Titler og andre økonomiske valg

Da følger Vårt Land i dag opp saken om "forskeren ved Strategisk institutt" som jobber for å danne et nytt politisk parti basert på islamsk økonomi".

Som jeg mistenkte viser det seg at dette er en "forsker ved en ikke-eksisterende institusjon" (ikke på nett ennå, der ligger så langt kun denne kritikken fra to norske muslimer). 

Mer presist er Timraz kun ansatt i en administrativ stilling.

Det blir ikke mer betryggende når det viser seg at

Strategisk insitutt finnes i realiteten ikke, men Timraz er oppført som eier på domenet "strategiskinstitutt.no". Nettsiden er ikke i drift per i dag.

Heldigvis tar han seg ikke nær av avsløringen, siden han ikke ser på titler som viktige.

Du kan gjerne bruke vaktmester eller renovasjonsarbeider - da jeg både tar oppvasken, bærer ut søpla og driver med vedlikehold hjemme. Titler er helt ubetydelig for meg, skriver Timraz.

 Det er nok likevel ikke helt sikkert han kommer til å markedsføre det nye partiet under tittelen vaktmester eller renovasjonsarbeider, selv om disse yrkene er savnet i dagens partier.

Madrasser og andre soveputer

Når det arbeides for å danne et muslimsk parti i Norge, basert på "islamsk økonomi", kunne man vente at media var interessert i tenkesettet og konsekvenser.

Hva vil Rettferdighetspartiets partiprogram bety for folk flest? Hvordan vil økonomien fungere?

I stedet lander Vårt Land i en noe annen vinkel 24. november i oppslaget Fremmer islamsk økonomi i nytt parti. Selv om det er ganske opplysende å slippe Ihab Timraz, "rådgiver ved BI" og "forsker ved Strategisk institutt", til i fri dressur, kan man ikke forvente at alle er like gode til å lese mellom linjene.

F.eks. hadde det vært interessant å få vite hva slags posisjon Timraz egentlig har på BI. Stort mer enn en administrativt ansatt? Jobber han med økonomi?

Har han publisert noe som kan kalles økonomiforskning eller forskning i det hele tatt? Hva mer jobber han med enn samhandling og teamutvikling?

Gir hans kompetanse og erfaring tillit til det Vårt Land kaller islamsk økonomi som kort sagt handler om renteforbud?

Rettferdighetspartiet jobber blant annet for å endre den økonomiske modellen i Norge fra en modell som bygger på kreditt (rentebasert) til en bærekraftig økonomisk modell som bygger på reel verdiskapning og risikodeling» står det i partiprogrammet.

Nå kunne man bare henvist til at det er hjemlet i Koranen, hadither og/eller islamske tradisjoner og at gode muslimer dermed bør følge dette. Men i stedet hevdes at det er en etisk og vellykket modell.

– Dagens finanssystem er et luftslott. Pengene du har i banken i dag er bare luft og på et tidspunkt kommer det til å smelle. Derfor er vår idé at vi kvitter oss med kredittsystemet. Sånn som det er i dag tjener eliten penger på at vanlige folk dummer seg ut. Dette er det altfor få som skjønner.

Ikke minst sliter økonomer med å skjønne dette, hvilket journalisten hadde oppdaget om han hadde spurt. Noe som burde fått det til å ringe i ganske mange varselklokker.

Hvor etisk og vellykket er egentlig modellen?

Man kunne nok også ventet at en kristen avis hadde sjekket hvordan og med hvilken begrunnelse Kirken i middelalderen avskaffet renteforbudet. Hvordan kunne de største kristne tenkerne i historien, fra Augustin til Thomas Aquinas, støtte privat eiendomsrett, profitt og renter?

Albertus Magnus (ca. 1200-1280)

Med den følge at man legitimerte investeringer og innovasjon, med markedsdrevne priser som sentralt virkemiddel, i og utenfor klostrene. Og etterhvert at langt flere enn jøder kunne ta renter og håndtere bankvirksomhet internasjonalt, på tvers av landegrenser.

Slik Rodney Stark forteller i The Victory of Reason mente Albertus Magnus (filosof og biskop, senere kanonisert) på 1200-tallet at rettferdig pris var hva "varer er verdt ut fra markedets vurdering på salgstidspunktet".

