Dikteren Dawkins

Etter å ha observert den nyateistiske nestoren Richard Dawkins i sitt habitat som æresdoktor ved UiO i går, aner man at han trives med å dele et naturlig utvalg polemikk for et heller lydhørt publikum.

Nå er det liten tvil om at det er ulike måter å oppleve hans foredrag, noe vi ser av en ikke uventet ukritisk omtale i Fri Tanke. På den andre siden er det heller ikke vanskelig å finne ateister som oppfatter Dawkins som heller slitsom, men la nå den debatten ligge.

Det er vel til og med mulig å finne noen som mener det om meg.

I stedet skal vi se hvordan han tilnærmet seg temaet vitenskapens betydning og skotte med kikkert fra gapahuken på den avsluttende panelsamtalen om vitenskapsformidling.

Og ikke minst på det interessante forholdet mellom vitenskap og virkelighet.

For å si det kort og enkelt er ikke Dawkins helt alene om å mene at naturvitenskapen er vesentlig og  verdifull. Han er heller ikke alene om å tenke at den på avgjørende måter har med virkeligheten å gjøre. En av grunnene til at jeg selv valgte en teknisk-naturfaglig utdannelse var nettopp fascinasjonen ved koblingen av å søke sannhet og skape noe godt for folk flest.

Troen på naturvitenskapens verdi, mulighet og nytte er til og med en del av vestens kulturelle arv, tuftet nettopp på den type teologi og gudstro som Dawkins avviser (uten å ville lære noe om den), enten vi snakker om middelalderens naturfilosofi eller naturvitere som Bacon, Kepler og Newton.

For en skapt natur, som til og med ble kalt for god, betydde en verdifull natur. Siden den var laget av en Logiver utenfor naturen, fikk man en begrunnet og bærekraftig tro på lover i naturen. Og når mennesket var skapt i Guds bilde, kunne vi også tenke hans tanker etter ham. Vi var til og med forpliktet til å bruke det vi lærte til å forbedre livet for folk flest.

Som omtalt i Svar skyldig er det dermed mulig "å argumentere for at hadde ikke kristen teologi bidratt til å styrke troen på rasjonalitet i senantikken og middelalderen, fordi en rasjonell Gud hadde skapt en rasjonell verden som vi måtte finne ut av selv, ville antagelig ikke moderne naturvitenskap vokst frem. Og dermed ville ikke Dawkins hatt noen professorstilling i popularisering av naturvitenskap".

Dermed har jeg alltid undret meg over Dawkins' iver etter å fjerne en av de store kulturelle motivatorene for å drive naturvitenskap i Vesten. For mye av drivkraften var lenge ikke bare å finne noe så vagt og uforpliktende som "sannheten" om naturen. Det var nærmest en gudstjeneste å lære seg å lese også den andre av Guds store bøker.

For naturen ble ikke oppfattet som noe mystisk eller mindreverdig, vilkårlig eller vondt, i motsetning til i mange andre kulturer og tradisjoner. Dermed handler verdien av naturvitenskap (som nok er den beste oversettelsen av science) ikke kun om det kan komme noe praktisk nyttig ut av det.

Dawkins selv rynker såpass på nesen over en slik pragmatisme at han havner i en så elendig metafor som at å oppfatte vitenskap som nyttig fordi den har gitt oss stekepanner som ikke svir maten, blir som om musikk skulle være nyttig fordi den styrker fiolinistens høyrearm.

Men hvis det skal være mening i å sammenligne vitenskap og kunst, må det  være fordi begge kan handle om enten sannhet, nytte og/eller estetikk. Hvis Dawkins mener at vitenskap er like verdifullt som kunst, uavhengig av nytte (og sannhet holder vi utenom, skal vi holde oss til kunstsammenligningen) låner han altså verdier fra noe som ligger utenfor vitenskapens verden.

Og her er nok Dawkins i noe av et dilemma.

For å foregripe den senere argumentasjonen er det enten vitenskapen som bestemmer verdier og virkelighet, eller så er det ikke. Og er det ikke, eller ikke bare den, bør Dawkins snarest slutte å se på vitenskapen som sannheten eller sentrum eller basis for alt annet.

Men der befinner han seg altså ikke. Tvert i mot understreket han dette gjentatte ganger og på ulike måter.

