Svar på svar

Når Svar på tiltale nå er anmeldt i Fri Tanke ryddes det plass for noen bloggposter om hvor godt en så objektiv part som forfatteren oppfatter at kritikken treffer.

Anmelderen er Even Gran som viderefører og utdyper innvendingene fra lanseringssamtalen som vi lenket til her.

Først kan vi starte med å takke for en svært så hyggelig innledning.

Bjørn Are Davidsen er unik. Ingen i Norge greier som ham å argumentere så godt for gudstro at til og med en ateist som meg blir litt imponert. Han er befriende å diskutere med, fordi den guden Davidsen forsvarer er en noenlunde klart definert tradisjonell kristen gud, i motsetning til liberalteologenes mer tåkete og unnvikende «guden i blikket» og «guden i kunsten». Det kanskje viktigste budskapet Davidsen bringer til torgs, er at hvis man skal tro på noe, så må det være rasjonelt begrunnet. Her ser vi skeptikeren Davidsen i all sin prakt, og her er han og jeg helt på linje.

Det gjør godt å få en slik hilsen fra en av Norges mest troverdige (og tålmodige) forsvarere av rasjonalitet og vitenskapelighet, spesielt i samtaler om alternative behandlingsformer, men som her også om religion og livssyn. 

Så er det ikke helt til å komme fra at Even heller ikke sparer på innvendingene - og at jeg nok ikke synes alle er like gode, noe vi skal komme tilbake til de nærmeste dagene.

Noe av det som er utfordringen med å skrive såpass omfattende som i Svar på tiltale, er at det er mange temaer og til dels lange gjennomganger. Dermed kan det være vanskelig å fange opp formatet eller yte argumentasjonen rettferdighet i en anmeldelse. 

Det er nok vanskelig å unngå at anmeldelser i større grad gir synspunkter på konklusjonene enn konkrete motargumenter. Stoffmengden bidrar til å øke sannsynligheten for å berøre områder ikke alle anmeldere har lest seg like godt opp på, i tillegg til at det er mulig å overse eller feillese deler av stoffet.

Noe som det også er mulig at jeg gjør med en såpass lang anmeldelse.

Evens innspill er uansett nyttige fordi de viser hvordan en slik bok oppfattes av i hvert fall én ateist. Det kan bidra til å avdekke eventuelle feil og mangler ved min argumentasjon og til nødvendige presiseringer  av stoff som var uklart formulert, utdypninger av stoff som var behandlet for lemfeldig eller rydderunder der noe bare ble misforstått.

I de neste bloggpostene [spredt over flere måneder etter denne innledningsposten] skal jeg argumentere for bl.a. at

• Stoffet om Guds eksistens i anmeldelsen forholder seg lite til min argumentasjon, noe som blant annet gir seg uttrykk i setninger som at jeg "forutsetter eksistensen av et annet, åndelig, virkelighetsplan, frikoblet fra naturen og de fysiske lovene". Når det gis ganske mange siders argumentasjon for en konklusjon er det ikke enkelt å se at jeg forutsetter konklusjonen.
• Scientisme (litt løst sagt posisjonen at naturvitenskapelig metode er den beste eller eneste vei til kunnskap) er en mer utbredt posisjon enn Even synes å mene – ikke minst aner vi den når spørsmålet om Guds eksistens gjøres til et naturvitenskapelig spørsmål, når man vegrer seg fundamentalt for å tenke utenfor (natur)boksen eller hevder at moral kan bygge på naturvitenskap. 
• Min fremstilling av den positive effekten av kristen tro på vitenskapens utvikling kan forsvares – og at det heller ikke her gis noen motargumenter til mine konkrete poenger.  
• Fremstillingen av Dawkins ikke går i stråmannsfellen som det hevdes i anmeldelsen.
• Det er ikke slik at vi skal tro på bibelske eller andre mirakler bare fordi det "var så mange som var vitne til dem". Dette er ikke "Davidsens kortslutning i et nøtteskall", men en kortslutning av min argumentasjon. Jeg kommer tilbake til dette, ikke minst til spørsmålet om jeg gjør noe unntak på dette feltet mens jeg er en "glitrende og kunnskapsrik skeptiker på alle andre områder".
• Dette med fri vilje er et mangfoldig område og kan begrunnes på ulike måter, men at spørsmålet ikke så mye er om bevisstheten er knyttet hundre prosent til det fysiske, men om vi kan være reflekterende aktører som har mulighet til å styre våre tanker (altså om bevisstheten kan ha en aktiv og selvstendig rolle selv om den bygger på en underliggende fysikk) eller om alle våre tanker alltid er hundre prosent styrt av forutgående fysiske prosesser. Og så er det tydeligvis vanskelig å få gehør for at en ren fysisk determinisme (altså fravær av enhver form for fri vilje eller styrende bevissthet, der alt jeg gjør og "tenker" dypest sett er bestemt av årsaker fra før jeg ble født) er en meningsløs, antirasjonell og antihumanistisk posisjon.
• Min forståelse av begreper som allmakt og godhet (begrepet "allkjærlighet" vet jeg ikke hvor kommer fra) er i overensstemmelse med rimelig vanlig bruk i den faglige debatten om Det ondes problem og altså ikke kreative krumspring fra min side. Videre er det slik at mine konklusjoner om Det ondes problem (at det ikke gjør gudstro selvmotsigende eller grunnleggende usannsynlig) fortsatt er logisk gyldige selv om man ikke skulle tro at Gud kan ha gode nok grunner til å tillate lidelse. 
• Bruken av koherensargumentasjon er den beste måten å finne ut av virkeligheten på. Skal vi velge et livssyn må det være det som er mest koherent, slik det er definert i boka. Altså ikke bare noe som er mest mulig logisk sammenhengende (altså "ikke-selvmotsigende", noe mange skrivebordsprodukter av livssyn kan være), men som også henger best mulig sammen med alle typer data, fra naturvitenskap, via historiske hendelser, religiøse opplevelser og opplevelser av fri vilje og moral som mer enn trafikkregler, sammen med mange slags argumenter for Guds eksistens osv. osv.

Det kan altså bli en del bloggposter fremover. Selv om de vil være langt unna lengden brukt på temaene i boken, kan det være de gir noen oppklaringer, presiseringer og utdypninger.

Oppdatering 4.4.2013: En videreføring av debatten, basert på et tilleggsnotat fra Even Gran, starter her.