torsdag 8. april 2010

Moralpanikk og media

Vi hører ikke uventet om stadig flere seksuelle overgrep der Den katolske kirken er involvert.

Imidlertid begynner også noen å se at tingene ikke er helt slik en del medieoppslag kan tyde på, eller er blitt tolket til.

For det første synes det som om Den katolske kirken er blitt offer for en klassisk mekanisme, som på språket kalles for moralpanikk. Saken er ikke blitt bedre av Kirkens manglende evne til å håndtere media eller til tider manglende åpenhet om utfordringene.

Som Human-Etisk Forbunds avis Fri Tanke skriver:
Det som kjennetegner en moralpanikkbølge, er for det første at problemer som har eksistert i lang tid blir rekonstruert i mediene som ”helt nye”. Dernest blir all statistikk overdrevet og fordreid, slik at det skal framstå som om problemene har økt veldig i den siste tiden.

Den italienske religionssosiologen Massimo Introvigne slår fast at mediepanikk er et kjent sosiologisk fenomen. Begrepet kom først i bruk på 70-tallet for å forklare hvorfor visse problemer, og da spesielt seksuelle overgrep i religiøse miljø, ofte blir utsatt for ”sosial hyperkonstruksjon”, hevder Introvigne i en artikkel på det katolikk-baserte nettmagasinet Mercatornet.com.

Han understreker at slik mediepanikk sjelden fører noe godt med seg.

– For det første fordreies virkelighetsoppfatningen, slik at det blir vanskeligere å løse problemene på en effektiv måte. Dernest legger hysteriet til rette for urettmessige og undertrykkende sanksjoner mot de som rammes, understreker han.
Dette understrekes av at det som vi nevnte for noen dager siden og slik Dagbladet tar opp i dag er færre overgrep i den katolske kirken enn andre steder.  Dette er viktig å gjenta fordi media og folk flest har fått inntrykk av det motsatte.

Hvor dypt dette sitter, ser vi av at Vårt Lands sjefsredaktør Helge Simonnes, i et ellers utmerket innlegg på verdidebatt i dag, hevder at "Omfanget av seksuelle overgrep begått av katolske prester synes svimlende stort".

Enten dette en overreaksjon basert på et ønske om ikke å bli oppfattet som apologeter for kristne eller kristen tro, eller man bare har latt seg rive med av moralpanikken, er det viktig at Vårt Land retter opp dette inntrykket. Fordommer og feilslutninger blir ikke bedre av at de skal tjene Den gode sak.

Kanskje har media også en oppgave i å medvirke til å se tingene i perspektiv og hjelpe til tider klossete aktører med å sette tingene på plass. Hvis media først ønsker å opptre moralsk, burde man tenkt flere tanker i hodet på en gang. Og dermed tatt med i betraktningen at nettopp insititusjoner uten store pr-avdelinger (selv om de kunne ha både råd til og bruk for det) trenger mer drahjelp enn spark mens de ligger nede.

Samtidig betyr ikke dette at vi kan bagatellisere de mange overgrepene som faktisk har funnet sted (og flere vil garantert oppdages).

De ulike kirkesamfunns utfordring synes imidlertid mindre å være omfanget enn håndteringen. Vi snakker dessverre i mange sammenhenger om en "fortielseskultur" eller en "unngå-skandale-kultur", selv om svært mye er blitt bedre det seneste tiåret (og overgrepsperiodene på 70- og 80-tallet et godt sykke på vei kan være unntak, uten at vi må være veldig blåøyde).

Noe av denne "fortielsen" kan muligens også forsvares, slik Katolsk weblog siterer en advokat på.

I Dagbladet konkluderer den som vanlig grundige Astrid Meland med at det også har vært tendenser til en svartmalingskampanje mot Kirken.
I Tyskland hevdes det at de bare kan ta ansvaret for 0.1 prosent av overgrepene i landet. I tillegg er det avdekket falske anklager mot Den katolske kirken, blant annet som følge av opportunistiske erstatningskrav.

Kirkelederne gjentar ofte at beskyldningene er en del av en svartmalingskampanje mot kirken.

Det har de også delvis rett i. I Tyskland har de aktive kritikerne gjerne vært pavekritikere og forhenværende katolske teologer som har opprettet konkurrerende trosretninger. Katolske lekmannsorganisasjoner har også vært med, med god hjelp av aviser som Der Spiegel. Disse krever at makten i kirken fratas paven og overlates til dem.

