Debattverdier

Etter enda en runde på Verdidebatt, er det anledning til å oppsummere noen erfaringer litt kort og muligens skjevt, men de er i det minste relativt ferske i minnet.

De handler både om denne og andre debatter som involverer dels nye ateister og dels velmenende kristne, ivrige debattanter som ikke alltid har så mye kunnskap om temaene som de tror.

Og la det være klart, dette handler ikke spesielt om Verdidebatt, men om det klimaet og den type respons man må regne med når man stikker hodet fram som kristen i åpne og offentlige diskurser og hevder man har rimelig ... rasjonelle argumenter.

Første erfaring er at det er viktig å ta noen debatter - så saklig og grundig som formatet tillater. Det er lærerikt for egen del og forhåpentligvis for andre å bryne seg på kontroversielle tanker og forsøke å rydde opp i ulike typer myter og misforståelser.

Men så (og her er det bare å spikre en pute i taket) viser det seg i debatter at noen er uenige.

Og, enda mer, er dårlig vant med svar fra kristne.  

Dermed oppstår et syndrom eller en ond sirkel. Dess mer jeg bidrar, dess mer ventes at jeg bidrar. Uansett hvor mye jeg skriver, blir det for lite. 

Følgelig jammes man ned med så mange spørsmål at det er umulig ikke å fornærme noen ved ikke å svare dem direkte, eller svare for kort eller for fort eller ikke svare på alle typer spørsmål. 

Det blir ikke bedre ved at svarene sjelden blir akseptert fordi man ikke klarer å forstå dem (og det er jo en ærlig sak) eller har for mye negativt i bakhodet om kristne til å ville forstå dem, eller uansett (dette er jo som i politiske debatter) er mer ute etter å markere revir enn å lytte. 

Spesielt tydelig blir det hvis man forsøker seg på historiske perspektiver om det positive forholdet mellom tro og vitenskap, om logikken i argumentasjonsstrukturer eller alminnelige religionsfilosofiske begreper. Som forskjellen mellom Gud og guder, forklaringer og ytterste forklaringer, kontingente og ikke-kontingente forhold, koherensmetoder, konvergerende argumenter eller annet. 

Dette forstås verken av nye ateister eller rimelig folkelige kristne eller frafalne fra bedehusland.

Dermed kan man være rimelig sikker på at det kommer

1. Ivrige ateister som beklager seg over at denne Davidsen som ikke kjenner til dette med bevisbyrde og naturvitenskap med kravet om empiri og falsifisering, når han bl.a. kan påstå at Gud ikke er et fysisk fenomen og tydeligvis argumenterer ut fra mangel på kunnskap. Nå må Davidsen snart begynne å lese noen bøker!
2. Notoriske nyateister som noterer seg at Davidsen snakker uforståelig - altså er det Davidsen som ikke forstår
3. Nærsynte nyateister som vet at middelalderen egentlig var som steinalderen og at kristne aldri har forstått at de må fremlegge bevis og at Dawkins og Hitchens tilhører den ypperste intelligentsia med stålkontroll på historien, argumenter for Guds eksistens og den historiske Jesis
4. Andre ateister som merker seg at Davidsen noen ganger har lange svar med mange punkter, altså er det uthalingstaktikk og unnfallenhet. Kan man ikke svare ja eller nei, eller i én setning, er man ikke verdt å lytte til
5. Forsmådde frafalne som merker seg at Davidsen typisk nok ikke vil svare på spørsmål om Gud i Det gamle testamentet uten å se at det ikke akkurat var temaet i tråden
6. Klare meldinger om at når Davidsen hevder han har lite tid til å svare på alle spørsmål og henviser til at han har tatt opp mange på bloggen sin eller i bøker som Svar på tiltale eller i artikler, er det bevis på at han ikke har noen eller svært tynne argumenter 
7. Velmenende kristne som rir sine egne kjepphester om kreasjonisme, fri vilje eller annet der de synliggjør til dels svært sviktende fagkunnskap 

Det er sikkert flere grunner til at denne type reaksjoner og holdninger. Én av dem er nok at få er vant til at så mange kristne tar debatter seriøst og skikkelig. De er heller ikke vant til at kristne har fagkunnskap når de svarer eller at det i det hele tatt finnes fag hvor slike spørsmål faktisk har vært diskutert i generasjoner. 

