Sensasjon: Dronningen er ikke historiker

Hvis noen lurer på om jeg er synsk, gjentas min spådom om at heller ikke de neste intervjuene med noen i kongehuset vil inneholde utpreget kritiske oppfølgingsspørsmål.

Dette ble ikke mindre klart da prinsesse Märtha Louise i et intervju for noen år siden uttalte at

- Jeg er veldig glad for at jeg ikke lever for et par hundre år siden. Da hadde jeg sikkert vært brent på bål, sier prinsesse Märtha Louise i et eksklusivt intervju med NRK.

At ingen ble brent for hekseri i Europa for et par hundre år siden er bare én side av saken. At hun med sin tro på esoteriske vesener ville vært i godt selskap med flere i datidens kongehus er en annen side.

Saken blir ikke bedre av at verken hun eller NRK synes klar over at det å si man kan snakke med engler aldri var en del av anklagene for hekseri.

De som ble henrettet for trolldom, ble det for domsavsigelser knyttet til ondsinnet ødeleggelse av liv og eiendom.

Mens det å tro at man kunne se og snakke med sine skytsengler i verste fall kun var til skade for en selv.

Jan Guillou la som vanlig ikke mye i mellom, slik vi ser av et NTB-oppslag.

Jan Guillou, som har skrevet flere bøker om hekseprosesser, sier til den svenske avisen Expressen at Märtha må ha misforstått når hun sier at hun «er glad hun ikke levde for et par hundre år siden, for da hadde jeg jo sikkert blitt brent på bålet».

– Det hadde hun naturligvis ikke blitt. Hun hadde fått en samtale med sin prest, og han hadde antakelig sagt at dette var en velsignelse, sier Guillou, som legger til at mange katolikker hevder at de kan kommunisere med engler. 

Men dette var altså ikke i noe direkte intervju med kongehuset. Enten det skyldes unnfallenhet eller lite kjennskap til historie eller - mer sannsynlig - mye av begge deler, stilte heller ikke Aftenpostens journalist kritiske oppfølgingsspørsmål i dagens intervju med Hennes Majestet dronning Sonja (dessverre ikke på nett).

Til gjengjeld gir det anledning til å mistenke hvor prinsessen har sine historiekunnskaper fra.

Hvordan har dronningen opplevd kritikken av Engleskolen?

- Jeg skjønner godt at noen reagerer. Men å avvise alt hun står for, det blir for hardt igjen.Vi vet jo ikke hvem som har rett til slutt. Vi må være åpne for at ting kanskje er annerledes enn vi tror.
- Märta er en av dem som har godt utviklede evner. Jeg har det ikke. Men likevel må man respektere at andre mennesker er annerledes, og har andre evner. Tenk bare på heksene som ble brent på bålet fordi de trodde at jorden var rund.

Denne type litt unnskyldende snakking rundt grøten som vi ser i første avsnitt er greit nok når noen forsvarer sin datter, right or wrong. Det er uansett aldri godt å vite hvem som har rett når noen snakker om noe som ikke lar seg falsifisere (eller vurdere med rasjonelle argumenter).

På den annen side er det altså ikke mulig å forvente at andre skal akseptere det grenseløse universet av vilkårlighet som slikt åpner for, der knapt nok fantasien setter grenser.

Men i det andre avsnittet er det lettere å vite hvem som har rett. Og det er ikke dronningen.

Dermed er det et naturlig spørsmål om hun er åpen for at ting er annerledes enn hun tror.

La oss si det enkelt, kort og direkte:

Ingen "hekser" ble brent fordi de trodde at jorden var rund. Og heller ingen andre. Og ikke bare fordi det før etter og under middelalderen var allment kjent i den kristne del av verden at jorden ikke var flat.

For hvorfor i all verden skulle noen bli henrettet for en vitenskapelig teori?

Oppdatert 30.6. 22:45 - Da er intervjuet inkludert dette med flatjordstroen gjengitt av Dagbladet. Sistnevnte selvsagt ukritisk om flatjordspåstandene.

Oppdatert 02.7. 22:45 - Da er intervjuet inkludert dette med flatjordstroen gjengitt i Vårt Land. Sistnevnte selvsagt ukritisk om flatjordspåstandene.

Ikke-religiøs arroganse

Et av bildene som dukker opp på facebook fra tid til annet handler om den gamle troen på at "religiøse" (denne klare og konsise gruppen) innbiller seg at hele universet ble "skapt for at jeg kunne eksistere".

Siden det er et helt kapittel om temaet i Da jorden ble flat - mytene som ikke ville dø, og det ikke har manglet stoff om dette på Dekodet, skal jeg ikke gå gjennom dette i detaljer her, enten vi snakker om liv på andre planeter eller betydningen av universets størrelse.

I stedet kan det være interessant å se hva dette egentlig forteller oss. For hvem er egentlig de arrogante her?

Min erfaring er at dette handler mindre om "den største arrogansen i religiøs tenkning", enn om arrogansen i en ikke-religiøs (denne klare og konsise gruppen) tenkning, særlig blant nye ateister. 

Hvordan kan det ha seg at såpass mange jeg har møtt tror at det er slik religiøse tenker?

En grunn kan være at man ser for seg at de kristne man har møtt = religiøse = alle som har en religion = samme ulla.

Men denne type kortslutninger gjør ikke saken bedre. For det er ikke lett å finne denne holdningen innenfor buddhismen, hinduismen, ufo-kulter, New Age eller andre mer eller mindre tilsvarende retninger med en viss utbredelse.

Hva som om vi innsnevrer "de religiøse" til "de gudstroende", altså ulike varianter av jødedom, kristendom eller islam? Er vi på sporet da?

Nei, det gjør ikke denne beskyldningen om arroganse mer riktig. Det er ikke lett å finne denne tanken i disse retningene heller.

Tvert i mot er det en grunntanke i Bibelen at mens Gud og universet er ufattelig store, er vi ufattelig små - og likevel verdifulle.

Salme 8,4-5 understreker perspektivet:

Når jeg ser din himmel, et verk av dine fingre,
månen og stjernene som du har satt der,
hva er da et menneske – at du husker på det,
et menneskebarn – at du tar deg av det?

Budskapet er ikke at vi skal være arrogante fordi vi er i sentrum for alt, men at vi skal være takknemlige fordi Gud husker på oss - selv i et enormt univers.

Vi skal ikke sole oss i noen glans som det ypperste som er skapt, men forvalte skaperverket til Guds ære, en holdning som ligger bak det som ofte kalles for den protestantiske arbeidsetikk, men som altså har lange røtter i kristen tenkning.

Sagt på en annen måte er det ikke tilfeldig at hovmod regnes som en av de syv dødssyndene.

Til tross for dette lever altså oppfatningen videre om at "de religiøse" mener at jordkloden og mennesket er alle tings mål. Tanken synes å stamme fra opplysningstidens polemikere som Thomas Paine, ikke fra kristne kilder.

Muligens har den hentet næring fra alle mytene om kirkens kamp mot vitenskapen, inkludert modernitetens blinde tro på at det rokket ved vår selvfølelse at jorden ikke lenger ble sett som sentrum av universet.

Det gikk så langt at toneangivende teologer måtte ta oppgjør med dette. Senere teologiprofessor Thomas Chalmers skrev en bestselger om Paine og andres påstander, etter å ha holdt en serie foredrag om temaet i 1815. Boken solgte 20 000 eksemplarer første året og kom i stadig nye opplag.

Chalmers pekte allerede for 200 år siden på at det er de "vantro" som hevder at de kristne mener Gud skapte verden kun for jorda og menneskenes skyld. Dette er rett og slett en fordreining av kristen tro. Han viste deretter hvor ufattelig stor Gud må være når vi lever i et nærmest grenseløst univers, og da ikke i fysisk forstand siden Gud ikke kan måles i meter.

Når myten lever videre, og stadig spres på nettet, handler mye om hva man oppfatter som selvfølgelig sant, både om eget syn og ikke minst om disse arrogante religiøse. Og dess mer man tror at noe er sant, dess mindre tenker man på å se etter.

Det er nok ikke ydmykhet dette minner mest om.

Mette-Marit i Kashmir - et korrespondentkurs

Siden vårt forrige korrespondentkurs tydeligvis ikke er blitt tatt, kreves nok litt ekstraundervisning.

