Riktig godt nyttår!

Så gjenstår ikke annet i år enn å ønske alle lesere godt riktig nyttår!

Og nevne noen av årets største opplevelser.

TV-serier

Ken Burns The War og The Civil War (som dokumentarer stiller de dog ikke i konkurransen om verdens beste TV-serier).

Doctor Who: Season 4.


Filmer

Max Manus

Batman - The Dark Knight


Musikk

Keith Emerson Band with Marc Bonilla

Genesis: The Gabriel Years

Opeth: Watershed


Romaner

Peter Hamilton: The Dreaming Void

John McNichol: The Tripods Attack! (The Young Chesterton Chronicles)

Preston & Child: The Wheel of Darkness

Alan Moore: The Black Dossier

Knut Nærum: De dødes båt


Fagbøker

Goetz og Taliaferro: Naturalism

Damian Thompson: Counterknowledge

Paul K. Moser: Jesus and Philosophy: New Essays

William Oddie: Chesterton and the Romance of Orthodoxy: The Making of GKC, 1874-1908


Konfirmasjoner

Kristins.


50-årsdager

Hovedpersonen foretrekker en viss anonymitet her, men uttrykker i følge rykter at den var svært så hyggelig.

Når kommer TV-serien?

Så har da også vi latt oss frivillig forføre av Max Manus.

Det var i det hele tatt overraskende hvordan en så opphausset film klarte å innfri forventningene, enten vi snakker om den avgjort brukbare balansen mellom fortelling og fakta, eller om hvor løst latter og tårer satt.

Den som skriver dette, er nok i nærheten av en aldri så liten Manus-nerd. Jeg leste begge krigsbøkene hans første gang i tidlig tenåringsalder, i tillegg til andre som ga innblikk i hans personlighet, som Sally Olsen - fangenes engel i Puerto Rico, en ganske så usminket hyllest av en norsk misjonær.

Dermed er det passende med også en noe mindre sminket hyllest av Manus enn det man kunne risikert for en generasjon siden. Med andre ord mer på linje med hvordan han selv skrev rett etter krigen. Så får vi bære over med at filmusikken kanskje ble litt vel svulmende.

Den sminkingen som ble gjort, for ikke å si dramaturgiske grep der handling og personer ble endret til dels eh... dramatisk, fungerte faktisk bedre enn i Ringenes Herre-filmene. Skal man koke bøker på atskillige hundre sider og som strekker seg over mange år, med detaljer og steder, personer og bipersoner, ned til en film på under to timer, er kunsten å fokusere på stemninger og røde tråder.

Hvordan er det å vite at venner når som helst kan angi deg under tortur? Hva skjer med deg når du stadig foretar høyrisikoaksjoner? Hva gjør det med livet når du vet at du når som helst kan bli drept? Og ser at vennene dine blir det?

Å henge seg opp i detaljer som ikke stemmer, kan nok fort mistenkes å handle mer om nerdetendenser og smålighet, noen ganger også om politiske eller provokatoriske agendaer, enn om filmanmeldelse.

Max Manus er i det hele tatt av de filmene der feilene for det aller meste er riktige. Et mulig unntak er fluktscenen fra Kirkeveien. Nedskytingen av tyske soldater på en lastebil blir litt mye Ørneredet, men kan kanskje bidra til å gjøre filmen mer tiltalende for et amerikansk marked.

Forøvrig var det også interessant at de fleste av poengene til Erling Fossen om det angivelig fånyttes og forbryterske i motstandskampen, ble imøtegått såpass fort i filmen.

Men når alt dette er sagt, er det ingen tvil om at filmen roper etter en TV-serie over atskillig flere timer. Vi får bare håpe at noen benytter anledningen, og smir mens jernet er varmt. Gjerne med bruk av samme skuespillere, selv om Aksel Hennie vel er den i Norge som ligner minst på Max Manus.

Den virkelige Manus er forøvrig godt dokumentert på NRK, selv om TV-bildene stort sett er fra etter hans 70-årsdag. Spesielt anbefales radioinnslagene fra 50-tallet og TV-programmet Dette er ditt liv fra 1985, der Manus fortsatt er rimelig oppegående fysisk.

Man finner mer NRK-stoff om motstandskampen her. Om ikke annet, viser det at lisenspengene begynner å betale seg.

NRK Radio har forøvrig bevart hele programmet om kongens ankomst i juni 1945. En nostalgisk og nasjonal opplevelse som egner seg godt i romjulen, selv uten akevitt.

Så venter vi som nevnt bare på TV-serien.

Mytenes jubileumsår

Det er dessverre noe symbolsk passende, og svært så ventet, når Aftenpostens redaktør Per Anders Madsen innleder feiringen av Darwin-jubileet. Ikke bare klarer han ikke å unngå mytene, noe det bare er å venne seg til for hele 2009. Han kolliderer allerede i første setning.

«LA OSS HÅPE at teorien ikke er sann. Og hvis den er sann, la oss be om at den ikke blir viden kjent.»

Ordene tilhører Lady Wilberforce, biskopen av Worcesters hustru, og er betegnende for mottagelsen av Charles Darwins bok Artenes opprinnelse, særlig blant legfolk. De kunne styre sin begeistring for tanken om at alt liv på Jorden er i slekt med hverandre, at apen er menneskets nærmeste slektning, og for en teori som til de grader rokket ved det etablerte verdensbildet.

Historien om mennesket som Jordens mest intelligente skapning har en begynnelse og dermed også en slutt. Etter Darwin har mennesket ikke lenger noen selvskreven plass som kronen på skaperverket.

At anektdoten er både feilaktig og forsterker stereotypier, synes ikke redaktøren å være kjent med.

De som har lest Tro og vitenskap - sammenheng eller sammenstøt, redigert av Espen Utaker (og har du ikke det er det bare å bevege seg i retning av nærmeste bokhandel på internett), gjenkjenner dette som en av drøyt tredve myter som dekodes i undertegnedes artikkel Historien om det som ikke skjedde – krigen mellom kirken og vitenskapen.

Selv om anekdoten er morsom, er den altså vanskelig å finne kilden til, utenom Wikipedia. Det føyer seg dermed inn i mønsteret at heller ikke Aftenposten oppgir den.

Bedriver vi litt amatørforskning (jeg har til gode å se seriøs på feltet), vil vi se at utsagnet tilskrives alt fra 1859 til 1880-årene, og fra at bispekona fikk høre om Darwin generelt til at hun mer direkte fikk høre at vi stammer fra apene (noe Darwin selvsagt aldri sa).

Artikler, bøker og debattinnlegg som bruker den er heller ikke enig om ordlyden, eller hvilken biskop det er snakk om (av f.eks. Worcester eller Birmingham, men det passer jo godt at det hele indirekte knyttes til legenden om hva som skjedde i debatten mellom Huxley og Wilberforce - mer også om den i omtalte bok).

Noen tilskriver historien rett og slett vittighetsbladet Punch eller Vanity Fair. Selv om mentaliteten bak kan antyde noe om folkelige holdninger, hadde det vært nyttig med bedre kildehenvisninger.

At sitatet brukes, antyder dessverre nok en gang hvor fristende det er med udokumenterte historier som støtter eget syn. Og (slik jeg så festlig avslutter omtalen i boka) "Hvis det er sant, la oss håpe at verdien av å sjekke kilder vil bli allment kjent".

På samme måte som det kan ha verdi å sjekke hva man egentlig sier. Hvis det er slik at Darwins fundamentalt sett "rokket ved det etablerte verdensbildet" (= trakk teppet vekk under hele overtroen på menneskets verdi og særstilling) og at dermed "mennesket ikke lenger har noen selvskreven plass som kronen på skaperverket" (= har ingen bedre posisjon, moral eller verdi enn noe annet i det materielle universet), er det opplagte spørsmålet hvor i all verden man da skal hente ressurser fra når det gjelder å beskytte menneskeverdet, fremme menneskeretter og i det hele tatt formidle en "høyerestående" moral (hva nå i all verden det er for noe etter Darwin).

Det er heldigvis ingen grunn til å tro at Aftenposten selv i Darwin-året 2009 vil legge den minste brems på sin kamp for rettigheter og rettferdighet, uansett hvor mye det etablerte verdensbilde er rokket ved og Aftenposten redaktør ikke er noen krone på skaperverket.

Redaktøren trekker i det hele tatt ikke en eneste konsekvens av hva han nettopp har sagt om verdensbildet og menneskets posisjon. Han hopper uten videre fra en verditom til en verdifull verden (hvis han da ser evolusjonslæren som hele sannheten bak vår opprinnelse, inkludert våre moralopplevelser, og han sier interessant nok ikke noe som tyder på noe annet).

Artikkelen avsluttes dermed tankevekkende nok med en moralsk pondus og prinsippfasthet som ikke kan bygges på noen evolusjonslære. Noe han til og med understreker.

Evolusjonsteorien har tidvis også møtt motstand blant krefter som ikke har skilt tydelig nok mellom Darwin på den ene siden og teorier som vil rettferdiggjøre både klasseskiller og kjønns- og rasediskriminering ved hjelp av forestillinger om den sterkestes rett på den andre. Men denne såkalte sosialdarwinismen har svært lite med Darwin å gjøre.

Evolusjon er ingen forutbestemt form for fremskritt. Evolusjonsteorien har ingen normativ kraft, og den er ingen moralsk veiviser.

Den løser ikke alle erkjennelsesteoretiske utfordringer.

