Fortellingen fortsetter

Siden det så langt ikke er kommet veldig mye ut av diskusjonen vi var inne på om Den store fortellingen, altså nærmere bestemt bloggessayet Kunsten å lyve så en tror det selv, kan det være greit med et steg til siden.

Nå er det ikke helt enkelt å vite hvordan man skal forholde seg til nye ateister, eller retroateister som kanskje er et mer dekkende navn siden de vekker opp så mange 1800-tallsforestillinger. Men etter å ha snust på fenomenet noen år, er det ikke vanskelig å finne i hvert fall noen felles oppfatninger.

La oss se på ni av dem i dag. Vær oppmerksom på sterke scener.

Lettere parafrasert handler dette om at

1: Gudstro skyldes manglende kunnskap og svekkes når vitenskapen finner naturlige forklaringer

Vi finner dette i linken over med det betegnende navnet når det hevdes at

Konseptet gud var en midlertidig forklaring, som menneskene fant på og aksepterte som sann i møte med fenomener som på forskjellige stadier i historien var uforståelige og – ikke minst – farlige og skremmende for dem.

Dermed er det slik at "Antall fenomener som gud en gang var forklaringen på har minket i takt med vitenskapens framskritt".

Et konkret eksempel er at

Gud var den første forklaringen på sykdommer (og hvordan de kunne kureres) før vi visste noe om bakterier, virus og genetikk.

Vi ser med andre ord at inntil 1800-tallets oppdagelser av bakterier måtte legene nøye seg med å henvise til Gud. Legestudiene i middelalderen var dermed egentlig teologi, noe som er så opplagt pensum at det ikke er nødvendig å se etter.

Og dette handler ikke bare om en polyteistisk vinkling, men om å skjære alt over en og samme kam der Gud også innen monoteistiske kristne tradisjoner var en direkte forklaring på naturfenomener fram til vår tid.

Dermed er historiens gang lett å få på formel.

Gud var våre forfedres naive, famlende og feilaktige forsøk på å forklare det som for dem var uforklarlig med livet, døden, naturen og universet. Historien om menneskehetens framgang er historien om hvordan vi gradvis frigjorde oss fra disse fantasiene og begynte å se og forstå verden og tilværelsen gjennom vitenskapens og fornuftens øyne. Det har gitt oss en stadig utvikling av sivilisasjon, teknologi, velferd og helse.

At det kreves kilder for å kunne skrive historie synes ukjent.

2: Kirken har derfor i stor grad bekjempet kunnskap og forfulgt naturvitenskapsmenn

Dette fremgår logisk av at

Gud er ikke en forklaring, men en bortforklaring, et blindspor som aldri har ledet oss til virkelig kunnskap. Religion er en intellektuell tåtesmokk, en mental omskjæring, som erstatter sunt vitebegjær og kunnskapssøken med ferdige, udiskutable og grunnløse svar.

Dawkins, Hitchens, Harris og andre retroateister er langt klarere om disse forfølgelsene.

3: Gudstro er noe som primært tilhører de med lavere intelligens. Tidligere tiders vitenskapsmenn hadde nok egentlig vært ateister om de hadde fått lov.

Vi må nemlig se dem i kontekst.

Når det gjelder historiens troende vitenskapsmenn, så må vi se dem i kontekst. Bl.a. så kunne de ikke være ateister av Dawkins- og Hitchens-kaliber uten samtidig å være døde Og for i det hele tatt å kunne studere (ved kristne universiteter) og publisere sine funn så måtte de uttrykke støtte til maktens religion. Hva de egentlig trodde på vet vi jo selvsagt ikke De var ofte på kant med paven, kanskje var det nøye overveid hvor «langt» de torde gå? (Fra kommentarfeltet).

Å lese hva de skrev og sa, er dermed ikke så nøye.

4: Tro er å oppgi fornuften

Dermed brukes ordet tro kun i én eneste betydning, som blind tro.

En som påstår å inneha sannheten er den første man ikke bør stole på. Det å tro er å overgi sinnet sitt og oppgi fornuften sin. Av alle påståtte dyder, må tro være den mest overvurderte.

Retroateisten forteller imidlertid ikke hvorfor han tror det er slik.

Påstår man å inneha sannheten om dette, trenger man tydeligvis heller ikke å vise at dette er representativt for kristne dyder.

5: Alle mennesker er egentlig ateister

Noe som støttes av følgende uangripelige logikk:

Alle mennesker er ateister. Selv om man tror på én gud, så er det nødvendigvis fortsatt 10000 guder man ikke tror på. Dagens religiøse ser med medynk på de stakkars primitive menneskene som trodde på Ra, Jupiter, Odin, osv. Hvorfor er de ikke konsekvente? Det gjenstår bare å stryke den siste guden fra listen, så er man framme ved det faktiske antallet.

Det er akkurat like riktig som at den enøyde er like blind som den uten øyne.

