Linker i boks

En link til en artikkel fra Humanist om Bruckners bok Pasient Europa, som omtalt her er lagt ut her (selvsagt også linket til i den opprinnelige bloggen).

Skulle du ønske å gå en annen vei, kan du finne en link ved å klikke på denne linken.

Så er jo spørsmålet hvor alle disse veier fører til sist.

Doktorert

Det varmer ikke lite i hjerterøttene når jeg leser om fans som forsøker å rekonstruere tapte episoder av sine yndligsserier.

In 2006, James Goss, a producer working with the BBC's interactive arm, took two audio-only episodes from the 1968 story The Invasion to the animation studios Cosgrove Hall to produce an all-new black and white animation, lip-synced to the original audio - in effect, bringing back to life two lost gems from the BBC archive. The episodes were released on DVD and went on to become one of BBC DVD's most successful Doctor Who releases.

Interessant nok er disse to rekonstruerte episodene fullt på høyde med, om ikke noen ganger bedre enn, de bevarte episodene.

Nå er kanskje ikke 60-talls Doktor Who av de største kunstverkene på denne jord, men mye er riktig så småkoselig og morsomt. Og ikke minst som mye halvgod science fiction og fantasy et eksentrisk tidsbilde av tiårets lengsler, fobier og forestillinger.

Altså noe alle bør bruke litt tid på.

Skeptiske teologer

Dette oppslaget er ikke fullt så flott, men det er ihvertfall lagt ut på nettet. Det er også alltid godt å se at media følger etter bloggere.

Ikke minst falt vi for kommentaren om at "Også flere teologer Dagbladet har snakket med er skeptiske til engleskolen for barn".

Hva blir det neste?

Mer om denne Hollywood-filmen

Det er bare å berømme Dagsavisen for 4 siders flott oppslag om Narnia og Prins Caspian i dag. Rikt illustrert og kjemisk fritt for spoilere (nåja, de fleste har vel allerede lest boka, så det er ikke så farlig).

Dette er ikke lagt ut på nettet, så her er det bare å løpe og kjøpe.

Om ikke annet så for å støtte alle gode krefter som skal frelse folk.

"Utelater arabisk vitenskap"

I føljetongen om arabisk vitenskap, er vi denne gangen kommet til den posisjon som dette har - eller rettere sagt, ikke har - i norske lærebøker i naturfag.

På forskning.no kan vi dermed lese at

- Da min marokkanske mann skulle høre vår datter foran en prøve i naturfag, oppdaget han til sin overraskelse at læreboka ikke sa ett eneste ord om arabiske vitenskapsmenns betydning for naturfagenes utvikling.

Det fikk Johansen Elmrani til å bestemme seg for å undersøke saken.

Undersøkelsene ble til masteroppgaven Det arabiskes plass i norske naturfagbøker for ungdomstrinnet, som hun leverte ved Høgskolen i Vestfold i januar 2008.

Ja, det er utvilsomt vesentlig å få perspektiver på naturvitenskapens røtter. Enten vi snakker om babylonere, grekere, indere, arabere eller middelalderens europeere som i enda større grad enn araberne har vært utelatt fra lærebøkene - og det ikke bare i naturfag.

I historiefaget nevnes vel i de fleste lærebøker hvordan araberne videreutviklet senatikkens kunnskapsområder (innen felt som matematikk, medisin, optikk og astronomi), mens de samme bøkene underkjenner viktige europeiske bidrag som ble avgjørende for f.eks. Galilei.

Jeg har f.eks. aldri i ungdomsskolens eller videregående skolers lærebøker i noe fag sett Philoponus (490-570) kreditert med samme eksperiment som Galilei med å se om tunge legemer faktisk faller fortere enn lette, og det over tusen år tidligere.

Eller hvordan Philoponus også på en rekke andre naturfilosofiske områder fløy i strupen på Aristoteles. Årsaken var rett og slett at han bl.a. inspirert av sin kristne tro - i motsetning til senantikkens toneangivende filosofer som nyplatonikeren Proclus - oppfattet at Aristoteles måtte tolkes og kritiseres som et normalt, syndig menneske, og ikke som et uttrykk for et ufeilbarlig guddommelig lys.

Saken blir ikke bedre av at man i stedet for å diskutere ulike typer filosofiske og psykologiske premisser (og la oss ikke helt glemme økonomiske, sosiologiske og juridiske) for en tilstrekkelig dyp, bred og bærekraftig rasjonalitet og empirisk vitenskap, svartmaler den europeiske middelalder. Mens man skjønnmaler andre kulturer.

Sentralt i dette står altså spenningen mellom hva som skal til for å klare kunststykket å la seg inspirere av imponerende antikke størrelser som Aristoteles og Galen, uten å stå med lua i hånden i møte med deres kontraproduktive perspektiver. Noe som i over tusen år viste seg ufattelig vanskelig.

Mens araberne i en periode gjorde det optimale ut av Aristoteles paradigmer (og der er det ikke vanskelig å la seg imponere), klarte europeerne over tid bragden å frigjøre seg fra ham, spesielt innenfor bevegelseslære og kvantifisering av eksperimenter.

Noe av det avgjørende synes å være en serie fordømmelser ved universitetet i Paris i 1277, av en rekke naturfilosofiske begrensninger på Guds allmakt. I stedet for å la Aristoteles filosofi avgjøre hva Gud hadde, eller kunne ha, gjort i skaperverket, ble det dermed stadig mer viktig rett og slett å se etter selv.

