Så 2012

Mens vi fortsatt nyter 2012 og det er lenge til det er tid til å ønske hverandre godt nyttår, kan vi starte en serie med høydepunktene fra året som er gått.

Mye kan nevnes, så vi ender på tre i hver kategori og tar dem (altså kategoriene) i tur og orden.

Første kategori er Årets beste CD

I motsetning for de andre kategoriene var det her ikke vanskelig å kåre en vinner. Kanskje den beste blandingen av symfoniorkester og rock ikke bare i 2012, men noen gang?

1: Three Fates Project med Keith Emerson, Marc Bonilla og Terje Mikkelsen



Til tross for mange andre utgivelser i år (som Tony Banks stemningsfulle Six - Pieces For Orchestra, den utvidete nyinnspillingen av Wakemans Journey To The Centre of The Earth og ikke minst av Jon Lords Concerto for group and orchestra) har jeg til gode å høre noe som bedre har utnyttet styrkene til både orkesteret og bandet, hver for seg og i samspill.

Vi snakker altså ikke om banalisering eller søtsuppe, men tolkninger med trykk og tyngde. Så kan man sikkert diskutere om The Fugue burde vært med mellom første og andre del av The Endless Enigma eller om det burde vært enda mer Moog eller Hammond, men det blir mer for nerdene i blant oss.

2: Momentum med Neal Morse

Enda en monumental utgivelse fra en artist inspirerert av artister fra Peter Gabriel til Larry Norman, som mikser Genesis med gospel - spenstig, kreativt og humørfylt.

Tittelmelodien er verken den beste eller mest representative, men så langt den eneste med video, så vi lar det stå sin prøve (selv om video ikke er feltet der Morse er på sitt beste eller har mest budsjett).



Så kunne man selvsagt nevnt alt fra Farmers Markets Slav to the Rhytm til Steven Wilsons og Mikael Åkerfeldts Storm Corrosion og Panzerpappas Astromalist (for ikke å si de heller fabelaktige remastrede og surroundutgivelsene av Emerson, Lake and Palmer og Tarkus), men vi lander på noen andre musikalske innovatører:

3: The Death Defying Unicorn av Motorpsycho og Ståle Storløkken



Da gir vi oss med musikk og er tilbake med årets bøker ... neste år.

Hvorfor faller skeptikere så lett for myter?

Da er flere fanebærere blitt hyllet på Kjetil Hopes blogg etter at han ba flere komme med innspill til gode kandidater.

Denne gang er det altså ikke Kjetil som har skrevet, men andre ildsjeler. Nettopp derfor kan noen ganger iver og kjepphester ta noen smuler overhånd.

Igjen trekkes det fram mange riktig gode skeptikere (i betydningen personer som er opptatt av fornuftsbasert etterprøving av påstander), samtidig som det muligens synes som om enkelte har gjort dette til noe i retning av en livssynsmarkering.

For balansens skyld kan det være greit å nevne at det også er med en muslim (Wasim) og en kristen (Rolf) på listen.

Og når Haftor Viestad og boken Oppgjør med kirken hylles, minner det meg om det gamle spørsmålet om hvorfor skeptikere faller så lett for myter - og ikke ser det (eller vil vedgå det), uansett hvor mange tiår som går.

Noe av grunnen er nok rett og slett at de fleste av oss ser verden gjennom disse berømte brillene som er i overkant farget av egen psykologi, personlige opplevelser, politisk ståsted og livssyn. I Det Gode Prosjekts navn tar man hardt i mot alle ideologiske og politiske fiender, spesielt mot den verste av dem alle, Kirken og Troen som er roten til alt ondt i historien (det kan i hvert fall noen ganger høres sånn ut).

Firer man en tomme har man tapt.

Dermed kunne Viestads på ramme alvor befeste myter i det offentlige rom om at de kristne brant biblioteket i Aleksandria og henrettet "den siste nyplatonske filosof, Hypatia", og at middelalderen er et "særdeles ømtåelig tema for kirken" ("tomrom", "bokbål"...) og så videre.

Mens Kristian Horn (stifteren av Human-Etisk Forbund) i samme bok synliggjør noe av bakteppet for hans livssynsmessige prosjekt når han bl.a. skriver om "kirkens terror" mot naturvitenskapsmenn "helt opp til 15-16-hundretallet" og tar med Kopernikus og Kepler blant dem som ble ... terrorisert.

Kanskje ikke helt uventet skrev enkelte for femten år siden en kildebasert motbok til mytespredningen, selv om den i motsetning til Viestads bok ikke ble omtalt i noen større media - eller fikk noen av bidragsyterne til å trekke tilbake en eneste påstand.

Rart med slik.

Da kvinnen fikk sjel ble likevel såpass mottatt at den er utsolgt, men finnes altså i en sterkt bearbeidet og utvidet form i Da jorden ble flat.

For ordens skyld kan nevnes at oppgjøret med Oppgjør med kirken er nedtonet i og med at boken tilhører 70-tallets stormfulle debatter og er like utsolgt som Da kvinnen fikk sjel.

Selv om den altså fortsatt hylles for sin ... skepsis.

Skyldes ateisme manglende kunnskap?

Selvsagt ikke. Man blir som kjent ateist fordi det ikke er noen gode argumenter for Guds eksistens.

Det er derfor ateister flest blir det etter modne overveielser i voksen alder. De jobber i årevis med å sette seg inn i argumenter for religiøse livssyn, og avviser dem først etter mange, lange og systematiske sammenligninger i store Excelltabeller med plusser og minuser, fotnoter og strukturerte fornuftsargumenter.

Hvem kan vel tvile på at ateisme skyldes rent rasjonelle overveielser?

*Ooops, skru av den innpåslitne ironiknappen*

Når jeg først begynner i disse baner er det fordi jeg i julen og ellers stadig ser de som hevder at gudstro skyldes manglende kunnskap. Hadde man bare kunnet mer om vitenskap, ville man forstå at vi ikke trenger noen hypotese om Gud.

Som beskrevet i Svar på tiltale er logikken enkel. Nyateister som Sam Harris hevder at vitenskapen gir bedre svar enn gudstro: "Religion besvarte en gang mange spørsmål som nå er lagt i vitenskapens hender".

Siden vitenskapen kan forklare hvordan lyn og torden oppstår, trenger vi ikke Tor Gud.

Da er det ikke så nøye om vi ikke har noen endelig vitenskapelig forklaring på hvordan noe fysisk har oppstått, eller liv og bevissthet. Siden vitenskapen har kunnet forklare så mye før, kan den forklare dette også og klarer den mot formodning ikke det, er det ikke noe annet som kan det heller. Det er da bare logisk.

Holdningen er at gudstro rett og slett skyldes God of the gaps - hver gang vi finner en naturlig forklaring på noe, blir Gud mindre. Det eneste gudsargumentet man kommer på som ligger i denne gaten er Paleys analogi om å finne en klokke på stranden.

At dette er et sent ankommet argument som er vanskelig å finne før det 18. århundre og ble kritisert av kristne tenkere før Darwin, er like lite kjent som at det finnes mange andre gode grunner til å samtale rasjonelt om Guds eksistens.

Vi ser dette også hos atskillig mer betydelige tenkere enn Harris, som da fysikeren Peter Higgs (ja, han med bosonet) nylig kritiserte Richard Dawkins for fundamentalistiske tendenser. Higgs har lite til overs for dem som hevder at tro og vitenskap er uforenelige, samtidig som han altså mener at manglende kunnskap er noe av motivasjonen for gudstro.

In the El Mundo interview, Higgs argued that although he was not a believer, he thought science and religion were not incompatible. "The growth of our understanding of the world through science weakens some of the motivation which makes people believers. But that's not the same thing as saying they're incompatible. It's just that I think some of the traditional reasons for belief, going back thousands of years, are rather undermined.

Nå må vi selvsagt skille mellom denne berømte gruppen folk flest og filosofer. Hvordan førstnevnte har tenkt gjennom historien er sikkert så ymse, men det er vanskelig å se at de har argumentert så mye eller så tungt. I stedet finner vi nok bedre forklaringer på gudstro i tradisjoner og kultur, gode følelser og minste motstands vei.

Hva så med filosofer og noenlunde store tenkere?

Verken klassiske eller mer moderne, som Aristoteles, Platon, Aquinas, Leibniz, Chesterton eller Lewis, har spesielt mange argumenter for Guds eksistens ut fra manglende vitenskapelig kunnskap.

 Eller noen i det hele tatt.

De argumenterte ikke ut fra uvær eller naturens kompleksistet. De baserte seg ikke på mangel på forklaringer på livets opprinnelse eller universets begynnelse. De mente til og med at liv kunne oppstå spontant (inntil Pasteur viste noe annet i andre halvdel av 1800-tallet) og kunne ikke argumentere for at universet ikke var evig (bortsett fra slengere som Philoponus, var det først med Big Bang-teorien at noen på ramme alvor mente det var mest rasjonelt å se for seg en begynnelse i tid).

Nei, ateisme skyldes nok ikke manglende kunnskap. Også der snakker vi om mange forhold der ikke alle er like rasjonelle. Men det betyr ikke at det er mulig å se (slik jeg viser i Svar på tiltale for nyateister som Hitchens, Harris og Dawkins) at det akkurat er unntaket at ateister kan fremføre rene faktafeil som argumenter - samtidig som de hevder at andre livssyn skyldes manglende kunnskap.

