Paranoid om palestinere

Det skal tydeligvis ikke mere til enn å svare i fire minutter i telefon på vei til lunsj før det dukker opp et myndig intervju med dertil egnet bilde om hvordan jeg ser på Ivar Fjelds påstander om at AUF's besøk av palestinere på Utøya åpnet Norge for terrorister.

Dessverre tilhører det sjangeren lynintervjuer at det ikke er plass for lengre utledninger eller nyanser, men så er nok de som fremmer denne type teorier av en slik støpning at det uansett preller av.

Denne type retorikk en livsfarlig måte å stemple og forsure den offentlige samtalen på. Saken blir ikke bedre av nasjonalistisk tulleteologi.

Eller kommentarfeltet.

Så får forskerne i ettertid finne ut av hva en kulturkjenner er for noe og hvordan enkelte begreper har fått en t der det skulle vært en p.

Mytefabrikken NRK

Det er tydeligvis liten fare for produksjonsstans på Mytefabrikkenkalenderen, og dermed heller ikke på reklamasjonskravene på Dekodet. 

Et program som ble laget for å markere 28. januar og Thomas Aquinas slår i hvert fall fort an tonen:

Filosofisk sett støttet kristendommen seg til nyplatonismen og Aristoteles’ logikk. Araberne hadde tatt vare på de antikke skriftene som kirken hadde forkastet, blant annet alle Aristoteles’ øvrige skrifter. Men på 1200-tallet fikk kirken, via araberne, hele Aristoteles å ta stilling til. Det ble problematisk.

Som vanlig er det ikke godt å vite hva og hvor mye man må si for å oppklare mytene. Det blir uansett for kort og feil rekkefølge, siden mytene alltid har forrang og kan fremføres uten bevis.

Men, altså, for det første var "kristendommen" mer enn vestkirken. Ulike teologiske tradisjoner knyttet seg til ulike typer filosofi som også kunne endre seg over tid. Augustin var ikke Boethius var ikke Anselm.

Når det er sagt stemmer det at kristne teologer og filosofer i svært stor grad støttet seg til samtidens beste kunnskap og mest avanserte vitenskap, slik den nyplatonske og aristoteliske ble oppfattet.

Følgelig var det for det andre ikke slik at kirken forkastet "alle Aristoteles's øvrige skrifter", selv om man til tider kunne være kritiske til deler av dem og mange var utilgjengelige i vest blant annet fordi de ikke var blitt oversatt til latin før folkevandringenes kriser og kaos.

At NRK likevel lar noen hevde dette uimotsagt i beste sendetid er som vi har vist på denne bloggen i noen år typisk og  avslørende for det redaksjonelle nivået. På samme måte som det er at ingen programmer i NRK så vidt jeg er kjent med har tatt et oppgjør med Mytekalenderen.

Men som vi har sett i det siste er kritisk journalistikk på egne programinnslag ikke NRK's varemerke.

Klarer ikke Terje Nordby mot all formodning å finne belegg for sine påstander om kirken og Aristoteles, er det nok heller hans egne skrifter som bør forkastes.

For det tredje er det ikke slik at det var på 1200-tallet man fikk tilgang til andre av Aristoteles skrifter enn hans verker om logikk. De hadde hele veien vært bevart i Østromerriket som var stedet araberne fikk dem fra. Og de begynte å bli oversatt til latin fra midten av 1100-tallet.

At dette "ble problematisk" i noen tiår, i den forstand at det ble en stor debatt og kom  flere fordømmelser av noen av konklusjonene, stemmer. Men begge deler bare understreker at kirken ikke "forkastet" og ødela skriftene, men tok dem svært alvorlig.

Et poeng i kritikken var at de rett og slett syntes å sette grenser for hva en allmektig Gud kunne gjøre, som f.eks. å skape vakuum eller flere univers. At man avviste slike begrensninger, slik at dette var noe man måtte finne ut av empirisk og ikke ved deduksjoner, kan ha vært en viktig driver for veien mot moderne vitenskap.

Nå er det ikke bare innledningen til Mytekalenderen som bommer. Nordby har et om mulig enda merkeligere avsnitt.

Problemene med kirken i det kristne Europa på 11- og 1200-tallet var at dens trosforestillinger var svekket og ikke lenger ble allment akseptert; alternativet var trostvang. Vi gikk inn i en tid da kirken direkte eller indirekte godkjente massedrap på avvikere. Thomas prøvde i det lengste å utligne dilemmaene med fornuften. Han erklærte at Paradiset var stengt ute fra verden ved hjelp av elver og fjell slik at det ikke kunne nås av folk. Det var forklaringen på at vi ikke hadde funnet det. Det fantes en forklaring på alt. De kristne dogmer er fattbare, bare ikke av oss her og nå, fordi vi er begrensede. Gud er selv et allvitende, uendelig intellekt, god og kjærlig. Disse to autoritetene ble det aldri stilt spørsmål ved: Aristoteles og Bibelen. Begge måtte ha rett. Å finne ut hvordan, var et spørsmål om teologisk tålmodighet. Thomas bidro så godt han kunne og hans klippefaste tro på menneskets fornuft lyser i en verden formørket av teologisk tåke. 

Nordby skal forsåvidt ha ros for å løfte fram at Thomas hadde en klippefast tro på vår fornuft, men tar ikke så mange hint verken av det eller av at "katolikkene feirer han som helgen i dag, 28. januar".

Nå er det ingen som bestrider tildels omfattende kjetterprosesser på 1200-tallet, men dette handlet i stor grad om sosiale og regionale oppgjør, dels mot det man oppfattet som en arrogant rikmannskirke og arealhungrige konger. Det er den gamle historien om lokalt selvstyre mot sentralmakt, enten denne samler seg om åndelige eller verdslige bannere.

Det var kort sagt ikke den intellektuelle debatten som var i fokus.

Og selv om det i perioder også foregikk en teologisk diskusjon, var skillelinjene ikke plasseringen av Paradis.

Når så Nordby av en eller annen grunn (som det er vanskelig å fri seg for handler om å vise hvor latterlige debattene var) likevel trekker fram denne, synes han å misforstå den grundig.

Etter det jeg kan forstå er det han sikter til første del av Summa Theologica, spørsmål 102, On Man’s Abode, Which Is Paradise, første artikkel – Whether Paradise Is a Corporeal Place?. Her svarer Thomas strukturert på argumenter mot at det jordiske, historiske paradiset fra Første Mosebok var (eller hadde vært) et geografisk sted på jorden.

Vi snakker altså ikke om en nåværende eller fremtidig himmel. Eller om noe sentralt dogme eller dilemma.

En av innvendingene (den tredje) mot at Paradiset var et geografisk sted var at "Further, although men have explored the entire habitable world, yet none have made mention of the place of paradise. Therefore apparently it is not a corporeal place".

Det er her Aquinas svarer at det er fornuftig å tenke at stedet likevel kan være utilgjengelig for oss, siden det kan være skjult bak fjell, eller hav eller ørkener og dermed ikke oppdaget av topografene.

Mens altså det det himmelske paradis er noe helt annet og ikke befinner seg på denne jorden.

Igjen ser vi at Mytekalenderen dels rir på fordommer og dels tar ting ut av sammenhengen. Ja, selvsagt kunne Aquinas forklare fornuftig hvorfor vi ikke hadde funnet Paradiset, eller kom til å gjøre det, men det betydde ikke at han dermed tok alle deler av Bibelen bokstavelig e.l. eller ikke «stilte spørsmål» (hva nå det er) ved Aristoteles eller Bibelen.

Tvert i mot, kan man si med et skjelmsk smil, var hele Aquinas metode å stille spørsmål.

Summa Theologica er bygget rundt 600 spørsmål med argumenter for og i mot, til sammen består Aquinas' verker av flere tusen spørsmål. Og han oppfattet ikke at Bibelen hadde autoritet i spørsmål som handlet om naturfilosofi, siden disse var tilgjengelige for fornuften og ikke krevde åpenbaring for å avgjøres.

Hvis vi tolket Bibelen slik at den syntes å være i strid med naturfilosofien, var det et tegn på at vi tolket Bibelen feil, akkurat slik Augustin hadde sagt over 800 år før og som var blitt en etablert tradisjon.