Denne gangen handler det altså ikke bare om en korrespondent som får lyst til å si noe om ... Jesus i jula, men om en kronprinsesse som reiser til India.

Vi gir igjen ordet til NRK's Joar Hoel Larsen:

De er hvite, vestlige og velstående. De er på leting etter meningen med livet, og vil «finne seg sjæl». Modne kvinner midt i livet søker av den grunn til India, der yogaguruer med varierende motiver står til tjeneste.

Nå er jo dette en legal og for noen sikkert en lidenskapelig - for ikke å si desperat - leting etter dette berømte "seg sjæl". De fleste av oss skulle ønske mer harmoni og balanse i livet, mer mening, trygghet og betydning. Og enten vi nå lever i en postmoderne tid eller ei, har Østen lokket mange i generasjoner, helt tilbake til teosofiens glansdager på 1800-tallet.

Segsjælismen har i det hele tatt lange tradisjoner.

Det er kort sagt ikke noe nytt at kvinner tiltrekkes av dette, enten de heter Madame Blavatsky eller Mette-Marit. Så er det et helt annet spørsmål om Østen virkelig er en nødutgang (selv følger vi Os Guinness' skilting i klassikeren The East - no Exit).

NRKs korrespondent klarer heldigvis å vise noen doser skepsis til enkelte av disse åndelige veilederne.

Noen har bare svar og løsninger, andre har kontonummer og air-condition i tillegg.

Det finnes åndelige veiledere i India som kjenner sin markedsverdi og vet å utnytte den.

Ikke alle er sjarlataner, men for mang en vestlig kvinne har veien til nirvana vært brolagt med fakturaer og overføringer, inkassokrav og konkurser.

Kort sagt: Muligheten til å bli lurt er så avgjort til stede!

Det er helt klart greit å unngå selvutnevnte guruer som primært er ute etter pengene dine. I det hele tatt er det interessant med hinduistisk orienterte veiledere som er fanget og farget  av mammon og materialisme. Ikke minst når det de skal lære deg er å bli kjent med ditt angivelig innerste vesen som altså egentlig er ett med altet.

Fordi verden egentlig er "åndelig" og ikke materiell, må vi lære å frigjøre oss fra det materielle, for ikke å si vår egen individualitet og personlighet.

Man blir vel ikke mer overbevist av denne type åndelighet når guruen i forbifarten tømmer kontoen din.

Men selv Hoel Larsen fint klarer å være skeptisk når veilederne har kontonummer, klarer han det ikke like fint når det kommer til en av hans egne kjepphester, altså om Jesus i India. At det er en mulighet for at han selv er blitt lurt, synes ikke å falle ham inn.

Og de som kritiserer kronprinsessen for å lefle med andre religioner enn kristendommen bør skaffe seg bøkene om Jesu liv i Kashmir.

Perioden blir kalt «de tapte år». Fra han som 12-åring besøker Jerusalem til han 18 år senere på ny dukker opp i Bibelen - uten forklaringer på hva han har bedrevet i mellomtiden.

Enkelte Jesus-forskere mener å kunne påvise at mannen fra Nazareth ikke bare oppholdt seg i Kashmir og ble påvirket av buddhismen i unge år, men at såvel han - som hans mor - er gravlagt i regionen. En by er oppkalt etter Maria, og Jesu grav er en kjent turistattraksjon i Kashmir. 

Mette-Marit befinner seg altså - i henhold til denne religiøse fortolkningen - på trygg kristen grunn.

Siden Hoel Larsen ikke befinner seg på noen
form for trygg grunn, kan vi jo kort klargjøre for hvorfor.

For det første er det som vi var inne på i forrige korrespondentkurs altså ingen - null og nada - Jesus-forsker (og vi mener da enkelt og greit historikere og nytestamentlige forskere som publiserer fagfellevurdert stoff) som støtter påstandene om at Jesus havnet i Kashmir.

At Hoel Larsen ikke oppgir noen slike er dermed ikke underlig (Holger Kersten er ikke en slik og grundig tilbakevist).

For det andre er det altså ikke slik at bare det å nevne navnet Jesus plasserer noen på "trygg kristen grunn". Det er mange som har tatt Jesus til inntekt for seg selv, fra muslimer og buddister til ufo-kulter og New Age, for ikke å si Breivik og Hitler.

Påstandene om Jesus i Kashmir tilhører ingen grener av noen former for kristen tro, men er i stor grad knyttet til den mer eller mindre muslimske Ahmadiyya-bevegelsen.

Påstander om Jesus som egentlig muslim/buddhist/hinduist/østlig guru/utenomjordisk/mayaindianer/Atlantisbeboer/Kong Arthur/egyptisk farao (stryk det som ikke passer) er påstander om en Jesus som ikke samtidig er kristen.

Skal man på en eller annen måte oppfattes som kristen er det kort sagt greit å sjekke om man i det hele tatt kan gå med på noe som helst i tradisjonelle kristne trosbekjennelser som den nikenske eller apostoliske.

På samme måte som det er greit å sjekke om man kan gå med på hva historikere sier om Jesus i Kashmir, hvis man vil bli oppfattet som en seriøs korrespondent i området.

Nedbrytende

Når det har blitt mer enn lettere stillstand på Dekodet, er grunnen ikke mangel på temaer, men mangel på tid.

Dette skyldes dels et visst sølvbryllup som har vært behørig feiret utenbys i helgen med spahotell og nærmeste familie - og på terrassen i dag, siden det er Dagen - og dels en omfattende nedbrytende virksomhet på kjøkkenet i en og annen time etter en og annen time de seneste dagene.

Vi kommer tilbake til saker og ting når vi har vært gjennom mer oppbyggelig virksomhet.

Skal feilslutninger avgjøre 22/7-rettsaken?

Mens vi er i debattmodus kan vi jo linke til et innlegg på Verdidebatt i dag om feilslutninger skal avgjøre 22/7-saken.

Dette er i stor grad og med full tillatelse og tilregnelighet basert på Atle Søviks innlegg i dagens Vårt Land, med tillegg dels av meg og dels av ham.

Vi tar sats og siterer ingressen:

Påstanden fra Husby og Sørheim om at fire kriterier er oppfylt og gir grunnlag for å sette diagnosen paranoid schizofreni på Anders Behring Breivik, bygger på feilslutninger. Derfor er det ikke rimelig tvil om at Breivik er tilregnelig.

Så får vi se hvor mye jeg rekker å kommentere kommentarene som kommer, siden helgen står i et aldri så lite sølvbryllups tegn.

Paragrafer og prinsipper

Da er innlegget til en noe broget gjeng lagt ut på Aftenposten.

Temaet? De seneste resolusjonene mot omskjæring av guttebarn.

Responsen? Hatsk og harselerende. Om disse forsvarerne av kjønnslemlestelse (på linje med kvinnelig omskjæring, må vite), kort sagt statsfinansierte barnehatere, for å nevne noe av det mildeste.

Altså en helt vanlig dag på nettet.

Hva er det så vi er opptatt av, et stykk brav sivilingeniør, et par historikere, en folklorist, en slavist og en medieviter, en journalist eller to, for ikke å glemme en sokneprest, en førsteamanuensis og en tidligere ledere av Rødt Østfold?

Vi er ikke blinde for helserisiko og etiske betenkeligheter, og kjemper ikke for retten til å omskjære våre egne barn. Ingen av oss er jøder eller muslimer. Vi er heller ikke motstandere av religionskritikk.

Vi mener ikke at de som går inn for et slik forbud må være antisemitter.

Like fullt anser vi det som høyst problematisk og som etisk tvilsomt å ville forby et grunnleggende ritual i jødisk tro. Et slikt forbud kan i praksis anses å erklære jødedommen som uønsket i Norge, og vil også kunne bli benyttet som argument av jøde- og muslimhatere.

Det er ... interessant at de som så langt har gått i bresjen for et forbud mot omskjæring i så liten grad, eller i det hele tatt, har snakket om eller lagt vekt på denne type dramatiske konsekvenser.

Som altså rett og slett vil være at de fleste jøder ikke kan bo lovlig i Norge.

