lørdag 3. september 2011

Dikteren Dawkins

Etter å ha observert den nyateistiske nestoren Richard Dawkins i sitt habitat som æresdoktor ved UiO i går, aner man at han trives med å dele et naturlig utvalg polemikk for et heller lydhørt publikum.

Nå er det liten tvil om at det er ulike måter å oppleve hans foredrag, noe vi ser av en ikke uventet ukritisk omtale i Fri Tanke. På den andre siden er det heller ikke vanskelig å finne ateister som oppfatter Dawkins som heller slitsom, men la nå den debatten ligge.

Det er vel til og med mulig å finne noen som mener det om meg.

I stedet skal vi se hvordan han tilnærmet seg temaet vitenskapens betydning og skotte med kikkert fra gapahuken på den avsluttende panelsamtalen om vitenskapsformidling.

Og ikke minst på det interessante forholdet mellom vitenskap og virkelighet.

For å si det kort og enkelt er ikke Dawkins helt alene om å mene at naturvitenskapen er vesentlig og  verdifull. Han er heller ikke alene om å tenke at den på avgjørende måter har med virkeligheten å gjøre. En av grunnene til at jeg selv valgte en teknisk-naturfaglig utdannelse var nettopp fascinasjonen ved koblingen av å søke sannhet og skape noe godt for folk flest.

Troen på naturvitenskapens verdi, mulighet og nytte er til og med en del av vestens kulturelle arv, tuftet nettopp på den type teologi og gudstro som Dawkins avviser (uten å ville lære noe om den), enten vi snakker om middelalderens naturfilosofi eller naturvitere som Bacon, Kepler og Newton.

For en skapt natur, som til og med ble kalt for god, betydde en verdifull natur. Siden den var laget av en Logiver utenfor naturen, fikk man en begrunnet og bærekraftig tro på lover i naturen. Og når mennesket var skapt i Guds bilde, kunne vi også tenke hans tanker etter ham. Vi var til og med forpliktet til å bruke det vi lærte til å forbedre livet for folk flest.

Som omtalt i Svar skyldig er det dermed mulig "å argumentere for at hadde ikke kristen teologi bidratt til å styrke troen på rasjonalitet i senantikken og middelalderen, fordi en rasjonell Gud hadde skapt en rasjonell verden som vi måtte finne ut av selv, ville antagelig ikke moderne naturvitenskap vokst frem. Og dermed ville ikke Dawkins hatt noen professorstilling i popularisering av naturvitenskap".

Dermed har jeg alltid undret meg over Dawkins' iver etter å fjerne en av de store kulturelle motivatorene for å drive naturvitenskap i Vesten. For mye av drivkraften var lenge ikke bare å finne noe så vagt og uforpliktende som "sannheten" om naturen. Det var nærmest en gudstjeneste å lære seg å lese også den andre av Guds store bøker.

For naturen ble ikke oppfattet som noe mystisk eller mindreverdig, vilkårlig eller vondt, i motsetning til i mange andre kulturer og tradisjoner. Dermed handler verdien av naturvitenskap (som nok er den beste oversettelsen av science) ikke kun om det kan komme noe praktisk nyttig ut av det.

Dawkins selv rynker såpass på nesen over en slik pragmatisme at han havner i en så elendig metafor som at å oppfatte vitenskap som nyttig fordi den har gitt oss stekepanner som ikke svir maten, blir som om musikk skulle være nyttig fordi den styrker fiolinistens høyrearm.

Men hvis det skal være mening i å sammenligne vitenskap og kunst, må det  være fordi begge kan handle om enten sannhet, nytte og/eller estetikk. Hvis Dawkins mener at vitenskap er like verdifullt som kunst, uavhengig av nytte (og sannhet holder vi utenom, skal vi holde oss til kunstsammenligningen) låner han altså verdier fra noe som ligger utenfor vitenskapens verden.

Og her er nok Dawkins i noe av et dilemma.

For å foregripe den senere argumentasjonen er det enten vitenskapen som bestemmer verdier og virkelighet, eller så er det ikke. Og er det ikke, eller ikke bare den, bør Dawkins snarest slutte å se på vitenskapen som sannheten eller sentrum eller basis for alt annet.