I generasjonen etter gjorde ingen ringere enn Thomas Aquinas et tankeeksperiment der en kornselger kommer til et land i hungersnød, og vet at andre kornselgere er på vei. Er han da etisk forpliktet til å avsløre dette til sterkt prispress på eget korn?

Thomas foregrep Adam Smith og det frie marked med atskillige århundrer da han svarte nei til dette.

Kort sagt var det ikke merkelig at kapitalismen begynte å vokse frem i det katolske Europa lenge før reformasjonen med stor effekt på handel og industri, vekst og innovasjon.

For Timraz handler imidlertid banker om fiktive verdier og renter om dårlig etikk.

Han viser til at pengene du ­låner eller setter inn i banken ikke finnes, at de bare er sifre på en skjerm. Dermed er du ille ute dersom det en dag smeller, slik som for eksempel i Hellas. Den eneste grunnen til at grekerne­ klarte seg var fordi de gjemte pengene sine i madrassen og ikke i banken, ifølge Timraz.

Mens han unnlater å nevne at madrassene ble brukt fordi Hellas hadde skakkjørt sin økonomi ved alt fra populistisk pensjonspolitikk og svart arbeid - til å gjemme for mye unna i madrasser.

I tillegg til at det manglet troverdige garantier for bankinnskudd. 

Nettopp fordi kommersielle banker kan gå konkurs, har mange land garantier mot tap. I Norge sikrer Bankenes sikringsfond innskudd på inntil to millioner kroner, inkludert renter. Fra 1. januar 2011 har EU pålagt medlemsland garantiordninger på minst 100 000 Euro.

Den ottomanske admiralen Ali Pasha

Det er bra, siden madrasser kan bli en sovepute. 

Et betegnende eksempel er da skipet til den ottomanske øverstkommanderende ble erobret i sjøslaget ved Lepanto i 1571. Siden Ali Pasha kom fra en kultur som ikke stolte på banker eller på at investeringer kunne forente seg, hadde han en enorm formue i gull på skipet. 

I likhet med de andre admiralene i flåten. 

Det hjalp ikke spesielt mye at dette var høyst håndfaste midler, verken sifre på en skjerm eller luftslott. 

At selv de rikeste i mangel av banker og investeringsmuligheter må frakte med seg enorme mengder gull, antyder ikke en økonomi som er egnet til å bygge fremtidsrettede samfunn. 

Slik Rodney Stark kommenterer i The Victory of Reason, er det ikke underlig at ottomanerne ble akterutseilt og avhengige av vestlige eksperter og militærteknologi.

Det er dermed med noe blandede følelser jeg leser en oppskrift som minner om AKP (M/L) i 1970. 

– Vi må fjerne renten og kreditten, og det kan selvsagt ikke gjøres over natten. Det vil bli tøff medisin når det gjøres, men det skyldes samfunnets egen dumskap.

Noen ganger er det ikke enkelt å kjenne forskjell på medisin og gift, i hvert fall ikke før det er for sent.

Forøvrig av flere steder i artikkelen der det kunne vært mer enn greit med noen enkle oppfølgingsspørsmål. 

Hvordan skal man gjennomføre dette? Demokrati eller tvang? Med lover og sanksjoner? 

Hva gjør man med dem som misliker medisinen? 

Hva gjør man når de rike sitter på pengene, uten å dele eller investere i verdiskapende virksomhet?

Modellen som skisseres er utvilsomt spesifikk for islam. Og det er liten tvil om at den i praksis handler om utbytte og renter (bare på en ganske tungvint og klossete måte), slik at det fort blir ordmagi.

Noe som er litt underlig hvis man helt oppriktig mener at renter og utbytte er i strid med islam eller ødelegger samfunn eller begge deler.

Det blir ikke bedre av at man historisk sett har endt med en finansiell markedsdeling basert på religion. Selv om muslimer i teorien ikke har kunnet ta renter, han man latt jøder og kristne låne til hverandre med renter. 

Og på ulike måter skattlagt dette, i det minste ved faste beløp per person.

Når en troende muslim introduserer et parti basert på islamske modeller er det litt uventet at han avviser dette.

– Nei, vi er ikke et muslimsk parti. Jeg skjønner at folk vil kunne tro det av å lese partiprogrammet vårt, men det stemmer ikke, sier han, og understreker at det er forskjell på islam og en muslim.

