Vokterne voktet

La oss si det kort og brutalt at en så subtil og intertekstuell tegneserie som Watchmen ikke lar seg filme.

La oss også si det så enkelt og oppbyggelig at filmen Watchmen faktisk var både subtil og storslagen.

Det er i det hele tatt ingen liten utfordring som regisøren Zack Snyder, mannen bak 300, hadde satt seg fore.

Ikke bare er det et modenhetshav mellom Frank Miller sine friske og ofte fornyende actionmanus og Alan Moores uvanlig litterære talenter. Moore bruker i tillegg så mange virkemidler i og mellom tekst og tegning, på så mange nivåer, koblet med så mange strukturer, assosiasjoner og spenninger overfor sjangerkonvensjoner, psykologi, politikk, moral og metafysikk, at det er og blir tegneserien (inkludert dens tekstlige mellomspill) som er selve kanon.

Mens Miller visualiseringer åpner for å filmes, er Moores visjon så bred og mangfoldig at forelegget kun kan utarmes.

Selv om filmene i og for seg kan bli gode, er de ikke annet enn tolkninger med færre og andre vinklinger. Ikke bare fordi de som her må kutte i Moores mektige univers, men fordi tegneserieformatet har så mye mer å spille på enn film.

Saken blir ikke enklere av at det er vanskelig å overføre den klassiske 80-talls superhelt-tegnestilen som var en såpass viktig bærer av fortellingen. Moores evne til å skape settinger og forventninger ved hjelp av tegnere og tegnestiler, er uovertruffen. Noe av dette må nødvendigvis bli borte for lesere 20 år senere fordi man ikke er har vokst opp med datidens konvensjoner, men det må enda mer forsvinne i en film.

Håpet var dermed at filmen i hvertfall var for fansen som kunne få et møte med personer og høydepunkter.

Og det fikk vi, til de grader. Tolkningen av Doctor Manhatten, Rorschach og The Comedian var fortreffelige. Både Ozymandes og Night Owl (les Batman) var mer enn habile. Den eneste som skuffet en smule var Silk Spectre som ikke var fullt så staslig som i Gibbons strek.

Ellers traff både arkitektur, drakter og fartøyer, enten vi snakker om luftskip, el-biler eller flygende ugleamfibier.

En av mine bekymringer før jeg så filmen var imidlertid at den kunne være kun for fansen. Det gleder dermed mer enn noen smuler at den ser ut til å tale til et mer allment publikum, hvis noe slik skulle kjenne sin besøkelsestid.

Ikke bare fordi den gir et tankevekkende tilbakeblikk på utviklingen av superhelter (som om noen skulle være interessert i det) slik disse fremsto på slutten av 30- og 40-tallet, sammenlignet med 20-30 år senere. Men også fordi det takket være det alternative historieformatet - Nixon er fortsatt president på 1980-tallet og USA vant Vietnam-krigen - åpner for både gjenkjennelser og in-jokes.

I det hele tatt er koblingen mellom politiske skikkelser som Kissinger, Nixon og Castro i en setting der superhelter faktisk finnes, svært så effektiv for å se politiske og etiske spørsmål fra andre vinkler. Bør superhelter som Batman være lovlige? Kan en militærmakt unngå å bruke superhelter som krigsvåpen? Hva skal til for at nasjoner skal kunne leve rimelig fredelig sammen, eller i det minste unngå atomkrig? Og hvem er det som er ute etter alle superheltene?

Selv om film har mindre å spille på enn tegneserier og grafiske romaner, utnytter Snyder sjangerens unike muligheter forbilledlig. Lydsporet og valg av musikkmaterialet som matcher perioden det hele foregår tilfører mye. Og når Hendrix sin All Along The Wachtower innleder en av sluttscenene, er det vanskelig ikke å få uglegåsehud.

Hvis filmen først skal kritiseres for noe annet enn at filming av Watchmen i seg selv er umulig (det beste ville vært en 12 episoders TV-serie), er det for enkelte innslag av unødig brutalitet. Zack Snyder - enten fordi han nå er blitt millerifisert eller ei - liker tydeligvis å ta ting vel langt ut. Han går dermed et par ganger steget lenger enn Moore, selv der denne er brutal til det groteske. For å si det kort (og brutalt) vil filmen ikke slå an i familiesegmentet.

Disse sterke scenene, som heldigvis ikke oppleves lange eller dvelende, utgjør på den annen side en bevisst kontrast til de mer litterære/moralske/metafysiske samtalene i filmen.

Alt i alt får filmen helt klart terningkast 5. Det kan til og med argumenteres for at den noe endrede slutten er vel så bra som Moores versjon.

Skal vi så komme tilbake til den umulige sammenligningen med tegneserien, er det interessant å peke på enkelte av fortellingselementene som er fraværende. Og vi snakker da ikke bare om Tom Bombadil-savnet.

Et av de mer fascinerende vrier som Moore gjør - og han gjør mange - er å la en ellers uinteressant biperson sitte og lese en tegneserie (med forbilde i EC-skrekkserier fra 50-tallet - i Norge ofte gitt ut som "iskalde grøss"), The Black Freighter, som gjengis i glimt i hovedserien.

Handlingen i denne fungerer dels som et speilbilde, dels som en kommentar til hovedhandlingen. Samtidig som en av de som laget denne serien, etterhvert - viser det seg - har en handling i hovedserien. The Black Freighter kommer forøvrig som tegnefilm, sammen med deler av den første Night Owls selvbiografi.

Tegneserien har også mellom de 12 kapitlene utdrag fra selvbiografier til personer i serien, politirapporter, psykiatriske analyser, intervjuer etc.

La nå ikke det forhindre deg fra å se filmen. Ellers kan det vanke rapporter både til politiet og psykiatere.

For ikke å si et intervju.