Fornuftens fundamentalisme

Vårt Lands Erling Rimehaug har som så ofte noen tankevekkere i dagens avis. Det er ett av de mange oppgjørene med nyateismen - I don't belive in Atheists av Chris Hedges - som inspirerer.

Og dette er ingen hvemsomhelst av en landsens predikant. Hedges har i en årrekke vært korrespondent for New York Times på Balkan og i Midtøsten. Hans erfaringer støtter ikke akkurat de nye ateistene (dessverre er dette blitt et innarbeidet begrep, enda så dustete det er) som forkynner at det er de ytterliggående islamist­ene som viser religionens konsekvens og sanne vesen.

Konfliktene han har vært midt oppe i, skyldtes ikke religion, selv om religion ble brukt som kampmiddel av de stridende parter.

Det er ikke religion som er farlig, mener Hedges, derimot troen på at vi med menneskelige midler kan skape en fullkommen verden. Holocaust, Gulag og kolonialismens herjinger er ikke beklagelige avvik fra fornuften, men tvert om en logisk konsekvens av opplysningstidens tro på en opplyst elite som skal føre oss framover. Det er nettopp fornuftens og vitenskapens ensidige herredømme som er årsaken til at vi de siste århundrene har sett mer vold og massedrap enn noen tidsalder tidligere. Den som tror på menneskehetens framskritt, er blind, mener Hedges.

Nå er det kanskje litt vel postmoderne beklemt å legge all skyld på Opplysningstiden, men det er liten tvil om at det er atskillige farer og forferdelser som kan knyttes opp mot en overdreven fremskrittsoptimisme og fornuftstro (som uvilkårlig vil handle om egen , eller egen gruppes, fornuft, som man pussig nok sjelden mener har noen bevisbyrde), koblet med en tro på at alt man kunne om mennesket fra før 1859 er verdiløst.

Grunnfeilen ateistene gjør, er at de ser bort fra synden, sier den teologutdannede Hedges, som selv verken er prest eller kirkegjenger. Erkjennelsen av at ondskapen ligger i oss alle, lærer oss å se at vi trenger grenser. Vi har en tendens til alltid å misbruke makt og bruke andre etter våre lyster, og den lar seg ikke temme av fornuften. Fundamenta­listene – både de ateistiske og de kristne – plasserer ondskapen utenfor seg selv, og gjør kampen mot det onde til en kamp mot andre mennesker.

Nå er det heldigvis ikke bare teologer som innser at 60-70-tallets tro på at vi er "gode på bunnen" (og dermed at "det er samfunnets skyld" når noen ikke bare oppfører seg godt) både var naivt og farlig. Selv om Dawkins og Hitchens og andre nye ateister lettere kan tolkes til at vi er "pattedyr på bunnen" er det ingen tvil om at de ligger nær en endimensjonal vinkling om at det "er religionens skyld" når vi ikke klarer å lage gode samfunn.

Altså igjen både naivt og farlig.

Selv har jeg ofte lurt på om hva som vil skje hvis det mange nok ganger gjentas at religion og gudstro er en fundamental fare for menneskeheten, at ingen ting har tatt livet av mer enn religion og at religion er det samme som den totale irrasjonalisme?

Hvordan kan vi hindre 14-årige drop outs, og 15-årige death metal tilhengere, eller 16-årige Nietszche-lesere - for ikke å si alminnelige tillitsfulle tilhengere av de nye ateistene - fra å tenke og ønske at vi var kvitt religion og religiøse? Og at noen av dem - selv om det bare er en brøkdel av en promille - fra å ta saken i egen hånd?

Hva hvis noen tar Gert Nygårdshaug på alvor (i den grad det er mentalt mulig) når han hevder at det er "ikke mer enn milimetre mellom en islamsk selvmordsbomber og en kristen stortingsrepresentant"?

I kampen mot de irrasjonelle nytter det ikke med dialog, toleranse, argumenter eller forsøk på forståelse. Har man forlatt fornuften, er det bare én løsning - tvang og makt. Det irrasjonelle – tro – er en livsfarlig sykdom, en vrangforestilling og ikke noe annet enn en tankevirus. Som med all sykdom gjelder det å ta ondet ved roten, og ikke bare bekjempe symptomene.

Selvsagt er dette å male nyateistene på veggen. Men er det i lengden mulig å unngå at en eller flere tullinger tar deres logikk på alvor? Slik alt fra den franske revolusjon til Stalin tidligere har oppmuntret til å henge den siste adelsmann i den siste prests tarmer.

Rimehaug slutter ihvertfall med en tankevekker.

Men mens faren fra religiøs fundamentalisme er overdrevet, er faren fra den ateistiske oversett. I all sin overdrivelse gir Hedges en nyttig påminnelse om det.

Selv om det er godt mulig å tro at det finnes ateister, får vi bare håpe at ingen begynner å tro på de nye ateistene.