen 18. juli forsøker å snike seg unna Bernt Hagtvets viktige oppgjør med AKPs forhold til folkemordet i Kambodsja.

Hennes troverdig reduseres om mulig ytterligere når hun i stedet for å basere seg på fakta, først sier at «Det blir lite troverdig» og så dikter opp en historie om at «Hagtvedt minner om keiser Konstantin, som var leder for inkvisisjonen på et tidspunkt».

Det er rett og slett ikke enkelt å forstå hvordan en som døde i år 337 skal ha ledet noe som først ble opprettet på 1200-tallet. For ikke å si hvordan til dels svært ulike nasjonale inkvisisjoner kan bli til «inkvisisjonen», i bestemt form entall.

Det gjør ikke saken bedre når Gulbrandsen i tillegg påstår at man her «fant på anklagene, så fant de på bevisene, og så var de dommere. Slik opererer Hagtvedt». Dette er nok lite typisk for disse inkvisisjonene, og langt mindre for Hagtvedts innspill. Til gjengjeld er det en treffende beskrivelse av mange rettsprosesser i Sovjet, Albania, Mao-Kina og Kambodsja.

Vi får håpe lærer Gulbrandsen setter seg bedre inn i stoffet til neste historietime.

Antiharry

Er du ute etter en annerledes krim finnes verre forbrytelser enn å investere i Asle Skredderbergets debutroman Metallmyk fra 2010.

Når boken skiller seg noen kaffelatter ut fra mye annen norsk krim, er det ikke bare fordi den legger mer vekt på Excell enn på seriemordere. Grunnen er også at hovedpersonen er sydd etter andre lester enn Harry Hole og resten av alliterasjonsfeltet av forsofne forbryterfangere.

Milo Cavalli er som navnet antyder for det første ikke rotnorsk; hans avdøde mor var italiensk, faren norsk. Han forstår forskjellen på Saint-Émilion og Saint-Julien, Cadillac og Bergerac - og bruker ikke Dressmannbukser eller snus.

Det skyldes ikke bare den italienske bakgrunnen, men at han ikke akkurat går på sosialtrygd. Med en årsinntekt på et tosifret millionbeløp og en ubestemmelig høy formue, er det mer enn moralsk ryggrad som gjør at han ikke så lett faller for bestikkelsesforsøk.

Også Milos fortid som aksjemegler har gitt ham en verdifull portefølje når han skal etterforske økonomisk kriminalitet.

Etter et brutalt drap på en megler innen corporate finance blir Milo hentet inn fra Økokrim for å bistå politiet i etterforskningen. Handlingen skifter mellom Norge og Italia, forhør og flukt, balkanske voldsmenn, kyniske økonomer og opprivende regneark.

Boken skiller seg ikke mindre ut av at Milo er sånn noenlunde god katolikk og handlingen et stykke på vei drives fremover av skriftemålene. Selv om han foretrekker en mystisk tilnærming til troen, og altså holder seg unna intellektuelle katolikker på Majorstuen, gir dette en kjærkommen avveksling fra andre krimhelters fyllekuler og angstanfall.

På den annen side er  ikke avstanden like stor når det gjelder forbruket av damer, noe som fremgår både av skriftemål og handling. Men så opplever nok fortsatt forfattere og forlag at krimsalget hjelpes noen snev mer av forståelige sexakter enn uforståelige excellark.

Skulle du ikke være skremt nok allerede av det moralske nivået, kan vi legge til at den også inneholder facebookmeldinger og epost, sistnevnte på italiensk. Samt opptil flere Iphoner.

Metallmyk er kort sagt en krim som har oppdaget at vi lever i det tjueførste århundret, og ikke bare når det kommer til religion og regneark.

Anmeldelsens problem

Siden jeg ga et litt forhastet løfte om det i fjor, er det vel på tide å fortsette kommentarene til Even Grans anmeldelse av Svar på tiltale.

Som lengden antyder er det forståelig at det etter hvert tar noe tid mellom hvert tilsvar.

Dette er nest siste kommentar før vi tar fatt på Grans senere innspill om gudsargumenter og handler om en ikke ukjent utfordring som kalles Det ondes problem.

Siden temaet er behandlet ganske inngående på Dekodet tidligere er det mulig også for de som ikke har lest boken å vurdere i hvilken grad anmeldelsen treffer min argumentasjon.

Som vanlig takker vi for at Gran faktisk et stykke på vei anerkjenner at min generelle argumentasjon for deler av et gudsbegrep ikke er dårlig, samtidig som han altså heller ikke her vil gå hele veien.

En ting er å anerkjenne at vår eksistens i universet er vanskelig å forholde seg til også for oss ateister, og at vi også må åpne for at «noe» må ha vært evig og uskapt, som nevnt i innledningen. Noe ganske annet er å åpne for at dette evige og uskapte må være noe i nærheten av den kristne guden med sine tre egenskaper allmektig, allvitende og allkjærlig.

Dermed er hans forståelse at jeg er ute etter logiske krumspring for å få de tre sistnevnte til å gå i hop. Men han er ikke akkurat imponert.

Et viktig grep her er å justere definisjonen av begrepet «allmektig» slik at det ikke kolliderer med de andre to. Gud kan for eksempel ikke gjøre ting som er logisk umulig, som å lage en firkantet sirkel. Alt er ikke mulig, selv om man skulle ha all makt, skriver Davidsen (s. 296).

Mange av de justeringene Davidsen gjør er åpenbart motivert ut fra et ønske om å kunne holde fast på det bildet av Gud han allerede har bestemt seg for. Det blir spesielt tydelig i Davidsens gjennomgang av det ondes problem – altså hvordan kan det finnes så mye lidelse i verden hvis Gud er god og allmektig. Hvorfor griper han da ikke inn?

Det er interessant at Gran her ikke argumenterer mot min forståelse. Han krever ikke at allmakt må innebære at man skal kunne gjøre selvmotsigende ting som å lage firkantede sirkler. Han hevder ikke at en allmektig Gud ikke kan eksistere fordi Gud ikke kan la noe være både under vann og i lufta samtidig.

