Nye nye ateister

Som en av dem som har sagt mangt og meget om Richard Dawkins (som her og her og ikke minst her), er det interessant å observere at stadig flere mener han har havnet på sidelinjen.

Seneste utspillet finner vi i The Spectactor for noen dager siden under overskriften Richard Dawkins has lost: meet the new new atheists.

Secular humanism is recovering from its Dawkinsite phase – and beginning a more interesting conversation.

The atheist spring that began just over a decade ago is over, thank God. Richard Dawkins is now seen by many, even many non-believers, as a joke figure, shaking his fist at sky fairies. He’s the Mary Whitehouse of our day.

Dette understreker behovet for noe jeg muligens kommer til å lage et lengre innlegg om, etter at Henrik Syse i Vårt Land 9. april etterlyste intellektuelle kristne i offentlig debatt.

Mens det jeg savnet var intellektuelle ateister.

Når jeg sier det på den måten er det rett og slett fordi min erfaring fra alt fra Verdidebatt til paneldiskusjoner er at de aller fleste involverte ateister er det som på godt norsk kalles for "naive falsifikasjonister".

Man er så begeistret for en aldeles utmerket naturvitenskapelig metode, at den blir det eneste eller i det minste avgjørende verktøyet for å vurdere virkeligheten.

Men at det er svært gode grunner for å teste naturvitenskapelige påstander med nøye eksperimenter før man kan tro på dem, er ikke det samme som at det er ingen grunn til å ha tillit til påstander som ikke kan testes naturvitenskapelig. Det siste følger rett og slett ikke av det første.

Skal vi finne ut om det finnes mer enn natur, kan vi ikke la oss styre av verktøy som kun kan si noe om natur.

Nå er ikke hensikten å diskutere akkurat dette her, men interesserte kan lese noe om "scientisme", om koherensargumentasjon på forskning.no og her på Dekodet-bruket eller mer om scientisme.

Poenget er kort sagt at skal vi se på hva slags virkelighet vi lever i, må vi gjøre vurderinger ut fra ulike typer argumenter og vitenskap i vid forstand - ikke utelukkende fra naturvitenskapelige metoder med klare begrensninger.

Intellektuelle ateister er godt kjent med dette, etter noen tiår med metodediskusjon innen vitenskapsfilosofi og andre fag.  Det betyr ikke at man dermed mener at Gud eksisterer (da hadde man nok ikke være ateist), eller er den type postmodernist som synes at naturvitenskap er tvilsomt og svært usikkert. Men det betyr at man kan være med på en samtale som handler om mer enn hva som kan falsifiseres naturvitenskapelig.

Noe som omfatter påstander som at vi kun bør tro på det som kan testet naturvitenskapelig.

Dermed er det flott om andre ateister enn Dawkins-sympatisører kan sette tonen i den offentlige debatten.

Dessverre ikke bare en karikatur

Enkelte trender kan nok synes lettere foruroligende. Vi siterer fra en artikkel i seneste utgave av Spectator.

Rachel Johnson says that working mothers, divorce, Polish nannies and an obsession with extra-curricular activities mean that our children are seeing less of their parents than at any time in the last 100 years.

And when did you last see your children? Before you both left at the crack for the office? When they were already in bed? Or do you only see them - let's be brutally realistic here, given our divorce rate - at alternate weekends?

So we don't need to ask any more who tucks them up at night, takes them to school, listens to their Homeric summaries of Harry Potter books, buys them Start-rites, takes them to the dentist, finds out they're upset, do we?

Because it's not you two, the parents, who gave them life. No, it's more likely to be Agnieszka from Gdansk, who doesn't really give a monkey's.

I det hele tatt, omtrent som å lese en valgkampbrosjyre for KrF i 2012. Eller første utkast til en situasjonsrapport fra norske katolikker.

Og så ille hadde vi vel egentlig ikke trodd at verden skulle bli.