Whitechapel

For å bevise vitenskapelig at Dekodet ikke kun er for de nylig omtalte fysikk- eller filosofibuffer, kan anbefales en TV-serie som ikke er helt halvgæern for historiebuffer.

Denne gangen trekker vi fram av ermet den britiske serien Whitechapel, som det så langt er laget to sesonger av. At hver av disse er på kun tre episoder antyder at serien er rimelig overkommelig for de fleste.

Siden det allerede tidlig i første episode kommer fram at sesongen handler om en moderne variant av Jack The Ripper, våger vi oss på å sitere fra blurbet.

The streets of London's East End are awash with blood. A murderer stalks the night, picking off vulnerable women and leaving them brutally butchered. But this is not the 19th Century and this is not Jack the Ripper - this is a copycat killer and once again the police remain clueless...

Enten man er kjent eller ei med Ripperologien eller har tatt en av disse guidete Ripper-turene som London myldrer av, er dette en serie som (unnskyld uttrykket) fengsler og - enda viktigere - sjarmerer. Det åpner for en og annen gjenkjennelse av opptil flere jobbsituasjoner når en ung japp (eller hva det heter for tiden) av en politidetektiv headhuntes til å lede noen heller durkdrevne etterforskere.

For fast-tracked, media savvy DI Chandler it's his first big murder case; for front-line, hard-bitten DS Miles, he's now saddled with a boss who would rather talk about "Emotional Intelligence" than gut feeling. Neither of them have a clue, until renowned "Ripperologist" Edward Buchan draws their attention to the similarities between the Jack the Ripper killings in 1888 and the modern-day murder. The race is on to succeed where police officers failed over 100 years before - to catch the copycat killer before he strikes again.

Siden serien egner seg spesielt godt på kalde og stormfulle kvelder, anbefales den nå.

Mekka for motbøker

Man kan si mye om nye ateister, men de har i det minste skapt et solid marked for motbøker. Dermed er det bare å ramse opp noen titalls titler som inneholder en eller flere permutasjoner av Dawkins eller Delusions eller Letters eller Great.

Flere av disse er knapt annet enn hackjobber, men det skal godt gjøres at det fortsatt er noen som ikke har forstått at en og annen, for ikke å si atskillige eller (for å si det rett ut) alle, av dem disse boktitlene sikter til, har gjort en litt kvikk hackjobb på felter som filosofi og fysikk, for ikke å snakke om historie i sin alminnelighet eller den historiske Jesus i særdeleshet.

Nå er det ikke lett å plassere Stephen Hawking i båsen nye ateister, men det forhindrer ikke at han - slik vi har vært inne på noen ganger - ikke er av de mest ... imponerende når det kommer til logiske sammenhenger og rasjonell argumentasjon rundt sine påstander.

Noe som fører til at det også her er enkelt å skrive motbøker.

Det overrasker vel heller ingen at mannen bak den første av disse er John Lennox som også har møtt Dawkins i enkelte debatter, som omtalt på Dekodet ved flere anledninger.

God and Stephen Hawking: Whose Design is it Anyway gir som mange av disse motbøkene en kort og grei presentasjon på under hundre sider.

Selvsagt ikke nok for fysikk- eller filosofibuffer, men den bør gi noen hint - særlig for folk flest.

Det ødelegger ikke boken at Lennox er av dem Dekodet har et litt ambivalent forhold til, siden han av og til bommer noen smuler på researchen og lener seg vel langt i retning av ID, men det er bare å akseptere at han er ganske så lesverdig og logisk.

Då artikkelen rakna

Før vi forlater mytemyra helt (i denne omgang), må vi dessverre igjen ta turen innom Norges beste populærhistoriske blad Levende Historie.

Netopp kvaliteten på bladet gjør det beklagelig med bredt anlagte artikler som får det til å virke som om Bibelen ble tatt som ufeilbarlig historie og vitenskap helt fram til moderne historieforskning på 17-1800-tallet. Og at det først var med nyere astronomiske, geografiske og biologiske oppdagelser at man begynte å tenke annerledes.

Andreas Skartveits artikkel Då Bibelen rakna i #3/2011 inneholder dermed dels riktige observasjoner (ja, det skjedde oppdagelser som påvirket bibeltolkninger) og dels tendensiøse tolkninger av hva disse oppdagelsene handlet om og hva de faktisk medførte.

Ikke minst ser vi dette i avslutningen der Skartveit synes å tro at David Strauss sin Jesus-bok fra 1835 er et "høgdepunkt" i Jesus-forskningen og at historikere fortsatt lener seg til den og at vi "faktisk veit svært lite om Jesus, hans gjerningar og liv" (med bl.a. den begrunnelse at Jesu oppstandelse ikke er nevnt hos Josefus), men vi skal la den saken ligge nå.

Muligens forklares noe av Skvarteits oppvekst i et vestlandsmiljø med sterke tendenser til bokstavtro. Dette er imidlertid ingen klassisk kristen tradisjon, den stammer dels fra reformatoriske røster (selv om Luther ikke leste Bibelen slik) og enda mer fra opplysningstidens literalistiske lesning av både naturen og tekster (hvilket selvsagt ikke bare er galt).

Muligens forklares enda mer av at en av de to bøkene som artikkelen henviser til er Boorstins De gjorde verden større (opprinnelig The Discoverers). Denne er av de som sterkest sitter fast i 1800-anekdotene om kirkens kamp mot vitenskapen og høylydt forkynner flatjordsmyten.

Boorstin er ikke snauere enn å kalle den for The great interruption, siden den viser at vesten tok en tusenårs pause fra geografitimer og vitenskap.

Mens det i realiteten altså er andre som burde fulgt bedre med i timene, eller tatt ekstratimer.

Kirkens hovedstrøm har aldri oppfattet Bibelen som så nøyaktig at den kunne brukes til å avvise vitenskapelige idéer som at jorden beveger seg, er svært gammel eller at det har foregått en evolusjon.

Ja, slike idéer har vært kritisert ved noen anledninger, men vanligvis på basis av fornuft eller observasjoner. Når argumenter for vitenskapelige teser har vært oppfattet som gode nok har man lest Bibelen i lys av disse.

Et godt sted å starte for de som lurer på hvordan kirkefedrene tolket Første Mosebok er Augustins De Genesi ad Litteram som - tittelen til tross - viser at man langt fra leste Bibelen bokstavelig, selv tusen år før de store oppdagelsene.

Augustin er veldig tydelig på at Bibelen kan leses på ulike måter, og at det er viktig ikke å låse seg til én bestemt tolkning. Dette finner vi igjen hos andre toneangivende tenkere som Aquinas (som da også henviser til Augustin for å understreke at dette er et godt gammelt prinsipp).

På områder som er uklare og for langt unna til at vi kan se dem, til og med når dette er behandlet i Den Hellige Skrift, er noen ganger forskjellige tolkninger mulige uten at det blir til skade for den tro vi har mottatt. I møte med et slikt tilfelle, bør vi ikke styrte frem og så sterkt stille oss på én side at vi, hvis man med rette underminerer denne posisjonen når man gjør ytterligere fremskritt i søkningen for sannheten, faller med den. (Bok 1, kapittel 18).

Det er forøvrig her vi finner Augustins ofte siterte ord om at

Vanligvis vet til og med de som ikke er kristne noe om jorden, himlene og de andre elementene i denne verden, om stjernenes bevegelser og baner, og til og med om deres størrelse og posisjoner i forhold til hverandre. De kjenner til at formørkelsene av sol og måne kan beregnes, de kan årets og årstidenes syklus, de vet hva slags dyr som finnes, hvilke busker, steiner og så videre, og denne kunnskapen holder man for å være sann ut fra fornuft og erfaring. Da er det en skammelig og farlig sak om en ikke-troende hører en kristen som taler tull om disse emnene ut fra Skriften. (Bok 1, kapittel 19).

Så kan man selvsagt diskutere om det er like skammelig og farlig om en kristen hører en som taler tull om Skriften ut fra disse emnene.

Emeritus med stil

Og så oppdaget jeg at dette var dagen da min favoritt kirkehistoriker, teolog og norske kristne fagbokforfatter Oskar Skarsaune tok farvel holdt sin siste forelesning som professor ved MF.