Likevel kaller han altså dette for mine mer eller mindre personlige justeringer.  Han er tydeligvis lite inne i den fagfilosofiske debatten. Han er ikke kjent med at dette er ganske normalt i teologihistorien (man må vel til mer moderne tenkere som Descartes for å finne noen toneangivende som synes å mene at Gud kan skape firkantede sirkler).

Inntrykket Gran etterlater er at det er denne Davidsens noe kreative omgang med definisjonene som får ham til å lande på at selv ikke allmakt gjør det mulig å gjøre noe umulig.

Muligens mener Gran at det virker oppbyggelig for ateister å skrive som om det jeg driver med skyldes psykologi og etterrasjonalisering og ikke logikk. Uansett forklaring er det underlig å se fra en som hevder at han er interessert i å vurdere spørsmålet rasjonelt.

Det er også underlig at han i så stor grad vinkler dette til å handle om å  forklare eksistensen av det som vanskelig kan forstås som annet enn vilkårlig lidelse, tross ganske tydelig understrekning av at det ikke er målet med det jeg skriver.

Dette er en monumental utfordring for troen på den klassiske kristne guden. Hvis Gud er allmektig og god, hvordan kan han da la tusenvis av mennesker må dø i jordskjelvkatastrofer som ikke har noe med menneskelige syndige valg å gjøre, og som derfor ikke kan rettferdiggjøres på den måten. Hvordan forklare vilkårligheten, at noen får leve mens andre må dø?

Mens det jeg svarer på er de klassiske filosofiske argumentene som hevder at Det ondes problem gjør det umulig å være kristen hvis man ønsker å følge logikkens lover.

Boken er altså ingen vekkelsestale. Den driver ikke sjelesorg eller populærpsykologi. Den sier i likhet med Bibelen ikke at det finnes en direkte mening eller personlig årsak bak hver eneste lidelse.

I stedet handler den for det første om det som ofte kalles det logiske problemet (påstanden om at det er selvmotsigende at det skal eksistere en god og allmektig Gud i en verden med lidelse, enten denne skyldes naturkatastrofer eller menneskelig ondskap) og for det andre om det er usannsynlig med en god og allmektig Gud når det finnes lidelse.

Det jeg da trekker fram er bl.a. at skal eksistensen av lidelse faktisk innebære en selvmotsigelse for gudstro, må man vise at Gud ikke kan ha noen grunn til å tillate lidelse. Videre er det slik at det er svært vanskelig å tankemessig at lidelse gjør Guds eksistens usannsynlig, bl.a. fordi det er vanskelig å finne måter å konkretisere sannsynlighet på her.

Jeg sier også langt mer, men dette er vel essensen.

Dermed er det hyggelig at Gran mener jeg tar dette på alvor, samtidig som han altså ikke forholder seg konkret til min argumentasjon på punktene nevnt over.

Davidsen skal ha ros for å ta utfordringen på alvor, og han innrømmer at dette er vanskelig. Likevel; det beste svaret jeg klarer å lese ut av boka hans på denne alvorlige utfordringen er at vi ikke kan vite hvilke grunner Gud kan ha for å tillate lidelse (s. 187-190).

Mens jeg i realiteten argumenterer for at vi ikke trenger å vite spesifikt hvilke grunner dette er for å vise at de to utfordringene over ikke gjør gudstro til noe irrasjonelt.

Det tredje spørsmålet (som for så vidt også kan være et svar på det andre) er det som kalles for teodicé – altså forsøk på finne gode nok grunner til at Gud tillater lidelse. Dette er en viktig diskusjon, men selv om vi ikke skulle komme helt i mål her (og det gjør vi nok ikke), endres ikke konklusjonene fra de to første punktene. Lidelse gir ingen rasjonell berettigelse til å avvise Guds eksistens.

Så kan det selvsagt være at vi synes vi bør ha gode grunner, men det er en annen diskusjon - som jeg forsåvidt også tar, siden den er viktig for mange.

Som vi har vært inne på, er spørsmålet om det virkelig er nødvendig å finne (mulig) gode grunner til at Gud tillater vilkårlig og meningsløs ondskap – altså formulere teodicéer. Det er forskjell på å diskutere logisk konsistens og å forsøke å finne forklaringer på hvorfor Gud har gjort det på den ene eller andre måten.  Det ene handler primært om logikk, det andre om teologi. Skulle vi ikke klare å utvikle en troverdig teologi om Det ondes problem, er det noe annet enn å si at det innebærer en logisk selvmotsigelse som gjør at Gud må avvises.

Teodicéer kan likevel være nyttige og til dels nødvendige siden mange har spørsmål om grunner. Men når vi behandler dette, må vi være tydelige på hvor vi befinner oss. Vi snakker ikke lenger som over om et logisk argument mot kristen tro, eller noen sannsynlighetsargument. Det vi ser på, er om vi kan forstå hvorfor Gud tillater lidelse og ondskap. Og selv om dette er vanskelig, og i prinsippet umulig fullt ut for begrensede mennesker som ikke kan se ting fra Guds ståsted, kan vi tenke oss flere mulige løsninger.

Så nevner jeg en rekke slike mulige løsninger over noen sider. Målet er ikke å vise at dette må være løsningene, men å vise at det kan finnes en rekke ulike og tildels gjensidig forsterkende grunner. Jeg henviser også til en gjennomgang hos Atle Ottesen Søvik (se en kjapp presentasjon her og litt mer her) som jeg siterer et lengre avsnitt av.

Gran har imidlertid også bedre poenger, selv om han heller ikke ikke argumenterer logisk stringent.