Selv om ikke alle i kirken hele veien satte like stor pris på konklusjonene, ble koblingen mellom matematikk og rasjonell empiri en godkjent, viktig og gyldig vei til konklusjoner om hva slags fysisk univers vi befant oss i. Selv under saken mot Galieli la kardinaler vekt på at vi måtte tolke bibelvers i lys av sannsynliggjorte empiriske konklusjoner, fremfor å la bokstavtro tolkninger være siste ordet. De fulgte med andre ord i fotsporene til både Augustin og Aquinas.

Når Galilei i lærebøkene beskrives som en av den moderne vitenskaps fedre, bør man for å få et (lære)rikere perspektiv, sjekke hans bestefedre, tanter (nåja, ikke så mange) og onkler i ulike kulturer og tidsepoker, enten vi snakker om Aleksandria på 500-tallet, Bagdad på 800-tallet, Kairo på 1100-tallet, Oxford på 1200-tallet eller Paris på 1300-tallet. Man bør til og med snuse litt på alkymister og astrologer.

Men heldigvis nevnes som oftest Kepler som var tidligere ute enn Galilei med konklusjoner som var enda mer i samsvar med realitetene.

Konge på trommer

Mulig jeg skriver litt om det også etterhvert.

(Bilde fra Moskva i går (hentet fra Katie på Ladies of the Lake-forumet)).

Prinsesse på ert?

Fortsatt lettere bedøvet etter onsdagens konsert, en tilstand som ikke ble mye avhjulpet av denne høyvelbårne tvilsomhet.

PLP DVD 2C

Mens vi venter på en lettere assosiert konsert i morgen, kan denne være en oppvarming. Og nachspiel.

"Slik skal Hollywood-filmen frelse folk"

En av de mer tvilsomme C.S. Lewis-fans, Arnfinn Pettersen, linker til en artikkel om et TV2-oppslag om den nye Narnia-filmen på lørdag.

Arnfinn kunne nok vært mer fornøyd med skriveriene.

Der fremstår jeg som omlag den surmagede kritikeren de hadde castet meg som. Hvilket er greit nok. Jeg sa alt dette. Jeg sa en hel del annet også, men det er nå sånn verden er.

Det er i det hele tatt interessant å se hvordan oppslaget følger sin egen lille dreiebok med stereotypier av filmen, ateister og kristne, for ikke så si av hvilke stavemåter som er mest naturlige for de som leser TV2-nyhetene.

Det sier antagelig også noe at jeg etter å ha lest artikkelen ennå ikke har fått innfridd forventningene om å få vite noe lettere substansielt basert på overskriften "Slik skal Hollywood-filmen frelse folk". Men det er kanskje blitt slik (og har vel vært en ganske god stund) at det ikke er så farlig om teksten ikke egentlig støtter helt opp under overskriften.

Det som tydeligvis er tendensiøst, fanatisk og (verst av alt) frelsende er altså at

a) "filmen brukes i kristne kretser som en del av religionsundervisningen"

- Du verden! Skal kristne få vite noe om kristen tro nå også?! Hva mer trenger vi å vite om den grupperingen når vi får høre at de rett og slett bedriver undervisning!

b) "Filmselskapet <...> samarbeider nemlig tett med amerikanske religiøse ledere, for at de skal snakke med sine menigheter om filmenes kristne budskap"

- Du store alpakka!

c) ""Narnia”-filmene, bygger på forfatteren C.S. Lewis’ bøker ved samme navn. Her spiller barn hovedrollen i en verden hvor dyr kan snakke, og hvor ondskap blir bekjempet av det gode. Dette er et budskap som amerikanske kirkeledere setter stor pris på."

- Hva blir det neste?! Det går da ikke an at kirkeledere kan mene det er bedre å være god og snill enn slem og vill? Hvor samfunnsundergravende budskap er det egentlig lov å formidle på film?

d) "En annen god grunn til å gå og se denne filmen, er for å fortelle Hollywood at vi vil støtte filmer som har kristelige verdier og som er godt for våre familier. Jeg vil fortelle dere at den nye filmen ”Prins Caspian” vil bli en av de beste filmene, og folk vil gå og se den. Og vil må bruke denne gylne muligheten til å fortelle dem om Gud og Jesus Kristus, forteller pastor Rijfkogel i en av instruksjonsvideoene som spres over internett".

- Rystende! Bare navnet på pastoren avslører jo hvilken side han står på i kampen mellom det gode og det onde.

Den eneste som siteres på noe som direkte kan berøre overskriften, er denne dyslektiske folkoristen som altså får fram (ved til og med å sitere Lewis rimelig riktig) at

"Lewis mente dette var en måte å snike kristendommen inn i barna på. Frodi dagens barn kunne så lite om kristendom, så kunne man skrive denne typen bøker og få kristendommen inn bakveien."

Hvilket TV2 utlegger til noe forkastelig. I det hele tatt, at noen vil bruke en bok eller film til å formidle noe man tror på, bare må være forkastelig.

Nei, her som ellers gjelder det å følge den tradisjonen for stram nøytralitetspolitikk som filmer og forfattere alltid har hatt.

Det neste blir vel at nyhetskanaler forsøker å snike inn holdninger og synspunkter på folk. Fordi dagens seere kan så lite om kristendom, så kunne jo noen begynt å skrive artikler som motarbeidet kristendommen bakveien.

Facebooks

Klikkitiklakk - nå.

Mediamyter 1: Vatikanets boikott

I første del av vår populære serie om uutryddelige mediamyter, går turen ikke overraskende til VG.

Avisen tar denne gangen opp innspillen av Engler og demoner. Og når kirken er involvert gjelder det som vanlig å følge en dramatisk dreiebok. VG er dermed ikke snauere enn å dikte opp at

Kampen mellom Dan Brown og den katolske kirke fortsetter. Nå setter den katolske kirke satt [sic] foten ned for filminnspillingen av «Engler og demoner».

