torsdag 4. juli 2013

Mørke tider i Dagbladet

Ikke uventet gikk det få dager før det kom en respons på min kommentar til Bjørn Vassnes i Klassekampen. Men det var nok ... noe mer uventet at det kom i Dagbladet og altså ikke berørte ett eneste av mine poenger.

Den som skriver er ingen middelalderhistoriker eller ekspert på datidens teknologi eller naturfilosofi, men kulturjournalist Inger Merete Hobbelstad som har mastergrad i Litteraturvitenskap med en oppgave om Iliaden.
 
Innlegget heter Mørke tider og allerede ingressen viser hvor dette bærer:
Nei, middelalderen var nok ikke noen god stund for selvstendig tenkende.
Siden det ikke er noen som har hevdet dette så generelt i debatten, er det uklart hva det har med saken å gjøre. Men der antyder atskillig om hvor støtt saken står når Hobbelstad i stedet for å ta mine konkrete kommentarer på alvor med tilsvarende konkrete svar, setter opp denne type stråmann.

Og etterhvert støtter seg til skjønnlitteratur.

Ingressen blir ikke bedre av at det altså vanskelig å klargjøre hva som menes med et så generelt utsagn. Det kan være noenlunde mulig å forstå hva som menes med "en god stund" (selv om det er lite brukt av historikere), men ikke fullt så enkelt med "middelalderen" eller "selvstendig tenkende".

Menes alle som var uenige med autoriteter? Altså enhver som mener noe som helst annerledes enn ulike typer verdslige og religiøse ledere, konger og biskoper, rektorer og handelshus, om politikk, juss, teologi, økonomi, geografi, astronomi eller noe annet? 

Det er vanskelig å tenke at Hobbelstad skulle mene noe slik, siden det er lett å påvise mye uenighet - uten at alt alltid reduserte antallet gode stunder. 

Noen av dem førte til og med til flere slike, siden det økte friheten (som med Magna Charta), ga ny innsikt (som med Gerbert, Aquinas, Bacon osv.), utviklet eller tok i bruk teknologi på nye måter, synliggjorde behovet for skeptis til antikkens naturfilosofi og uansett ikke unnlot å utforske uenighet, som i universitetenes disputter og Quodlibeta-tradisjon.

Nå betyr ikke dette at all opposisjon ble varmt omfavnet, men at dette med "selvstendig tenkende" er et uttrykk med mange betydninger, nivåer og nyanser. 

Ja, i perioder ble kjettere avgjort forfulgt, men det var altså ikke vitenskap eller naturfilosofi disse bedrev.

Hva sier så Hobbelstad mer konkret?
Hvor mørk var egentlig middelalderen? I forrige uke ble utstillingen «Sultans of Science» på Teknisk Museum, som handler om den vitenskapelige gullalderen i islams historie, omtalt i Klassekampen av forskningsjournalist Bjørn Vassnes. Vassnes benyttet anledningen til å skrive at vitenskapen i Europa på samme tid lå med «brukket rygg», og at kirkefedrene og den nye statsreligionen hadde mye av ansvaret for nedgangen.
Dermed kunne man kanskje ventet at hun viste at vitenskapen i Europa faktisk lå med brukket rygg i nærmere tusen år og at det var kirkefedrene og kristendommen som hadde skylden, med solid henvisning til historikere og hendelser? 

Nei, hun velger tvert i mot å trekke fram det hun er kjent med, altså litterære verker. Det er ikke historiske data som styrer tolkningen, det er diktning. 

