McCain og Abel

Mens vi er i gang med skrekk, kan vi like godt ta både sære ordspill og skurkaktige presidentkandidater.

Denne bloggen er igjen som fortjent.

Hvis McCain skulle gå hen og vinne (noe som ikke lenger virker helt usannsynlig), er det ihvertfall ingen som kan si at det manglet advarsler.

Det mest skremmende synes å være at 17 % av amerikanske ateister ser ut til å ville stemme på ham. Selv etter at de fikk vite visepresidentkandidaten.

I det minste kanskje et bevis for at toleransen ikke var helt død.

Enda skrekkeligere

Vi kan ikke annet enn å lenke til denne.

Og skjelve.

The Horror

Og som om det ikke var ille nok at Harry Potter er en vrangforestilling, kommer nettopp altså nyheten om at David Tennant gir seg som Doctor Who.

David Tennant is to stand down as Doctor Who, after becoming one of the most popular Time Lords in the history of the BBC science fiction show.

Tennant stepped into the Tardis in 2005, and will leave the role after four special episodes are broadcast next year.

He made the announcement after winning the outstanding drama performance prize at the National Television Awards.

"When Doctor Who returns in 2010 it won't be with me," he said.

"Now don't make me cry," he added. "I love this part, and I love this show so much that if I don't take a deep breath and move on now I never will, and you'll be wheeling me out of the Tardis in my bath chair."

That's the spirit! Eller rettere sagt, mangel på slik.

Egentlig er vel løsningen ganske opplagt. Det hele er del av et lenge planlagt plott. Dawkins kan ta over direkte, nå som han går av med pensjon fra professorstillingen.

Han minner ihvertfall stadig mer mistenkelig om den første doktoren.

The Harry Potter Delusion

Når man ikke lenger trodde at noen kunne parodisere seg selv mer, klarer den ikke alltid like godeste Richard Dawkins å overraske selv en fantasifull fyr som meg.

Denne gangen er det altså Hary Potter han oppfatter som en vrangforestilling, uten å ha lest bøkene. Noe som minner mer om enkelte Dagen-lesere på 90-tallet enn vitenskap.

The Telegraph har mer.

The prominent atheist is stepping down from his post at Oxford University to write a book aimed at youngsters in which he will warn them against believing in "anti-scientific" fairytales.

Prof Hawkins said: "The book I write next year will be a children's book on how to think about the world, science thinking contrasted with mythical thinking.

Nå er det heldigvis ikke slik at han ennå har gått hardt og høyt ut mot Harry. Men potensialet for å dumme seg ut her er stort. Og skal vi tro intervjuet, ikke så lite nærliggende.

Prof Dawkins said he wanted to look at the effects of "bringing children up to believe in spells and wizards".

"I think it is anti-scientific – whether that has a pernicious effect, I don't know," he told More4 News.

Før han fortsetter i gamle spor.

Prof Dawkins is targeting children as the audience of his next project because he believes they are being "abused" by being taught about religion at school and labelled Christian, Jewish or Muslim from a young age.

Ting som toleranse og foreldrerett er vel ikke lengst fremme i holdet hans. En ting er å mene sterkt at noe er sant og rett, en annen ting er å hevde at det er barnemishandling å fortelle sine egne barn noen annet enn hva Dawkins står for. Dessverre sier ikke oppslaget noe om hva han vil kalle barn av ateister.

Speaking recently at a conference of the Council of Ex-Muslims of Britain, a group of Britons who have renounced Islam, Prof Dawkins said: "Do not ever call a child a Muslim child or a Christian child – that is a form of child abuse because a young child is too young to know what its views are about the cosmos or morality.

"It is evil to describe a child as a Muslim child or a Christian child. I think labelling children is child abuse and I think there is a very heavy issue, for example, about teaching about hell and torturing their minds with hell.

"It's a form of child abuse, even worse than physical child abuse. I wouldn't want to teach a young child, a terrifyingly young child, about hell when he dies, as it's as bad as many forms of physical abuse."

Her er det itt'no knussel. Det gjelder å ta i. Er man kristen eller muslim, er tydeligvis barneoppdragelse i Dawkins øyne å fortelle barna om helvete - antagelig ofte, inngående og fargerikt.

Skal jeg være ekte kristen, må jeg nok dermed skynde meg å finne fram Dante og Draumkvedet, for ikke å si amerikanske prekener fra 1700-tallet. Når jeg tenker meg om, står faktisk Dante heldigvis på prominent plass i stua, levende illustrert av Doré.

Klarer jeg å rive ungene vekk fra Revenge of the Manic Christian Zombies II, for ikke å si Global oppvarming III, skal de nok bli skikkelig skremt.

Det blir ikke lite spennende å se hva barn synes om Dawkins sin oppdragelse hvis han vil ta fra dem Harry Potter.

Sukk om sekt og slakt og slik

Av onde brorskap er det ikke bare frimurerlosjen som avsløres i disse dager.

Men dette møter altså tildels sterk kritikk.

Nå kunne man kanskje vente at det var sektene selv som gikk til motangrep, eller eventuelt sympatisører i mer eller mindre nærliggende religiøse leire. Og det i et eller annet sympatiserende menighetsblad.

Men det er vel ikke annet å vente enn at ting ikke alltid er som ventet. Likevel er det heller tankevekkende at medieoppslagene om disse forferdelige norske sektene og konsekvensen av å bryte ut av dem, slaktes nå - av rapportens forfatter. I Fri Tanke og på Skepsis.

"Jeg har inntrykk av at konklusjonene var gitt på forhånd. Allerede da departementet bestilte rapporten virker det som om de tok for gitt at det var mange religiøse grupper i Norge som var svært skadelig for barns helse, skriver Skoglund i konferanseinnlegget."

Dette føyer seg dessverre inn i rekken av fordommer i offentlige kretser mot det som kanskje på språket kan kalles uregulert religiøs aktivitet.

En ting er en Statskirke man kan ha kontroll over, en annen sak er tettere og mindre grupper som ikke liker at noen forlater dem.

Nå gjelder ikke det bare offentlige myndigheter.

Skoglund synes også det er problematisk at det kristelige Institutt for sjelesorg ble oppnent som forskningspartner.

– Forskningspartneren jeg fikk oppnevnt, Institutt for sjelesorg, virket mer interessert i å ”advare mot sekter” enn å forske på feltet med vitenskapelige metoder, skriver Skoglund.

Man kan selvsagt skumle om frykt for "konkurranse", men realiteten er vel heller at velmenende mennesker fort kan overdrive faren og generalisere litt vel i samsvar med egne interesser etter møter med enkeltpersoner som sliter med ettervirkninger.