Det er et viktig mål for Davidsen er å vise at det er umulig å bygge opp et logisk stringent argument som direkte motbeviser en gud som er allkjærlig, allmektig og allvitende på samme tid. For å få til det må begreper og definisjoner finjusteres og omarbeides. Han stiller for eksempel spørsmål om det er meningsfullt å snakke om «summen av all lidelse» når det ikke finnes ett eneste enkeltmenneske som opplever hele denne samlede lidelsen (s. 191). På neste side gjør han et poeng av at lidelse ikke kan tallfestes på en måte som gjør begrepet brukbart i en matematisk sannsynlighetsberegning. Han skriver videre at det heller ikke er så enkelt som mange tror å påvise vilkårlig lidelse. For ettersom vi, som nevnt, aldri kan vite om Gud ikke har en eller annen god grunn, så er jo begrepet vilkårlighet effektivt fjernet fra ligningen. Da må vi bare akseptere at den fromme sognepresten måtte dø av kreft i 30-årene og etterlate seg mann og tre små barn, mens halliken og voldtektsforbryteren fikk leve til han var 90.

Så kunne vi gjort mye ut av at Gran snakkes om "en gud", mens jeg i boken stadig understreker at jeg ikke argumenterer for en tilfeldig forbipasserende gud, men om den ikke-kontingente Gud. Vi lar det ligge siden han uansett bekrefter at han ikke kan levere et logisk stringent argument som motbeviser at Gud er allkjærlig, allmektig og allvitende.

Det er likevel et viktig personlig spørsmål for mange, og vi kjenner tilsvarende fra salmene og andre tekster i Det gamle testamentet, hvordan det kan ha seg at denne sognepresten dør ung, i motsetning til voldtektsforbryteren.

Selv om vi ikke trenger noe svar på dette for å avvise at Det ondes problem er en logisk selvmotsigelse eller formelt usannsynlig for gudstroende, kan vi tenke oss en rekke mulige grunner. Når Gran verken nevner eller argumenterer mot alle jeg trekker fram, kan vi ta noen flere her.

Som jeg sier kunne vi selvsagt sagt mer om dette med den frie vilje

men vi kan finne mange andre og til dels overlappende varianter. Vi kan for eksempel knytte argumenter til naturens orden og lovmessighet (inkludert evolusjon) og at dette kan være nødvendig for å bygge opp den type verden som vi best kan være frie i og vokse som enkeltpersoner og samfunn. Eller vi kan gå inn på karakterforming som kan kreve en fysisk verden med så høy risiko for skader og ondskap at det vi kan modne og utvikle oss på en måte som en idealisert lykkeverden med lav risiko ikke ville gjort. Vi kan snakke om syndens følger og at noe av den lidelse vi møter skyldes av vi er rammet av syndefallet og dermed har en tendens til å sette oss selv i fokus eller velge noe (større eller mindre) ondt. Dette er noe annet enn for eksempel risikoen for kometnedslag og jordskjelv som skyldes naturlige lovmessigheter som nevnt over. Vi kan berøre eksistensielle utfordringer som Gud kan bruke til å vekke oss opp av tilstander av selvfølgeligheter og sløvhet og gir oss mulighet til å være modige og selvoppofrende. Det er mulig å trekke inn at Gud selv led som mennesket på korset og kan være nær når vi har det vondt, en tanke som kan være til trøst og som er vanskelig å finne utenfor kristen tro. 

Deretter kommer en lengre vurdering av forskjellen mellom hva Ottesen Søvik kaller for en høyrisikoverden (med en lovmessighet som gjør at vi kan få en stein i hodet, eller bli rammet av kreft osv.) og en lavrisikoverden (f.eks. som himmelen). Kunne Gud nøyd seg med å skape bare sistnevnte, eller kan det være grunner til også førstnevnte, når alt kommer til alt?

Jeg trekker også inn dette med kompensasjoner, altså at denne verden ikke er den eneste, slik at selv det verste av lidelse i dette livet må ses i forhold til en evighet uten lidelse i det neste livet.

I det hele tatt sies det svært mye som en tross alt kort anmeldelse ikke kan komme inn på. Men det hadde nok tjent en videre samtale om dette bedre med en noe mer prinsipiell presentasjon av min argumentasjon.

Så kommer vi til det som Gran kaller for "Teoretiske c-momenter".

I kapittelet om Det ondes problem, er det tydeligvis et overordnet mål for Davidsen å skyve bevisbyrden over på motparten. Hvis han bare greier å stokke begrepene slik at allmakt og allkjærlighet går i hop på hans skrivebord, så har han vunnet. Da sitter ateistene igjen med svarteper, og det er ikke lenger rasjonelt berettiget å si at det er selvmotsigende med lidelse i en verden skapt av Gud (s. 189). Han slår også fast at dette problemet nå er løst i så stor grad at det ondes problem først og fremst er et følelsesmessig problem. Det er også bred enighet om dette blant fagfilosofene, får vi vite (s. 182).

Det vi kan lese av dette er altså at denne Davidsen har klart å forholde seg ryddig og rasjonelt til spørsmålet teoretisk. Argumentasjonen er god, hvis man ser på den logisk. Han har vist at ut fra normale forståelser av begreper (som at allmakt altså ikke innbærer å kunne gjøre det som ikke kan gjøres) at Det ondes problem ikke er logisk selvmotsigende osv.

Den eneste lille detaljen som mangler er dette med livet - og følelsene.

Men hva om vi tar påstander fra dine medtroende på alvor, Davidsen, og legger til grunn at Gud har makt til å gripe inn og for eksempel redde ett enkelt barn fra døden midt i en jordskjelvkatastrofe. Hva med alle de andre? Hva med kameraten? Hvorfor måtte han dø? Hva med de som ifølge teologene hadde Guds hjelpende hånd på sin side, og overlevde nazistenes konsentrasjonsleire? Hvorfor fikk de hjelp, mens de fleste andre havnet på likhaugene? Hvor kommer denne vilkårligheten fra? Hvorfor er det tilsynelatende ingen systematikk i hvem som berges og hvem som må dø? Skyldes det at Gud «sikkert har sine grunner»? At «Guds veier er uransakelige?»

Det som Gran gjør her er altså ikke å ta tak i min argumentasjon, men andres. Han sier - med rette - at det finnes til dels mange kristne som mener at Gud griper direkte inn og redder enkeltpersoner midt i katastrofer.