Vitenskap er høyverdig kunst. Det er en tragedie at folk er så likegyldige og uvitende til den. Vitenskapen er en erkjennelsesform som gir livet innhold og mening. Den vitenskapelige tenkemåten bør holdes svært høyt av oss mennesker. Nobelprisen i litteratur bør også kunne gies til vitenskapelige verker, sa han.

Dawkins høystemte metaforer og henvisning til nobelprisen i litteratur får fort motsatt effekt av det som synes å være målet med dem. For dette er svært langt unna å si at naturvitenskap er viktig fordi den gir oss stadig mer sannhet om naturen. I stedet forteller Dawkins oss at den kan være så bra at den kan få nobelprisen for fiksjon.

Som så ofte når Dawkins beveger seg utenfor biologien har han en forunderlig mangel på vitenskapelighet. Han bygger ikke opp konklusjoner noenlunde systematisk og etterprøvbart, men leverer en strøm av meninger og metaforer med en lidenskap som snakker høyere enn logikken.

Det hele føyer seg inn i The God Delusion-sjangeren. I stedet for å begrunne fra research, slås fast fra kjepphester. I stedet for argumenter får vi anekdoter, i stedet for fornuft møter vi følelser, i stedet for ekte meningsmotstandere bygges stråmenn.

I stedet for reflekterte tanker kommer soundbites for galleriet av nyateister. Dawkins har rett og slett en tendens til å forutsette det han skal bevise.

Foredraget skar ut allerede med åpningsordene "Science is the poetry of reality", en av hans mer kjente og visjonære viser.  For å vise vitenskapens betydning, må han ty til noe han oppfatter som flott og viktig (eller som han tror at hans publikum vil oppfatte som det) - altså poesi.

Noe som har ført til gripende videoer og vitnesbyrd som den under. Og hvis noen lurer, kan jeg altså slutte meg til det meste.



Bortsett fra Dawkins' refreng.

For i hvilken forstand er vitenskap poesien (merk bestemt form entall) om virkeligheten? For ordet poesi forbindes normalt ikke med bokstavelig sannhet, fysiske formler eller etterprøvbare konklusjoner med statistisk signifikans.

Det forbindes rett og slett med diktning.

Selv om en tekst som nevnt over kan være kandidat til nobelprisen i litteratur hadde det vært flottere om den var kandidat til en av nobelprisene i naturvitenskap.

La oss smake litt mer på dette. For det er ikke vanskelig å argumentere for at "Religion is the poetry of reality" og lage en strålende og sentimental video av det.

Det ville til og med kunne hevdes å være mer sant og mindre snevert. Både fordi den ikke låser virkeligheten til naturen (som er hva naturvitenskapen kan si noe om, poetisk eller ei) og fordi ingen normale mennesker ville tenkt at "religion" (som altså er et begrep som kan knyttes til mange bilder og betydninger) er den bokstavelige sannheten om virkeligheten.

Det ville vært like tåpelig som å si at vitenskap er dikt om naturen.

Nå er det liten tvil om at Dawkins ikke ante at han underminerte sitt prosjekt allerede i første setning. Men han vet muligens at han merket kortene ved å hevde at "Science is the study of reality". For det han da sier er at naturvitenskapen er studiet (merk bestemt form entall) av virkeligheten.

Kort sagt, det finnes ingen andre måter å studere virkeligheten på, og virkeligheten er kun natur.

Dette ble understreket i et intervju i dagens Vårt Land (ennå ikke på nett). Dawkins sier her rett ut at våre opplevelser av verdier, det gode og det onde kun er "ting som skjer". Når noen sier at de elsker deg, er det slik at "i prinsippet har det sin vitenskapelige forklaring i det som skjer i hjernen vår". Når vi bestemmer oss for hva som er godt er det

som alt annet vi avgjør. Vi bestemmer oss for at noe er svart og noe er rødt, for hva som lukter vondt. Det er slik som skjer i hjernen vår.

Hva som er godt avgjøres rent subjektivt, "det er jo hva vi sier om det som foregår i hjernen vår". Godt og ondt har dypest sett ingen annen objektiv realitet eller forskjell seg i mellom enn rødt og svart.

