Litt vel hektisk på dagtid disse dagene, og litt vel andpusten på kvelden, men noen ting skal det nok bli en råd med å kommentere også denne (pust) uka.
Først ute i så måte er Christianity Today's spaltist Lyle Dorsett sin ikke helt overraskende begeistring for årets 100-årsjubilant, Chestertons Orthodoxy.
Chesterton was quite witty, and Orthodoxy is packed with pithy quotes. Which is your favorite?Altså omtrent som dette oppslaget i CT.
My favorite is Chesterton's understanding of why "I could feel homesick at home." It appears at the end of chapter five, "The Flag of the World." Chesterton wrote, "Christian optimism is based on the fact that we do not fit in to the world. I had tried to be happy by telling myself that man is an animal, like any other which sought its meat from God. But now I really was happy, for I had learnt that man is a monstrosity. I had been right in feeling all things as odd, for I myself was at once worse and better than all things."
Men det er ingen tvil om at boka får velfortjent honnør, selv om den er skrevet i en stil som allerede da den kom ut vakte reaksjoner. Her hadde altså noe så tvilsomt som en lystig journalist den frekkhet ikke bare å uttale seg om dype og store spørsmål, og det på måter som fikk flere enn denne gruppen folk flest til å tenke, men også å argumentere i favør av noe så forstokket som (hold dere fast) kristen tro. Med humor, som ikke var så rent lite morsom og meningsfull. Selv om det kunne sitte langt inne å vedgå det.
Det var nok en og annen som skuttet seg og tenkte at det får da sannelig være grenser - hva blir det neste?
At han skulle begynne å skrive drikkeviser eller krimfortellinger? Tegne karikaturer? Starte politisk parti? Lage salmer? Bli utnevnt til æresdoktor ved flere universiteter? Skrive så sentrale og symbolske dikt at de ble sitert på lederplass i Times da det så som mørkest ut for hele nasjonen?
For ikke å si bli norske kvinnelige nobelprisvinneres favorittforfatter. Eller en foregangsmann for denne verdens skeptikere.
Eller det helt utenkelige, en journalist som ikke bare feires, men leses, over 70 år etter sin død.
5 kommentarer :
Oi! Jeg fikk den perfekte gave i 2008! Paradoks!
Det er enda tid til å gi så det svir ;D
Selv hadde jeg enormt stor glede av Orthodoxy da jeg leste den i sommer. Men jeg må innrømme at jeg i ettertid har en litt guffen ettersmak. Chesterton er en så glitrende stilist og polemiker at jeg føler at stilen overskygger budskapet til tider. Men jeg kan ta feil, kanskje jeg bør lese boka igjen.
Han skriver vel på en såpass uvant og til tider fargerik måte at også jeg syntes det var litt mye av det gode første gangen.
Etter å ha lest den flere ganger, og latt stoffet modne over et par tiår, tenker jeg heller at dette er en juvel av de sjeldne, med stadig nye dybder og dimensjoner.
Den er kort sagt mest overfladisk på overflaten.
Tipper dagens kronikk i Jyllandsposten vil interessere deg, Bjørn Are:
http://jp.dk/meninger/kronik/article1558972.ece
Mange takk.
Ikke uventet at dansker ser Chestertons sprudlende poenger, både ut fra eget folkelynne og hvordan man opplever dagens situasjon.
Heller ikke uventet at The Flying Inn ikke er oversatt til norsk og aldri vil bli det.
Legg inn en kommentar