At dette i realiten handler om at Vatikanet ikke vil gjøre noe unntak for denne filmen, er ikke så nøye å nevne i ingressen for en så satt blekke. For det skal litt til i det hele tatt for noen å slippe inn i italienske kirker med filmteam.

Det gis ifølge Reuter "kun tillatelse til å filme i italienske kirker ved spesielle omstendigheter hvis produksjonen er forenlig med den kristne tro eller hvis det er en dokumentar om religion eller kunst" (originaltekst "permission to film in Italian churches is granted in exceptional circumstances and usually if the production is compatible with religious sentiment or if it is a documentary about religion or art"). Noe Engler og demoner nok ikke er.

Hvordan mediemytene om Dan Brown og Den katolske kirken har utviklet deg, fremgår når VG skal sette denne mangelen på unntak inn i en journalistisk sammenheng.

For to år siden prøvde Vatikanet å boikotte filmen «Da Vinci-koden» fordi giftemålet mellom Jesus og Maria Magdalena står sentralt i historien.

At det primært var dette "giftemålet" som kirken reagerte på, og at Vatikanet skal ha oppfordret til en boikottaksjon, er med andre ord blitt en selvsagt sannhet.

Like selvsagt som at dette verken er første eller siste gang at VG boikotter research.

Filosofisk fadese

Noen tanker om Michael Onfray på en vindfull lørdag.

Det kan lønne seg å feste en pute i taket først.

Offentlig fadese

Ikke alle nyheter klarer like godt samtidig å trimme lattermusklene og frembringe noen hekto hjertesukk. Denne klarte det med glans.

Vi får bare ønske Hjermann lykke til med det videre samarbeid med stadig nye ministre. Og gamle ekspedisjonssjefer.

Offentlig samtale

Bare uttrykket offentlig diskurs kan få noen og enhver til å løsne sikringen på revolveren. Og selv om jeg mange ganger har hatt stor glede av å lese Jürgen Habermas, er det dessverre ikke til å komme fra at han ikke formulerer seg på måter som får folk flest til å heve glasset.

Det hele blir litt paradoksalt når hans viktige artikkel som Morgenbladet forbilledlig har oversatt til dagens nummer, innledes med at "Religiøse ytringer bærer i seg fortiede moralske intuisjoner. Kan de la seg oversette til en offentlig argumentasjon?"

Hvorpå Habermas bruker svært stor spalteplass på en argumentasjon og språkbruk som er heller vanskelig å oversette til noe forståelig, verken offentlig eller privat.

Leser vi likevel, ved et mirakel, dette rett, er hans anliggende å få både multikulturalister, sekularister og religiøse til å etablere og inngå i et selvreflektert opplyst offentlig samliv. Eller på godt norsk at man velger å prate med hverandre, fremfor å hate hverandre. Noe som må bygge på at man forstår også seg selv, sett utenfra.

Habermas har ikke minst en rekke tankevekkere om kulturrelativismen.

Multikulturalismens radikale lesemåte støtter seg ofte på den feilaktige forestilling om en «inkommensurabilitet» av verdensbilder, diskurser eller begrepsskjemaer. I det kontekstualistiske perspektivet fremtrer kulturelle livsformer som semantisk lukkede universer som beholder taket på sine egne, usammenlignbare målestokker for rasjonalitet og sannhet. Derfor skal hver enkelt kultur, som et isolert og semantisk forseglet hele, være avskåret fra en diskursiv forståelse med andre kulturer. I diskusjonen skal det kun dreie seg om alternativet: underkastelse eller omvendelse, ikke om vaklende kompromisser. Under dette premiss kan bare en herskende kulturs maktambisjoner skjule seg, også med universalistiske ambisjoner, eksempelvis i argumentene for demokratiet og menneskerettighetenes allmenne gyldighet.

På ironisk og ufrivillig vis fratar den relativistiske lesemåte seg selv målestokkene for en kritikk av forskjellsbehandling av kulturelle minoriteter. I vår tids postkoloniale innvandringssamfunn går diskrimineringen av mindretallet vanligvis tilbake til fremherskende kulturelle selvfølgeligheter, som fører til en selektiv anvendelse av etablerte forfatningsprinsipper. Men dersom man slett ikke tar på alvor disse prinsippenes universalistiske mening, så mangler de synspunktene som overhodet kan avdekke en illegitim sammenfiltring av forfatningsfortolkningen med fordommer i flertallskulturen.

At han selv fort i praksis skaper et "semantisk lukket univers" synes verken han selv, eller den del av den litt vel opplyste offentlighet som han henvender seg til, å ta så nøye.

Oversetter vi dette til noe mer folkelig, sier altså Habermas at hvis man hevder at alle kulturer er like gode, har man ikke lenger mulighet til å kritisere noen kultur. Eller til å kritisere de som ikke er like begeistrede for alle sider ved det "fargerike fellesskap". Man gjør altså det ikke helt elegante sirkusnummeret å dra vekk teppet under beina på seg selv.

Uten felles kriterier for våre vurderinger, er det umulig å bli enige. Mener vi at det ikke finnes gyldige, felles kriterier for etikk eller argumentasjon, kan vi ikke si at andre tar feil. I et multivers kan aldri universene møtes.

Det er dermed lett å la seg begeistre når Habermas skriver at "I forfatningsstaten må alle legalt gjennomførbare normer kunne formuleres i et språk og offentlig rettferdiggjøres, et språk som alle borgerne forstår."

Selv om han altså selv skriver på en måte som nesten ingen av borgerne forstår.

Artikkelen avsluttes med at både "religiøse" og "sekulære" må få slippe til i det berømte offentlige rom, på like fot. Noe som ifølge Habermas sitter ganske så langt inne hos mange av de sistnevnte.