Eller at naturvitenskap er en konkurrent til gudstro.

Derfor kan du ikke stole på All Verdens Historie

Når jeg sliter med å åpne populærhistoriske blader er grunnen at det alltid inntreffer minst ett gysende øyeblikk, eller cringing moment som de sier i Great Russell Street.

Hvorfor kan du så ikke stole på slike blader? Det er ihvert fall tre grunner til det.

1: Artiklene er sjelden skrevet av spesialister

I stedet for solid, faglig vurdering baserer man seg ofte på andrehåndskilder.

Uten å være kompetent nok til å se når disse nøye tolker samtidige kilder, bygger på moderne myter eller spekulerer på egen hånd.

Oppspinn gjengis fort som gospel, synsing som sannhet og fordreielser som fakta.

Som i seneste nummer av All Verdens Historie (14/2012), som hopper på Hypatia-myten med alle beina.

Dermed forsterkes den moderne fortellingen om at "mange kristne betraktet vitenskap som noe hedensk" (som om naturfilosofi skulle handle om å dyrke guder) og at "man regner drapet på Hypatia som punktum for den antikke vitenskaps utbredelse i Romerriket" (side 36).

Og lar behendig være å nevne hvem disse "man" er og hvorfor vi finner blomstrende vitenskap i Romerriket i generasjoner etter Hypatia.

2: Redaksjonen mangler musikalitet for hva som er troverdig å si om perioder og personer

Det er derfor de slipper gjennom alle disse påstandene som at man i middelalderen mente jorden var flat, at kirken forbød disseksjoner eller at paven var skeptisk til titallssystemet.

3: Man jobber ikke nok med stoffet - enten det handler om å google eller dobbeltsjekke med andre kilder.

Resultatet viser seg når All Verdens Historie skal si noe om når det sagnomsuste biblioteket i Aleksandria ble ødelagt (side 35).

Man vet ikke med sikkerhet når biblioteket ble ødelagt. Noen teorier går ut på at Cæsar brente det i 48 f.Kr., eller at biblioteket ble plyndret i forbindelse med urolighetene i 389 e.Kr.

Det er forsåvidt greit at man ikke skylder på Kirken eller noe slik her, men ikke fullt så greit at de to eneste eksemplene man oppgir antagelig er de eneste vi kan være noenlunde sikre på ikke er riktige. Eller presenterer det som en hypotese at "bokrullene fremdeles fantes under den arabiske invasjonen på 600-tallet".

Bør vi så slutte å lese populærhistorie?

Nei, slett ikke. Poenget er rett og slett som overskriften sier at vi ikke kan stole på tilfeldige artikler i slike blader - spesielt ikke når de sier ting vi ikke reagerer på.

For det er nok fort slik at det først og fremst er når de kommer til overraskende konklusjoner at mange begynner å undersøke.

Jeg vil dermed anta at flere fikk pepperkakene i halsen da de leste i omtalte nummer av All Verdens Historie (side 8) om denne meksikanske presten Calderón som i 1540 avga full tilståelse overfor "den katolske inkvisisjonen" for ondsinnet svartekunst (påkalle demoner, gjøre seg usynlig, hypnotisere, spå om framtiden, forflytte seg mellom kontinenter på et øyeblikk...).

Ikke fordi noen kunne få seg til å tro at dette var sant, men fordi den spanske inkvisisjonen viste rimelig sunn skepsis (aktor ba Calderón demonstrere sine kunster, men han nektet) og ikke dømte ham til bålet, men til eksil (tilbake til Spania) uten lov til å holde gudstjenester de neste to årene.

Konklusjonen er ikke verre enn at slike blader bør tas med noen klyper salt og helst stimulere til å lese videre for å etterprøve påstander. 

Hvilket ikke forhindrer at noen likevel vil streve med å tro at den lokale inkvisisjonen ikke straffet hardere.

Selvsagt finnes få regler uten unntak. Det har hendt at spesialister har skrevet populærvitenskap, særlig i noe mindre glorete magasiner (som Levende Historie) - og selvsagt stadig vekk i mer fagorienterte magasiner som faktisk presenterer forskning (som Historie, Arkeologi o.l.).

Det har til og med hendt at amatører skriver noe riktig, enten det er i blader eller på blogger.

Hvordan bli kvitt den hedenske julen?

Et annet stort spørsmål i disse siste tider av året er hva julekakene egentlig symboliserer?

For det er vel ikke akkurat ... Betlehem?

Nå tenker vi ikke bare på prestasjonsangst og hjertebank hos alle som sliter og strever og nærmest kollapser i forsøket på å nå Utopia, eller syv sorter som det kalles. 

Skal du feire en riktig jul bør du med andre ord støtte alle gode krefter på kjøkkenet, slik at det er enklere å bli ferdig.

Men julekakene står ikke bare for fysisk strev. De handler også om det åndelige, noe vi ser best på pepperkakene. Former som gris og måne er en tydelig arv fra fjøsnissens verden.

Her er det mange rester av gammel fruktbarhetskultus og behovet for å bestikke hissigpropper, lunefulle lurere og annet man måtte se for seg bak den lokale flora og fauna. 

Egentlig er det bare én ting å gjøre for de av oss med en forbilledlig evne til å sette tingene på plass, der vi heroisk går i bresjen for den gode sak.

Hver jul passer jeg på å spise opp pepperkakene fortest mulig. 

Goddag, grønne glitrende tre

Hører så juletreet hjemme i julen? Det er da ikke mulig at det kan være noe spirituelt, eller ... åndelig over noe slik? I hvert fall ikke noen hyggelige ånder.

Og så hevdes stadig fra de som mener at våre viktigste juleskikker ikke på noen måte er kristne at juletreet til og med er er forbudt i Det gamle testamentet, nærmere bestemt hos profeten Jeremias 10,3-4.

For folkenes skikker er tomme.

De hugger et tre i skogen,

en håndverker lager det til med øks, 

de pynter det med sølv og gull,

de fester det med nagler og hammer

så det står støtt.

Tydeligere kan det vel ikke sies? Når kristne prøver å legge beslag på julen, avsløres de med andre ord av sin egen bok.

Vel, vi skal ikke ta opp forholdet mellom Det gamle og Det nye testamentet her, men nøyer oss med noe så dristig som å lese neste vers. Gjør vi det, oppdager vi at dette ikke handler om trær i stua, men om avgudsdyrkelse i familien. 

Det går rett og slett på gudebilder som "lages til med øks", tilbes og bæres rundt.

Men nettopp sistnevnte bidrar til at de  latterliggjøres ("De er som fugleskremslene på en agurkmark, ikke kan de snakke, og de må bæres, for de kan ikke gå."). Videre understrekes - noe som er greit i et hedensk neglebitersamfunn - at noe så svakt og puslete ikke er farlig  ("Vær ikke redd dem! De gjør ikke noen skade").

På den annen side kan de "heller ikke gjøre noe godt".

Men juletrær handler altså ikke om gudebilder eller at vi dyrker stokk eller stein.

Selv om vi synger Du grønne glitrende tre, goddag, er det noe annet stjernen i toppen skal skinne og minne oss om enn at vi bør hilse på trær.

Dermed er det bare å henge opp det du måtte komme på av gode ting fra skaperverket, idealer og symboler, kunst og kreativitet, fra engler og epler via frihetssymboler som flagg til kosmiske kuler, bommull og glitter, og (noe alle juletrær bør ha) en figur av G.K. Chesterton. 

Det er kort sagt sunt med noen smuler distanse til treet, og ikke bare fordi det kan inneholde ... interessante kryp.

Det er ingen tvil om at juletreet tilhører en ganske ny tradisjon i Norge – hentet fra en romantisk bølge i Tyskland på 1800-tallet, selv om røttene kan spores til protestantiske tradisjoner på 1500-tallet. Det er vanskelig å se noen direkte inspirasjon til noe førkristent, selv om noen sikkert kan ha pyntet huset med planter også i bronsealderen. 

Vi snakker i stedet om et element som er omtrent like gammelt som slipset. 

Men at noe er nytt, trenger ikke å hindre det fra å skape god stemning.

Eller fra å være også en kristen tradisjon.

Merry Christmas

A Christmas Carol

The Christ-child lay on Mary's lap,
His hair was like a light.
(O weary, weary were the world,
But here is all aright.)

The Christ-child lay on Mary's breast,
His hair was like a star.
(O stern and cunning are the kings,
But here the true hearts are.)

The Christ-child lay on Mary's heart,
His hair was like a fire.
(O weary, weary is the world,
But here the world's desire.)

The Christ-child stood at Mary's knee,
His hair was like a crown.
And all the flowers looked up at Him,
And all the stars looked down.

 - G.K.Chesterton  i The Wild Knight, 1900

Nissen hører hjemme i julen

Er du av dem om lurer på om nissen tilhører jula? På hvor spirituelt det er å ha juletre? Eller på hva julekakene egentlig symboliserer?

Da kan det være godt å ha Dekodet som guide i julejungelen de nærmeste dagene. 