Overgrepene som er avdekket er dessuten av mange slag. Noen handler om fysisk avstraffelse, en uheldig, men vanlig håndtering av skolebarn inn i vår egen tid. I tillegg kommer påstandene om homofili og pedofili. Og kirken har nok rett når den hevder at sakene ofte blandes dette sammen i media. 
Dette betyr ikke at vi kan la være å holde fast på at der det er røyk er det ild. Den katolsk kirken har sine svin på skogen. Det samme har andre kirker.

Imidlertid synes undersøkelser å vise at dette i enda større grad gjelder kommunale barnehjem, internater og idrettslag, for ikke å si psykologer og lærere. Det hele handler - fra de som burde visst - mest om en blanding av naivitet, manglende kontroll og talent for å feie ting under teppet.

Først når man får innført overtydelige regler, solid opplæring og kontrollordninger vil det være mulig å redusere omfanget dramatisk. Den katolske kirken synes å ha lykkes i dette de seneste årene, på linje med også Den norske kirke.

Spørsmålet nå er om andre institusjoner og sammenhenger er like gode.

Media bør undersøke dette før moralpanikken tar flere av oss foreldre.

8 kommentarer :

Neivi sa...

Det værste er vel for noen av oss at vi forventer bedre fra våre åndelige veiledere. Vi forventer at de som vier livet sitt til kirken, og som bruker mange timer hver dag i samtale og kontakt med Gud, skal vite så veldig mye bedre.

Og jeg snakker ikke om overgriperne, først og fremst. Overgripene er kriminelle, og vil handle som sådan. Jeg snakker hovedsakelig om de som tier.

Jeg savner å se en tordnende pave (eller annen kristen leder) som krever av hele sin organisasjon at en hver overgrepsdømt prest eller pastor automatisk og umiddelbart fratas alle verv, i full åpenhet. NÅR DET ER GJORT kan man snakke om bot og sjelesorg for de prestene det gjelder...

Gjorde de dette ville kirkene ikke miste troverdighet, slik de er redde for at skandalene skal lede til. Heller motsatt, tror jeg.

Snirkelsnorkel sa...

Noe av svaret på dette ligger vel i at Paven og Vatikanet fortsatt "sitter fast" i en eldre kultur der man først og fremst tok problemer innad. Slik jeg oppfatter det "tordnes" det mer enn nok selv om man forsøker å unngå å vaske skittentøyet i full offentlighet, dvs. via mediene.

Så kan man si at denne kulturen ikke lenger fungerer i dagens stadig mer tabloide mediesamfunn, og at dette er en virkelighet kirken bare må ta innover seg. Det er ingen tvil om at den neste paven bør være aktiv både i bloggsfæren og via twitter (eller det som eventuelt har erstattet blogger og twitter når den tid kommer). Det er imidlertid en annen debatt.

Geir sa...

Jeg er forundret over denne debatten. Mener Neivi at kriminelle ikke skal ha mulighet for å arbeide i kirker, etter at de har sonet sin straff? Hvilken ideologi er det?

Eller - har neivi kanskje en liste over aksepterte forbrytelser for kirkens ansatte?

Hvorfor er overgrep verre enn f. eks. mord? Eller kanskje en morder som har sittet 20 år i fengsel og sonet sin straff ikke skal kunne arbeide i en kirke?

Hva er forøvrig overgrep? Jeg savner en klar og tydelig definisjon på hva det er, like mye som jeg savner beskrivelse av hva som har skjedd.

Og hvilken teori kan man ta utgangspunkt i når det gjelder hvor overgripere kan jobbe etter å ha sonet sin straff?

Kristendommen taler mye om å kjempe mot fristelser. Der er ingen automatikk i å slippe fristelser om man er kristen. Alle kan falle. Alle faller faktisk. Skal ingen tjene i kirken, eller kan man fremstille en katalog over synder som automatisk ekskluderer en, mens andre er ok?

Den katolske biskopen falt, det er sikkert, men hva overgrepet besto i vet vi ikke. Han har slitt med dette i over 20 år, bært det med seg mens han har etter beste evne tjent Gud (noen vil kanskje være uenige ettersom det var mange som anså ham som uskikket til biskop, med samarbeidsproblemer, osv., men det er ikke det som er saken).

Det er så forbanna lett å dømme, og enda forbanna lettere er det å la være å tilgi.

Neivi sa...

Geir: Jeg mener det må vurderes ut ifra forbrytelsens art, men i de fleste tilfeller vil jeg mene at ETTER sonet dom kan man selvsagt komme tilbake og tjene igjen.

Det er jo hele poenget, vi er kallet til å tilgi, og jeg har aldri sagt noe annet.