"For det første må personer, som verken er villige eller i stand til å dele opp sine moralske overbevisninger og sitt ordforråd i profane og sakrale andeler, også tillates å delta i den politiske meningsdannelse med et religiøst språk. For det andre burde den demokratiske stat ikke for raskt redusere den polyfone kompleksitet i det offentlige stemmemangfold, fordi den ikke kan vite om den da avskjærer samfunnet fra de knappe ressurser til mening og identitet. Særlig med henblikk på sårbare områder i det sosiale samliv forvalter religiøse tradisjoner kraften til overbevisende å artikulere moralske intuisjoner. Det som da skaper trengsel for sekularismen, er imidlertid forventningen om at de sekulære borgere i sivilsamfunn og politisk offentlighet skal møte sine religiøse medborgere som religiøse borgere på like fot.

Sekulære borgere, som møter sine medborgere med det forbehold at disse på grunn av sin religiøse åndelige holdning ikke kan bli tatt alvorlig som moderne samtidsmennesker, ville i så fall falle ned på nivået til en blott modus vivendi, det vil si en foreløpig ordning, og dermed forlate basis for anerkjennelse av det felles statsborgerskap. De kan ikke a fortiori – desto mer – utelukke å finne semantisk innhold også i religiøse ytringer, kanskje sågar fortiede egne intuisjoner som lar seg oversette og overføre til en offentlig argumentasjon. Dersom alt skal gå bra, må altså begge sider, fra hvert sitt perspektiv, innlate seg på en fortolkning av forholdet mellom tro og viten, som gjør et selvreflektert opplyst samliv mulig."

Det er med andre ord langt fra bare religiøse som må arbeide mer med forholdet mellom tro og viten. Også sekulære trenger selvinnsikt på feltet. Vi kan legge til at det kan være et første steg for oss alle å se at også viten bygger på tro.

Så er spørsmålet i hvilken grad ulike kulturer, nasjonaliteter, livssyn og trosretninger, for ikke å si psykologier og personligheter, faktisk er villige til - eller mentalt sett i stand til - å innlate seg på Habermas sitt velmente og nødvendige prosjekt. Hvis de i det hele tatt klarer å forstå det.

På mange måter virker det som om Habermas lever i et akademisk elfenbentårn, og vi tenker ikke da bare på ordbruken. Han har blant annet etter lengre diskurser (for å snakke habermasisk) med paven forstått at katolikker (og atskillige andre kristne) har en filosofisk og fornuftsmessig forankring som kan forsterke hans eget prosjekt.

Faren og fristelsen blir da å projisere dette over på alle andre retninger. Det er ihvertfall et betenkelig symptom å snakke som om begrepet "de religiøse" er prinsipielt meningsfullt i en offentlig samtale (selv om det kan være pragmatisk å bruke det), eller uttrykker noen spesielle likheter i synet på fornuft og folkestyre.

Det er ihvertfall ingen tvil om at noen tros- og tankeretninger egentlig tilhører samme univers som Habermas, selv om de noen ganger uten tvil befinner seg på hver sin planet (Habermas burde likevel hatt vett til å formulere seg slik at man ikke ender med å tro at katolikker "som kjent" først godtok "liberalisme og demokrati" (hva nå det er) "med Det annet vatikankonsil i 1965" (han bør i det minste snarest lese Leo XIII's encyclica Rerum Novarum fra 1891)).

Skal vi lykkes med en global, offentlig samtale, er nettopp minimumskravet at vi kan møtes i samme univers. Enten vi tenker språklig, psykologisk eller argumentasjonsmessig.

Ellers er det en viss fare for å ødelegge det. Noe som ikke alle retninger tar like tungt.

Dessverre ikke fantasy

Hva vi mener om situasjonen i Zimbabwe egner seg ikke på trykk.

Men andre sender leserbrev.

Mer enn fantasi?

Mens vi er på fantasysporet, er det kanskje av noen gram interesse for enkelte at Terry Pratchett nå snakker mer om sin sykdom.

Og muligens om Gud.

Pakten i hus

Kanskje ikke like skjellsettende kulturkritikk, men like fullt kan nevnes at bind to i serien Tegnets Forsvarere nå er i handelen, for ikke å si i hus.

Absolutt en hyggelig bok, med opptil flere tilløp til spennende litterære vrier.

Humanist i hus

Gårsdagens gleder var flere enn at Nederland ikke la seg bakpå og lot Romania vinne. For sannelig lå ikke et nytt nummer av Humanist i postkassen, altså i øyeblikket Norges mest tankevekkende og betimelige tidsskrift.

Seneste nummer inneholder som vanlig en god kombinasjon av konstruktive og kontroversielle artikler. Den viktigste er uten tvil Bård Larsens Pasient Europa, om Pascal Bruckners dystre fremtidsvisjon for et kontinent som snubler fremover mens det iherdig pisker seg selv for sine reelle og innbilte synder. Uten å se at andre kulturer ikke viser spesielt mye anger eller vilje til uforbeholdent oppgjør med egen fortid.

Ikke minst er dette flott etter de lettere uryddige og tilslørende reaksjoner Bruckners bok har vakt på deler av venstresiden, som her og her (Lasse Midttun behandlet ikke uventet boka mer sakssvarende i Morgenbladet).

Vi kan også anbefale Terje Emberlands analyse av antisemittisme i Norge mellom 1900 og 1940, rikt illustrert med karikaturer og propaganda. Konklusjonen er ikke spesielt uventet at deportasjonen av over 700 jøder fra vårt land under krigen ikke var drevet fram av indre norske forhold.