Noen notater fra avskjedsforelesningen om om "Kirkens konstantinske fangenskap" finner du her.

Hans bøker er obligatorisk lesning.

Jeg kan love at han skriver flere.

Studenter ser liten konflikt mellom religion og vitenskap

Og så lenge klarte vi å holde oss unna krig og religion og vitenskap og sånt.

Undersøkelser gjøres av så mangt og kan tolkes på ulik måter, men det er interessant å se at amerikanske studenter mener at det ikke er noen konflikt mellom religion og vitenskap.

Nå betyr ikke det at det dermed aldri trenger å være noen konflikt, at man kan tro hva som helst bare man er "religiøs" eller at vitenskap ikke bør ha noe kritisk å si om ulike former for religiøs tro.

Mangelen på konfliktoppfattelse kan i stedet skyldes et syn der religion og vitenskap snakker om ulike ting - eller bør gjøre det - og dermed kan utfylle hverandre i det som på fint kalles for en fortolket virkelighet.

Vi gir ordet til evolusjonspsykologen Matt J. Rossano.

Media-hungry atheist, creationist and religious fundamentalist provocateurs have successfully dominated the science and religion narrative for the past decade or so. In doing so, they have created the false impression of an ongoing unavoidable war between the two camps. A recently published large-scale survey of college students, however, finds that the call to arms has fallen on deaf ears. For the vast majority of American university students, there simply is no conflict between science and religion.

Og undersøkelsen ble ikke utført blant en liten håndfull nøye utplukket myke og vennligsinnede sjeler.

Christopher Scheitle, a Penn State sociologist, analyzed survey data from more than 10,000 students at over 200 colleges and universities across America (Journal for the Scientific Study of Religion 50, p. 175).

Ikke uventet viser det seg at de som så for seg en konflikt var likelig fordelt mellom de som valgte å heie på vitenskap (14 prosent) og de som valgte å heie på religion (17 prosent). Men andre resultater var noe mer uventede.

Even more interesting was the fact that when students changed their opinion over time, the most likely change was moving from a conflict position to one of non-conflict (either independence or collaboration).

Hvilket innebar at dess mer man studerte, dess mindre konflikt så man. Noe som nok ikke ... helt matcher NRK-programmet vi omtalte i går.

Det er også mulig å tolke dataene til å vise de religiøse er mindre dogmatiske.

The above results also reflect the fact that the pro-science point of view appears to be more entrenched than the pro-religion point of view. In other words, once someone has adopted "science's side" in a perceived science and religion conflict, it is harder to move them from this position compared to when someone has adopted "religion's side." Exactly how to interpret this is unclear. Are religious people actually less dogmatic on the issue? Maybe. Maybe the evidence more clearly confirms the rightness of the "science" side and this is why fewer people switch. Then again, if the evidence so clearly supports the "science side" then why don't the majority of people see a conflict to begin with, and why do nearly half of the pro-science folks defect over time?

Muligens skyldes dette at de studentene som heier mest på vitenskapen er nye ateister?

Det viser seg også at de som går på religiøse skoler heier mindre ensidig på religionen enn de som går på sekulære skoler.

The apparent greater willingness of "religion side" students to re-examine their stance can also be seen in another interesting finding. Students at religious schools were actually less likely to claim to be on "religion's side" than students at secular schools. This pattern held true even after the results were adjusted for the students' degree of religious commitment and religious conservatism. The author suggests that students at religious schools may feel less threatened than equally religious students at a secular school and that the conflict narrative may be more salient at secular schools.

Et annet interessant poeng er at det i mindre grad var en oppfatning av konflikt blant naturvitere, samfunnvitere og ingeniører, enn blant økonomi- og lærerstudenter.

The breakdown of findings by major also showed some interesting trends. Business and education students were most likely to adopt a conflict approach, with nearly 40 percent doing so, most of whom claimed a pro-religion stance. The conflict approach was endorsed by just under 30 percent of natural science, math and engineering, social science, and arts and humanities students. However, while the majority of "conflict" students in natural science, math and engineering sided with science, the majority of arts, humanitie, and social science students sided with religion.

Noe som gjør at selv om kun et mindretall oppfatter noen konflikt mellom religion og vitenskap, tilspisses den offentlige debatten av hvilke grupper som står på hvilke side.

"The finding that scientists and engineers are among the most likely to have a pro-science conflict perspective could mean that some of the most influential voices in these public debates might be more likely to fuel the debates than attenuate them. Similarly, future educators are among the most likely to hold a pro-religion conflict perspective. Given that classrooms and school boards have been one of the central forums for the struggle over religion and science, this does not bode well for a reduction of those struggles" (Journal for the Scientific Study of Religion 50, p. 185).

Med andre ord ingen grunn til å legge ned bloggen med det første.

Enkelte stjerner i sikte og annet

Siden det muligens er enkelte som ikke er fullt så opphengte som enkelte andre i tøv og tant om vitenskap og historie, er det muligens enkelte som setter pris på at vi setter kursen i enkelte andre retninger.

Som mot stjernene.

Vi gleder oss selvsagt til at Ringenes Herre-filmene kommer på Bluray i sommer, og noterer oss med enkelte tilløp til glede at enkelte andre tilbud på samme format dukker opp, som på Star Wars.

Og da er jo det naturlige spørsmålet, skal vi kjøpe dette stykkevis eller helt?

Valget er ikke veldig vanskelig.

NRK med 1960-talls-TV

Det er ikke noe nytt at NRK har to typer programmer om religion.

Empirien er at vi på den ene siden har de forkynnende - gudstjenester og gospelkvelder. På den andre de problematiserende - debattene og kommentarene.

Mens de første når ut til menigheten (og knapt nok det, gudstjenester blir sjelden mer enn pliktoppfyllende TV, når de ikke lages av Vatikanet), når de andre ut til alle.

Som altså først og fremst møter religion når det handler om overgrep, konflikter og terror - eller som noe som ikke bare er uvitenskapelig, men direkte antivitenskapelig.

Gårsdagens episode av Christianity - A History endret ikke empirien. God and The Scientists var lite annet enn en standard sekulariseringsvinkel fra noen tiår tilbake, koblet med konfliktmyten fra 1800-tallet. 

At NRK sender 1960-talls TV i 2011 er ikke overraskende når temaet er kirkehistorie. Eller at man lar en ateist - som ikke er historiker - presentere et program om kirken og vitenskapen.

Dermed er det ikke underlig at det skjærer ut i mytemarken allerede fra starten.

For over fifteen hundred years, Christians saw the Bible as the primary source of knowledge, but in the seventeenth Century the beginnings of a scientific revolution began to challenge the Christian view of the world.

Mens det altså ikke falt noen kristne inn før 1500-tallet å hente primærkunnskap fra så ulike hold som Aristoteles, Platon, Galenos, Ptolemaios, Augustin, Boethius, Cassiodorus, Bede, Aquinas, eller leksikonene fra Isidorus, Bartholomeus eller Vincent fra Beauvais, for ikke å si Suda.

Eminent scientist Colin Blakemore interviews esteemed scholars and churchmen in order to understand how science has transformed Christianity over the last four centuries.

He shows how scientists born of the Enlightenment realised that the laws of the universe were there to be discovered, not read about in the Bible.

Blakemore er altså ateist (såpass aktiv som "Distinguished Supporter" av British Humanist Association og "Honorary Associate" av Rationalist Association) og neurobiolog med et sterkt engasjement for dyrenes rettigheter.

Med andre ord et opplagt valg når temaet er kirkehistorie.

He argues that science is the biggest challenge Christianity has ever had to face, and that it will eventually make religion unnecessary.

Blakemore slutter seg med andre ord til de såkalt sterke og halvsterke sekulariseringsteoriene som rådet grunnen i hans ungdom på 1960-tallet. Oppfatningen var kort sagt at det var en nødvendig sammenheng mellom modernisering og sekularisering.

Når vitenskapen kom inn i stua, lusket religionen ut bakveien.