Alarmklokkene begynte også å ringe fordi den virkeligheten hun fikk beskrevet av oppdragsgiverne og Institutt for sjelesorg stemte dårlig med det hun allerede visste om religion og religiøse samfunn fra sine studier i folkloristikk.

– En av mine første bekymringer var at det ikke var noe forskning å bygge disse konklusjonene på. Kartet stemte dårlig med terrenget. Religiøsiteten i Norge er egentlig ganske kjedelig, med bare små avvik rundt vanlig kristen teologi, skriver Skoglund.

Noe som det viser seg dessverre også gjelder norske frimurere.

Men det er nok de som vil undre seg over hvilke sekter som har truet Skoglund til å holde tyst om Alternativmessen.

Debatt som gjør matt

Ikke all verdens tid i dag eller i kveld, men etter å ha lest et av årest mest tøvete og intolerante navngitte debattinnlegg på søndag (et innlegg jeg hadde tenkt å kommentere surt og syrlig - med en ettersmak av eik), var det godt å se at Lars Gule kom meg i forkjøpet i dag. Og at Den tvilsomme heller ikke nølte med fyndordene.

Jeg sitter likevel igjen med en beklemt følelse etter dette, og alt som ble sagt i kjølvannet av ambulansesaken i Sofienbergparken.

Har vi skapt et kulturelt og politisk klima der litt vel mange innen ulike grupperinger av islam og innvandrere oppfatter at de - enten man nå ser seg som mer eller mindre evige offere, og/eller er forbitret over vestens imperialisme (uten spesielt ofte eller tydelig å kritisere tilsvarende tendenser i egne rekker/opprinnelsesland/religiøse kretser/e.a.) - har rett til å ta alt i verste mening?

Og bruke stemplinger og stigmatiseringer som fremste debatteknikk?

Så langt synes det nok som det. For å stemple litt.

Alt må ikke ha en årsak

Årsaken til at jeg skriver så dypsindig finner du her.

Bush endorses McCain and Palin

Sannelig på tide.

Ganske enkelt

Mens vi er i gang med den type temaer, kan sterkt anbefales den britiske biskop og bibelforsker N.T. Wrights Ganske enkelt kristen (på engelsk Simply Cristian) som kommer ut i Norge denne uka.

Ikke bare fordi forlaget trenger all den støtte som de kan få i disse tider (så sjekk årets utgivelser og andre fra katalogen deres), eller jeg selv oversatte den på litt vel travel fritid i vinter (den er heldigvis språkvasket siden), men rett og slett fordi det er en sjelden god bok. Og hvis noen lurer - jeg har ikke royalties.

Wright oppsummerer her mange av poengene i sine - la oss si det slik - monumentale bøker om Jesus og den jødiske bakgrunn for hele spørsmålet om Den historiske Jesus, på rimelig folkelig og forståelig måte. Og på langt færre enn de tusen sidene han ellers synes å mene bøker bør ha.

Den er kort sagt ikke blant de dårligste kandidatene til å nevnes i samme åndedrag som Lewis sin Mere Christianity.

Grinde oppdaterer Gud

Heretter kommer lengre artikler knyttet til tro og fornuft, for ikke å si vantro og ufornuft, ofte å legges på denne bloggen.

Som min anmeldelse av den norske genetikeren Bjørn Grindes bok der han setter seg fore å oppdatere Gud.

Noe som nok krever andre midler enn genmanipulering.

Skifter kompasskurs?

Det er flere enn Dawkins som ser ut til å justere kursen.

Jeg har nok likevel litt blandete følelser når Philip Pullman trekker tilbake sine uttalelser om at han er i krig med Gud.

On the Today show on Friday, Pullman denied to Al Roker that his books are anti-religious. "As for the atheism," he adds, "it doesn’t matter to me whether people believe in God or not, so I’m not promoting anything of that sort," he wrote in response to a question from "Kim, Friday Harbor, Wash."

Vi snakker altså om samme mann som for ikke mange årene siden sa rett ut at han forsøkte å underminere grunnlaget for kristen tro. For ikke å si fokusere på å ta livet av Gud, som han fortalte Sydney Morning Herald i 2003:

"I'm a great fan of J.K. Rowling, but the people - mainly from America's Bible Belt - who complain that Harry Potter promotes Satanism or witchcraft obviously haven't got enough in their lives. Meanwhile, I've been flying under the radar, saying things that are far more subversive than anything poor old Harry has said. My books are about killing God."

Dessverre har jeg en klar mistanke om at dette er et kommersielt grep. Det er tvilsomt om Pullman - for ikke å si Dawkins - nærmer seg Antony Flew med det første.

Sørgelig nok har Pullman og hans amerikanske forleggere begynt å forstå at en aggressiv ateisme ikke er det beste salgstricks i USA. At Dawkins og Harris lenge lå høyt på New York Times bestselgerlister er lite representativt for det brede amerikanske publikum.

Som så ofte må idealismen vike når Mammon mumler og børsene bommer.

Historikeren Dawkins

Den andre debatten mellom Richard Dawkins og John Lennox det seneste året, fant sted for få dager siden.

Det antyder nok atskillig at Dawkins denne gangen valgte å bytte spor. Vi får håpe at det skyldes at han har lært nok av debatten etter The God Delusion til ikke å fokusere på vitenskapelige eller filosofiske argumenter overfor en ganske så oppegående kristen vitenskapsmann. Dawkins skal til og med ha åpnet debatten med å si at A serious case could be made for a deistic God.

Likevel kom det nok uventet på matematikeren Lennox at Dawkins prioriterte historiske argumenter. Dermed gikk mye av tiden med på å diskutere om Jesus var Guds Sønn, noe rykter forteller at Dawkins sterkt betvilte.

Men selv om Lennox ikke er historiker, klarte han i det minste å få Dawkins til offentlig å trekke tilbake påstanden om at Jesus sannsynligvis ikke har eksistert.

Muligens en start.

Fornuftig, tror jeg

Litt sent ute med nyheten, dermed en dessto mer rungende klappsalve for den nye bloggen Tro og fornuft.

Enkelte av oss har nok lenge trodd det var fornuftig med en mer rendyrket side for dette. Ikke minst når man skriver såpass bra som Eskil Skjeldal om Nyateistisk og Bibelsk religionskritikk.

Jeg kommer nok også til å skrive litt her (eller kanskje mye), men de seneste ukene har det altså skortet på tid.