Jeg synes ikke begrepet "overgrep" er særlig upresist i lovverket. I media er jo en annen sak, men jeg snakker jo som du kan se om overgrepsdømte. De som er dømt for overgrep av seksuell/pedofil eller voldelig art har ingen ting å gjøre som prester før hele prosessen og dommen er sonet.

Det betyr ikke at jeg dømmer dem, men ganske enkelt at jeg ikke ville ha tillit til å sende mine barn på leir med dem... Eller søndagsskole. En prest man ikke kan ha tillit til er ingen prest.

Hvorvidt de får gjennintre som prester etter sonet dom må bli opp til menigheten og dens ledelse, igjen - etter forbrytelsens art, og muligens psykologiske vurderinger.

Å bære nag skal man la være. Vi må alle granske oss selv først. Vi børe etterstrebe å tilgi. Men man behøver ikke sende lammene rett inn til ulvene for det... (eller motsatt?)

Men for å oppsummere og svare på spørsmålet ditt: Jo, kriminelle bør i utgangspunktet alltid få jobbe i kirken etter sonet dom, etter en nødvendig prosess med bor og tilgivelse. Men jeg mener det er openbart at vi må ha enkelte unntak, som pedofili og seksuelle overgrep, der menigheten må kunne vurdere om de kan ha tillit til en slik prest...

Geir sa...

Neivi: takk for bra svar. Da er vi i hovedsak enige, sannsynligvis kun med ett unntak, nemlig hva som er overgrep.

Men dette er ikke trivielt. Da jeg hadde barn var det vanlig å klapse dem på baken når de var rampete. I går ble dette forbudt i lovs form og stemplet som overgrep. Er da storparten av de norske foreldre overgripere?

Hvis nå en prest står frem og sier at han vet et tilfelle klasket sin 5 år gamle obstanasige sønn på baken under et trassanfall, for 30 år siden, skal han da umiddelbart fratas alle sine verv i kirken?

Eller hva med den seksuelle lavalder? Jeg husker en sak hvor en mann ble dømt for seksuelt overgrep mot en kvinne i USA. Hun var bare 17 da de hadde sex. Imidlertid var mannen 18 da det skjedde og de giftet seg og fikk tre barn, og sexen var frivillig. Men han ble dømt ut fra lovene i den staten. Stemplet som overgriper. Skulle han fratas alle sine verv dersom han var prest?

Eller en som både Bjørn Are og jeg kjenner som var 19 da han ble sammen med sin fremtidige kone som da var 14? Var dette overgrep? Skulle fyren dømmes, og fratas alle muligheter til å være prest? Slås opp i media?

Hele begrepet om overgrep er hysterisk og hele debatten er synsete og dogmatisk. Mens ingen vet hva som faktisk har skjedd.

Vil du fortsette å rope om overgrep? Du vet ikke engang om Muller har gjort noe verre enn å stryke en unge over baken.

Det kan utmerket godt være at overgrepene er fryktelige, men det vet vi ingenting om.

Selv står jeg ikke i noen kirke og har ikke gjort det på 20 år, men jeg har hatt lyst til å bli katolikk. Det frister sant å si ikke for tiden.

Geir sa...

Bjørn Are: Hvordan kan du hevde at den dusten Simonnæs skrev "et ellers utmerket innlegg"? Han må være komplett idiot. F. eks. sammenligner han biskop Muller, som har gjort (så vidt vi vet) en eneste gal ting (som vi ikke kjenner hva er eller omfanget på) med Fritzl. Hvordan er det mulig? Kunne han likegodt ikke dra inn Hitler og Stalin med det samme?

Jeg er forundret over at han ikke dro inn inkvisisjonen og den mørke middelalder. Hvorfor kritiserte han ikke sølibatet med det samme?

Forøvrig så snakker han i saftig Bjugn-stil med uttalelser om å få ødelagt og amputert og fratatt sin barndom, uten at han vet hva det er som har skjedd. Om at slikt tidligere ble glattet over og fortiet osv. At samfunnet tidligere ikke reagerte osv.

Det er kort sagt så mye politisk korrekt fordømmelse i innlegget hans at jeg har vanskelig for å se hvor utmerket det er. Du tar opp hans uttalelse om svimlende store omfang av seksuelle overgrep i den katolske kirke, men dette er jo bare overturen til en skikkelig synse-fordømmelse i ekte kjent norsk statskirkestil.

Jeg trodde Jesus sa at man ikke skulle dømme for ikke selv å bli dømt, men såvidt jeg forstår er dette utelatt i den lutherske bibeloversettelsen, hvir der står, sørg for å fordømme alt som du kan fordømme med den katolske kirke slik at vi kan bli kvitt skjiten. Gjerne ved hjelp av alle som ikke er kristne og som elsker å synse om katolske prester i kvinneklær.