Blakemores knyttet seg dermed opp til beskrivelsene av sekulariseringsprosessen som en uunngåelig konsekvens av moderniseringen. Mens altså nyere forskning viser at det moderne prosjekt heller framprovoserer anti-moderne tendenser, enten vi tenker på kreasjonister eller Det muslimske brorskap.

Det er dermed ikke slik at kreasjonistene er en siste rest av kirkens iherdige kamp mot vitenskapen, de er i stedet en moderne reaksjon som for alvor vokste fram i den amerikanske adventistbevegelsen i første halvdel av det 20. århundre og fikk sitt gjennomslag på 1960-tallet.

Slik han som ble intervjuet om temaet (Numbers) sa i programmet, uten at Blakemore viste at han forstod poenget.

I stedet for en seriøs analyse av vitenskapshistorien og middelalderens universiteters betydning for fremveksten av vestlig rasjonalitet, endte vi med mytene om Bruno som vitenskapens martyr, Galileo-affæren som noe typisk ("I renessansen gjorde vitenskapens voksende makt at den katolske kirken ble nødt til å bringe opprørske vitenskapsmenn til taushet") for ikke å si en Dawkins som uten motspørsmål fikk forkynne at "Darwin fjernet hovedargumentet for Guds eksistens".

At det ikke bare var Blakemore som beveget seg i ukjent terreng fremgår forøvrig av NRK's oversettelse. Mens programlederen sa at tenkerne rundt år 1600 ikke lenger godtok "Guds overleverte ord" tolket NRK dette til at de ikke lenger godtok "at verda var gudeskapt".

Vi kan imidlertid slutt oss til Blakemores hyllest til at "Den vitenskapelige revolusjonen satte individuell nysgjerrighet, undersøkelser, fornuft og eksperimenter over religiøse dogmer". Spørsmålet er bare om han er nysgjerrig nok til å bryte med sine egne (anti)religiøse dogmer om historien.

Og om NRK vil slippe til mer seriøse undersøkelser.

Det kan være grunn til å komme tilbake til dette - ikke minst ved en noe mer offisiell tilbakemelding enn en blogg.

Universalleksikon

I den tøffe konkurransen om dårligste artikkel på Wikipedia, stiller ikke artikkelen om Universet akkurat bakerst i feltet.

Dermed er det igjen bare å spenne fast øyelokkene. Artikkelen er på hele fem avsnitt. I første defineres begrepet universet og i andre kommer Big Bang.

Ikke uventet kommer det obligatoriske flatjordsfjolleriet i tredje avsnitt, sammen med en del ... annet.

Menneskets syn på universet har endret seg betraktelig gjennom de siste århundrene. En gang ble det antatt at jorden var flat og befant seg i sentrum av en mengde sfærer hvor andre objekter kretset rundt jorden i perfekte sirkler. Senere ble det kjent at jorden var rund, og mennesker som Johannes Kepler og Galileo Galilei dokumenterte at planetene, inkludert jorden, beveget seg i ellipstiske baner rundt solen, og at månen er det eneste himmellegeme som kretser rundt jorden. Oppdagelser som igjen førte til forståelse for at stjerner var andre soler.

Skal vi se...

Dette handler altså om de siste århundrene (uten at vi dermed skal trekke inn dommedag). Av det kan vi tolke at det inntil for få århundrer siden var allment antatt at jorden var flat.

Men ikke nok med det, som selgerne sier.

Vi ser videre av Wikipedia at det gamle greske verdensbildet som man sikter til med alle disse sfærene og fullkomne sirkelbanene (som pussig nok slett ikke var fullkomment fullkomne med sine episykler, men la nå det ligge) opererte med en flat jord.

Javel.

Senere ble det altså kjent at jorden er rund, uten at det nevnes noe om hvordan eller hvem som stod for denne epokegjørende oppdagelsen. Det ble liksom bare ... kjent.

Men så kommer Kepler og Galilei som gjorde intet mindre enn å dokumentere "at planetene, inkludert jorden, beveget seg i ellipstiske baner rundt solen".

At ingen av dem dokumenterte noe som helst, men kun argumenterte ut fra det de hadde av data er bare én side ved dette. Verre er det at Galilei rett og slett livet ut hevdet hardnakket at planetene beveget seg i fullkomne sirkelbaner, lenge etter at Kepler hadde doku vist at ellipstiske [sic] baner var den meste elegante måten å få observasjonene til å stemme med en heliosentrisk modell.

At det var disse oppdagelsene (inkludert at månen kretset rundt jorden) som "igjen førte til forståelse for at stjerner var andre soler" er også noe ... kortfattet.

Men så begynner artikkelen å ta av.

Ikke før har man snakket om den flate jord og Galilei, så hopper man til Hubble uten videre knussel og kommentarer.

Da Edwin Hubble begynte å studere stjernehimmelen, trodde man at stjernehimmelen med dens stjerner og planeter var alt som fantes. Hubble publiserte derimot begynnelsen av 1925 sine observasjoner og konklusjoner, der det ble dokumentert at vår galakse bare var en av mange andre i universet.

Om ikke annet er det fortsatt slik at ordene kan forstås av de fleste, selv om det er dokumentert at det mangler en preposisjon her og der.  Men i neste og siste avsnitt antar det hele mer kosmiske dimensjoner.

Eller teknobabbel som det også heter.

I løpet av det siste tiåret har det blitt kjent at all masse i det observerbare universet er samlet i en enorm tredimensjonal struktur formet som filamenter med tomrom mellom seg, som i oppbygning minner om skum der materien i skilleveggene mellom boblene er blitt konsentrert i tråder, som er grunnen til at den på engelsk også omtales som "the cosmic web".

Det er i det hele tatt bare å advare skoleelever mot å gå på web i det hele tatt, kosmisk eller ei. Så de ikke ender som Globalskolen (der en elev hevder at paven først i 1992 vedgikk at jorden var rund).

For ikke å si skriver artikler på Wikipedia.

Tiden er ute

Så var tidpunktet for henrykkelsen der, pussig nok uten at noe skjedde.

Det var heller ikke helt uforutsigbart med mediestyret der VG sender direkte live fra "begivenheten" og med andre ord slår mynt på fremmedkulturelle og bygdeoriginaler.

Noe som kunne gitt grunn for anmeldelse, hadde avisen fortsatt hatt injurierende kraft.

Men det hjelper litt at de viser hvor sært og søkt opplegget er med numerologen Campings private definisjoner av tall.

I ettertid har Campning [sic] skyldt dommedag-bommerten på en regnefeil. Nå har han justert regnestykket, og kommet frem til at den nye dommedagen er i dag - 21. mai 2011.

I et intervju med San Francisco Chronicle har han forklart regnestykket slik:

Tallet 5 står for forsoning, tallet 10 betyr fullkommenhet og tallet 17 er himmelen. Om man da ganger de tre tallene med hverandre får man 850. Og om man så ganger 850 med 850 blir fasiten 722.500. Det skal være antall dager siden Jesus ble korsfestet. Og 722.500 dager etter den dagen det skjedde, er lørdag 21. mai.

- Jeg datt nesten ut av stolen da jeg kom opp med det tallet, sier han til den amerikanske avisen.

Mens enkelte andre av oss nesten leet på øyelokket.

I mediemangfoldet trekker så Dagbladet inn såpass avansert ekspertise som ... motnumerologer for å berolige massene med at dette er tøv.

Camping har regnet ut profetien sin gjennom bibelbasert numerologi, ifølge ham selv.

Numerologi defineres til å være studiet av okkulte betydninger av tall og deres antatte innflytelse på menneskers liv.

Numerolog Åse Steinsland, som driver numerologen.no, mener Camping er på ville veier.

- Hvis han er kristen, må han lese bøkene sine først. Dette er bare spinnvill spekulering, sier hun til Dagbladet.

Mens hun selv i sin numerologi opplagt bedriver seriøse analyser.

Når dommedag kommer er om ikke annet tiden inne for en aldri så liten eskalering av Pressens Faglige Utvalg.

Tiden er inne

Hvis det er én tradisjon som ikke ser ut til å ha noen endetid, så er det endetidstradisjonen.

