Vårt Land slettet feiloppslag om overgrepshåndtering

Et veldig godt tegn at Vårt Land nå har slettet ett av feiloppslagene om håndteringen av overgrep i Den katolske kirken.

Det er Oddvar Moi som kan fortelle dette:

Jeg skrev lørdag om en NTB-artikkel som Vårt land og mange andre norske aviser trykket; artikkeln inneholdt to hovepunkter, og begge var fullstendig misvisende. Først stod det om et brev med Ratzingers underskrift, som visst nok skulle vise at han ikke irettesette en overgripende prest (men det handlet faktisk om en prest som selv ønsket å bli ‘laisert’), dernest stod det om et dokument fra Ratzinger i 2001 som skulle gjøre det vanskeligere å stoppe pedofile prester (med som alle nå bør vite, det var dette brevet som virkelig satte igang opprenskningen i Kirken).

Som han nevner finnes NTB-artikkelen imidlertid dessverre fortsatt ute andre steder. Vi får håpe at ønsket om å opptre etterrettelig kan føre til at den og tilsvarende slettes også i øvrige nettaviser.

Ellers vil myten om at de grimme katolikker som ikke bare hever seg over norsk lov, men tillater overgrep mot barn, fortsette slik vi ser i med all uønsket tydelighet i dagens VG, i den ikke alltid like akademiske spalten SMS-innlegg:

...den katolske biskopen i Norge, Bernt Eidsvig, sier den katolske lov står over den norske. Overgrep mot barn er ikke en kriminell handling i deres øyne. Katolske prester beskytter hverandre mot kriminelle handlinger. Dette vi har sett er bare toppen av isfjellet.

Hvis dette er noe i nærheten av folkemeningen, er det ikke direkte... uventet om katolske barn blir mobbet og er redde for å gå på skolen?

Krever paven arrestert

Richard Dawkins og Christopher Hitchens støtter initativet til Geoffrey Robertson and Mark Stephens om å arrestere paven for forbrytelser mot menneskeheten.

Dawkins og Hitchens hevder paven har gjort seg skyldig i forbrytelser mot menneskeheten fordi han angivelig har holdt flere overgrep i Den katolske kirken skjult for omverden.

- Dette er en mann som instinktivt forsøker å skjule en skandale og tie ofrene til stillhet når noen av hans prester blir tatt med buksene nede, sier Dawkins til The Times.

Og selv om slike oppslag som så ofte skyldes et spørsmål fra pressen, denne gang om hva Dawkins syntes om initiativet, har han ikke akkurat motsatt seg det. Eller bidratt til å dempe gemyttene med sine seneste utspill om Ratzinger is the Perfect Pope som ble berørt i kommentarne til et tidligere innlegg på Dekodet.

Mye tyder likevel på at det er duket for et nytt nyateistisk PR-show. Så får vi se om gjengen denne gangen innser at de bygger på feilinformasjon og fordreielser.

Ihvertfall hvis vi snakker om sakene som media har trukket fram, som saken The Times nevner.

The Pope was embroiled in new controversy this weekend over a letter he signed arguing that the “good of the universal church” should be considered against the defrocking of an American priest who committed sex offences against two boys. It was dated 1985, when he was in charge of the Congregation for the Doctrine of the Faith, which deals with sex abuse cases.

Altså kortslutninger, misforståelser og elendig journalistisk håndtverk som det fremgår her (med konkretisering her) basert på en heller nitid gjennomgang her.

I artikkelen trekker også Nettavisen fram det de ser som de virkelige alvorlige sakene knyttett til paven.

Det har den siste tiden blitt rettet en rekke anklager mot paven, der det hevdes at han har trenert avsettelsen av prester som skal ha begått overgrep.

Den mest alvorlige saken er trolig den rung [sic] pastor Lawrence Murphy som var anklaget for å ha forgrepet seg seksuelt på 200 barn da han tjenestegjorde på en katolsk skole for døve i Wisconsin i tidsrommet 1950 til 1974.

I 1996 skal en erkebiskop ha varslet Vatikanet om Murphy og anmodet om at pastoren ble fratatt sitt prestedømme.

Men kardinal Ratzinger skal ha nektet å igangsette en kirkerettslig sak mot presten. Murphy var fortsatt pastor da han døde i 1998.

Hvis dette er den verste saken har paven lite å frykte. Jeg tviler likevel på at Nettavisen tar seg bryet med å lese denne som vi nevnte for noen dager siden.

Eller å dementere at

I 2001 skal Ratzinger ha sendt ut et brev om at enhver som brøt taushetsplikten rundt overgrepssaker risikerte å bli kastet ut av kirken.

Men andre kan tipses om Oddvar Mois gjennomgang av ulike sider ved disse mediemytene på Verdidebatt.

Beklager omfanget av koblingsvirksomhet her, men det hører gjerne med når temaet er sex.

Snart sommer

For de som elsker London gir ikke dette mindre grunn til å reise. Og liker du ikke London, kan et påskudd komme godt med.

Søndagen er uansett et must.

Detaljer her.

Moralpanikk og media

Vi hører ikke uventet om stadig flere seksuelle overgrep der Den katolske kirken er involvert.

Imidlertid begynner også noen å se at tingene ikke er helt slik en del medieoppslag kan tyde på, eller er blitt tolket til.

For det første synes det som om Den katolske kirken er blitt offer for en klassisk mekanisme, som på språket kalles for moralpanikk. Saken er ikke blitt bedre av Kirkens manglende evne til å håndtere media eller til tider manglende åpenhet om utfordringene.

Som Human-Etisk Forbunds avis Fri Tanke skriver:

Det som kjennetegner en moralpanikkbølge, er for det første at problemer som har eksistert i lang tid blir rekonstruert i mediene som ”helt nye”. Dernest blir all statistikk overdrevet og fordreid, slik at det skal framstå som om problemene har økt veldig i den siste tiden.

Den italienske religionssosiologen Massimo Introvigne slår fast at mediepanikk er et kjent sosiologisk fenomen. Begrepet kom først i bruk på 70-tallet for å forklare hvorfor visse problemer, og da spesielt seksuelle overgrep i religiøse miljø, ofte blir utsatt for ”sosial hyperkonstruksjon”, hevder Introvigne i en artikkel på det katolikk-baserte nettmagasinet Mercatornet.com.

Han understreker at slik mediepanikk sjelden fører noe godt med seg.

– For det første fordreies virkelighetsoppfatningen, slik at det blir vanskeligere å løse problemene på en effektiv måte. Dernest legger hysteriet til rette for urettmessige og undertrykkende sanksjoner mot de som rammes, understreker han.

Dette understrekes av at det som vi nevnte for noen dager siden og slik Dagbladet tar opp i dag er færre overgrep i den katolske kirken enn andre steder.  Dette er viktig å gjenta fordi media og folk flest har fått inntrykk av det motsatte.