Augustin lærer at vi må ha to tanker i hodet når vi skal løse slike spørsmål. For det første må vi stå fast på at Skriftens sannhet er urokkelig. For det andre, når det finnes flere måter å forklare et skriftsted, må vi ikke stå så fast på en bestemt tolkning at noen fortsatt skulle insistere på at det er den definitive betydningen av teksten, selv om overbevisende argumenter skulle vise at den er feil. Gjør vi det vil ikke-troende latterliggjøre den Hellige Skrift, og veien til troen bli stengt for dem. (Summa Theologica, vol 10: Cosmogeny, del 1, spørsmål 68, art. 1, 71-73). 

Så får vi bare håpe at Nordby tillater at vi har tålmodighet nok til å stille spørsmål ved hans autoritet.

Renessanse og annen feiltenkning

Som litteraturhistoriker skal C.S. Lewis engang ha sagt at han nå hadde klart å vise at renessansen aldri skjedde og - hvis den likevel gjorde det - at den var uten betydning.

Mens han noen år tidligere i en forelesning om middelalderdiktning utbrøt "And then the Renaissance came along and spoiled everything."

Nå er ikke poenget at det går an å endre syn på ting eller å ha oppfatninger som mange vil anse som eksentriske. Saken er at Lewis har rett i alt sammen.

Det er ikke gitt at mer realistiske perspektiver i malerkunst betyr mer realistiske perspektiver i vitenskap. En tid som frembringer Machiavelli er ikke nødvendigvis bedre enn en tid som frembringer Dante.

Det er heller ikke gitt at den sterke nasjonalismen, egenrådigheten og individualismen som vokste fram på 14-1500-tallet var en gjenfødelse av antikken.

En av dem som har tatt opp dette er James Hannam i God's Philosophers: How the Medieval World Laid the Foundations of Science, en bok som et stykke på vei og blant mye annet argumenterer for at renessansen var et steg eller tre bort fra middelalderens fokus på antikkens naturfilosofi og i stedet i retning esoterisme og favorisering av antikken diktning.

Det er ikke slik at det var i renessansen man begynte å studere antikkens skrifter. Det nye var at man dels oppdaget og dels favoriserte andre skrifter enn i middelalderen.

1500-tallet handlet kort sagt mer om nyplatonisme enn naturvitenskap. Bruno var mer typisk enn Kopernikus.

Først på 1600-tallet klarte man å etablere en ny vitenskap på fundamentet som ble lagt i middelalderen, samtidig som man stadig mer så nytten av å kunne regne på bevegelser og krefter (enten man drev våpenutvikling eller handelshus) og dermed begynte å foretrekke kvantitative fremfor kvalitative forklaringer.

Mens Galileo forsøkte å late som om han hadde funnet på det meste selv, erkjente Newton at han satt på kjempers skuldre.

Noe av det renessansen (hvis den skjedde, hva den nå var) kan ha ødelagt, er vårt syn på fortiden. I stedet for å forsøke å forstå den på dens egne premisser, begynte tradisjonen med å rose det som var mest i samsvar med samtidens idealer.

Noe som for alvor først ble erkjent og kritisert med Butterfields klassiske artikkel The Whig Interpretation of History fra 1950.

The "Whig interpretation" of Butterfield's title was summed up in his essay as "studying the past for the sake of the present" as opposed to "trying to understand the past for the sake of the past" (Butterfield p. 13). Butterfield criticised most of the English historians of the Nineteenth and early Twentieth Centuries for a blatant tendency toward "dividing the world into the friends and enemies of progress". Anything that historians like Macauley and Acton saw as moving toward things of which they approved (liberalism, Protestantism, democracy, industry, "progress") was judged as "good" and written of approvingly. Anything that could be seen or painted as not doing so was judged as "bad" and its agents or proponents became the villains of the historian's story. At the heart of the Whig interpretation was the historiographical fallacy of "Presentism": the idea that what we have now is (mostly) good and wise and intelligent and all of the past has been a stumbling and wandering path progressing towards our wonderful and oooh-so-right present.

En av de som sterkest har falt i denne grøften, er The Swerve: How The World Became Modern av Stephen Greenblatt, noe som følgelig førte til Pullitzerprisen.

Er du interessert i en informert, grundig og til tider bitende sarkastisk kritikk finnes ingen bedre steder å gå enn Tim O'Neills historieblogg (er du interessert i noen decibel lavere, kan du gå her). Og han er ingen kolerisk katolikk som skal forsvare sin tro, men en amper ateist som ikke legger noe i mellom når parykker og sminke skjuler realitetene.

Reading Greenblatt, the general reader would get the impression that the Epicureanism that Lucretius summarises was a dominant philosophical position in ancient Greece and Rome and that a large number of ancient Greeks and Romans were out and out atheists who denied the gods and saw the universe as nothing more than atoms in motion. Of course, in his characteristic style, having given his impression Greenblatt gives one of his passive corrections. "For many Romans at least, the gods had not ceased to be - even the Epicureans , sometimes reputed to be atheists thought the gods existed, though at a far remove from the affairs of mortals" (p. 71) Exactly; though the word "many" in that sentence should be replaced with "virtually all".

Ser vi bort fra detaljer som at virkeligheten ofte er motsatt av hva Greenblatt hevder, er selvsagt The Swerve en flott bok.

Gjør vi ikke det, er det bare å riste på hodet og sukke over utbredelsen denne boken har fått, ikke minst siden den forsterker fordommer om fortiden i den offentlige samtalen (inkludert FrP's syn på fortiden slik denne fremstod et drøyt år tilbake, se også noen av kommentarene her).

Eller vi kan si det med Tim O'Neill:

Greenblatt's high school level grasp of history tells him that intellectual life in the Middle Ages was all about monks. So he spends a long time early in his book telling us what he knows about medieval monks. Monks, he tells us, did write books. And he assures us (slightly grudgingly) that this "helped salvage the achievements of ancient thought" (p. 25) But in Greenblatt's Whiggish history medeival scholars are the bad guys who didn't appreciate "ancient thought" and condemned Lucretius' masterpiece to obscurity, so he has to spend some time getting around a problem - how can he condemn the very people who preserved this ancient thought, including Lucretius' book, so that he can contrast them with the good guys in his fable, Poggio and the Renaissance humanists? He does this by depicting monks (and to him all medieval scholars were monks and monks were the only medieval scholars) as unthinking drones who copied ancient works purely because their orders required them to spend part of the day labouring in the scriptorium. But they didn't actually read what they copied and by no means was it ever discussed or debated. Greenblatt assures us that intellectual curiosity was forbidden:

But the actual interest of the scribes in the books they copied (or their distaste for those books) was strictly irrelevant. Indeed, insofar as the copying was a form of discipline - an exercise in humility and a willing embrace of pain - distaste or simple incomprehension might be preferable to engagement. Curiosity was to be avoided at all costs. (Greenblatt, p. 41)

Dermed er det en god regel å lese Greenblatt motsatt. Har han sagt noe, bør vi med ungdommen avslutte med et ... not.

For anyone with more than a high school level grasp of medieval intellectual life, it's hard to know what part of this weird caricature is more ridiculous. If Greenblatt had read anything on medieval thought at all, and to judge by his bibliography he hasn't, he would know that the idea they copied books purely as a physical discipline is ludicrous. These were works of auctoritas - "authority" - and that included the works of ancient pagan writers. They were not regarded with "distaste". Even when the scholar may disagree with them, these scholars saw them as the "gold of the Egyptians": wisdom given to them by God since all wisdom, even pagan learning, ultimately came from God.

Middelalderen var med andre ord ikke helt som det amerikanske bibelbeltet.

Tanker om tro

Muligens er ikke alle like overrasket over at det forekommer lesning av at mer enn humanetisk stoff her på bruket.

Noen ganger skrives det rimelig oppegående til og med om kristen tro. Eller egentlig ganske ofte, hvis man beveger seg utenom aviser og debattfora, eller mytemaskinene som det heter på fint og i Da Vinci Dekodet.

Theofilos er uten tvil Nordens beste tidsskrift om rasjonalitet og religion, tro og tanke, teologi og apologetikk. Noe av det nye i 2012 er at deler av bladet er godkjent som fagfellevurdert og dermed et sted akademikere kan få publiseringspoeng.

Det bør ikke forundre at ikke alt er like lettlest.

Seneste nummer presenterer både uforståelige ting for sivilingeniører som hermenutikk og postmodernisme, via Det ondes problem, studier av kristent ungdomsarbeid, Harry Potter og Hunger Games, til forholdet mellom tro og vitenskap, i lys av Alvin Plantingas seneste bok.

Og, ja, en viss Bjørn Are Davidsen er nevnt også her, selv om han dessverre ikke får like mye omtale som i Humanist.

Altså bare å løpe til nærmeste internett og bestille.