Se ikke bort fra at det kan føre til en enda større bredde i temaene.

Dommedag kommer

Det blir fort mer enn knoklene som klinger når Dommedag er nær.

Og siden 14. oktober pussig nok ikke slo til, er det bare å vente på 21. desember 2012. Eller en annen dato, enten man nå holder seg til mayaenes kalender eller fotballandslagets terminlister.

Eller som de sier der nede i selveste dypet:

Vi Kjellermennesker tror selvfølgelig på det som står på Internett, så spørsmålet er altså er ikke når Apokalypsen kommer, men hva som kommer til å skje. Smeller en komet inn i jorda? Tar Illuminati endelig over? Kommer Antikrist? Eller skjer det nifseste av alt, nemlig at vi alle blir innmari positive, kler oss i batikk og gumler helsekost?

Det er med andre ord dommedag som er tema og utgangspunktet er en viss dommedagsantologi som jeg muligens har hatt en finger eller tre borti ...

Egil Asprem kommer fra Amsterdam, der han til daglig er stipendiat, for fortelle oss hvordan verden skal gå under. Muligens. Eller som det står i presseskrivet:

Med Asprem blir det duket for psykedeliske eventyr i Amazonas, profeter som prøver å få Vatikanet frelst på New Age, og selvfølgelig David Ickes romkrokodiller.

Det er bare å iføre seg vadestøvler og pilotbriller. For ikke å si kalender.

Lurer noen fortsatt på når og hvor dette med Dommedag skjer, snakker vi om torsdag 23.10. klokken 19.00 i Maridalsveien 3, M3 Mat & Bar - Oslo. Altså nærmere enn du tror.

Knoklene kommer

Herved lanseres det vi trenger mest akkurat nå - verdens første og uten sammenligning største blogtidsskrift - Knokkelklang.

Er du interessert i det marginale, det kuriøse, det skrekkelige og det fantastiske, er det bare å smøre lenkene, hjernen og et par av smilebåndene.

Første nummer berører alt fra Beatles til vampyrer, for ikke å si fra nazisploitation til druider. Kort sagt SKRANGLE!

Vi lover å skramle mer fra denne fronten fremover, hvis knoklene holder.

Det hjelper selvsagt om du (du, ja) gir oss gratis reklame til venner og uvenner, fiender og ufiender.

Republikansk logikk

Amerikansk valgkamp er ikke uventet seg selv lik.

Dermed kommer alle beskyldningene om Obama som terrorist, sosialist og - fremfor alt, sånn litt egentlig - muslim.

Det eneste vi nå savner er republikanere som ser sin egen logikk. For skulle man virkelig tro på dette, ville ingenting vært bedre enn en muslimsk kandidat.

Hvorfor republikanerne ikke ønsker en kandidat som er forpliktet til å være tilhenger av strengere straffer og familien, for ikke å si motstander av abort og likekjønnet ekteskap, og alt dets vesen, er dermed en gåte.

Tidsbeklemt

Lettere hektisk for tiden, og det vil nok vare noen dager til.

I mens kan jo de som er i det lunet, kose seg med musikk fra japansk TV før helgen.

Chestnuts og Chesterton

Ved siden av å uttale overskriften høyt og fort femti ganger, er det på tide å tenke over julegavene som snart bør bestilles fra selveste utlandet.

Dermed tar vi oss friheten til overraskende nok å anbefale bind to av Chestertons ubetalelige dikt, nylig sluppet og illustrert av forfatteren.

Eller bind X av Collected Works, for de som måtte telle på gamlemåten.

Som en aperitiff, fra bind 1 (eller rettere IX), kan vi jo ta med et aktuelt dikt i disse finanstider:

A Ballade of Suicide

The gallows in my garden, people say,
Is new and neat and adequately tall;
I tie the noose on in a knowing way
As one that knots his necktie for a ball;
But just as all the neighbours--on the wall
Are drawing a long breath to shout "Hurray!"
The strangest whim has seized me. . . . After all
I think I will not hang myself to-day.

To-morrow is the time I get my pay
My uncle's sword is hanging in the hall
I see a little cloud all pink and grey
Perhaps the rector's mother will not call
I fancy that I heard from Mr. Gall
That mushrooms could be cooked another way
I never read the works of Juvenal
I think I will not hang myself to-day.

The world will have another washing-day;
The decadents decay; the pedants pall;
And H.G. Wells has found that children play,
And Bernard Shaw discovered that they squall,
Rationalists are growing rational
And through thick woods one finds a stream astray
So secret that the very sky seems small
I think I will not hang myself to-day.

Envoi

Prince, I can hear the trumpet of Germinal,
The tumbrils toiling up the terrible way;
Even to-day your royal head may fall,
I think I will not hang myself to-day.

Tiltredes.

Skjer for sjelden

Som også Den tvilsomme har tillatt seg å lenke til, tillater jeg meg å lenke til denne greia på Fri Tanke.

Som altså kan avsløre at deres journalist Even Gran er skapkristen. Ihvertfall utenpå.

Det hele handler om enda ett av TVNorges forsøk på å vise, eller ihvertfall desperat forsøke ikke å motbevise, at noen er "klarsynte", ved en ny runde av Jakten på den 6. sans.

Og konklusjonen er klar. Even ser ikke sint og aggressiv nok ut til å være ateist. Vi har rett og slett å gjøre med en myk og sympatisk kar. I tillegg har han et umiskjennelig buddhistisk håndtrykk.

Så er selvsagt spørsmålet hvilket livssyn Sarah Palin ville blitt tilkjent om hun hadde møtt opp.

Skjer i Skien

Det kan vanskelig tenkes bedrer måter å riste av seg svovel, skalldyr og importvarehamstrende enn nyheten om konsert i Skien.

De ba selv om å få komme. Lørdag 18. oktober passet bra, selv om de måtte spille på lørdagskafeen. De flyr opp og ned fra Bergamo. De må ha hørt om oss via andre progfolk, ler Steffen Steffensen på Lundetangen pub.

Alex Carpani ble født i Sveits i 1970, av fransk mor og italiensk far. Han startet sitt musikalske virke som 6-åring og tok utdanning i Bologna. Med filmmusikk som spesiale. Han har vunnet flere priser for sine komposisjoner og repertoaret spenner fra progressiv rock til klassisk musikk.

Stilmessig blir han sammenliknet med folk som Emerson, Lake and Palmer, Genesis, Yes, Rick Wakeman og Mike Oldfield. Etter smakebitene på My Space-siden hans å bedømme ligger Keith Emerson nærmest. Alex Carpani møtte ELP og The Nice-legenden da han var sju år. Emersons sønn Aaron gikk nemlig i Alex klasse i familiens college i Bologna.

