Når jeg har som overskrift at Norge ikke er et kristent land kan det leses på ulike måter - og ikke bare tabloide.
Og selvsagt henger det sammen med debatten om norsk kultur, innvandrere og Stålsett-utvalgets forslag.
Hvor man altså som på NRK's Debatten i går (fra 49:20-50:50) kan oppleve å høre Arnulf Kolstad, professor i sosialpsykologi ved NTNU, først latterliggjøre kristen tro som enkel og dum overtro han er glad for å være kvitt, for så å si han er ydmyk og ønsker å vise respekt.
Det blir ikke bedre når han synes å si at gudstro tilhører middelalderen og bondekulturen vi heldigvis har forlatt, og at det er en betingelse for et godt samfunn å la oss berike av innvandrerkulturene (fra 47:50-48:30). Uten å nevne at mange dels har en gudstro og dels kommer fra en bondekultur.
Man lurer kort sagt på om han er en forkledd stand up-komiker.
Om ikke annet understreker det at evnen til å forstå og beskrive andre tenkesett forbløffende ofte er proporsjonal med viljen.
Hva mener jeg så med overskriften?
Noen vil forstå den som at Norge er et sekulært land - vi har en rekke felles verdier som ingen har monopol på. Å kalle Norge for et kristent land er et kulturelt overgrep. Det er å si at du ikke er ordentlig norsk hvis du ikke er kristen.
Andre vil forstå den som om Norge er et land som trenger å rekristnes. Norge har vært et kristent land, men er avkristnet.
Så er det sikkert de som vil tenke at ingen land er kristne, det er det bare mennesker som kan være.
Men det er altså ingen av disse variantene som er grunnen til overskriften. I stedet handler dette om at Norge i liten grad har vært et kristent land, eller har vært det på tildels svært ulike måter gjennom historien.
Sagt på en annen måte er kristendommen ikke norsk og kan ikke bli det. Den er en internasjonal affære som alltid vil være fremmed for norsk kultur. Og den handler om mer enn frelse eller pekefingre.
Vi har alltid levd med, og vil fortsette å leve med, fristelsen til en arbeidskultur som ikke er kristen (enten vi tenker på nordmenn som svartarbeidende, fiksere eller ferieomane), en alkoholkultur som ikke er kristen (enten vi tenker på den nordiske festkulturen eller avholdskulturen), en studiekultur som ikke er kristen (vi verken velger eller leser fag for å forstå eller forbedre verden eller tjene mennesker, men for å tjene penger) eller familiekulturen (som stadig mer handler om å realisere seg selv - kjedsomhet er en viktigere årsak til skilsmisser enn utroskap).
Det vil alltid være lettere å velge følelser fremfor plikter, emosjoner fremfor rasjonalitet, grådighet fremfor godhet, tunnelsyn fremfor vidsyn.
Vi styres av stemningsbølger og oppfører oss som lynsjemobber. Hvis noen tviler på dette, er det bare å følge med på offentlig debatt, også utenfor kommentarfeltene.
Men har ikke Norge i det minste vært et kristent land?
Jo, litt avhengig av hva vi snakker om. Man trenger ikke doktorgrad for å ane kristne tradisjoner og tenkning i litteratur og lovverk, helligdager og språk, banneord og musikk.
Kristen tro er blitt innført i Norge i flere bølger med hver sine sett av positive verdier og hver sine utfordringer - og som dels fortrengte de forrige.
På 10-1100-tallet ble vi del av det europeiske prosjektet med universiteter, romerrett og rasjonalitet, inkludert arbeidsmunker og teknologiutvikling, hospitaler og kamp mot blodhevn og å sette barn ut i skogen.
Begeistringen for antikkens filosofi ble forsterket av troen på en rasjonell lovgiver bak naturen og at all sannhet er Guds sannhet. Aten slo seg sammen med Jerusalem og Roma i en fruktbar spenning som skapte en uvanlig kulturell energi - og la grunnlaget for moderne vitenskap.
På 15-1600-tallet kom bibeltroskapen og toregimentslæren (og en pussig sans for lovene i GT). Samt spenningen mellom embedskirken og vitenskapsaktive prester likevel ofte i kontakt med grasrota, noe som både viste seg i potetprester og forsøk på støtte til den fremvoksende arbeiderklassen.
Selv om ikke alle alltid var like ivrige på alle demokratiske reformer.
På 1800-tallet kom den "protestantiske arbeidsetikk" (som vi også ser i deler av middelalderen), haugianismen, misjons-, lekmanns- og avholdsbevegelsene.
Siden har kristne i offentlig sammenheng med få unntak enten svelget modernismens (og senere postmodernismens) tankemessige premisser, fordømt utviklingen fyrrig og firkantet eller gjemt seg på bedehuset.
Til nød har noen frontet lekmannsbevegelsen gjennom KrF.
Selv om det har vært noen ikke helt ubetydelige slengere som Sigrid Undset og Ronald Fangen.
Nei, Norge er ikke er et kristent land - det er riktigere å si at vi er et etterkristent land.
Noe som er ganske annerledes enn å være et førkristent.
Mange oppfatter dermed kristen tro som noe avleggs, gammeldags og kjedelig, som motbevist overtro (vi lever jo tross alt i ... i ... 2013!) og ikke minst i strid med "moderne verdier".
Et begrep som understreker at vi i mindre grad er en kristen kultur, enn en kalenderkultur.
Hvilket ikke betyr at Norge er lite påvirket av kristne eller kristnede impulser, fra alle tre bølgene over (selv om det kan sitte langt inne å innse det). Eller at vi ikke bør si at vi bygger på kristne og humanistiske verdier - selv om det hjelper å vite hva de er.
Det betyr i stedet at vi trenger en ryddig samtale der vi ikke misbruker "kristne verdier" eller "kristent land" i politisk eller polemisk ærend, enten vi ønsker mer av dette eller er glade for å slippe.
Prominent Academic Asks: When And How Did Statistics Lose Its Way?
for 18 timer siden
Ingen kommentarer :
Legg inn en kommentar