Det overrasker dermed ikke at noen slår mynt på dette med ... sinnrikt utregnede analyser som viser at verden vil gå under i 2011 og startskuddet går med henrykkelsen av alle de troende 21. mai 2011. Eller at samme kar - sjefen for Family Radio, Harold Camping - spådde undergangen så tidlig som i 1994.

Etter en beklagelig regnefeil er han her igjen.

Spørsmålet er imidlertid ikke om Bibelen hevder det vil være en endetid eller ei, for det (her er det bare å holde seg fast) gjør den, men om vi kan vite - eller bør regne ut - når den ytterste dag skal være.

Og der er Bibelen akkurat like klar, slik f.eks. Gatepresten nevner.

Dermed kan det understrekes at teoriene "om verdens ende er med på å latterliggjøre kristen tro, mener forfatter og sivilingeniør" (noe som ikke akkurat avsannes av dette oppslaget i Fri Tanke).

Samme krasse forfatter og sivilingeniør sier det lettere utvetydig også i Agenda 3:16 (et blad som anbefales generelt) ved seneste årsskifte. For ikke å si lettere svulstig, i god nyttårstaletradisjon.

Vi siterer artikkelen i sin helhet før det blir for sent.

Er tiden inne?

Vi skal ikke ha fulgt mye med for å se en sterk økning i jordskjelv, krigshandlinger og terror. Teknologien gjør at vi kan plassere databrikker under huden. Tegnene forsterkes av et stadig mer kjølig og kynisk samfunn. Det mangler ikke profetier om at verden skal gå under i 2012. Ved inngangen til et nytt år er med andre ord tiden inne for å gjøre opp regnskap.

Men det er ikke sikkert at dette bare bør handle om hvordan jeg skal gjøre meg klar. Selv om det alltid er grunn til å ransake meg selv, kan det også være på plass å ransake historien. For det var enda sterkere profetier for ti år siden. Verden skulle gå under ved overgangen til år 2000. I hvert fall skulle datasystemene bryte sammen.

Når det er så fristende å snakke om endetiden, er det fordi vi kan oppleve å nå flere mål. For det første tror vi at vi aktualiserer Bibelen og rører hjertene. For det andre bekrefter vi jo bare at den taler sant. Det skader heller ikke at vi blir sett som årvåkne autoriter som setter tingene på plass. Vi tilhører kort sagt den åndelige eliten.

Nettopp derfor er det grunn til å være vaktsomme. Det er lett å overtolke tekster – og tiden. I realiteten er det ikke flere jordskjelv. Antall kriger har til og med blitt færre. I det hele tatt er det fort å se mønstre og sammenhenger ved høylys dag. Det er mer sannsynlig at vi fristes til å lande på konklusjoner som klør i ørene enn at vi lever i de aller siste tider. Det er lettere å lese konkrete ting inn i mangfoldige endetidstekster enn ut av dem.

Eksemplene er mange. Hal Lindseys bok The Late, Great Planet Earth fra 1970 ble en bestselger. På 1980-tallet kom bøkene om at strekkodene var ”Dyrets merke”. EU’s sentrale datamaskin i Brüssel ble kalt Dyret. I likhet med bøkene de seneste tyve årene handlet mye om en stor konspirasjon, om veien mot en Verdensregjering som beredte grunnen for Antikrist. Alle med et trenet øye vil se at sistnevnte er Barack Obama.

Selv leste jeg flere av bøkene med spenning – og forundring. Ikke bare fordi spådommene aldri slo til, men fordi så få som trykket dem til sitt bryst tok et oppgjør med sine feiltagelser. Eller var klar over den lange tradisjonen med tøvete tolkninger. Selv har jeg for eksempel en omfangsrik bok skrevet av Albert Hiorth i 1936 om Alle tings gjenopprettelse. Hiorth gjengir flere skjemaer over utviklingen siden jødene fikk vende hjem (i boka datert til 1920-tallet da britene gjorde at ”Palestina ble fritt” fra tyrkerne). Muligens er det en forglemmelse at boka ikke nevner noen verdenskrig mellom 1936 og 1953.

Det er ikke vanskelig å ane at jeg advarer mot endetidsspekulasjoner, nettopp fordi de er så besnærende. Vi bør ikke være avhengig av å tro at Jesus kommer igjen i natt, for å søke Gud. Det finnes bedre motivasjon enn panikk. Selv om det kan bidra til mer alvor over livet, er det fort å miste fokus på dagen i dag – og i morgen.

Som Luther sa det da Paven var Antikrist og Det ottomanske rikets krigertokter antydet at vi levde i de siste tider, er det slik at selv om jeg vet at Jesus kommer igjen i morgen, bør jeg plante et tre i dag.

Min nyttårshilsen er kort sagt et ønske om at vi løfter blikket vekk fra endetidskalkulatorer og til nåtidskjærlighet. Til vår neste og til den kloden vi lever på.

Ikke et eventyr for Kirken?

Mens Kirken i middelalderen oppfattet tro på hekser og spøkelser og slik som "en rest av den overtro som evangeliet fordrev" (når man da ikke tok folk i regelrett juks), er man ikke så nøye på det i dag.

Dermed er det bare igjen å sperre opp øynene i retning Sør-Hålogaland når man slik religionshistoriker og skeptiker Asbjørn Dyrendal sier legitimerer troen på spøkelser.

Religionsforsker kritisk til at kirken foretar velsignelser som folk flest forbinder med å drive ut ånder.

Asbjørn Dyrendal sier til TV 2 at kirken på denne måten er med på å legitimere troen på spøkelser. Han uttaler seg med bakgrunn i at de ansatte ved Nav-kontoret i Vadsø for en stund siden merket «ubehag i bygget», og hentet inn en prest for å velsigne lokalene.

Kirkens evne til reflektert evaluering av folketro og New Age imponerer dessverre ikke mye for tiden. I stedet for en rasjonell tilnærming velger man en rituell. Muligens har det noe å gjøre med at man er blitt flinkere på sjelesorg og psykologi enn prinsipiell tenkning.

Det kan også gi litt grunn til ettertanke at dette bispedømmet var av dem det med sterkest heksefrykt under 1600-tallets prosesser.

I det hele tatt flere grunner til at akkurat Kirken bør forholde seg skeptisk til folketroen.

Bare et eventyr i Nettavisen

Siden det etterhvert dukker opp stadig flere grunner til å himle med øynene over Hawking, for ikke å si ett og annet medium media, tvinger fysikkens lover oss til å kommentere.

Som når Nettavisen forteller eventyr.

Den anerkjente britiske forskeren Stephen Hawking (69) har tidligere sagt at Gud ikke skapte universet. Nå provoserer han igjen religiøse miljøer, og konkluderer med at forestillingen om livet etter døden bare er et eventyr for folk som er redde for mørket.

Skal vi se, hva er ... logikken her?

Hawking avviser altså at Gud har skapt universet, noe som i følge hans oppfatning innebærer at det ikke er noen bruk for Gud og dermed mer enn indirekte er klart at Gud ikke finnes.

Men så kommer det virkelig sjokkerende. For, viser det seg i en sensasjonell ny provokasjon som skaper overskrifter verden over, Hawking er ikke bare en ateist som avviser Gud, han (hold deg fast) avviser også ... himmelen!

Mens religiøse miljøer altså en stund etter Hawkings forrige utspill har kunnet trøste seg med at det ikke er så farlig om Gud ikke finnes, så lenge vi kan klamre oss til himmelen, tar Hawking nå fra oss også det håpet.

Det er med skjelvende fingre man må spørre hvor dette skal ende. Kan Hawking til og med komme til å avvise at Jesus stod opp fra de døde?

For Nettavisen stanser ikke sin sjokkerende journalistikk avsløringsrunde der.

Hawking sier at kroppen kan sammenlignes med en maskin som bryter sammen når døden inntreffer.

- Jeg anser hjernen som en datamaskin som slutter å virke når komponentene svikter. Det finnes ikke noen himmel eller noe liv etter døden for ødelagte datamaskiner. Det er et eventyr for folk som er redde for mørket, sier han til The Guardian.