Skepsis om skeptikerne

Noe av det som leses med mest interesse er tidsskrifter, ikke minst fordi man på kort plass kan få oppsummert spennende stoff.

Blant bladene som abonneres på er Human-Etisk Forbunds Humanist, Norges beste og mest lettleste tidsskrift om temaer som ekstremisme og skepsis, humanisme og historie, alternativbevegelsen og nyateisme, til tider kjemisk fritt for fordommer og faktoider om religion.

Innholdet i seneste nummer er såpass spennende at du ikke har annet valg enn å gå til nærmeste Narvesen og finne det i hyllene. Er det ikke der, kan du fortsette til nest nærmeste.

Grunnen til at det er spennende er både viljen til å se skepsisbevegelsen litt utenfra og å dele erfaringer fra den norske grenen av dette. Og så er det for enkelte av oss interessant å se hvordan spørsmålet om "religiøse" (hva nå det er) kan være skeptikere har vært diskutert de seneste årene, og da ikke minst kristne  eksemplarer av arten, eller angivelige eksemplarer.

Hvis du lurer på om en fyr som Bjørn Are Davidsen er falsk eller ekte skeptiker, blir du kanskje klokere av å lese Audhild Skoglunds rapport fra skeptikerforumet.

Mens du nok ikke blir like klok av (eller på) artikkelen om bibearkeologi og Den historiske Jesus.

Da kan det være godt å roe seg ned med artikkelen der Dawkins og nyateister får noen pass påskrevet av Kjetil Hope.

Rittet fra bloggen

Siden det har vært lite decibel på Dekodet i det seneste, kan det være greit å tilstå at grunnen som noen ganger før ikke er at det skrives for lite, men for mye.

Akkurat nå handler det om siste korrektur på et kapittel til en bok om blogging som skal ut på Humanist forlag og et bestilt svar på en artikkel i Humanist om bibelarkeologi og hvorvidt Jesus har eksistert.

Spørsmålet er ikke akkurat konklusjonen, men hvor høflig den skal presenteres.

I tillegg har noen kvelder blitt brukt på så forskjellige ting som Kaizers Orchestra med Kringkastingsorkesteret (altså Korch med Kork) i Operaen (et sterkt terningkast 4) og ferdiglesning av Child og Lincolns seneste om Pendergast (ikke den beste i serien), samt Rittet fra Olesko (vipper over på en 5'er) av Max Mauser.

I motsetning til andre krimforfattere som har gått inn i regjeringen burde han meget klart prioritert skrivning.

Dermed er det ikke unaturlig at det også leses noen minutter i Bernt  Rougthvedts Med penn og pistol i mellom tapre forsøk på Pannenbergs Systematic Theology som er, for å si det slik, heller systematisk.

Mulig å lære noe her, med litt tålmodighet.

Så leses det også noe mer, men vi venter med å nevne det til i morgen.

Troende prester?

Logikken er selvsagt upåklagelig:

I en åpen og statsstøttet folkekirke skal det være rom for mennesker av mange slags meninger. Da kan vi ikke kreve et bestemt trosnivå eller sett av meninger for å bli medlem.

Eller for å betjene medlemmene.

Dermed er det ikke overraskende at den danske kirkeministeren Manu Sareen ser det som "mærkeligt" når Mejdal Kirke søker en troende prest. Han forstår at dette formelt sett er en sak som menighetsrådet må avgjøre, samtidig som han løfter en aldri så liten moralsk pekefinger.

Men jeg vil generelt advare mod, at vi i Folkekirken får en retorik, hvor vi mistænker hinanden for ikke at være »troende« på den rigtige måde. En af de store styrker ved vores folkekirke er netop, at vi indenfor Folkekirkens rammer accepterer hinandens forskelligheder, tilføjer ministeren.

At dette får noen og enhver, særlig i land der vi er lite kjente med grundtvigianisme og dansk debatt, til å rykke i pekefingre, smilebånd og øyebryn, er bare å vente.

Det blir ikke mindre kaffeskvetting av å høre at dette aldri har skjedd før.

Ifølge Kristeligt Dagblad er det første gang, at et menighedsråd skriver sort på hvidt, at præsten skal tro på Gud.

Nå kan man jo tenke seg ulike typer grunner til negative reaksjoner på dette.

Ja, er man prest er man blitt det fordi man tror, så det er ingen grunn til å spørre.

Ja, tro er subjektivt og vanskelig å måle - og folk kan bløffe - så det er best ikke å spørre.

Ja, tro kan variere noe over tid, i perioder kan noen kanskje ha vel så mye tvil som tro. Siden man kan komme til å spørre på en uheldig dag, er det best ikke å spørre noen dag.

Eller man kan bare si at det er som med partiprogram. Spørsmålet er ikke om en politiker tror fullt og fast hele tiden uten noen former for innvendinger eller tvil på alle punkter i programmet, men om man er villig til å arbeide for det som er vedtatt.

For noen vekker imidlertid krav til tro så sterke reaksjoner at man bygger noe som ligner mistenkelig på stråmenn eller mer direkte hersketeknikker, slik vi ser mot slutten av denne artikkelen hos en teolog som synes troende til litt av hvert.

Han åpner forholdsvis moderat, selv om ordene her og der ikke er helt uladete.

»Det er et fuldstændigt tåbeligt krav at stille«, siger Lars Sandbeck, der er ph.d. i teologi.

Der mener, at kravet i jobopslaget er en form for sindelagskontrol. 

»Hvis præsten går sit arbejde ordentligt, så er det fuldstændig sekundært, at han selv er i tvivl en gang imellem«.

Ord som sinnelagskontroll - som altså vanskelig kan oppfattes som annet en tankekontroll - gjør det likevel mulig å ane hvor han vil hen. På samme måte som når han vrir det til å bety at presten aldri kan være i tvil "en gang i mellem", som om troende aldri kan det.

Så snur han på flisa. I stedet for å problematisere presten, problematiserer han menigheten. Eller, rettere sagt, hva presten bør fortelle. Det er det noenlunde det samme hva en prest tror på, men det kan skade troverdigheten å melde fra om man ikke tror på Gud.

Dermed koker det hele ned til et spørsmål om innstilling, om presten har et positivt forhold til kristen tradisjon.

»Man må gå ud fra, at en, der gerne vil være præst, selvfølgelig også har et positivt forhold til den tradition, han skal varetage«.

 Ja, mange i en menighet vil nok håpe og be om at presten ikke er en aktiv motstander av kristen tro.

Så begynner det virkelig å skli ut. Man aner mer enn tilløp til stempling og stråmenn når debatten vris fra å handle om en prest bør være troende kristen, til å være en bokstavtroende.

Ifølge Lars Sandbeck tror cirka halvdelen af alle præster i den danske folkekirke ikke bogstaveligt på Bibelen, men på kristne værdier.

Mens dette i Norge nok vil gjelde cirka alle prester. En prosentandel som nok ikke vil endre seg dramatisk om vi strekker dette til de seneste tusen år.

Dermed er muligens Sandbeck misforstått. Det er ikke bare teologer som kan oppleve det i media. Han kan da ikke mene at 50 % av danske prester er bokstavtroende? Kanskje det er på trosbekjennelsen han mener?

»De tror ikke bogstaveligt på, at der findes en Gud, hvis du mener et væsen et eller andet sted. De synes, at der måske er et eller andet, som man kan kalde guddommeligt, eller at Gud er en eller anden kraft, der binder os sammen«

Han mener, at mange præster har en meget mere metaforisk måde at fortolke den kristne trosbekendelse på.

Nå gjør ikke det saken mye bedre. Hvis halvparten av prestene i den danske folkekirken ikke tror på Gud som et "vesen et eller annet sted", er det vel heller tvilsomt om de tror at dette vesenet som ikke finnes noe sted er Fader, Skaper og har en sønn som han reiste opp fra de døde eller tror på syndenes forlatelse og legemets oppstandelse.

Ikke uventet nevnes ikke hva som er metaforene man kan legge i dette.

På samme måte som den polemiske avslutningen heller ikke er uventet.

»Man kan spørge, om alle de her overnaturlige - nærmest overtroiske - tanker, som også har været knyttet til kristendommen, er essentielle for det kristne budskab?«

Bruker man først det ikke helt nøytrale ordet "overtro" er det tydelig hva man tenker om saken, selv om man da har meldt seg ut av seriøs samtale. Men svaret er altså ja.

Troen på en Gud som skaper, på Jesus som Guds sønn, på syndenes tilgivelse og legemets oppstandelse er mer enn lettere essensielt for det kristne budskap.