Dens verdi som samfunnsteori er like liten som dens naturvitenskapelige betydning er stor. Også dette skillet vil det forestående Darwin-jubileet forhåpentlig bidra til å minne om.

Selv om sosialdarwinismen har atskillig med Dawin å gjøre, er den feilen som begås - både av Darwin og enkelte andre - å tro at man kan hente verdier fra naturvitenskap generelt, eller evolusjon spesielt.

Dermed ender vi i blodige blindveier som Darwin selv la opp til i The Decent of Man and Selection in Relation to Sex (en bok som vi spår vil bli lite nevnt i 2009, og enda sjeldnere mer enn de fire første ordene i tittelen).

"We civilised men, on the other hand, do our utmost to check the process of elimination; we build asylums for the imbecile, the maimed, and the sick; we institute poor-laws; and our medical men exert their utmost skill to save the life of every one to the last moment. There is reason to believe that vaccination has preserved thousands, who from a weak constitution would formerly have succumbed to small-pox. Thus the weak members of civilised societies propagate their kind. No one who has attended to the breeding of domestic animals will doubt that this must be highly injurious to the race of man. It is surprising how soon a want of care, or care wrongly directed, leads to the degeneration of a domestic race; but excepting in the case of man itself, hardly any one is so ignorant as to allow his worst animals to breed."

I det hele tatt er det ikke vanskelig å se den spenningen som Darwin opplevde mellom sine siviliserte verdier og intuisjoner, og det han mente å kunne observere av naturen og fornuften.

Der andre raser var biologisk mindreverdige og ganske sikkert ville stryke med i kampen mot noe så sivilisert som angelsaksere.

"At some future period, not very distant as measured by centuries, the civilised races of man will almost certainly exterminate, and replace, the savage races throughout the world."

Men selv om kvinner var menn underlegne, mente nok ikke Darwin (for ikke å si Galton og gjengen) at den delen av menneskeheten stod i fare for å bukke under i kampen mot naturens herre, altså mannen.

"The chief distinction in the intellectual powers of the two sexes is shewn by man's attaining to a higher eminence, in whatever he takes up, than can woman - whether requiring deep thought, reason, or imagination, or merely the use of the senses and hands"

Det er vel grunn til å understreke at selve evolusjonsteorien ikke akkurat står og faller med at Darwin dessverre var et progressivt barn av sin tid. Uansett vil det nok vise seg i 2009 at han ikke er den eneste som tilhører en tidsepoke.

I likhet med de som skal skrive om Galilei.

Ateister for Gud

Det bør ikke lenger skape overskrifter at ateister kan være for Jesus, men en ateist som er for Gud er relativt nytt.

Det er en av Dawkins sympatisører som nå har fått åpnet noen øyne, etter en tur til Afrika. Han sier dermed rett ut, muligens litt hyperbolisk, men dog, at As an atheist, I truly believe Africa needs God.

Matthew Parris er i det hele tatt ikke redd for å stikke hodet fram.

Missionaries, not aid money, are the solution to Africa's biggest problem - the crushing passivity of the people's mindset.

Og dette handler om langt mer enn at de bidrar med praktisk hjelp.

Now a confirmed atheist, I've become convinced of the enormous contribution that Christian evangelism makes in Africa: sharply distinct from the work of secular NGOs, government projects and international aid efforts. These alone will not do. Education and training alone will not do. In Africa Christianity changes people's hearts. It brings a spiritual transformation. The rebirth is real. The change is good.

I used to avoid this truth by applauding - as you can - the practical work of mission churches in Africa. It's a pity, I would say, that salvation is part of the package, but Christians black and white, working in Africa, do heal the sick, do teach people to read and write; and only the severest kind of secularist could see a mission hospital or school and say the world would be better without it. I would allow that if faith was needed to motivate missionaries to help, then, fine: but what counted was the help, not the faith.

But this doesn't fit the facts. Faith does more than support the missionary; it is also transferred to his flock. This is the effect that matters so immensely, and which I cannot help observing.

Nå har nok ikke Parris lest Udo Middelmanns svært så tankevekkende bok om temaet, men det forhindrer ikke Dekodet fra å anbefale Christianity versus Fatalistic Religions in the War Against Poverty. Det er sjelden å se en bok som mer tydelig viser hvilken forskjell ulike virkelighetsforståelser og livsvisjoner kan utgjøre i praksis.

Eller til de grader viser at teologi langt fra er tomhet, i motsetning til Dawkins og andre nyateisters tomprat om temaet.

Siden Udo har snakket om dette i tredve år, er det flott at han nå har fått ut en bok om et dessverre fortsatt så aktuelt og avgjørende emne.

I det hele tatt understreker boken at "religion" er en lettere meningsløs sekkebetegnelse. Noe som også "nye ateister" ser ut til å bli.

Psykologien ut av steinalderen?

Etter å ha vokst opp med den ene og ikke minst den andre og femte fortellingen/forklaringen/fastslåtte sannheten om vår evolusjonære psykologi - altså hulen, bjørnejakten og slik - er det interessant å se at Scientific American er blitt noe mer forsiktig med årene.

Det er David Buller som kan fortelle (for ikke å si forklare og fastslå) at pop EP ikke har noen spesielt vitenskapelig bakgrunn.

Det er spesielt fire feilsutninger han avviser:

Fallacy 1:
Analysis of Pleistocene Adaptive Problems Yields Clues to the Mind’s Design

Fallacy 2:
We Know, or Can Discover, Why Distinctively Human Traits Evolved

Fallacy 3:
“Our Modern Skulls House a Stone Age Mind”

Fallacy 4:
The Psychological Data Provide Clear Evidence for Pop EP

Når vi kommer til den tredje og antagelig mest utbredte av disse mytene, sier Buller at

The view that “our modern skulls house a Stone Age mind” gets things wrong on the contemporary end of our evolutionary history as well. The idea that we are stuck with a Pleistocene-adapted psychology greatly underestimates the rate at which natural and sexual selection can drive evolutionary change. Recent studies have demonstrated that selection can radically alter the life-history traits of a population in as few as 18 generations (for humans, roughly 450 years).

Of course, such rapid evolution can occur only with significant change in the selection pressures acting on a population. But environmental change since the Pleistocene has unquestionably altered the selection pressures on human psychology. The agricultural and industrial revolutions precipitated fundamental changes in the social structures of human populations, which in turn altered the challenges humans face when acquiring resources, mating, forming alliances or negotiating status hierarchies. Other human activities—ranging from constructing shelter to preserving food, from contraception to organized education—have also consistently altered the selection pressures. Because we have clear examples of post-Pleistocene physiological adaptation to changing environmental demands (such as malaria resistance), we have no reason to doubt similar psychological evolution.

Moreover, human psychological characteristics are the product of a developmental process involving interaction between genes and the environment. Even if little genetic evolution has taken place since the Pleistocene, which is doubtful, human environments have changed in profound ways, as the examples above indicate. Any Pleistocene-selected genes we possess will interact with these new environments to produce psychological traits that may differ in important ways from those of our Pleistocene ancestors. So there is no good reason to think that all of our evolved psychological characteristics remain adapted to the lifestyle of Pleistocene hunter-gatherers.

Uten at biologien er kommet (eller noen gang vil komme) mange millimetre nærmere svaret på hvilken psykologi vi bør ha.

Dermed er det ikke med bakgrunn i biologien at jeg fastslår at vi bør satse mer på refleksjoner enn reflekser i møte med utfordingene vi står overfor som art og enkeltpersoner.

Og kanskje nedtone en stund alle fristende avsløringer om hvordan f.eks. ulike religiøse eller etiske impulser (f.eks. slik Dawkins pop EP'er i The God Delusion) er oppstått evolusjonært (og da med den ikke alltid dårlig skjulte underteksten at dette er bortforklart).

Uten at det er grunn til å tro at noe i nærheten av siste ordet er sagt om biologien på feltet, enten man nå er nyateist eller ikke. Men det kan være slutten på begynnelsen av debatten.

Julenissen tjuvstarter ikke

Media - og her tenker vi vel kanskje mer spesielt på Nettavisen enn mange andre - fornekter seg ikke.

Denne gangen er det altså mystiske lys over Oslo som er tema. Og siden vi snakker om selveste Lille Juleaften (mens kastanjene ristes på peisen, snøen laver og sleder klinger over sjø og land), er journalisten ikke snau om å slå på stortromma. Det er julenissen som er observert - hva ellers?

Arne Albertsen fra Tveita i Oslo tok frem fotokameraet og tok flere bilder av fenomenet.

- Vi kunne med det blotte øye se et lys som beveget seg og som virket som om det forandret størrelse. Det så ut som om det var flere mindre lys som var knyttet til et større lys, forklarer han.

- At det er ett større lys med flere mindre lys, kunne jo tydet på at det er nissens slede med reinsdyr foran..?

- Ja, dette kunne jo vært julenissen! Men jeg vet virkelig ikke hva dette kan være for noe, sier Albertsen.

Nå er det vel ingen som tar dette spesielt alvorlig, for ikke å si høytidelig. Spesielt ikke journalisten eller fotografen. Det hele handler om nada annet enn oppslag, klikk og reklameinntekter. Og litt kos og klapp og apropos i noen stressende timer mens treet pyntes, gølvet vaskes, og noen og enhver kuter tel og frå.

Men at det skal være så vanskelig å få et oppegående svar fra Knut Jørgen Røed Ødegard må bare tilskrives julegløggen eller hva han serveres en kveld som dette.