Det er ikke lenge til vi skal feire at Grunnloven er 200-år og det hadde vært litt greit, også for vår internasjonale anseelse, om Norge ikke parallelt arbeider for å gjeninnføre noe som for alle praktiske formål er en ny jødeparagraf.

Historien om Columbus i Skattkammeret

Hvis vi ikke har nevnt det før, kan vi jo gjenta at barne- og ungdomsbøker i generasjoner har tviholdt på fortellingen om at Christoffer Columbus møtte innbitt motstand for sin påstand om at jorden er rund og at man dermed kunne komme til India ved å seile vestover.

Skulle sakkyndige fortsatt tvile på at tro vi er mer enn lettere psykotiske her, kan vi dele mer avslørende bevismateriale.

Det første er igjen fra Mitt Skattkammer, bind. 8, side 21-31, der stemningen er klar og mørk.

Atlanterhavet, som skiller Europa fra Amerika, ble ennå i slutten av 1400-årene ansett som et meget lumskt farvann. Det gikk under navn av "det mørke hav", for ingen visste hva som egentlig lå bakom den hemmelighetsfulle synsranden. Folk trodde havet strakte seg helt til kanten av den flate jorden. Og der, ved verdens ende, levde en mengde grusomme uhyrer, jetter og troll og drager. De kom til å knuse hvert skip som vågde seg så langt ut, smadre det mot klippene og forhekse mannskapet.

Vi kan forstå at det ikke var lett å selge denne reisen, selv ikke som restplass.

Da nå Columbus fremmet sin plan om å seile til disse fryktelige farvannene, sprang det like stor forargelse mot ham som hån og spott. Det ble sagt at han ikke bare var gal, men dessuten en samvittighetsløs person, som ville lokke andre med seg i fordervelsen. Slike som han burde straffes, det var alle enige om.

Dessverre er ikke alle enige om at de som forteller slike historier bør straffes.

Men som alle vet, la altså Columbus fryktløst i vei.

En time før soloppgang fredag 3. august 1492 la Columbus endelig ut fra Palos i Spania med tre små fartøyer. Det er ikke vanskelig å forestille seg hvilken oppstandelse som rådde i byen den morgenen. Folk stimlet sammen i gatene og preket og bar seg, og jo nærmere avreisen kom, dess tettere ble stimlen nede ved havnen. Noen så bare ut til å lide av nysjerrighet, men andre hadde sorg og bekymring malt i ansiktet. Fedre og brødre, sønner og venner skulle jo dra til havs, mot mørket i vest, ingen visste hvorhen, og under kommando av en sinnssyk, italiensk sjømann. Alle mente det var fullstendig tåpelig. Og de var overbevist om at den vesle flåten gikk sin undergang i møte og at dens arme mannskap kom til å bli slukt av de reddsomme uhyrene, som lå og ventet ved jordens rand.

Mens mannskapet ikke skildres like fryktløst.

De skjelver når det dukker opp et vulkanutbrudd på Tenerife eller roter seg inn i tang og sjøgress i Sargassohavet, for ikke å si luftspeilinger. Hvor godt forfatteren er inne i sjømannsskap forstår vi når det til og med gjøres et nummer av at de møtte ... motvind.

Men ikke nok med det som selgerne sier.For det var ikke bare Mitt Skattkammer som var på banen på 60-tallet. Historien om-bøkene solgte også atskillige titusener og er blitt gjenopptrykket jevnlig siden.

På side 70 starter kapittelet om "De vise menn i Salamanca", basert på fortellingen som den amerikanske forfatteren Washington Irving diktet opp i hans Columbus-biografi i 1828 og dermed skapte hele myten. 

I denne byen er tredve menn, "de fremste av Spanias lærde", samlet for å høre på hva Columbus har å si. Ikke alle er like imøtekommende som det fremgår av teksten vi har bildebevis på under, spesielt prestene og biskopen.

Og siden ett bilde sier mer enn tusen ord, kan vi gjengi noen bilder av ordene.

Som igjen handler om morske og mørke menn i en "halvmørk" sal der biskopens "barske stemme" tordnet "frem fra skyggene".

Det hjelper ikke mye at en av munkene er mer forsonlig, når Coumbus er omgitt av eldgamle prester med bistre, små øyne.

Da er det ikke annet å vente enn at han blir spurt rett ut om han er kristen, til tross for at han altså hevder noe så heretisk som at jorden er rund.

Når Columbus forsøker å svare ordentlig for seg og bedyrer at han er kristen, er det ikke annet å vente enn at en eller annen slenger en bibel på bordet.

For hvis noe var autoritet i Spania på slutten av 1400-tallet, var det selvsagt Bibelen...

Og logikken er klar.

Siden det ikke står i skapelsesberetningen at Vårherre skapte jorden til en kule, kan den som kjent ikke være rund.

Columbus slår dermed til med å si at det heller ikke står at jorden ble skapt flat, noe som får fram mumling og smil, ikke minst blant vitenskapsmennene rundt bordet, siden de "trodde på at jorden var rund".

At prestene visste at det i Bibelen er opp til flere vers som kan tolkes til at jorden er flat, er forfatteren av boken ikke kjent med. Og han stusser dermed ikke over at man i middelalderen likevel ikke hadde problemer med å mene at jorden var rund.

For hvis det er noe forfattere som skriver for ungdom vet, er det at kirken har vært blind for alt annet enn bokstavelige bibeltolkninger, inntil de motvillig er blitt påtvunget en annen tolkning av fremskritt og fornuft.

Noe de selvsagt vil gå tilbake på, straks det ikke lenger er statskirke.

 

Det interessante kulturhistoriske spørsmålet er hvor forfatteren tar slike ting fra. 

Hvis noen lurer (og det samme gjelder selv om ingen lurer) er hele episoden og det bakenforliggende perspektivet fri fantasi, og det omtrent på så mange måter som mulig.

Vi snakker kort og enkelt om en tid der det ikke fantes "vitenskapsmenn" - dette er en betegnelse på en profesjon som først oppstod på 1800-tallet.

I stedet hadde vi i middelalderen og renessansen å gjøre med en bred og grundig utdannelse der alle - også teologer - hadde flere år med logikk og naturfilosofi og dermed kjente sin tids vitenskap.

Inkludert at jorden var rund - og hvor stor den var.

Debatten gikk dermed ikke på hvordan det var mulig å spasere på den andre siden av jorden hvis den var en kule, men på stor jorden var.

Og der tok Combus feil, grundig feil. Han mente India lå drøyt 400 mil vest for Portugal. Mens det i realiteten er 1 600 mil.

I det hele tatt kan man godt forstå at det var protester mot å reise vestover til India, siden det altså var ... langt. 

Først gjaldt det å krysse Atlanterhavet, noe som kunne være strevsomt nok. Lyktes man (mot et par odds eller tre), var man kommet til Stillehavet, verdens største hav. Klarte man å krysse dette, var man kommet til Japan eller noe sånt.

Og det er langt fra Japan til India.

For å komme ut av knipen kunne det altså virkelig være bruk for  debattekniske judogrep som anekdoten om Columbi egg.

Men siden hele situasjonen er oppkonstruert stammer den ikke fra noe slik. Eller fra Columbus i det hele tatt.

I stedet handler dette om noe helt annet som skjedde flere generasjoner tidligere.

Det forhindrer ikke at forfatterens heller fantasifulle Columbus kommer med opp til flere hjertesukk over dårskapen blant kirkens ledere.

Og forteller at Columbus tross denne motstanden til slutt fikk lov å legge saken fram for kongen og dronningen, selv om de tydeligvis også hadde glemt alt de hadde av utdannelse og manglet noen form for oppegående rådgivere. 

Kongen til og med unnskylder seg med å være "en enkel soldat".

Mens sannheten er at vi har å gjøre med en enkel forfatter.  

Setter vi sammen alle disse sidene (her er det bare å printe ut, klippe og lime) fra Mitt skattkammer og Historien om Columbus, er det lettere å forstå hvorfor denne myten fortsatt sitter så fast. Den tilhører en barnetro, den er blitt en selvfølge, den sitter i ryggmargen.

Og lurer seg inn i alt fra leksika til lærebøker.

Man kommer ikke på å tenke selv, man stusser ikke når noen skriver om dette. Det bekrefter og forsterker oppfatninger av den mørke middelalder og kirkens gretne menn i dunkel belysning med barske stemmer og bistre øyne.

