"Falsk unnskyldelse-syndrom"

Det er bare å takke og bukke for denne betimelige kommentaren fra Den historiske, til Theodore Dalrymples oppgjør med False Apology Syndrome.

Nå er ikke dette ikke noen direkte ny erkjennelse (bl.a. skrev Leszek Kolakowski om dette i Kontinent Skandinavia for snart 30 år siden, og vi skal ikke nevne GKC). Vi kommenterte det også ifm. Pascal Bruckners seneste bok her.

Men Dalrymple er altså en om mulig enda mer hardtslående og heroisk kriger på feltet.

Utgangspunktet for diagnosen er en økende tendens blant politikere og ledere til å be om unnskyldning. Ikke for feil og overtramp de har begått selv. Den øvelsen er like upopulær som den alltid har vært, påpeker Dalrymple. Derimot er mange mer enn villige til å unnskylde seg på vegne av fjerne forgjengere og/eller “oss” som nasjon/sivilisasjon/trossamfunn etc.

Dalrymple navner kjapt noen prominente eksempler:

Mr. Blair, the then British prime minister, apologized to the Irish for the famine; one of the first public acts of Mr. Rudd, the Australian prime minister, was to apologize to the Aborigines for the dispossession of their continent; Pope John Paul II apologized to the Muslims for the Crusades.

Det melder seg flere spørsmål i kjølvannet av disse utspillene. Og man får raskt øye på noen ironiske vinkler og paradokser. Eksempelvis; det er ingen som forventer at araberne skal unnskylde sin egen imperialisme, som korstogene i sin tid tok sikte på å slå tilbake. Den offentlige mea culpa-tendensen er et vestlig initiativ, som bare har blikk for Vestens rolle i verdenshistorien. Og da utelukkende de negative sidene ved den rollen. Man kunne kalle det etnosentrisme på vranga, en slags pervertert versjon av selvhevdelse. Dalrymple er enig i dette, som vi snart skal se. Andre vil kanskje oppfatte denne tendensen som et av flere symptomer på oikofobi (”avsky eller hat mot egen kultur”).

I tillegg til disse gode poengene, sniker det seg nok inn opptil flere mistanker om at noe av årsaken også ligger i de berømte 1800-talls mytene om alt det gale man (=kirken) har gjort i historien, forsterket av faktorer som f.eks. en marxistisk-leninistisk frase (det ble sjelden mer enn det) som sjølkritikk (for sin del nok en pervertering eller ihvertfall avsporing av skriftemålstradisjonen) - et politisk renselsesrituale som fikk fotfeste i enkelte ytterliggående grupper i kjølvannet av Kulturrevolusjonen. Og senere mer eller mindre bevisst synes å ha spredt seg til de fleste leire.

Så er det bare å vente på hvem som først ber om unnskyldning for dette.