Men Emberland er åpen for at en av årsakene til at dette ikke ble bekjempet hardere, kan knyttes til det han kaller en latent antisemittisme med røtter både i gamle lover og religiøse fordommer. Han kommer dessverre ikke inn på spørsmålet om hvordan realiteten av latente (og dermed i noen grad også ubevisste) holdninger kan undersøkes, eller hvordan vi kan si noe om hvor stor andel de kan utgjøre av en helhetsforklaring. Uansett hvor opplagt vi måtte mene det er at de svevde over vannene.

Ellers falt vi også for Vibeke Blaker Strands vurdering av om, og i såfall på hvilken måte, retten til vern mot diskriminering, har betydning for ansettelser i Human-Etisk Forbund. Noe hun viser at den faktisk har.

Mens det er enkelt å begrunne at generalsekretæren må være humanetiker, er det langt verre å kreve det samme for administrativt ansatte eller vaktmestere. Så her er det bare for kvalifiserte kristne å søke på timen. Det tilbys hyggelige lokaler i kort gangavstand til en rekke menigheter og forsamlinger.

Bladet blir ikke dårligere av at den siste av fire artikler handler om bølgen av filmer knyttet til eksorsisme. Og selv om Egil Asprem har stor sans for dette, som fiksjon å betrakte, er han atskillig mer nølende til det han ser som "kristendommens revansj".

Det er spesielt The Excorsism of Emily Rose som Asprem setter under lupen, ikke minst fordi filmen påberoper seg noen skjær av dokumentar. Mot dette har han ikke uventet et ønske om å fremme en kritisk og agnostisk kultur som kan vurdere hvilke forklaringsmodeller som egentlig er de beste, eller mer rimelige (en formulering som antyder hvor vanskelig slike saker, og livssynsperpektiver generelt, kan være å avgjøre på noen som helst endelig måte - selv om Asprem nok legger opp til å uttrykke seg med ett og annet halvironisk understatement).

Bladet innledes forøvrig med en som så ofte gnistrende leder. Du kan se den i utvidet form her. Takk, hyllest og tre ganger hurra til redaktøren.

Selv om nok ikke samtlige abonnenter er like begeistret over ros som det lukter kristenmannsblod av, for ikke å si hvit europeer i sin aller beste alder, er det få blader forunt å gjøre alle til lags.

Det skal legges til den øvrige rosen at Humanist ikke engang prøver.

Oppdatert 30.06. med link til Bruckners artikkel.
Oppdatert 03.06.2016 med ny link til Bård Larsens artikkel.

Karikerte karikaturer

At lærebokforfattere litt vel ofte skriver med bakhodet og ikke benytter seg av et par praktisk utdelte redskaper litt lenger fram, er ikke noe nytt.

Det er altså ikke lenger så lett å hoppe i stolen over at Gyldendal forlag aksepterte at Henry Notaker i en ny religionsbok i den videregående skolen hevdet at Magazinet under karikaturstriden publiserte en tegning av Muhammed med grisehale.

Norske elever får dermed vite at

«I 2005 trykte Jyllands-Posten 12 karikaturer av profeten Muhammad i islam. Bakgrunnen var at en dansk barnebokforfatter ikke hadde funnet noen som ville illustrere en bok om Muhammad. Jyllands-Posten mente dette krenket forfatterens ytringsfrihet og inviterte tegnere til å tegne Muhammad. 12 stykker sendte inn sine bidrag, og avisen trykte dem. Den kristne norske avisen Magazinet publiserte tegningene en drøy måned senere. Mange mente at Muhammad-tegningene var blasfemiske, andre så det som rasisme fordi de mente tegningene ikke var saklig religionskritikk. Tegningene framstilte for eksempel Muhammad med grisehale. Som vi husker fra islamkapitlet, er grisen et urent dyr ifølge islam.»

Det er vanskelig å fri seg fra mistanken om at dette tilhører et forhåpentligvis ubevisst ønske om å vise hvor naturlig og forståelig det var at deler av den muslimske verden reagerte så kraftig. At de eneste som koblet Muhammed med fremstillinger av en gris var muslimske lobbyister, har man filtrert vekk.

Saken blir ikke mindre tankevekkende av følgende svar på spørsmålet om hvordan "en slik feil kan forekomme i en slik viktig og aktuell sak?"

- Det er et meget godt spørsmål. Det eneste jeg kan svare på det er at slikt ikke skal forekomme. Vi er særs på aktpågivende på å lese grundig korrektur i bøker som omhandler religion og livssynsspørsmål, men her er det noe som har glippet, sier Hedlund.

Selv om nok også Aftenposten kan lese grundigere korrektur, understreker dette hvor lett det er nettopp i religion- og livssynsspørsmål at bakhodesjåføren tar overhånd. Siden enkelte av oss har noen kjepphester klare til å rykke ut fra stallen på det minste påskudd på dette området, er det vanskelig ikke å se saken i forbindelse med de mange andre mytene og misforståelsene om livssyn og kulturhistorie.

Det forklarer ihvertfall et godt stykke på vei hvordan både forfatter og forlagskonsulenter så glatt kan akseptere en så karikert fremstilling. Tolker man fremveksten av ytterligående muslimer som et resultat av vestlige overgrep og selvgodhet overfor andre kulturer og religioner, er det ikke vanskelig å godta skjeve historiefremstillinger. Ser man Magazinet - bevisst eller ubevisst - i et korstogsperspektiv, er det ikke grenser for hva bladet kan være troendes til.

Det er nok også grunn til å tro at dette gjenspeiler holdninger hos mange muslimer. I stedet for å stimulere til debatt om trykkefrihet, oppfattes karikaturene i Jyllandposten (senere trykket i faksimile i en rekke norske aviser, inkludert Magazinet), som eksempel på sjikanerende krenkelser av Muhammed. Og føler man seg utsatt for overtramp og hets, er det ikke så nøye med presisjonsnivået.