Og det er ikke bare stundom de gnistrer stygt.

Noen burde vel i grunnen skrive en barnebok om dette.

(Takk igjen til Geir Hasnes for sitater fra Mitt Skattkammer)

Time out

Liten time out fra time outen, bare for å si at fortsettelse følger. På opptil flere ting - og allerede denne uka.

Det startes også noen nye serier.

Når bygene med workshopper og skoleavslutninger roer seg.

Myter som kommer og myter som går

En annen av sommerens bøker berører et tema som Dekodet har sneiet innom tidligere. Eller sagt på en annen måte, noe som vel Dekodet sliter med å holde seg unna - myter om kristne, kirkehistorien, tro og vitenskap og resten av feltet.

Og hvem er bedre til å skrive om dette enn mannen bak Inventing the Flat Earth: Columbus and Modern Historians fra 1991, boken som skapte en aldri så liten bølge av avmytologisering av middelalderen? 

Tyve år senere gjør Russell det motsatte. I stedet for å analysere én myte i stor detalj, tar han opp mange myter - i lite detalj.

Russell gaper kort sagt over mye, svært mye, på rundt 360 sider i Exposing Myths About Christianity: A Guide to Answering 145 Viral Lies and Legends.

Dette er både bokens styrke og dens svakhet. For de av oss som har jobbet med disse mytene er boken irriterende kort og overfladisk. For enkelte andre (som vi bare må bite tennene sammen og vedgå at er flertallet) er den en enkel og grei presentasjon av mytene og av svar som ofte holder overraskende mål til tross for formatet på 1-3 sider per myte.

Eller for å være mer presis, per påstått myte siden ikke alle vil være enige om at alt faktisk er myter eller bare myter, noe heller ikke Russell legger skjul på. Det er ikke akkurat vanskelig å finne kristne som har vært antisemitter, rasister, krigsherrer, sosiopater, uvitende, dømmende, korttenkte eller (for å si det rett ut) bak mål.

Det er i det hele tatt interessant på en eller annen måte å tilhøre noe som møter så mange stereotypier, karikaturer og vrangforestillinger - selv om nok ikke alle kristne på ungdomsskolen og videregående smiler like bredt over det.

Blurbet sier mye av det meste:

Renowned historian, Jeffrey Burton Russell, famous for his studies of medieval history, turns to the serious questions that confront Christianity in contemporary culture. Russell examines a wide array of common mispercerptions, characterizations, stereotypes, caricatures and outright myths about Christianity that circulate heavily within today's society, and are even believed by many Christians. In a succinct and engaging manner, Russell discusses these errors and provides thoughtful, even-handed, carefully researched and sharp-witted responses. The author sets the record straight against the New Atheists and other cultural critics who charge Christianity with being outdated, destructive, superstitious, unenlightened, racist, colonialist, based on fabrication, and other significant false accusations.

Til tross for at Russel skriver kort og konsist om hvert felt, og det er fort lest, viser han betydningen av det vi var inne på i går, om å tenke langsommere.

Heller ikke om kristen tro er det alltid slik at det første og mest opplagte vi tenker (og jo som alle ... vet) kan forsvares om vi puster litt langsommere, tar et hopp til siden og skotter i retning av kilder, forskning og filosofi.

Du kan finne bedre og grundigere stoff om det meste av hva Russell tar opp, men ikke ett sted der alt er behandlet såpass lettfattelig og oversiktlig, enten vi snakker om at kristendom er utdøende, antivitenskapelig, rasistisk, eurosentrisk, grådig, kokt opp av keisere, kjedelig, kvinnefiendtlig eller hva det nå enn måtte være du tenker på.

Det er der, alt sammen. Jeg lover deg.

Tenk langsomt!

Noen sekunder siden seneste bokanbefalinger, så vi starter med noen smuler overkompensasjon fra og med i dag (og kommer tilbake til andre tråder og temaer sånn inn i mellom).

Hva leses for tiden?

Ved siden av de obligatoriske dosene sære tegneserier snakker vi  kort sagt om det som kan kalles skeptiske bøker (som vi tar én av i dag), historiske, mer eller mindre apologetiske (som altså ikke nødvendigvis er noe motstykke til skeptiske), religionsfilosofiske (selv om de kan være i overkant skeptiske),  samt en og annen slenger av en roman.

Thinking, Fast and Slow er skrevet av av psykologen Daniel Kahneman som i 2002 fikk nobelprisen i økonomi for sin forskning på bl.a. beslutningspsykologi, gjort sammen med Amos Tversky (1937-1996).

Vi snakker om en ærlig, morsom og minneverdig bok som viser ut fra en serie til dels banebrytende tester og konstruerte forsøkssituasjoner hvor lett det er å la seg trekke etter nesen av spontane og intuitive reaksjoner.

Den mangler ikke fornøyelige eksempler på hvor mye vi styres av forutinntatthet og fornemmelser, enten man er fagfolk eller nærmere denne utgruppen folk flest.

Ser jeg en fireåring som elsker å luke i hagen, er det fort gjort å fortelle foreldrene at "han blir garantert gartner". Mens det i realiten er langt mer sannsynlig at han kommer til å bli selger eller markedsfører, siden det er så mange flere som blir det.

Som en motgift mot slike og verre tankefeller trekker Kahneman fram det han kaller for langsom tenkning. Med det mener han evnen til å reflektere og vurdere konklusjoner på logiske og ryddige måter ut fra relevant informasjon og seriøse tester.

Har man først hoppet til noen konklusjoner på tynt eller tendensiøst grunnlag kan det være vanskelig å snu. Løsningen oppfattes som så intuitivt riktig at man i stedet for kritiske spørsmål bevisst eller ubevisst leter etter bekreftelser, enten man er bedriftsleder eller rettspsykiater, høyrevelger eller holist, ateist eller kristen.

Selv om det selvsagt ikke gjelder deg eller meg, er det greit å le litt av hvordan andre lar seg lure.

Hvil i fred, Arnfinn

Det var et trist øyeblikk da nyheten om pater Arnfinn Harams alt for tidlige bortgang nådde oss i kveld.

En av de varmeste og viseste, for ikke å si hederligste stemmene i samfunnsdebatten er borte. Mange fra svært ulike ståsteder kommer til å si mye godt om ham i dagene og ukene fremover.

Jeg fikk dessverre ikke anledning til å møte ham så ofte, men det føltes som høytid de få gangene jeg fikk mulighet.

Det siste han skrev på sin egen blogg var at

Spørsmålet om meining kan ikkje undertrykkjast utan at mennesket blir skada. Job skrik etter meining, og ser berre meiningsløyse. Smaken av det meiningslause kan berre den fornemme som verkeleg trur på ei meining, på rettferd, kjærleik, sanning og godleik.

Frontkollisjonen mellom det vi trur og det vi stundom erfarer, gjer menneskelivet eksistensielt og ikkje berre til ein serie med hendingar og eit jag etter tilfredsstelling. Det finst ein truverdig resignasjon – for den som kjempar for å finne meininga; som ikkje maktar å sjå henne, som heller ikkje vil kjøpe billeg trøyst, som eigentleg ikkje gjev opp, men vågar å falle om i Guds fang.

Noe av det jeg husker best var hans evne til å se det essensiselle, og at dette oftere handlet om mennesker enn om argumenter.

Etter en lengre debatt med en anonym ateist om det kosmologiske argumentene  på en nettsted vi begge var involvert i for noen år siden, sa han klart fra hva han mente om slike nerdetendenser. Livet handlet ikke om spissfindigheter om - bokstavelig talt - ingenting.

Noen vil nok oppfatte ham som en stemme fra fortiden med sin kritikk av noen typer sekularisme og ikke minst abort. Men det er ikke mange som har klart å være forankret i fortiden og så opptatt av fremtiden, og av alt liv nå.

Det er ikke alle som samtidig hadde faste spalter i Klassekampen og Vårt Land, eller stadig var innom steder som KG for å formidle sin tro til ungdom som etter det jeg har fått høre fra familiens representant lyttet engasjert, selv om han verken var popsanger eller idrettshelt.

Arnfinn Haram utstrålte integritet. Han tok ikke seg selv så alvorlig, han tok livet alvorlig.