Astrofysiker Knut Jørgen Røed Ødegaard mener det kan være snakk om noe som blir lyst opp av solen.

- Det er gjerne noe oppe i atmosfæren som solen lyser på. Men det er nok en større sjanse for at dette er Sirius. Om man zoomer inn på den, så kan det se ut som mye rart, forklarer han

I realiteten er dette ikke noe annet enn det velkjente hva som helst. Enhver fotograf som har tatt et bilde av en bil eller to, for ikke å si en lyktestolpe og et vindu, mens kameraet beveges, vil fange samme motiv. Eller man kan sette et akvarium under lys, og fotografere et par gullfisker.

Det er i det hele tatt ganske så snacksent hva man kan få til med noe så moderne som et "fotokamera".

Når vi sier dette er det selvsagt ikke fordi vi mangler noen form for tro på julenissen. Det er kun fordi vi ikke tror på Nettavisen.

Og vet at julenissen aldri tjuvstarter. Eller bruker lys.

Julenissen anmeldt

Nye innfallsvinkler til juletradisjoner er ikke noe nytt.

Dermed kan du gjøre verre ting de nærmeste dagene enn å lese en anmeldelse av S.R. Littlewoods The Story of Santa Claus, fra New York Times 22. desember 1912.

Skulle du aldri ha hørt om denne er det ikke noe problem. Siden Chesterton står bak, er det garantert mer om hans tanker om bokens tema enn om boken.

Juleevangeliet 101

Enkel som jeg er, falt jeg litt for denne.



Den kan jo også være en julegave til staben i Illustrert Vitenskaps blad Historie. Og andre som måtte planlegge å skrive om juleevangeliet de neste par hundre år.

Jul med din glede

Selv om noen dager i London og på Oxford Street (for ikke å si Hamleys og HMV), kan ha gitt noen illusjoner om at finanskrisen er over, har vi motstrebende valgt å følge mistanken om at vi heller bør stole på avisene og finansministrene som bestrider dette. Til tross for at vi altså de seneste dagene har gjort ett og annet for å motvirke det hele.

Uansett er det snart jul. For ikke å si Fødselsfest. Kort sagt ønskes alle lesere av Dekodet en riktig velsignet Høytid.

Skulle noen også ønske å skape litt fred på jorden, skal vi ikke stille oss i veien.

Knokkelklang, over skog og hei

På vei til byen med alt hva livet har å by på, kan vi bare minne om at Knokkelklang legger ut neste nummer i morgen 18. desember. Som vanlig med noe for enhver smak.

For å si det mildt. Og musikk - igjen.

Legg Fossen i rør

At Erling Fossen står fram når begivenheter skal markeres, overrasker ingen. Det er nå engang noe med sirkushester og sagmugg.

At dette stort sett ikke handler om mer enn å ville provosere, sjokkerer heller ikke lenger. Mens han i fjor forutsigbart nok kalte Al Gore for kristenfundamentalist (altså det verste skjellsordet som tenkes kan), er det denne gangen Max Manus og motstandsbevegelsen han vil sabotere.

Og logikken er usvikelig i kronikken i Aftenposten.

Bare for å ha slått fast med én gang: Motstandskamp er råtten kamp, og rammer nesten alltid sivilbefolkningen mye hardere enn de krigende parter. Skal vi tolke Haag-konvensjonen fra 1907 og kapittelet om landkrigsordningen svært snevert, er motstandskamp av norsk type egentlig en krigsforbrytelse, fordi en soldat skal bære sin uniform (i dette tilfellet den norske uniformen), ikke forkle seg som sivil, og vise sine våpen åpent. En av intensjonene her er å skille mellom de krigende og de sivile for derved å spare sivilbefolkningen.

Av dette lærer vi hvem som er heltene for Fossen under krigen. Og hvor lite han kjenner av historien.

Var det noe som kjennetegnet aksjonene, i det minste den som var organisert fra England, var det nettopp at man skulle bære uniform. At tyskerne likevel ikke tok det så nøye med Haag-konvensjonen, kan nok ikke skrives på motstandsbevegelsens kappe.

Det overrasker etterhvert heller ikke hvem som i følge Fossens logikk nå bør hedres. Vi snakker da ikke bare om alle som unnlot på noen måte å markere motstand under krigen, og dermed heltemodig unngik å råke sivilbefolkningen.

Nei, skal noen virkelig hylles, må det være de helt store heltene, de som samarbeidet med tyskerne fra første stund.

Uten Quisling og NS ville Norge kort sagt ha kommet langt dårligere ut av krigen. De stiller i en helt annen klasse enn de simple krigsforbryterne i motstandsbevegelsen. Også Aftenpostens redaksjon bør klappes fram for sitt uunnværlige bidrag til Norges sak under krigen.

Det er med andre ord på høy tid å reise en statue over RiksMinisterpresidenten og hans hoff på Slottsplassen eller et annet høyverdig nasjonalt sted. Erling Fossen bør snarest organisere en modig aksjon for å oppnå dette.

Vi kan godt tipse ham om hvor han kan finne de som vil skrive under først.

GK lives

For tilfeldig forbipasserende som måtte være YouTube challenged, følger her noen av de beste innslagene knyttet til GKC.

Vi kan ikke gjøre annet enn å starte med den eneste lengre videoen som så vidt vites finnes.



Sa går vi over til en lettere weird, men samtidig varmende animasjon av en ørliten del av Ballad of the White Horse, et episk dikt om Kong Alfreds seier over vikingene, nærmere bestemt de to første versene av Bok IV: The Woman In The Forest:



Skulle du pussig nok ikke helt få med deg teksten, kommer litt trøst og støtte her:

Thick thunder of the snorting swine,
Enormous in the gloam,
Rending among all roots that cling,
And the wild horses whinnying,
Were the night's noises when the King
Shouldering his harp, went home.

With eyes of owl and feet of fox,
Full of all thoughts he went;
He marked the tilt of the pagan camp,
The paling of pine, the sentries' tramp,
And the one great stolen altar-lamp
Over Guthrum in his tent.

Vi runder av med en dramatisering hentet fra The Ball and The Cross, om ikke annet så for å markedsføre tredje sesong av den aldeles utmerkede TV-serien om GKC (som paradoksalt nok ikke når opp blant ti på topp i Dekodets kåring).

Multiverset og annen kvasivitenskap

Når jeg hører noen snakke om multiverset, er det ikke til å komme forbi at det rykker i skeptikermusklene. Saken ble ikke spesielt bedre da jeg leste Martin Gardners oppgjør med dette i Are Universes Thicker Than Blackberries?: Discourses on Godel, Magic Hexagrams, Little Red Riding Hood, and Other Mathematical and Pseudoscientific Topics , en bok jeg anmeldte i Humanist for noen år siden.

Tendensen til å blande østlig mystikk med moderne vitenskap er i det hele tatt påtagelig hos enkelte skribenter med vannskrekk for kristen tro.

Ikke minst er det lettere interessant når noen til og med omtaler dette som en testbar hypotese. I beste fall er dette en høyst indirekte mulighet, via en mengde om og men og teoretiske betraktninger med araber flikk flakk, i verste fall direkte nonsens.

Hvordan man skal teste noe som tilhører et annet univers, er av de mer spennende laboppgavene som kan gis. Vi får i det hele tatt se an den videre utviklingen i århundrene fremover.

Men siden det nå engang nærmer seg julehøytiden, kan anbefales å følge denne ledestjernen. Her henvises til en av fysikerne som jeg leser med størst interesse, Roger Penrose, som opptar atskillige centimetre i hylla.

Is there a way to test the proposition that we live in a multiverse. Roger Penrose of Oxford University in his book The Road to Reality, pp. 762-5) has argued that if our universe is but one member of an infinite world ensemble of randomly varying universes, then it is overwhelmingly more probable that we should be observing a much different universe than that which we in fact observe.

Penrose calculates that the odds of our universe’s low entropy condition obtaining by chance alone are on the order of 1:1010(123) (this is under the Weyl Curvature hypothesis). The odds of our solar system’s being formed instantly by random collisions of particles is, on the other hand, about 1:1010(60), a vast number, but inconceivably smaller than 1010(123). If our universe were but one member of a collection of randomly ordered worlds, then it is vastly more probable that we should be observing a much smaller universe. Observable universes like that are much more plenteous in the ensemble of universes than worlds like ours and, therefore, ought to be observed by us if the universe were but one random member of an ensemble.

If our universe is but one random member of a multiverse, then we ought to be observing highly extraordinary events, like horses and unicorns popping into and out of existence by random collisions since these are vastly more probable than all of nature’s constants and quantities falling by chance into the virtually infinitesimal life-permitting range. Penrose concludes that multiple universe explanations are so “impotent” that it is actually “misconceived” to appeal to them to explain the special features of the universe. I wouldn’t take as cynical a view as that; I find it conceivable that the cosmos could be much larger than this one universe. But such a view is metaphysics; it is not scientific and it is important to know the difference.

Fristelsen til å forlate vitenskapen er ofte stor når man kommer til spørsmål som har å gjøre med livssyn. Enten man snakker om Snåsamannen eller multiverset.

På Sæterbakken

Skulle noen ha interesse av å se hva Stig Sæterbakken - mannen som igjen imponererte mer med kjeften enn teften da han inviterte David Irving til litteraturfestivalen på Lillehammer - sier i sin forsvarstale, er det bare å stikke hodet inn i dagens Aftenposten.