Det kan bli kamp om setene på Lundetangen pub lørdag.

Vi får håpe det, spesielt siden enkelte av oss dessverre nok må holde seg hjemme etter snart å ha vært borte samtlige kvelder i over en uke.

Saken blir ikke bedre av en rekke tidsfrister som - sist jeg sjekket - nærmer seg sekund for sekund. Verden er i det hele tatt noen ganger ganske så hensynsløs.

Island

Skulle noen opplevde at det blir litt tyst på bloggen de nærmeste dagene, er en mulig forklaring at jeg reiser med jobben på studietur til Island søndag.

Nei, det er ikke bankkrise og horroropplevelser blant folk flest som skal studeres, men intet mindre enn telekommunikasjon, med spesiell fokus på IPTV.

Forhåpentligvis rekker vi innom en og annen historisk plass også, selv om tiden nok er i knappeste laget for slik. Til gjengjeld får vi vel med oss det berømte utelivet i Reykjavik.

Selv om nok ikke alle turdeltakerne har hatt som sin høyeste Island-drøm å tilbringe kveldene på Hard Rock Cafe.

Memeverdig

Siden det er fredag, kan tas med dagens Susan Blackmore, som er intervjuet på forskning.no

Vi snakker altså om en dame som de seneste årene har forsvart Dawkins' tapte sak om memer med atskillige nebb og klør. I følge hennes egen hjemmeside praktiserer hun zen-buddhisme og er en forkjemper for legalisering av narkotika, noe som kanskje også kan forklare hårfargen.

Men det var altså dette med Gud og memer (den herlige hypotesen om at "alt i kulturene våre egentlig er små ideer eller biter av informasjon som blir kopiert og overført fra menneske til menneske") og slik.

Og dermed er vi ved et spørsmål hun og andre har tværet på i mangfoldige år: "Er Gud en farlig idé som sprer seg som virus i kulturene på kloden?". Det hele stammer fra en opprinnelig lettere fiks idé hos Richard Dawkins som "beskrev alt i kulturen som memer – ideer som utkonkurrerer andre ideer og blir kopiert og spredd".

Nå har det blitt pussig stille fra den kanten om dette de seneste årene, mens Blackmore altså memer ufortrødent videre. Som når hun skal analysere samfunnsutviklingen.

- Det er også gjort en undersøkelse som sammenligner tilstanden i mer og mindre religiøse land i Europa, og mer og mindre religiøse stater i USA, sier Blackmore.

- Resultatene antydet at de mer religiøse landene hadde flere selvmord, mord, tenåringsgraviditeter, ekteskapsbrudd og tilfeller av vold og seksuelt overførbare sykdommer.

- Så ja, jeg mener Gud er et farlig mem, konkluderer Blackmore

Skulle man bli ferdig med å klø seg i hodet (f.eks. over hva som er så farlig ved at et mem er "farlig" (altså et begrep som i seg selv er et mem), hvis alt (altså inkludert våre forestillinger om rett og galt, sant og usant, mål, mening og rasjonalitet) er memer), for ikke å si vri seg i stolen over så ufrivillig pinlige uttalelser, ser man heldigvis at memene som styrer henne faktisk viser noe som tilsvarer i hvertfall enkelte av memene som inngår i kritisk sans.

Men hun må likevel innrømme at denne slutningen er en smule overforenklet.
Det finnes også undersøkelser som tyder på at troende har bedre helse og at folk som ber blir fortere friske. Andre forsøk har antydet at religiøse ord kan gjøre mennesker mer altruistiske. Foreløpig vet vi for lite om hva som ligger bak slike effekter, mener forskeren."

At hun vedgår at vi vet for lite, er med andre ord ikke til hinder for at hun offentlig bruker dette i sine forlesninger som "forsker". Men det er vel ikke annet å vente av en som er full av memtanker at man anvender den enkle logikken at det negative i vestlige samfunn skyldes Gud, mens vi må lete etter forklaringer på det positive hos "religiøse" i noe annet enn religion.

Det er sjelden man ser en mer avslørende og selvødeleggende posisjon.

Nå forbauser det ikke lenger at noen lar sin memmani svekke rasjonaliteten. Men det overrasker nok fortsatt at ikke forskningsjournalister har oppfølgingsspørsmål til en som synes å hevde at alt er memer.

En posisjon som handler om at enhver minste lille memdel av alle tanker, begreper og abstraksjoner styres av lovmessigheter analogt til gener, fører til at vi verken har noen egentlige valg eller vurderingsevne, og at grunnen dermed svikter under alt som heter bevisste tanker og rasjonalitet. For ikke å si forskning.

Altså et tankevirus på linje med bruk av narkotika.

(Takk til Per Ove for tips).

Den irrasjonelle rus

Man kan sikkert anlegge en rekke teoretisk faglige perspektiver på saken, men la oss her bare slå fast at kaffegrut kan føre til avhengighet. Hele spekteret av spåtjenester, fra astrologi til runer og tarot, gir en så sterk og umiddelbar fengende feel-good-følelse, at det er vanskelig å komme seg ut av rusen, når man først har begynt.

Dermed er Shere Saera Khan ikke den eneste som sliter.

- Det er tidvis personer som kontakter oss om dette, fordi de er fortvilet over alle pengene de bruker på det. Sist uke var det en kvinne som var veldig bekymret fordi hun hadde ringt spåkoner for 4000 kroner på to dager, sier Inger Ellingsen, daglig leder i Mental Helse Hjelpetelefonen, til Nettavisen.

Men i denne sammenhengen er 4000 kroner småpenger, forteller Ellingsen:

- Vi har blitt kontaktet av en kvinne som hadde opparbeidet seg en spåkonegjeld på 160.000 kroner før hun klarte å stanse.

Selv om man kan anlegge en lettere overlegen tone om at dette viser at folk vil bedras, og at de da kan ha det så godt, er det nok atskillig bedre å se alvoret og tragediene i dette.

For svært mye av alternativ-bevegelsen, i likhet med kosmetikkindustrien, spiller på - og/eller har sterk appell til - jenter i alle aldre med dårlig selvtillit.

Ellingsen sier at det dreier seg om typisk avhengighetsproblematikk og sammenligner det med avhengighet av rus, spill og medikamenter.