Hvor dypt dette sitter, ser vi av at Vårt Lands sjefsredaktør Helge Simonnes, i et ellers utmerket innlegg på verdidebatt i dag, hevder at "Omfanget av seksuelle overgrep begått av katolske prester synes svimlende stort".

Enten dette en overreaksjon basert på et ønske om ikke å bli oppfattet som apologeter for kristne eller kristen tro, eller man bare har latt seg rive med av moralpanikken, er det viktig at Vårt Land retter opp dette inntrykket. Fordommer og feilslutninger blir ikke bedre av at de skal tjene Den gode sak.

Kanskje har media også en oppgave i å medvirke til å se tingene i perspektiv og hjelpe til tider klossete aktører med å sette tingene på plass. Hvis media først ønsker å opptre moralsk, burde man tenkt flere tanker i hodet på en gang. Og dermed tatt med i betraktningen at nettopp insititusjoner uten store pr-avdelinger (selv om de kunne ha både råd til og bruk for det) trenger mer drahjelp enn spark mens de ligger nede.

Samtidig betyr ikke dette at vi kan bagatellisere de mange overgrepene som faktisk har funnet sted (og flere vil garantert oppdages).

De ulike kirkesamfunns utfordring synes imidlertid mindre å være omfanget enn håndteringen. Vi snakker dessverre i mange sammenhenger om en "fortielseskultur" eller en "unngå-skandale-kultur", selv om svært mye er blitt bedre det seneste tiåret (og overgrepsperiodene på 70- og 80-tallet et godt sykke på vei kan være unntak, uten at vi må være veldig blåøyde).

Noe av denne "fortielsen" kan muligens også forsvares, slik Katolsk weblog siterer en advokat på.

I Dagbladet konkluderer den som vanlig grundige Astrid Meland med at det også har vært tendenser til en svartmalingskampanje mot Kirken.

I Tyskland hevdes det at de bare kan ta ansvaret for 0.1 prosent av overgrepene i landet. I tillegg er det avdekket falske anklager mot Den katolske kirken, blant annet som følge av opportunistiske erstatningskrav.

Kirkelederne gjentar ofte at beskyldningene er en del av en svartmalingskampanje mot kirken.

Det har de også delvis rett i. I Tyskland har de aktive kritikerne gjerne vært pavekritikere og forhenværende katolske teologer som har opprettet konkurrerende trosretninger. Katolske lekmannsorganisasjoner har også vært med, med god hjelp av aviser som Der Spiegel. Disse krever at makten i kirken fratas paven og overlates til dem.

Overgrepene som er avdekket er dessuten av mange slag. Noen handler om fysisk avstraffelse, en uheldig, men vanlig håndtering av skolebarn inn i vår egen tid. I tillegg kommer påstandene om homofili og pedofili. Og kirken har nok rett når den hevder at sakene ofte blandes dette sammen i media. 

Dette betyr ikke at vi kan la være å holde fast på at der det er røyk er det ild. Den katolsk kirken har sine svin på skogen. Det samme har andre kirker.

Imidlertid synes undersøkelser å vise at dette i enda større grad gjelder kommunale barnehjem, internater og idrettslag, for ikke å si psykologer og lærere. Det hele handler - fra de som burde visst - mest om en blanding av naivitet, manglende kontroll og talent for å feie ting under teppet.

Først når man får innført overtydelige regler, solid opplæring og kontrollordninger vil det være mulig å redusere omfanget dramatisk. Den katolske kirken synes å ha lykkes i dette de seneste årene, på linje med også Den norske kirke.

Spørsmålet nå er om andre institusjoner og sammenhenger er like gode.

Media bør undersøke dette før moralpanikken tar flere av oss foreldre.

Intime kvelder

Ikke bare arbeidsuka som er i gang.

Det til tider noe... ustabile radarparet Keith Emerson og Greg Lake startet sin uhøytidelig USA-turne i går kveld.

Etter at de i forrige uke avlyste det som skulle ha vært første kvelden (etter at publikum var ankommet salen) kan man trygt si at det var en og annen nerve både hos musikere og publikum.

Rapportene tyder på at dette likevel ble en riktig så hyggelig kveld, med en bra fordeling mellom musikk, anekedoter og anledning til å stille spørsmål fra salen.

Setlisten til høyre tyder også på at det kan være verdt å snappe opp det som måtte komme av konseropptak.

Kristus er oppstanden

Selv om jeg er stor fan av Petter Northug, til tider nesten religiøs, stusset jeg nok noen nano da feltet Siste i media i høyre spalte som vist på bildet under av hans hjemmeside (nei, ikke reklamene) proklamerte at Kristus er oppstanden.

Det viste seg ved lettere klikking at dette ikke handlet om vel ivrige fans (godt inspirert av vingene på tegningene over) eller uheldig metaforbruk om at Petter var stått opp til ny dyst mot svensker og tsjekkere. I stedet dreier det seg om koblingen av RSS-feed og en av påskens bidragsytere på Verdidebatt.

Uten oppstandelsen har vi ingen grunn til å være kristne, og dagen i dag er en glimrende mulighet til å proklamere Jesu seier for oss alle. Mange kristne, spesielt i vestlige land er på defensiven når de skal forsvare sin kristne tro, men det er ingen grunn til å skjemmes over å være på det vinnende laget. På samme måten som vi ikke skjemmes over at Petter Northug vinner gull for Norge, skal vi ikke skjemmes over Jesu oppstandelse.

Det stemmer i og for seg, selv om slike sammenligninger fort kan oppfattes som noe søkt popularisering.

Men som vi ser kan det også bety at man kan få spredd et budskap på nye måter til nye steder.

Spørsmålet er dermed hvem som starter den første RSS-misjonsforeningen?

New New New

Virker som de fleste er enige i at Matt Smith klarte å ta opp kappen (eller forsåvidt legge den fra seg) etter David Tennant med noenlunde balanse og bravur.

Vi sakser fra Doctor Who News Page.

The Eleventh Hour made its debut in the United Kingdom earlier this evening and reviews of the episode are appearing online.

Warning: Some of the reviews may contain spoilers for those who haven't seen the episode.

The Telegraph says Matt Smith has taken up the mantle as the alien Time Lord perfectly, giving an A+ to the casting director and an A+ to Smith, while it describes Karen Gillan as a fine foil. The Mirror breaths a sigh or relief with the headline Phew.. a brilliant new Doctor Who saying the Beeb’s best franchise is in safe hands while The Guardian said some of the plot devices were a brilliant conceit that puts a new spin on a 50-year-old dynamic.

Fan reaction has been overwhelmingly positive with over 80% of contributors to the Gallifrey Base poll rating the episode 8/10 or more. Doctor Who and Matt Smith have both been trending topics on twitter.

To mark the transmission the BBC Doctor Who website has been updated with behind the scenes material and a clean version of the theme music.

Overnight ratings will be released Sunday morning and will be available on the News Page.

Bare å krysse tentakler og skrujern for fortsettelsen.