Intervjuet er dessverre ikke lagt ut på nett, så vi får eventuelt komme tilbake til lengre sitater. Men det er tydelig at Sæterbakken ikke tar spesielt mye selvkritikk og oppfatter det hele som en massiv kampanje fra den kjente gruppen bortimot en samlet kulturelite og presse.

Hans evne til å holde seg til saken vises også når han trekker linjer til det han betegner som den "selvtilfredse og moralistiske" venstresiden som kalte Hans Fredrik Dahl for nazist, fordi han i en Quislingsbiografi rett og slett beskrev dennes filosofi universismen.

Hva som egentlig var ankepunktene mot Sæterbakken tar han det imidlertid ikke så nøye med. Når han da ikke bare blåser i det.

Verdens beste TV-serier - sjette plass

Selv om plasseringen kan diskuteres, er det ikke mye tvil om at den godeste Simpson-familien fortjener en plass høyt oppe på listen over de beste TV-seriene.

Grunnen er ikke bare at tegnefilmer alltid er morsomme (det er de forøvrig slett ikke), men også fordi vi her har å gjøre med en opphavsmann og manusforfatter som vet å ta amerikanske, ja ofte menneskelige, fordommer og dårskaper på kornet.

For ikke å si grådighet, tanketomhet og egosentrisitet i sin alminnelighet, enten man er Jørgen hattemaker eller kong Burns.

Og hvor alt slik fører.

Simpsons er i et hele tatt en serie med fokus på konsekvenser. Koblingen av genialt avvæpnende moralisme og amerikansk feel good-isme med tungen vel plassert i kinnet overgår alle andre serier.

Matt Groening er i det hele tatt av de større idémakere i TV-verdenen, enten vi snakker om samtid eller fremtid.

Skulle du likevel synes Simpsons blir for treigt, er det bare å prøve seg på spinn off-serien, ihvertfall tegnemessig, Futurama. Du vil ikke bli skuffet.

Særlig ikke hvis du har noen snev av sans for år 3000, enøyde damer og tvilsomme blekkspruter. For ikke å si en robot som oppfører seg mer som menneske enn mennesker.

Men det skal mye til for å synes at Simpsons er for treigt.

Ikke minst fordi serien på en måte som unngår den sure bismaken av klisjeer også handler om både skjønnhet og sannhet, selv om det kan skorte på godheten (og ikke alle tar det like nøye med sannheten - eller skjønnheten). Uten at noen dermed forledes til å tro at livet handler om å kutte i svingene og strebe etter å bli en kynisk kjeltring.

Det er til og med rom både for kirke og Gud, sånn litt innimellom, og ikke utelukkende på medieverdenens vis.

Selv om den ikke alltid like godeste Homer nok på dette området er mer folk flest enn folk flest. I motsetning til nabo Flanders som forøvrig fortjener en egen TV-serie. Som mange av bipersonene. Dette er kort sagt omtrent som i Dickens.

Nå må det nok innrømmes at serien ikke er like god i alle episodene i alle årene. Det skal litt til å fornye seg, selv i en tegnefilmserie. Men det er et forbløffende mangfold og nivå på serien hele veien. Mye tyder på at det man sparer på sminke, tar man godt igjen på manus.

Som man skjønner er Dekodet tilbake. Enda litt mer enn nesten.

Nesten tilbake

Men bare nesten.

Designet

Så lenge det varer er det altså et lite intermezzo i adventsdesignet, for å markere gårsdagen og at designeren var ukjent med jubileet.

Lover at det ikke skal gjenta seg på neste 50-års dag.

Dekadet

Siden nyheten er ute, er det bare å bryte samme og tilstå at det er rundt år i dag.

Feiringen startet på fredag med tre gode venner, pølser, prat og behørig avspilling av ELP video bootlegs i atskillige timer. Lørdagen var vi 30 i stua til en tross alt rimelig uformell feiring, mens vi roet ned i går med skarve 11 i omtalte rom.

Det hele ble fulgt opp med (mer eller mindre) surprise party på jobb i dag. Hyllingen og hylingen har med andre ord vart fire dager til ende.

I det hele tatt anbefales å feire runde år, selv om det går hardt utover blogproduksjonen.

Fortid og fremtid for 50 år siden

Adventens ankomst

Siden det går mot Jul og Fødselsfest, og vi er godt inne i advent, kan vi bedrive verre ting enn å gi Dekodet noen anstrøk av høytiden.

En takk til Ragnar for danderingen.

Punktligheter

Harald strødde noen tanker i min retning og da er det bare å bli så kjedelig at man følger reglene:

1. Du må linke til den bloggen som tagget deg.
2. Lag en liste med seks (u)interessante ting om deg selv.
3. Tagg fem andre blogger, la dem vite det ved å kommentere på deres blogg.

Jeg rekker dessverre ikke å gjøre det mer uinteressant enn som så:

1: Jeg har 56 bøker på nattbordet og ved siden av sengen
2: Jeg har komplett samling av Morgan Kane
3: Jeg har vært mer på Fornebu enn faren min som er pensjonert flyver og flyinstruktur
4: Den første LP'en jeg kjøpte var In The West med Jimi Hendrix (1973)
5: Jeg har vært i London rundt 25 ganger
6: Jeg hadde Morten Krogvoll (han, ja) som fotballtrener på gutte- og juniorlaget

Det hele sendes videre til Katolikken, Den tvilsomme, Ungkristen (det teller for to) og Martin, siden dette kan være en ting han er interessert i.

Obatman

Jeg jobber i en sammenheng med å se på en elektronisk programguide for TV.

Underveis lager vi stadig dummier med blurber for programmer, og tar det ikke så nøye om tekst, logoer og bilder stemmer overrens.

Men akkurat denne stemte nok bedre enn mange hadde trodd.

Planet Narnia

Det er snart jul, en høytid som sammen med påsken etter tradisjonen er sesong for Tolkien og Lewis. I fravær av en ny Narnia-film, må vi nøye oss med en aldri så liten nyhet.

Det har tatt over 50 år, men nå er det altså klarlagt hva som var det egentlige målet som C.S. Lewis hadde med å skrive om Narnia. Og hva annet kunne det være for en som var opptatt av middelalder og science fiction?

Jo, å fokusere på planeter.

Det er Norman Stone som kan fortelle dette i et oppslag om en dokumentarfilm som vil bli vist på BBC i påsken. Det hele er basert på Michael Wards utmerkede Planet Narnia: The seven heavens in the imagination of C. S. Lewis. Det var

Lewis's scholarship that led him to the idea. He was fascinated with the medieval view of the heavens, which he saw as "tingling with anthropomorphic life, dancing, ceremonial, a festival not a machine".

Planetene vi snakker om er for det første Jupiter.

The Lion, the Witch and the Wardrobe is written to embody the qualities associated with Jupiter – the "king of the seven heavens" who was connected to the passing of winter and the coming of summer, claimed Ward.

Og så følger planetene på rekke og rad.

Prince Caspian, he claimed, is the Mars story – Mars is the god of war, and the novel is the story of the civil war to drive out the usurping King Miraz. Mars is also the god of woods and forests, he added, "hence the continual use of tree imagery throughout the story and the appearance of "silvans" at the final battle, who never appear in any other Chronicle". Reepicheep, meanwhile, is a "martial" mouse, and Miraz frets over his "martial policy".

The Voyage of the Dawn Treader is linked to Sol, or the sun, he said: Aslan is seen flying in a sunbeam, the sun's rising place, "the very eastern end of the world", is the ship's destination, and magical water turns things to gold, the solar metal.

The Silver Chair is linked to Luna, the moon, the planet closest to Earth, according to pre-Copernican astronomers. The Horse and his Boy embodies the qualities of Mercury, Venus is linked to The Magician's Nephew, and Saturn, "the worst planet, the one whose influence could most easily go bad", to The Last Battle.

Som mange ivrige teorier høres denne rimelig tilforlatelig ut. Selvsagt med behørige forbehold om at selv om det er mulig i dag å tenke på den måten, er det ikke dermed sagt at Lewis tenkte slik.

Men så kommer en heller pussig konklusjon.

Stone said the discovery would make the author part of today's debates over religion. "This is a piece of Lewis which has remained untouched for 60 years – it blows the dust off, brings him into the light of day with Dawkins and the neo-atheists Pullman and Hitchens," he said. "It's fresh Lewis, as if he was standing up in the debating chair saying 'this is my worldview'. Lewis's stance was incredibly different to that pushed by [today's] bleak populist view."

Nå er det ikke noe direkte nytt at Lewis og Tolkien også appellerer til vår fantasi. At dette på mange områder fungerer langt bedre og dypere enn nyateistene, er heller ingen bombe. Men at akkurat konjunksjonen mellom romaner og planeter skulle gjøre Lewis aktuell i konkurransen med HDHD-feltet, minner litt vel mye om markedsføring.

På den annen side er det kanskje i det ikke alltid like edle spill å få oppmerksomhet, at den største likheten ligger.

Planet Narnia står uansett på ønskelisten.

T'is The Season

Dagens julekalenderoverraskelse er denne knitrende nye coverversjonen av I Believe In Father Christmas.

Selv om originalen er enda bedre og lyden ikke helt god, er det tydelig at låten er blitt et britisk juleikon på linje med John Lennons sesongsang. Selv om en merker seg en og annen strategisk tekstendring.

Hva er så RED(Wire)?

Du kan gjøre mindre pretensiøse ting enn å høre på denne karen.