Hvordan stiller så jeg meg til det?

For det første er det ikke slik at dette er noe jeg er noenlunde alene om eller har kommet fram til som en unnamanøver mens jeg skrev Svar på tiltale. Tvert i mot følger dette en reflektert kristen tradisjon (selv om den muligens ikke er flertallsoppfatningen på bedehuset). Jeg har da også i mange år, i foredrag, artikler og leserbrev (bl.a. i Vårt Land) argumentert for at det er et feil gudsbilde å se for seg en vernende hånd i alle situasjoner.

Selvsagt er det ikke urimelig at en kristen kan tenke at en allmektig Gud kan beskytte i nød og ulykker, men vi det er like urimelig å hevde at vi har noen garanti for dette eller at livet handler om meg og mine, slik at vi står under en spesiell beskyttelse som andre er unndratt.

Det er ikke slik i kristen tro at vi er lovet at Gud skal redde oss i ulykker. Skal vi tro Bibelen regner det både over den rettferdige og urettferdige. Når et tårn velter over noen er det ikke på grunn av deres synder. De fleste av disiplene døde på brutale måter. Det mangler ikke kristne martyrer.

Hvis noen skyter på meg, følger kulene naturlovene.

Oppfatter man slik jeg skriver mye om i Svar på tiltale at Gud står bak og opprettholder naturlovene er Guds veier ikke uransakelige. De blir det først hvis jeg skal lete etter en direkte mening bak det vonde eller onde som skjer meg eller andre.

Tvert i mot er det slik at naturlovene er med og styrker troen på Guds eksistens. De kan som jeg er inne på i boken til og med brukes som del av en positiv argumentasjon.

Samtidig som det altså ikke er noen tvil om at de også kan forstås i et ateistisk perspektiv.

Davidsen hadde stått seg på å ta litt mer høyde for de ikke-troendes perspektiv på dette. For det første burde han vurdere om det ikke er enklere å få alt dette til å gå opp hvis man heller forutsetter at det ikke finnes noen god og allmektig gud, og at universet og naturen er grunnleggende ikke-moralsk. Da er det nemlig ikke noe problem å forklare vilkårlig lidelse. Da spiller empirien på lag med teorien. Jeg synes en skeptiker som Davidsen bør ta dette langt mer på alvor, hvis det virkelig er sannhet han søker.

Jeg er noe usikker på hva av dette Gran mener jeg ikke har fått med meg. Selvsagt er det slik at fenomenet lidelse taler i negativ retning for gudstroende. Sagt på en annen måte er det ikke vanlig å bruke Det ondes problem som et argument for Guds eksistens.

Som jeg sier i boken er det likevel slik når vi også har mange forhold som taler for Guds eksistens at

Skal Det ondes problem veie mer, må det vise at gudstro er logisk selvmotsigende, uansett. Gjør det ikke det, kan det ikke i seg selv overvinne gudstro rasjonelt. Det samme gjelder selv om vi ikke skulle finne plausible løsninger på andre sider ved problemet, eller tror vi kan komme til å finne noen. Skal vi si noe om Guds eksistens må vi rett og slett vurdere argumenter for og i mot. Oppfatter vi de positive grunnene som mer tungtveiende, er vi berettiget til å tro på Gud selv om det også finnes grunner til ikke å tro.

Spørsmålet er altså ikke om Det ondes problem taler i negativ retning, men om det gjør gudstro selvmotsigende eller svært usannsynlig. Jeg har argumentert ganske inngående for at det ikke gjør det og Gran har ikke argumentert i mot.

Så avslutter Gran med noen kraftsalver.

Men ok, la oss nå legge til grunn at Gud hadde noen «gode grunner» til for eksempel å la over 230.000 mennesker dø i flodbølgekatastrofen i Sørøst-Asia i 2004. Hva skal vi si om en slik gud? Hvis vi skal tillate oss å legge dagens moralnormer til grunn, så hadde det vel neppe holdt særlig langt i en rettssal. Folk som er ansvarlige for massedrap blir normalt dømt uansett hvilken «god grunn» de måtte finne på.

Det håper jeg jo vi kan være enige om, men det er altså en kategorifeil å kalle Gud for "folk". Den som har skapt og opprettholder hele tilværelsen stiller i en noe annen kategori enn det som er skapt og opprettholdt. Mange vil nok også forstå at det forholder seg helt annerledes for en som kan gi overveldende kompensasjon i den neste verden for våre lidelser i denne verden.

I tillegg er man (som jeg også sier i boken, der sies i det hele tatt mangt) ikke nødvendigvis moralsk ansvarlig for noe, selv om man kan være kausalt ansvarlig. At Gud har skapt naturlover gjør selvsagt Gud kausalt ansvarlig for hva naturlovene kan frembringe. Logikken er videre slik at Gud ikke kan gjøre stadige unntak fra naturlovene, uten at vi i praksis ender med en verden der det ikke lenger finnes naturlover.

Mens altså Gran mener at eksistensen av lidelse gjør Gud til en fryktelig fyr.

Likevel mener altså Davidsen at Gud bør frifinnes uansett hva som skjer, fordi det er så mange andre «gode rasjonelle grunner» til å tro. Spør du meg, synes jeg det største mysteriet med religion er at oppegående mennesker som Davidsen velger å legge livene sine i hendene på en slik uhyggelig figur.

Det handler med andre ord ikke om logiske argumenter, men om avskyerklæringer. Siden Gran ikke ser noen gode grunner, er det ingen gode grunner. Denne type argumentasjon kalles for personal incredulity og støttes normalt ikke av skeptikere.

Argumentasjonen blir ikke bedre når han bruker eksistensen av meteorer og gammaglimt som argument mot Gud.