At læreboka nå trekkes tilbake, er flott. La oss om ikke annet bruke saken til å minne hverandre på hvor lett det er å gi rattet til bakhodesjåføren.

Noe som ikke kan ende med annet enn karikaturer.

Nærmer seg?

Hmmmm.

Chestercon 2008

Siden så mange knuger og knuffer etter hvordan årets store Chesterton-kongress har forløpt, knyttet til 100-års-feiringen av Orthodoxy, er det ingen annen løsning enn å linke til reportasjene her, fra 6. til 15. juni.

Ikke minst er det flott å se at Geir Hasnes hadde et usedvanlig sterkt og godt foredrag.

Men det er jo blitt en sedvane.

Når kulturen kasseres

Skal du undersøke hvordan det står til med en kultur, kan du gjøre verre ting enn å studere bibliotekene.

Og gjør man det her til lands, kan det rykke i både den ene og andre av bekymringsmusklene. Morgenbladets Håkon Gundersen skaper dermed lettere angstanfall her til gårds når han i reportasjen Luftighetsdoktrinen viser hvordan den økonomiske omløpslogikk har nådd også biblioteksfæren.

Det hele innledes med horrortrailereren Futuristene ville brenne bibliotekene. Bibliotekarene vil heller kaste bøkene. Og det helt uten spesialeffekter.

Ser man nærmere på kulturer finner vi fort ulike typer av hva man på sosialantropologisk kan kalle for økonomiske sfærer, men som kanskje heller burde ha hett noe i retning av livsrom eller kulturvern. Pengesfæren utgjør én type logikk og verditenkning, mens familiesfæren handler om helt andre. Når du sitter ved sengen og holder din syke datter i hånden, tenker du ikke på tapt timelønn. Spesielt ikke når hun smiler.

Det er rett og slett viktige grenser og motsetninger her som ikke kan brytes uten at det gjør ubotelig skade for tenkesett og tidbruk. Har vi ikke noe som transcenderer det kvantitative og materielle (her penger), ender det med at det kvantitative blir alt. Og ingenting lenger har noen egentlig verdi.

På samme måte har man i studier av ulike kulturer observert at det noen steder kan foregå en form for "byttehandel" knyttet til ektefeller (oftest koner). I bytte mot så og så mange kyr får du den og den ektefellen. Kyr har i slike kulturer en symbolsk verdi som gjør at ektefellens verdi ikke så lett trivialiseres (selv om vi er flere som kan reagere på skikken). De (altså kyrene) ales opp og voktes med livet som innsats. Og selv om de (fortsatt kyrene) noen ganger også kan byttes mot andre ting som har symbolsk verdi, bevarer de en høy kulturell verdi som - ihvertfall ideelt sett - indirekte styrker ekteskapet.

I bærekraftige kulturer er det høye barrierer mot at andre typer logikker trenger inn i særegne økonomiske sfærer.

Det hele forkludres og utarmes hvis en pengeøkonomi introduseres i symbolsterke sfærer. Men mot vestlige handelsmenn kjemper lokale stammer forgjeves. Begynner man først å selge og kjøpe kyr for penger, blir fort også ektefellers verdi monetær. Og dermed langt mindre verdt.

Denne type bytting av tenkesett skjer stadig i norsk kulturliv. Penger er makt og makta rår. Bevilgninger skal følges opp. Uten regnskaper kan det svindles. Man må rett og slett kunne vise til målbar effekt av budsjettønsker og pengeforbruk. Biblioteksstammen blir da fort beseiret av kommunale handelsmenn, selv uten tropehjelmer.

Dermed er tilstandsrapporten i bibliotekene at man må kassere bøker for å følge varehandelens logikk. For vi kan da ikke måle så luftige ting som å gi ungdom fra ulike samfunnslag og kulturer opplevelser, tilhørighet og kulturell basis. Da er det lettere og mer lukrativt å sikre luftige hyller og høy omløpshastighet.

Vi betviler altså ikke at bestanden må røktes. Men vi fascineres av begrunnelsen for at tempoet i kasseringsarbeidet nå er satt opp. Målet for om et bibliotek er veldrevet er blant annet omløpshastigheten. Omløpshastigheten er utlånet delt på bestanden. Og tallet for omløpshastighet inngår i KOSTRA (KOmmune-STat-RApportering), altså statistikken som rådmann og bevilgende myndigheter, kommunalt, fylkeskommunalt og sentralt, bruker i sin planlegging. Ingen fører seg i slik en stråleglans på seminar som en biblioteksjef med høy omløpshastighet.

Døm på coveret.
Hvordan få opp omløpshastigheten? Låne ut mer? Ja visst, da blir omløpshastigheten høyere. Skjære ned på bokbestanden? Selvsagt! Da vil også brøken bli større. Og å fjerne bøker er enklere enn å låne ut flere. Sjauen på Nesbyen her i våres viste at kassering av 2500 bind bare tar rundt 70 arbeidstimer. «Med kasseringen har nå Nes kommet opp i et omløpstall på 0,62,» skriver Jannicke Røgler ved Buskerud Fylkesbibliotek i tidsskriftet Bok og bibliotek.

Er hun da fornøyd? Langt ifra. «Tallet tilsier at det fremdeles er behov for ytterligere kassering i samlingen.» En ofte sitert faglig vurdering, basert på normene til bibliotekeksperten Nick Moore, tilsier at omtrent halvparten av samlingene bør fjernes.