- Mange føler fortvilelse over at de blir avhengige av å måtte ringe spåkoner for å ta beslutninger om små og store ting. Ofte gjelder dette personer med lav selvtillit. De kan ringe til spåkone for å spørre om det er riktig av dem å gå ut den dagen eller ikke. Det kan gå så langt at de blir avhengige av å høre en annens stemme før de i det hele tatt klarer å ta en beslutning. Om de har angstproblematikk, kan den rett og slett bli forsterket av det faktum at de har blitt avhengige av spåkoner, sier Ellingsen.

Spåkoneavhengighet kan få store konsekvenser.

- Familie og pårørende kan fort bli rammet, siden disse tjenestene er enormt kostbare og kan ødelegge folks økonomi, sier Ellingsen.

Det er m.a.o. ikke bare nettspill som kan ende i familietragedier. Dermed er det et naturlig oppfølgingsspørsmål fra journalisten hva slags etisk fundament som må ligge i bunnen hos de som leverer spåtjenester.

- De må spørre seg om tjenesten de leverer er gunstig for kunden. Og de må spørre seg om hvilke konsekvenser det kan ha for kunden at de bruker tjenesten. De må rett og slett sette grensen for en kunde når det er nødvendig, sier Ellingsen.

Men det bekymrer nok at neste spørsmål ikke går på om man også bør ha et rasjonelt og empirisk fundament. I stedet går man over til å snakke om personvern.

- Bør spåkoner ha taushetsplikt i forhold til kundene sine?

- Selv om de ikke har en lovpålagt taushetsplikt, så bør de av moralske og etiske grunner ha taushetsplikt. De som ringer dem legger jo sitt private liv i andres hender. Så det er helt åpenbart at de må ha taushetsplikt. Alle hjelpelinjer har jo det, sier Ellingsen.

Så dermed slår Nettavisen og lederen i Mental Helse Hjelpetelefonen fast den mentale koblingen mellom spåtjenester og hjelpelinjer.

I stedet for å vise sterk skepsis mot også effekten - for ikke å si realiteten av spåtjenester - forsterker man altså seriøsiteten. Sørger tjenesteyterne bare for å overholde taushetsplikt og sjekker kundens egentlig behov (og muligens kredittverdighet), oppfattes altså avhengighetsdannende spåtjenester som en del av våre mentale hjelpetjenester.

Noen som kan tilby litt mental hjelp slik at jeg kommer meg gjennom dagen?

Begravelser

Etter en forsåvidt hyggelig minnestund etter en begravelse i familien i går (for en 80-år gammel onkel), er det flott å se at det har foregått noen saksbegravelser (se her og her og her) som også kan føre til hyggelige minnestunder for enkelte av oss.

En ørliten beklagelse, dog. Irving uttaler i følge Aftenposten at

Jeg skulle snakke om den virkelige historien som skjedde i Norge under annen verdenskrig – ikke den som offisielle historikere skriver. Og det er en historie som ikke er så pretty.

Dette hadde det egentlig vært ganske interessant å høre, på sitt vis. Spørsmålet er da bare i hvilken sammenheng noe slik kunne fremføres.

Muligens er løsningen at enkelte vanlige mistenkte tar på seg maske og oppretter en egen Inhumanistisk Salong, Kjettersk Kjele, eller Postmoderne Pøl for dette? For ikke å si Subheretic.

Eller gruppen Vi som vil høre en historie som ikke er pretty på facebook.

Selv om det nok her er mer enn fantasien som setter grenser.

"Falsk unnskyldelse-syndrom"

Det er bare å takke og bukke for denne betimelige kommentaren fra Den historiske, til Theodore Dalrymples oppgjør med False Apology Syndrome.

Nå er ikke dette ikke noen direkte ny erkjennelse (bl.a. skrev Leszek Kolakowski om dette i Kontinent Skandinavia for snart 30 år siden, og vi skal ikke nevne GKC). Vi kommenterte det også ifm. Pascal Bruckners seneste bok her.

Men Dalrymple er altså en om mulig enda mer hardtslående og heroisk kriger på feltet.

Utgangspunktet for diagnosen er en økende tendens blant politikere og ledere til å be om unnskyldning. Ikke for feil og overtramp de har begått selv. Den øvelsen er like upopulær som den alltid har vært, påpeker Dalrymple. Derimot er mange mer enn villige til å unnskylde seg på vegne av fjerne forgjengere og/eller “oss” som nasjon/sivilisasjon/trossamfunn etc.

Dalrymple navner kjapt noen prominente eksempler:

Mr. Blair, the then British prime minister, apologized to the Irish for the famine; one of the first public acts of Mr. Rudd, the Australian prime minister, was to apologize to the Aborigines for the dispossession of their continent; Pope John Paul II apologized to the Muslims for the Crusades.

Det melder seg flere spørsmål i kjølvannet av disse utspillene. Og man får raskt øye på noen ironiske vinkler og paradokser. Eksempelvis; det er ingen som forventer at araberne skal unnskylde sin egen imperialisme, som korstogene i sin tid tok sikte på å slå tilbake. Den offentlige mea culpa-tendensen er et vestlig initiativ, som bare har blikk for Vestens rolle i verdenshistorien. Og da utelukkende de negative sidene ved den rollen. Man kunne kalle det etnosentrisme på vranga, en slags pervertert versjon av selvhevdelse. Dalrymple er enig i dette, som vi snart skal se. Andre vil kanskje oppfatte denne tendensen som et av flere symptomer på oikofobi (”avsky eller hat mot egen kultur”).

I tillegg til disse gode poengene, sniker det seg nok inn opptil flere mistanker om at noe av årsaken også ligger i de berømte 1800-talls mytene om alt det gale man (=kirken) har gjort i historien, forsterket av faktorer som f.eks. en marxistisk-leninistisk frase (det ble sjelden mer enn det) som sjølkritikk (for sin del nok en pervertering eller ihvertfall avsporing av skriftemålstradisjonen) - et politisk renselsesrituale som fikk fotfeste i enkelte ytterliggående grupper i kjølvannet av Kulturrevolusjonen. Og senere mer eller mindre bevisst synes å ha spredt seg til de fleste leire.

Så er det bare å vente på hvem som først ber om unnskyldning for dette.

Mens vi snakker om sola

Når skal vi invitere denne mannen til Norge?

GKC for president

I tider som disse var det ingen annen løsning.

Se alt om dette her.

Enn så lenge skal vi ikke røpe hva han svarte på spørsmålet om det første han ville gjøre om han ble valgt.

Illustrativt

At populærvitenskapelige magasiner noen ganger kan være ganske på jordet er ikke nytt. At dette i spesielt stor grad gjelder middelalderen er heller ingen bombe.