Igjen altså en klar konklusjon basert på solid empiri og en uimotsigelig analogi. For det er ingen som noen gang har reparert en ødelagt datamaskin eller hatt en backup som kan legges inn i en ny. En slik tanke ville vært eventyr for folk som er redd for å få harddisken slettet, og er dermed motbevist.

Nettavisen forfølger Hawkings usvikelige logikk videre.

I fjor kom Hawking ut med boken «The Grand Design» hvor han forsøkte å besvare spørsmålet: Trengte universet en skaper?

Ifølge Hawking er svaret nei.

- Ettersom det finnes en tyngdekraftlov, så kan og vil universet skape seg selv ut av intet, skrev han i boken.

Bedre kan det ikke sies av en fysiker. Siden noe finnes kan og vil noe som ikke finnes og dermed ikke kan gjøre noe som helst skape seg selv siden intet finnes.

At en journalist lar seg rive med av ... argumentasjonen er ikke overraskende.

Det er heller ikke uventet å se at en journalist heller ikke forstår begreper eller bedriver imponerende research når han følger opp med en forklaring. Som vi heldigvis ikke finner i Guardian-artikkelen dette stort sett ellers er basert på.

Påstanden strider imot sir Isaac Newtons overbevisning om at universet må ha blitt skapt av Gud, ettersom det ikke kan oppstå fra kaos.

Plutselig var det altså ikke "intet" som universet angivelig skulle komme fra, men kaos. Newtons argument ville i såfall være at det ikke er universets eksistens, men dets orden som krevde en forklaring. Men filosofisk forståelse ville vel ikke bidratt med nok klikk for en kommersiell nettaktør.

At det ikke bare er logikken det skorter på i Nettavisen, ser vi når journalisten gjør et tappert forsøk på å oversette fra engelsk.

Videre skrev Hawking i sin nye bok at det første slaget kom i 1992, da det ble bekreftet at en annen planet gikk i bane rundt en annen stjerne.

- Det gjør sammentreffet av våre planetariske omstendigheter, den heldige kombinasjonen av avstanden mellom solen og jorden og solmasse, langt mindre enestående og undergraver det som bevis på at jorden ble med grundighet konstruert for å behage oss som mennesker, skriver han i boken.

Det er ikke bare grammatikken som gjør det vanskelig å forstå at at jorden ikke ble med grundighet konstruert derfor det ble bekreftet at en annen planet gikk i bane rundt en annen stjerne.

Eller hva dette har med hvilken sak å gjøre.

For her konstruerer Hawking en stråmann når han synes å tro at det er klassisk kristen tro at universet består kun av vårt solsystem (eller at det kun er her det finnes planeter) og at det i tillegg ble laget utelukkende for jordens og menneskenes skyld.

Går vi litt lenger tilbake enn 1992 ser vi f.eks. at Thomas Chalmers (spørsmålet er forøvrig viet et kapittel i Da jorden ble flat - mytene som ikke ville dø) i sin serie på syv foredrag i 1815 om gudstro og universet understreket at det bare er ”vantro" (som Thomas Paine som var den han primært imøtegikk) som hevder at kristne mener Gud skapte universet kun for jorden og menneskenes skyld.

Argumentet om at jorden er plassert "helt riktig" for at liv skal kunne oppstå er forøvrig fremmet i størst grad etter 1992, slik vi finner det i Rare Earth (2000) og enda sterkere ID-vinklet i The Privileged Planet (2004). Begge sier forøvrig atskillig mer om saken enn at den kan imøtegås kun av forekomsten av planeter i andre solsystemer.

Men vi kan ikke ha en artikkel om Hawking uten at multiverset springer ut av intet.

Hawking mener også at det ikke bare eksisterer mange andre planeter, men også andre universer, såkalte multiunivers. Og hvis Guds intensjon var å skape menneskeheten, så ville alle disse fjerntliggende verdenene være overflødige, skriver han.

På samme måte som eksistensen av en fjerntliggende sol og måne, for ikke å si av fjerntliggende vann og jord, dyr og fugler, fisk og planter, ville vært overflødige hvis Guds intensjon var å skape menneskeheten.

En eventuell oppdagelse av andre og fjerntliggende dyrearter, for ikke å si himmellegemer, ville med andre ord vært et klart argument mot Gud.

Hva Nettavisen forteller oss er at gudstro alltid har stått og fallt med om noen skulle finne på å se gjennom et teleskop.

Eller i det hele tatt åpne øynene.

Det hadde likevel vært hyggelig om Nettavisens journalister i det minste én gang kunne gjøre det.

Fins dom?

Mens det i grunnen er ett og annet å legge til når Stephen Hawking uttaler seg om himmelen.

Men det får komme etter Aftonbladets oppslag om hva Sven Svenson fra Södertälje mener om saken.

Musikk og matematikk

Det er i grunnen ikke noe å legge til når Torbjørn Lien tegner og forklarer Mars Volta.

I hvert fall ikke annet enn en video som sier mer enn tusen ord.

Når teologien dreper tanken

En av de mer tankevekkende (får vi håpe) bøkene som er dukket opp i år (i hvert fall i paperback) er Robert R. Reillys The Closing of the Muslim Mind: How Intellectual Suicide Created the Modern Islamist Crisis (selvsagt også i Kindle-utgave).

Og dette handler om mer enn parenteser. Eller lite nyttige diagnoser som islamofobi og fremmedfrykt, eurosentrisme eller orientalisme.

Vi har rett og slett å gjøre med et velment og viktig bidrag til en historisk forståelse av hva som ligger bak av metafysikk og mentalitet (altså av mer enn materielle årsaker, fra økonomi til økologi, som selvsagt også er der) og som dermed bevisst bør adresseres av flere enn muslimer i dag.

Tesen er at hovedgrunnen til at den muslimske verden har sakket akterut ikke er kolonialisme eller intern krangel, men en langtidseffekt av en teologisk tradisjon. Og den handler mer presist ikke om en "Muslim Mind" i sin alminnelighet, men om sunnitradisjoner slik disse har vært forstått i snart tusen år.

Kort sagt henfører Reilly dette til middelalderens idékamp mellom mutazilitter og asharitter. Førstnevnte var en filosofisk retning som fra 700-tallet forsøkte en hellenifisering av islamsk tenkning, mens sistnevnte for alvor kom på banen på 900-tallet - og vant fram på 1000-tallet.

Spørsmålet var i korte trekk om det avgjørende for å forstå Gud og skaperverket var hans vesen eller hans vilje.

Og om Koranen er skapt eller har eksistert fra evighet av.

Mutazilittene ønsket å stille seg i en hellenistisk og kristen tradisjon der Guds vesen var det primære. Siden Gud av sin natur var rasjonell og god, kunne han ikke gjøre annet enn hva som var rasjonelt og godt.

Dermed kunne vi som mennesker også forholde oss rasjonelt til skaperverket og etikken. Selv om Gud kan overgå vår forstand er han ikke i strid med den. Det er dermed mulig og prisverdig å bedrive både naturfilosofi og nytteteknologi.

Og skal vi være ansvarlige for våre handlinger, må vi ha fri vilje. Dette var også viktig for synet på Koranen. Hvis vi hadde fri vilje, kunne ikke Gud ha laget Koranen ferdig før skapningene den var gitt til selv eksisterte eller hadde gjort det som var beskrevet der.

Som Kari Vogt sier handlet dette om at

Den tanke at Koranen er et jordisk nedslag av en himmelsk bok som har vært beredt fra evighet av, ble også avvist av mutazilittene. Gud alene er evig, intet har vært til ved hans side fra først av. De avviste også predestinasjonen, og hevdet at mennesket har fri vilje. Skulle det være så at Gud bestemte over menneskets handlinger, men likevel straffet det, måtte Gud være urettferdig; og er det noe Koranen hevder, så er det Guds rettferdighet og barmhjertighet.

Når Koranen ikke var fra evighet av, men skapt inn i en bestemt tid, måtte den følgelig også tolkes ut fra denne tiden. Dermed var den tilpasningsdyktig til endrede kulturelle og sosiale forhold, og kunne brukes prinsipielt i møte med nye problemstillinger.

