Metafysikk i Marvel

Selv om Den internasjonale blasfemidagen er over, er det ingen grunn til å la være å snakke, til dels respektløst, om guder.

Ikke minst når de fremstår som i det filosofiske kammerdramaet, nærmere bestemt huspostillen The Avengers, slik den amerikanske filosofen Edward Feser omtaler her.

Når dette er verdt å lese er det både fordi det er en til ham å være uvanlig kort og koselig analyse og fordi det synliggjør en og annen vesensforskjell mellom Gud og guder.

Noe som ikke er helt ugreit siden dette er størrelser med færre likheter enn en undulat og et univers.

Vi sitererer

Watched The Avengers again on Blu-ray the other night. In a movie full of good lines, a few stand out for (of all things) their theological significance. Take the exchange between Black Widow and Captain America after the Norse god Thor forcibly removes his brother Loki from S.H.I.E.L.D.’s custody, Iron Man gives chase, and Captain America prepares to follow:

Black Widow: I’d sit this one out, Cap.  

Captain America: I don’t see how I can.

Black Widow: These guys come from legend, they’re basically gods.

Captain America: There’s only one God, ma’am. And I’m pretty sure he doesn’t dress like that.

Så avgjort.

Skal man lære noe om metafysikk finnes det verre kilder enn Marvel og Joss Whedon.

Til kamp mot unnskyldningene

Siden det er adventstid og dermed tid for å vente (selv om man hvert år må forklare at det altså ikke er hva ordet advent betyr), kan vi jo nevne den gode gamle ventingen på disputten mellom (i høyre hjørne) den lettere tunge teistiske filosofen William Lane Craig og den mer enn lettere ateistiske biologen Richard Dawkins (i venstre hjørne).

Om ikke annet får Craig/Dawkins-stoff ofte opp temperaturen, selv om det strengt tatt ikke er nødvendig denne vinteren.

Saken er kort sagt at Dawkins tross utallige forespørsler fra helt tilbake til 2007 har nektet å debattere Craig. Og da snakker vi ikke om en vilkårlig kristen, men om en fagfilosof som siden 1980-tallet har levert en serie teistiske argumenter som Dawkins verken kjente eller kommenterte da han skrev The God Delusion. 

Det hører også med at Craig i ettertid er av flere som klart og direkte har avslørt og imøtegått Dawkins amatørmessige forsøk på å presentere og besvare gudsargumenter.

Og at sistnevnte har kommet med stadig skiftende unnskyldninger for hvorfor han ikke vil møte Craig i debatt, uten at vi skal dra hele historien eller linke til mer eller mindre vittige youtube-videoer om dette.

Men foreløpig seneste innspill er altså at Dawkins - etter at det i Catholic Answers Live i forrige uke ble hevdet at han vegret seg mot en slik debatt - har irettesatt programlederen Patrick Coffin med at han faktisk har debattert Craig...

Dear Mr Coffin

Contrary to what was repeatedly said on your show, I HAVE debated William Lane Craig, in a nationally televised debate in Mexico in 2010, and he was DEEPLY unimpressive. I hope you will correct the record in your next show.

Richard Dawkins

Hva snakker Dawkins om her? En utveksling mellom ham og Craig om Guds eksistens? En moderert debatt om evolusjon? Om Bibelsyn? Om konsekvensetikk? Om Dawkins' 10 bud kontra andre med samme antall?

Nei, han refererer til en ... panelsamtale om hvorvidt det var en hensikt med universet, med seks deltakere uten noen direkte utveksling mellom de to. Det hele finnes på selveste youtube og er enkelt å sjekke.

Det hører med at Dawkins naturlig nok fortalte Craig den gang at han ikke anså dette som en debatt mellom de to.

Vi skal ikke begi oss inn på den gode gamle utfordringen å tolke i hvilken retning Dawkins forsøker å styre robåten med sin seneste mail, kun påpeke at dette naturlig nok har ført til en ny utfordring.

Dawkins er nå oppfordret til å debattere Guds eksistens med den lettere tunge thomisten Edward Feser, som altså hverken er kreasjonist, ID'er eller snuser på noe i nærheten av fundamentalisme eller forsvar av Det gamle testamentet på historisk eller filosofisk grunnlag.

Dermed inviteres til konkurranse. Hvilken unnskyldning for å avstå vil Dawkins bruke denne gangen?

Vi foreslår i første omgang følgende alternativer:

1. Fesers politiske syn
2. Feser kirketilhørighet
3. Feser syn på seksualitet
4. Fesers behov for en bedre CV
5. Fesers positive syn på Thomas Aquinas
6. Feser polemiske stil i The Last Superstition
7. At Dawkins selv mistrives med debattformatet?
8. At Dawkins forklarer at han ikke er filosof og dermed uegnet for en slik debatt?
9. At Dawkins innrømmer at han dummet seg ut om gudsargumenter i The God Delusion?

 Eller noe helt annet?

Det vanker bokpremie til den første med rett svar.

