Troende prester?

Logikken er selvsagt upåklagelig:

I en åpen og statsstøttet folkekirke skal det være rom for mennesker av mange slags meninger. Da kan vi ikke kreve et bestemt trosnivå eller sett av meninger for å bli medlem.

Eller for å betjene medlemmene.

Dermed er det ikke overraskende at den danske kirkeministeren Manu Sareen ser det som "mærkeligt" når Mejdal Kirke søker en troende prest. Han forstår at dette formelt sett er en sak som menighetsrådet må avgjøre, samtidig som han løfter en aldri så liten moralsk pekefinger.

Men jeg vil generelt advare mod, at vi i Folkekirken får en retorik, hvor vi mistænker hinanden for ikke at være »troende« på den rigtige måde. En af de store styrker ved vores folkekirke er netop, at vi indenfor Folkekirkens rammer accepterer hinandens forskelligheder, tilføjer ministeren.

At dette får noen og enhver, særlig i land der vi er lite kjente med grundtvigianisme og dansk debatt, til å rykke i pekefingre, smilebånd og øyebryn, er bare å vente.

Det blir ikke mindre kaffeskvetting av å høre at dette aldri har skjedd før.

Ifølge Kristeligt Dagblad er det første gang, at et menighedsråd skriver sort på hvidt, at præsten skal tro på Gud.

Nå kan man jo tenke seg ulike typer grunner til negative reaksjoner på dette.

Ja, er man prest er man blitt det fordi man tror, så det er ingen grunn til å spørre.

Ja, tro er subjektivt og vanskelig å måle - og folk kan bløffe - så det er best ikke å spørre.

Ja, tro kan variere noe over tid, i perioder kan noen kanskje ha vel så mye tvil som tro. Siden man kan komme til å spørre på en uheldig dag, er det best ikke å spørre noen dag.

Eller man kan bare si at det er som med partiprogram. Spørsmålet er ikke om en politiker tror fullt og fast hele tiden uten noen former for innvendinger eller tvil på alle punkter i programmet, men om man er villig til å arbeide for det som er vedtatt.

For noen vekker imidlertid krav til tro så sterke reaksjoner at man bygger noe som ligner mistenkelig på stråmenn eller mer direkte hersketeknikker, slik vi ser mot slutten av denne artikkelen hos en teolog som synes troende til litt av hvert.

Han åpner forholdsvis moderat, selv om ordene her og der ikke er helt uladete.

»Det er et fuldstændigt tåbeligt krav at stille«, siger Lars Sandbeck, der er ph.d. i teologi.

Der mener, at kravet i jobopslaget er en form for sindelagskontrol. 

»Hvis præsten går sit arbejde ordentligt, så er det fuldstændig sekundært, at han selv er i tvivl en gang imellem«.

Ord som sinnelagskontroll - som altså vanskelig kan oppfattes som annet en tankekontroll - gjør det likevel mulig å ane hvor han vil hen. På samme måte som når han vrir det til å bety at presten aldri kan være i tvil "en gang i mellem", som om troende aldri kan det.

Så snur han på flisa. I stedet for å problematisere presten, problematiserer han menigheten. Eller, rettere sagt, hva presten bør fortelle. Det er det noenlunde det samme hva en prest tror på, men det kan skade troverdigheten å melde fra om man ikke tror på Gud.

Dermed koker det hele ned til et spørsmål om innstilling, om presten har et positivt forhold til kristen tradisjon.

»Man må gå ud fra, at en, der gerne vil være præst, selvfølgelig også har et positivt forhold til den tradition, han skal varetage«.

 Ja, mange i en menighet vil nok håpe og be om at presten ikke er en aktiv motstander av kristen tro.

Så begynner det virkelig å skli ut. Man aner mer enn tilløp til stempling og stråmenn når debatten vris fra å handle om en prest bør være troende kristen, til å være en bokstavtroende.

Ifølge Lars Sandbeck tror cirka halvdelen af alle præster i den danske folkekirke ikke bogstaveligt på Bibelen, men på kristne værdier.

Mens dette i Norge nok vil gjelde cirka alle prester. En prosentandel som nok ikke vil endre seg dramatisk om vi strekker dette til de seneste tusen år.

Dermed er muligens Sandbeck misforstått. Det er ikke bare teologer som kan oppleve det i media. Han kan da ikke mene at 50 % av danske prester er bokstavtroende? Kanskje det er på trosbekjennelsen han mener?

»De tror ikke bogstaveligt på, at der findes en Gud, hvis du mener et væsen et eller andet sted. De synes, at der måske er et eller andet, som man kan kalde guddommeligt, eller at Gud er en eller anden kraft, der binder os sammen«

Han mener, at mange præster har en meget mere metaforisk måde at fortolke den kristne trosbekendelse på.

Nå gjør ikke det saken mye bedre. Hvis halvparten av prestene i den danske folkekirken ikke tror på Gud som et "vesen et eller annet sted", er det vel heller tvilsomt om de tror at dette vesenet som ikke finnes noe sted er Fader, Skaper og har en sønn som han reiste opp fra de døde eller tror på syndenes forlatelse og legemets oppstandelse.

Ikke uventet nevnes ikke hva som er metaforene man kan legge i dette.

På samme måte som den polemiske avslutningen heller ikke er uventet.

»Man kan spørge, om alle de her overnaturlige - nærmest overtroiske - tanker, som også har været knyttet til kristendommen, er essentielle for det kristne budskab?«

Bruker man først det ikke helt nøytrale ordet "overtro" er det tydelig hva man tenker om saken, selv om man da har meldt seg ut av seriøs samtale. Men svaret er altså ja.

Troen på en Gud som skaper, på Jesus som Guds sønn, på syndenes tilgivelse og legemets oppstandelse er mer enn lettere essensielt for det kristne budskap.

Noe annet står ikke til troende.