Snåsa? Så sa Skepsis!

Siden jeg nå gikk tapende ut av konkurransen med Snåsamannen på bokmessen forrige helg (debatten mellom undertegnede og Per-Bjarne Ravnå om Den historiske Jesus trakk drøyt 12 tilhørere), er det flott se at flere er lettere skeptiske til fyren.

Samtidig som jeg er veldig imponert. Veldig.

Grunnen er mindre "helbredelsene" enn hans rakryggete antikommersielle holdning. Og at han lover intenting. Han oppfordrer til og med de som kommer til ham om å søke lege.

Det er bare å gi seg helt over. Ihvertfall litt.

I fravær av særlig mye tid til lengre analyser må vi dermed nøye oss med å koke andre og høyst utmerkede halvdel av Skepsis sin kloke og klarsynte (pun intended) konklusjon:

Gjerstad er en "tradisjonell" folketroshelbreder, ikke en moderne entreprenør. Han tar ikke betaling for virksomheten. Han garanterer ingen helbredelse. Han ber ingen slutte å gå til lege. Han stiller opp, som best han kan, på de vanskeligste tider, for mennesker som henvender seg i nød. Og det er ikke det minste merkelig at han tror på egne angivelige evner når han får dem sosialt styrket gjennom tusenvis av henvendelser og takksigelser. Kritisk testing er kontraintuitivt og vanskelig.

Og når det kommer til Gjerstads uttalelser om deler av det alternative markedet, så har de en retning og et engasjement som kunne vært klippet fra de sintere skeptikere. Til Morgenbladet i går sier han for eksempel:

Det er noen som kaller seg healere, vet du. Som står ved hvert veikryss og tjener penger, 300-400 kroner timen. Man burde bruke kvakksalverloven mot dem. Det er en healer som har et skilt hvor det står at 90 prosent av dem han behandler blir friske. Politiet burde sett på slike. ... Folket skal være litt forsiktig med dem som kaller seg healere. Gå til legen. Kom til sykehuset. Få en undersøkelse, ikke gjem deg og vær redd for å gå til legen.

For dem som måtte tenke at dette er en engangsforeteelse, så har jeg hørt det før, og det gjentas til Adresseavisen i dag. En kjent kreftpasient forteller om henvendelsene han får fra "healere" som vil selge ham behandling og garanterer effekt. (Kudos til Adressa for å skrive om det så tydelig kritisk - det er dessverre ikke vanlig kost.) Gjerstad er sitert på blant annet følgende:

Dette er en av få ting som gjør meg forbanna. ... Det er bare tull å ringe folk og si at man skal ta bort smertene. Det er svart juggel. Rent bedrageri.
Så forteller han om tilsvarende erfaringer da han selv ble syk, og egen handling: Han fikk operasjon på sykehus og ble frisk.

Selv om fenomenet "Snåsakaill'n" har et stort potensiale for å spre dårlig belagte forestillinger og uholdbare praksiser ytterligere, så "Snåsakaill" Gjerstad har en intern tyngde til sin moralske harme som ikke så lett kan dupliseres for oss uenforstående. Og det balanserer muligens regnskapet ganske mye. Hvis healerbransjen generelt hadde den typen holdninger og integritet, ville den kun interessere meg på samme måte som bønnegrupper: som sosio-kulturelt fenomen der mennesker støtter hverandre gjennom religiøse sammenkomster.

Her kan vi jo legge til for vår egen del et og annet forbehold om at vi har erfart gjennom årene at også bønnegrupper kan få resultater, selv om det er vanskelig å bekrefte slikt vitenskapelig.

Så langt i likhet med Snåsamannen. Så lenge det varer.

Dekodets nådeløse dom: Dette er for treigt og for lite

Jepp, vet det og liker det ikke.

Men akkurat nå tikker det nådeløst ned til julenummeret av det lokale menighetsbladet (dermed kunne vi slå noen fluer i smekk med forrige artikkel), eget litt vel runde år, noen par timers foredrag her og der, for ikke å si en tre fire artikler til øst og - ikke minst - vest.

Saken blir ikke veldig mye bedre av en såpass utaktisk manøver som å begynne å lese i superutgaven som nå er ute av Terry and The Pirates. Plata er nok neste, hvis Amazon og andre pushere får det som de vil.

Det hører vel med at jeg jobber i IT-bransjen og dermed har ett og annet å fordrive hverdagen med.

Og slik går no dagan.

Dekodets nådeløse dom: Illustrert Vitenskaps Historie er full av feil

Vi snakker om en solid tradisjon. Et av de tryggeste tegn på at det nærmer seg en høytid er medias oppslag og overskrifter om funn som avslører Bibelens bommerter.

Denne gangen er det Illustrert Vitenskaps Historie (IVH) 17/2008 som kan fortelle oss om "Historikernes nådeløse dom: Juleevangeliet er fullt av feil".

Dette slås ikke bare opp over seks sider inne i bladet, men både på forsiden og i lederen:

I følge juleevangeliet satte Jomfru Maria Jesus til verden i en stall i Betlehem. Så kom de tre vise menn til stallen - ført dit av en ledestjerne - og hedret jødenes nyfødte konge med gaver. Eller?
Hvis vi ser nærmere på Lukas- og Matteus-evangeliene kommer det frem at de er temmelig uenige om hendelsesforløpet. De blir også stemplet som lite troverdige kilder av historikere".

Siden det er én måned til jul i dag, skal vi se litt på hva bladet avslører.

Ingressen slår an tonen.
- Maria het egentlig Mirjam - fordi hun (hold dere fast) ikke var greker.
- De tre vise menn var mystikere.
- Jesus ble født i år 6.

De to første tingene altså helt normale vurderinger ut fra Bibelteksten. Men siden artikkelen som så mange andre argumenterer for at Jesus mest sannsynlig ble født år 7 f.Kr., er det siste feil. Eller et klart tegn på uenighet i redaksjonen om hendelsesforløpet.

Vi ser allerede her at vi i realiteten har å gjøre med et oppslag som blander hummer og kanari (eller ribbe og kalkun) og ikke tar det så nøye med om man egentlig snakker om Lukas og Matteus, eller folkelige forestillinger. Det viser seg at det ikke er så mye juleevangeliet som er feil, men hva folk husker av det, og etablerte tradisjoner.

Og dermed kan vi lære mangt. Ikke minst om hva evangeliene faktisk sier.

Men ikke så mye om hva ens egne kilder legger opp til. Når vi ser på hvor IVH har stoffet fra, er det interessant hvilke tre man lener seg til.

Den ene er ikke uventet den frafalne katolikken Geza Vermes sin bok om The Nativity: History and Legend, skrevet i 2006 da Vermes var over 80 år. Men det overrasker at den andre er Luke Timothy Johnsens The Real Jesus. Dette er en kostelig bok om pretensjoner og prestisje knyttet til spesielt amerikanske universiteters behov for stadig å skrive noe nytt om den historiske Jesus.

Mens den tredje boken er Sanders' The Historical Figure of Jesus som var en av de som på forbilledlig vis satte forskerne tilbake på sporet av at Jesus faktisk var en jøde. Noe som innebærer at juleevangeliet bør oppfattes som noe annet enn uttrykk for hellenistisk mystikk knyttet til f.eks. jomfrufødsler.

Hadde IVH's ansvarlige også lest og lært av Johnsen, ville de vært noe mer forsiktig både med ingressen og overskriftene, samt atskillige av kommentarene i selve oppslaget. Det er sjelden å se noe som i større grad illustrerer hans poeng om at mye av Jesus-forskningen er drevet av lengselen etter overskrifter.

Hva er så man mener skal skape overskrifter i bladet?

For det første at historikerne sensasjonelt nok i følge IVH mener at Maria antagelig ikke var jomfru. Man rystes i sjelen over hva som blir det neste de kan få seg til å tro. Og over frekkheten ved at historikerne velger ikke lenger å holde dette for seg selv, men nå går ut og røper det hele i 2008.

Grunnen er selvsagt ikke (ihvertfall nevnes ikke noe slik) at historikere per faglig metode må avvise mirakler. Nei, dette er den gamle historien om at den greske utgaven av Det gamle testamentet skal ha oversatt "ung kvinne" til "jomfru". Koblet med rykter om voldtekt og utroskap, for ikke å si at tidsånden favoriserte at herskere skulle være født av jomfruer, er det klart at Mirjam nok slo i Josef en skrøne.

Eller kanskje det var en konspirasjon?

For det andre viser det seg at Jesus ikke ble født i en stall. Altså igjen en normal tolkning siden ordet stall ikke er nevnt i teksten, selv om Jesus kan ha blitt født i et rom som også rommet noen husdyr. "Feilen" ligger dermed i juledekorasjonene og ikke i Bibelen.

Som omtalt i en omtrent tilsvarende artikkel for over ti år siden i "Da kvinnen fikk sjel - og andre historier".

For det tredje avsløres at de hellige tre konger ikke var konger, ikke hellige og ikke tre. Man holder seg med andre ord igjen til teksten som den står.

Eller nesten. For IVHistorie sniker inn at "I følge Matteusevangeliet kom noen vise og hellige konger med gaver". Noe som igjen er en direkte feil. Evangeliet snakker kun om "vismenn fra Østen" (magoi). Dette kan ha vært alt fra drømmetydere og astrologer til trollmenn eller zoroastriske prester. Matteus omtaler dem rett og slett ikke som konger eller hellige ett eneste sted. Eller som tre.