Vi vet at det finnes vilkårlig lidelse igangsatt av naturprosesser som ikke har noe med «våre frie valg» å gjøre. Om åtte milliarder år vil jorden bli tilintetgjort av solen. Lenge før den tid kan livet på jorda bli utryddet på grunn av meteornedslag eller gammaglimt. Vi vet at slike ting skjer i universet hele tida. Denne virkeligheten passer som hånd i hanske med ideen om et gudeløst og amoralsk univers.

Vel, som sagt er ikke poenget i min argumentasjon fri vilje. Når jeg er inne på dette er det som et underordnet poeng knyttet til mulige grunner til at Gud kan tillate lidelse.

Videre er det for det andre slik at Gran ikke kan bruke dette uten å vise at eksistensen av naturlover faktisk passer som hånd i hanske med idéen om et gudeløst univers. Dette er et trospostulat han ikke argumenterer for. Han tjuvstarter og godtar dette som et selvfølgelig utgangspunkt, uten å drøfte min eller andres argumentasjon rundt dette.

Dermed er Gran slik jeg viser i boken (side 316-17) på linje med Dawkins som også forutsetter det som skal bevises.

Kanskje noe av forklaringen på at Dawkins mener universet er som man skulle vente at han er for mye på innsiden av et vestlig orientert livssyn til å klare å se seg selv utenfra? Skal vi vurdere de konkurrerende hypotesene om Gud finnes eller ei, må vi ikke tjuvstarte med kjente fasitsvar som at vi finnes. Vi må starte med spørsmål som ”hvis vi ikke visste noe som helst annet om tilværelsen enn at det ikke eksisterte noen Gud, ville det da vært rimelig å tenke at det eksisterte et univers?” Deretter kan vi ta for oss spørsmål etter spørsmål siden universet kunne vært annerledes på så mange måter. Hvordan kan det ha seg at det er som det er? Hvordan kan det ha seg at det er orden og naturlover?

Disse og mange andre spørsmål som jeg tar opp på de neste avsnittene er viktige i en diskusjon om Guds eksistens. Hvis et ateistisk utgangspunkt stillere svakere enn et teistisk til å forklare eksistensen av naturlover, er det lite rasjonelt å bruke naturlover som et argument mot et teistisk syn. En forestilling om naturlover har da også vokst fram fra en teistisk oppfatning og henger ikke historisk sammen med ateisme.

For det tredje er det slik at vi alltid har visst at vi kan få en stein eller et lynnedslag i hodet. At noe langt mindre sannsynlig som metorer og gammaglimt også er mulige, er ikke noe sterkere argument mot Guds eksistens. Viktigere enn det er at vi ikke kan argumentere mot at Gud finnes og har skapt universet eller er gald i oss eller har en stor plan for oss, eller hva det er Gran mener å argumentere konkret mot her, med at jorden eller livet muligens kan ødelegges.

Så lenge noe ikke har skjedd kan det ikke være et argument mot noe som helst.

For det fjerde er det slik at kristne alltid har hevdet at vår nåværende jord kommer til å bli ødelagt og at Gud derfor kommer til å skape en ny himmel og jord. En forestilt fremtidig ødeleggelse av jorden er altså akkurat som forventet i kristen tro.

Dermed treffer heller ikke Grans siste avsnitt om dette.

Hvorfor vurderer ikke Bjørn Are Davidsen denne muligheten, hvis han virkelig har en åpen, rasjonell og vitenskapelig holdning? Hvorfor er han bare opptatt av å vri det til slik at Gud skal passe inn? Han insisterer på å være opptatt av logikk og stringens, og at gudstro er det mest rasjonelle svaret. Jeg følger ham et stykke på vei, men i kapittelet om lidelsens problem er det bråstopp. Dette er ikke åpen og ærlig sannhetssøking. Dette er ren apologi. Det er etterrasjonalisering og dogmeforsvar.

Nå kan det selvsagt være delte meninger om noe av dette, men det er liten tvil om at Svar på tiltale nettopp er skrevet for å svare på tiltale, samtidig som den ikke gir et utfyllende svar på all tiltale. Men når jeg leser Grans innvendinger til kapitlet om Det ondes problem er det ikke opplagt at det er jeg som svikter mest i logikk eller stringens, eller er ivrigest i apologi, etterrasjonalisering og dogmeforsvar.

Kanskje burde Gran ikke trykket fullt så fort på bremsene?

Fordommene abdiserer ikke

Nyheten om at Paven har valgt å abdisere har på mange måter blitt en lakmustest på den alltid like interessante kombinasjonen mangel på kunnskap og ingen mangel på fordommer.

Dermed ser vi på den ene siden at Twitter og Face og lunsjsamtaler ikke direkte er fritt fra ... morsomheter om pedofili og pavelig bekledning og den ene etter den andre av ... informerte spørsmål om neste pave vil gå ut mot kondomer, kvinnelige prester og ... pedofili.


Det er i det hele tatt ikke underlig at enkelte blogger får mye prikkbelastning.

Skulle noen ha snev av interesse for noe i retning av faglige analyser av dette, kan anbefales historikeren Philip Jenkins glitrende The New Anti-Catholicism: The Last Acceptable Prejudice.

Skulle noen også ha stusset noen smuler på nesen over Ole Torps påstand i gårsdagens Aktuelt på NRK2 om Ratzinger var sent ute med å fordømme Holocaust, kan anbefales dårligere steder enn denne som motvekt.

Kort sagt nektet den unge tyskeren Ratzinger (født 1927) å delta på obligatorisk undervisning all tysk ungdom måtte stille på i Hitler Jugend, han deserterte etter å ha blitt tvangsinnrullert i luftvernskytset.

At han ikke tok tidlig avstand fra Holocaust i likhet med tyskere flest etter krigen er det få om noen som har hevdet.

Forventer nok likevel ikke et dementi i dag, etter de seneste ukers erfaringer med NRK.

I likhet med at det ikke er noen grunn til å forvente at mange vil få med seg at Ratzinger er en av etterkrigstidens største akademiske begavelser og muligens den som mer enn noen har forsøkt å ta et oppgjør med overgripere blant katolske prester.