Men før hun kommer så langt, tar hun veien om denne Davidsen. I stedet for å vise at hans imøtegåelse av Vassnes' konkrete påstander er feil, er det viktig å få fram at han er sint og sivilingeniør, muligens for å understreke at han ikke bare er surmaget, men ikke kan noe om litteratur.
Han fikk sint svar i samme avis av sivilingeniør Bjørn Are Davidsen, som mente nedvurderingen av middelalderen skyldtes propaganda fra 1800-tallshistorikere og at det var kristne konger, prester og munker som berget kunnskapsarven fra Antikken.
Noe som ... tilfeldigvis er uten å nevne ett eneste av mine poenger som altså handlet om veldig konkrete påstander hos Vassnes, som at 
  • Kunnskapsarven "ble systematisk ødelagt etter at kristendommen ble statsreligion, blant annet ved at biblioteket i Alexandria (datidas store kunnskapsbase) ble rasert og mange av forskerne der drept" 
  • I løpet av tusen år "ble ikke et eneste vitenskapelig eksperiment utført!"
  • "Kirkefedrene, med den «opplyste» Augustin i spissen, sa nemlig klart fra at alt man burde vite, sto i Bibelen».
I stedet fortsetter hun med generaliseringer uten historiske eksempler.
Men oppfatningen om at middelalderen var en dårlig tid for annerledestenkende og innovatører, skyldes ikke bare skjev fortolkning. Riktignok ble store mengder kunnskap og litteratur tatt vare på i klostrene, men det ble for det meste skrevet av og oppbevart, ikke gransket og diskutert, og når mange sentrale tekster fra for eksempel gresk filosofi og dramatikk har gått tapt, skyldes det blant annet skjødesløs omgang fra uinteresserte eller uvitende geistlige. Mange gamle pergamentruller ble skrevet over. Utenfor klosterveggene brant kjetterbålene.
Dermed kommer hun ikke med en eneste kilde til at middelalderen var en dårlig tid for innovatører eller hvorfor annerledestenkende og innovatører nevnes i samme åndedrag. 

At det mangler kilder overrasker ikke, siden teknologi- og innovasjonshistorikere ser dette noen smuler annerledes, f.eks. som jeg har vist i en ganske grundig fagartikkel her

I steden for en kvelende tid for innovasjon og teknologi, var store deler av middelalderen ganske så blomstrende.

Det er også som jeg var inne på over, en meget spesiell oppfatning at denne kunnskapen i klostrene ikke ble "gransket og diskutert", selv om den kan stemme i de verste nedgangstidene under folkevandringer og senere invasjonsbølger av avarere, bulgarere, sassanider, arabere, vikinger osv. 

Videre hadde det vært interessant å få eksempler på hvilke konkrete mange og sentrale tekster fra gresk filosofi som gikk tapt. Eller hvorfor kirken skulle ha noen plikt til å ta vare på all gresk dramatikk eller hva dette hadde å gjøre med noen angivelig "brukket rygg". 

Enten det skyldes mangel på interesse eller kunnskap, synes Hobbelstad altså å tro at det å ta vare på gamle tekster var enkelt og billig, og at når dette ikke skjedde skyldtes det kun mangel på interesse eller kunnskap. 

Heldigvis vet Hobbelstad fra sitt eget felt at det var mye bra i middelalderen.
Dette betyr selvsagt ikke at det ikke foregikk avansert tenkning i middelalderen. Mye sterk skjønnlitteratur står også igjen derfra. Men den som setter seg inn i de store verkene fra den gang, møter et menneskesyn svært forskjellig fra det søkende, moderne.
Siden ingen har hevdet at middelalderens menneskesyn var moderne er det likevel underlig hvis dette er ment som en kontrast til noe jeg har sagt eller som en støtte av Vassnes.

Det er også underlig hvis hun ikke er klar over at noe av det som kjennetegnet middelalderen nettopp var nysgjerrighet, slik Toby Huff argumenterer godt for i Intellectual Curiosity and the Scientific Revolution: A Global Perspective.

Fra 1100-tallet sugde vesten til seg alt den kom over av kunnskap fra alle kanter, enten vi snakker om latinere, grekere eller arabere. Høymiddelalderen var ikke et pinnsvin, den var en svamp.