Så kommer en annen kortslutning. IVH nevner at "Ifølge Bibelen dro mennene fra Østen til Jerusalem fordi de hadde sett en spesiell stjerne mot øst. Men Jerusalem bør logisk sett ligge vest for Østen, så mennene hadde altså gått i stikk motsatt retning av stjernen."

Dette viser igjen hvor lett det er å lese en tekst på andre måter enn de som leste den dengang. Poenget med å se en stjerne i "øst" er rett og slett at det var der den gikk opp hver morgengry. Og "stjernetydningen" handlet ikke om å følge en magisk stjerne som beveget seg foran dem til Jerusalem, men å tolke hva dette betydde - symbolsk.

Nå kan man jo selvsagt være skeptisk til hele stjerneopplegget. Men hvis man først skal si at teksten tar "feil", må man både lese hva den sier og se om det finnes rimelige tolkinger.

Den mest vanlige er at det er snakk om en ganske sjelden sammenstilling av Saturn og Jupiter i år 7 før Kristus. Planetene stod så tett sammen at de ble regnet som ett tegn. Mens Jupiter var et symbol på den øverste Gud, var Saturn symbol på jødene. Det var dermed mulig å lese dette som at den høyeste Gud - eller konge - skulle bli født hos jødene.

Nå har mange sett denne sammenhengen, minst så langt tilbake i tiden som Kepler på 1600-tallet. Noen mener også at om vi følger disse planetene i forhold til fikstjernene, går de stort sett i samme retning, men gjør av og til en slags sløyfebevegelse hvor de stanser og så går tilbake før de stanser og går fremover igjen. Sett fra jorden.

Når vi leser om stjernens "stillstand" over Betlehem sier grunnteksten hos Matteus noe som kan oversettes med at "stjernen i sin frem og tilbakegang sto stille". Planetene beveget seg tettere dag for dag til de sto sammen noen uker fra 29. mai 7 f.Kr. Dette gjentok seg fra 29. september. Og det hele skjedde en tredje gang – fra 6. desember til mars år 6 f.Kr.

Kanskje var det under denne siste at vismennene gikk fra Jerusalem til Betlehem. De kunne da se planetene sammen på en måte som ”pekte” mot Betlehem. Noen astronomer har også ment at rett utenfor byen ville dette lyse mot et område med grotter – der fødselskirken senere er bygget. Av alle mulighetene er dette den som passer best, til dels forbløffende, astronomisk.

Samtidig som også denne har noen svakheter. Blant annet at det er 7 måneder mellom sammenstillingene – og ikke 2 år som man skulle tro siden Herodes i følge Matteus ser ut til å ha ment at guttebarnet kan ha vært 2 år. Eller kanskje han bare tok godt i for å være på den sikre siden.

Det pussige er at sammenstillingsteorien er beskrevet i IVH to sider lenger fram. I likhet med Matteus og Lukas viser det seg at IVH ikke ser ut til å vite om hverandres skriverier, eller ikke sammenligner egne artikler fra side til side. Vi skal ikke spørre om man eventuelt igjen er temmelig uenig om hendelsesforløpet.

Samme sted skriver journalisten forøvrig igjen som om man skal "følge stjernen" fysisk. Som altså er noe annet enn å følge hva den sier - symbolsk.

Likevel gir dette - sammen med at Herodes etter alt å dømme døde i år 4 f.Kr. - gode indikasjoner på at Jesus sannsynligvis ble født i år 7 ”før Kristus”.

Noe som er poenget i neste avsløring som IVH bringer til torgs. Igjen et velkjent, uproblematisk og saklig poeng. Vår tidsregning ble rett og slett beregnet feil av en munk på 500-tallet.

Det viser seg til og med at Jesus antagelig ikke var født i desember, siden det var gjetere i nærheten.

Så kan vi være enige i at det er en utfordring å få folketellingen til å stemme. Men dette som regnes som et av de genuine problemer i selve teksten, tar IVH sympatisk lett på. Man avviser ikke muligheten for at Kvirinius kan ha hatt "andre administrative poster" før Herodes sin død og dermed kan knyttes også til en begrenset folketelling på den tiden (ev. til den som det faktisk fortelles at Augustus gjorde i år 8 før Kristus) og ikke kun til den han var ansvarlig for i år 6.

De to siste "feilene" handler om at Jesus antagelig ikke var født i Betlehem og at det er ingen andre kilder som omtaler at Herodes beordret at alle guttebarn under to år i Betlehem skulle drepes. Man går for det sistnevnte ikke inn på at dette nok var et svært begrenset antall barn (ti? tjue?) i dette lille området, og at historieskriverne over 70 år senere (Josefus) hadde mer enn nok av annet ved Herodes sitt liv å henge seg opp i.

Man kan i det hele tatt argumentere fram og tilbake på begge disse punktene om man er i det lunet. Men det er et viktigere poeng at det heller ikke her er slik at historikerne har slått fast noen feil. I stedet mener man at dette ikke er sannsynlig. Historikere forsøker i det lengste ikke å være skråsikre. Men man konkluderer som man gjør fordi man mener det finnes for lite indisier utenom bibeltekstene for dette (og historikere kan ikke ta Bibelen som sann bare fordi det står der). Og man mistenker at Jesu fødsel er lagt til Betlehem for å få det til å stemme med en messiasprofeti.

Konklusjonen er enkel - og motsatt av hva bladet hevder på forsiden, lederplass og over seks sider med oppslag. Det er mindre juleevangeliet, enn IVH som er fullt av feil.

Kan vi få anbefale at man neste jul skriver minst like edruelig som Lukas og Matteus?

Aksjer i minus

Oppløftende børsnyheter, for en gangs skyld.

Krisestemning på Oslo Børs
120 aksjer står i minus.

Godt det ikke er krise, men bare krisestemning.

Og jeg tar gjerne en million av de aksjene som står i minus. Nei, ti millioner.

Bukkene Bruse på Kongsberg søndag

Skulle du ikke være et troll, og i nærheten av en bil eller et tog (eller aller helst en kane) på søndag, kan du gjøre langt verre ting enn å ta en tur til Kongsberg kirke.

Ikke minst fordi det som står på menyen er Bukkene Bruse, en av Norges vakreste, mest virtuose og innovative folkemusikkgrupper, som spiller fra klokka 19.

Gruppen består av ingen ringere enn Annbjørg Lien, Kirsten Bråten Berg, Steinar Ofsdal og Bjørn Ole Rasch. Kjent både fra egne prosjekter og samarbeid som dette.

Det er ikke lett å finne bedre måter å tilbringe en søndagskveld enn med høytid, halling og hammond (eller ihvertfall helstøpt tangenttraktering).

Selv om du selvsagt har alle platene med Bukkene Bruse og Annbjørg Lien fra før.

Het debatt

De seneste årenes klimadebatt har i perioder minner mer om stand up, kjendiseri og politisk revirmarkering, enn en eh... klimadebatt.

Og det ser ikke ut til å gi seg. Foreløpig er seneste person som er tatt med buksene nede, James Hansen, som nylig rapporterte at årets oktober hadde vært den varmeste noen sinne.

Det hele viser seg nå å være basert på en målefeil. I stedet for nye målinger, klarte man å gjenta forrige måneders målinger. Ikke helt uventet viser det seg at sommermålinger gir atskillig høyere temperaturer enn høstmålinger.

A surreal scientific blunder last week raised a huge question mark about the temperature records that underpin the worldwide alarm over global warming. On Monday, Nasa's Goddard Institute for Space Studies (GISS), which is run by Al Gore's chief scientific ally, Dr James Hansen, and is one of four bodies responsible for monitoring global temperatures, announced that last month was the hottest October on record.

Forklaringen var som nevnt av det enklere slaget.

So what explained the anomaly? GISS's computerised temperature maps seemed to show readings across a large part of Russia had been up to 10 degrees higher than normal. But when expert readers of the two leading warming-sceptic blogs, Watts Up With That and Climate Audit, began detailed analysis of the GISS data they made an astonishing discovery. The reason for the freak figures was that scores of temperature records from Russia and elsewhere were not based on October readings at all. Figures from the previous month had simply been carried over and repeated two months running.

Saken blir ikke bedre av at nevnte Hansen er en av de aller viktigste premissgiverne i debatten om global oppvarming.

A GISS spokesman lamely explained that the reason for the error in the Russian figures was that they were obtained from another body, and that GISS did not have resources to exercise proper quality control over the data it was supplied with. This is an astonishing admission: the figures published by Dr Hansen's institute are not only one of the four data sets that the UN's Intergovernmental Panel on Climate Change (IPCC) relies on to promote its case for global warming, but they are the most widely quoted, since they consistently show higher temperatures than the others.

If there is one scientist more responsible than any other for the alarm over global warming it is Dr Hansen, who set the whole scare in train back in 1988 with his testimony to a US Senate committee chaired by Al Gore. Again and again, Dr Hansen has been to the fore in making extreme claims over the dangers of climate change. (He was recently in the news here for supporting the Greenpeace activists acquitted of criminally damaging a coal-fired power station in Kent, on the grounds that the harm done to the planet by a new power station would far outweigh any damage they had done themselves.)

Dette er ikke første gang nevnte Hansen har begått blundere i full offentlighet, så langt uten at det synes å ha fått konsekvenser for oppfatningen av realitetene eller hvordan hans tall brukes i debatten.