Ikke minst når Rettferdighetspartiet foreslår en skattesats på 2,5 prosent av formuen, altså det som er vanlig for «zakat», det islamske skattesystemet.

Dermed er Timrax ærlig nok til å bekrefte at "Ja, dette er den islamske skattemodellen". Hvilket ikke er så rart når partiprogrammet alltid skal "være fundert i ­Skaperens lovverk».

Mens det altså er litt rarert at partiet vil "styrke religionsfriheten", uten å svare konkret på hva det innebærer, utover at det kunne vært mer enn i Norge i dag og at "Individet må få bestemme mer over seg selv".

Altså enda et sted i intervjuet der man savner mer enn noen smuler oppfølgingsspørsmål. 

Betyr dette at individer eller grupper kan være frie til å velge Sharialover?

At man ikke kan forby noen å bruke burka på jobb?

Eller lage sin egen økonomi i økonomien?

Når det viser seg at partiet også arbeider for kjønnsdelte skoleklasser er imidlertid oppfølgingsspørsmålene klare. Men Timraz vil ikke prioritere dette i intervjuet, siden "det vil ta for mye tid".

Dermed blir det kun ett spørsmål.

– Blir det ikke vanskelig å drive politikk på saker man ikke kan forklare uten å holde foredrag om dem?

– Det er viktig at en forklarer grunnlaget for politikken og ikke bare driver med populistisk ­øyeblikkspolitikk, svarer Timraz.

Noe man ikke trenger å mistenke ham for. Han er til og med "altfor direkte og for lite diplomatisk" til å påvirke politikerne. Når han likevel satser politisk er det fordi 

Jeg prøvde å gå finansveien først, men det funket ikke. 

Ingen grunn til å tvile på det.

Antiharry

Er du ute etter en annerledes krim finnes verre forbrytelser enn å investere i Asle Skredderbergets debutroman Metallmyk fra 2010.

Når boken skiller seg noen kaffelatter ut fra mye annen norsk krim, er det ikke bare fordi den legger mer vekt på Excell enn på seriemordere. Grunnen er også at hovedpersonen er sydd etter andre lester enn Harry Hole og resten av alliterasjonsfeltet av forsofne forbryterfangere.

Milo Cavalli er som navnet antyder for det første ikke rotnorsk; hans avdøde mor var italiensk, faren norsk. Han forstår forskjellen på Saint-Émilion og Saint-Julien, Cadillac og Bergerac - og bruker ikke Dressmannbukser eller snus.

Det skyldes ikke bare den italienske bakgrunnen, men at han ikke akkurat går på sosialtrygd. Med en årsinntekt på et tosifret millionbeløp og en ubestemmelig høy formue, er det mer enn moralsk ryggrad som gjør at han ikke så lett faller for bestikkelsesforsøk.

Også Milos fortid som aksjemegler har gitt ham en verdifull portefølje når han skal etterforske økonomisk kriminalitet.

Etter et brutalt drap på en megler innen corporate finance blir Milo hentet inn fra Økokrim for å bistå politiet i etterforskningen. Handlingen skifter mellom Norge og Italia, forhør og flukt, balkanske voldsmenn, kyniske økonomer og opprivende regneark.

Boken skiller seg ikke mindre ut av at Milo er sånn noenlunde god katolikk og handlingen et stykke på vei drives fremover av skriftemålene. Selv om han foretrekker en mystisk tilnærming til troen, og altså holder seg unna intellektuelle katolikker på Majorstuen, gir dette en kjærkommen avveksling fra andre krimhelters fyllekuler og angstanfall.

På den annen side er  ikke avstanden like stor når det gjelder forbruket av damer, noe som fremgår både av skriftemål og handling. Men så opplever nok fortsatt forfattere og forlag at krimsalget hjelpes noen snev mer av forståelige sexakter enn uforståelige excellark.

Skulle du ikke være skremt nok allerede av det moralske nivået, kan vi legge til at den også inneholder facebookmeldinger og epost, sistnevnte på italiensk. Samt opptil flere Iphoner.

Metallmyk er kort sagt en krim som har oppdaget at vi lever i det tjueførste århundret, og ikke bare når det kommer til religion og regneark.