Men noen ganger overrasker de nok mer enn ellers. Som når Illlustrert vitenskap i 2003 (se en cache her) skriver om "Hjernens tidslinje - Overflødig organ eller sjelens sete?"

1100-1500
Kirken forbød alle kirurgiske inngrep. Kroppen var en del av det hellige skaperverk, som de lærde ikke skulle kaste bort tid på å utforske – nysgjerrige måtte i stedet forfølge teologiske spørsmål. Operasjoner ble derfor overlatt til såkalte barberere, omvandrende hobbykirurger. De hadde sjelden særlig medisinsk innsikt, men tilbød seg likevel å bore inn til hjernen og fjerne ”galskapens stein”.

Selvsagt uten kildehenvisninger, konkrete navn, episoder eller årstall.

Noe som klart demonstrerer at hjernen ikke er et overflødig organ.

Konspirasjon

Kommentarer unødvendig.

Takk til Cirstyn.

Hentet fra selveste her.

Ingen kodet tale

Selv om jeg nok ikke ser så mye øye til øye med Norge IDAG og har hatt mine uenigheter med Jørgen Høgetveit, er det godt å se at invitasjonen av David Irving til Litteraturfestivalen på Lillehammer i 2009, får sine pass påskrevet i stadig flere sammenhenger.

Til tross for klare dokumentasjoner på at jødeutryddelsen fant sted under 2. verdenskrig, har David Irving gjennom svært lang tid fornektet dette. Irving kommer til Litteraturfestivalen på Lillehammer nå i høst, og skal forelese omkring teamet ”Sannhet”.

Jørgen Høgetveit har fulgt Irving gjennom blant annet Sternstriden på 1980-tallet. Han er ikke overrasket over at denne holocaustfornekteren på nytt er kommet på banen. Det Høgetveit ikke forstår, er hvordan ledelsen for Litteraturfestivalen på Lillehammer kan invitere han.

Høgetveit kobler dette til det han kaller Stern-striden.

- Stern-striden var noe som raste over Norge i midten av 1980-årene, da en tysklærer brukte bladet Stern i tyskundervisningen. Formannen og nestformannen i skolestyret ble stilt for retten da flere ønsket å få bladet vekk fra skolens undervisning. I den sammenheng dukket også Irving opp som historisk ekspert, sier Høgetveit og fortsetter:

- Irving var en aktiv historiker da baldet Stern utgav Hitlers falske dagbøker - og godkjente dem som ekte. Europas største uketidsskrift på 1,7 millioner i opplag trykte den første av «dagbøkene» som viste seg å være falske. Man undret seg knapt, når en visste hvilken redaksjon Stern hadde. Blant annet sjefredaktør Henry Nanen, som under krigen var en konform nazist, i følge sjefredaktør Arthur Berg.

Høgetveit legger som vanlig ikke mye i mellom.

Denne mannen fornekter noe av de farligste og grusomste sannheter om menneskets handlinger i Europa: den systematiske og industrielle utryddelse av en hel etnisk gruppe, jødene. Gasskamrene var sentrale i denne ugjerning. Kommentarer sier at «Holocaustfornektelse er en trussel mot sivilisasjonen i og med at den raserer de historiske fakta for vår selvforståelse», sier Høgetveit.

Selv om han synes å være litt vel ivrig etter å koble Irving til "Stern-saken" og "åndskrefter", for ikke å si boksalg, er det flott å se hvor klart Høgetveit avviser invitasjonen.

Hva bør nå ledelsen for Litteraturfestivalen på Lillehammer gjøre?

- Jeg mener at den ikke har noe annet å gjøre enn å droppe denne talen til Irving. En tale som dette har ikke noe å gjøre verken på denne festivalen eller andre steder, sier Jørgen Høgetveit. Han anbefaler interesserte i å kjøpe Sternboken, og lese hvordan boken på en grundig måte avslører åndskreftene og mediamakten til Stern.

Så er spørsmålet om Høgetveit er personen som kan få Stig Sæterbakken til å omvende seg. Antagelig er det større fare for at han får vann på mølla.

Koder og konspirasjoner

En annen bok som er blitt dekodet i det seneste er Paktens voktere av Tom Egeland.

Vi snakker altså om sjangeren historisk rebusløp med innlagte konspirasjoner. Kort sagt kodekrim med kirkespark, denne gang i koblingen mellom Snorre, Olav den hellige og egyptiske mysterier med tråder bakover til gammeltestamentlig tid.

For ikke å si såkalt sakral geometri, i hovedsak slik vi finner det i kultarkeologiske klassikere som Det norske pentagram.

Blant utfordringene i denne type bøker er å unngå fordummende stereotypier. Egeland er heldigvis klar over dette, noe han ikke minst viste i sin forrige bok om albinoarkeologen Bjørn Beltø, Sirkelens ende, en bok som til tross for å være bygget på klisjeer om kirkens maktkonspirasjoner, sjarmerte ved å ta spillet ut i det lettere absurde.

Selv om Paktens voktere på sett og vis er en bedre bok, lider den under å være en oppfølger. Dermed må etablerte "sannheter" fra forrige bok forfølges, inkludert kirkelige skurkeroller. Vi slipper altså ikke unna stereotypier som "Vatikanet" (favorittbetegnelsen på Den katolske kirken, selv lenge før paven befant seg i det området) som en sterk, stø og ikke minst slem aktør over årtusene.

Ekstra pussig blir det når et av de helt sentrale elemenetene i plottet (noe som fremgår allerede av forsiden og dukker opp ganske fort i boka) er koblingen av en egyptisk ankh, runetegnet ty, og det kristne korset. For at plottet skal gå opp, må vi altså drive såpass suspension of disbelief at en gammelegyptisk religionsutøvelse ikke bare har overlevd i det sterkt islamiserte Egypt så sent som på 1000-tallet, men i tillegg i beste synkretistiske stil slenger på det kristne korset. Uten å ha et eneste direkte muslimsk element.

Men bevares, det er er stort sett spenning og fart hele veien. Og mye lek med kilder og koder, selv om det av og til er lagt inn noe vel moderne fortellerkunst og tidsånd i gamle skrifter og skildringer. Kan man noe om stoffet, er det nok ikke til å unngå at man rynker på nesen både her og der, enten vi snakker om underteksten om kirkens negative forhold til vitenskap eller om generell historisk rimelighet.

Men siden de færreste lesere (eller bokanmeldere) er i nærheten av nerder på feltet, er det lett å tilgi Egelands friheter.