Det første vi kan avsløre er at en nisse ikke bare er en nisse. Det finnes ulike arter. Alle kjøpesentra med respekt for seg selv vet å få besøk av julenissen, fra november. Men vi blir fort litt lei av kjøpepress og ungemas. Det er derfor ikke rart at mange heller pynter med fjøsnissen.

Det gir en annen smak av kos og hygge, av varme og jul, enn det noen oppfatter som amerikansk reklamefigur. 

Folk flest forstår at nisser kommer i flere farger og fasonger.Men det er rett og slett motsatt av hva mange tror. For egentlig er det fjøsnissen som er en masete tradisjon. Når han likevel stadig hentes inn i varmen, er det kanskje fordi vi etter utallige julekort og adventsprogrammer, har vendt oss til å koble jul med snø, gård og fjøsnisse. Og når de to første synes stadig fjernere, selv i julen, har vi bare igjen den siste.

Fjøsnissen handler kort sagt like mye om julen som Grevinnen og hovmesteren.

For egentlig er han ikke annet enn en fedreånd, av den som først bygget gården:  ”haugbonden”, ”tunkallen” eller ”gardvorden”. Også ukjært barn kan ha mange navn.

Vår lille krabat i grå kofte og noen ganger rød topplue handler om hverdag og vikinger. Han lover lykke og trivsel – mot betaling. 

Fjøsnissen er ingen koselig kamerat, han er mafiaboss.

Han slekter på åndene fra Halloween. Får man ikke knasket kommer knepene. Det er derfor ikke underlig at det gjaldt å holde seg inne med ham. Fikk ikke nissen grøt, var det ikke godt å vite hvordan det gikk med gård og grunn. 

Selv etter tusen år med Jesus i landet, følger fjøsnissen med på lasset. 

Egentlig er det enkelt å avsløre om det er en ekte julenisse du møter. Hvis han må påkalles med, eller selv synger, ”på låven sitter nissen”, kan jeg love deg at det er en som har kledd seg ut.

Jeg kan også love at den ekte julenissen ikke befinner seg i noen Colareklame. Det er filmtricks. Den ekte julenissen vil ikke ha deg til å kjøpe noe. Og så har han lang kappe.  

Når julenissen kan minne oss om julens hovedperson er det ikke bare fordi han utfører imponerende mirakler for å rekke rundt til alle på julaften.

Julenissen står i tradisjonen fra de fattiges venn, biskop Nikolaus fra 300-tallet. Dette er da også bakgrunnen for «Santa Claus». Ordet «nisse» er rett og slett et dansk kjælenavn for Nikolaus og  Nils.

Heldigvis viser julenissen sitt sanne vesen ved å gi gaver - uten å kreve noe igjen. 

Riktignok passer han på å spørre om det er noen snille barn her. I et land som Nederland er det også tradisjon for å fremstille ham truende. Man har vel sett behov for ris bak speilet for at barna skal oppføre seg som de voksne vil. Men som vi har erfart spiller det ingen rolle. 

Vi kan trygt regne med at julenissen også i år har med gaver selv om du har vært slem. Og det har du nok i blant.

Så hva gjør du hvis du blir ønsket velkommen til jul av en fjøsnisse med lykt ved døra?  Da bøyer du deg ikke ned på kne. Og du gir den ikke grøt. Den kan ikke skade deg likevel.

I stedet kan du le av den med det kjente og kjære ”ho-ho” på juleaften. 

Og se det som en oppfordring til å glede levende du måtte kjenne med gaver.

Vel overstått feiring!

Da ønsker vi alle som feirer den kjente og kjære festen Saturnalia vel overstått!

For noen har det sikkert vært en strevsom uke og mange har nok vært enige med keiserne som forsøkte å begrense festen til de opprinnelige tre dagene.

Andre har sikkert vært mer enn fornøyde med at festen stort sett forsatte fram til 23. desember.

Da er det bare å komme seg tilbake på jobb og vente til neste års festligheter.

Religiøse julesanger

At julen først og fremst er en religiøs høytid understrekes av kjære sanger som Deilig er jorden. Det er dermed flott at forlaget Humanist nå gir ut enda en av disse religiøse sangbøkene som vi gleder oss over i desember.

Deilig er jorden minner oss om at den er et guddomsvesen, at vi rett og slett bor på en levende og pustende planet, som sørger for at det ikke bare er vi som dør og står opp igjen hver dag, men også Morgenånden.

Eller som det fremgår så vakkert av første vers:

Deilig er jorden

I sin rike velde 

gir den oss livet på ny hver dag.

Undrende hører vi 

morgenen våkne. 

Alt trekker jordens åndedrag. 

Gudedyrkelsen fremheves forbilledlig også i tredje vers. For det er ikke slik at det bare er planeter eller stjerner som er guddommelige, men alle ting, alt som eksisterer, har bevissthet og ånd:

Frossen er jorden

i den lange vinter

vendt mot det nattkalde stjernehav.

Alle ting drømmer

om vårsolens kjærtegn

og sommernattens lyse rav.

Det er også godt å se at sangboken har plass til en av de mange åndene som bebor vår levende planet, nærmere bestemt fjøsnissen. Han representerer noe av det mest typiske ved vår urgamle norrøne kultur, det å kreve og få noe før du kan gjøre godt.

Nettopp ved å minne hverandre om nissens ønske om grøt før han vil passe på fjøset, om blotet for å tilfredsstille åndenes luner, trekkes lyriske linjer til de gode, gamle dager før nye skikker kom inn for tusen år siden.

Riktig godt Vintersolverv!

Da ønsker vi alle våre religiøse og rasjonalistiske venner som feirer Vintersolverv til lykke med dagen!

Vi har ikke noe i mot flere feiringer i adventstiden, så vi slutter oss til med en bedre middag og noen løftede glass i kveld!

Ingen dommedag!

Ha, det var det vi visste! Spådommene slo ikke ti

Kun kort tid igjen!

Husk at tiden snart er ute for å kjøpe Kollektivets julehefte.

Hvis du lurer på hva som skjer 21. desember før ... det skjer har du altså ikke noe annet valg enn å lese min artikkel.

Som åpner sånn:

Du vet at verden vil gå under i 2012, ikke sant? Du har jo sett det på film. Og så har vi disse mayaene som laget en kalender. Som slutter 21. desember 2012. Say no more.

Men det skal vi altså. For ikke nok med det, som selgerne sier: Nancy Lieder fikk i 1995 bekreftet at selveste planeten Nibiru kommer farlig nær jorden, etter stalltips fra aliens. Riktignok sa de at den ville føre til katastrofe i 2003. I stedet har vi altså fått ekstremvær. At Nibiru nærmer ser vi tydelig av de seneste somrene.

Når planeten (som ellers har det bevingede navnet X) kommer nær nok vil den dytte Nordpolen tusenvis av mil, og Norge til ekvator. Noe som ikke lyder så ille, men det er altså ingen grunn til å kjøpe solkrem i julerushet. For dette kommer til å bli en skikkelig dagen derpå. Eller, for så vidt, ingen dagen derpå for de fleste av oss, noe vi ser av at Nibiru selv på stor avstand skapte tsunamien i Asia. Du lar deg vel ikke lure av ”eksperter” som skylder på jordskjelv?

Kun kort tid igjen!

Ekstremt god jul!

Vi kan lenke til dårligere blogginnlegg enn Hallvard Jørgensens punktlige tilsvar til Lars Gules oppfatning av gudstro som deskriptiv ekstremisme, noe vi forøvrig selv tok opp her.

Ut fra samme Gules definisjon er det i hvert fall ingen tvil om at norsk julefeiring er deskriptiv ekstrem, altså i strid med det Gule oppfatter "ikke stemmer overens med våre beste kunnskaper, nemlig det vitenskapen frembringer".

Dermed ønsker vi ekstremt god jul til alle som gjør minst ett av følgende:

- Setter ut grøt til fjøsnissen
- Setter opp bilder og figurer av fjøsnissen
- Synger "På låven sitter nissen"
- Synger "Jeg gikk meg over sjø og land"
- Synger "Deilig er jorden" i ny, sekulær drakt
- Tror på julenissen
- Kler seg ut som julenissen
- Ber barna skrive ønskeliste til julenissen
- Feirer juleblot/midtvinter 24. desember og ikke 12. januar
- Feirer vintersolverv 24. desember og ikke 21. desember
- Tror på det gode i mennesket
- Tror at det kan bli fred i verden
- Feirer juleevangeliet
- Synger kristne julesanger

Kort sagt ønsker vi alle en riktig god jul.

Omtenk(t)som anmeldelse

Siden antallet omtaler av Svar på tiltale stiger (vi er nå oppe i hele tre) er det godt å se at noen (nærmere bestemt Tom Arne Møllerbråten) synes å ha forstått boken mer enn noenlunde, og (her er det bare å holde seg fast) til og med er sære nok til å ha sans for prosjektet.

Det betyr ikke at omtalen er så nesegrus dyrkende som boken fortjener (man aner noen reservasjoner bl.a. til omfang og detaljnivå), men den understreker i hvert fall hvordan inntrykk kan variere med person og personlighet.

Så er det bare å håpe med Tom Arne at lesere overlever en bok på over 200 sider, at man ikke er helt uten evne til å oppfatte tapre forsøk på humor, ikke gir opp selv om det kan kreve noe ... kunnskap å få med seg enkelte deler av stoffet og at ikke tror den er påkrevd lesning for å kunne kalle seg kristen.