Nestoren innen forskningen på middelalderens naturfilosofiske tenkning, Edward Grant, oppsummerer boken med at 
Intellectual Curiosity and the Scientific Revolution disseminates genuine information about the crucial role played by the West in the history of science, showing that after many centuries of near scientific inactivity, the West, beginning in the twelfth century, saw the virtue of absorbing science and natural philosophy from Greco-Islamic sources. For the numerous reasons Huff presents, the culture of the West, with its corporations, universities, and other features, made it feasible for science to emerge as a powerful force. Huff presents this entire process in a lucid and engaging manner, using the telescope as the instrument that most vividly reveals the striking differences between Europe and the civilizations of China, the Mughals, and the Ottomans. I believe his book will have a significant impact on the history of science, and on history generally.
Men selv om vi skulle mene at middelalderens mennesker ikke var søkende nok, hadde det vært greit om Hobbelstad selv var noe mer søkende. For det er ikke enkelt å se en åpen og udogmatisk tolkning i det første av hennes to skjønnlitterære eksempler, selv om den kan være moderne.
I ridderlitteraturen forsøker fornemme menn og kvinner å leve i pakt med et strengt fromhetsideal, der det som teller er å underkaste seg regjerende normer og guds vilje. I «Rolandskvadet» fra 1100-tallet er det Rolands suicidale lydighet som gjør ham til et forbilde, mer enn vennen Oliver, som gjør mer selvstendige vurderinger.
Spørsmålet er hva vi kan trekke ut av sjangeren. For det vi har å gjøre med her er heltediktning med vekt på kjærlighet, etikk og lojalitet.

Altså omtrent som når Hollywood skildret Tungtvannsaksjonen med Kirk Douglas i hovedrollen.

Hva dette har å gjøre med Vassnes sine poenger om historiske hendelser, teknologi eller naturfilosofi er uansett ikke forklart.

Så kommer dessverre en ikke helt uvanlig misforståelse av Dante.
I Dante Alighieris storverk «Den guddommelige komedie» fra begynnelsen av 1300-tallet snakker en av personene om sin store ambisjon i livet: «Å lære kjenne rett den vide verda / Og mannsens lastar, mannsens dygder alle». Og han formaner sine menn: «Ikkje vart til dyreliv de fødde / Men gjævt til granskings dåd på land og hav!» 
Mannen som ytrer disse linjene er Odyssevs, og han befinner seg dypt nede i helvete, fordi han har trådt over de grensene gud har satt for menneskene.
Mens en som leser teksten noe nøyere, slik jeg nevnte overfor Kristin Gjerpe før jeg holdt et foredrag der jeg blant annet tok opp dette, under Danteseminaret i vinter, vil se at dette kan tolkes på måter som sammenfaller bedre med middelalderens mentalitet.

For det er ikke slik at alle i antikken forbandt Odyssevs med "de visjonære, viljesterke personlighetene som vil utvide sin og andres horisont".  

Tvert i mot fantes det ulike syn. Mens grekerne i stor grad så ham som en helt, oppfattet romerne ham mer som en skurk. De ønsket klarere etiske linjer enn hans smartness og lurefakserier. 

Og så mislikte de at han stod på motsatt side i kampen om Troja, siden romernes i følget sagnet og helteeposet Æneiden stammet fra trojanerne.