Noe annet står ikke til troende.

Biskopens uutholdelige letthet

Når biskop Atle Sommerfeldt skriver på Verdidebatt om noe han kaller for Ateismens letthet, går han dessverre i så mange grøfter at det ikke er enkelt å telle.

Saken blir ikke bedre av at et innlegg som burde vært tiet i hjel, blir redaksjonens lesetips.

I stedet for solid og åpen argumentasjon, der man ryddig viser hvor og hvorfor andres tenkning blir for lett, havner han i noe som vanskelig kan forstås (selv om det garantert ikke er ment slik) som annet enn en nedlatende letthet.

Dermed er det kommet sterke reaksjoner, som Kjetil Hopes forståelige blogginnlegg, der han sier mye jeg er enig i, selv om jeg nok ville valgt noen smuler ... andre toner og metaforer.

På samme måte burde Sommerfeldt valgt en annen tone, hvis ønsket var å få sympati eller å nå fram.

Dessverre er det ikke enkelt å holde seg i skinnet når han åpner med at

Bjørn Stærks fortelling viser hvor forbausende lett veien fra Gudstro til ateisme kan være og at en også som voksen synes å mene at tro på Den Treenige Gud i bunn og grunn skyldes mangel på kunnskap.

Ja, det er selvsagt mulig at det er slik, for noen eller kanskje for ganske mange. Slik jeg er inne på i flere bøker og artikler mangler det ikke eksempler som gjør det fristende å tenke i den retning, og da spesielt om det som ofte kalles nye ateister.

Men det er altså ikke seriøst å konkludere med det på generell basis.

På samme måte som det er useriøst av Richard Dawkins, Sam Harris, P. Z. Myers og andre antiteister å hevde at veien til kristen tro er forbausende lett og i bunn og grunn skyldes mangel på kunnskap. Selv om det ikke er vanskelig å tenke at det muligens er slik, for noen eller kanskje for ganske mange.

Biskopen har i hvert fall forbausende lett vei til konklusjoner.

Rimehaug skriver: «For hans (Stærks) egen del førte kravet om å ta Bibelen på alvor til at han forkastet troen. Han fikk ikke det som sto der til henge intellektuelt sammen. Nå definerer pastorsønnen seg som ateist.» Denne erkjennelsen kom Stærk frem til som 16-åring etter en diskusjon og etterfølgende refleksjon. Den korte veien fra bastant Gudstro til ateisme som Stærk beskriver, er i seg selv en interessant observasjon. Fra mitt perspektiv er det enda mer interessant å registrere den letthet som Stærk og andre ateister, som f.eks. Fragell og Gule, fortsetter å resonnere om religiøs tro generelt og kristen tro spesielt. Det kan faktisk virke som de fortsatt lever i 16-åringens vurdering av forholdet mellom fornuft, intellektuell redelighet og religiøs tro og livstolkning.

Nå er det nok flere av oss som kan reagere på Gule eller Fragell, men skal man bli tatt noenlunde seriøst, må man igjen være konkret. Man må ta debatten. Man må ha belegg. Man må kunne vise til tall hvis man skulle hevde at ateister oftere enn kristne velger livssyn ut fra mangel på kunnskap.

Man må ikke uten eksempler eller argumentasjon bare si at det synes som noen, til og med en navngitt person, lever på 16-årsstadiet. Eller hadde en "bastant gudstro" når han vel ikke har sagt at han hadde det.

Det burde være unødvendig å oppgi noen grunner til dette, men jeg skal likevel gjøre det.

For det første gjør det seg dårlig å låse noen inne i negative båser, enten det er som ekstremister (slik Gule sier om alle gudstroende) eller som 16-åringer, selv om jeg nok ville foretrukket det siste.

For det andre blir ikke saken bedre når en som representerer Den norske kirke bruker noe som vanskelig kan oppfattes som annet enn hersketeknikk. Skal Kirken nå ut til noen, kreves andre holdninger.

En representant for en lenge priviligert majoritetskirke vil allerede før han åpner munnen oppfattes som arrogant og nedlatende. Dette gjelder selv om man ikke er biskop eller over femti.

Skal man motvirke dette bør man lene seg langt i motsatt retning - særlig om man har noe viktig på hjertet.

Inntrykket vil dessverre forsterkes om man synes å stemple andre, ikke svarer ordentlig for seg, slår fast uten argumentasjon, sier man selv er veldig reflektert eller at andre ikke er det, eller bare liker å tenke at svært mange egentlig støtter en.

Ingen av delene motiverer til å ta på alvor andres tvil og spørsmål, innvendinger og antipatier.

For det tredje spiller det ingen rolle. Selv 16-åringer kan ha rett. Spørsmål om "religiøs tro og livstolkning" (hva nå dette er) kan ikke avgjøres ut fra når man landet på hvilke konklusjoner. Det er ikke noe motargument i seg selv å peke på alder eller nivå.

Det hender da også at de som valgte et livssyn som 16-åring både før og etter kan ha lest seg opp og reflektert godt, enten de er biskoper eller bloggere. Selv om de ikke forteller om det.

Det er mange av oss som kan gjenkjenne 16-åringens spørsmål knyttet til intellektuell redelighet og kristen tro. Da jeg vokste opp i Asker på 1960-tallet, var vi en liten minoritet som tilhørte Skolelaget og som levde i disse diskusjonene i ulike varianter gjennom hele skoletiden. Noen av oss holdt fast ved troen, noen forlot den og andre beholdt tilknytningen til kirken uten å ha en høy aktivitet.

Ja, og derfor må vi gi mer enn biografisk informasjon. Den holder ikke overfor Bjørn Stærk som altså selv ikke sa så mye om sine tanker, utover korte stikkord i en lang artikkel om hvorfor man kan og bør ha respekt for folk man er uenige med - selv om de skulle være konservative kristne.

Eller, kan vi jo legge til, selv om de skulle være ateister og til og med ble det som 16-åringer.

For noen av oss som beholdt troen, ble det avgjørende at vi møtte teologer og kirkelig praksis som var åpen for tidens debatt og vitenskapelige innsikter, hadde høyt intellektuelt nivå og formulerte kristendommen og troens kjerne. Noen viktige personer for meg ble generalsekretærene Leif Michelsen og Einar Solli i lagsbevegelsen med den sterke forkynnelsen av lov og evangelium, daværende hjelpeprest i Asker, Sigurd Osberg, som tok seg tid til bibelgruppe om moderne teologi med oss, samfunnsbevisste kristne som Otto Hauglin og Nils Johan Lavik og intellektuelle kapasiteter som Per Lønning og Hallvard Rieber-Mohn.

Skal jeg gå inn i en diskusjon, må jeg gjøre mer enn å markere revir eller henvise til autoriteter, eller opptre som om jeg ... skryter av egen refleksjon. I den offentlige samtalen holder det ikke å nevne navn (det kan mange gjøre, uansett livssyn) eller bare fortelle at man selv har funnet gode intellektuelle svar.

Skal man gjøre det som Sommerfeldt kaller "å frigjøre ikke minst unge mennesker fra falske anstøt for troen" må man gjøre mer enn å slå fast og drive psykologisering av andre. Her som ellers må man lytte aktivt, lære og søke å svare mest mulig konkret, direkte og ærlig på ærlige spørsmål.

Og selv 16-åringer er forskjellige. Hva, konkret, er det akkurat Per eller akkurat Lise reagerer på?

At kristen tro førte til "middelalderens mørke"? At Kirken har vært i en evig strid med vitenskapen? At det er uredelig å være kristen fordi den klassiske bokstavtroen måtte vike for Darwin? At Jesus ikke har eksistert? At det er skrekkelige beretninger i Det gamle testamentet? Nedlatende biskoper?

Og er alt dette falske anstøt? Hvor svikter de? Hva hvis noen av dem er ekte anstøt?

Jeg er enig med biskopen i Borg at det er viktig å ta opp myter om kristen tro, kirkehistorie osv. Det er ikke  tilfeldig at denne bloggen bruker mye plass på det.

Men skal menighetene i Borg (der jeg selv er valgt inn i et menighetsråd) stimuleres til å møte "falske anstøt", hjelper det å vise respekt for at dette kan være vanskelig. Spørsmålet er rett og slett ikke om det kan finnes ateister eller kristne som fortsatt befinner seg på "16-årsstadiet" (det er det sikkert), men hvordan vi kan hjelpe hverandre til nettopp nen voksen vurdering av forholdet mellom fornuft, intellektuell redelighet og religiøs tro og livstolkning.