Synsk som jeg er har jeg kommentert en del av dette i Svar på tiltale, nærmere bestemt på side 30:

Når vi ser på nyere oppgjør med gudstro, er vi i gang med samme risikosport som det er å skrive om Da Vinci-koden. Det kan skape sterkere reaksjoner å svare på kritikk, enn å bringe den. Gir det ikke bare kritikerne mer blest, slik at de blir enda større bestselgere? Og kan man i det hele tatt skrive om denne type kritikk uten å virke gretten? Eller, enda verre, kjedelig?

Alle opplever nok ikke at forsøk på fornuftsargumentasjon er like nyttig. For noen er det meningsløst å blande tro og fornuft. Andre kan synes det blir for overfladisk – boka tar jo ikke opp alle avgjørende spørsmål. Det er ingen tvil om at atskillige temaer kunne vært belyst over enda flere sider og fotnoter.

Men kanskje vil enda flere finne det hele litt overveldende. Finnes det virkelig så mange spørsmål, for ikke å si detaljer? Nå er heldigvis ingen forpliktet til å lese boka fra perm til perm første kvelden. Mitt forhold til Gud verken står eller faller med om jeg henger med i alle tankesvingene. Men kanskje kan boka brukes som et lite oppslagsverk? Når Jesus oppfordrer til å elske Gud med all min forstand, kan det være et hint om noen ganger å bruke hodet på troen, selv om man er kristen. Om ikke annet er håpet at boka kan gi rom for pustehull og refleksjon. De store spørsmålene fortjener at vi senker tempoet litt. Kanskje kan boka bidra til mer rolige samtaler om religion og rasjonalitet. Det er ikke sikkert det vi trenger mest i dag er flere sinte stemmer.

Så vi trenger avgjort flere blogger som Tom Arnes.

Hedensk eller Håkonsk jul?

Et område der ingen er styrt av fornuften er det som på godt norsk kalles for julefeiring. Det er blant grunnene til at Dekodet med sedvanlig varsom penn har skrevet om dette både den ene og den andre og den tredje og den fjerde anledningen tidligere.

Og noen flere.

Denne gangen er turen kommet til den norske julefeiringen. Der er det ikke bare en tradisjon for å omskrive sangtekster (det er helt greit), det samme gjelder historien (det er ikke så greit).

Dermed kan vi stadig møte den type tanker slik Vårt Land siterer Tore Sivertsen på i dag at

Jula er ein gamal midtvintersfest og mykje av innhaldet i jula var der før den kristne feiringa av Jesu fødsel. Sjølv fyller eg høgtida med god mat, varme og det å stoppe opp og bruke tid på familie.

Og siden samme avis i papirutgaven siterer meg også, kan det være plass til en kommentar.

Når vi snakker om julefeiring er det viktig ha tunga noenlunde rett i munnen. Den handler om følelser, om tilhørighet og vaner, familie og mattradisjoner, stemninger og kos - særlig hvis man ikke er ensom i julen.

Men er den egentlig førkristen, slik det har vært vanlig å hevde de seneste par hundre år?

Vel, det avhenger av hva vi snakker om. Det stemmer at ordet julen ikke er kristent. Det kommer fra den gamle midtvinterfesten som ble behørig feiret med blot (altså offer til gudene) ved første fullmåne etter første nymåne etter vintersolverv.

Teller vi opp, ser vi at dette er sånn rundt 12. januar.

Men dagens julefeiring foregår altså ikke på den dagen.

Det som skjedde var at en av våre første kristne konger, Håkon den gode, på 900-tallet flyttet julefeiringen til samme dag som Kristmessen 25. desember. Dermed ble det i en periode både blotet og feiret Kristmesse den dagen, inntil bloting ble forbudt på 1000-tallet.

Det er rett og slett slik at 25. desember har en kristen bakgrunn. Datoen er ikke stjålet fra romernes Saturnalia eller Sol Invictus. Dels fordi  den ikke var del av Saturnalia (selv om denne festen etter hvert ble utvidet til å vare fra 17. til 23.12.) og dels fordi kristne feiret Jesu symbolske fødselsdato før romerne på 200-tallet begynte å feire Sol Invictus 25.desember.

Når vi så ser på innholdet i julefesten, er den heller ikke utpreget hedensk. At det fantes mye god mat og drikke ved høytider også i førkristen tid er vanskelig å unngå, på samme måte som det var selvsagt at man spiste og drakk mye og godt også i kristen tid.

Dette var da også såpass opplagt at ølbrygging var lovpålagt i Norge i middelalderen.

Muligens kan gavetradisjonen ha også andre kilder, men det er liten tvil om at den i Norge ble innført i kristen tid, og inspirert av 300-tallsbiskopen Sankt Nikolas som via atskillige omveier er inspirasjonen til julenissen -"Santa Claus".

Mens det er lett å vite at i den grad man hentet inspirasjon fra romernes festligheter, omfattet dette ikke det utpregede romerske, som gambling, stripping og gruppeorgier.

Og sang- og salmetradisjonen er langt på vei kristen, mens juletreet i stor grad stammer fra protestantiske skikker i Tyskland på 1500-tallet.

Kort sagt er det slik at hvis noen ærlig og oppriktig ønsker å feire noe annet enn kristen jul, bør man i det minste vurdere å legge det til 12. januar for å vise hva man synes om Håkon den godes kristningsforsøk. Hvorvidt dette skal følges opp med bloting ikke bare til fjøsnissen, men også til Tor og Odin, eller ivaretakelse av de andre ... mindre kristne deler av Saturnalia, er litt avhengig av smak og behag, for ikke å si lovverk og julebord.

Uansett forstår jeg at dette av flere grunner kan oppleves som upraktisk, eller i det minste uvant.

Men kanskje skal man nettopp derfor nøle med å slå fast at mye av julefeiringen 25.12. er den gamle midtvintersfesten?

Oss fanebærere i mellom

Da sendes en stor og varm takk til Kjetil Hope som bruker adventstiden og sikkert juledagene til å slå et slag for Fornuftens fanebærere.

Grunnen er ikke bare at deler av dette omfatter Dekodets redaksjon, men at saken - altså det å løfte en fane eller fire for fornuften - er viktig i en tid som veksler mellom å flykte fra den og å ha en overtro på at en selv hundre prosent følger fornuften og bare den, so help me rationalisation.

Heldigvis snakker vi (eller Kjetil) ikke om en engere krets.

Han planlegger å løfte fram femti som på ulike måter er kvalifiserte (definert av Kjetil til at de "bidrar til å gjøre mine tanker klare og mitt hode friest mulig for pseudovitenskapelig tøys"), selv om det - som han understreker - kunne vært enda flere.

Nå er dette med å være Fanebærer For Fornuften (TM) ikke noe man uten videre utroper seg selv til, i hvert fall ikke om man har noen smuler selvinnsikt (derfor kommer han nok ikke med på hans egen kåring). Listen består da heller ikke kun av folk som tror de er uten misvisninger eller barndom.

Tvert imot er det slik at dess mer jeg vet at jeg ikke er styrt av fornuften alene, dess mer bør jeg se hvor viktig det er det å være bevisst på hva som ligger til grunn for mine konklusjoner på ulike livsområder.

Selv om nok ikke alle oppfatter fornuften som en guddinne, kan det være greit ikke å gjøre den til en djevel.

Tenn lys

Tenn lys!
Ett lys skal brenne for vitenskapens fest.
Den blankpussede kolbe, den dobbelte blindtest.
Etterprøvde forsøk, så vitenskap kan skje,
med fagfellevurdering. Et lys er tent for det!

Tenn lys!

To lys skal flamme for alle som må slåss.
For biodiversiteten. Den trenger hjelp av oss.
Evolusjonen råde! Mutert, genetisk drift!
Tenn lys for fenotypen, om artene skap rift!

Tenn lys!
Tre lys skal fremme vårt håp og etterslekt
Konfidensintervallet, statistikkens vekt!
Hvis alle tenker kritisk, da tenker alle rett.
Der vitenskapen lyser, der blir vi alle ett.

Tenn lys!
Nå stråler alle de fire lys for dem.
Som kjemper for fornuften, og ikke fremstår slem.
Tenn lys for vitenskapen, mot fremtiden gå nå!
Der møtes jord og himmel, må alle det forstå!

ENVOI
Fyrste!
Se nå på alle som lyser opp i trass.
De som ikke liker, at humor har sin plass.
Tenn lys for adventslengsel, husk han i krybben lå.
Der møttes jord og himmel, må alle det forstå!


Takk til Liv-Marit Davidsen for idéen.

Kaffe og annet skummelt

Det er ikke noe nytt at vi oftere ser reflekser enn refleksjon.

Nå gir dette seg utslag på ulike måter. I møte med noen typer påstander er refleksen for enkelte av oss at "dette må være en myte", for andre at "dette må være sant".

Dette handler ikke bare om vi er forskjellige eller har lov til å mene forskjellig. Det går på hva jeg gjør når jeg møter påstander. Oppfatter jeg dem som opplagt sanne, kommer jeg ikke med motspørsmål eller kritisk journalistikk. Oppfatter jeg dem som sannsynligvis myter, kan det være at jeg ser nærmere etter.

I verste fall kan jeg til og med lære noe.

