Ikke all verdens tid i dag eller i kveld, men etter å ha lest et av årest mest tøvete og intolerante navngitte debattinnlegg på søndag (et innlegg jeg hadde tenkt å kommentere surt og syrlig - med en ettersmak av eik), var det godt å se at Lars Gule kom meg i forkjøpet i dag. Og at Den tvilsomme heller ikke nølte med fyndordene.
Jeg sitter likevel igjen med en beklemt følelse etter dette, og alt som ble sagt i kjølvannet av ambulansesaken i Sofienbergparken.
Har vi skapt et kulturelt og politisk klima der litt vel mange innen ulike grupperinger av islam og innvandrere oppfatter at de - enten man nå ser seg som mer eller mindre evige offere, og/eller er forbitret over vestens imperialisme (uten spesielt ofte eller tydelig å kritisere tilsvarende tendenser i egne rekker/opprinnelsesland/religiøse kretser/e.a.) - har rett til å ta alt i verste mening?
Og bruke stemplinger og stigmatiseringer som fremste debatteknikk?
Så langt synes det nok som det. For å stemple litt.
Mark Twain On The Dictatorship Of Health
for 4 timer siden
6 kommentarer :
Svaret på spørsmålet ditt er "ja".
Fillern.
Gule, "sionist", lol...
Men a propos fatalisme: Vi diskuterte her for noen dager siden om det ikke fins en del av det her i Norge også. Unge bilførere som kjører fort og gæli synes å ha en slags innstilling om at "det som skjer, det skjer", og "det vil vel helst gå bra, hvis det er meningen at det skal gjøre det" - på tross av at det ikke er så lenge mellom forholdsvis alvorlige ulykker i nærmiljøet. De har en slags følelse av at de ikke kan bli skadet. Er ikke det en form for fatalisme?
Jo, og jeg har blant annet derfor i høvelig lag gjort meg til talsmann for livssynskrav til førerprøven.
Det er nyanser i dette som man ikke må overse.
Legg inn en kommentar