Og skulle en av de kristne ha ord på seg for å være «apologet», er det ikke måte på hvor mye man tolker manglende svar til å bety.

Kort sagt mangler ikke pepper og vidløftige konklusjoner hvis jeg ikke ser eller ikke svarer på alle meldinger. I seneste runde har jeg svart på dusinvis av spørsmål, men siden det kom hundrevis av kommentarer (så langt nærmere 400) klarte jeg altså å overse enkelte som noen opplever som viktige for seg selv (også når de er utenfor trådens tema) eller svarte ikke fort nok eller var så frekk at jeg sa fra at jeg av tidsgrunner ikke kunne fortsette debatten nå.

Nei, eneste tenkelige grunn er at jeg ikke kan svare, er dum eller dukker unna eller er på vill flukt, noe som viser at kristen tro er dum eller dårlig eller dustete, for å parafrasere. 

Dermed er det fritt fram for mer eller mindre kjærkomne konklusjoner og kyniske bakvaskelser. 

Og det spiller ingen rolle at jeg nevner at jeg seneste uke leverte tre bokanmeldelser, en artikkel om middelalderhistorie, er i ferd med å starte et prosjekt på jobben og skal ha en annen beslutning gjennom, ved siden av rådsmøter, infoarbeid i menigheten, blogging, to bøker som planlegges osv. osv. 

Nei, siden jeg i åpningsinnlegget spurte om det var mulig med rolige samtaler, må jeg fint svare på alle revolverspørsmål i uker fremover. 

Dermed er det bare å vente seg kommentarer som #336. 

for hva jeg skal tro og mene når det gjelder hans (talende?) taushet overfor meg. Se for eksempel min kommentar #142. Kan han føle seg konfortabel med sin opptreden? Har jeg gjort meg fortjent til slik respektløshet? Her er det ikke snakk om henvisning en gang. Ingen forklaring. Vel vel, enhver får tenke sitt.

Som blir fulgt opp direkte i  #368:

Det er mange ulver som tar seg et jafs av lammet, så at lammet ikke får med seg hvert eneste jafs kan vi ikke klamre lammet for. Det har det vondt nok om det ikke skal bli påført enda mer smerte :) 

Så må du også huske på at han ikke har en spesielt behagelig posisjon å forsvare. Så ja, tausheten, de manglende argumentene sier sitt. Prøv heller å se det morsomme når han hevder å ha motsagt og imøtegått både det ene og det andre, men ikke klarer å komme med noen argumenter. Når den samme frasen kommer gang på gang, så kan man ergre seg eller se det morsomme i det. Jeg tror det siste er det beste og mest helsemessige. Dog er det jo litt trist fra en som er(?) toneangivende i den norske apologetikken.

Neste kommentar er ikke snauere.

Når man starter en debatt her, så er det her man må svare på spørsmål; ikke minst når det gjelder spørsmål man kan være helt sikker på å få. Jeg har hatt samme dårlige erfaring med Hallvard Jørgensen og andre mer eller mindre synbare kristne skribenter. Begrunner og formulerer jeg de brennbare spørsmålene for godt - eller kanskje for pent?

Noe som får god respons i selveste #371.

Antagelig for godt... Dette er et gjentagene fenomen, ikke minst med de to du sikter til; så snart det blir for vanskelig skygger de banen, som regel med en siste kommentar om at ingen av mostanderne har forstått noe som helst, at de er useriøse og ufine etc. etc.

 Og slik går no dagan.