Ingen abdiksjon

I motsetning til enkelte andre har Dekodet ikke abdisert eller planer om det.

Grunnen til lite skrivning seneste uka har som det hender seg vært for mye skrivning, sammen med for lite tid og bredbånd etter trøbbel med Ruter og ruter.

Det er fare for at opptil flere av disse forholdene er endret i løpet av kvelden, så det kan være vi kommer plutselig tilbake.

Kjempers kilder

Man trenger ikke teleskop for å oppdage at påstandene om Kirkens kamp mot vitenskapen stadig dukker opp i media.

Eller at velmenende fakkelbærere løper hverandre ned i iveren etter polemiske poenger.

Forrige uke var det Eirik Newth som i en spennende ny serie i Aftenposten om vitenskap dessverre ikke var like vitenskapelig eller ny hele veien. Og så er det alltid behov for å være ... spenstig og slående.

Jeg er vanligvis ikke mannen til å hevde at alt var enklere før, men ser man på vitenskapshistorien er det en fristende konklusjon å trekke. Ta Galileo Galilei, italieneren som tidlig på 1600-tallet revolusjonerte vårt syn på universet ved å observere stjernehimmelen.

Galilei hadde utvilsomt sitt å stri med – blant annet kirkelig motstand og lunefulle mesener.  Men han hadde også den enestående fordelen det er å være først til mølla. Uansett hvor astronomen rettet sin primitive linsekikkert, oppdaget han noe nytt: fasene til planeten Venus, månene rundt Jupiter, solflekker og stjernevrimmelen i Melkeveien.

Når det gjelder Galilei har mytene og det ikoniske ved hans posisjon skapt så mange gordiske knuter på den rød tråden at det er vanskelig å vite hvor man skal begynne å nøste opp - eller hvilke metaforer man skal bruke.

Litt kort var det slik at Galilei ikke var først til mølla og han bygget på andres arbeid, både fra middelalderen og Kopernikus i århundret før, samt egen samtid. Hans resultater skyldtes ikke at han var den første som observerte ulike fenomener på stjernehimmelen (heller ikke alltid med teleskop), men hans måte å tolke resultatene.

Dette var dels i lys av Kopernikus og dels i lys av at han mente de utfordret et aristotelisk syn som skilte mellom det som befant seg under og over månens bane.

Det viste seg at det overjordiske (altså det over månen) ikke var fullkomment. Planetene hadde kratere - og måner.

Men at Aristoteles tok feil der, betydde ikke at jorden måtte gå i bane om solen. Det krevde andre argumenter og der hadde ikke Galilei mange og gode nok. I tillegg fantes en rekke alternative modeller som forklarte observasjonene like godt eller bedre.

Galileis modell stemte ikke bedre av at den lot planetene bevege seg i sirkelbane om solen, i motsetning til Keplers modell med en elliptisk bane.

Nå blir dette dels flisespikkeri når vi snakker om Newths korte innledning. Men det er ikke fullt så mye flisespikkeri når vi kommer til tilsvaret som Stig Frøland,  professor i medisin ved Universitetet i Oslo, ga for et par dager siden i leserinnlegget På Kjempers skuldre.

I Aftenposten 2. februar gir Eirik Newth uttrykk for en nedlatende holdning til pionérene i vitenskapens historie. Siden de var «først til mølla», mener Newth at deres oppdagelser var lettkjøpte fordi de var «hemmelighetene naturen lettest ga slipp på». Galilei kunne bare løfte sin kikkert mot himmelen for å høste sine triumfer. For Newton krevdes det bare «et fallende eple» for å «avsløre» tyngdeloven. 

Ja, det er ikke vanskelig å oppdage Newths innledning er litt lettkjøpt. Men det betyr ikke at naturfilosofene på 1600-tallet ikke hadde det noe lettere enn i dag. Eller møtte stor religiøs motstand.

Realiteten er at vitenskapens pionérer var unike ved at de hadde intellektuelle evner som gjorde dem  i stand til å se på verden omkring seg med friske øyne og danne seg helt nye oppfatninger om naturlovene, uavhengig av århundregamle autoriteter og trykkende religiøse dogmer i sin samtid.

At Frøland sier dette antyder nok at det ikke er vitenskapshistorie han er professor i. Disse "århundregamle autoriteter" handlet altså om avanserte matematiske modelleringer basert på det beste de hadde av observasjoner. De (altså Aristoteles, Ptolemaios og nyere forbedringer av disse, samt kritikk) var ikke autoriteter fordi de var århundregamle eller uimotsigelige, men fordi de var svært dyktige.

Ikke bare var de velegnet til formålet, som var å lage gode kalendere, spå solformørkelser osv. I motsetning til modeller med solen i sentrum hadde deres modell ingen opplagte umuligheter, som hvorfor fiksstjernene beholdt posisjonen hvis jorden beveget seg (parallakseproblemet).

Når Galilei tenkte annerledes, skyldtes det selvsagt noen iboende egenskaper, men også at han var påvirket av den løpende debatten i samtiden. Og var sta nok til å mene at han hadde rett, selv om han ikke hadde gode nok bevis og modellen altså inneholdt umuligheter.

Så var det dette med Kirken, altså den vanlige skurken med svart hatt i slike fremstillinger, siden 17-1800-tallets mytedannelser hos forfattere fra Gibbon til Dickson White. Men siden man slet med å finne særlig mange data som støttet det angivelige mønsteret, måtte man overtolke kilder og anekdoter, eller noen ganger dikte opp egne.

Dermed er det ikke uventet at det også her mangler kilder og konkretiseringer. Hvilke faglige analyser baserer han sine konklusjoner på? Hvilke samtidige kilder? Hvilke "trykkende religiøse dogmer" snakker Frøland om?

For han kan da ikke mene at det var en del av trosbekjennelsen om det var jorden eller solen som var i sentrum? Eller at Kirken så vitenskap som noe skummelt som burde bekjempes?

