onsdag 8. oktober 2008

"Falsk unnskyldelse-syndrom"

Det er bare å takke og bukke for denne betimelige kommentaren fra Den historiske, til Theodore Dalrymples oppgjør med False Apology Syndrome.

Nå er ikke dette ikke noen direkte ny erkjennelse (bl.a. skrev Leszek Kolakowski om dette i Kontinent Skandinavia for snart 30 år siden, og vi skal ikke nevne GKC). Vi kommenterte det også ifm. Pascal Bruckners seneste bok her.

Men Dalrymple er altså en om mulig enda mer hardtslående og heroisk kriger på feltet.
Utgangspunktet for diagnosen er en økende tendens blant politikere og ledere til å be om unnskyldning. Ikke for feil og overtramp de har begått selv. Den øvelsen er like upopulær som den alltid har vært, påpeker Dalrymple. Derimot er mange mer enn villige til å unnskylde seg på vegne av fjerne forgjengere og/eller “oss” som nasjon/sivilisasjon/trossamfunn etc.

Dalrymple navner kjapt noen prominente eksempler:

Mr. Blair, the then British prime minister, apologized to the Irish for the famine; one of the first public acts of Mr. Rudd, the Australian prime minister, was to apologize to the Aborigines for the dispossession of their continent; Pope John Paul II apologized to the Muslims for the Crusades.

Det melder seg flere spørsmål i kjølvannet av disse utspillene. Og man får raskt øye på noen ironiske vinkler og paradokser. Eksempelvis; det er ingen som forventer at araberne skal unnskylde sin egen imperialisme, som korstogene i sin tid tok sikte på å slå tilbake. Den offentlige mea culpa-tendensen er et vestlig initiativ, som bare har blikk for Vestens rolle i verdenshistorien. Og da utelukkende de negative sidene ved den rollen. Man kunne kalle det etnosentrisme på vranga, en slags pervertert versjon av selvhevdelse. Dalrymple er enig i dette, som vi snart skal se. Andre vil kanskje oppfatte denne tendensen som et av flere symptomer på oikofobi (”avsky eller hat mot egen kultur”).
I tillegg til disse gode poengene, sniker det seg nok inn opptil flere mistanker om at noe av årsaken også ligger i de berømte 1800-talls mytene om alt det gale man (=kirken) har gjort i historien, forsterket av faktorer som f.eks. en marxistisk-leninistisk frase (det ble sjelden mer enn det) som sjølkritikk (for sin del nok en pervertering eller ihvertfall avsporing av skriftemålstradisjonen) - et politisk renselsesrituale som fikk fotfeste i enkelte ytterliggående grupper i kjølvannet av Kulturrevolusjonen. Og senere mer eller mindre bevisst synes å ha spredt seg til de fleste leire.

Så er det bare å vente på hvem som først ber om unnskyldning for dette.

6 kommentarer :

Geir A sa...

Aha, så det var derfor Konstantinopel ble plyndret i 1204. Men hvem skal unnskylde på vegne av disse, tro?

Bjørn Stærk sa...

Heisann - jeg har stilt deg et spørsmål i en kommentar hos Kjetil (#5).

Bjørn Are sa...

Og jeg har svart.

Bjørn Are sa...

Geir:

K1204 er som du vet et eksempel på hva som skjer når grådighet og hevnlyst tar kontrollen, koblet med politiske intriger og krumspring.

Skal noen først be om unnskyldning får det være Berlusconi. Og så sende atskillig gods fra Venezia til Aten. Som det vel kan argumenteres for at er de rette etterkommere av Bysants.

Men på den annen siden mener jeg altså at ingen i dag trenger å be om unnskyldning for dette eller så mye annet som skjedde for tusen år siden. Heller ikke en etterkommer av norske vikinger som deg.

Peter sa...

Kanskje dette syndromet også henger sammen med at den vestlige kulturen i større grad legger vekt på skyld-tilgivelse og mindre på skam-ære enn mange andre kulturer. Og altså er i bedre stand til å utøve selvkritikk.

Sier jeg, lettere inspirert av BAD fra et annet sted.

Peter sa...

Ja, du burde jo ha husket at du skrev noe sånt. Jeg unnskylder deg så gjerne ;-)