Å Himle - og ikke bare med øynene

Siden jeg nettopp har hatt en runde eller nitten med enkelte nye ateister på Verdidebatt et stykke ned i tråden  Religionskritikk, var det mer enn metafysisk morsomt å lese dagens Feser om hvordan han nylig har vært utsatt for å bli ... Himlet.

Altså noe mildere enn å bli Hitlet, men ikke ... veldig mye mer smakfullt.

Det har i hvert fall ført til at han har laget en oppskrift på å bli nyateistsisk blogger, til glede for nybegynnere i faget.

Want to be a New Atheist blogger? It’s easy! Here’s how it works:

Step 1: Launch an unhinged, fallacious attack on your opponent, focusing your attention on arguments he has never given.

Step 2: Studiously ignore the arguments he actually has given.

Step 3: Declare victory and exchange high fives with your fellow New Atheists, as they congratulate you for your brilliance and erudition.

Step 4: When your opponent calls attention to this farcical procedure, accuse him of making unhinged, fallacious attacks on you. Throw in the Myers Shuffle for good measure.

Step 5: Exchange further high fives with your fellow New Atheists.

Step 6: Repeat 1 - 5 until your disconnect from reality is complete.

Jeg lurte forøvrig en stund på når disse nyateistiske talsmennene (stort sett ikke damer) ville forstå hvor grundig de bommet i skråsikre harseleringer uten særlig snev kildegranskning og etterprøving.

Men innså fort at det nok ville bli lettere aldri når de viser så mange symptomer på den type true believer-adferd de anklager "religiøse" (denne entydige, monomane og mentalt merkede gruppen) for.

Det var litt interessant å lese stoffet i 2006 og 2007, selv om jeg ved første møte med The God Delusion måtte gni meg i øynene og stadig gå til forsiden for å sjekke forfatteren for ikke å tro at det var en bevisst parodi.

Etter hvert er det imidlertid blitt mest pussig og pinlig. Og kjedelig.

Selv om jeg til tider kan forstå noe av motivet ut fra en og annen religiøs og politisk konstellasjon i USA.

Feser freser

Nesten litt tilbake igjen, så kanskje på tide med noen oppvarmingsøvelser i form av en link til en av Edward Fesers vurderinger av disse stadig mindre nye ateistene.

The New Atheist writers are supremely self-confident in their ability to dispatch opponents with a sarcastic quip or two. And they show no evidence whatsoever of knowing what they are talking about.

I once heard a fundamentalist preacher “refute” Darwin by asking rhetorically: “What came first, the chicken or the egg?” He didn’t elaborate. But he did chuckle disdainfully, and since his audience of fellow believers did the same, no elaboration was necessary. They all “knew” that he had just posed a challenge no Darwinian could possibly answer, and that was enough. None of them had ever actually read anything any Darwinian had written—and I highly doubt the preacher had either—but never mind. What would be the point? They “already knew” such writers could not possibly have anything of interest to say, in light of this “fatal” objection to evolution.

This was some time before I became an atheist, which was some time before I became the observant Roman Catholic I am now. Oddly, the rhetoric of the New Atheist writers—Richard Dawkins, Daniel Dennett, Sam Harris, and Christopher Hitchens among the most prominent—sounds much more like that of a fundamentalist preacher than like anything I read during my atheist days. Like the preacher, they are supremely self-confident in their ability to dispatch their opponents with a sarcastic quip or two. And, like the preacher, they show no evidence whatsoever of knowing what they are talking about.

Og så videre. Ganske treffende, selv om han til dels skyter spurv med kanoner. Ikke minst når han kommenterer gjengens patetiske mangel på kjennskap til Aquinas og andre.

Take Daniel Dennett. (Please.) In his book, "Breaking the Spell: Religion as a Natural Phenomenon", he assures us that: “The Cosmological Argument … in its simplest form states that since everything must have a cause the universe must have a cause—namely God”; he then briskly refutes the argument by asking: “What caused God? The reply that God is self-caused (somehow) then raises the rebuttal: If something can be self-caused, why can’t the universe as a whole be the thing that is self-caused?”

Very good questions, it might seem—except that (as everyone who knows something about the philosophy of religion is aware) that is not what the Cosmological Argument for the existence of God says. In fact, not one of the best-known defenders of the Cosmological Argument in the history of philosophy ever gave this stupid “everything has a cause” argument—not Plato, not Aristotle, not al-Ghazali, not Maimonides, not Thomas Aquinas, not John Duns Scotus, not G.W. Leibniz, not Samuel Clarke, not Reginald Garrigou-Lagrange, not Mortimer Adler, not William Lane Craig, not Richard Swinburne. And not anyone else either, as far as I know. Perhaps, like Dennett, you think that when trying to refute some of history’s greatest minds, a good strategy would be to attack an argument none of them ever defended. But if not, you might find something better to do with your time than to curl up with "Breaking the Spell".

Forvrengninger av gudsargumenter spres tydeligvis ukritisk, usjekket og ubønnhørlig blant nye (og atskillige gamle) ateister.

Altså en en klar seier for Dawkins. Dennetts fremstilling beviser at det faktisk finnes memer.