Det bør kort sagt være mulig å ta et hint av at det er Vergil som er Dantes ledsager når han skriver at
"Within that flame Ulysses and Diomede / Suffer tortures," he told me; "they go together / In punishment as once they went in wrath; / "And there inside their flame they grieve the ruse / By which the horse became the gate through which / The Roman’s noble seed has issued forth. /"There they mourn the trick that makes the slain / Deidamia still weep for Achilles, / And there they pay for the Palladium."
Når vi så kommer til avsnittet der Odyssevs skal ut og reise, ser vi videre at dette ikke handler om feig underkastelse under forstokkede normer mot modig forskningslyst. I stedet fortelles om en person som etter tyve år borte fra familien velger å forsømme sin gamle far, sin kone og sine barn og reise ut igjen.
"Not fondness for my son nor sense of duty / To my aged father nor the love I owed / Penelope to bring her happiness / "Could overmaster in me the deep longing / Which I had to gain knowledge of the world / And of the vices and virtues of mankind.
Dette er altså ikke bare en sær oppfatning av undertegnede. Det fremgår av teksten og støttes av tolkningen som er gjengitt på den norske wikipediaartikkelen om Odyssevs.
Dante Alighieri i canto 26 av hans Den guddommelige komedie gjenoppliver Odyssevs som «Ulisse» og som han møter i sin nedstigning nær bunnen i helvete. Sammen med Diomedes går han rundt innhyllet i flammer i den åttende ring (svindlere) av den åttende sirkel (syndere av ondskap), som guddommelig straff for hans intriger og konspirasjoner som vant den trojanske krigen. Det er med andre ord det gamle romerske naget mot Odyssevs som dukker opp på nytt.
Odyssevs er med andre ord ikke plassert sammen med de store og nyskapende tenkerne (slike får de beste plassene i verket, enten vi snakker om Aristoteles i Infernos Første Krets eller Aquinas i Solens Sfære i Paradiset), men sammen med bedragere og svikere.

At Odyssevs ikke havner i Paradiset bør uansett ikke overraske siden Dante med få unntak forbeholder det for kristne.

Dermed rynker denne sinte Davidsen enda mer på øyenbrynene når Hobbelstad tolker dette til at 
de visjonære, viljesterke personlighetene som vil utvide sin og andres horisont i dette kristne paradigmet er dømt til evig fortapelse - i større grad enn på noe annet tidspunkt i litteraturhistorien.
Denne oppfatningen er farget av et syn på middelalderen som det hun kaller mørke tider. Men det er altså forskjell på å se middelalderen i lys av tekster og å se tekster i lys av middelalderen.

Konklusjonen passer dermed godt med hennes eget innlegg, men dårlig med historikere.
Kirkehistorien har frambrakt så mangt, på godt og vondt. Men det spørs om ikke den som vil forsvare dens rolle i vitenskapshistorien bør velge seg en annen tid enn middelalderen.
Det spørs nok heller om den som vil forsvare Vassness' påstander om historien og konkrete hendelser, bør velge seg noe annet enn ensidige tolkninger av skjønnlitteratur.  

7 kommentarer :

Hallvard N. Jørgensen sa...

Ganske sosiologisk interessant, denne debatten. Takk for dine innspel, Bjørn-Are.

Bjørn Are sa...

Takk for takk:)

Sosiologien er interessant her, ja. Lurer veldig på litteraturundervisningen på Blindern for tiden.

Sverre Holm sa...

Ja, da blir det vel sommerinnlegg i Dagbladet, kjenner jeg deg rett, Bjørn Are? Det nærmest roper etter et svar dette her synes jeg.

Øystein sa...

Jeg har ikke lest boken, kun Tim O'Neills anmeldelse, men jeg synes Hobbelstads innlegg har tydelige ellingsen fra The Swerwe. Passer vel også med at Greenblatt (om nå det er forfatterens navn, er på telefon og det er tungvint å sjekke) også er litteraturviter.

Anonym sa...

..og så er vi på PC og kan konstatere at "autocorrect" ikke er helt korrekt. "Ellingsen" skulle være ekko..

Øystein - på lånt PC

Kenneth sa...

Jeg har heller ikke lest The Swerve, men Greenblatt er renessanseforsker. De har en tendens til å se på middelalderen som veldig mørk. Kjekt for å underbygge at deres egen periode er noe distinkt.

Bjørn Are sa...

Øystein:

Ja, det er noen klanger av Swerve (se f.eks. her eller her), men jeg tror heller hun har dette fra Blindern siden jeg som nevnt i innlegge hørte det samme fra en foreleser der i vinter, under Danteseminaret.

Det interessante var at ingen i salen ga uttrykk for enighet i henne Odyssevs-tolkning. Hun fikk tvert i mot atskillig kritikk, og det var altså fra folk som både var godt kjent med Dante og kunne noe om middelalderen.