Ved siden av mangt annet man kan si om dette (ikke minst at han selv ikke kan leve med det i praksis og er en langt bedre mann enn denne type nominalisme kan høres ut som) betyr det at Dawkins' sterke og inderlige moralske prosjekt mot overtro og for vitenskap kun er noe subjektivt som foregår i hjernen vår.

Det er følelser uten objektiv begrunnelse eller forpliktelse i noe annet.

For det finnes ingen Gud hvis tanker vi kan tenke etter ham eller som forplikter oss til å handle til vår nestes beste. Det hele er som å bestemme seg for at noe er svart og noe er rødt.

Det er slikt som ... skjer i hjernen vår.

Men Dawkins synes ikke å like at noen spør ham om dette. Han viser her og ellers atskillige kvaler når noen går han såpass inn på klingen. Han bruker så sterke ord som at han "avskyr at religiøse mennesker kidnapper våre følelser til å argumentere for sitt syn".

Dawkins kan rett og slett ikke godta annet enn harde fakta, selv om han tydeligvis ikke alltid føler det godt.

Jeg tror på det du kan bevise. Og det finnes ingen andre bevis enn de vitenskapelige.

Uten at han forklarer om det er verdt prisen å fjerne seg fra en hver tro på verdier og moral og humanisme og menneskeverd og demokrati. Men antagelig mener han at disse stiller i en annen klasse enn elefanten i rommet. 

Gud er noe som finnes utenfor fysikkens lover. Hvorvidt det finnes en overnaturlig skaper bak universet, er etter min mening et vitenskapelig spørsmål.

En uttalelse som får noen hver av oss til å klø seg 1.97 cm over øret med en kraft på 0.6N. Hvordan i all verden noe som er utenfor fysikkens lover kan være et vitenskapelig spørsmål er noe man antagelig må være nyateist for å forstå.

Og dermed er konklusjonen gitt. For hvis naturvitenskapen kun kan uttale seg om naturen er det per definisjon ikke mulig å finne noe annet enn det som eksisterer som en del av naturen, eller som eventuelt kan påvises ved sin effekt på naturen.

Men merk (og dette er det mye empiri på at en nyateist vil si) at siden enhver mulig ikke-fysisk årsak er mindre ... kjent enn en (mulig) fysisk årsak, vil sistnevnte alltid være mer sannsynlig. Det er alltid mest naturlig med naturlige forklaringer.

Q.E.D.

Dawkins er med andre ord mer enn en vitenskapsformidler. Han fremstår som en klassisk positivist med den gode gamle scientistiske visjonen at virkeligheten = det naturvitenskapen kan forske på = (for alle praktiske formål) ateisme.

Men nå aner jo selvsagt Dawkins at "vitenskap er studiet av virkeligheten" kan oppfattes noen smuler drøyt eller arrogant (noe han synes sterkt opptatt av å distansere seg fra å bli oppfattet som) og på godt norsk som loading the dice. Dermed var det hyggelig at han modererte seg senere, siden naturvitenskapen opplagt ikke har (eller kan ha) svar på alt.

Men ikke fullt så hyggelig at det var med et kjekt "If science can't explain something, nothing else can", et poeng som vi også finner i TGD. Og som så mange av Dawkins poenger i den boken fremmet uten snev av referanse til dokumentasjon eller argumenter.

Det avsluttende panelet om vitenskapsformidling bestod av tre fremstående eksperter med Dawkins i midten. Enigheten var stor, også om man ikke måtte formidle bare vitenskapelige konklusjoner, men også en vitenskapelig metode. På mange måter var den viktigere enn konklusjonene, siden de jo stadig kan endre seg.

Dawkins la også stor vekt på at det var nødvendig med kritisk tenkning blant annet for ikke å la seg forføre av anekdotiske bevis.

Dermed var det interessant å observere at et panel om hvorfor og hvordan formidle vitenskap var kjemisk fritt for en vitenskapelig tilnærming. Men siden det hadde mange morsomme anekdotiske bevis, var det vel verdt å følge med på.

Dawkins fremstod med andre ord heller ikke her som en vitenskapsmann, men som en visjonær, for ikke å si misjonær.

Vi fikk igjen oppleve en Dawkins som ikke er noe så tamt som en formidler av vitenskap som viktig og verdifull. Han er en forkynner av naturvitenskapen som eneste vei til sannhet.

Og det er liten tvil om at opptil flere i salen kunne istemt at Dawkins var dens profet.