Del 3 - Stjeler evolusjonen sjelen?

Vi fortsetter serien om kristne kan tro på evolusjon etter gårsdagens spørsmål om evolusjonen gjør oss til dyr.

En annen påstand man av og til hører før ørene faller av, er at

Evolusjon kan ikke kombineres med en udødelig sjel

I såfall er evolusjon nesten som kristen tro.

I motsetning til hva vi ofte hører stammer ikke tanken om en udødelig sjel fra Paulus, men fra Platon. Det som bekjennes i noen millioner menigheter verden over er ikke troen på "sjelens udødelighet", men legemets oppstandelse.

Uansett om vi nå likevel skulle mene at vi har en sjel eller ei, lar den seg vanskelig måle og veie. I hjerneforskningen er dermed sjelen ikke hva det forskes mest på, eller kan forskes mest på. Samtidig som det finnes mer enn klønete argumenter for det som på fint kalles substansdualisme (at det mentale ("sjelen") og materielle ("hjernen") er to ulike ting).

Uansett er det bibelske fokuset på at vi er en enhet av legeme, ånd og sjel og mange kristne klarer å kombinere dette med evolusjon.

Følgelig er det ikke bare uten kilder, men en absurd påstand at kirkemøtet i Nikea eller andre steder skal ha diskutert om kvinnen hadde sjel. I Bibelen handlet begrepet opprinnelig ikke om en separat del av oss, men betydde ikke annet enn ”livsånde” (nephesh på hebraisk).

Selv kirkefedre kan nok ha mistenkt at kvinner var i live før år 325.

Inspirert av Platon og Aristoteles fikk begrepet sjel imidlertid andre betydninger senere i kirkehistorien. For noen ble det til en udødelig sjel, for andre et resultat av hjernens struktur eller altså form (dermed er sjelen vår tankes formale årsak hos Thomas Aquinas), for noen både og.

Spørsmålet om evolusjon og sjel er dermed sterkt knyttet til hva vi tenker at sjelen faktisk er.

Skal vi vurdere dette i en biologisk eller evolusjonær sammenheng er det ikke noe i veien for at Gud på et tidspunkt i historien bokstavelig talt - altså som primærårsak slik vi var inne på i går - ”blåste sin livspust” inn i eksisterende person eller gruppe mennesker, slik at de fikk eller ble levende sjeler.

Eller vi kan lese det mer billedlig, som et resultat av sekundærårsaker over lang tid - altså at alle med menneskets form har eller er levende menneskesjeler.

Spørsmålet om evolusjon og sjel handler dermed ikke om evolusjon, men om sjel. Men uansett om vi ser sjelen som en egen substans eller som et resultat av hjernens struktur, kan vi kombinere den med evolusjon - på litt ulike måter.

Så kan vi sikkert diskutere hva det er som gjør et menneske til et menneske, altså hva som skiller mennesket fra andre arter i evolusjonshistorien og i naturen nå.

Skal vi tro middelalderens tenkere som Thomas Aquinas, handler det i hvert fall ikke om vi har sjel eller ei, siden også dyr har dette (Summa Del 1, Spørsmål 75, Artikkel 1).

To seek the nature of the soul, we must premise that the soul is defined as the first principle of life of those things which live: for we call living things "animate," [i.e. having a soul], and those things which have no life, "inanimate." 

Vi skal imidlertid ikke legge sjelen vår i å stjele tid til å jobbe med det spørsmålet på en fridag.

Del 1 - Umoralsk å tro på evolusjon?
Del 2 - Gjør evolusjonen oss til dyr?
Del 3 - Stjeler evolusjonen sjelen?
Del 4 - Gjør evolusjonen livet meningsløst?

Del 5 - Umoralsk å skape ved evolusjon?
Del 6 - Evolusjon eller skapt i Guds bilde?
(Serien er inspirert av et upublisert utkast til en artikkel i samarbeid med Jan Tellefsen).