Jeg har alltid tenkt på pater Arnfinn som ung, det var noe med livskraften han utstrålte. Men med 63 år ble han ett år eldre enn en annen klassisk kristen stemme, G.K. Chesterton, og ikke mye yngre enn C.S. Lewis.

Heretter vil jeg regne alle tre blant de unge døde.

Moralisten Myers

Det er ikke bare Sam Harris som forsøker å kvadrere den moralfilosofiske sirkelen, også PZ Myers har kastet seg på bølgen.

Og hos Myers er det som vanlig ikke tvil om motivasjonen. Det handler om å sette disse ufordragelige kristne fast.

Som vanlig er tonen ... klar.

There is a common line of attack Christians use in debates with atheists, and I genuinely detest it. It’s to ask the question, “where do your morals come from?” I detest it because it is not a sincere question at all — they don’t care about your answer, they’re just trying to get you to say that you do not accept the authority of a deity, so that they can then declare that you are an evil person because you do not derive your morals from the same source they do, and therefore you are amoral. It is, of course, false to declare that someone with a different morality than yours is amoral, but that doesn’t stop those sleazebags.

Men at tonen er klar, betyr ikke at tanken er det. Eller at han i det hele tatt har forstått melodien.

Mens Myers synes å tro at det handler om hvorvidt ateister kan være moralske (hvilket de beviselig er), er altså dette vanligvis formulert som et spørsmål om det eksisterer en objektiv etikk som er forpliktende enten vi nå skulle kjenne den eller være enig i den eller ikke.

Det er enkelt sagt to måter å svare på dette, selv om det kan være ulike vinkler og vrier innenfor hver.

Den ene måten er si at det ikke finnes noen objektiv etikk (f.eks. siden det ikke finnes noen høyere moralsk instans som Gud), og vi må dermed gjøre det beste ut av det, finne de reglene og verdiene de fleste er enige om og som vi mener er best egnet til å nå de målene vi mener er best og så videre.

Den andre måten er å si at det finnes en objektiv og forpliktende etikk (f.eks. siden det finnes en moralsk instans som står over kulturer og kjepphester), noe som gjør det mulig å si at noen faktisk handler umoralsk og ikke bare i strid med lovverk, flertallet, kulturelle preferanser, almen rettsfølelse, menneskerettighetene e.l. 

Myers velger en tredje vei, selv om det virker mer som om han kaller den første for den andre. Han hevder at det finnes en objektiv etikk, uten en høyere moralsk instans.

Here’s my objective, ungodly moral reasoning that I use to assess the rightness of an action. Let’s call this the basics of an objective humanist morality.

Når noen sier noe slik er det normalt enten mot bedre vitende (hvilket ikke akkurat er ... etisk) eller så er det fordi man ikke vet bedre, hvilket ikke styrker tilliten til personens kompetanse og dømmekraft.

Nå skal vi likevel være forsiktige med lengdehopp til konklusjoner. La oss gi Myers sjansen. Kanskje han har lykkes i å kvadrere sirkelen, altså gå fra subjektive følelser eller flertallets preferanser til objektiv moral, fra det å peke på hvordan noe er til å konkludere med hvordan noe bør være.

Hvordan begrunner Myers en objektiv moral?

Det første av fem punkter handler om hans interesser.

1.Interest. Am I even interested in carrying out a particular action? There’s a wide range of possible actions I can take at all times, and all of them have consequences. In this realm of possibilities, most options never come up: I have never been in situation where I desire or am compelled to torture a toddler, nor can I imagine a likely scenario for such an activity. It is a non-decision; my default choice is to not torture, and the only time the choice comes up is in bizarre abstract questions by not-very-bright philosophers.

Vi ser altså at det første av hans ... objektive kriterier, er hans personlige preferanser.

Det er ikke meg i mot at Myers ikke har følt interesse for å torturere spedbarn, men det er vanskelig å argumentere for at hans interesser skal gjøres til almen gyldig moral. Like lite som vi kan basere en objektiv etikk på det faktum at vi i historien har hatt mer enn nok av erobrere og voldsmenns med interesse av å plage og drepe spedbarn.

Hva så med det andre punktet? Bringer det oss noe nærmere en objektiv moral?

2.Consent. If I’m contemplating an action, I’d next consider whether all participants agree to engage in the action. If it isn’t consensual, it probably isn’t a good idea.

Where does this value come from? Not gods, but self-interest. I do not want things done to me against my will, so I participate in a social contract that requires me to respect others’ autonomy as well. I also find a non-coercive, cooperative culture to better facilitate human flourishing.

Nei, slett ikke. Han bygger ikke på f.eks. menneskets grunnleggende verdi eller på sterke og klare regler som ikke endrer seg med folkemeningen e.l., men om en (om vi skal se empirisk på dette) flytende serie av konklusjoner som til enhver tid er prisgitt konsensus.

Og han forklarer ikke hvorfor der er objektivt å si at man bør følge en sosial kontrakt som forplikter til å respektere andres frihet. Det er selvsagt et lurt kritierium i mange tilfeller, og en president som gikk i mot dette, ville ikke få mange stemmer, men det er ikke objektivt.

Andre vil kunne tenke at det er bedre hvis jeg fikk bestemme i et samfunn, eller at det er greit å si at jeg følger denne kontrakten, samtidig som jeg i skjul prøver å oppnå fordeler, i beste Machiavelli-stil. Kan jeg komme unna med det, er det vel ikke så farlig?
Det tredje imponerer heller ikke med objektivitet.

3.Harm. I avoid behaviors that cause harm to others.

Again, this is not done because an authority told me to do no harm, but is derived from self-interest and empathy. I do not want to be harmed, so I should not harm others. And because I, like most human beings, have empathy, seeing harm done to others causes me genuine distress.

Ja, å forvolde noen skade kan være til plage for noen og enhver. Men dette handler altså ikke om noe objektivt, det handler om egeninteresse og empati, eller (for å oversette) om egoisme og følelser. Selv om vi igjen snakker om noe mange opplever som bra og forbilledlig, er det altså heller ikke her en objektivt gitt plikt å gå fra er ("jeg vil ikke bli skadet") til bør ("jeg vil ikke skade andre"), uansett hvor mange som måtte like konklusjonen.

Før vi trekker noen konklusjon om Myers (enten man nå skulle like den eller ei), skal vi se på hans fjerde og siste kriterium. Er vi endelig på sporet av noe objektivt?

4.Stigma. This should be the least of my four reasons, but face it, sometimes we are constrained by convention. There are activities we all are interested in doing, that do no harm and may be done with consenting partners, but we keep them private or restrain ourselves to some degree because law or fashion demand it.

These are human and social constraints, not at all divine, and are also not universal or absolute — they can and do change over time. And sometimes, when cultural biases cause harm, I think we have a moral obligation to change the culture.

Vi ender altså ikke i nærheten av den konklusjonen Myers vil ha oss med på. Verken konvensjoner, lovverket eller moter er det man normalt vil oppfatte som noe objektivt - eller etisk. "Hva vil naboene  si?" (eller hvordan man nå skal formulere Myers metode) synes ikke som det mest solide eller reflekterte grunnlaget for moralsk adferd.

Den som gifter seg med tidsånden blir fort skilt, noe som kan forklare hvorfor så mange nøyer seg med samboskap med den.

At Myers tenker vi har en moralsk forpliktelse til å endre det i en kultur som måtte skade andre, betyr ikke at vi faktisk har en moralsk forpliktelse til det. For hvordan vil Myers argumentere for at hans oppfatning av hva som er skadelig, eller uheldig, eller dårlig, eller umoralsk i en annen kultur, ikke bare forteller noe om Myers egen kultur eller interesser eller preferanser?

Han synes å blande det at mange i en vestlig, sekulær kultur kan like eller bli enige om noen prinsipper, med at disse faktisk er objektive og gyldige uansett hva noen måtte mene i en kultur. Skal vi si at noe er objektivt forpliktende for alle kulturer, kan vi ikke begrunne det ved at det bryter med min kultur - eller seneste moralske mote eller hva naboene synes.

Selv om vi av og til ville ha foretrukket at Myers sjekket med naboene hvordan hans språkbruk og argumentasjon oppfattes.

Han burde nok også sjekket med nærmeste moralfilosof om det han bedriver er konsekvensetikk, dydsetikk, naturrett, sinnelagsetikk eller regeletikk.