For asharittene var det motsatt. Allahs vilje var så suveren at den beste reaksjonen var å bøye seg og si at Allahs vilje skjer. Siden den stod over hans vesen var det heller ikke mulig å regne med en rasjonell forståelse av skaperverket eller etikken.

Dermed var det vanskelig å finne incitamenter for å revidere gamle sannheter eller tenke oss fram til nye, eller forbedre samfunn utover hva Koranen direkte formanet oss til.

Og når den hadde eksistert fra evighet av, var det ikke mulig å stille kritiske spørsmål til den eller tolke den ut fra Muhammeds tid.

Etterhvert var det denne mer literalistiske retningen som vant fram - og som i følge Reilly er toneangivende i dag. Vi snakker rett og slett om et tenkesett som har fjernet seg fra filosofien og gjort det vanskelig å tilpasse seg historiske endringer.

Det er ikke overraskende at mange av de store muslimske tenkerne og tidlige vitenskapsmenn var mutazilitter. Inspirert av møtet med gresk tenkning var de svært åpne for en rasjonell utforskning av naturen, optikken, matematikken og medisinen.

Det er dermed heller ikke overraskende at tilbakegangen og tapet for mutazilittene førte til en tilsvarende tilbakegang i muslimsk tenkning. Etter å ha vært en del av det hellenistiske kulturområdet og levert viktige bidrag på mange felter, trakk man seg gradvis unna.

Fra å ha ledet utviklingen, strandet man i en kulturell bakevje. I stedet for en kulturell klokkertro på Guds og skaperverkets rasjonalitet slik dette ble forankret i vesten i middelalderen, havnet man i fatalisme og fornuftens fallit.

Mens vesten beredte grunnen for opplysningstiden, så den islamske verden på opplysning og almen utdannelse som så farlig at man flere steder (som i det ottomanske riket) forbød boktrykkerkunsten.

Nå kan det sies mye om dette. Vi ser selvsagt også andre trekk både i den islamske og den kristne verden, ikke minst i voluntarismen som vokste fram i senmiddelalderen og som noen derivasjoner senere beklageligvis ble så avgjørende for spesielt tysk metafysikk på 1800-tallet.

Historien handler sjelden om noe svart-hvitt eller noe som lett lar seg tilpasse våre formler.

Men selv om Reillys skisse ikke sier alt eller er hundre prosent rettferdig, understreker han dilemmaet som den muslimske verden fortsatt befinner seg i.

Skal ledesnoren være troen på en god og rasjonell Gud som handler ut fra sin natur, eller på at Gud vilkårlige vilje står over hans vesen?

Er etikk og leveregler noe vi kun kan finne svar på i hellige bøker eller kan vi også avlede prinsipper, samt bruke fornuft og naturretten?

Har vi fri vilje eller er alt som skjer Allahs direkte vilje?

Kan Koranen tilpasses et moderne samfunn, eller er den av evighet av?

Nå er det dessverre ikke mitt kall å svare på dette på vegne av verdens muslimer, men det gjør ikke spørsmålene mindre viktige. Det hører også med at de - litt bearbeidet - kan stilles til flere grupper.

Og enten man er muslim eller ei, er det en klar bonus at Reilly viser hvorfor teologi er fagenes dronning.

Humanetikeren mer kristen enn biskopen?

Det er ingen sjokkerende overraskelse at posørfrue prinsesse Märtha Louise tar steget ut og maner fram engler i full offentlighet (eller rettere sagt prøver).

Tvert i mot er dette en naturlig videreføring innen den type grenseløse vilkårlighetsunivers som deler av New Age bebor og basunerer ved følelser og fornemmelser uten hensyn til noe så kjedelig som fornuft og fakta.

Og det er ikke noe helt nytt.

Skal vi trekke større linjer, kan vi nevne at kristen tro et godt stykke på vei vokste fram som en opposisjonsbevegelse til nettopp den utbredte ånde- og besvergelsestroen i hellenismen.

Man ble tidlig nødt til å ta avstand fra (på den ene siden) folkelig føleri og magisk mentalitet og (på den andre) antimateriell spekulasjon i gnostiske retninger som ønsket å unnslippe vår vonde verden.

Det har kort sagt vært en kristen dypverdi å være et alternativ til folketro og svermeri, en rasjonell røst i møte med retninger som underkjenner verdien av fornuften og skaperverket.

Dermed ga det anledning til noen rynker over nesen da biskop Tor B. Jørgensen i Sør-Hålogaland syntes å fremstå som mindre kristen enn Didrik Søderlind fra Human-Etisk Forbund i fredagens Dagsnytt 18 (se etter 44:55 minutter her).

Søderlind understreket at mens kristne han møter var opptatt av å bruke fornuften og se sine religiøse erfaringer i mer systematiske sammenhenger, var alternativmiljøene mindre opptatt av kvalitet.

Alt går an, det eneste som betyr noe er ens egne opplevelse av noe - den eneste sannheten som gjelder er hva man selv oppfatter som sant - det leder mot verdirelativisme, synes jeg.

At Nina Torp, leder i Det Norske Healerforbund, sykepleier, healer og medium ("veldig religiøs innenfor spiritualismen"), i debatten fremstod uten spesiell brodd mot New Age eller åndemaning, forundret ikke. Heller ikke at hun manglet selv tilløp til en noenlunde fornuftig evne til å evaluere Märthas gründervirksomhet og åndemaning, eller å ta noen ... hint.

Da forundret det nok atskillig mer at biskopen ikke viste synlig skepsis eller rasjonalitet i møte med Snåsamannen og kun reagerte på "selvopptattheten" og "lykkerealiseringen" i prinsessens budskap.

Jørgensen virket kort sagt besynderlig lite interessert i annet enn etiske vinkler. I stedet for en rasjonell og teologisk etterprøving av alternativbevegelsens fornemmelser og manipulerende metoder syntes han mer opptatt av dialog og deling av erfaringer.

Muligens handler dette dels om mangel på kunnskap om alternativbevegelsens fornemmelser og dels om en litt forsiktig og diplomatisk personlig holdning.

Og kanskje et biskopelig bakhode med litt vel svarte bilder av kirkens historie, med et ekte ønske om ikke å starte noen nye hekseprosesser.

Det var likevel ikke enkelt å unngå å fornemme (unnskyld uttrykket) litt av klassiske liberalteologers lefling med parapsykologi og spiritisme, i noen grad for å finne støtte for eksistensen av en "åndelig virkelighet" siden de ikke opplevde Bibelens budskap som troverdig i en vitenskapelig tid.

Et fenomen som på litt ulike måter kom til uttrykk i mellomkrigstiden hos Kristian Schelderup, på 60-tallet hos den amerikanske biskopen James Pike, og i nyere tid hos Helge Hognestad.

Det er rett og slett mer enn greit om en norsk biskop i dag markerer klar avstand fra denne tradisjonen, for ikke å bli satt i bås.

Når så ikke skjedde, var det flott å se at i hvert fall den gode humanetikeren kunne målbære noe som minnet om en klassisk kristen holdning.

Løvetannsvisa

Som enkelte observante lesere har kunnet registrere, har det vært lite aktivitet her seneste uka, eller mer presis ingen.

Men nå er en ganske hektisk reise- og foredragsuke over, inkludert det ærefulle musikkquizansvaret for Telenorgjengen på tur til EU.

Det betyr ikke at det blir dusinvis av blogginnlegg hver dag fremover i uoverskuelig fremtid - blant annet ser det ut som om løvetannen i hagen planlegger å beslaglegge noen timer fra en og annen de nærmeste dagene.

På linje med vinduskarmene som har vist en utsøkt ... tålmodighet en ... god stund.

Og så står det en 18-årsdag for tur med forberedelser og (for å si det rett ut) gjennomføring.

Men vi skal nok slå i fra oss, i hvert fall sånn litt innimellom.

Store norske leksikon dissekert

Noen ganger må man klype seg både i armen og øynene før man oppdager at man faktisk er våken.

Og at virkeligheten er enda verre enn antydet i Da jorden ble flat - mytene som ikke ville dø, selv om man unngår myten om middelalderens angivelige forbud mot disseksjoner.