Nesten ikke til å tro

Samferdselsminister Magnhild Meltveit Kleppa viser igjen at hun ikke har forstått alvoret for NSB og Jernbaneverket.

- Min første reaksjon var at dette nesten ikke var til å tro. Her kommer den ene hendelsen etter den andre som ikke skal skje, sier Kleppa til NTB.

 Det som nesten ikke er til å tro er at en samferdselsminister ikke makter å innse situasjonen som mange tiårs vanskjøtsel av det norske jernbanenettet har ført til. 

Jeg skal ikke gå andre bloggere i næringen, men det er vanskelig å komme fra for en som jobber i telekombransjen at det ikke bare nesten ikke er til å tro at samferdselsmyndighetene fortsatt ikke virkelig vil satse på uavhengige reserveveier (tunneller, dobbeltspor, signalanlegg, kommunikasjonssystemer) for noe så samfunnsviktig som jernbane.

Det antyder også en så grunnleggende ufølsomhet for ikke bare passasjerer, men sårbarhetsanalyser, at det bare er å gni seg i øynene.

Vi som alltid har sverget til offentlig transport føler oss kort sagt sveket av mange regjeringer over lang tid.

At selv ikke en regjering med SV og SP klarer å se alvoret og levere en troverdig plan for hvordan vi skal komme oss opp av grøfta, sier også noe om manglende gangsyn hos politikere flest.

Men akkurat der har jeg for lengst mistet troen.

Oppdatert 23:33: I likhet med flere.

Den bibelske pi på 3.0 må innføres!

I følge bladet New Mexicans for Science and Reason i april 1998 (i artikkelen Alabama Legislature Lays Siege to pi) vedtok staten Alabama å justere verdien på pi til det bibelske 3.0 slik vi ser av en beskrivelse av et stort vannkar i Første Kongebok 7,23.

Det var helt rundt og målte ti alen fra kant til kant. Høyden var fem alen, og det trengtes en snor på tretti alen for å nå rundt det.

At mange senere har dristet seg til å bruke andre verdier på pi er selvsagt en uting.

Godt at i hvert fall noen tar ansvar, selv om dette har møtt motstand fra fanatiske matematikere og sikkert vil bli latterliggjort av uvitende vantro.

Katolsk liturgi skal bli verdinøytral

Den katolske kirken har møtt mye kritikk i det siste, men viser nå tegn til å forstå hva som må til for å etablere seg som en moderne institusjon.

Det er dermed gledelig å lese følgende på katolsk.no i dag:

I våre dager opplever mange den katolske messen som for verdiladet og ubalansert. "Å være en folkekirke bør bety å legge seg på minste felles multiplum", skal paven ha uttalt til de nordiske biskoper. "Kirken bør ta sitt ansvar i dagens pluralistiske virkelighet og bli markedsledende i verdinøytralitet. Vi har i alt for lang tid vært bakstreverske og ikke tatt inn over oss det moderne menneskes problemer med troen på en objektiv sannhet. Skal vi fremdeles være relevante, må vi endre oss. Som jeg stadig fremhever til mine kardinaler: Ponitius Pilatus' undring, 'Hva er sannhet?' bør også bli vår."

At man dermed blir mer i takt med sentrale røster i Bibelen understreker også en ny katolsk vilje til å ta sistnevnte på alvor. Muligens er man også inspirert av en av våre egne lokale profeter, nærmere bestemt Prøysen, i det symbolet som nå velges for den nye ordning.

Som den apostoliske konstitusjonen tilsier, blir symbolet for året, som inneledes med en pavelig seremoni i Paul VIs hall, et blankt ark - et "tabula rasa". Alle bispekonferanser oppfordres til å fjerne religiøse objekter fra sine bygg dette året og erstatte disse med et blankt ark. "På et blankt ark kan vi alle projisere vår egen sannhet. Som det heter i Skriften: 'Ta ikke veske med på veien.' Det er en oppfordring til å starte med nettopp blanke ark. Tabula rasa-tankegangen vil få mange positive bieffekter, ikke minst i Italia, hvor man ikke lenger får henge krusifikser i klasserommene. Dommen i menneskerettighetsdomstolen gjorde noe med oss - vi forsto at det er på tide at vi endrer våre gamle og nedstøvede symboler. Personlig har jeg store forventninger til det blanke arket", avsluttet paven til Den nordiske bispekonferanses formann, Anders Arborelius, ved hans personlige audiens i Roma den 26. mars.

Mer å lese om dette altså her, inkludert oversikt over Vatikanets forslag til blankt ark.

Undersøkelser av overgrepskandaler

Seksuelle overgrep er selvsagt helt utålelige, uansett hvem som begår dem.

Det gir dermed håp om forbedring å se nulltoleranseholdningen paven og andre har tatt til orde for, selv om det er vanskelig å komme forbi også tendenser til å glatte over eller skjule forholdene, slik Aftenposten er inne på i en relativt balansert artikkel.

Det er også oppløftende å se det klare budskapet hos den norske katolske biskopen Bernt Eidsvig i et brev til de troende i en vanskelig tid for Kirken.

Det er umulig å reagere på dette uten sinne og fortvilelse - først og aller fremst på vegne av ofrene. Dernest føler vi også sinne over det svik som er påført Kirken av et lite mindretall av prester og ordensfolk. Også taushetskulturen som har rådet blant enkelte biskoper er et svik. Falsk lojalitet til Kirken er å beskytte dens navn og rykte på bekostning av ofrene. Sann lojalitet til Kirken er å beskytte de små og svake.

Jeg har forståelse for at folk i dag ser med skepsis på Kirkens ledelse. Nå er det opp til Kirken selv å gjenvinne tilliten. Personlig er jeg glad for pave Benedikt XVIs hyrdebrev til de troende i Irland. Selv om ingen formuleringer, beklagelser eller kompensasjoner kan gjøre godt igjen det som ofrene har tapt og lidt, viser brevet en kirkeleder som ikke bagatelliserer situasjonen, men taler med klarhet om ansvar og bot.

Uten å underminere alvoret i situasjon aner man en tendens til å ta disse overgrepssakene ut av sin sammenheng og fremføre feilaktige anklager, slik den (slett ikke uhildete, men dess mer informerte) katolske presten Oddvar Moi belyser tydelig i En katolsk weblog her og her.

Moi trekker også fram en av mine favoritthistorikere, Philip Jenkins (som i likhet med undertegnede ikke selv er katolikk) ved Penn State University. Han vurderte for noen år siden amerikanske overgrepssaker i en tankevekkende bok og har oppsummert sine konklusjoner i en kort artikkel.

Kort sagt handler dette om at

- Sølibatet er ikke hovedgrunnen - gifte har større tendens til å misbruke barn enn ugifte

- De fleste tilfeller av misbruk av barn finner sted i hjemmet

- Alle religiøse grupper har pedofiliskandaler, og Den katolske kirken befinner seg på nedre del av listen 

- Misbruk av barn har skjedd (og skjer fortsatt) på alle områder av samfunnet, i skoler, ungdomsorganisasjoner, idrettsgrupper etc.