Løsningen er altså enkel. Det er bare å sette i gang og kvitte seg med bøker. Dess raskere dess bedre. Hvor vellykket et bibliotek er kan ikke måles i noe så lite merkantilt eller materialistisk som opplevelser. Det holder ikke med håpet om at én leser kan få en unik opplevelse av en nedstøvet roman i en krok eller på et magasin, en bok som var akkurat hva hun trengte akkurat da, etter å ha lett i hyllene i timer.

Nei, her må vi kvantifisere med tall som ikke kan bestrides.

I varehandelen er det god logikk i at varene bør ha høy omløpshastighet. Man bruker tall som å dele summen av vareforbruk med summen av varelageret. Er omløpshastigheten stor, er det mindre risiko for at varelageret blir gammelt og taper seg i verdi. Altså en god tommelfingerregel for vettuge kjøpmenn.

Så gjenstår det å se om Morgenbladets artikkel kan bringe tilbake bibliotekarers gamle tommelfingerregler. Men det er kanskje for mye å vente at offentlige myndigheter kan få noen minstemål av omløp i hodet.

Til det har vi for mye penger her i landet.

Dawkins med foten i munnen igjen

Jeg hadde vel trodd Dawkins hadde lært etter å ha brukt begrepet "den jødiske lobbyen" i USA, altså en ordbruk som fort assossieres med moderne antisemitisme. Men det var nok en aldri så liten feilvurdering av hans evne til å plassere sine føtter.

Denne gangen har han altså endt opp med å hitle. Og ikke hvem som helst. Vi snakker om den ikke helt ukjente Shmuley Boteach.

Når noen sammenligner en jødisk rabbi med Hitler, er det et tegn på at man aldeles har mistet gangsynet. Eller en bekreftelse på at man aldri har vært oppsatt med særlig mye av det. Spesielt ikke under press.

Nå er ikke rimelig uhildete (eller bredt beleste) lesere av The God Delusion mye i tvil om det, men det er da ikke nødvendig å anstrenge seg for å blamere seg offentlig, selv om man skulle ha fått noen snev av hybris etter å ha vært med i Doktor Who.

Fremtiden er ikke hva den var

For en som med skam må innrømme å ha bidratt til standardstilene på 60-tallet om at vi alle skulle reise til jobben i snertne flybiler i det fjerne året 2000, er det noe forfriskende over fremtidsbilder fra år 1900 som her og ikke minst her.

Selvsagt fra det alldeles utmerkede stedet paleofuture.com.

Ved siden av obligatoriske personlige fly (selvsagt også for brannmenn og politi), og heller tankevekkende fremstillinger av radiumpeiser, er det enkelte ting som tyder på en viss humor. Eller en viss distanse til prosjektet. Hvis man da ikke bare etterhvert gikk tom for ideer.

Det er ihvertfall ikke helt enkelt å se at noen kan være i stand til å ta helt på alvor ideer som lufttennis og undervannskrokket. Jeg kan bedyre at det gjorde heller ikke skolebarn på 60-tallet.












Selv om Sankt Gilberts gode gamle spill "Lur profeten" aldri går av moten, viser nok dette vel så mye at enkelte profeter har noen smil på lur.

Men det tar nok enda noen år med stillstand og senkning i den globale temperaturen før IPCC begynner å smile av sine klimaprognoser.

Dessverre ikke bare en karikatur

Enkelte trender kan nok synes lettere foruroligende. Vi siterer fra en artikkel i seneste utgave av Spectator.

Rachel Johnson says that working mothers, divorce, Polish nannies and an obsession with extra-curricular activities mean that our children are seeing less of their parents than at any time in the last 100 years.

And when did you last see your children? Before you both left at the crack for the office? When they were already in bed? Or do you only see them - let's be brutally realistic here, given our divorce rate - at alternate weekends?

So we don't need to ask any more who tucks them up at night, takes them to school, listens to their Homeric summaries of Harry Potter books, buys them Start-rites, takes them to the dentist, finds out they're upset, do we?

Because it's not you two, the parents, who gave them life. No, it's more likely to be Agnieszka from Gdansk, who doesn't really give a monkey's.

I det hele tatt, omtrent som å lese en valgkampbrosjyre for KrF i 2012. Eller første utkast til en situasjonsrapport fra norske katolikker.

Og så ille hadde vi vel egentlig ikke trodd at verden skulle bli.

Karikaturer og kandidater

I disse valgkamptider er det om ikke annet godt å se at også amerikanere er oppdaterte på ikonfronten.

I følge rykter fra 5 år inn i fremtiden er full tegning her.

Karikatur og kapital

At karikaturstriden blusser opp igjen er vel ikke helt uventet etter Jan O's tegning i Adressa. Det er heller ikke uventet at at mange velmenende henger seg på som heller ikke aldeles uventet beskrevet her.

Men i den iherdige konkurransen om det minst uventede er det nok denne som tar kaken.

"Prosjektet i Karachi er verdt 1,2 millarder kroner, og Østhus er redd Adressa-tegningen kan gå ut over selskapet.

– Det kan føre til at kunder ikke vil inngå avtaler med oss, eller at de avslutter samarbeidet. Den menige mann har ikke mulighet til å sette seg inn i budskapet bak tegningen, men oppfatter det som om at man snakker negativt om islam og om profeten. Det er forferdelig uheldig."

Selv oppfatter jeg nok at trykkefrihetens verste fiende for tiden ikke er Dag Solstad, men næringslivsinteresser med toleranse som alibi.

Altså kommer trykkefriheten til å tape.

Korstog og Kapital

Det er lett å la seg lokke til å stjele seneste nummer av Kapital når hovedoverskriften er "Slik blir du skurk". Heldigvis får vi det fast her på jobben, slik at det ble med fristelsen.