Hva med å be prestene ha dette som tema i prekener noen ganger i året? Hva med å utfordre til temakvelder? Hva med å invitere noen av oss som ble kristne i voksen alder til å dele noen tanker om dette? Hva med systematisk opplæring - og lytterunder?

Hva med å gå stillere i dørene i den offentlige samtalen inntil noe av dette er på plass?

Skjeletter i bokskapet

En gang i Trondheim på det på så mange måter fjerne 70-tallet hendte det at enkelte av oss stoppet for å høre nytt fra bokbordet til AKP (m/l)s studentorganisasjon Rød Front.

Ikke minst var det interessant hvordan man forsvarte kommunismens fyrtårn i Europa, Albania.

Når revolusjonen hadde vært så nødvendig der, og opplagt måtte være det i andre land, var det blant annet fordi det skjedde så mye grusomt i regi av kirken.

Hovedeksemplet var orgier og overgrep mot nonner fra prester og munker. For å dekke over det hele ble utallige spedbarn drept og murt inne i kirkeveggene eller i de mange tunnelene mellom munke- og nonneklostere.

Og det mangler ikke på historier fra reformasjonstiden og senere om slike oppdagelser. Dette ser med andre ord ut til å ha vært en utbredt virksomhet over mange århundrer.

Det er bare en liten hake ved fortellingene. De lar seg ikke dokumentere. I hvert fall ikke utover fiksjon og vandrehistorier fra første halvdel av 1800-tallet.

Mye henger sammen med den britiske Catholic Relief Act fra 1829 som ga katolikker en del grunnleggende borgerretter de hadde manglet siden 1600-tallets kriger og kruttkomplotter. Lobbyvirksomheten og pamflettene knyttet til debatten om loven førte til sterke antikatolske reaksjoner i England og USA.

Det er ikke bare i dag det er fristende å fremstille sølibate som sexmonstre. Beskrivelsene av lidderlige geistlige som forgrep seg på unge og uskyldige nonner ble så omfattende og detaljerte at sjangeren ble kalt for puritansk pornografi.

Dermed var grunnlaget lagt for en av de sikreste salgsuksessene på 1830-tallet, antikatolsk klosterhorror.

Verker som Female Convents og Secrets of the Nunneries Exposed brakte temaet hemmelige tunneler og begravde spedbarn inn i populærkulturen for alltid, og bremset ikke akkurat tilløpene (og mer enn det) til opptøyer mot klostere.

Det ble ikke mindre vind i brannfaklene av en serie angivelig selvbiografiske verker.

Rebecca Reeds Six Months in a Convent fra 1835 solgte nærmere 200 000 eksemplarer og kom i stadig nye utgaver de nærmeste hundre år.

Nå gikk ikke denne boken fullt så langt i sensasjonene som enkelte andre, men til gjengjeld sparte utgivelsen fra året etter, The Awful Disclosures of Maria Monk (selve boken finner du her), ikke på effektene. Så solgte den da også i hundretusener og ble trykket opp fram til i hvert fall 1970-tallet.

Det er ikke gitt at det er tilfeldig at dette var samtidig som historiene om klostrene i kommunismens fyrtårn florerte.

Eller at den har fått en en prominent rolle i Jack Chicks konspiranoiske serier.

Richard Hofstadter mente da også i 1964 i The Paranoid Style in American Politics at dette sannsynligvis var den mest leste samtidsfortellingen i USA før Onkel Toms hytte.

At de som gikk stoffet etter i sømmene fant at de oppgitte forfatterne oftere hadde vært pasienter på lokale asyl enn i disse klostrene (navn, ansvarlige, arkitektur og rom lignet ikke mye på beskrivelsene, at hemmelige tunneler var umulige å finne kan selvsagt best forklares med at de var ... hemmelige), spilte ingen rolle for salget.

Det skadet heller ikke salget at Maria Monks fantasier ble adoptert på 1920-tallet av Ku Klux Klan i bestrebelsene på å forby noe så udemokratisk og antiamerikansk som katolske skoler.

Til gjengjeld har nok forekomsten av andre typer skjeletter skadet Rød Fronts bokbord.

Tiltalende svar

Alltid hyggelig med positive anmeldelser av Svar på tiltale, og ikke mindre hyggelig når de er fra en med mer enn rimelig solid faglig bakgrunn, nærmere bestemt Ove Kristian Sundberg.

Han skriver blant annet at

Som tidligere universitetslærer i logikk og vitenskapelig metodelære finner jeg at boken argumenterer saklig, grundig og vederheftig for sine synspunkter. Endog under oppgjøret med min gode venn og akademiske velgjører, avdøde professor Anfinn Stigen (ikke ”Arnfinn”), må jeg medgi at Davidsen har vederheftigheten på sin side.

Litt underlig er det saktens at en sivilingeniør må påta seg oppgaven å rette opp i åndshistoriske misforståelser. Men takk fortjener han i det minste.

Det er med andre ord grunn til ikke bare å takke for anmeldelsen, men for at noen påtar seg oppgaven å rette opp heller flaue feil.

Vi lever i 2013

Dette er ikke et gjennomskuelig forsøk på å late som jeg klarer å følge med i tiden, men et av de viktigste argumentene i vår tid.

Og da mener jeg ikke bare i år.

Som bildet under viser brukes dette argumentet spesielt i livssynsdebatter. Kan man koble det til noe som går ut over det som virker som en av de største verdiene for tiden (og forøvrig til alle tider), penger, og til skjellsordet over alle skjellsord i enkelte miljøer, nemlig ... overtro, har man vunnet debatten med én hånd på ryggen.

At man samtidig viser at man har hodet under armen er det tydeligvis ikke så farlig med, muligens fordi man da sliter med å se seg selv i speilet.

Nå er ikke poenget at det er noe galt i å diskutere nivået på og prinsippene bak tilskudd til tros- og livssynsorganisasjoner. I stedet er det altså ... argumentene som det settes ett og annet spørsmålstegn ved.

For det vi møter er altså ikke alltid - i noen fora heller sjelden - utpreget reflekterte begrunnelser. Det er spesielt interessant å se hvor ofte noen som ønsker å fremstå som fornuftsapostler bruker slagord, ladete begreper og billig retorikk, for ikke å si argumenter totalt uten mening.

For hva i all verden sier man ved å peke på at vi lever i 2013? Mellom linjene er det selvsagt et forsøk på å knytte seg opp mot ett eller annet om at vi stadig lærer mer og ikke lenger lever i middelalderen eller i 2012 eller noe slik.

Men det er altså ikke noe argument. Det henviser ikke til noen debatter med konkrete og kildebelagte resonnementer og der noen opplagt har vunnet. Det er å spille for galleriet og stemple meningsmotstandere som avleggs

Det man egentlig sier, men ikke ser at man sier, er at siden det er onsdag kan vi ikke lenger stå for det vi mente på tirsdag.

Man ser heller ikke at det man indirekte sier er at våre meninger ikke er noe verdt. De er som moter, de endres uten at vi egentlig kan si at noen av dem er bedre enn andre. Neste år kan vi mene noe helt annet.

Hva om flertallet i 2113 skulle mene at rasisme er det mest etiske? At de rike bør ha flere rettigheter enn fattige? At store land bør ta over små, hvis det er mest effektivt?

Og følge opp med at det er overtro å hevde at mennesker faktisk er like mye verdt?

Heldigvis vil vi ikke oppleve det, siden vi tross alt lever i 2013.

Norsk kultur er ikke norsk

Siden det er tiden for de mer enn lettere båsstemplende utvekslinger om hva som er norsk kultur, kan vi i det minste slå fast at det er ikke det viktigste spørsmålet, i tillegg til at noe slik ikke finnes.

Det er flere grunner til at vi går litt høyt ut fra hoppkanten her.

For det første bor vi i et land som aldri har hatt én kultur.

Dette handler om alt fra regionale forskjeller (Østlandet har aldri vært Vestlandet, Kristiansand er ikke Kristiansund, Senja er ikke Bygdøy) til religiøse. Det handler om språk, festkulturer, arbeidskulturer, lederstiler, trikse og fikse-kulturer, bygdekulturer og urban, musikkulturer og mat.

Den protestantiske arbeidsetikk er på vei ut og slo vel aldri helt gjennom på Oslo vest.

De som går i dansebandmiljøer minner lite om metalfans, det klassiske publikum lite om saggere.