- Av alle yrker er prester statistisk sett de med minst overgrep. Det er statistisk sett flest blant leger, bønder og lærere

- Blant kirkelig ansatte er katolske prester de minst representerte blant overgriperne

Når det likevel kan synes å danne seg et inntrykk av at dette skjer mest - og tildels er vanlig - blant katolske prester, er muligens forklaringen en bevisst eller ubevisst antikatolsk tendens i media.

Slik Jenkins behandler i en annen bok, The New Anti-Catholicism: The Last Acceptable Prejudice. 

Kosmisk kreativitet

Siden vi først er i gang med kosmisk kreativitet, er det mulig å tenke seg en dårligere oppfølging enn ett av mine yndligstemaer, koblingen av science fiction og religion.

Jeg tenker ikke da på alle som halter rundt i Star Wars/Trek-kostymer, eller roper exterminate i tide og (oftere) utide, men forfattere som utnytter science fiction til å si noe vettugt om hva slags virkelighet vi lever i.

Vi finner interessante betraktninger også om dette i en lengre artikkel av SF-forfatteren Robert R.Chase i First Things.

It all started with a letter, dated December 1943, that began, “I wish to disagree, somewhat violently, with you over a passage on page 43 of Perelandra.” The writer was Arthur C. Clarke, later to be renowned as the author of the science-fiction classic 2001: A Space Odyssey, and the recipient was C.S. Lewis, the premier Christian apologist of the time.

Clarke felt that Lewis’ description of Professor Weston, the villain of Perelandra, cast an unfair light on science-fiction enthusiasts and space-travel advocates. “I can assure you from personal experiences that most devotees of science fiction are biased far more towards pacifism than militarism,” he wrote. “I believe that astronautics more than any other single development will accelerate the coming of age of our species. National rivalries . . . will finally appear in their proper perspective when they can be seen against the background of the stars.”

In a later age of intercontinental missiles and spy satellites, it is hard not to smile at the naivete of these sentiments. Even in the 1940s, within a year of Clarke’s letter, England and Antwerp were bombarded by V-2 missiles, the creations of fellow space enthusiasts in Germany. Although Clarke tried to distance himself from the “stories of interplanetary imperialism and destruction” that are “the stock in trade of the hack writer,” he did not seem to grasp the real root of Lewis’ concern. The problem was not merely the extension of warfare and its exploitation on an interplanetary scale. It was also the science-fiction claim that mankind itself—fallen and corrupt, as Lewis knew—should be imagined as extending across the cosmos.

This was neither the first nor the last time that religion and science—or, more properly, scientism, the mystical and literary celebration of science—have squared off, with science fiction as the battleground. Again and again, in the history of the genre of science fiction, religious themes have been examined, debated, proposed, and pilloried. On one level, this seems counterintuitive: Surely science fiction should concern itself with science. Yet over and over again, we find science-fiction stories dealing with themes implicitly or explicitly religious.

Etter denne nedtellingen tar artikkelen av for alvor.

Atskillige avsnitt og avstikkere senere ender det med en ikke uventet observasjon til First Things å være:

Science fiction can present two contradictory views of ultimate reality. One is that of, say, Steven Weinberg, the physicist who writes that “the more the universe seems comprehensible, the more it also seems pointless.” The bleakness of this view is only partially mitigated by the wonders revealed by research and the possibility that man eventually will be able to raise himself to divine status.

The other is that reason reveals an underlying order so profound that even a robot can see that it is the handiwork of God.

Kort sagt er science fiction viktigere i påsken enn krim.

Feser freser

Nesten litt tilbake igjen, så kanskje på tide med noen oppvarmingsøvelser i form av en link til en av Edward Fesers vurderinger av disse stadig mindre nye ateistene.

The New Atheist writers are supremely self-confident in their ability to dispatch opponents with a sarcastic quip or two. And they show no evidence whatsoever of knowing what they are talking about.

I once heard a fundamentalist preacher “refute” Darwin by asking rhetorically: “What came first, the chicken or the egg?” He didn’t elaborate. But he did chuckle disdainfully, and since his audience of fellow believers did the same, no elaboration was necessary. They all “knew” that he had just posed a challenge no Darwinian could possibly answer, and that was enough. None of them had ever actually read anything any Darwinian had written—and I highly doubt the preacher had either—but never mind. What would be the point? They “already knew” such writers could not possibly have anything of interest to say, in light of this “fatal” objection to evolution.

This was some time before I became an atheist, which was some time before I became the observant Roman Catholic I am now. Oddly, the rhetoric of the New Atheist writers—Richard Dawkins, Daniel Dennett, Sam Harris, and Christopher Hitchens among the most prominent—sounds much more like that of a fundamentalist preacher than like anything I read during my atheist days. Like the preacher, they are supremely self-confident in their ability to dispatch their opponents with a sarcastic quip or two. And, like the preacher, they show no evidence whatsoever of knowing what they are talking about.

Og så videre. Ganske treffende, selv om han til dels skyter spurv med kanoner. Ikke minst når han kommenterer gjengens patetiske mangel på kjennskap til Aquinas og andre.

Take Daniel Dennett. (Please.) In his book, "Breaking the Spell: Religion as a Natural Phenomenon", he assures us that: “The Cosmological Argument … in its simplest form states that since everything must have a cause the universe must have a cause—namely God”; he then briskly refutes the argument by asking: “What caused God? The reply that God is self-caused (somehow) then raises the rebuttal: If something can be self-caused, why can’t the universe as a whole be the thing that is self-caused?”

Very good questions, it might seem—except that (as everyone who knows something about the philosophy of religion is aware) that is not what the Cosmological Argument for the existence of God says. In fact, not one of the best-known defenders of the Cosmological Argument in the history of philosophy ever gave this stupid “everything has a cause” argument—not Plato, not Aristotle, not al-Ghazali, not Maimonides, not Thomas Aquinas, not John Duns Scotus, not G.W. Leibniz, not Samuel Clarke, not Reginald Garrigou-Lagrange, not Mortimer Adler, not William Lane Craig, not Richard Swinburne. And not anyone else either, as far as I know. Perhaps, like Dennett, you think that when trying to refute some of history’s greatest minds, a good strategy would be to attack an argument none of them ever defended. But if not, you might find something better to do with your time than to curl up with "Breaking the Spell".

Forvrengninger av gudsargumenter spres tydeligvis ukritisk, usjekket og ubønnhørlig blant nye (og atskillige gamle) ateister.

Altså en en klar seier for Dawkins. Dennetts fremstilling beviser at det faktisk finnes memer.

London Calling

Må kjøre om et kvarter. På tide å pakke kofferten.

Elephant 9

Hvis Keith Emerson hadde vært norsk - og yngre.



Mer i dette rommet.

(Takk til Trond B.)

