Ikke Disney

Det begynner å bli tradisjon med to-tre-fire eller noe sånn innlegg i året om Burroughs, Tarzan og denslags, så vi slenger oss modig ut fra vår høye gren på jakt etter mer.

Byttet denne ganger er Lord of the Jungle-serien som etter 15 nummer med manus av Arvid Nelson (som ikke direkte skjemmet seg ut med Rex Mundi) har vist noen lianelengder overlevelsesevne.

Eller survival of the fittest som det heter i jungelen, fra Belgisk Kongo til Baltimore.

Og dette handler ikke om romantiske guttedrømmer. Det er ingen halvtrente skuespillere som slår seg på brystet for å se skummel ut eller roper på elefanter ex machina.

I stedet møter vi en lydløs geriljakriger som ikke er helt ukjent med hvor pulsårene befinner seg.

Ellers om han sier i Lord of the Jungle Annual 1 etter å ha stanset en brutal slåsskjempe på ... interessante måter og får høre at dette vel ikke var helt i tråd med regelboken: 

There are rules to fighting?

Rammen blir ikke mildere og realismen ikke mindre av at settingen altså er Belgisk Kongo under kong Leopold. Det mangler ikke anledninger eller forelegg der flere enn Tarzan kjenner trang til å brøle.

Første nummer slår an tonen.

Arvid Nelson sets this tale roughly alongside Edgar Rice Burroughs’ original novel, "Tarzan of the Apes." In doing so, the origin in this book settles into the turn of the century, as Lord and Lady Greystoke are stranded on shores of the Belgian Congo.

Like the jungle and the dwellers that await the young couple there, this first issue is brutal and harsh. There are several vicious deaths and a few quieter passings. Nelson exhibits the full scope of potential doom in the jungle, and it would appear that no one is safe.

Serien er blitt såpass populær at flere nummere er utsolgt fra butikkene, men i disse nettbrettdager finnes større utfordringer.

Som at serien kan være for voldsom og Tarzan for vill.

For mens det etterlatte inntrykket nok er noenlunde det samme som for de opprinnelige fortellingene for hundre år siden, er grusomheter og grafisk språk mer True Blood enn pulpblekker.

Selv om Nelson nok ikke når Kubert eller Manning så langt over støvlene, rives man inn i en såpass blodig og brutal handling at ERB Inc som sitter på de amerikanske rettighetene mener serien er ødeleggende for Tarzan-imaget.

Selv om mange nok forventer noe annet av Dynamite enn av Disney og Dark Horse.

ERB Inc's claim is that Dynamite's portrayal of Burroughs's characters will be detrimental and likely to "deceive, mislead and confuse the public", arguing that the Tarzan franchise lies with Dark Horse comics. As an avid Tarzan and ERB fan, I can honestly say that although some of the Dejah Thoris images may be a little risqué, they are not front cover images, and are extremely welcome to me. As for the Tarzan, Lord of the Jungle comics, well, Dynamite have done more with the Tarzan franchise in a few months than Dark Horse have ever done.

Mens de opprinnelige fortellingene med rette kunne beskyldes for rasisme, særlig overfor russere og arabere (og filmene var langt verre, spesielt overfor afrikanere) har Arvid Nelson snudd dette omtrent på hodet - med unntak av for russere.

Dermed er Janes negertjener husholderske Esmeralda som har en sentral rolle i første Tarzan-bok blitt en intelligent og rådsnar dame med flere billedlige ben i nesen enn fargede flest har i filmene.

There are a few minor changes, the biggest being a reworking of the character of Esmeralda. In the novel she's portrayed as a stereotyped nanny/maid along the lines of Mamie from Gone with the Wind (in fact to modern readers she might be more racially offensive than the natives). Here Nelson cleverly rewrites her into an intelligent character who points out the Claytons' journals and the fact that the infant skeleton looks more ape like than human, something the Professor dismisses.

Sidene som innleder nummer 2 antyder tempo og tonefall. Det blir ikke tammere etterhvert.