Nå skal vi ikke underslå (slik vi har lenket en del til over) at det var spenninger mellom Kirken og Galilei, men årsakene var andre enn Frøland og mange andre legger opp til. Det handlet ikke om en konflikt mellom "tro og vitenskap", men om dels personlige spenninger (Galilei var i overkant arrogant, i likhet med enkelte i Kirkens ledelse) og dels om et spørsmål om autoritet i en svært urolig tid før og under 30-årskrigen.

Og Kirken prøvde hele veien å undersøke med samtidens matematikere og naturfilosofer, etter en tradisjon tilbake til i hvert fall Augustin på 400-tallet.

Men Frøland henger altså fast i mytene.

Dagens vitenskapsmenn som  arbeider innen konvensjonelt fastlagte fagområder, risikerer ikke frihetsberøvelse eller dødsstraff fra religiøse autoriteter slik man gjorde på Galileis tid. I dag kan en naturvitenskapsmann være bekymret for ikke å få trykket sine artikler i de mest prestisjefylte tidsskriftene, mens pionérene risikerte å få sine arbeider på den katolske kirkes indeks over forbudte bøker. 

Dette blir langt i overkant tendensiøst. Siden ingen noen gang har fått dødsstraff av Kirken for sin naturfilosofi, er det ikke mye som tyder på at Galilei fryktet dette. Og frihetsberøvelsen handlet om husarrest på hans private gods på hans eldre dager, slik at dette ikke var noen stor trussel, uten at jeg dermed skal forsvare dommen. Den ble ikke verre av at Galilei fikk ta i mot besøk og jobbe videre med sine publikasjoner, spesielt hans banebrytende arbeid innen fysikk (mekanikk) i kjølvannet av Philoponus, Buridan og andre han ... glemte å oppgi.

Så stemmer det at man kunne risikere index, i en tid der de fleste land hadde sine lister over publikasjoner som av ulike årsaker ikke var godkjente - og altså forbudte, enten årsaken var politiske, etiske eller religiøse.

Men, og det er et viktig poeng, det som havnet på index var ikke Kopernikus (eller Galileis) modell, men de skriftene som hevdet at den var bevist - før den var bevist. Det tok bare fire år før en utgave som fremstilte dette som en teori ble tillatt utgitt, i 1620.

Så kan vi si mye mer om dette, noe som bør fremgå av alle linkene over. Det er belyst enda grundigere i Da jorden ble flat - mytene som ikke ville dø, men vi gir oss her siden blogginnlegget allerede er for langt til at noen orker å lese så langt ned at de ser at det sies at det er for langt.

Når alt dette er sagt, skal det ikke underslås at Frøland også har gode poenger.

Dagens forskere kan analysere sine funn med avanserte datamaskiner og matematiske metoder. Pionérer som Newton måtte selv utvikle helt nye områder av matematikken for sitt arbeid.

Newton var beskjeden nok til å si at hans egne oppdagelser skyldtes at han sto på gigantiske forgjengeres skuldre. Hvor mye mer gjelder ikke dette for dagens forskere? 

Så får vi håpe at Frøland som en av dagens forskere er beskjeden nok til å analysere sine egne påstander. Det hadde vært fint om professorer heller ikke i dag bygger på århundregamle autoriteter og trykkende dogmer.

Alternativ medisinhistorie

Siden vi av og til hører at det gjelder å tenke alternativt, slik at vi ikke må kritisere eller latterliggjøre alternativbransjen, finnes det dårligere løsninger enn å vise hvordan det kunne ha gått i historien om alternativmedisin fikk mer plass.

(Skulle tegningen til venstre bli for liten til å lese, finner du den her).

Vel, så alternativ historie er dette kanskje ikke.

Fram til midten av 1800-tallet bygget legevitenskapen i stor grad på utestede modeller, knyttet til den greske antikkens forståelse av balansen mellom kroppsvæskene.

Et resultat var årelating. Virket ikke dette var løsningen mer årelating.

Kort sagt var medisinen mange ganger verre enn sykdommen.

Lyktes noen av ulike grunner likevel, ga det støtet til å fortsette suksessen.

Hvis det eneste verktøyet du har er en hammer, er alltid løsningen klar.

Og så er det ikke minst greit å blogge når andre gjør tegnejobben.


Takk til Dan-Raoul Husebø Miranda for tips.

Sensasjon: Alternativt er ikke synonymt med sant

Siden forrige fredags Vårt Land havnet et stykke ned i bunken, tok det tid å oppdage Rani Lill Anjums innlegg i spalten Damenes der hun skriver om "Kampen om sannheten".

Anjum er filosof og arbeider ved Universitetet for miljø- og biovitenskap, noe som gjør at hun bør være vel skodd i å formidle metoder for å utforske naturen og etablere vitenskapelige modeller. I en tid som ikke mangler pussige påstander, kreative alternativtilbud, svindel og konspirasjonstenkning er nettopp vitenskapsfilosofi av de viktigste vaksinene mot å bli lurt. 

Vårt Lands lesere fortjener dermed førstehjelp av en som kan vitenskap til fingerspissene. Dagens media bør ikke være mikrofonstativ for alternativbransjen.

Som ingressen antyder, ble ikke spalten helt slik.

Alternativ tenkning møter ofte hån og skepsis. Den fortjener bedre enn som så.

Hva i all verden mener Anjum med dette? At det er viktig å være åpen for nytenkning? At vi ikke må låse oss så fast til etablerte modeller at vi ikke klarer å se når det kommer bedre?

Hun mener sikkert dette, men det man oppfatter at hun sier er at hva som helst av alternativ tenkning er like god som naturvitenskapelig. Altså at vi ikke skal "håne" eller være "skeptiske" til de underligste påstander som bryter med det beste vi har av naturvitenskap.

Dermed kommer historiene om de som ble motarbeidet og latterliggjort, men som det viste seg hadde rett likevel.

Siden Semmelweis ble bekjempet på midten av 1800-tallet da han hevdet at håndvasking ville redusere forekomsten av barselfeber dramatisk, bør vi ønske alle alternative innspill velkommen.