Dette slo meg igjen på vei til kirken da jeg leste Vårt Land i dag. I det ikke overdrevent tabloide oppslaget om Plantene som forandret verden, var det to interessante artikler, en lang om kaffe og en kort om poteter.

Begge omtalte hvordan disse ble mottatt i Norden.

Den danske dikteren Anders Bording avfeide den raskt: "Disse drikkene kan overlates til indere og tyrkere, her i nord klarer man seg godt med øl, vin og mjød", skrev han.

Kirken var enda mer skeptisk: Kaffe var ikke nevnt i Bibelen, og i tillegg hadde den mørke fargen noe djevelsk ved seg, ble det sagt.

Det var også skepsis mot poteten.

Potetens introduksjon falt delvis sammen med et utbrudd av spedalskhet på Vestlandet, og folk mente poteten hadde skylden. I tillegg var mange skeptiske til noe som lå under jorda, og til at den ikke var nevnt i Bibelen.

Nå er det ingen sensasjon at nyheter, særlig når det gjelder mat og drikke, ikke alltid aksepteres uten videre. Spesielt ikke hvis det er noe som kan synes å true rusretten. Men det er nok en noe større sensasjon om det finnes særlig mange kristne som på fullt alvor argumenterer mot noe av dette fordi det ikke er nevnt i Bibelen.

Dermed kan det være interessant å se på andre planter i oppslaget, nærmere bestemt pepper, bomull, sukker og tobakk. Ikke minst siden ingen av dem er nevnt i Bibelen.

Av disse møtte riktignok én, tobakk, noe motstand, som fra den engelske kongen Jakob 1.

Han mente at røyking kunne skade både hjerne, nese og lunger, og dessuten var en hån mot Guds gaver. Den norskdanske kongen Christian 4. mente at bruken var skadelig, og sluttet seg til sin engelske svoger. I 1632 ble det forbud mot innføring og bruk av tobakk i Norge. Elleve år senere var tobakk imidlertid lovlig igjen.

Altså ikke begrunnet i Kirkedepartementet. Forbudet skyldtes ikke teologi, men helsepolitikk.

Sagt på en annen måte er det slik at hvis grunnlaget for en motstand mot poteter og kaffe hadde vært at dette ikke var nevnt i Bibelen, er det underlig om man ikke brukte samme argumentasjon mot andre sorter man var i mot.

Når man ikke gjør det er nok grunnen såpass enkel som at dette ikke ble oppfattet som et spesielt godt argument.

Noe som gjør at man også bør være skeptisk til historien om at den ortodokse kirken i Russland (ellers ikke berømt for sin pietisme eller bokstavtro) skal ha vært i mot poteten fordi den ikke var omtalt i Bibelen.

Når det så i tillegg ikke er oppgitt en eneste referanse (Årstall? Person? Sted?) eller kilde til påstandene om en slik motstand, er det overtydelig at Vårt Lands journalister og redaksjon på ramme alvor går rundt og tror at det var en utbredt skepsis til ting som ikke er nevnt i Bibelen.

Faktisk så sterk at man ikke reagerer selv når det ut i fra hva man ellers skriver om samme tema samme dag i samme avis tydeligvis må ha vært en besynderlig selektiv begrunnelse.

Refleksreaksjonen er at dette stemmer. Man aner en fortelling i bakhodet om en lang kristen tradisjon for å være bakstreverske og hodeløse. Dermed driver man ikke kritisk journalistikk i møte med anekdotene som fremmer fortellingen.

Det er ikke uvant å møte dette i Dagbladet eller andre steder som i generasjoner har hentet næring fra myter om kristen tro. Men det hadde vært greit om en avis som skal bygge bro mellom tro og tanke hadde gitt sine journalister noen dråper vaksine, eller (om det ikke er tid for opplæring og slik på felter avisen skal være god på) holdt seg med en redaksjon som var i stand til å stille motspørsmål også her.

Nå kan det jo være at det likevel stemmer. Kanskje snakker vi om så ulike steder og tider at noen grunnet en eller annen lokal eller historisk årsak faktisk fikk seg til å argumentere på den måten. Det finnes mye, som det heter, særlig etter middelalderen.

Men nettopp fordi dette skiller seg sånn ut og strider til de grader med klassisk kristen argumentasjon (der det altså ikke var motstand mot barkebrød, bevere, blyanter, blåbær eller briller, for bare å ta et lite utvalg  fra én bokstav om noe som Bibelen ikke omtaler) bør det ringe en aldri så liten klokke.

Selv om heller ikke slike er nevnt i Bibelen.

Underetasjenes tid

Så var det tid for andre del av mine kommentarer til stoffet om fri vilje i føljetongen om anmeldelsen i Fri Tanke av Svar på tiltale.

For ordens skyld bør vel understrekes at jeg er litt imponert og beæret over at noen har tatt seg bryet med å lese boken, selv om jeg altså (hvis noen skulle lure) ikke er enig i at alle tilbakemeldinger er så treffende.

Også når vi nå ser på dette med fri vilje har jeg vel ikke annet valg enn å gi noen korte og kontrollerte kommentarer (selv om jeg ikke har helt kontroll over antall paranteser), hvilket ikke betyr at det ikke kan bli langt, men at jeg altså ikke kan skrive boken om igjen. For (og det tviler vel ikke så mange på) her kunne mye vært sagt.

Noe som blir tydeligere dess mer jeg ser på anmeldelsene (så langt altså begge to) er at stoffet er uvant. Man har ikke god nok kjennskap til argumentene eller de tankemessige tradisjonene de står i. I stedet for å lese teksten noenlunde som den står, tolker man den ut fra eget bakhode. Man avfeier argumentene enten som overintellektuelle (tro må da handle om levd liv!) eller som åpenbart feil (tro må jo bygge på feilslutninger!).

Mener jeg nærmest per definisjon at prosjektet er feilslått er det ikke lett å gjengi argumentene riktig eller anstrenge seg for å se om jeg både har fått med meg teksten og har tolket den noenlunde riktig.

Leser man en tekst av noen man mener tilhører en gjeng som tenker dårlig og synes at den sier at 2 + 2 = 5, vurderer man sjelden om det faktisk er det som blir sagt. Eller om det er forfatterens selv som sier dette. I stedet slår man til og røper at svaret er 4 og forfatteren altså på jordet. QED.

Vi aner noe av dette når  Even Gran i anmeldelsen sier følgende som det hevdes betyr at jeg mener fri vilje må være fristilt fra det fysiske, altså at en dualisme er eneste mulighet.

På side 37 spør han for eksempel hvordan vi skal unngå å konkludere med at viljen og tanken er styrt av krefter utenfor vår kontroll, hvis naturalismen er sann.

Samtidig (og som nevnt i forrige innlegg om temaet) har Even et poeng. Jeg kunne vært nøyere med å presisere at det ikke er jeg som hevder at det er umulig å forene fri vilje med rent fysiske prosesser (her er jeg altså usikker).

I stedet er dette nye (og tydeligvis en del gamle) ateisters selvforståelse ut fra deres eget grunnsyn.

Det er Sam Harris som hevder dette, det er Richard Dawkins, det er Morten Horn, Alex Rosenberg og andre; jeg siterer dem til og med på det. Deres forståelse er at vi strengt tatt ikke kan bebreides for våre handlinger, siden vi ikke kunne noe for dem (alle våre tanker er egentlig bare "kjemiske reaksjoner på andre impulser vi strengt tatt ikke kan stå til ansvar for").

Så skriver imidlertid Even noe som det ikke er like enkelt å ta på min kappe.

På side 46 raljerer han over at Richard Dawkins later til å ha en moral (som i Davidsens verden tilhører «overetasjen») til tross for at han er naturalist. Og på side 58 slår han ganske enkelt fast at det ikke finnes rom for «ekte frihet» i et naturalistisk grunnsyn.

Bildet jeg bruker av over- og underetasjen i kapittel 2 handler ikke om Davidsens verden, men om Dawkins' verden som det synes som nye ateister generelt bebor. Altså en verden med et skarpt skille mellom
   

• OVERETASJEN – det subjektive og personlige og private – kulturelle forestillinger. Her finner vi alt som handler om fri vilje, moral (”bør-utsagn”), religion, mening, verdier og andre innbilninger og/eller konstruksjoner. Dette er fantasiens og illusjonenens område.

___________________________________________________________________

• UNDERETASJEN – det objektive, rasjonelle og offentlige – den egentlige virkeligheten. Her finner vi  alt som har å gjøre med vitenskap, empiriske studier og fakta. Dette er kunnskapens og sannhetens område.  

Mitt poeng som bør være tydelig er at Dawkins og andre på den ene siden anklager (for noen til dels med rette) kristne og andre for å leve i en splittet virkelighet mellom religion og vitenskap (NOMA - No Overlapping Magisteria). Mens de altså selv lever i en vel så stor spenning mellom disse etasjene, mellom det de ser som vitenskapens virkelighet (den som gir reelle forklaringer) og hverdagens (der vi lever etter ulike typer idealer og illusjoner) som ikke kan være sanne, men som de på en eller annen måte holder seg til likevel.

Selv om han mener at hans eget grunnsyn ikke tillater fri vilje og at verdier ikke er noe mer enn (bort)forklarbare følelser (med et rent materielt opphav), opptrer Dawkins som om han har fri vilje og at moral og verdier er noe dypere/høyere enn pragmatikk.