Julaften er splittet mellom pinnekjøtt og ribbe, kalkun og torsk. Fredagstaco er noe annet enn fredagsgrøt og never shall the twain meet.

På 900-tallet hadde vi både kristne og de som dyrket norrøne guder i landet, på 1500-tallet protestanter og katolikker, på 1800-tallet høykirkelige og lavkirkelige (etter hvert til og med jøder og fritenkere). I dag møter vi et rimelig bredt spekter av religioner og ikke bare fordi vi lever i en relativt postmoderne tid.

Det forhindrer selvsagt ikke at vi kan ha store 17. mai-faner å fylkes under, eller barne- og borgertog, men feiringen er blitt noe mindre eksistensiell enn i 1945. For noen virker den da også som en motivasjon til å avvise EU, for andre som en motivasjon til å tro at vi kan bevare det norske (hva nå det er) også i EU.

For det andre er lite av denne kulturen norsk. Den er for det aller meste importvare, muligens med unntak av noen av de eldste mattradisjonene. Likevel er pussig nok verken lutefisk eller smalahove allemannseie.

For det tredje har vi alltid hatt innvandrere som hver på sin måte har hatt kulturell betydning, enten vi snakker om vikingtidens træller, hansatidens ... hanseater, rallartid eller dagens invasjon av svensker og polakker, pakistanere, somaliere og vietnamesere, engelskmenn og amerikanere

Men dette spiller altså ikke så stor rolle. For spørsmålet er ikke om vi har en norsk kultur. Det er om vi bor i et bærekraftig land.

Oppfyller vi samfunnskontrakten eller underminerer vi den?  Yter vi før vi nyter? Setter vi næring foran tæring? 

Har vi økonomisk og kulturell robusthet i møte med endrede holdninger, vaner og verdier hos de som har bodd i landet noen generasjoner?

Har vi det i møte med nye  holdninger, vaner og verdier hos de som av ulike årsaker kommer til landet?

Hva skjer når livsregnskapet til stadig flere går i underskudd, enten vi snakker kapital eller kultur? Hva når stadig færre har den tillit til staten som blant annet toregimentslæren har støttet og styrket i tidligere generasjoner, som en viktig forutsetning for de nordiske velferds­statene, slik historikeren Nils Ivar Agøy er inne på?

Hva når gruppene som koster mer enn de gir vokser?  Hva skjer når antall trygdede stiger, samtidig som livsstilssykdomer øker? Hva skjer når vi får stadig mindre protestantisk arbeidsetikk?

Blant de som har skrevet mest konkret om dette seneste uke er Elin Ørjasæter. Og skriver man konkret fortjener man andre typer respons enn når man skriver surt eller søtt, vemmelig eller velment.

Nå kan man diskutere detaljer i Ørjasæters vurderinger av mentaliteter, trygdemisbruk og innvandrerregnskap, første- og andregenerasjon, men skal man løse noen problemer hjelper det som kjent å se dem.

Og så er det slik at idealer ofte er bedre enn fobier. Det overrasker ikke når hun sier at

Blant mine bekjente er det de “gammeldagse” personlige kristne og de mer sekulært orienterte muslimer som gjør det best hvis suksess måles i skikkelighet, edruskap (!), arbeidssomhet og dermed samfunnsøkonomisk lønnsomhet. Deres kulturbakgrunn er altså svært ulik, men begge grupper overoppfyller samfunnskontrakten.

Likevel er det noen stemmer i hodet som sier at ingen av regjeringsalternativene kommer til å gjøre det til en flaggsak å styrke noen av gruppene.

Riktig god jul!

Da ønsker vi i Stålsett-utvalgets ånd å vise respekt for alle som ikke har latt seg affisere av kristne tradisjoner, men feirer den gode gamle norrøne julen, til lykke med dagen!

Den kjente og kjære 12. januar tilhører jól og juleblot og det er nok mange som kjenner grunn til å ofre noen tanker og hester til solens og fruktbarhetens guder.

Denne tradisjonsrike innledningen til midtvintersfesten fortsetter som kjent med midtvinternatten 13. januar og midtvinterdagen den 14., så dette er bare begynnelsen på høytiden.

Vi får håpe at alle har fått nok saltet, kaldrøkt lam- eller hestekjøtt i hus (eller gravet håkjerring, for de som foretrekker dette) og har satt ut grøt til gardvorden.

Riktig god jul!

Norge er ikke et kristent land

Når jeg har som overskrift at Norge ikke er et kristent land kan det leses på ulike måter - og ikke bare tabloide.

Og selvsagt henger det sammen med debatten om norsk kultur, innvandrere og Stålsett-utvalgets forslag.

Hvor man altså som på NRK's Debatten i går (fra 49:20-50:50) kan oppleve å høre Arnulf Kolstad, professor i sosialpsykologi ved NTNU, først latterliggjøre kristen tro som enkel og dum overtro han er glad for å være kvitt, for så å si han er ydmyk og ønsker å vise respekt.

Det blir ikke bedre når han synes å si at gudstro tilhører middelalderen og bondekulturen vi heldigvis har forlatt, og at det er en betingelse for et godt samfunn å la oss berike av innvandrerkulturene  (fra 47:50-48:30). Uten å nevne at mange dels har en gudstro og dels kommer fra en bondekultur.

Man lurer kort sagt på om han er en forkledd stand up-komiker.

Om ikke annet understreker det at evnen til å forstå og beskrive andre tenkesett forbløffende ofte er proporsjonal med viljen.

Hva mener jeg så med overskriften?

Noen vil forstå den som at Norge er et sekulært land - vi har en rekke felles verdier som ingen har monopol på. Å kalle Norge for et kristent land er et kulturelt overgrep. Det er å si at du ikke er ordentlig norsk hvis du ikke er kristen.

Andre vil forstå den som om Norge er et land som trenger å rekristnes. Norge har vært et kristent land, men er avkristnet.

Så er det sikkert de som vil tenke at ingen land er kristne, det er det bare mennesker som kan være.

Men det er altså ingen av disse variantene som er grunnen til overskriften. I stedet handler dette om at Norge i liten grad har vært et kristent land, eller har vært det på tildels svært ulike måter gjennom historien.

Sagt på en annen måte er kristendommen ikke norsk og kan ikke bli det. Den er en internasjonal affære som alltid vil være fremmed for norsk kultur. Og den handler om mer enn frelse eller pekefingre.

Vi har alltid levd med, og vil fortsette å leve med, fristelsen til en arbeidskultur som ikke er kristen (enten vi tenker på nordmenn som svartarbeidende, fiksere eller ferieomane), en alkoholkultur som ikke er kristen (enten vi tenker på den nordiske festkulturen eller avholdskulturen), en studiekultur som ikke er kristen (vi verken velger eller leser fag for å forstå eller forbedre verden eller tjene mennesker, men for å tjene penger) eller familiekulturen (som stadig mer handler om å realisere seg selv - kjedsomhet er en viktigere årsak til skilsmisser enn utroskap).

Det vil alltid være lettere å velge følelser fremfor plikter, emosjoner fremfor rasjonalitet, grådighet fremfor godhet, tunnelsyn fremfor vidsyn.

Vi styres av stemningsbølger og oppfører oss som lynsjemobber. Hvis noen tviler på dette, er det bare å følge med på offentlig debatt, også utenfor kommentarfeltene.

Men har ikke Norge i det minste vært et kristent land?

Jo, litt avhengig av hva vi snakker om. Man trenger ikke doktorgrad for å ane kristne tradisjoner og tenkning i litteratur og  lovverk, helligdager og språk, banneord og musikk.

Kristen tro er blitt innført i Norge i flere bølger med hver sine sett av positive verdier og hver sine utfordringer - og som dels fortrengte de forrige.

På 10-1100-tallet ble vi del av det europeiske prosjektet med universiteter, romerrett og rasjonalitet, inkludert arbeidsmunker og teknologiutvikling,  hospitaler og kamp mot blodhevn og å sette barn ut i skogen.

Begeistringen for antikkens filosofi ble forsterket av troen på en rasjonell lovgiver bak naturen og at all sannhet er Guds sannhet. Aten slo seg sammen med Jerusalem og Roma i en fruktbar spenning som skapte en uvanlig kulturell energi - og la grunnlaget for moderne vitenskap.

På 15-1600-tallet kom bibeltroskapen og toregimentslæren (og en pussig sans for lovene i GT). Samt spenningen mellom embedskirken og vitenskapsaktive prester likevel ofte i kontakt med grasrota, noe som både viste seg i potetprester og forsøk på støtte til den fremvoksende arbeiderklassen.