Men i stedet for å hjelpe oss til å se bedre, er faren langt større for å gjøre oss så vidsynte at vi kjører i grøfta. Det er den gamle regelen: Skal vi løse et problem, hjelper det å se hva som er problemet.

Lite tyder på at Anjum gjør det.

Vitenskapen har heldigvis gått fremover siden den gang og vitenskapelig kunnskap er nå allemannseie. 

Mon det.

Og diagnosen er altså feil. Faren i dag er ikke at alternativtenkning undertrykkes, men at den får fritt spillerom. Noe den vil få om vi ikke lærer oss kritisk refleksjon som gjør det mulig å skjelne mellom at noe går fremover eller bakover.

Vi trenger rett og slett metoder og modeller for å avgjøre hva som er god og dårlig forskning. Og dette er det avgjørende å få på plass i vår bevissthet. En grunn til at noe heter alternativ medisin er rett og slett at den er utestet. Eller sagt på en annen måte - den er ikke medisin.

Videre er det ikke slik at vitenskapelig kunnskap nå er allemannseie. Tvert i mot tilhører det sjeldenhetene at noen jeg snakker med vet hvorfor heliosentrismen, evolusjon, Big Bang eller kvantefysikk er blitt det vi gjerne kaller etablerte sannheter (noe som ikke betyr at modeller ikke bør testes videre) - eller hvorfor vaksiner virker og er viktige.

For ikke å si vet hva en dobbel blindtest er, eller forstår ord som falsifisering og fagfellevurdering.

Eller kan fortelle hvorfor det er behov for vitenskapsfilosofi.

For ikke å si hvordan den eneste vitenskapsfilosofen Anjum nevner, Feyerabend, er blitt kritisert for sin anarkistisk tilnærming til sannhet og metodikk.

De største vitenskapelige oppdagelsene ble altså gjort fordi noen våget å utfordre etablerte sannheter.

Nettopp derfor bør vi ønske alle alternative ideer velkommen, sier vitenskapsfilosofen Paul Feyerabend. Det spiller ingen rolle hva det er. Det viktigste er at ingen ideologi får stå uimotsagt.

En ting er at noen filosofer uten videre ser naturvitenskap som ideologi, noe annet er når de ikke gir antydning til oppskrift på hvordan man skal kunne avgjøre hvilken "ideologi" som er rett eller feil, god eller dårlig.

Det er kort sagt ikke alle filosofer som er like analytiske.

Siden Anjum selv tydeligvis holder seg ikke bare til Semmelweis, men "Mendels genetikk og Darwins utviklingslære", og sikkert mangt annet - inkludert Feyerabend - kunne det være interessant å høre hva som er grunnlaget for det.

Bare at dette er blitt "etablert"? Eller at man har fulgt gode metoder? Og hvorfor tro på Feyerabend? Hvordan er hans tenkning blitt testet? Den har i hvert fall ikke hatt samme effekt som håndvasking

Når man ikke presiserer hvordan det tenkes, eller hvordan man kan skille god fra dårlig tenkning, er det ikke uventet at mytene rår grunnen. Enten de er om griske legemiddelselskaper som skor seg på syke ("Burde vi ikke da være minst like kritiske til det etablerte som til det alternative") eller om hva som faktisk har skjedd i historien.

Det blir ikke bedre av at Anjum henger seg på myter om fortiden.

Vitenskapelige "fakta" fremsettes på samme måte som religiøse "fakta" ble fremsatt for hundre år siden, uten noen kritisk refleksjon. 

På universitetene blir indoktrineringen enda tydeligere, i følge Feyerabend. Og selv om ingen blir drept for å begå vitenskapelig kjetteri i dag. lider kjettere av vitenskapen likevel den strengeste form for sanksjoner som sivilisasjonen vår kan tilby.

Én ting er at hun ikke er kjent med tradisjonen for kritisk tenkning innen kristen teologi og filosofi de seneste par tusen år, der er hun som vi har vist en gang eller femti på denne bloggen ikke veldig alene. Noe annet er at en utdannet filosof ikke har fått med seg at ingen er blir drept for vitenskapelig kjetteri (ikke Kopernikus, ikke Bruno, ikke Galilei, ikke Darwin), med  forbehold om hvordan vi skal tolke ting som skjedde under Stalin, Hitler, Mao, Pol Pot e.l..

Ikke uventet oppgir hun ikke et eneste navn.

Inntrykket blir ikke bedre når forsøk på å formidle vitenskap fremstilles som "gapestokk og giljotin".

TV-programmer som "Folkeopplysningen" og "Hjernevask"' henger ut de som våger å gå imot vår tids mest populære biologiske teorier om menneskelig helse og adferd. Men bidrar disse korstogene til kritisk og selvstendig tenkning?

Etter mitt skjønn er det helt opplagt at de gjør det - hvis man følger med på hva som sies, og ikke er fastlåst i "alternativ tenkning". Da lærer man noe om å teste påstander, sjekke om det er grunnlag for å si det ene eller det andre.

En gang var det alternativt å vaske seg på hendene. Er ikke det en god nok grunn til å ønske alternative innspill velkommen? 

Nei, ikke i seg selv. Handler det om den kreative fasen av forskning, er det selvsagt avgjørende å komme med flest mulige forslag til hypoteser og modeller. Men man er langt unna vitenskap og sannhet om man bare pøser på med alternativer.

Det som er avgjørende er å foreslå hvordan de skal testes. Og så gjennomføre testingen - og ta konsekvensen av resultatene.

Hvorfor Anjum ikke hjelper noen til å se dette er uklart. Som det nå er virker artikkelen som et velment forsøk på å forsvare "de svakeste", alternativmiljøene.

Noe sier meg at hun ikke har testet effekten av dette.

Og ikke har sett alvoret i at de svakeste er de som først blir lurt av alternativbransjens versjoner av Nigeriasvindlere.

Vi får i hvert fall håpe at hun ikke mener den beste metoden i møte med løse påstander er å toe sine hender.