Debatt som gjør matt

Ikke all verdens tid i dag eller i kveld, men etter å ha lest et av årest mest tøvete og intolerante navngitte debattinnlegg på søndag (et innlegg jeg hadde tenkt å kommentere surt og syrlig - med en ettersmak av eik), var det godt å se at Lars Gule kom meg i forkjøpet i dag. Og at Den tvilsomme heller ikke nølte med fyndordene.

Jeg sitter likevel igjen med en beklemt følelse etter dette, og alt som ble sagt i kjølvannet av ambulansesaken i Sofienbergparken.

Har vi skapt et kulturelt og politisk klima der litt vel mange innen ulike grupperinger av islam og innvandrere oppfatter at de - enten man nå ser seg som mer eller mindre evige offere, og/eller er forbitret over vestens imperialisme (uten spesielt ofte eller tydelig å kritisere tilsvarende tendenser i egne rekker/opprinnelsesland/religiøse kretser/e.a.) - har rett til å ta alt i verste mening?

Og bruke stemplinger og stigmatiseringer som fremste debatteknikk?

Så langt synes det nok som det. For å stemple litt.