Yet last week's latest episode is far from the first time Dr Hansen's methodology has been called in question. In 2007 he was forced by Mr Watts and Mr McIntyre to revise his published figures for US surface temperatures, to show that the hottest decade of the 20th century was not the 1990s, as he had claimed, but the 1930s.

Med andre ord ingen grunn til å vente en mindre het debatt fremover, selv om tonen mellom enkelte av aktørene blir stadig kjøligere.

Doktoren kommer

Siden sesong 4- boksen er sluppet, kan vi benytte anledningen til å minne om at sesong 5 som vanlig innledes med julespesialen 25. desember.

Og at det nå er lagt ut en preview av åpningen på den.

Eia var vi der.

100 år med paradokser

Litt vel hektisk på dagtid disse dagene, og litt vel andpusten på kvelden, men noen ting skal det nok bli en råd med å kommentere også denne (pust) uka.

Først ute i så måte er Christianity Today's spaltist Lyle Dorsett sin ikke helt overraskende begeistring for årets 100-årsjubilant, Chestertons Orthodoxy.

Chesterton was quite witty, and Orthodoxy is packed with pithy quotes. Which is your favorite?
My favorite is Chesterton's understanding of why "I could feel homesick at home." It appears at the end of chapter five, "The Flag of the World." Chesterton wrote, "Christian optimism is based on the fact that we do not fit in to the world. I had tried to be happy by telling myself that man is an animal, like any other which sought its meat from God. But now I really was happy, for I had learnt that man is a monstrosity. I had been right in feeling all things as odd, for I myself was at once worse and better than all things."

Altså omtrent som dette oppslaget i CT.

Men det er ingen tvil om at boka får velfortjent honnør, selv om den er skrevet i en stil som allerede da den kom ut vakte reaksjoner. Her hadde altså noe så tvilsomt som en lystig journalist den frekkhet ikke bare å uttale seg om dype og store spørsmål, og det på måter som fikk flere enn denne gruppen folk flest til å tenke, men også å argumentere i favør av noe så forstokket som (hold dere fast) kristen tro. Med humor, som ikke var så rent lite morsom og meningsfull. Selv om det kunne sitte langt inne å vedgå det.

Det var nok en og annen som skuttet seg og tenkte at det får da sannelig være grenser - hva blir det neste?

At han skulle begynne å skrive drikkeviser eller krimfortellinger? Tegne karikaturer? Starte politisk parti? Lage salmer? Bli utnevnt til æresdoktor ved flere universiteter? Skrive så sentrale og symbolske dikt at de ble sitert på lederplass i Times da det så som mørkest ut for hele nasjonen?

For ikke å si bli norske kvinnelige nobelprisvinneres favorittforfatter. Eller en foregangsmann for denne verdens skeptikere.

Eller det helt utenkelige, en journalist som ikke bare feires, men leses, over 70 år etter sin død.

Sankt P3

Det er ikke vanskelig å istemme noen heller dissonante akkorder når Håkon Moslet har bestemt å ta Harald Are Lund av et av de mest spennende musikkprogrammer i norsk radio.

Melodien blir ikke mye bedre av at vi her snakker om den radiopersonligheten i Norge som i størst grad har klart å skape interesse for ny, kreativ og spennende musikk. Og det helt siden han begynte i NRK i 1967.

Da jeg intervjuet Harald for Backstage for noen år siden, var det da heller ikke få anekdoter han kunne dele fra et langt liv i musikkjournalistikken. Som en av de som aldri har vist tegn til å stivne, har han i stedet synliggjort at evnen til å oppdage ny musikk handler mindre om alder enn om holdning og ekte interesse.

Men Moslet gir seg ikke der (og, ja, jeg er litt i hetsehumør i dag). Han har ingen problemer med å provosere på flere av områdene der enkelte av oss har sine kjepphester. Han klarer dermed på en forbausende måte også å bomme på notene når han skal kommentere sin egen oppvekst i en kristen familie. Faren, en fremtredende kommune- og fylkespolitiker for KrF, beskrives slik.

Han er avholdsmann, personlig kristen og har sterke overbevisninger, uten å være fatalist.

Det hadde vært forståelig om Moslet hadde sagt "uten å være fanatiker" eller "uten å være fundamentalist". Nå er det selvsagt en teoretisk mulighet for at han faktisk sa noe slik, men samtidig er det ikke lite pussig om journalisten likevel skal ha klart å taste inn fatalist. Og hvis ikke retteprogrammet er i hendene på grupperinger vi ikke liker å tenke på, er det lite trolig at det lander på fatalist fra noen av de mer opplagte alternativene.

Og dermed er vi altså over i en verden som handler mer om islam eller folkelig skjebnetro. Hvis det er noe som kjennetegner norske kristne i alminnelighet, og KrF-politikere i særdeleshet, er det nettopp at de ikke er fatalister. En av de viktigste grunnene til å engasjere seg i politikken er nettopp muligheten det gir for å påvirke.

Moslet sin holdning her (hvis den er rett gjengitt) synes med andre ord omtrent like logisk som den som ligger bak å ta Harald Are Lund av plakaten.

Og skulle han nå likevel ikke mene at personlige kristne normalt er fatalister, er det tydelig at han mener at Harald Are Lund bør avfinne seg med sin skjebne.

Hvilket ikke overraskende har avstedkommet noe i nærheten av en hellig krig, via SMS og kommentarfelter. Så får vi se om Moslet klarer å løse dette bedre enn Bush.

Dyrekjøpt etikk?

Nå er kanskje ikke dyresex det temaet som vi generelt sett er mest interessert i her på bruket, men vi mener i det minste at det bør tillates mellom dyr.

På samme måte som det ikke bare bør tillates, men tilskyndes en debatt om hva som er grunnlaget for vurderinger og konklusjoner i det som stadig flere synes å oppfatte som et slags etisk grenseland.

Dette trekkes fram både fordi Dagbladet finner det opportunt å fronte spørsmålet (og dermed har lagt dette ut til av alle ting avstemning, der foreløpig 84 % er i mot og 16 % for), men også fordi mer tvilsomme elementer forsøker å se prinsipielt på dette (og dermed uavvendelig viklet seg inn i en laang debatt, også p.g.a. noe uheldige ordvalg).

Er sex mellom dyr og mennesker galt kun hvis det er forbudt? Eller er det galt fordi det er galt? Eller bare hvis det skader noen? Og hva slags skade må man da se for seg (Fysisk på dyrene? Forrående på mennesker? Og hvordan skal vi måle og veie "forrående"? Og hvordan unngå at argumentasjonen slår tilbake på liberale lover som allerede er vedtatt?)

Kort sagt, hva slags argumentasjon kan vi bruke for å forsvare et forbud? Saken er ikke spesielt prinsipielt enkel.

For hva er grunnlaget for etikk og lover i dagens samfunn? Sånn litt egentlig?

I et liberalt samfunn er det ikke mulig bare å henvise til en høyere lov (selv om vi i et demokratisk samfunn kan avgi stemme til partier som støtter de høyere lover vi har tro på). Men det er sannelig ikke alltid lett å greie seg uten heller.

Siden slike vinklinger fort ender i påstander om middelalder og mørkemenn, for ikke å si mistanke om skjulte agendaer, er det nok likevel praktisk å kikke i alternative retninger.

Noe som fort fører oss inn i andre dilemmaer, selv om noen kan prøve å snakke seg unna.

Etikk bør uansett styres av annet enn emosjoner (enten disse nå er avsky, lyster, sympati, frykt eller annet) - selv om det er uklokt automatisk å kimse av slikt.

Men spørsmålet er da om det er mulig å se etter annet enn Kardemommekriterier. Kan vi unngå noe annet enn en slags "alt-som-ikke-skader-andre-fysisk-er-vel-greit"-etikk? Eller en "evolusjonsbasert" (anførselstegnene er bevisst plasserte) eller "antiespeciesisme"-etikk (som jeg av og til lurer på om er ment mer for å provosere enn noe annet?) der den mest kjente talsmannen lenge har vært Peter Singer som altså synes å åpne for at ikke alle typer dyresex bør forbys.

Det er i det hele tatt mulig å forsvare det meste, hvis man først henter normer utelukkende fra naturen.

Spesielt siden den ikke har noen.

Fornuftens fundamentalisme

Vårt Lands Erling Rimehaug har som så ofte noen tankevekkere i dagens avis. Det er ett av de mange oppgjørene med nyateismen - I don't belive in Atheists av Chris Hedges - som inspirerer.

Og dette er ingen hvemsomhelst av en landsens predikant. Hedges har i en årrekke vært korrespondent for New York Times på Balkan og i Midtøsten. Hans erfaringer støtter ikke akkurat de nye ateistene (dessverre er dette blitt et innarbeidet begrep, enda så dustete det er) som forkynner at det er de ytterliggående islamist­ene som viser religionens konsekvens og sanne vesen.

Konfliktene han har vært midt oppe i, skyldtes ikke religion, selv om religion ble brukt som kampmiddel av de stridende parter.

Det er ikke religion som er farlig, mener Hedges, derimot troen på at vi med menneskelige midler kan skape en fullkommen verden. Holocaust, Gulag og kolonialismens herjinger er ikke beklagelige avvik fra fornuften, men tvert om en logisk konsekvens av opplysningstidens tro på en opplyst elite som skal føre oss framover. Det er nettopp fornuftens og vitenskapens ensidige herredømme som er årsaken til at vi de siste århundrene har sett mer vold og massedrap enn noen tidsalder tidligere. Den som tror på menneskehetens framskritt, er blind, mener Hedges.

