Hvorfor er ikke kritisk tenkning kritisk?

Det hender stadig at noen henviser til kritisk tenkning når man møter religiøse påstander, som i dette intervjuet om Mer kritisk tenkning blant høyt utdannede?, fra K7, studentavisen ved NHH i Bergen (side 17).

Det er "Studentyndling og Bronsevampvinner Mads Nordmo" som uttaler seg om "sitt forhold til kritisk tenkning, religion og utdannelse".

Hvor kritisk er så Nordmo?

For meg er kritisk tenkning et veldig vidt begrep. I sin snevreste form handler det om å evaluere en påstand etter strenge krav om empirisk validitet og logisk konsistens, samtidig som man underkjenner at noe er sant fordi det kommer fra en autoritet eller tradisjon. Men i sin ytterste konsekvens tror jeg kritisk tenkning bli en slags mental autopilot, hvor det kritisk tenkende individ stiller seg åpen og undrende til enhver problemstilling, samtidig som man evaluerer alle påstander etter samme kriterier.

Han er med andre ord ikke veldig kritisk. Dette er en standardisert programerklæring som helt riktig minner om en mental autopilot. I intervjuet er det lite som tyder på at han har kjempet med livsspørsmålene, med fundamentet for tenkning og vitenskap, med hva kritisk refleksjon er og kan være - inkludert for hans eget ståsted.

I stedet kommer han med en oppskrift som er umulig å gjennomføre i praksis og som han dermed ikke har fulgt selv.

For det første er kritisk tenking ikke noe man tenker seg frem til ved kritisk tenkning. At vi bør evaluere påstander etter "strenge krav om epirisk validitet og logisk konsistens" er tvert i mot et valgt filosofisk ståsted. Det er en tradisjon han har fra autoriteter han har tillit til.

Det samme gjelder alle naturvitenskapelige konklusjoner. Nordmo har ikke selv forsket seg frem til at det er en global oppvarming og at den er menneskeskapt. 

Han har ikke selv stilt seg åpen og undrende til evolusjonslæren og personlig evaluert alle påstander knyttet til den.

Som meg har han etter atskillige stikkprøver i stedet valgt å stole på normalvitenskapen.

Dermed overrasker det ikke at han straks henviser til en autoritet.

Sam Harris er inne på essensen av dette når han illustrerer sitt tankeeksperiment vedrørende rettferdiggjøring av troen på Gud. Harris skriver at dersom noen forteller deg at de har en diamant på størrelse med et kjøleskap begravet i hagen sin, vil du antagelig kreve evidens for dette ("Hvordan vet du det? Har du sett den? Kan jeg se den?"etc.). Og dersom den lykkelige eieren av en spekulert diamant hadde svart: "Jeg bare vet at den er der. Folk har trodd at den diamanten finnes i årtusener. Diamanten vl straffe de som ikke tror på den. Jeg vil ikke leve i en verden uten tro på at diamanten finnes. Hva skulle meningen med tilværelsen vært dersom det ikke finnes en slik diamant!", så ville man formodentlig sagt seg utilfreds med bevisførselen.

Med den autoriteten overrasker det heller ikke at metaforen handler om kristen tro.

Men dersom påstander er at du har en himmelsk far som har skapt deg i sitt bilde, elsker deg, tilgir dine synder, og vi gi deg evig liv i et himmelsk paradis (hvilket vil være langt mer nyttig og verdifullt enn alle diamanter i verden tilsammen), så ser de nevnte tilsvar ut til å være en akseptabel rettferdiggjøring.

Nå skal det sies til Nordmos forsvar at han ikke selv trekker noen konklusjoner, noe som ikke forhindrer at det er opplagt hvilke alle som leser dette vil trekke. 

Poenget her er ikke at noen av disse påstandene nødvendigvis er sanne eller usanne, - men at kritisk tenkning innebærer å stille samme krav til evidens for begge påstandene.

Med andre ord klassisk naturvitenskapelige krav anvendt på noe som ikke er naturvitenskap, altså dels feil og dels for snevert verktøy, som vist i bl.a. Svar på tiltale og Eksisterer Gud?.

Dette betyr ikke at jeg har noe i mot kritisk tenkning eller er skeptisk til naturvitenskap. Tvert i mot er mitt poeng at vi ofte ikke er kritiske nok til våre egne premisser, briller og innfallsvinkler.

Ikke minst dem som slår seg på brystet med at de driver kritisk tenkning.

Det jeg argumenterer for er dermed  å ta noen steg til siden fra den mer eller mindre scientistiske tradisjonen som Harris slutter seg til.

Gjør vi det, kan vi etter mitt skjønn nettopp se mange og gode grunner til å tenke at Gud eksisterer og at Sam Harris selv tar feil på mange områder (se f.eks. side 164-171 i Svar på tiltale).  Når han gjør det er det fordi han går i typisk tankefeller der hans fasit og bakhode eller muligens fordommer (det er vanskelig å kalle det noe annet) overstyrer hans kritiske sans på område etter område, som at man i middelalderen mente jorden var flat.

For å ta bare ett ukontroversielt eksempel han lett ville oppdaget om han hadde tenkt kritisk.

Skal vi vurdere om Gud eksisterer, er det avgjørende at vi forstår at dette er en eksistens som nettopp ikke kan etterprøves på nivå med diamanter i hagen eller å lete etter gull på Finnmarksvidda for  å bruke mitt eget eksempel fra Svar på tiltale.

For dette er rett og slett ikke et spørsmål om hva som finnes i virkeligheten, men om hva slags virkelighet som finnes. Det handler ikke om kontingente størrelser som spøkelser eller guder eller sjøormer, men om det finnes noe som ikke er kontingent.

Det handler ikke så mye om å finne naturvitenskapelige forklaringer, som om å forklare naturvitenskapen.

En meningsfull samtale om dette handler om hva som er den ytterste virkelighet, inkludert om det altså finnes mer enn fysikk.

Blant det vi da må se på er spørsmål som hvordan det kan ha seg at det finnes noe slik som naturlover i det hele tatt.

Hvordan kan det ha seg at det finnes noe fysisk og vi i det hele tatt har empiri for noe som helst?

Hvordan kan det ha seg at det finnes noe som vi opplever som bevissthet?

Hvordan kan det ha seg at det finnes noe vi opplever som almene etiske forpliktelser (slik at f.eks. rasisme kan være absolutt galt)?

Hva kan vi tenke om virkeligheten når så mange fysikere (uansett livssyn) konkluderer med at universet er fininnstilt?

Hvordan kan det ha seg at det finnes noe i det hele tatt, når ikke alt kan ha en årsak?

Og, ikke minst: Etc.

Spørsmålet om Gud eksisterer handler om hva som er den ytterste/dypeste/grunnleggende virkelighet. Er den noe rent fysisk? Kan den være noe rent fysisk? Er det mer rasjonalt å tenke at den er en ikke-fysisk bevissthet?

Skal vi komme videre må vi lenger enn analogiene Harris og andre gjentar som mantra på mental autopilot. Vi må unngå tunnelsynet på diamanter, spagettimonstre og alver nederst i haven.

Kanskje det kan vært greit å melde oss av kretsmesterskap i å "tenke kritisk", ikke minst siden dette for såpass mange i praksis betyr å ta Harris og Dawkins' premisser og påstander for god fisk?

Hva med i stedet å gjøre noe som heter å tenke?