Selv om ikke alle alltid var like ivrige på alle demokratiske reformer.

På 1800-tallet kom den "protestantiske arbeidsetikk" (som vi også ser i deler av middelalderen), haugianismen, misjons-, lekmanns- og avholdsbevegelsene.

Siden har kristne i offentlig sammenheng med få unntak enten svelget modernismens (og senere postmodernismens) tankemessige premisser, fordømt utviklingen fyrrig og firkantet eller gjemt seg på bedehuset.

Til nød har noen frontet lekmannsbevegelsen gjennom KrF.

Selv om det har vært noen ikke helt ubetydelige slengere som Sigrid Undset og Ronald Fangen.

Nei, Norge er ikke er et kristent land - det er riktigere å si at vi er et etterkristent land.

Noe som er ganske annerledes enn å være et førkristent.

Mange oppfatter dermed kristen tro som noe avleggs, gammeldags og kjedelig, som motbevist overtro (vi lever jo tross alt i ... i ... 2013!) og ikke minst i strid med "moderne verdier".

Et begrep som understreker at vi i mindre grad er en kristen kultur, enn en kalenderkultur.

Hvilket ikke betyr at Norge er lite påvirket av kristne eller kristnede impulser, fra alle tre bølgene over (selv om det kan sitte langt inne å innse det). Eller at vi ikke bør si at vi bygger på kristne og humanistiske verdier - selv om det hjelper å vite hva de er.

Det betyr i stedet at vi trenger en ryddig samtale der vi ikke misbruker "kristne verdier" eller "kristent land" i politisk eller polemisk ærend, enten vi ønsker mer av dette eller er glade for å slippe.

Pensel og pekefingre

Siden jeg har hatt noen heller evangeliske hjertesukk om kristendomsundervisningen i Norge, er det lov å linke til Kjetil Hopes presentasjon av en av mine favorittmalere, Hans Holbein den yngres allegori over Loven og Evangeliet.

Som Kjetil forklarer er altså bildet bygget opp slik at Den gamle pakt befinner seg på den venstre siden av treet, mens Den nye er på den høyre.

Holbein formidler forskjellen ved både hvem han plasserer hvor, hvordan enkelte peker og treets tilstand.

Klarer norske RLE-lærere å være like flinke med pekefingrene, er det god medisin for mine to første hjertesukk i linken over.

Forøvrig loves å komme tilbake med en presentasjon av et annet Holbein-maleri i løpet av noen dager. Det er lov å gjette på hvilket.

Sensasjon: Myter i Mytekalenderen

Dessverre begynner det å bli en vane å peke på merkelige vrier i NRK's Mytekalenderen, der man aner at programlederen Terje Nordby fortsatt er farget av fordomsfellene fra sin tid som sentral tekstforfatter for Tramteatrets oppgjør med Kirken for en generasjon siden.

Når han så prøver å få både i pose og sekk, blir resultatet ikke mindre originalt, som i gårsdagens program. Dermed lærer vi altså at man selvsagt trodde at jorden var flat i middelalderen, samtidig som man altså selvsagt ikke trodde det.

I Middelalderen var den mest utbredte oppfatningen blant folk flest at jorda var flat, omgitt av et endeløst, kosmisk hav fullt av monstre livsfarlige for mennesker. Det bygget på et gammelt verdensbilde fra tidlig bronsealder og ligger for eksempel til grunn for troen på Midtgardsormen som kveiler seg rundt jordskiva, og skapelsesberetningene i bibelen der det står om verdenshjørnene. Den andre oppfatningen, som de fleste lærde trodde på, gikk ut på at Jorden var en slags kinesisk eske av gjennomsiktige sfærer. At Jorden var rund, var i og for seg gammelt nytt, ikke bare Pythagoras og andre grekere hadde visst det, men også fønikiske og egyptiske sjøfolk i tusenvis av år. Ikke lett å forestille seg for folk flest, men det var ikke umulig å tilpasse skriften til en kuleformet verden.

Uten kilder til noen som helst av "folk flest" som har trodd at jorden bokstavelig talt var flat, enten man var viking (der dette var en del av mytologien) eller del av den bredere vestlige kulturen som vokste fram på ruinene av Romerriket.

At en som jobber med myter ikke vet forskjell på et mytologisk og et geografisk verdensbilde, eller ikke problematiserer temaet, er underlig. Denne måten å lese gamle tekster på er mer farvet av opplysningstidens literalisme og latterliggjøring av fortiden, enn av forskning på tekster og tenkesett.

I motsetning til moderne ateister leste antikkens og middelalderens jødiske og kristne tenkere normalt ikke Bibelen som astronomi eller naturfilosofi. Man trodde ikke det bokstavelig talt var fire verdenshjørner. Man mente ikke at jorden hvilte på fysiske søyler.

På samme måte som middelalderens syntese mellom et gresk og et kristent verdensbilde, slik vi finner det bl.a. hos Dante, ikke ble tatt bokstavelig - som teologi.

Ja, man koblet i mange sammenhenger - fra poesi til prekener - en klassisk astronomi som hadde jorden i sentrum, med en visjon av en perfekt verden utenfor månens bane og i retning av den øverste himmelsfære der Gud befant seg.

Nei, det var ikke slik at man dermed låste teologien til dette verdensbildet.

Den guddommelige Himmel var ikke nødvendigvis identisk med de astronomiske himlene eller med den ytterste av disse. Teologien ble ikke mer gift med astronomien av at vi kan lese Det nye testamentet som at det ikke er vi som skal til himmelen, men himmelen som skal komme til den nyskapte jord.

 Den fysiske himmelen var noe annet enn den åndelige.

Som Thomas Aquinas la vekt på, kunne fysiske og astronomiske forhold beskrives og forklares på ulike måter og det var ikke gitt at den modellen man h oldt seg til for øyeblikket var den riktige eller endelige.

the theory of eccentrics and epicycles is considered as established, because thereby the sensible appearances of the heavenly movements can be explained; not, however, as if this proof were sufficient, forasmuch as some other theory might explain them (Summa theologica, I, q.32, a.1, ad. 2).

Selv om modellen kan forklare det vi ser med våre egne øyne (som hvorfor planetene går i litt hoppende baner om jorden), kan det finnes andre og bedre teorier. Den som sier dette er altså ikke en litt ukjent kar på sidelinjen, men Den katolske kirkes mest sentrale tenker.

Og Aquinas identifiserte ikke den fysiske (naturlige) himmel med den åndelige. Det ene tilhørte naturfilosofien og måtte avgjøres ut fra observasjon og argumentasjon, det andre teologien, åpenbaring og tradisjon (selv om man selvsagt kunne tenke rasjonelt også om dette).

I motsetning til Aquinas kobler Nordby og Tramteatret den fysiske og den åndelige himmel. Dermed blir det et sentralt poeng at Galilei avskaffet himmelen, som i innledningen til sangen Lyset skal komme fra denne siden med tekster.

Galileo Galilei oppdaget i 1610 at himmelen ikke fantes. Det man før hadde trodd var en hvelving viste seg å være en uenderlighet. For det ble han lyst i bann av Vatikanet, og bannlysningen ble opphevet først i 1983. I 1610 oppdaget menneskene at himmelen ikke fantes, men de tror fremdeles ikke sine egne øyne.

Dette følges opp i gårsdagens Mytekalenderen.

Men 51 år etter Columbus publiserte Kopernikus et manuskript om det heliosentriske universet, altså med Solen i midten. DET var skummelt. For hvor var himmelen da? Og om kvelden 7. januar 1610 i Padova satt en matematikkprofessor med en kikkert han selv hadde konstruert og så at himmelen ikke var noe sted.

Hvis det var så skummelt er det pussig at det ikke var noen av de som leste dette som synes å ha oppfattet det slik. Nordby oppgir da heller ingen som blir bekymret for at Himmelen er borte. Han lister ingen som protesterer mot Kopernikus på det grunnlaget.

Eller mot Galilei.

Nordby lever i stedet i sin egen myte, forsterket av de kirkekritiske bøkene han leste på 70-tallet. Han deler ikke aktuell forskning på vitenskapshistorie, han sprer myter han holder fast ved i tro.

I 1613 erklærte Galileo offentlig at han sluttet seg til Kopernikus. Dermed fikk han ikke bare de kirkelige autoritetene som motstandere, men også hans kolleger vitenskapsmennene. De nektet å se i kikkerten, de trengte det ikke, for verden var beskrevet i bøker.