Fra kalenderen

Mandag 08. mars: Fulldagsjobb med produktlansering av TV over fiber. Levering av artikkel om sosiale media (med Facebook først ut) til Det gode liv. Fullkveldsforberedelser av foredrag - og frakt av skuespiller.

Torsdag 09. mars: Mer produktlansering. Lynlunsj. Forbererede tre foredrag og én lanseringsfest. Frakt av fe.

Onsdag 10. mars: Produktlansering en masse. Øvelse og forberedelse av showinnslag lanseringsfest. Hvorfor kan ikke feen bruke de vingene?

Torsdag 11. mars: Møter. Lynlunsj. To timers forelesning for engelsklærere om kristne engelske forfattere (GKC, CSL, JRRT). Taxi til lanseringsshowet. Rakk det med tre minutters margin. Nyhetsoppleser og voiceover i  lanseringsshowet. Rask omkledning til cowboy-kostyme. Pusher for innspilling av filmtrailere med 100 deltakere fordelt på ti grupper i Norsk films lokaler på Jar. Toastmaster. I juryen for kåring av beste filmtrailer. Utdeling av priser. Forstod stadig mer hvorfor cowboyer foretrakk å ri. Mye vitsing med Gudfaren-gjengen om fordelen med Chicago-støvler. Stadig mer utydelig vitsing. Feiget hjem før nachspiel.

Fredag 12. mars: Utarbeidelse av business case. Kollaps. Gullrekka.

Lørdag 13. mars: Vellykket kollaps foran skjermen med 30 og 50 km i Kollen. Forberede foredrag. Smallville.

Søndag 14. mars: Fotografoppdrag i kirken for skuespiller. Forberede foredrag. Henting av fe. Smallville.

Mandag 15. mars: Opprydding etter lansering. Mer BC. Korrektur på artikkel. To timers forelesning om Når kreativiteten løper løpsk - ubibelske Jesus-bilder, kveldskurs, Høgskolen i Staffeldtsgate. Frakt av fe fra øvelse.

Tirsdag 16. mars: Utarbeidelse av brosjyre. Lynlunsj. Mer BC. Siste korrektur på bok. Forberede foredrag. Frakt av fe. Avreagering med twitter-tøys om helbredelsespredikant.

Onsdag 17. mars: I møter hele dagen, avsluttet med et 4 timers (pluss et kvarter forsinket). Lynmiddag i byen. Halvannen times køståing for KG-teateret. Fantastisk forestilling. Frakt av folk og fe. Kollaps.

Torsdag 18. mars: Personalsamtale. Planlegging av ny lanseringsrunde. Oversending av fotografi og egenomtale til bok. Forberede forelesning. Henting av utladet fe i byen etter forestilling. Flere som er utladet. Smallville.

Fredag 19. mars: Brosjyrer og BC. Fekjøring. To timers forelesning om virkelighetsforståelser. Handle for neste uke. Forberede foredrag. Kjøre folk og fe. Smallville.

Planer.

Lørdag 20. mars: Frakt av fe. Kjøre til Elverum. 40-årsfest.

Søndag 21. mars: Kjøre fra Elverum. Henting av eksfe. Forberede foredrag. Kjøre til Tønsberg. Foredrag om Sansen for det overnaturlige. Garantert ikke Smallville etterpå.

Mandag 22. mars: Jobb. Kjøre til Gardermoen. Fly til London. Middag på byen.

Tirsdag 23. mars: IPTV-konferanse i London. Møter med leverandører i alle pauser. Felles middag på byen.

Onsdag 24. mars: IPTV-konferanse i London. Møter med leverandører i alle pauser. Skulke en time for å rekke Forbidden Planet og/eller HMV? Felles middag på byen.

Torsdag 25. mars: IPTV-konferanse i London. Fly hjem på kvelden. Kjøre hjem fra Gardermoen. Siste sjekk av forelesninger.

Fredag 26. mars: Hjemmekontor før lunsj. Innleder påskeferie med fire timers forelesning om Den historiske Jesus og Det ondes problem.

Lørdag 27. mars: Kollaps

Søndag 28. mars: Kollaps. Planlegge påskerydning av huset og garasjen. Joggetur.

De er unge, de kan fly

Det var bare å hoppe i stolen, gni seg i øynene og i det hele tatt gi seg helt over av forestillingen Peter Pan som ble behørig bivånet på KG-teateret i skolens gymsal i går.

Nå var det lite som minnet om den type lokale. Med en gedigen scene og en dynamitt av et drama, skulle man tro dette foregikk i langt mer marmorbelagte omgivelser.

Og selv om enkelte mindre utgaver av familien hadde en bærende rolle (nærmere bestemt som en av flere feer som på kløktig vis løftet rundt på de som svevde over gater og pirater), imponerte mest hovedrolleinnehaverne, samt det kraftige og intense samspillet mellom alle aktørene, for ikke å si den ville spillegalskapen.

Ikke uventet drysset Oslo Puls seks doser stjernestøv over det de kalte en energipille i teaterform.

Eller kall det gjerne en eksplosjon. En eksplosjon av spilleglede og energi som slenger skuespillerne vegg imellom på scenen, og overdrysser publikum med sølvstjerner. KG-teaterets oppsetning av Peter Pan er så gjennomarbeidet og velregissert, at Aldriland bør være ditt neste ferieland.

Det er sikkert for sent å kjøpe billetter, men verdt et forsøk - f.eks. via teaterets hjemmeside eller nærmeste svartebørs.

Hvor skal det ende?

For ikke å si på denne måten.

Dagens ungdom

Hvordan skal det gå med Vestens kultur, skoler og melodifestivaler når dagens tenåringer slår seg løs på denne måten?

På en knivsodd

Nesten bedre enn Northug.

I hvert fall raskere håndbevegelser.

Galileo støttet Kopernikus på tross av observasjonene

En ny studie viser enda tydeligere hvorfor Galileo var så omstridt.

Liv i Oriontåken?

Spennende nyheter, i følge Wired Science.

The ingredients for life as we know it have been found in the Orion Nebula.

Det betyr dessverre ikke nødvendigvis at liv er funnet, eller at dette er intelligent, men der det er ingredienser er det håp.

Naturvitenskapen gratuleres med dagen!

Vi snakker 7. mars og altså bursdagen for moderne naturvitenskap.

Bakgrunnen for Den Internasjonale Vitenskapsdagen (vi gleder oss som en unge til toget fra Universitetsplassen klokka 15 og har vel alle våre favorittfaner klare) er som kjent bruddet med antikken.

Nå er det vanskelig å tidfeste dette helt nøyaktig. Tiden og stedet kjenner ingen. Det skjedde i praksis sikkert flere plasser og på ulike måter. Men det som måtte overvinnes var et tenkesett der filosofiske utledninger - deduksjoner - stod i sentrum, i favør av en bred, kulturell aksept for observasjoner.