Er det konsekvensene av handlingene som avgjør? Helliger hensikten målet? Gjelder det å utvikle dyder som gjør oss til bedre mennesker? Har noe en natur og et mål slik at vi kan vurdere hva som er rett og galt ut fra om det strider med naturen eller målet? Eller er alt snakk om natur og mål meningsløst i en gudstom verden?

Er det hvordan jeg føler og tenker når jeg handler som betyr mest? Eller er det reglene som teller? Altså at jeg bør følge faste lover slik at jeg slipper å tenke meg om i timer hver gang jeg skal foreta etiske valg?

Og er etikk lik et lovverk, eller finnes det grunnleggende objektive verdier som lovverket må bygge på?

Myers fremstår kort sagt lite reflektert. Han synes mer opptatt av å angripe andre enn av å vurdere hvor langt hans egne argumenter faktisk fører. Han er mer kreativ i språkbruken enn i tenkningen. Målgruppen er galleriet, ikke meningsmotstandere.

Myers kriterier kan i beste fall være praktiske tommelfingerregler for hvordan vi skal foreta noen typer moralske overveielser. De kan være greie nok for å gjøre noen subjektive vurderinger.

Men sier vi de er grunnlag for en objektivt forpliktende etikk, havner vi i moralisme.

Eller hva vi nå skal kalle det når noen gjør sine egne etiske interesser og preferanser gyldige for alle andre.

Tror halvparten av amerikanerne at jorden ble skapt for 6 000 år siden?

Ser man kreasjonister ved høylys dag, er det ikke underlig om noen og enhver kan ta skrekken av oppslaget i Huffington post som henviser til at syv tidligere gallupundersøkelser mellom 1982 og 2006 har vist at rundt 45 % av amerikanerne er ungjordskreasjonister.

En av de som har brukt slike tall er Sam Harris i Letter to a Christian Nation der han friskt konkluderer med at ”53 % av amerikanerne er kreasjonister”. Noe som i følge ham betyr at ”over halvparten av naboene våre tror at hele kosmos ble skapt for 6 000 år siden”.

I denne seneste undersøkelsen fra 2012 er det spurt i snitt 20 personer i hver av de 50 statene eller nærmere bestemt rundt 1000 voksne av en befolkning på noen hundre millioner. Noe som i og for seg åpner for spørsmål om usikkerhet, men det er godt mulig at dette er bra nok for formålet.

Mer interessant er å se på spørsmålene som ble stilt.

Which of the following statements comes closest to your views on the origin and development of human beings?

1) Human beings have developed over millions of years from less advanced forms of life, but God guided this process,
2) Human beings have developed over millions of years from less advanced forms of life, but God had no part in this process,
3) God created human beings pretty much in their present form at one time within the last 10,000 years or so.

Basert på dette tolket man at svar på 1) handlet om teistisk evolusjon, svar på 2) om støtte til evolusjon og på 3) om kreasjonisme.

Siden 46 % denne gangen svarte 3), er konklusjonen klar etter Sam Harris-modellen: 46 % av amerikanerne er kreasjonister og mener at jorden er yngre enn 10 000 år.

Klart, ikke sant? Og ikke så lite opplagt, disse amerikanerne og alt. Mange av dem er til og med kristne.

Ser vi litt nærmere etter, er dette imidlertid langt fra klart. Det hele handler om båssetting, mengel på nyanser og en serie jumping to conclusions for å holde oss til språket i Gallups hjemland.

For det første var det ikke noe i spørsmålene om hvor gamle andre dyrearter er, hvor gammel jordkloden er eller universet. Det eneste man snakker om er mennesket i sin nåværende form en eller annen gang i løpet av de seneste 10 000 år.

I realiteten er det mange ulike grupper kristne amerikanere som kan støtte 3) uten dermed å si at resten av dyreverdenen eller menneskets forgjengere eller jorden eller universet ikke er eldre enn dette. Og mange av dem ville sikkert strukket dateringen med en tierfaktor eller to om de ble fortalt at det er da vi finner de første spor av det nåværende mennesket.

Blant disse gruppene finner vi garantert noen tilhengere av intelligent design (som kan mene at det har skjedd en avgjørende endring de seneste 100 000 år eller noe slik), tilhengere av en progressiv skapelse (altså der artene er skapt på ulike tider med lange tidsrom i mellom, og dagens menneske ganske nylig),  gammeljordskreasjonister (som mener at jorden er milliarder av år gammel, men mennesker ikke ble skapt i sin nåværende form før 10 - 100 000 år siden) og til og med enkelte teistiske evolusjonister som mener at mennesket fikk dagens evner og utseende på den tiden, etter en lang biologisk forhistorie.

Kun ungjordskreajonister ville svart at jorden er yngre enn 10 000 år.

Videre er det interessant at det i følge andre gallupundersøkelser er noe sånt som 43 % i USA som er kirkegjengere. Blant disse har vi en rekke kirkesamfunn som har tatt avstand fra kreasjonismen, fra katolikker til anglikanere.

Skal dette gå opp må det m.a. være slik at ikke bare de fleste katolikker likevel støtter ungjordskreasjonismen, men i tillegg en rekke som ikke en gang er kirkegjengere.

Selv om vi tar høyde for muslimer og jøder blir tallene heller pussige, om det da ikke finnes agnostikere eller ateister som er kreasjonister.

Undersøkelsen er kort sagt verdiløs. Den mangler presiseringer, avklaringer og avgrensninger.

La oss tenke at spørsmålet heller hadde vært "tror du at du er skapt av Gud?". De aller fleste kristne ville nok svart et lettere rungende ja til dette, selv om enkelte også skulle holde seg til en vitenskapelig hypotese som vi kan kalle for foreldreteorien.

De færreste ville tenkt at det de ble spurt om egentlig var om hvor langt tilbake de kunne føre sin familie.

Men hvor mange er det så som faktisk er ungjordskreasjonister?

Sosiologene Otis Dudley Duncan (UC Santa Barbara) og Claudia Geist (Indiana State University) gjorde en analyse av dette i 2004 (altså før Harris skrev det som vi siterte over), The Creationists: How Many, Who, and Where? 

Resultatet var ikke helt som Gallups tall.

For det første var man langt mer tydelig på usikkerheten i tolkningen av spørsmål om dette.

But first, it is important to note that there can be no unique answer to the "How many?" question until a great deal of further research convinces the science community that some one question is unequivocally preferable to any other as a single indicator of a complex, multidimensional phenomenon.

 Dermed fikk man allerede der redusert tallene til 33 % etter å ha gått gjennom ulike typer undersøkelser de seneste 25 år.

Preliminary analyses indicate that "Probably not true" is more closely akin to "Don't know" than to "Definitely not true." Hence we estimate that only one third of adult Americans are creationists in the strict sense of "evolution denial" whereas the Gallup question yields an estimate of 46% who implicitly rely solely on Genesis.

Videre viser det seg at det er langt færre som både er kreasjonister og som mener de tar Bibelen bokstavelig, nærmere bestemt 18 %.

We see that 18% are both literalists and creationists, 14% are creationists who take a more liberal view of the Bible, and 1% are creationists who are outright biblical skeptics. Thus, even though biblical literalism and creationism are clearly associated, only a little more than half of all creationists (18/33 = 55%) are literalists.

De 14 % som ikke tar Bibelen så bokstavelig og den ene prosenten som til og med er skeptisk til Bibelen er det ikke enkelt å hevde at er ungjordskreasjonister.

Dermed vi står vi igjen med 18 % som avviser evolusjon og mener at mennesket er skapt for under 10 000 år siden.

Selv om også andre enn astronomilærere vil mene at dette er for mange, er det bare tredjeparten av hva Harris bruker som et retorisk grep i Letter to a Christian Nation uten (så vidt meg bekjent) å ha gått tilbake på det siden.

Men så oppfattes nok ikke ”færre enn hver femte” like egnet for overskrifter som ”over halvparten av naboene”.

Forbrytersk debatt

Som vi var inne på i forrige innlegg er det ikke akkurat første gang forholdet mellom forbrytelse og straff diskuteres eller når noen er strafferettslige tilregnlige og i det hele tatt ansvarlige for sine handlinger.