6: Gudsbevis er parodisk dårlige og koker ned til vår uvitenhet

Dermed er ingen former for gudstro troverdige. Heller ikke "et deistisk syn" der argumentet er ... velkjent.

“Alt må ha en årsak,” sier deisten. “Universet må derfor ha en skaper.” På spørsmålet om hvem som så har skapt denne skaperen (og hvem som har skapt skaperens skaper, osv.), forlater deisten sin egen logikk: Skaperen selv er evig, har alltid eksistert, eller noe lignende “vet” han. Dette er kunnskap som er ukjent for vitenskapene, men som primitive kulturer i før-vitenskapelig tid altså snublet over mens de ofret dyr og medmennesker i håp om bedre vær og avling? At en tilfredsstillende vitenskapelig forklaring foreløpig ikke finnes, er det ærlige standpunktet om universets begynnelse.

At dette argumentet er like ukjent blant deistiske som teistiske filosofer er kunnskap som er ukjent for retroateisten, men som han altså snublet over mens han leste andre retroateister som Dawkins, Harris, Hitchens og Dennett i håp om bedre tider.

Dermed er God of the gaps det eneste man hadde av gudsbevis før.

I tidligere tider hadde man sykdommer, naturkatastrofer, kometer, osv. som udiskutable bevis for gud. Vi kjenner de virkelige, naturlige årsakene til disse og utallige andre tidligere uforklarlige fenomener i dag. Antall fenomener som gud en gang var forklaringen på har minket i takt med vitenskapens framskritt.

At det er noen ... huller i denne fremstillingen er retroateisten lykkelig uvitende om. Dermed kan han fortsette å bruke denne type fremstillinger som udiskutable bevis mot Gud.

7: Religion er konfliktskapende vrangforestilling

Noe som ikke minst fremgår av den store autoriteten Robert Pirsig.

“Når én person lider av en vrangforestilling, kalles det galskap. Når mange lider av samme vrangforestilling, kalles det religion.” (Robert Pirsig)

Det er direkte malplassert en gang å kalle noe så ille for religion.

De absurde påstandene om kjennskap til usynlige og upåviselige himmelske veseners tanker og vilje har resultert i det mangfoldet av vrangforestillinger som eksisterer, og som med malplassert respekt kalles religioner. Disse fantasiene utgjør delelinjer gjennom menneskeheten, der hver adskilte leir påberoper seg å ha en egen moral, en egen kunnskap og egne rettigheter, som de andre nødvendigvis ikke har, ikke er verdige å ha, eller ikke forstår. Dette er først og fremst uriktig, diskriminerende og konfliktskapende.

I det hele tatt bør dette med ulike meninger om moral og rettigheter, om at man selv vet bedre enn andre, politiske partier, fotballklubber, stammer, grenser, og nasjoner snarest avskaffes. Kan ikke noe dokumenteres naturvitenskapelig slik at adskilte leire påberoper seg sine egne sannheter, er det vrangforestillinger det er umulig å ha tillit til, det er uriktig, diskriminerende og skaper bare krig og krangel.

Dermed får vi virkelig håpe at retroateistene kan dokumentere at de selv ikke farer med fantasier.

8: Vitenskapen er den eneste sanne vei til kunnskap, ikke minst fordi den er så god til å dokumentere sine konklusjoner, utøve selvkritikk og endre syn i møte med nye fakta

Det er i det hele tatt bare å nynne med på melodien.

Vitenskapen er ydmyk og ærlig. Den vet hva den vet. Den lyver ikke når den ikke vet. Den blir ikke fornærmet når ny kunnskap dukker opp. Den elsker og er avhengig av kritikk. Viser ny kunnskap at gamle oppfatninger ikke lenger stemmer, reviderer vitenskapen seg selv.

Grunnen er enkel - de baserer seg på reell kunnskap.

Det er (heldigvis) ingen “ortodokse leger” som tviholder på hygiene-normen fra tiden før oppdagelsen av bakterier, eller “ortodokse fysikere” som benekter elementærpartiklenes eksistens. Det er fordi de baserer seg på reell kunnskap, og ikke personlig oppfatning og tro.

Denne type scientisme kan man si meget om, men det holder vel å spørre om hvilket vitenskapelig resultat som forteller oss at naturvitenskapen gir reell kunnskap. Siden vi ikke finner noe slik, kan dette med andre ord ikke være en reell kunnskap i følge logikken i avsnittet. For påstanden er ikke et resultat av vitenskap, men er et valgt, filosofisk ståsted.

Når jeg sier dette er erfaringen at retroateistene oppfatter at jeg benekter naturvitenskapen. Men det er altså ikke helt det som står i forrige avsnitt.

9: Jeg har et vitenskapsbasert livssyn, men nekter å dokumentere mine konklusjoner eller endre syn i møte med nye fakta

Noe som alltid fører til interessante runder i kommentarfelt.