På 1200-tallet dominerte filosofien. Imponerende aristotelisk tankegods oversvømmet universitetene. Rasjonalisme var viktigere enn empirisme. Siden debatten foregikk først og fremst i Paris, endte det med at biskopen, Etienne Tempier, med pavens velsignelse 7. mars 1277 fordømte og forbød 219 filosofiske påstander som gjorde Gud ufri og underordnet filosofiske systemer.

Kirken heiet kort sagt ikke på de som forhåndsdikterte hva en allmektig Gud kunne og ikke kunne gjøre i naturen. Man understreket at spørsmål som om vakuum kunne eksistere (Aristoteles sa nei), eller om det kunne eksistere flere verdener (igjen nei fra Aristoteles) og et par hundre andre ikke kunne avgjøres kun med logikk og lenestol.

En konsekvens av forbudet var en stigende motivasjon til å observere hva Gud faktisk hadde gjort. Selv om det hadde vært flere tilløp til empiriske modeller i gresk og arabisk naturfilosofi, fikk man nå rett og slett kjetterstempel om man på filosofisk grunnlag avviste eksperimenter og labforsøk (induksjoner).

Sammen med tanken om en fri og rasjonell Gud som skaper og opprettholder av orden i universet, bidro dette til å styrke et kulturelt og filosofisk grunnlag for empirisk naturvitenskap, selv om det skulle ta noen hundre år før moderne naturvitenskap nådde konfirmasjonsalderen. Og antikkens godteskuff fortsatte å friste i århundrer.

Men fødselsdagen 7. mars 1277 er altså grunnen til at titusener samles over hele verden i dag.

Vi gleder oss med vitenskapsvenner i hele landet til igjen å se bannere og budskap om at Gud er allmektig!, Mer induksjon!, Naturlover finnes! og Uten fri vilje ingen fri forskning! i Dagbladet og Dagsrevyen.

God feiring!

Gullalder og replikkrabalder

Det er ikke sikkert at det skyldes en konspirasjon når vi de seneste dagene har møtt den ene panegyriske beskrivelsen av middelalderens islam etter den andre.

Det rosenrøde skjæret som hærføreren Saladin males i av Thorvald Steen og Tariq Ali, og replikker om islams Golden Age (gjentatt 7 ganger i innlegget, 4 ganger i siste to avsnitt) som i dagens Aftenposten (Islam i perspektiv, ved Jens N. Engelstad) mistenkes enda mer å være en reaksjon på tendenser til demoniseringen av muslimer i kjølvannet av 11. september, Hijab-debatten og støtte til steining av homofile.

Nå er det ingen grunn til å bestride at det skjedde mye innen bl.a. naturfilosofi (datidens naturvitenskap) i islamske kulturkretser. Eller at det kunne være både åpne og oppegående lederskikkelser. Men beskrivelser av dette har lett for å bli for panegyriske, romantiserende og sort-hvitt, slik Erling Rimehaug er inne på i et stort oppslag om Saladin i dagens Vårt Land (ikke på nett, dessverre).

Ofte er det i tillegg koblet til såpass mye svartmaling av Vesten at det avslører nordavindblindfelt på alle kanter.

Dermed er det ikke til å unngå at det rynkes noen grader på nesen når replikken i Aftenposten innleder med å snakke om at det bra som skjedde i islam var under "særdeles strenge religiøse forhold, og riktignok i en meget brutal tid", for så mot slutten å hevde at vitenskapen i vesten først fikk fotfeste etter renessansen og "ikke minst etter at reformasjonen hadde befridd mange mennesker for angsten for å utfordre den katolske kirkes dogmer".

Først da

kunne vestlige vitenskapsmenn noenlunde fritt stå frem med sitt tankegods og sine teorier.

Til og med så sent som i 1543 var Kopernikus sine tanker om solen og planetene derfor ansett som kjetterske.

Engelstad stusser talende nok ikke over at dette strenge og brutale ikke skapte lammende angst som hindret islamsk vitenskap, mens det altså var nettopp angsten som angivelig stanset vitenskapen i Vest.

Ikke uventet avsluttes replikken med at kanskje "kunne bedre kunnskap om, respekt for og erkjennelsen av det vi har arvet fra islams Golden Age, bidra til en mer balansert dialog og færre konflikter".

Igjen ser vi altså at politiske eller ideologiske behov blir styrende. Selv om historien har lært oss at historieskrivningen aldri er endelig, leder det i mer fruktbare retninger å forholde seg til manuskripter enn myter

Vi får dermed håpe at det ikke ødelegger for dialogen eller øker konfliktnivået å nevne at vi ser starten på en sterk og solid vitenskapsorientert utvikling på katolskstøttede universiteter fra 1100-tallet (med klare tilløp også i århundrene før), at naturfilosofer ble behandlet omtrent som hellige kuer i middelalderen og at Kopernikus ikke ble ansett som kjettersk før et par generasjoner etter sin død (i den urolige politiske situasjonen rett før 30-årskrigen).

I stedet for å hindre fremveksten av moderne naturvitenskap, bidro kjetterstemplet til å redusere Den katolske kirkens prestisje.

Nå er det ikke bare i Aftenposten eller på landets teaterscener at vi ser romantiseringen av Islam. Det virker som om en heller ivrig gruppe har bestemt seg for å bruke Wikipedia som verktøy. Dermed finner vi svært lange innlegg om omtalte Golden Age, med tilhørende personer og undertemaer, ikke alltid på et like velklingende engelsk.

Slik James Hannam (mannen bak God's Philosophers) skriver hvis du kaster blikket mot Spectactor.

Have a look at Wikipedia’s entry on Alhazen. It’s 7,000 words long and bristles with 126 footnotes. Avicenna does even better with 7,600 words, while savants like Al Kindi (5,700 words) and Rhazes (8,000 words) are also unusually well provided for. Turning from the Islamic to the medieval Christian world, we find that Wikipedia’s articles get a whole lot shorter. Major figures like Roger Bacon and William of Occam receive 2,500 words. John Buridan, the greatest of all Western medieval natural philosophers, has to make do with 900 (although there is a separate entry on his ass). As significant a thinker as Adelard of Bath gets just 500 or so.

Reading all these articles on Islamic philosophers, it is hard to escape the conclusion that there is a crack squad of non-Western Muslims who have made it their business to inform us all about their most esteemed co-religionists. For instance, the style can be a little bit stilted and there are occasional infelicities in English idiom. This is such as you might expect from someone who is not writing in their first language, but one in which they are nonetheless highly proficient. We might also note that the articles use the Arabic rather than Latinised names of their subjects throughout, even though Wikipedia policy is to use the most familiar English names for historical figures. Our impression about the articles’ authors is reinforced by the fierce debates in the attached discussion pages about whether a particular thinker was an Arab or Persian, a Shia or Sunni.

I dette kommer stadige påstander om betydningen og det moderne ved disse figurene.

I’ve got no problem with people writing Wikipedia articles about subjects that interest them. But there is certainly an element of what one might tactfully call overstatement about the significance of some of the Muslim sages in the Wikipedia articles. Alhazen is called the ‘father of modern optics’, which he most certainly is not. Avicenna is regarded as ‘the father of modern medicine’, despite having no knowledge of antisepsis or the germ theory of disease. Rhazes is considered ‘the father of paediatrics’. You get the picture.