Det hører med at jeg så på nyhetene at det var flere andre prester i ymse samfunn som uttalte seg om at det var klart at med slike klær så tiltrekker den katolske kirke seg så klart seksuelle avvikere, at den tiltrekker seg pedofile og homofile, det er jo klart, det kan man jo se.

Joda, fordømmelsen er virkelig prikkfri. Jeg tenker på ordene om å kaste den første sten som selvsagt etterleves - Simonnæs kastet ikke den første sten, men deretter kan man tydeligvis kaste i vei, og han elsker å kaste sten mens han legger til i politisk korrekthet at vi aldri må glemme at mennesker har en verdi. Det er er så hyklersk at jeg ikke har ord.

For ordens skyld. Jeg har ikke forsvart Muller med annet enn at så lenge vi ikke vet hva som har skjedd så skal vi ikke uttale oss.

Bjørn Are sa...

Hm, ja, Geir, tror vi får være enige om å være noen smuler uenige og ber pent om at du ikke bruker slike übersaftige skjellsord som "dust" i denne moralsk høyverdige kommentarspalten.

Min betegnelse av Simonnes sitt innlegg handler om min støtte til utsagn som at

- "rettmessig fordømmelse" ikke må "skje i så generaliserende ordelag at katolske prester generelt og Den katolske kirke fratas enhver ære".

- "Fordømmelsene av seksuelle overgrep begått i kristen sammenheng, er på sin plass. Slikt skal ikke skje – og har det skjedd, må overgriperen stilles til ansvar for sine ugjerninger."

- "En kristen leder som krenker unge mennesker på en slik måte at hele deres liv kan bli amputert og ødelagt, kan selvsagt ikke fortsette i sin funksjon."

Osv.

Dette er så vidt jeg leser det sagt prinsipielt, og altså ikke direkte konkretisert med Müller-saken (selv om man fort tenker på den etter alle mediaoppslag), der en slik type ødeleggelse ikke synes å ha skjedd (mannen det gjelder lever et mer eller mindre vanlig liv med kone og barn).

Poenget med Fritzl er for å understreke at vi ikke må gjøre noen til monstere, enten forbrytelsen/overgrepet/hva-det-nå-er er "bagatellmessig" eller ikke.

Ellers er min observasjon enkel (noen vil sikkert si simplistisk):

Vil du redusere sannsynligheten for å bli utsatt for overgrep (i bredden av hva som defineres inn under dette), gjelder det å tilbringe så mye tid som mulig i katolske sammenhenger.

Det synes som det skjer (tildels langt) færre overgrep der enn andre steder, og det ofte slås hardere ned på overgriperne (f.eks. sammenlignet med hva som har skjedd med overgripende lærere i USA), slik Vårt Land heldigvis har begynt å forstå, skal vi dømme etter dagens utgave (artikkelen ligger dessverre ikke på nett).

Simonnes' uttalelse om "svimlende stort" er med andre ord nå behørig tilbakevist av hans egen avis.

Ellers håper jeg ikke medieomtalen av Den katolske kirken hindrer deg fra å følge ditt hode/hjerte.

Neivi sa...

Hei igjen Geir.

Angående å få gjennintre som prest/pastor: Det er jo nettopp på grunn av den type diskuterbare/mer nyanserte eksempler du lister opp, at jeg mener dette bør være opp til den menigheten som skal ha tillitt til den aktuelle presten. Jeg mener forøvrig at når det gjelder lavalder man må se litt på forholdet mellom lovbryter og hun/han som er under lavalderen.

Er lovbryteren for eks. ungdomsleder synes jeg han/hun burde utvisst langt bedre skjønn, og faktisk klart å vente til den yngre parten var gammel nok.

Når det gjelder "oppdragende klask" osv må vi vedkjenne oss en ting. I dag har vi mye bedre kjennskal til psykologiske skadevirkninger enn man hadde for 30 år siden, og derfor stiller det hele seg annerledes.

Jeg ville ikke automatisk se skjevt på noen som oppdro sine barn slik det var vanlig da for mange tiår siden, og dermed utelukke dem som prester i dag. I hvert fall ikke hvis jeg kjente dem godt... (Igjen må det være opp til de som skal være i tillittsforhold til ham/henne).

Men jeg er selv i midten av 20-årene, og ville aldri sende mine barn på leir med en prest eller pastor som fremdeles mener "oppdragende klask" er greit den dag i dag...

Den nye lovgivningen kommer etter mye diskusjon, dokumentasjon, og mange års forskning på skadevirkningene av ris ol. (ikke minst i USA).

Jeg mener loven kommer på høy tid.