Han forteller at det er vondt og vanskelig å leve som om dette bare er innbilning (”Dette er en selvmotsigelse man på sett og vis må leve med, ellers blir livet uutholdelig”).

Det er med andre ord ikke så mye Davidsen som Dawkins som fordel kunne ha reflektert litt mer.

Så spørres det videre i anmeldelsen:

Er det egentlig meningsfylt å operere med et skille mellom oss selv og hjernene våre? Gir det mening å si at hjernen vår er «utenfor vår kontroll»? Hvem og hvor er isåfall vi? Ja, vi har ønsker og ideer, men gir det mening å etterspørre en fri kontroll over disse ønskene? Gir det mening å ønske noe annet enn det vi ønsker? Jeg har for eksempel ikke frihet til å mene at nazismen er en utmerket ideologi, for det mener jeg rett og slett ikke. Er dette en frihet jeg ønsker meg? 

Tja, det er ikke godt å si hvor meningsfullt det er å skille mellom jeg og hjernen. Men det er mer meningsfullt å spørre om jeg kan ha bevisst medbestemmelsesrett over mine meninger. Selvsagt kan jeg ikke ønske noe jeg ikke ønsker eller velge å føle noe annet enn hva jeg føler. Men ved å tenke over hva jeg ønsker og føler kan jeg bevisst bearbeide mine ønsker og følelser og muligens endre dem.

På samme måte har ikke en anmelder frihet til å mene at min bok sier det ene eller det andre, hvis den ikke rent faktisk sier dette. Selv om man altså mer eller mindre frivillig kan feillese den.

Fri vilje handler ikke om at jeg kan velge hva jeg føler, men om at jeg kan velge hva jeg tenker om og gjør med mine følelser. Fri vilje handler ikke om at jeg kan velge å mene - på tross av min fornuft og mine følelser - at nazismen er en utmerket ideologi, men at jeg kan velge å reflektere over hvorfor jeg føler og mener det jeg gjør om nazismen eller sekulærhumanismen eller kristen gudstro.

Og eventuelt endre standpunkt, basert på argumentasjon - ikke ut fra hva jeg "vil".

I siste utgave av Fri tanke (nr. 4-2012), sier hjerneforsker Johan Storm at en slik måte å tenke på åpner for en uendelig regresjon i jakt på den endelige «viljen bak viljen». Han mener det er mye ryddigere å slå seg til ro med at vi har en vilje og at den er vår, hva nå enn årsaken bak den måtte være. Jakten på en slags metafysisk «ekte fri vilje» blir derfor meningsløs. Dette er også den kjente ateistiske filosofen Daniel Dennetts posisjon, og er den beste løsningen jeg så langt har sett på dette.

Her er det tydelig at noen oppfatter dette med fri vilje annerledes enn om jeg selv kan gjøre mine valg.

Vanlige definisjoner av fri vilje handler ikke om en ubestemmelig og ukjent rekke av årsaker på jakt etter "viljen bak viljen", men om at det er jeg som kan være første årsak til mine valg.

Det er tvert i mot først når jeg ikke har fri vilje, altså ikke kan være første årsak til mine valg, at det blir en uendelig regresjon, tilbake til Big Bang eller noe slik, om man skulle ha regnekapasitet til å finne ut av det. Enten er det jeg som velger personlig og bevisst, ut fra refleksjon og argumenter, lyst eller logikk, eller så er det noe upersonlig og forutgående som styrer alle mine valg, samt mine lyster og innbilninger om logikk.

Neste avsnitt styrker ikke inntrykket av god lesning:

Davidsen argumenterer for øvrig på samme måte selv når han på side 155 slår fast at vi mennesker godt kan ha fri vilje selv om fremtiden skulle være 100% determinert, ikke av fysikken denne gangen, men av Gud. Vi kan nemlig ikke ha oversikt over denne fastlagte fremtiden, skriver Davidsen. «Hva noen vet, utgjør ingen forskjell for mine valg så lenge jeg ikke er kjent med hva noen vet» får vi vite. Nei, nettopp. Her tror jeg Davidsen, Dawkins og Dennett er mer på linje enn noen av dem vil innrømme.

Jeg lurer veldig på hva som skal til for å formidle noe på en forståelig måte når jeg oppfattes slik. For jeg argumenterer altså ikke for dette. Hele poenget i dette delkapitlet er å si at fremtiden ikke er determinert av Gud, selv om Gud skulle kjenne fremtiden.

For å formidle poenget bruker jeg en lignelse om en tidsmaskin. En tidsreisende som observerer fremtiden og reiser tilbake til fortiden kan kjenne fremtiden uten å styre fremtiden. Selvsagt, om den tidsreisende forteller hva han vet, kan han påvirke (og dermed muligens "styre") fremtiden, men i lignelsen holder den tidsreisende klokelig stille.

De som tviler på at jeg sier dette, kan altså her som ellers selv lese teksten.

Det fortsetter med en ny feillesning.

Så må jeg legge til at det blir feil av Davidsen å legge til grunn at med en gang en naturalist begynner å snakke om moral eller følelser, så sier han eller hun imot seg selv fordi man da må ta Gud, eller «overetasjen», med i regnestykket. Flere steder gjør han et retorisk poeng ut av dette. Men det er jo nettopp dette vi er uenig om. En naturalist vil mene at moral og følelser faktisk har et rent materielt opphav. Det er greit at Davidsen er uenig i dette, men han kan ikke legge til grunn at hans versjon er den riktige og så dømme naturalisten etter dette.

Igjen, dette er dessverre misforstått. Jeg forstår ikke hvordan det er mulig å lese meg på den måten. Hele poenget - som også nevnt over - er at Gud ikke befinner seg i overetasjen, for da eksisterer ikke Gud.

Selvsagt vil en naturalist mene at moral og følelser har et rent materielt opphav.

Har noen det grunnsynet at alt er styrt av fysiske prosesser kan man nettopp derfor ikke samtidig si at moralske følelser eller verdistandpunkter handler om en reell moral (f.eks. at rasisme er absolutt galt, og ikke bare et etisk standpunkt som kunne vært annerledes, gitt en annen kulturhistorie eller andre fysiske prosesser) eller reelle verdier (f.eks. at alle mennesker har like stor og iboende verdi, og ikke kun er gitt dette gjennom et lovverk i et tilfeldig år eller ved hevd eller lignende).

Etter dette er det befriende med et klart spørsmål:

Hvilken empirisk støtte finnes det egentlig for å tro at vår vilje og tankekraft eksisterer uavhengig av vår fysiske hjerne, som Davidsen og andre religiøse nærmest bruker som en selvinnlysende sannhet for å sette naturalister i forlegenhet?

Vel, for det første mener jeg altså ikke at dette eksisterer "uavhengig av" vår fysiske hjerne. Enten vi nå holder oss til en dualisme eller ei, vil vår vilje og tankekraft måtte spille på vår fysiske hjerne (og noe annet har det vel ikke vært så mange tenkere som har hevdet).

Dette er på linje med et piano. Vi kan ikke si at det ikke kan være en pianist bare fordi vi hører pianoet spiller falskt eller det manger noen tangenter slik at musikkstykket endres når pianoet endres. Det er kort sagt ikke noe argument mot at vilje og bevissthet ikke er noe rent fysisk, at "personligheten, viljen og bevisstheten... endres når hjernen endres".

Forøvrig hadde det greit å droppe uttrykk som "Davidsen og andre religiøse".  For målgruppen artikkelen er skrevet for fungerer dette som en avsporende stempling siden den (og det har jeg mye empiri på) oppfatter "religiøse" som emosjonelle og dogmatiske, i motsetning til bildet man har av seg selv som ateist.

For det andre har en rekke ateister og andre levert svært så rasjonelle argumenter for at eksistensen av en liberteriansk fri vilje er et åpent vitenskapelig spørsmål, som Mark Balaguer i hans bok fra i år, Free Will as an Open Scientific Problem. Det er rett og slett ikke avklart hva man kan si ut fra empirisk støtte.

Selv står jeg i tradisjonen som mener at dette må vurderes ut fra en rekke rasjonelle overveielser (som selvsagt involverer vitenskapelig kunnskap), blant annet knyttet til alle paradoksene og umulighetene som fremkommer hvis vi hevder at vi lever i en hundre prosent deterministisk verden.

Dette er ikke kun prinsipielle eller teoretiske betraktninger. I praksis er det vanskelig å bygge livet på et deterministisk syn, enten vi tenker hverdag eller vitenskap.

Kan jeg virkelig leve som om jeg ikke er en signifikant person, en aktør som det gjør en forskjell om er til eller ikke? Kan jeg virkelig leve som om alt jeg tenker, gjør og sier er hundre prosent bestemt før jeg ble født og der jeg ikke kan påvirke noen av mine tanker en nanometer? Hvordan kan jeg vite at konklusjonene på mine (også vitenskapelige) argumenter er riktige, hvis de er hundre prosent styrt av ubevisste og urokkelige bioprosesser?