Saken blir ikke bedre av anakronismer.

There is also a high degree of anachronism. Al Farabi is accounted a sociologist, psychologist and cosmologist even though he lived centuries before these disciplines even existed. As for the detailed claims within the articles, it’s impossible to subject them to serious scrutiny in their entirety. All one can say is if Islamic thinkers really had invented the experimental method, clinical testing in medicine, peer review and evolution, it is very surprising that the scientific revolution actually happened in 17th-century Western Europe.

Eller av å navngi noe slik at man får inntrykk av at det tilhører Arabia og Islam, mens det egentlig er importert fra helt andre steder. Som kjent er ikke arabertall arabiske.

Vi slipper heller ikke unna den tradisjonelle overdrivelsen av hvor tolerante deler av kulturkretsen var.

The myth that Al-Andalus was an oasis of tolerance in a sea of Christian barbarism owes much to Washington Irving’s romantic Tales of the Alhambra. As it happens, the Spanish Caliphate’s greatest intellectual adornment was Averröes (6,800 words on Wikipedia), who had to flee into exile to avoid religious harassment. His influence in medieval Christendom was incalculable, while among his fellow Muslims he was largely forgotten. We also rarely hear about the Christian martyrs of Cordoba or the persecution of the Jews by the Almohad dynasty.

Resultatet av denne romantiseringen er en fare for å bli blind for viktige grunner til at vitenskapen ikke utviklet seg i retning av noen moderne i den islamske verden - og tilsløre betydningen av Vestens avgjørende bidrag.

Likewise, a recent BBC series on Science and Islam gave a glowing account of progress under the Caliphates. We even watched gold being dissolved in nitric acid. And at one point, the presenter, professor of physics Jim Al-Khalili, claimed that Avicenna was of great importance to modern medicine, even though the expert interviewed on the show had pretty much admitted that the Muslim’s influence ceased in the 19th century when modern medicine was founded. In the final episode, we visited an Iranian laboratory which had a resident Imam to ensure none of the research breached religious law. Al-Khalili let this pass with hardly a comment. A more sceptical viewer might detect here one of the reasons that Islamic science ultimately failed.

To historians like me, getting these facts right matters. But should anyone else care? I would suggest that the widespread acceptance of an Islamic attempt to annex the history of science is a symptom of a wider loss of confidence. While we must acknowledge the Greek, Arabic and other influences that fed into it, modern science is a European invention of worldwide significance. We should never be afraid to celebrate our civilisation’s achievements or let anyone else take the credit.

Bare for å komme med en replikk.

Bord-Gype endelig i handelen

Det kjente og kjære spillet Gype er nå å få kjøpt. Så langt kun i bordutgave, men langt bedre enn ingenting og andre enorme bagateller.

While Table Gype is reminiscent of classic abstract strategy games such as Chinese Checkers, it features several elements that make it stand out from other board games. It is played on a cloth mat, and the lines on the board are made to look like they were drawn with white chalk. The playing pieces are in fact dice, which get rolled whenever they are jumped - an effect that limits long-range strategic planning and gives the game a feeling of being a series of "inconvenient adventures."

Skulle du mot formodning ikke ha hørt om spillet før, er det altså en klassiker av de sjeldne og sensasjonelle.

What I have always liked about Wells is his vigorous and unaffected readiness for a lark. He was one of the best men in the world with whom to start a standing joke; though perhaps he did not like it to stand too long after it was started. I remember we worked a toy-theatre together with a pantomime about Sidney Webb. I also remember that it was we who invented the well-known and widespread national game of Gype. All sorts of variations and complications were invented in connection with Gype. There was Land Gype and Water Gype.

I myself cut out and coloured pieces of cardboard of mysterious and significant shapes, the instruments of Table Gype; a game for the little ones. It was even duly settled what disease threatened the over-assiduous player; he tended to suffer from Gype's Ear. My friends and I introduced allusions to the fashionable sport in our articles; Bentley successfully passed one through the Daily News and I through some other paper. Everything was in order and going forward; except the game itself, which has not yet been invented.

Fra Autobiography, Chapter X: Friendship and Foolery (G.K. Chesterton, 1936)

Men det er altså slutt på de tider. Helt og fullt, over og ut.

Ihvertfall nesten, siden Land- og Vann-Gype fortsatt glimrer med ett og annet fravær.

Spillet er nærmere beskrevet på denne spillsiden, og leveres av disse evige revolusjonære.

Bare å stille seg i køen bak meg.

Penn og propaganda

Siden pennen til tider er mektigere enn sverdet, er det ikke uventet at krig føres både med blekk og bly.

Og demokratier er heldigvis ikke snauere enn diktaturer på feltet, selv om noen kan se det som en svakhet.

It is a fallacy that dictatorships control our thoughts and democracies free them. The fact is that the two work in tandem, often as pacesetters to spur each other.

Joseph Goebbels stands accused as the forefather of thought-control and mass hysteria the Nazis whipped up against anyone who came in their way. Goebbels, however, had a role model in George Creel, a veteran journalist of the Denver Post who was enlisted by President Woodrow Wilson to turn a nation of pacifist Americans into warmongers and haters of Germans.

 Det samme skjedde i England.

Intellectuals, including eminent writers, were more vulnerable to the nationalistic virus than they are thought to have been. In Britain, around the same time as Creel’s exploits, David Lloyd George, chancellor of the exchequer, was given the task of setting up a war propaganda bureau (WPB). He appointed the successful writer and fellow Liberal MP Charles Masterman as head of the organisation.

Masterman invited 25 leading British authors to the WPB headquarters to discuss ways of promoting Britain’s interests during the war. Those who attended the meeting [2. september 1914] included Arthur Conan Doyle, Arnold Bennett, John Masefield, Ford Madox Ford, William Archer, G.K. Chesterton, Sir Henry Newbolt, John Galsworthy, Thomas Hardy, Rudyard Kipling, Gilbert Parker, G.M. Trevelyan and H.G. Wells. All the writers present at the conference are said to have agreed to the utmost secrecy, and it was not until 1935 that the activities of the WPB became known to the general public. Some who attended the meeting agreed to write pamphlets and books that would promote the government’s view of the situation.

For enkelte av disse var det nok til tider vel så mye et intenst hat mot tysk nasjonalisme, angrepsvilje og "preuserånd" som ukritisk nasjonalisme. Ikke minst hadde Chesterton skapt furore noen år tidligere ved å støtte boernes kamp mot Det britiske imperium i Sør-Afrika.

Spørsmålet er som så ofte om målet helliger middelet. Det er den gode gamle diskusjonen om konsekvensetikk (som f.eks. Richard Dawkins målbærer i The God Delusion) og regel- eller pliktetikk (som er vanskelig å målbære uten at man har noe høyere (av et eller annet slag) å forplikte seg overfor).