Middelalderens munker og andre protestanter

Siden forskere som kjent er drevet av den protestantiske arbeidsetikk, dukker det stadig opp ny og spennende forskning. Om ikke alltid så spennende, så i hvert fall ny.

Eller noen ganger mest spennende.

Denne gangen er det forskning.no som kan fortelle at det er kommet en ny studie som "antyder at en katolsk munkeorden kan ha dannet grunnlaget for velstanden i Vesten".

Et av sporene studien følger, begynner i Frankrike i 1098, med en gruppe munker som bryter ut og danner cistercienserordenen.

Spørsmålet man ser på er altså hvilke institusjonelle, kulturelle og geografiske faktorer som synes best egnet til å skape velstand og vekst. Og her har man lenge tenkt at det i vår del av verden handler om den protestantiske arbeidsetikk, ikke minst siden vestens velstand i forhold til andre geografiske områder ikke er så mange hundre år gammel.

Den tyske økonomen og sosiologen Max Weber, som regnes som en av samfunnsvitenskapens grunnleggere, framhever det han kaller den protestantiske etikk som særlig gunstig for kapitalismens framgang.

Denne etikken handler om å arbeide hardt, spare på pengene og gjeninvestere profitten.

Derfor forsøker Jeanet Sinding Bentzen, sammen med forskerkolleger, i artikkelen «Religious Orders and Growth through Cultural Change in Pre-Industrial England» – som er en del av avhandlingen – å undersøke om samfunn med en kultur for flid og nøysomhet var mer vellykkede økonomisk allerede før den industrielle revolusjonen.

Her er det altså at man mener å kunne se en sammenheng mellom forekomsten av cistercienserklostre og velstandsutviklingen (se også selve rapporten Religious Orders and Growth through Cultural Change). Siden vi ikke har så mange økonomiske tall som kan brukes direkte, ser studien på indirekte effekter.

Velstandsutvikling kan nok ha ført til høyere inntekt per hode, men enda mer til en større befolkningsvekst. Dermed er det sistnevnte som ligger til grunn for studien.

Ved se på statistikk for 40 fylker i England kan Jeanet Sinding Bentzen kommet fram til at områder som hadde flere cistercienserklostre, opplevde høyere befolkningsvekst i perioden 1377–1801.

Enda mer slående var det at klostrenes effekt på befolkningstettheten var like stor før og etter 1600. Siden alle klostre ble stengt i forbindelse med reformasjonen på 1500-tallet, betyr det altså at klostrene hadde en innflytelse på lokalsamfunnet flere hundre år etter at de ble stengt.

Dermed tyder det på at det ikke bare var munkenes fremragende evne til for eksempel å utnytte vannmøller som er blitt brakt videre til ettertiden, men derimot noe mer iboende og fundamentalt.

– Vi viser at munkene trolig ga videre sine kulturelle verdier, basert på European Values Study, ettersom europeiske regioner med flere cistercienserklostre også i dag er regioner som verdsetter flid og nøysomhet.

– Studien av munkene viser at de hadde en fordel da de skulle gjennomgå den industrielle revolusjonen. Land med høy arbeidsmoral vil historisk sett oppleve større velstandsvekst, sier Bentzen.

Nå kan og bør man sikkert skjelne også til denne type faktorer, eller altså fraværet av dem, når man vurderer årsaker til finanskrisen  i Helllas og enkelte andre deler av Sør-Europa.

Kulturelle dypverdier er i det hele tattav de tingene som det kan være greit å se nærmere på i den offentlige diskursen.

Sagt litt mer direkte er det slik at dess mer vi skyver religion og kultur over i privatsfæren eller oppfatter dette som noe for spesielt interesserte eller begavede eller hemmede (alt etter som), dess mer risikerer vi å gå glipp av viktige ressurser for samfunnsbygging over tid.

For ikke å si for vår egen pensjon. 

Siden dette er et tema og en munkeorden enkelte av oss som bildet over viser berørte i Beyond the protestant work ethic (side 5-25) for noen år siden og vi allerede den gang ikke akkurat snakket om en revolusjonerende teori (selv Weber antydet en slik sammenheng), er det lovende at denne type hypoteser styrkes av forskningsdata.

Og at den slås opp i media, selv om forskning.no vel ennå ikke har like mange lesere som Se og Hør.