En bivirkning var at det også gjorde det mulig å forlyste seg med enda ett av Niels Chr. Geelmuydens intervjuer. Denne gang med den ikke helt ukjente advokaten Abid Raja.
Geelmuyden er ikke dummere enn å forsøke seg på stadig friske innspill, i et ærlig håp om å få noen tilsvarende friske svar. Men akkurat her ble det nok en knivsodd mer politisk korrekt (som vanlig unnskyld uttrykket) enn vi har lært oss å forvente av en som har sans for Børre Knudsen:
"Man må vel kunne fastslå at islam og kristendommen er de voldeligste religioner som verden noen gang er blitt rammet av".Og svaret fra en tilsvarende stadig mer politisk korrekt muslim er som ventet:
Av dette lærer vi altså at ugjerninger begått av kristne er kristendommens skyld, mens langt verre erobrere (muslimske eller ei) ikke kan tas til inntekt for islam.
Nå er det ikke noe nytt med denne type dobbel bokføring. Vi kjenner den igjen fra Dawkins sin prinsipielle vegring mot å gi "ateismen" (hva nå det er) skylden for noe som ateistisk orienterte stater og makthavere har begått, ofte for å fremskynde den historiske nødvendighet at fremtidsutopien selvsagt er fri fra noe så bakstreversk og undertrykkende som religion.
Eller fra kristne som på den ene siden ikke tar innover seg hva enkelte kirker har bedrevet med fordi dette ikke kunne vært gjort av ekte kristne, mens de på den andre siden mener at Stalins overgrep skyldtes hans ateisme. At det kan finnes noen snev av forklaringer i hans manisk paranoide trekk, er ikke interessant.
Det som Raja gjør her er imidlertid litt vel typisk tanketomt også av andre grunner. For denne type påstander ledsages sjelden av tall. Man bare tror, antar, formoder dette. For det er jo opplest og vedtatt. Det bare er slik det er. Det er noe man bare må fastslå.
På den andre siden hjelper det jo at man holder kommunisme og nazisme unna religionsbegrepet. Og at man ikke stiller f.eks. buddhisme, hinduisime eller konfucianisme til ansvar for noen overgrep og kriger i noen deler av det heller vidstrakte og folkerike Asia noen gang.
Det hjelper også å sammenligne alt som på en eller annen måte kan knyttes til en verdensreligion over noen tusen år med mer geografisk og tidsbegrensede retninger som hos antikkens assyrere, vikinger eller aztekere.
Gjør man alt dette på en gang, er det ikke vanskelig å støtte Geelmuyden i at man bare må fastslå hvor ille "islam" og "kristendommen" er. Og at de egentlig i sitt vesen er to sider av samme ull, der det i nøytralitetens navn er vanskelig å fastslå hvem som er verst. Hvis man da ikke er følger trenden og mener det selvsagt er kristendommen som er det. Eller ihvertfall har skylden. Europas dårlige samvittighet og alt det der.
Inntrykket av dobbeltmoral og tanketomhet blir ikke dempet av at det akkurat er korstogene som nevnes. Siden disse i stor grad var en reaksjon på noen hundre års erobringskrig i Allahs navn, forsterket av friske nye erobringer fra tyrkere på 1000-tallet, er det nok grunnlag for å se med mer enn ett øye på akkurat det fenomenet.
At det først var på slutten av 1800-tallet at muslimer begynte å snakke om disse - som de faktisk i stor grad hadde vunnet - antyder nok også at dette kan knyttes til en politisk retorikk under den mest intense vestlige modernitetens kolonialisme. Som ikke uventet videreføres av dagens retorikere.
Dermed er det lite snakk om fraværet av muslimske kilder på f.eks. 1400-tallet som beklager seg over korstogene. Til det var ottomanerne for opptatte av å erobre Konstantinopel og kontrollere handelen i Middelhavet.
I det hele tatt minner mangt og meget av hva som har skjedd i historien mer om hva man lese i Kapital om hvordan man blir skurk, enn av forbilder i Det nye testamentet.
Som nok verken Geelmuyden eller Abid Raja leser i hver kveld.
"Kristendommen har definitivt en voldelig historie med alle sine korstog. Men du kan ikke ta Djengis Kahn til inntekt for islam. I historisk perspektiv har religionene skapt mye vondt. Men de har også gitt håp og livsglede til mange mennesker".