Setter man konsekvensen høyest, kan fort det meste bli tillatt.

A new US bill aimed at taming the foreign media perceived as hostile to American interests is expected to continue to lean on the tradition set by Woodrow Wilson and which has been dutifully followed by eager beavers elsewhere. There are of course different ways of dealing with a channel like Al Jazeera for example. One is to not allow it to broadcast in a country by legal or bureaucratic fiat, as happens to be the case in India.

The other way is to bomb the supposedly recalcitrant broadcasters as happens in the Middle East. In Pakistan journalists can be killed or made to ‘disappear’. In India, in the tradition of Creel, they are co-opted.

Nå kan realpolitiske lover og bomber diskuteres, rystes og surmules over lenge, enten man nå bekjenner seg til demokrati eller diktatur, tilhører venstre- eller høyresiden.

Går vi tilbake til første verdenskrig, er det interessant å se hvilke bøker eller skrifter vi snakker om med denne type propagandaformål.

Alt i alt endte dette med mer enn 1 160 bøker og pamfletter mellom 1914 og 18. Blant disse finner vi den heller kontroversielle Report on Alleged German Outrages, Conan Doyles To Arms, Kiplings The New Army og Buchans The Battle of the Somme.

For Chesterton dreide dette seg i hovedsak om to pamfletter, The Barbarism of Berlin (1915) og The Crimes of England (1915) samt en rekke avisartikler i perioden. Når disse i dag fortsatt er interessant lesning, selv om de ikke akkurat er noe høydepunkt i hans forfatterskap, er hovedgrunnen at de i så stor grad foregriper og advarer mot naziregimets holdninger noen tiår senere.

Selv om Chesterton var ansatt for å svartmale situasjonen i 1915, og dermed (oppegående som vi er) kan mistenkes for å ha overdrevet noen tødler, er det tankevekkende hvor mye han så av nazistiske tendenser (arisk sjåvinisme, anti-individualistisk kollektivisme og fjerning av grunnlaget for demokrati, menneskeverd og ytringsfrihet) i tyske pretensjoner og politikk - lenge før Hitler kom til makten.

Propaganda brukes av alle sider i konflikter. Men at noe er propaganda betyr ikke at det bare må være feil.

Sagen-svindelen - Symbolet som ble sveket

At Anette Sagen skulle få hoppe først i den nye Holmenkollbakken var en gest, et honnør og et symbol.

Når det nå viser seg at hun likevel ikke fikk hoppe først, er hele greia en farse.

Klokken 19.30 i kveld skal Anette Sagen innvie den nye hoppbakken i Holmenkollen som den første offisielle hopper, men i går kveld satte en rekke hoppere fra Kollenhopp, med Bjørn Einar Romøren i spissen, utfor den nye bakken.

Det er den tidligere olympiske mesteren Espen Bredesen sterkt kritisk til.

- Etter min mening er hele æren med å hoppe først borte. De kan egentlig bare glemme hele opplegget i kveld, og drite i det, sier han, og legger til:

- De hadde en gyllen sjanse til å la en jente hoppe først, men lot likevel gutta hoppe først. Nå blir Anette Sagen bare én i rekken. Hele greia er jo kuppet, sier Bredesen til VG Nett.

Å hoppe først er å hoppe først. Det er ikke å hoppe offisielt først. Hvis man trengte en prøvehopper, burde Annete selv få ha vært det.

Man hadde muligheten. Man brukte den ikke. Det er symbolet som vil bli stående igjen.

Heyerdahl, paven, Israel og palestinere ut mot Northug

Les alt om Heyerdahl, Kina, Paven, Det hellige land,  Tiger Woods og andre oppdateringer om dette her.

När man inte trodde det kunde bli värre, så har nu judar och palestinier i sin upprördhet över Petter Northugs hutlösa påståenden angående Gunde Svan beslutat att gräva ned stridsyxan för att göra en gemensam protestaktion mot norrmannen.

Från Knessset i Jerusalem så meddelades det alldeles nyss att man nu överväger att bege sig ut i diasporan igen med hela det judiska folket på en fyrtio år lång ökenvandring, till att börja med - allt för att hylla deras store idrottsfavorit Gunde Svan och som en protestaktion mot Northug och hans ogudaktiga uttalanden.

Även palestinierna och de övriga arabfolken i området håller nu på att förbereda liknade ökenvandringar, men antalet år man tänker tillbringa i öknen är ännu inte känt. Det antas dock från säkra källor röra sig om tiotalet år.

Hela det Heliga Landet kommer i vilket fall som helst stå tomt tills dess invånarna beslutar sig för att återvända. Men det är ett pris värt att betala, sa den israeliske överrabbinen, Mordechai Gunde Menachim-Jönsson.

Gundes popularitet i området är som bekant oöverträffad, och det har nu blivit en sed att ge alla barn, pojke som flicka, Gunde till andranamn. Men även Svan tillhör nuförtiden de populärare förnamnen.

Att en norrman, fortsatte Mordechai Gunde Menachim-Jönsson, smädar en av Guds utvalda är outhärdligt för oss judar, och för att hindra att Guds vrede drabbar alla jordens folk så drar vi nu ut i öknen tills dess han lugnat ner sig igen, eller tills dess Northug bett Gunde om ursäkt.

Norge er i ferd med å evakueres. Snart er det bare svensk serveringspersonale igjen.

Troverdig svenske

I disse Gunde Svan-tider, er det godt å se svensker som tar bladet fra munnen og viser at de forstår Northug.

Norges största vinnarskalle för dagen sitter utan tvekan på Petter Northug. Det skrivs mycket i media om psykkrig och kaxiga uttalanden gentemot svenskar, men som vanligt vill journalisterna sälja lösnummer. Jag tycker att Northug verkar vara en stenskön kille med stort, enormt, gigantiskt självförtroende och glimten i ögat. Framför allt levererar han.

Efter en två timmar tung fem-mil med masstart drog det ihop sig till en masspurt. I en skidspurt finns det ingen nu levande människa som kan slå Northug.

Publiken vet det. Experterna vet det. De andra skidåkarna vet det. Och framför allt vet Northug det.  

Även om han har en intensitet och explosivitet i spurtstakningen som ingen är i närheten av, är loppet redan avgjort när upploppet börjar. Trots att någon stackare försöker ta upp kampen varje gång är det mest en fåfäng förhoppning om att ?allt kan hända? och för varje gång bekräftas det ytterligare hur oslagbar Northug är i en spurt.

Uansett, gratulerer Petter!

Troverdig bok - i én artikkel

Hm, ja - intervjuet og denne listen i Vårt Land kom vel ut litt før jeg hadde tenkt, siden boka først er klar etter påske.

Slik går det når man blir oppringt av en ivrig journalist fra KPK med kort tid igjen til han skal bytte jobb.

Intervjuet finnes forøvrig kun i papirutgaven.

Oppdatering 13:45: Og er nå lagt ut på KPK's sider.