Det hadde likevel vært spennende å se hvilken forfatter som først gjør vrien med at kirken kan nærme seg en helterolle i spørsmål knyttet til vitenskap og historie. Selv om det krever at man overvinner frykten for at anmeldere og lesere skal latterliggjøre noe så fantasifullt.

Det er nok ingen fare for at Egeland tar den så langt ut med det første.

Koder og kontroverser

Oskar Skarsaunes Skaperkoden - Har moderne naturvitenskap knekket den? var på den ene siden nesten alt man kunne vente, og på den andre mere til.

Vi har rett og slett å gjøre med en bok som kan komme til å bli en aldri så liten klassiker.

Det er to viktige grunner til det. For det første tar Skarsaune moderne naturvitenskap på alvor. For det andre behersker han historiefaget og tekstlesning - ikke minst av naturvitenskapelige tekster - som få andre.

Nå er det ikke til å komme fra at en teolog kan snuble i enkelte detaljer, men det krever atskillige uvillige blikk for å finne noe særlig av dette - eller gjøre noe poeng av det. Siden feltet dessuten handler mindre om detaljer (og de endrer seg slik også Skarsaune belyser) enn om perspektiver og fortolkninger, skal det godt gjøres å finne noe bedre enn en oppegående teolog til å sette fingeren på det essensielle i debatten. Spesielt når vi snakker om en som bestreber seg på å være etterrettelig og prinsipiell.

Og nettopp det er hva han i så stor grad lykkes med.

Skarsaune er i det hele tatt på banen, enten vi snakker om evolusjon og menneskesyn, kosmologi og gudsbevis. Ofte med ganske overraskende synspunkter, med føttene godt plantet både i vitenskapelig litteratur (Giske, Hawking, Penrose etc.) og i filosofisk.

Dermed klarer å han å formidle både at Aquinas ikke så på Gud som "årsak" i vår moderne forstand, men mer som "opphav", og at systemteori muligens viser at våre tanker ikke trenger å være styrt 100 % av vår biokjemi. Tvert i mot kan de reelt sett være opphav til våre handlinger (uten at vi skal gå i detaljer på et felt der det er lett å gå seg vill både på det vitenskapelige og filosofiske, og der Skarsaune kunne (og burde) skrevet og problematisert atskillig mer).

Og som flere av oss har pekt på, skulle Hawkings modell (der han ut fra å trekke kvadratroten av imaginære tall) med et univers som mangler et egentlig startpunkt vise seg å være riktig (noe undertegnede tviler på), påvirker det ikke Aquinas sitt kosmologiske argument.

Skulle noen være i tvil, kan vi understreke at vi ikke har å gjøre med en tilhenger av kreasjonisme eller ID. Tvert i mot inneholder boka ganske så direkte og tildels originale argumenter mot sistnevnte.

Blant mye som Skarsaune lykkes med, er å vise at gudstro ikke trenger å være noen "science stopper", slik enkelte har fått det for seg, særlig i amerikansk debatt. Tvert i mot har gudstro i mange sammenhenger og over lang tid, fungert svært så inspirerende på forskning.

Det er tvert i mot mulig å argumentere for at et fokus på at vårt univers bare "måtte" komme (noe man kan mistenke enkelte for når de opererer med en multiversmodell der alle mulige universer ikke bare er mulige, men statistisk nødvendige), kan fungere bremsende på motivasjonen for å finne en forklaring på hvorfor vårt univers er som det er (enten man da står i fare for å lande på at det faktisk er "fininnstilt" eller ikke).

I tillegg til vurderinger knyttet ganske så direkte til naturvitenskap, har boka et betimelig kapittel om vitenskapshistorie. At Skarsaune ikke spesielt uventet eller kontroversielt avliver myten om den store krigen melom tro og vitenskap, er bare én side av saken. En annen er at han evner å gå i ganske stor detalj både om Oxford-matematikerne på 1200-tallet, Orestes og impetus-tanken og ikke minst Galilei-saken. Og at middelalderens lærde selvsagt ikke så for seg at jorda var flat.

Nå er det ingen grunn til å skrive boka på nytt i denne omtalen. Den taler godt nok for seg selv. Men et ord til trøst, som teologene sier: Fortvil ikke hvis du opplever at enkelte at avsnittene kan kreve atskillig konsentrasjon. Selv de som ikke er vant til å lese naturvitenskap, vil merke at Skarsaune har en sjelden evne til å popularisere temaene.

Samt å betrakte dem fra tankevekkende vinkler.

For å unngå at dette havner i den rene hagiografi, hører det med - i det minste for syns skyld - å nevne noen områder som kunne vært belyst bedre.

Jeg savner for det første mer diskusjon om de prinsipielle sider ved forholdet mellom tro og vitenskap. Slike spørsmål handler både om hva vitenskap egentlig er, hva viten er, hva tro er og hvordan våre syn på dette kan henge sammen med ulike typer virkelighetsforståelser. Skarsaune berører heldigvis noe av dette i kapitlet om fremveksten av moderne naturvitenskap, men enkelte av oss lettere nerder på feltet, blir nok aldri helt fornøyd.

For det andre synes jeg vel at tittelen og undertittelen ble noe sær, eller kiosklitterær, for å si det sært. Nå har jeg en mistanke (eller et håp) om at dette mer skyldes forlaget enn forfatteren. For ikke å si Dan Brown.

Det hører vel også med å si at Skarsaune er overraskende lite kritisk til Dawkins mem-perspektiv, spesielt når han henviser til litteratur med så sterke innvendinger som McGrath sin første bok om Dawkins.

Når noen i en tid med nyateistiske bestselgere først skriver om tro og vitenskap, og nevner enkelte gudsargumenter, er det også overraskende at Kalam-argumentet ikke berøres. Nå hadde det muligens vært en avsporing, siden Skarsaune ikke er ute etter å levere argumenter for Guds eksistens. Boken handler om tro og vitenskap og ikke om Gud kan bevises. Men når Lane Craig og andre som har jobbet med dette ikke nevnes, kan man argumentere for at boka blir mer skjev enn nødvendig.

Skulle vi trekke fram en ting til, må det være at Skarsaune kunne sett nærmere på om Roger Bacon faktisk møtte motstand fra sin munkeorden p.g.a. naturfilosofiske betraktninger. Dette nevnes såpass ukritisk og i forbifarten at jeg mistenker ham for ikke egentlig å ha jobbet med saken. Og dermed ubevisst viser hvor fast myten om kampen mellom tro og vitenskap sitter.