For det tredje er poenget for en teist ikke å sette naturalister i forlegenhet, men å vise at den type tenkning som Harris og andre forkynner, er høyst problematisk og umulig å bruke som argument mot gudtro. De som løfter dette fram er ikke meg (eller disse andre berømte "religiøse"), men Harris, Rosenberg osv. - boken forsøker å gi som navnet sier Svar på tiltale.

For det fjerde er det slik at hvis vi har fri vilje - selv om den skulle ha en fysisk forklaring (f.eks. ved at bevisstheten er noe som oppstår gitt riktige fysiske betingelser og har en aktiv rolle slik at jeg kan påvirke fysiske forhold i hjernen på kvantenivå eller noe slik) - er det nesten for godt til å være sant at vi lever i en verden der noe slik i det hele tatt er mulig. Hvis hele historien om alt som finnes er rent fysisk.

Det kan da argumenteres for at dette øker koherensen i et teistisk syn. Eller, for å si det på norsk, får en gudstro til å henge enda bedre på greip.

Storbyliv

Neste på listen over julegavetips er seneste fortelling om selveste inspektør LeBrock, i Bryan Talbots hardkokte blanding av Disney, Wind in The Willows, Inspektør Canardo, James Bond og cyberpunk - Grandville - Bete Noire.

I en skjør fredstid aner vi mafiaspill og konspirasjoner bak kulissene. Selv om det er gått  to hundre år siden Napoleon sikret fransk herredømme i Europa er alle stater fortsatt direkte underlagt Paris (Grandville) eller lydige vasaller.

Det skjer industrialiserte mord på mennesker (ikke så farlig, siden de er en underlegen art) og kunstnere (ikke så farlig, siden de er sosialister) drepes på merkelig vis i lukkede rom. Roboter og tanks dukker opp på strategiske steder i Grandville der inspektør LeBrock fra Scotland Yard og hans trofaste assistent  Roderick er hyret inn av et desperat fransk politi for å avsløre en seriemorder.

Det hele eskalerer på vanlig Talbot-vis, enten vi snakker om referanser (som at den ... oppfinnsomme Q har fått hønsenebb), såre relasjoner, umulige situasjoner eller krakilske kampscener.

Fortellingen gir muligens ikke den største julestemningen, men er like fullt et mer enn lettere ubetalelig must.

Ekstreme nyheter i Danmark

Nå er det oppdaget også i Danmark at man ikke mente i midelalderen at jorden var flat.

DR-programmet 'Detektor' afslører i aften, at myten er gengivet i næsten alle folkeskolens historiebøger.

Allerede i 1945 har engelske historikere fra Historical Association i London slået fast, at det er en myte, at man i middelalderen troede, at Jorden var flad, og at Christopher Columbus i 1492 modbeviste dette ved sit forsøg på at finde søvejen til Indien.

Selv om man ikke trenger å gjøre mer enn å lese Dante, første avsnitt i Thomas' Summa Theologica eller Kongespeilet, er det alltid godt hver gang dette "oppdages".

I Danmark har videnskabshistorikere og middelalderforskere i årevis forgæves forsøgt at aflive myten.

 »Vi har ingen som helst vidnesbyrd om, at man skulle have troet, at Jorden var flad i middelalderen. Vi har derimod en masse værker, der beskriver Jorden som en kugle«, siger middelalderekspert Mia Münster-Swendsen fra Københavns Universitet.

Hva sier så forlagene når de blir gjort oppmerksomme på fadesen?

Ingen ting. I hvert fall ikke de store forlagene.

'Detektor' har gennemgået en stor del af de historiebøger, som omhandler Columbus, og som bliver brugt i folkeskolen i dag. Her genfortælles myten i 14 ud af 15 bøger. Myten om, at man troede Jorden var flad i middelalderen, og at Columbus mødte megen modstand, fordi at han i modsætning til de fleste andre mente, at Jorden var rund. 

De to største forlag for historiebøger Gyldendal og Alinea ønsker ikke at forklare sig over for 'Detektor', selvom de genfortæller myten igen og igen.

Heldigvis ser ett av de mindre lyset.

Det lille forlag Meloni på Fyn svarer derimod, at de vil rette fejlen med det samme. 

»Når I fortæller mig, at alle I har snakket med stort set har den samme opfattelse, så tænker jeg, at vi jo alle sammen er lige dumme omkring det her eller har tjekket lige så dårligt op på materialet. Set i det lys, synes jeg, det er lidt sjovt, at man kan bilde fagfolk en myte ind i den grad, som det er lykkedes denne gang«, siger direktør Thomas Meloni.

Og dette er altså som nevnt noen ganger ikke bare et tilfeldig forbipasserende punkt, men deler av kjernestoffet.

Middelalderekspert Mia Münster-Swendsen er rystet over, at myten stadigvæk står i historiebøgerne: 

 »Det kan godt skræmme mig. Faktisk er Columbus et af kanonpunkterne, altså et af de punkter som er obligatorisk i folkeskolens undervisning«, siger Mia Münster-Swendsen.

Så er spørsmålet når norske forlag lar seg skremme til besinnelse.

Gule som ekstremist

Det er et tegn i tiden, og ikke bare fordi vi feirer den kjære kristne høytiden advent, at Natt&Dag har et temanummer om Gud.

Mye tyder altså på Gud er litt sånn som internett, kommet for å bli.

I likhet med dem som ikke holder seg til noen gudstro.

En av de som blir intervjuet er Lars Gule, tidligere generalsekretær i Human-Etisk Forbund og nå postdoktor ved Høgskolen i Oslo og Akershus og aktuell med boken Ekstremismens kjennetegn.

En hyggelig og oppegående kar som ikke er redd for å si fra om ekstremisme og dårlige debatter. Men som man, når man ser litt etter, kan ane har noen blindfelter. Uten at han akkurat er alene om det.

For Gule er dette tydelig når han snakker om gudstro og ekstremisme

Når blir troen ekstrem?

– Enhver tro som legger til grunn forhold ved virkeligheten som ikke stemmer overens med våre beste kunnskaper, nemlig det vitenskapen frembringer, er ekstrem. Så hvis du tror at det finnes en gud, stemmer ikke det med virkeligheten slik vitenskapen avdekker den, og det er ekstremt.

Nå er det nok mulig å forstå hva Gule mener, men når han snakker i såpass store bokstaver ender han med å erklære oss alle som ekstremister. Siden vi altså alle tror på ting som ikke stemmer overens med, eller en gang kan la seg begrunne ut fra, vitenskap.

Som den filosofiske posisjonen at vitenskapen er den beste eller eneste vei til kunnskap, også når det gjelder tilværelsen som helhet - som i spørsmålet om det finnes noe mer enn natur.

Altså noe som minner om posisjonen scientisme.

Selv om Gule bruker ordet ekstremisme på flere måter, gir et slik ord aldri positive assosisjoner. Og det gjelder altså alle som tror.

Enhver troende er altså en ekstremist?

– Ja, da er du en deskriptiv ekstremist. Når du tror på en gud. Det betyr ikke at du er en moralsk eller normativ ekstremist, men hvis du tror på noe som ikke kan bekreftes på rasjonelt vis, så har du en oppfatning som strider mot våre beste kunnskaper, og det er en ekstrem oppfatning.

Det blir ikke mindre ... ekstremt når han i neste steg selv fremmer noe som «ikke stemmer overens med våre beste kunnskaper, nemlig det vitenskapen frembringer», altså menneskets verdighet:

Dersom man ikke tror på at mennesket har iboende

verdighet og at denne verdigheten gjelder for alle, er det også en form for ekstremisme?

– Ja, det er normativ ekstremisme og den logiske konsekvensen av det er at man går og henger seg. Velbekomme. Man må kunne forvente at folk er villige til å ta konsekvensene av det de preker. Meningsfull samtale handler om at man har tillitt til at folk faktisk mener det de sier, i den forstand at de er villige å gjøre noe for å bevise at det er riktig. Det finnes ikke gode grunner til å nekte andre en verdighet og de grunnleggende rettigheter man selv gjør krav på. Dermed blir det selvmotsigende å avvise andres menneskeverd. Ellers har man ikke menneskeverd selv – og kan gå å henge seg.

Spørsmålet gikk altså på om man ikke tror på at mennesket har iboende verdighet. I de tilfellene er det plutselig mangelen på tro som gjør noen til ekstremister - selv om de da kalles normative og ikke deskriptive ekstremister.

Hvordan Gule vil argumentere for at vi har en iboende verdighet, og ikke kun mer pragmatisk eller juridisk er blitt gitt noe i den retning som samfunnsmedlemmer e.l., er i det hele tatt et interessant spørsmål.

Vi ser uansett at Gule argumenterer ut fra en ikke vitenskapsbegrunnet tro (eller ikke rasjonelt bekreftet tro), på forpliktelser og logikk, der han altså synes å tro at vi er forpliktet til ikke å opptre selvmotsigende.

Logikken blir ikke bedre av at han ikke begrunner at det er selvmotsigende å hevde at en selv har høyere verdighet enn andre. Hvis det ikke finnes noen reelt sett iboende verdighet, kan det jo brukes mange pragmatiske og relative begrunnelser (som rikere familie, bedre allianser, flere våpen, mer gunstige gener for artens overlevelse osv.).

Noe som er grunnen til at jeg gjerne ser at vi alle blir så ekstreme at vi tror vi er forpliktet til å oppføre oss som om vi har en iboende verdighet.