Dermed er det ikke helt uten febertokter at vi siterer fra Store norske leksikons forsøk på å formidle Medisinens historie, forfattet av intet ringere enn redaksjonen.

Fra 1136 fikk de geistlige forbud mot å forlate klostrene for mer enn to måneder: Studiereisene deres hadde vakt misnøye. Slik ble de holdt borte fra verdslige fristelser, men de ble også forhindret fra å utdype sine medisinske kunnskaper, som for øvrig ble enda mer begrenset da det i 1215 ble nedlagt absolutt forbud mot operasjoner. Helsetjenesten i klostrene måtte nå nærmest innskrenke seg til helbredelse ved tro: Man oppmuntret til pilegrimsferder og gjorde bruk av helgenrelikvier ved behandlingen av syke. Imidlertid fortsatte man også å bruke legende urter fra de rikholdige klosterhagene.

Situasjonen var selvmotsigende: Samtidig som det utkom håndbøker i bruken av urter, stimulerte geistligheten til overtro fordi den truet de troende med himmel og helvete og hevdet at sykdommer, uår, ufruktbarhet og splid var djevelens verk. Denne holdningen førte i sin mest ekstreme form til torturering av hekser, som ble brent på bål i Kristi navn.

Tettheten av feil, sammenblandinger, selvmotsigelsende situasjoner og jumping to conclusions i artikkelen er så stor at det ikke bare er påkrevd med bønn og urter, men også alvorlige kirurgiske inngrep i teksten.

Selv om dette kan synes forbudt i leksikonredaksjoner, skal man dømme etter denne artikkelen.

Hva som egentlig har foregått er ikke enkelt å si. Muligens er man så farget av myten om den mørke middelalderen og tanketomme kristne at man Vet-Hvordan-Det-Egentlig-Var (TM) og dermed er vaksinert mot å bruke hodet og kilder.

Når man da ikke tolker dem som en viss fyr leser Bibelen. Eller man bare finner på.

Koblingen mellom å skrive om munkenes forbud mot å utføre operasjoner og at de angivelig skal ha hevdet at sykdommer, uår, ufruktbarhet og splid var djevelens verk og ... hekseprosesser, er så drøy at blodtrykket kan friste til en årelating eller to.

Det hører tilsvarende lite hjemme å avvise antikkens og middelalderens kristne bruk av medisin og kirurgi når man innleder delen om europeisk middelalder med å hevde at

Etter at kristendommen vant innpass i Europa, ble sykdom betraktet som en Guds straffedom som kunne helbredes bare ved Guds hjelp.

Denne type myter er så misvisende at det kun kan forklares med fordummende feilkoblinger bygget på modernitetens myter.

Og alt selvsagt uten snev av å oppgi antydninger til spor av en eneste liten kilde, ikke engang fra en nyere bok om temaet.

La oss for ordens skyld sitere fra den til høyre, Ferngrens analyse fra 2009.

It is the thesis of this book that Christians of the first five centuries held views regarding the use of medicine and the healing of disease that did not differ appreciably from those that were widely taken for granted in the Graeco-Roman world in which they lived. They did not attribute most diseases to demons, they did not ordinarely seek miraculous or religious cures, and they employed natural means of healing, whether these means involved physicians or home or traditional remedies.

I mangelen av kilder og mindre historisk gangsyn enn tunnelsyn dukker det dermed ikke opp tanker i redaksjonen om at historien ikke var slik de hevder, enten vi tenker på hekser eller det helsemessige.

Siden middelalderen er så fundamentalt forskjellig fra vår tid er det selvsagt heller ikke mulig at noe av dette knyttet til kirken og kirurger kan handle om tildels fornuftig profesjonskamp.

Litt på linje med hva som kan forekomme mellom leger og sykepleiere.

Dermed kan det være greit med blodoverføring fra en artikkel om kirurgers sosiale posisjon.

During the later Middle Ages, the medical hierarchy appears to be firmly established. On the top of the hierarchy is the learned doctor who deals with specific congenital malformations and complexion imbalances. The surgeon stands in the middle and deals with major trauma, while the barber is on the bottom and performs minor surgery such as bloodletting and simple cauterization. However, because people perceived surgery to be a learned craft more than a science and because other guilds taught rudimentary surgery without requiring a university degree, there was a general fear among educated surgeons that many barbers and other artisans would take up the profession of surgery. This fear is most evident in Guy de Chauliac's statement that "If the surgeon has not learned geometry, astronomy, dialectics, nor any other good discipline, soon; the leather workers, carpenters and furriers will quit their own occupations and become surgeons."

Det hadde imidlertid lenge vært åpent for omtrent hvem som helst å bedrive kirurgi, en praksis som man forståelig nok etterhvert ... skar ned på.

The primary reason surgery was so open to untrained artisans was that surgeons defined their profession more as an art than a science. Before the thirteenth century, most medical and surgical learning occurred in the monasteries. But as of 1215, the Fourth Lateran Council forbade the clergy from surgical practices such as cautery and incisions. While this prohibition went mainly unheeded, it does suggest a type of ideological separation between the knowledge of medicine and the practice of surgery. The clergy allowed members to study but not perform surgery because they felt the performance of surgery was unclean. In Chirurgie, Henri Mondeville seems to be responding to this. As Mondeville states, God acted as a surgeon when creating Eve from out of Adam's rib, and Jesus used clay to heal the blind man's eyes; yet nowhere in the Scriptures do they test urine or feel for a pulse.

Dette handlet med andre ord ikke om "uvitenhet" og "overtro", men om profesjonskamp.

It is not fair to ascribe all the blame for this dichotomy only on the Fourth Lateran Council. In trying to outdo their colleagues, surgeons also created their own problems. With respect to medicine, they claimed their profession required a practical art. But this definition allowed unknowledgeable artisans into the profession. So with respect to unknowledgeable artisans, they claimed their profession required learning. This wavering between practical art and learning is common in surgical manuals. For example, Lanfrank analyzes the word "surgery" as coming from the Greek cheir hand' and ergon work,' thus making surgery an art or craft in which practitioners use their hands to heal sickness. Lanfrank then defines surgery as "a medicinal science, which techi us to worche wi handis in mannes bodi." With this definition, Lanfrank attempts to define surgery, like medicine, as a learned profession. Also wavering between positions is Mondeville. He argues, "We surgeons, being more practical, do not engage in such searching investigations [as those of doctors]; we are satisfied with fewer books." Then he states, "surgery does not consist only of manual operation; it is above all a theoretical science, and this aspect of it cannot be mastered by any mere layman."

Dette må selvsagt sees i sammenheng med fremveksten av laugsvesenet - som på den ene siden sikret sine medlemmer rettigheter og i noen grad organisert opplæring, men på den andre innebar monopol og dermed kunne legge begrensninger i tilgangen på kirurger.

While the definition of surgery opened the door for untrained artisans to enter, the creation of the vernacular surgical manual offered the knowlege for them to remain. While guilds provided the necessary structure and organization for students to practice surgery, their access to more general surgical knowledge was poor. Unlike the twelfth-century clergy who studied and wrote on medicine and surgery, the thirteenth- and fourteenth-century surgeon did not always have access to surgical books or, if he did, he did not have the language background needed to read surgical textbooks, which tended to be written in Latin.

Noe av dette er da også speilet når vi leser videre i Store norske slik vi gjengir noen avsnitt lenger ned, selv om det blir hengende helt i lufta etter en brå overgang mellom to avsnitt. Muligens har det skjedd en amputasjon av tekst som kunne ha gitt sammenheng fremfor en såpass selvmotsigende situasjonen som vi ser her.

Hvor kom plutselig den "ikke-geistlige legen" fra? Hva har dette med astrologi og årelating å gjøre med om man er geistlig eller ei? Er det noen sammenheng mellom noe av dette og middelalderens tenkning forøvrig, for ikke å si klassisk gresk medisin slik vi finner den hos Galenos?

Og hvor dukker plutselig "kirurgene" opp fra hvis det ble forbudt å drive operasjoner i 1215? Eller gjaldt det bare i klostre? Og var det så ille hvis det likevel fantes kirurger andre steder?