Vi kan vel også ta mot til oss og spå at det ikke blir siste gang.

Debatten for hundre år siden foregikk i mange fora, på mange måter og mellom svært ulike posisjoner. Noen var motivert av en naturvitenskap som ikke hadde rom for annet enn rene naturprosesser, andre brant for at fattige med en fryktelig barndom ikke skulle straffes dobbelt i et umenneskelig rettsvesen.

Noen pekte på behovet for preventive straffer, noen tordnet mot moderne umoral, andre forsøkte å argumentere for at det ga best resultat å se på mennesker som ansvarlige vesner og ikke bare rastløse produkter av biologi og økonomi, miljø og påvirkninger.

En av de mer tankevekkende, og ikke minste lesverdige, debattene stod mellom den engasjerte sosialisten Robert Blatchford (1851-1943) og en som ennå ikke hadde landet helt livssynsmessig, men som sterkt påvirket av Blatchfords utspill ble stadig mer overbevist om en klassisk kristen tro.

Vi snakker selvsagt om G.K. Chesterton.

Spørsmålet var ikke hvilke forbrytere som var ansvarlige for sine handlinger, men om noen i det hele tatt var det. Debatten gikk med andre ord ikke bare på en pragmatisk tilnærming til enkeltpersoner, men berørte det som på godt norsk kalles for first principles om alle personer.

Hva er vi? Hva driver oss? Er vi mer enn ufrivillige respondenter på biologi og barndom? Er det noen rest der inne av frie og autonome aktører, eller handler alt om ufrie naturprosesser, enten de nå er determinerte eller indeterminerte?

Tenker og gjør vi hva vi vil, eller tenker og gjør vi hva vi må?

Som Chesterton skrev i sine memoarer i Sing Sing sin selvbiografi over tredve år senere var det ikke overnaturlige opplevelser som drev ham i retning av kristen tro, men at noen betvilte normale opplevelser.

It was not that I began by believing in supernormal things. It was that the unbelievers began by disbelieving even in normal things. It was the secularists who drove me to theological ethics, by themselves destroying any sane or rational possibility of secular ethics. I might myself have been a secularist, so long as it meant that I could be merely responsible to secular society. It was the Determinist who told me, at the top of his voice, that I could not be responsible at all. And as I rather like being treated as a responsible being, and not as a lunatic let out for the day, I began to look around for some spiritual asylum that was not merely a lunatic asylum.

Bakgrunnen var en serie pamfletter og etterhvert en bok der Blatchford tok til ordet for at lovbrytere egentlig ikke var ansvarlig, men styrt av arv og miljø.

That this stage may be understood, it must be realised what the things I was defending against Blatchford were. It was not a question of some abstract theological thesis, like the definition of the Trinity or the dogmas of Election or Effectual Grace. I was not yet so far gone in orthodoxy as to be so theological as all that. What I was defending seemed to me a plain matter of ordinary human morals. Indeed it seemed to me to raise the question of the very possibility of any morals. It was the question of Responsibility, sometimes called the question of Free Will, which Mr. Blatchford had attacked in a series of vigorous and even violent proclamations of Determinism; all apparently founded on having read a little book or pamphlet by Professor Haeckel.

Bak Blatchfords posisjon lå en inderlig medfølelse for samfunnets minste. Men for Chesterton ble hans løsning å kaste barnet ut med badevannet.

In the grossly unjust social system we suffer, it is probable enough that many of these really are punished unjustly; that some ought not to be punished at all; that some, perhaps, are really not responsible at all.

And Blatchford, seeing them driven to prison in droves, felt neither more nor less than a pity for the weak and the unfortunate; which was, at the worst, a slightly lopsided exaggeration of Christian charity. He was so anxious to forgive that he denied the need of forgiveness.

Hele denne delen av Chestertons Autobiography bør kort sagt henges opp i glass og ramme.

Men hva skrev han 30 år før, under selve debatten?

Vi sakser fra hans første tilsvar, nærmere bestemt delen som handler om ansvar og straff. Nettopp fordi Blatchford la så mye vekt på at hans filosofiske ståsted som agnostiker var bedre enn kristen tro, brukte Chesterton mye plass på å vise at Blatchford verken forstod agnostisisme eller kristen teologi.

Complete Agnosticism is the obvious attitude for man. We are all Agnostics until we discover that Agnosticism will not work. Then we adopt some philosophy, Mr. Blatchford’s or mine or some others, for of course Mr. Blatchford is no more an Agnostic than I am. The Agnostic would say that he did not know whether man was responsible for his sins. Mr. Blatchford says that he knows that man is not.

Som så ofte med Chesterton er det vanskelig å velge hvor man skal stoppe å sitere. Vi er kort sagt determinerte til å fortsette.

Some Determinists fancy that Christianity invented a dogma like free will for fun -a mere contradiction. This is absurd. You have the contradiction whatever you are. Determinists tell me, with a degree of truth, that Determinism makes no difference to daily life. That means – that although the Determinist knows men have no free will, yet he goes on treating them as if they had.

The difference then is very simple. The Christian puts the contradiction into his philosophy. The Determinist puts it into his daily habits. The Christian states as an avowed mystery what the Determinist calls nonsense. The Determinist has the same nonsense for breakfast, dinner, tea, and supper every day of his life.

The Christian, I repeat, puts the mystery into his philosophy. That mystery by its darkness enlightens all things. Once grant him that, and life is life, and bread is bread, and cheese is cheese: he can laugh and fight. The Determinist makes the matter of the will logical and lucid: and in the light of that lucidity all things are darkened, words have no meaning, actions no aim. He has made his philosophy a syllogism and himself a gibbering lunatic.

It is not a question between mysticism and rationality. It is a question between mysticism and madness. For mysticism, and mysticism alone, has kept men sane from the beginning of the world. All the straight roads of logic lead to some Bedlam, to Anarchism or to passive obedience, to treating the universe as a clockwork of matter or else as a delusion of mind. It is only the Mystic, the man who accepts the contradictions, who can laugh and walk easily through the world.

Det er altså mulig å forstå hvorfor Chesterton ble et navn i den offentlige debatten før han var tredve.

Forbrytelse og straff

Det er ingen overdrivelse å si at rettspykiatrien ikke har fremstått som hundre prosent tilregnelig under Breivik-saken, slik Audhild Skoglund peker på i denne artikkelen etter debatten om den første og andre psykiatrirapporten med deres motsatte konklusjoner og ulike tilnærminger og forståelse av bl.a. høyreekstremisme.

At også den andre rapporten ble lagt ut for få minutter siden, vil nok ikke dempe gemyttene.

Nå er ikke poenget å gå inn på disse rapportene her, men å peke på at dette, som så ofte, ikke er en ny debatt. Og da tenker vi ikke på Breivik, men på hele spørsmålet om tilregnelighet.

Hva er det å være tilregnelig og hva er grunnlaget for å si at noen er skyldig straff?

I Tidsskrift for Den norske legeforening har instituttleder ved Institutt for offentlig rett på UiO, Aslak Syse, en interessant gjennomgang av dette i historisk perspektiv, under overskriften Straff, behandling og rettferdig gjengjeldelse.

For det første handler dette om filosofiske premisser.

Det er dels et moralfilosofisk spørsmål om alle mennesker - uavhengig av personlige forutsetninger for å kunne forstå handlingers rettsstridige karakter og/eller uheldige konsekvenser - kan pålegges straffansvar. Spørsmål om ansvar, valg, fri vilje og straff har opptatt menneskene så lenge lovbrudd er blitt møtt med samfunnsmessige sanksjoner.

Strafferettslige reaksjoner bygger på et grunnleggende aksiom om at mennesket har en fri vilje. Denne utvikles i barneårene og anses tilstrekkelig utviklet når personen passerer den kriminelle lavalder. Uten fri vilje ville det fremstå som urettmessig å dømme folk til samfunnsbestemte «onder». Mangel på «fri vilje» kan rettferdiggjøre at enkelte fritas for straffansvar. Da reises spørsmål om hensynet til samfunnsvernet.

Vi er dermed rett inn i debatten om fri vilje. Er den i det hele tatt mulig eller kun en illusjon? Kan vi si at noen er ansvarlige, hvis de ikke rent fysisk var i stand til å gjøre noe annet enn hva de faktisk gjorde?