Kort sagt lever som om det finnes en Gud.

Førjulstid

Noe av den viktigste lærdommen etter fire dager i London, er at tiden går fortere i den byen enn hjemme.

Noe som innebærer at det ikke automatisk kan utelukkes mer blogging de nærmeste dagene, enten det handler om den elskede eminente eklatante eplekjekke enerverende etterspurte evindelige serien med tilbakemeldinger av bokanmeldelser eller om Tips til Julegaven for Deg.

Som f.eks. Norman Davies' nyeste, Vanished Kingdoms: The History of Half-Forgotten Europe som tar oss med på en valfart til Europas fargerike, men tapte riker, fra Burgund til Bysants.

Dette er historien om disse sentraleuropeiske landene som vi ser ekko av når Tintin og Sprint, for ikke å si Gottfredsons Mikke Mus, trenger et bortgjemt eller (uten at det alltid er noen motsetning) brutalt kongerike. Og i amerikanske filmer med behov for et fyrstedømme noen kan være hemmelig arving av.

Davies er av de forfattere som ikke bare skaper omløp i hodet, men også i hjertet. Få leverer historieskrivning som bedre øker pulsen og kunnskapen, samt stimulerer til å lete på kart - og noen ganger til å tegne dem.

Boken ble ikke uventet kåret til Book of the Year av britiske aviser.

Hvis du lurer på hva du bør lese på vei til Nobelprismiddagen er dette svaret.

Tvangstanker

Vi fortsetter gjennomgangen av anmeldelsen i Fri Tanke av Svar på tiltale med første del av mine kommentarer til stoffet om fri vilje.

Dette blir av tidsgrunner kun en innledning, men det er likevel tid til å si at i motsetning til de delene av anmeldelsen som vi har omtalt  så langt, har Even Gran noen poenger her når han skriver at

I en debatt mellom Davidsen og meg på Litteraturhuset i Oslo den 12. november kom det fram at Davidsen faktisk åpner for at vi mennesker kan ha fri vilje selv om naturalismen er sann, vi dypest sett bare består av atomer og molekyler og at fremtiden teoretisk sett kan være fysisk determinert. Det er imidlertid ikke lett å få øye på slike betraktninger i boka. Her legger han til grunn at en «ekte fri vilje» må være fristilt fra det fysiske.

Når jeg går til det litt dramatiske steg å åpne boken, forstår jeg at det er mulig å tolke meg slik Even gjør. Ikke minst siden dette med fri vilje ikke er behandlet systematisk i boken, med klare definisjoner og analyser, og ikke minst hva som er forholdet mellom tanke og hjerne.

Stoffet er i stedet spredt utover, i stor grad som respons på scientisters og nye ateisters fraskrivelse av alle former for ekte fri vilje.

Men samtidig er det altså ikke så enkelt å tolke meg dit, siden jeg (som jeg også nevnte i debatten på Litteraturhuset) skriver direkte i boken (side 85, fotnote 78) at " For ordens skyld nevnes at det er flere måter å tenke seg en slik bevissthet, vi trenger ikke å havne i kartesiansk dualisme".

Hvilke måter snakker vi så om?

For det første rett og slett om en mer tradisjonell thomistisk forståelse der det er en tett sammenheng mellom de materielle, bevirkende og formale årsaker i hjernen (eller celler, biokjemiske prosesser og sjelen som for Thomas er hjernens form). Vi skal ikke gå inn på denne tenkningen her, blant annet fordi den (som jeg nevnte på Litteraturhuset) er for uvant og kontraintuitiv.

For det andre at det er mulig at vi kan ha fri vilje og en aktiv bevissthet selv om alt som skulle foregå i hjernen bygger på rent materielle faktorer, slik flere filosofer argumenterer for (jeg lener meg her til Atle Søviks eminente gjennomgang som etter det jeg forstår vil bli utdypet i doktorgradsavhandlingen Naturalism and Free Will).

Det er helt sikkert nødvendig å komme tilbake til hvordan det er mulig å tenke at noe slik kan foregå, selv om hjernen biokjemisk sett følger deterministiske prosesser.

Hva er så fri vilje?

En enkel arbeidsdefinisjon (som kan kreve atskillig ytterligere diskusjon og avklaringer) er som følger: Fri vilje innebærer at det er opp til meg hva jeg velger blant flere alternativer. Kilden til mine valg ligger i meg.

Dette betyr ikke at alle mine valg gjøres like bevisst eller fritt, det vil variere fra situasjon til situasjon, blant annet ut fra hvor bevisst jeg er i gjerningsøyeblikket.

Hvis jeg sier at mine valg ikke er gjort aktivt av meg, men skyldes hundre prosent årsaker utenfor min bevisste kontroll (enten vi tenker at alt som har skjedd skyldes Big Bang eller min biologi eller min barndom e.l.) - altså at tanker og valg bare "dukker opp i bevisstheten", for å si det med Sam Harris, har jeg ikke fri vilje. Da tvinges valgene og tankene og handlingene på meg, selv om jeg kan innbille meg at jeg selv velger dem.

Hvis det likevel (mot en rekke mer enn lettere skarpsindige og vitenskapsfunderte filosofers argumentasjon) skulle vise seg at det ikke er mulig å forene fri vilje med fysiske og biokjemiske forklaringer i hjernen, betyr ikke det at jeg avskriver fri vilje, siden det fører til en rekke andre og store tankemessige utfordringer.

Enten vi da snakker om det som kalles intensjonalitet og qualia (våre opplevelser) eller hvordan vi kan vite at våre tankemessige konklusjoner er gyldige (og altså ikke bare noe vi må komme fram til fordi "the biochemistry told me so").

Etter mitt skjønn vil i stedet enten styrke en thomistisk forklaring eller en dualistisk (altså at bevisstheten er eller er knyttet til noe utenfor materien, også her finnes flere ulike varianter).

For å avslutte denne superenkle innledningen er altså ikke mitt poeng at det er nødvendig å avvise at det som skjer i hjernen har fysikalske betingelser. Det er i stedet at det skaper en rekke utfordringer for menneskesyn, ansvarstenkning, refleksjonsevne og rasjonalitetsbegrunnelser om jeg mener at min bevissthet er hundre prosent styrt av forutgående fysiske årsaker.

Mener jeg at jeg ikke har noen form for bevisst kontroll over mine tanker, ord eller gjerninger, er det i tillegg vanskelig å forstå hvordan jeg kan godta å jobbe for en avis som heter Fri Tanke.

Smalere bokanmeldelse

Det er ikke til å komme fra at det blir noe mindre blogging de nærmeste dagene siden hendene stort sett vil være opptatt av bæreposer og bestikk under en lengre helgetur for å inspisere juletreet på Trafalgar Square.

Blant det som vil bli lest er seneste bok i serien om Bernie Günther, den tyske politimannen og privatdetektiven (og en del annet), før, under og etter tusenårs tolvårsriket, mer hardkokt og med kvikkere replikker enn selv læremestre som Raymond Chandler.

Bernie har i løpet av så langt åtte bøker beveget seg ganske viden omkring, stort sett som dyd av nødvendighet, siden det å være presset tilbake i politikorpset og etterhvert inn i SS av en viss Heydrich, ikke er enkelt å leve med, verken personlig eller rettslig.

At han har en sterk tendens til å støte på noen av de mer ... interessante figurer (Göring, Himmler, Mielke, Peron...) i omløp, gjør pussig nok ikke bøkene mindre troverdige.

Politisjef med tydelig lederstil.

Noe henger nok også sammen med at det ikke er enkelt å tenke seg mer dramatiske intriger, i hvert fall så lenge vi snakker jordisk krim.

Oppmerksomheten er uansett ikke rettet mot hvor troverdige alle disse møtene er, siden leseren har mer enn nok med å veksle i tide mellom grøss og glis. Når man da ikke griper seg i å sjekke google maps etter gater og steder i Berlin og etterhvert et noe mer globalt omland.

Det er i det hele tatt ikke få barer, hoteller, politistasjoner, fengsler og fangeleire som er blitt identifisert og lagt i arkivet.

Aldri godt å vite når man får bruk for kunnskapen.

Utadvent

Selv om det er en stund fra første uke i advent til jul, er det ikke bare tegneserier som er tidlig ute.

Dermed kan linkes til den tradisjonelle debunkingen av de like tradisjonelle mediamytene om jul og Jesus og sånn, denne gang i St. Olav kirkeblad som de for anledningen har beæret meg ved å kalle kirkebad.

De første avsnittene er innskrevet som følger:

Ingen høytider handler mer om tradisjon enn Julen, enten vi tenker på maten eller minnene, Kirkens eller Karl-Bertil Jonssons julefeiring fra den gang man fortsatt feiret jul til minne om Jesu fødsel.

For i dag er ikke det lenger så opplagt at feiringen egentlig har, eller bør ha, noe å gjøre med kristen tro. Det skyldes ikke bare at det begynner å bli noen prosent som feirer jul av andre grunner. Det er rett og slett blitt en vel så viktig tradisjon med alle oppslag i adventstiden om at julen og Jesus er hentet fra helt andre kilder.

Og siden enkelte av Davids ætt skal over sjø og land til en fremmed by de nærmeste dagene, kan vi jo legge ved et bilde av en slik.

Mer julestoff her.