Nå er det kanskje litt vel postmoderne beklemt å legge all skyld på Opplysningstiden, men det er liten tvil om at det er atskillige farer og forferdelser som kan knyttes opp mot en overdreven fremskrittsoptimisme og fornuftstro (som uvilkårlig vil handle om egen , eller egen gruppes, fornuft, som man pussig nok sjelden mener har noen bevisbyrde), koblet med en tro på at alt man kunne om mennesket fra før 1859 er verdiløst.

Grunnfeilen ateistene gjør, er at de ser bort fra synden, sier den teologutdannede Hedges, som selv verken er prest eller kirkegjenger. Erkjennelsen av at ondskapen ligger i oss alle, lærer oss å se at vi trenger grenser. Vi har en tendens til alltid å misbruke makt og bruke andre etter våre lyster, og den lar seg ikke temme av fornuften. Fundamenta­listene – både de ateistiske og de kristne – plasserer ondskapen utenfor seg selv, og gjør kampen mot det onde til en kamp mot andre mennesker.

Nå er det heldigvis ikke bare teologer som innser at 60-70-tallets tro på at vi er "gode på bunnen" (og dermed at "det er samfunnets skyld" når noen ikke bare oppfører seg godt) både var naivt og farlig. Selv om Dawkins og Hitchens og andre nye ateister lettere kan tolkes til at vi er "pattedyr på bunnen" er det ingen tvil om at de ligger nær en endimensjonal vinkling om at det "er religionens skyld" når vi ikke klarer å lage gode samfunn.

Altså igjen både naivt og farlig.

Selv har jeg ofte lurt på om hva som vil skje hvis det mange nok ganger gjentas at religion og gudstro er en fundamental fare for menneskeheten, at ingen ting har tatt livet av mer enn religion og at religion er det samme som den totale irrasjonalisme?

Hvordan kan vi hindre 14-årige drop outs, og 15-årige death metal tilhengere, eller 16-årige Nietszche-lesere - for ikke å si alminnelige tillitsfulle tilhengere av de nye ateistene - fra å tenke og ønske at vi var kvitt religion og religiøse? Og at noen av dem - selv om det bare er en brøkdel av en promille - fra å ta saken i egen hånd?

Hva hvis noen tar Gert Nygårdshaug på alvor (i den grad det er mentalt mulig) når han hevder at det er "ikke mer enn milimetre mellom en islamsk selvmordsbomber og en kristen stortingsrepresentant"?

I kampen mot de irrasjonelle nytter det ikke med dialog, toleranse, argumenter eller forsøk på forståelse. Har man forlatt fornuften, er det bare én løsning - tvang og makt. Det irrasjonelle – tro – er en livsfarlig sykdom, en vrangforestilling og ikke noe annet enn en tankevirus. Som med all sykdom gjelder det å ta ondet ved roten, og ikke bare bekjempe symptomene.

Selvsagt er dette å male nyateistene på veggen. Men er det i lengden mulig å unngå at en eller flere tullinger tar deres logikk på alvor? Slik alt fra den franske revolusjon til Stalin tidligere har oppmuntret til å henge den siste adelsmann i den siste prests tarmer.

Rimehaug slutter ihvertfall med en tankevekker.

Men mens faren fra religiøs fundamentalisme er overdrevet, er faren fra den ateistiske oversett. I all sin overdrivelse gir Hedges en nyttig påminnelse om det.

Selv om det er godt mulig å tro at det finnes ateister, får vi bare håpe at ingen begynner å tro på de nye ateistene.

Norsk politiker innrømmer konspirasjonen

Sannelig på tide at noen stod fram.

Ved siden av at konspirasjonspåstandene styrkes av at du må scrolle atskillig ned, er det ingen tvil om at vi her rører ved sensasjonelt og hot stoff som blir hovedoppslag både på TVNorge og CNN.

Ikke minst fordi det alltid gjør seg flott med bilder av Svalbard Global Seed Bank.

"Jeg er en norsk politiker. Jeg ønsker å si at svært vanskelige ting kommer til å skje fra 2008 til 2012. Den norske regjeringen bygger flere og flere undergrunnsbaser og bunkere som de kaller "arker". Når de blir spurt om hva de er til, svarer de enkelt og greit at det er for beskyttelse av Norges befolkning. Når jeg spør om når de vil stå ferdig, får jeg som svar "før 2011". En god del andre land gjør det samme.

Jeg har møtt en rekke andre betydelige politikere og verdensledere (kan bekreftes av bildene som er oversendt). Alle de vet om dette, men de ønsker ikke å skremme opp folket eller skape massepanikk.

Planet X kommer og Norge har begynt med lagring av mat og frø på Svalbard og en rekke andre steder i Norge med hjelp fra USA og EU. De vil kun redde de som er i makteliten og de som kan bygge opp igjen samfunnet, slik som leger, forskere og så videre".

Bortsett fra at det høres ut som et dataspill, er vi nok her ved en ganske grei beskrivelse av den mest utbredte konspirasjonsteorien for øyeblikket.

Det hele stammer altså fra en "aktiv, norsk politiker med militær bakgrunn" som (for å si det på nesten flytende norsk) "har blitt stadfestet med sin identitet".

Personen er bekreftet å være ekte og vi er helt sikker på at kilden er akkurat den norske politikeren han hevder å være. På grunn av fare for eget liv ønsker han ikke å oppgi sitt navn offentlig.

Det er lettere urettferdig at han kan være anonym og unngå livsfare, mens vi andre står i fare for kjede oss i hjel etter alle stadig mer fantasiløse avsløringer, enten vi snakker om hvordan alle dommedagsteoriene om 2012 vokser fram fra de underligste tuer eller Per Aslak Ertresvåg (som i høst er aktuell med SOV, mitt lille Norge).

Ja, når man bringer inn både HAARP og Chemtrails, for ikke å si Niburu og i det hele tatt planet X (se mer om den slags type kreativitet dels basert på Sitchins teorier her og her, hvis du orker), er det ikke annet å vente enn at man sovner.

God natt.

<Oppdatert klokken 22:28: Jeg ser nå at modige sjeler allerede har lekket ut dette via Skepsisbloggen basert på denne fra selveste Mullahen - hvor ellers>

De levendes bok

Farsdag i går, så ikke helt uventet at jeg ble vekket til kake, kaffe og Knut Nærums seneste bok, pent innpakket.

De dødes bok er av den type som enkelte av oss leser på et par timer med smilet godt forbi ørene.

Det skal da også mye til å mislike en kriminalpastisje når en av Norges morsomste menn leker seg med alt fra Andre Bjerkes Døde menn går i land, til Chesterton og Carr (selv om de sistnevnte to herrer var mer fremtredende i Døde menn går på ski).

Vi treffer igjen kriminalforfatteren Kjell Nilsen som med stadig mer tynnslitte nerver forsøker å feriere i den sørlandske skjærgården. Lenge før de obligatoriske gjester fra hovedstaden ankommer, fra kunstnere til kosmetikkdronninger, aner vi at dette ikke blir en skildring av sommeridyll.

Nilsen kastes ubønnhørlig mellom myter og maneter, midt opp i en serie mord som peker i skremmende retning. For vi kommer ikke unna at selveste bøygen synes å lure i kulissene.

Det ble en god farsdag.

Bøker og begjær

Ellers er det på tide å nevne en bok igjen, selv om den denne gangen handler mindre om nye ateister enn om New Age - eller nyromantikk som litterater vil kalle det om senest en generasjon (sann mine ord, men dette kan vi diskutere lenge).

For i dag tikket inn via teleksen, eller rettere sagt post i butikk som det heter for tiden, bind to av League of Extraordinary Gentleman - The Absolute Edition.

Ved siden av i seg selv å være en fantastisk fortelling, snakker vi her om del 2 av en luksusutgave, der første bind inneholder selve fortellingen (som lik resten av serien foregår i et parallellunivers der det som er sant i bestselgere og mer eller mindre obskure kioskromaner og slik fra 18-1900-tallet gjelder også i denne fortellingen, fra Burroughs og Wells til Doyle og Haggard).

At andre bind i denne lukusutgaven faktisk inneholder noe så stort som Alan Moores storslagne tekstmanus, som noen vil hevde at er bedre enn selve tegneserien, er ingen direkte nedtur. I det hele tatt er denne Absolute Edition en opplevelse av de sjeldne.

Den gir både lyst, og hever terskelen for, å lage tegneseriemanus. Dermed kan enkelte av mine ungdomsdrømmer sitte lenger inne enn jeg trodde på 70-tallet, hvis jeg skal slippe fra det hele sånn noenlunde med æren og stemmeretten i behold.

Ellers kan det være på sin plass med en liten rubrikkannonse for å fortelle at jeg aldri har fått tak i bind 1 (noe som dels skyldes prisen) av Absolute Edition.

Hvis noen har lyst til å gi en gave i anledning en nærliggende feiring, er det med andre ord bare å tipse sin lokale variant av CIA eller mafiaen.

Her gjelder det i det hele tatt å spleise, se etter gode dealer, gi et tilbud eiere ikke kan si nei til - og/eller slå på stortromma (pass bare på å bråke så mye at alle sier ja til vilkårene).

Og selvsagt er alt avhengig av hvor mange banker hvem mistenkelig nok i disse tider har et og annet sugerør ned i lomma på.

Jeg skal likevel vente lenger enn vanlig med å klage til Georg Apenes.