Men som det ikke legges skjul på i innledningen av boka, slippes den altså ut "uferdig" (noe som også viser seg i ubetydeligheter som en redigering der enkelte lengre sitater gjengis flere ganger og i ulike oversettelser) - for ikke å måtte vente atskillige år mens andre forpliktelser blir fullført.

Vi er nok ganske mange som synes dette er et klokt valg, selv om vi for syns skyld også anlegger noen kritiske betraktninger. Forhåpentligvis kan de bidra til en dessto bedre bok i 2015.

Det er ikke slik at dette feltet flyter over av gode bøker på norsk.

Alternative tall

Det er flere tall som ikke helt bringer fram smilet i dag.

Denne gangen om naturpreparater og kreftbehandling.

Tall og terror

Nå er det ikke alt snakk om tall som i samme grad bringer fram smilet.

Men for en som leste Slaktehus 5 i sin ungdom og vokste opp med å tro at de alliertes bombing av Dresden overgikk dødstallene i Hiroshima og Nagasaki, er det interesant å se hvordan tallene er blitt nedskrevet de seneste tiårene. De er nå nede på 10 % av hva som gjaldt på 70-tallet.

De alliertes bombing av den tyske byen Dresden i 1945 krevde langt færre dødsofre enn tidligere antatt. Det vanligvis oppgitte tallet på opp til 35.000 døde må reduseres til rundt 25.000, mener forskere.Det nye og langt lavere tallet på drepte ble lagt fram av en historikerkommisjon denne uken.

Kommisjonen har på oppdrag fra myndighetene i Dresden øst i Tyskland gransket arkivmateriale for å finne sannheten om det betente spørsmålet.

Høyreekstremister har hevdet at opp til 250.000 mennesker ble drept da britiske og amerikanske bombefly satte Dresden i brann natten mellom 13. og 14. februar 1945.

Selvsagt er det fortsatt en stor tragedie, for ikke å si en forbrytelse å bombe sivile mål. Hensikten helliger heller ikke terrorbombing.

Men for å forstå historien er det viktig også å forholde seg til mest mulig reelle tall. Det gjelder også når vi kommer til symbolhistorien om hvordan tall brukes og kanskje vel så ofte misbrukes politisk, ideologisk eller emosjonelt.

Når bombingen av Dresden er blant episodene som er blitt mest omtalt i politiske debatter den seneste generasjonen eller to, er det kort sagt viktig at media bringer realitetene opp i lyset.

Men det er grunn til atskillige hevede øyenbryn at Aftenposten ikke synes å huske at tallene i enda større grad ble trukket fram av ikke bare Sovjet og norske kommunister, men av venstresiden generelt i den ideologiske kampen mot USA's rolle og adferd i den kalde krigen.

Selv om dette ser ut til å ha gått i glemmeboken, får vi håpe at man ihvertfall kan google nok til å knytte nyheten til litteraturfestivalens hodeløse invitasjon av David Irving.

Nummer og navn

Et annet viktig og ikke minst avgjørende spørsmål i vår tid, er hvorfor Branns unge driblefant Erik Huseklepp ikke scorer selv på de mest opplagte sjanser.

Nå er svaret klart. Numerologen Åse Karin Steinsland peker ikke uventet på draktnummeret - 13.

Løsningen er selvsagt å gi ham nummer 8, slik at han bedre kan følge i Kniksen og Martin Andresens scoringsspor.

Vi RBK-tilhengere støtter dette med det kjente lykketall 100 %. Hvis ikke nummer 8 hjelper, er det mange andre numre mellom 1 og 99 som kan prøves ut over de neste tiårene.

Pass ihvertfall nøye på at han ikke trener mer på avslutninger.

Mer månegalskap

At David Irving er blitt invitert til litteraturfestivalen i Lillehammer er ikke bare en hån mot Sigrid Undsets anti-nazistiske arbeid over flere tiår, men også mot det som måtte være av både gangsyn og tvisyn blant norske literater.

I det hele tatt er det så man ikke kan tro sine egne vidåpne øyne. Og verken uventet eller underlig at Odd-Bjørn Fure reagerer i Dagsavisen.

Den tvilsomme humanist treffer spikeren enda bedre på hodet i flere oppslag, ikke minst det så langt seneste.

Og selv om ytringsfrihet er viktig tar det nok likevel en stund før Knut Jørgen Røed Ødegaard inviterer Christopher Knight til Norsk Astronomisk Selskap.

Eller Richard Dawkins får forelese om gudsbevis ved Filosofisk institutt.

Månelyst

Du har sikkert mange spørsmål om tilværelsen. Men fortvil ikke, endelig avsløres både at månen faktisk er bygget og hvem som kan ha gjort dette.

Det er bare å høre med den som alltid like etterrettelige Christopher Knight, ellers kjent for edruelige bøker som The Hiram Key: Pharoahs, Freemasons and the Discovery of the Secret Scrolls of Christ og Civilization One: The World Is Not as You Thought It Was. Tenkte vi det ikke.

Blurbet viser at dette ikke er til å diskutere.

The moon has confounded scientists for many years. It does not obey the known rules of astrophysics and there is no theory of its origin that explains the known facts - in fact it should not really be there. When researching the ancient system of geometry and measurement used in the Stone Age that they discovered in their previous book, "Civilization One", the authors discovered to their great surprise that the system also works perfectly on the Moon! On further investigation, they found a consistent sequence of beautiful integer numbers when looking at every major aspect of the Moon - no pattern emerges for any other planet or moon in the solar system. For example, the Moon revolves at exactly one hundredth of the speed that the Earth turns on its axis; the Moon is exactly 400 times smaller than the Sun and is precisely 400 times closer to the Earth. They also discovered that the Moon possesses little or no heavy metals and has no core, in fact many specialists suspect that the Moon is hollow. If our Moon did not exist - nor would we. Experts are now agreed that higher life only developed on Earth because the Moon is exactly what it is and where it is!

When all of the facts are dispassionately reviewed, it becomes unreasonable to cling to the idea that the Moon is a natural object. The only question that remains is who built it?

"Thought-provoking" - "Daily Mail".

Daily Mails anmelder er nok ikke den eneste som blir provosert av boka.

Sentralt i dette står selvsagt den kjente enheten 82,966656 cm. Denne ligger til grunn for atskillige steinalderstrukturer i Europa, basert på jordklodens omløpshastighet som de gamle sivilisasjoner kjente som sin egen lomme.

Som alltid med slike bøker er de teologiske ringvirkningene enorme. At de undertrykkes ved samtlige av landets høyskoler bare beviser hvor farlig denne kunnskapen egentlig er.