En bivirkning var at det også gjorde det mulig å forlyste seg med enda ett av Niels Chr. Geelmuydens intervjuer. Denne gang med den ikke helt ukjente advokaten Abid Raja.

Geelmuyden er ikke dummere enn å forsøke seg på stadig friske innspill, i et ærlig håp om å få noen tilsvarende friske svar. Men akkurat her ble det nok en knivsodd mer politisk korrekt (som vanlig unnskyld uttrykket) enn vi har lært oss å forvente av en som har sans for Børre Knudsen:

"Man må vel kunne fastslå at islam og kristendommen er de voldeligste religioner som verden noen gang er blitt rammet av".

Og svaret fra en tilsvarende stadig mer politisk korrekt muslim er som ventet:
Av dette lærer vi altså at ugjerninger begått av kristne er kristendommens skyld, mens langt verre erobrere (muslimske eller ei) ikke kan tas til inntekt for islam.

Nå er det ikke noe nytt med denne type dobbel bokføring. Vi kjenner den igjen fra Dawkins sin prinsipielle vegring mot å gi "ateismen" (hva nå det er) skylden for noe som ateistisk orienterte stater og makthavere har begått, ofte for å fremskynde den historiske nødvendighet at fremtidsutopien selvsagt er fri fra noe så bakstreversk og undertrykkende som religion.

Eller fra kristne som på den ene siden ikke tar innover seg hva enkelte kirker har bedrevet med fordi dette ikke kunne vært gjort av ekte kristne, mens de på den andre siden mener at Stalins overgrep skyldtes hans ateisme. At det kan finnes noen snev av forklaringer i hans manisk paranoide trekk, er ikke interessant.

Det som Raja gjør her er imidlertid litt vel typisk tanketomt også av andre grunner. For denne type påstander ledsages sjelden av tall. Man bare tror, antar, formoder dette. For det er jo opplest og vedtatt. Det bare er slik det er. Det er noe man bare må fastslå.

På den andre siden hjelper det jo at man holder kommunisme og nazisme unna religionsbegrepet. Og at man ikke stiller f.eks. buddhisme, hinduisime eller konfucianisme til ansvar for noen overgrep og kriger i noen deler av det heller vidstrakte og folkerike Asia noen gang.

Det hjelper også å sammenligne alt som på en eller annen måte kan knyttes til en verdensreligion over noen tusen år med mer geografisk og tidsbegrensede retninger som hos antikkens assyrere, vikinger eller aztekere.

Gjør man alt dette på en gang, er det ikke vanskelig å støtte Geelmuyden i at man bare må fastslå hvor ille "islam" og "kristendommen" er. Og at de egentlig i sitt vesen er to sider av samme ull, der det i nøytralitetens navn er vanskelig å fastslå hvem som er verst. Hvis man da ikke er følger trenden og mener det selvsagt er kristendommen som er det. Eller ihvertfall har skylden. Europas dårlige samvittighet og alt det der.

Inntrykket av dobbeltmoral og tanketomhet blir ikke dempet av at det akkurat er korstogene som nevnes. Siden disse i stor grad var en reaksjon på noen hundre års erobringskrig i Allahs navn, forsterket av friske nye erobringer fra tyrkere på 1000-tallet, er det nok grunnlag for å se med mer enn ett øye på akkurat det fenomenet.

At det først var på slutten av 1800-tallet at muslimer begynte å snakke om disse - som de faktisk i stor grad hadde vunnet - antyder nok også at dette kan knyttes til en politisk retorikk under den mest intense vestlige modernitetens kolonialisme. Som ikke uventet videreføres av dagens retorikere.

Dermed er det lite snakk om fraværet av muslimske kilder på f.eks. 1400-tallet som beklager seg over korstogene. Til det var ottomanerne for opptatte av å erobre Konstantinopel og kontrollere handelen i Middelhavet.

I det hele tatt minner mangt og meget av hva som har skjedd i historien mer om hva man lese i Kapital om hvordan man blir skurk, enn av forbilder i Det nye testamentet.

Som nok verken Geelmuyden eller Abid Raja leser i hver kveld.

"Kristendommen har definitivt en voldelig historie med alle sine korstog. Men du kan ikke ta Djengis Kahn til inntekt for islam. I historisk perspektiv har religionene skapt mye vondt. Men de har også gitt håp og livsglede til mange mennesker".

Moderniteten

Hvor det ble av moderniteten?

Du finner ihvertfall noen glimt av den her.

Tilbake i landet

Etter å ha overlevd den store utenlandsturen til et SPA-hotell i Strømstad, med innlagte båt- og sykkelturer, samt en og annen festivitas til langt på natt mandag, kan det ta noen dager før hodet og fingre er helt med i gjen.

Saken bedres ikke automatisk av at enkelte av oss fungerer best når det er under 20 grader. Det blir også lettere trangt med tid når fotball-EM ruller i gang, koblet med tett avtalebok nærmeste uke.

Men det skal ihvertfall ikke mangle på unnskyldninger.

Ellers i disse avviklingstider for det norske forsvaret, kan vi jo minne om den nye strategien som Diesen nå planlegger, for mer sikker kommunikasjon, både i Norge og Afghanistan.

Nå var kanskje timingen på dette oppslaget ikke den ypperste reklamen for denne type ideer.

Men om ikke annet kan det bety store muligheter for budsjettkutt i matveien, selv om det kan kreve noe mer av hver ankelt av oss.

Så ikke glem å mate duene.

Utenomjordiske kikkere

Rakk så vidt denne innimellom plenklipping og kjøring av barn til stranden. Og et par tre kveldsaktiviteter før jeg er i utlandet noen dager.

Blir nok blogpause en stund, om det ikke dukker opp et vennligsinnet WLAN i nærheten.