Kan det finnes fri vilje i en verden som ikke er fri?

Nå kan det være ulike meninger om dette, men uansett synes det som om fri vilje er en forutsetning for ansvar og skyld, i normal bruk av begrepene.

Men hva er forutsetningern for fri vilje? Er jeg hundre prosent styrt av forutgående fysiologiske årsaker, kan jeg da være noe annet enn hundre prosent uansvarlig?

Lever vi kort sagt i en verden som er determinert og jeg altså ikke kan påvirke, eller i en verden som på en eller flere måter er indeterminert og som jeg kan påvirke?

Er jeg kun et offer for omstendighetene, eller kan jeg være en selvstendig og bevisst aktør?

Og merk at dette ikke bare dreier seg om mine handlinger, men også om mine tanker. Har jeg ikke fri vilje, har jeg heller ingen fri tanke. I såfall er jeg heller ikke ansvarlig for eventuelle ideologiske motivasjoner.

For det andre handler dette om behovet for samfunnsmessige reaksjoner og markeringer.

Samfunnets «rett» til å straffe er basert på en rettmessig gjengjeldelse. Det overflødiggjør «privatrettslige» hevnaksjoner som vikingtidens blodhevn og moderne lynsjing og æresdrap. I tidligere tider, og også i andre kulturkretser, er denne rettferdige gjengjeldelsen sett som en nødvendig utøvelse av Guds rettferdige vilje. Ut fra slike teorier bør straffen avspeile selve lovbruddets grovhet. Dette fører til en detaljert gjerningsbestemt straffelovgivning, noe som satte sitt preg på den europeiske strafferettstradisjonen helt frem mot siste halvdel av 1800-tallet. Da overtok de strafferettslige nytteteoriene («relative» begrunnelser), som vanligvis deles inn i allmennprevensjon og individualprevensjon.

Det er mulig å problematisere rasjonalet bak begrunnelser for å straffe, men det faller utenfor rammene her. De nevnte begrunnelsene vil imidlertid stort sett svikte dersom lovbryteren mangler skyldevne og ikke vil kunne ansvarliggjøres for lovbruddet.

Og det er her den historiske debatten kommer inn i bildet. Syse viser til de nye impulsene som kom inn i norsk strafferett for drøyt hundre år siden, med fokus på mer individuell vurdering og behandling av lovbryteren. Målet var dels å forbedre dem som kunne behandles, avskrekke dem som ikke hadde behov for behandling og uskadeliggjøre "de uforbederlige".

Debatten var lengre og grundigere enn den har vært noen gang siden.

Selv om debatten tidlig i 1990-årene var innholdsmessig lik den som foregikk i årene 1885 - 1902, og med tilsvarende argumenter, ble den verken så analytisk, ført med tilsvarende kunnskapsbredde og lidenskap eller med et utsyn mot prinsipielle spørsmål som straffens begrunnelse, tilregnelighetens grunnlag og vurderingers godhet som for hundre år siden.

Og vi er altså fortsatt ikke i mål. Dette er kort sagt vanskelige spørsmål som ikke kan løsrives fra vårt menneskesyn, for ikke å si livssyn, virkelighetsforståelse, tro og teologi.

Samtidig som de handler om noe av det mest praktiske og viktige vi må ta stilling til: hvordan vi som samfunn og enkeltmennesker skal opptre overfor lovbrytere.

Verken moralfilosofien eller jusen - og vel heller ikke rettspsykiatrien - står stort sterkere rustet til å gi allmenngyldige og varige svar i dag enn for hundre år siden. I det mellomliggende hundreåret har vi sett fremveksten av den moderne naturvitenskapelige medisinen inkludert nevrologien og den biologisk baserte psykiatrien, psykoanalysen, atferdsvitenskapen og andre medisinske og psykologiske teorier til forklaring av menneskelig atferd. Samfunnsvitenskapelige fag som sosiologi, kriminologi og rettssosiologi har videre i hele dette århundret hatt sammenhenger mellom lovbrudd, strafferettslige reaksjoner og samfunn som viktige forskningsfelter.

Det er kort sagt ikke slik at vår dramatisk større tilgang på fysisk kunnskap om mennesket har gitt oss flere svar på de filosofiske spørsmålene om ansvar og skyld.

Vi vet tilsynelatende så mye mer om både kroppen, sinnet og sammenhengen mellom individer og samfunn enn mennesker som levde for bare 100 år siden. Denne kunnskapen synes imidlertid ikke å være anvendbar til å gi mer varige svar på de store moralfilosofiske spørsmålene som Breivik-saken også reiser.

Vi skal i morgen se nærmere på en annen informert debatt om det samme, også den fra over hundre år siden.

Kreasjonistisk krøll

Jeg kan nok ikke love å gjøre det til en vane å forsvare Richard Dawkins, men det hender jeg fristes når jeg møter enkelte typer kreasjonistisk argumentasjon.

Særlig er fristelsen stor når jeg i løpet av sekunder blir bedt om å gi bare ett eneste bevis på dannelse av nye arter, får høre at evolusjon bare er en teori ("de sier det jo selv!") koblet med påstanden om at evolusjonen er i mot termodynamikkens lover. Og at evolusjon må være feil, siden ingenting kan komme av ingenting og heller ikke liv kan oppstå av seg selv.

Evolusjon er kort sagt egentlig en måte å komme seg unna Gud på.

Dette har skjedd såpass ofte etter foredrag og på facebook det seneste året at det virker som en farsott, eller muligens mutasjon. Og vi har tatt opp noe av årets runder både her og der.

Man kan forstå at Dawkins etter noen tusen slike opplevelser ikke akkurat blir ... motivert til å jobbe for å sette seg inn i kristen tenkning eller tror at noe slik faktisk kan være mer enn en selvmotsigelse, enn si ha substans.

Bommer kritikken av min posisjon på elementær logikk og lærebokkunnskap, er det vanskelig å tro at argumentene for motsatt posisjon er logiske og kunnskapsbaserte.

Resultatet er at debatter mer handler om allegorier og revirmarkeringer enn argumenter og rasjonalitet. Besnærende bilder sier mer enn tusen ord. Man tar seg verken tid til å lytte eller til å lære. Og tenker man at motparten uansett bare er motivert av livssyn, hjelper det ikke å strø om seg med logikk eller lenker.

Dette betyr ikke at de er grunn til å gi opp slike debatter. Kanskje er erfaringen at det i stedet er desto viktigere å ta dem, og ta dem grundig.

For det er ikke slik at dannelse av nye arter (eller makroevolusjon som kreasjonister da kaller det) står eller faller med påviste mellomformer. Vi snakker om en bredt dokumentert biologisk modell med svært stor forklaringskraft og en enorm mengde konvergerende evidens.

Hvorvidt mikroevolusjon kan føre til makroevolusjon kan også avhenge av øynene som ser, og ikke minst av definisjonsspørsmål (hva er nå egentlig dette dyret "art"?).

Videre har evolusjon null å gjøre med hvor universet kommer fra, hvordan liv ble til eller om det finnes noen Gud.

Hvordan jeg kan si det? Rett og slett fordi evolusjon er en biologisk modell. Den gjelder dermed ikke på forhold som ikke er biologiske. Skal man lete etter svar på universets opprinnelse må man se i fysikken eller filosofien, avhengig av hva slags type forklaring man er ute etter.

Siden svar på livets opprinnelse også handler om svar på biologiens opprinnelse (og dermed evolusjonens), kan man ikke finne det i evolusjon.

Liv er en forutsetning for evolusjon og kan ikke forklares av evolusjon.

Så er det et helt annet spørsmål om vi kan finne naturlige forklaringer, om liv oppstod på jorden eller kom seilende fra andre steder i universet, enten vi nå liker den nye Prometheus-filmen eller ikke.

Og skulle vi nå finne naturlige forklaringer ville vi være tilbake til hvordan man så dette på dine solide tippoldeforeldres gudstroende tid. Før Louis Pasteur viste noe annet på 1800-tallet, var den almenne oppfatningen at liv oppstod av seg selv, slik fluer jo gjorde av gjødsel.

Vi kan ikke love å forsvare Dawkins daglig, men kommer garantert tilbake til temaene - ikke minst siden dette innlegget knapt streifet toppen av isfjellet.