Artikkelen gir ingen forklaring. At leksikonet bidrar til forvirring fremfor forståelse, sier nok mer om redaksjonen enn om leseren.

Konsultasjonsværelset til den ikke-geistlige legen var på denne tiden og frem til 1400-tallet ofte mer likt et astrologisk laboratorium, ettersom mange leger for en stor del la astrologi til grunn for sin diagnose. Årelating ble en viktig behandlingsmåte. Det eneste fra denne tids medisinske praksis som har betydning i dag, er urinanalysen. Legen hadde svært små kunnskaper om menneskekroppen, og det som var kjent, skrev seg fra Galenos' verker. Det «skitne» arbeidet ble utført av kirurgene, som rangerte lavere enn de egentlige legene.

Ja, her var det en arbeidsfordeling, i prinsippet tilsvarende det vi finner i dagens helsevesen, selv om kirurgene nå nok står høyere enn fastlegene, og ikke bare i lønn. Men det er bra at man - i det minste indirekte - sier noe om at forbudet mot at munker skulle drive kirurgi ikke var avgjørende for om det ble foretatt operasjoner.

For det skulle man overlate til profesjonelle. Og det var ikke alltid så ille. Tvert i mot var det faktisk så bra at Store norske er nødt til å kommentere det.

Det hele var mindre ... barbarisk enn "man" vanligvis har antatt.

Dette skillet mellom kirurger og andre leger var for øvrig mindre skarpt i Italia enn ellers i Europa, og italienerne dominerte utviklingen innen feltet anatomi. Den første kirurgiske læreboken, den såkalte Bambergske kirurgiske håndbok, oppkalt etter stedet der en avskrift ble funnet, utkom år 1100 i Salerno. Det var en oppsummering av den kirurgiske innsikt som var fremkommet i de foregående århundrer. Foruten denne utkom det i 1170 i Salerno et lignende verk av Frugardi. I flere hundre år dannet disse to bøkene grunnlaget for kirurgiens kunnskaper. De operasjonene som ble utført på 1100-tallet, var ikke fullt så barbariske som man vanligvis har antatt. For eksempel kjente man til en slags narkose. Kirurgene var også opptatt av etikk og etikette. De fleste kirurgiske lærebøker åpnet med et kapittel om de moralske egenskaper en student måtte ha, og hvilke tekniske ferdigheter man måtte tilegne seg.

At siste del av en artikkel litt vel ofte motsier og avvæpner første del er ikke noe nytt.

Det er heller ikke ... helt nytt at en artikkel om middelalderen må passe nøye på å si noe krasst om kirken og hvor ille det man drev med i middelalderen egentlig var og hva dette bare måtte føre til.

Uansett hvordan det måtte stemme med noe så uinteressant som kilder - eller resten av artikkelen.

Eller at leksika på den ene siden beskylder middelalderen for å være for opphengt i antikke skrifter som Galenos sine mange verker om medisin og på den andre roser renessansen for å se at de samme skrifter var ... betydningsfulle.

Etter ca. 1450 fant det sted en bemerkelsesverdig forandring i folks livssyn og tenkemåte. Verden ble sett på med nye øyne. Greske og romerske forfattere ble plutselig betydningsfulle igjen.

Det hele topper seg når leksikonet med all sin tyngde og autoritet videreformidler myten om at man i middelalderen mente jorden var liten - og flat.

Oppdagelsen av Amerika (1492). Man ble klar over at verden var større enn de lærde alltid hadde påstått, og man begynte å forstå at «jordkloden» måtte være rund, ikke flat slik man hittil hadde trodd.

Med andre ord stadig bedre grunner til å anbefale Wikipedia.

Oppdatert 25.11.2014: Da er SNL-artikkelen tatt av nett og erstattet med en kortere.

Minimalismen stadig mer minimal

De seneste tiårene har en av de større skillelinjene i diskusjonene om Det gamle testamentet gått mellom det som på fint heter minimalistene og det som på ufint heter maksimalistene.

Den første gruppen mener at vi kun kan feste lit til det i Bibelen som er dokumentert i andre kilder, og da spesielt arkeologi. Basert på dette har de ment at det ikke bare har vært tvilsomt at Moses har eksistert, men at også David og Salomo er mer uttrykk for langt senere jødisk propaganda for å skryte på seg en ærerik fortid.

Mot dette hevder "maksimalistene" litt enkelt sagt at så lenge arkeologien ikke motbeviser historiske påstander, bør tvilen kunne komme tiltalte til gode - så lenge vi ikke snakker om mirakuløse påstander.

Etterhvert er det imidlertid blitt stadig vanskeligere å holde en minimalistisk posisjon, eller i hvert de konklusjonene som man hevdet for en generasjon side var de eneste redelige.

Vi siterer fra en aktuell artikkel i BAR, eller Biblical Archeological Review som det heter på bibliotekene arkivkort.

Vi gjør for ordens skyld oppmerksom på at den (selvsagt i motsetning til de som er uenig i den) ikke er helt nøytralt siden mannen bak er en av arkeologene som mener å ha vist at minimalistene bommet.

In the mid-1980s the principal argument involved the dating of the final writing of the text of the Hebrew Bible. The minimalist school claimed then that it had been written only in the Hellenistic period, nearly 700 years after the time of David and Solomon, and that the Biblical descriptions were therefore purely literary.

Diskusjonen gikk spesielt på de to sistnevnte.

Much of the discussion focused on the Biblical narrative about the tenth century B.C.E., the time of David and Solomon, the period known as the United Monarchy. Was there a United Monarchy? Were David and Solomon kings of a real state? Indeed, did they actually exist? Or were they simply literary creations of the Biblical writers? For the minimalists, King David was “about as historical as King Arthur.”a The name David had never been found in an ancient inscription.

Denne type konklusjoner er da også blitt hevdet med brask og (la oss legge til) bram i populærvitenskap og debattfora, gjerne med en underforstått antydning om at de som måtte mene noe annet ikke bare var dumme, men også farlige.

Men så begynte man å gjøre nye funn.

Hardly had the minimalist argument been developed than it was profoundly undermined by an archaeological discovery. In 1993 and 1994, several fragments of an Aramaic stela were found at the long-running excavation of Tel Dan led by Avraham Biran of Hebrew Union College in Jerusalem. The historical references in the inscription and the paleography of the writing make it clear that it dates to the ninth century B.C.E. Moreover, the text specifically mentions a king of Israel and a king of the “House of David” (Hebrew, bytdwd ), that is, a king of the dynasty of David.

Dette sammen med andre funn førte til at den opprinnelige minimalismen fikk et aldri så lite skudd for baugen.

This led to the collapse of the minimalist paradigm in which David was little more than a myth. There was a David. He was a king. And he founded a dynasty.

Noe som ikke ble tatt helt ... godt i mot, i følge artikkelforfatteren i BAR.

The minimalists reacted in panic, leading to a number of suggestions that now seem ridiculous: The Hebrew bytdwd should be read not as the House of David, but as a place named betdwd, in parallel to the well-known place-name Ashdod.2 Other minimalist suggestions included “House of Uncle,” “House of Kettle” and “House of Beloved.”c

Nowadays, arguments like these can be classified as displaying “paradigm-collapse trauma,” that is, literary compilations of groundless arguments, masquerading as scientific writing through footnotes, references and publication in professional journals.

The Tel Dan stela ended the first phase of the debate regarding the historicity of the Hebrew Bible, demonstrating that the mythological paradigm was nothing but a modern myth.

Resten av historien kan du altså lese her.

Det hjelper om du har mer enn minimal oppmerksomhet.

Kristen konspirasjon

Fra den friske og folkekjære sjangeren luthersk satire.

Vi advarer mot sterke scener.

Game of Series

Mens vi fortsatt teller ned til den ahem ... HBO-vennlige TV-serien Game of Thrones som knaser i gang på Canal + på onsdag, er en ny sesong av Doctor Who i gang over den nordlige dammen.

Og så er vi lovet nye sesonger (deler av noe av dette er allerede spilt inn) av både Being Human, True Blood, Sherlock, Primeval og resten av feltet.

Samt en og annen annen.

Med andre ord ingen grunn til å gå ut de nærmeste årene.