Siden Nordbys verden er beskrevet i de polemiske bøkene han leste for noen tiår siden, nekter han å se i historiske kilder. Dermed vet han ikke at ingen nektet å se i kikkerten eller at Galileo hadde mange kirkelige autoriteter på sin side, som jesuittene og den neste paven (mer om Galilei f.eks. her og her). Eller at Den katolske kirken hadde liten tradisjon for å lese Bibelen bokstavelig (nei, den gjaldt ikke som urokkelig naturvitenskap i middelalderen).

Nordbys tradisjon er imidlertid mindre opptatt av historisk presisjon, enn av politikk. I beste Brecht-ånd ser han det hele som uttrykk for totalitære regimer, forårsaket av bokstavtolkning av Bibelen.

Bokstavtolkning av mytene var nødvendig, ikke for mytenes eller religionenes skyld, men for opprettholdelsen av totalitære regimer. En grunnleggende forutsetning for den friheten vi i dag tar som en selvfølge, friheten til uten å risikere å bli straffet å se tingene som de virkelig er, med eller uten kikkert, himmelen som slør og mytene som myter, ble gjort om kvelden 7. januar 1610, da Galileo Galilei oppdaget at himmelen ikke fantes.

Så er spørsmålet om Nordby tror han risikerer å bli straffet om han ser tingene som de virkelig er.

Stråleskader i KrF

Vi tilhører en tid der det slik Janne Matlary Haaland er inne på i Dagens Næringsliv antagelig aldri har

vært flere nordmenn som tror på auraer, lyskrefter og annet dill. Det er første faretegn ved nasjonens tilstand.  Slik mangel på realisme og fornuft er ikke bra når verden er blitt stadig mer risikofylt.

Nå kan man si mye om innlegget og den påfølgende runden med Støre, og enda mer om kommentarfeltene, men vi lar det ligge i denne omgang.

I stedet er det ... interessant (slik gode facebookvenner gjorde meg oppmerksom på i dag) å se at KrF - altså partiet Matlary Haaland nylig forlot - har en post blant ellers mye godt om helsepolitikk i partiprogrammet der man går inn for å

styrke og intensivere den uavhengige forskningen på helseskader på grunn av elektromagnetisk stråling.

Det er med andre ord flere som fremstår som mikrofonstativ for alternativbransjen.

For noen kan slike uttalelser kanskje virke bra og stemmesankende. Det er uten tvil mye sympati og antipati i ulike retninger. Mange opplever det nok vanskelig å si noe annet enn at dette må være et reelt og viktig fenomen siden man møter eller i hvert fall stadig hører om noen som er plaget av mobilstråling og andre trådløse nett, selv om man kanskje ikke vil dra konklusjonene for langt.

Men når det står som det står i partiprogrammet har tydeligvis KrF konkludert med en god del.

For det første at det forekommer alt for mye avhengig - eller altså ikke uhildet - forskning på dette.

Hvilken konkret forskning det er hører naturligvis ikke hjemme å nevne i et partiprogram, men vi går ut fra at KrF kan dokumentere dette på forespørsel.

Og viser at når de tror den er avhengig, er det av andre grunner enn at den i så liten grad har vist noen sammenheng mellom helseskader og denne type stråling.

Eller fordi den ikke har oppdaget naturlover som synes i stand til å frembringe helseskader, slik disse strålene fungerer fysisk.

For det andre har KrF konkludert med at det faktisk forekommer uavhengig forskning som bør styrkes. Det er da interessant å se hvilken vi snakker om. Hva er kriteriet for at noe skal være uavhengig?

For det tredje konkluderes med at det faktisk forekommer helseskader som skyldes elektromagnetisk stråling, og ikke andre effekter eller er innbilte skader.

Vi går da ut fra at KrF kan legge fram uavhengig forskning som viser dette.

For det fjerde at dette er en så riktig og viktig sak at den bør få plass i et partiprogram.

Nå mistenker jeg nok dessverre at dette ikke handler så mye om forskning, uavhengig eller ei, men dels om manglende innsikt og dels om at man er fanget av autoritetsskepsis og alternativbølgen.

Mistanken svekkes ikke av et annet punkt om helsepolitikk i programmet, der det heter at man skal

stille krav om god dialog og samhandling mellom skolemedisin og godkjente alternative behandlingsformer, både i forskning og pasientbehandling.

Uten å nevne hvilke godkjente alternative behandlingsformer som ... uavhengig forskning har vist at faktisk virker og dermed fortjener å være i dialog og samhandling med noe som virker.

Mye tyder med andre ord på at det bør forskes på hvordan partiprogrammer lages.

Oppdatert 08.01.2013: Siden det i går kom en rapport fra "uavhengige forskere" som angivelig viser en sammenheng mellom mobilstråling og kreft, anbefales Gunnar Roland Tjomlids solide kritikk av dette. Nei, det finnes ingen "alternative forskere" - enten driver man forskning eller så driver man ikke forskning. Det er ikke vanskelig å få de konklusjonene man ønsker med et selektivt utvalg av forskning, men da driver man altså datasiling/-manipulering og ikke forskning.

Sensasjon: Bløff på Wikipedia

Hvis jeg ikke har sagt det før, gjentas at det er mer enn lettere lurt ha med seg noen klyper salt når man leser Wikipedia. Og noen bøker.

Det betyr ikke at det bare er dårlige artikler der, tvert i mot viser flere også i den norske utgaven imponerende research og redelighet. Men det betyr at du sjelden er i stand til å vite om de er gode eller dårlige.

Den eneste måten er ved å kunne mer enn artikkelen. Og da trenger du strengt tatt ikke Wikipedia.

Ikke bare er det feil i enkelte artikler, men hele artikler som er direkte bløff, slik Roger Pearse trekker fram etter et oppslag i Daily Dot.

Det omtales både hendelser som ikke har skjedd og fødes personer som ikke finnes.

From 1640 to 1641 the might of colonial Portugal clashed with India's massive Maratha Empire in an undeclared war that would later be known as the Bicholim Conflict. Named after the northern Indian region where most of the fighting took place, the conflict ended with a peace treaty that would later help cement Goa as an independent Indian state.

Except none of this ever actually happened. The Bicholim Conflict is a figment of a creative Wikipedian's imagination. It's a huge, laborious, 4,500 word hoax. And it fooled Wikipedia editors for more than 5 years.

Artikkelen ble stående i over fem år og nominert til ærestittelen "featured Article" i oktober 2007.

Heldigvis finnes det detektiver der ute.

Enter Wikipedian-detective ShelfSkewed, who decided in late December, for no apparent reason, to delve into the article's sources. What he found was pretty amazing: None of the books used as source material in the article appeared to exist.

Nå er ikke slike episoder akkurat en bombe eller et unntak. Andre bløffer har vart lenger. En av dem handler om Gaius Flavius Antoninus, angivelig en av deltakerne i mordet på Cæsar.

"He was later murdered by a male prostitute hired by Mark Antony," the Wikipedia entry told us. Antoninus, like the Bicholim Conflict, never existed. The hoax evaded Wikipedia's legions of volunteers for more than eight years, until it was finally uncovered in July, 2012, and similarly purged from existence.

Men at noe er slettet fra Wikipedia, betyr ikke at det er borte. Det mangler ikke på foretaksomme folk som kopierer stoffet og selger det i bokform på Amazon og andre steder, eller legger det på nettsteder som gir reklameinntekter.

Vi skal ikke linke til noe av disse.

Men er du interessert kan du, slik Daily Dot røper, kjøpe en kopi for en drøy hundrelapp.

Bøker i dag

Før vi kommer med Dekodets fasit kan vi trekke fram bøkene som Christianity Today kåret som de beste i 2012.

Her snakker vi ikke overraskende verken om norske eller sekulære, romaner eller tegneserier, hobbybøker eller om krigen, men det kan jo likevel være av interesse for flere hva en såpass institusjon som CT mener om saken.

Av bøkene på listen er det faktisk flere som ser ut som mer enn lettere musts for de som måtte være opptatt av tro og tanke og liv og lære og slike overintellektuelle greier.

Vi kommer dermed tilbake til flere av dem, som Plantingas bok om tro og vitenskap (selv om han til tider blir noe finurlig), Douthats om hvor mye lettvint poppisreligion har forstyrret amerikansk kultur og Keeners bok om mirakler (sjelden å se en så omfattende, ryddig og reflektert gjennomgang av temaet, og ikke bare fordi forfatteren er pinsevenn).

 Så håper vi å rekke å lage en egen liste i løpet av året. Den er i hvert fall påbegynt.