Men der befinner han seg altså ikke. Tvert i mot understreket han dette gjentatte ganger og på ulike måter.
Vitenskap er høyverdig kunst. Det er en tragedie at folk er så likegyldige og uvitende til den. Vitenskapen er en erkjennelsesform som gir livet innhold og mening. Den vitenskapelige tenkemåten bør holdes svært høyt av oss mennesker. Nobelprisen i litteratur bør også kunne gies til vitenskapelige verker, sa han.
Dawkins høystemte metaforer og henvisning til nobelprisen i litteratur får fort motsatt effekt av det som synes å være målet med dem. For dette er svært langt unna å si at naturvitenskap er viktig fordi den gir oss stadig mer sannhet om naturen. I stedet forteller Dawkins oss at den kan være så bra at den kan få nobelprisen for fiksjon.

Som så ofte når Dawkins beveger seg utenfor biologien har han en forunderlig mangel på vitenskapelighet. Han bygger ikke opp konklusjoner noenlunde systematisk og etterprøvbart, men leverer en strøm av meninger og metaforer med en lidenskap som snakker høyere enn logikken.

Det hele føyer seg inn i The God Delusion-sjangeren. I stedet for å begrunne fra research, slås fast fra kjepphester. I stedet for argumenter får vi anekdoter, i stedet for fornuft møter vi følelser, i stedet for ekte meningsmotstandere bygges stråmenn.

I stedet for reflekterte tanker kommer soundbites for galleriet av nyateister. Dawkins har rett og slett en tendens til å forutsette det han skal bevise.

Foredraget skar ut allerede med åpningsordene "Science is the poetry of reality", en av hans mer kjente og visjonære viser.  For å vise vitenskapens betydning, må han ty til noe han oppfatter som flott og viktig (eller som han tror at hans publikum vil oppfatte som det) - altså poesi.

Noe som har ført til gripende videoer og vitnesbyrd som den under. Og hvis noen lurer, kan jeg altså slutte meg til det meste.



Bortsett fra Dawkins' refreng.

For i hvilken forstand er vitenskap poesien (merk bestemt form entall) om virkeligheten? For ordet poesi forbindes normalt ikke med bokstavelig sannhet, fysiske formler eller etterprøvbare konklusjoner med statistisk signifikans.

Det forbindes rett og slett med diktning.

Selv om en tekst som nevnt over kan være kandidat til nobelprisen i litteratur hadde det vært flottere om den var kandidat til en av nobelprisene i naturvitenskap.

La oss smake litt mer på dette. For det er ikke vanskelig å argumentere for at "Religion is the poetry of reality" og lage en strålende og sentimental video av det.

Det ville til og med kunne hevdes å være mer sant og mindre snevert. Både fordi den ikke låser virkeligheten til naturen (som er hva naturvitenskapen kan si noe om, poetisk eller ei) og fordi ingen normale mennesker ville tenkt at "religion" (som altså er et begrep som kan knyttes til mange bilder og betydninger) er den bokstavelige sannheten om virkeligheten.

Det ville vært like tåpelig som å si at vitenskap er dikt om naturen.

Nå er det liten tvil om at Dawkins ikke ante at han underminerte sitt prosjekt allerede i første setning. Men han vet muligens at han merket kortene ved å hevde at "Science is the study of reality". For det han da sier er at naturvitenskapen er studiet (merk bestemt form entall) av virkeligheten.

Kort sagt, det finnes ingen andre måter å studere virkeligheten på, og virkeligheten er kun natur.

Dette ble understreket i et intervju i dagens Vårt Land (ennå ikke på nett). Dawkins sier her rett ut at våre opplevelser av verdier, det gode og det onde kun er "ting som skjer". Når noen sier at de elsker deg, er det slik at "i prinsippet har det sin vitenskapelige forklaring i det som skjer i hjernen vår". Når vi bestemmer oss for hva som er godt er det
som alt annet vi avgjør. Vi bestemmer oss for at noe er svart og noe er rødt, for hva som lukter vondt. Det er slik som skjer i hjernen vår.
Hva som er godt avgjøres rent subjektivt, "det er jo hva vi sier om det som foregår i hjernen vår". Godt og ondt har dypest sett ingen annen objektiv realitet eller forskjell seg i mellom enn rødt og svart.

Ved siden av mangt annet man kan si om dette (ikke minst at han selv ikke kan leve med det i praksis og er en langt bedre mann enn denne type nominalisme kan høres ut som) betyr det at Dawkins' sterke og inderlige moralske prosjekt mot overtro og for vitenskap kun er noe subjektivt som foregår i hjernen vår.

Det er følelser uten objektiv begrunnelse eller forpliktelse i noe annet.

For det finnes ingen Gud hvis tanker vi kan tenke etter ham eller som forplikter oss til å handle til vår nestes beste. Det hele er som å bestemme seg for at noe er svart og noe er rødt.

Det er slikt som ... skjer i hjernen vår.

Men Dawkins synes ikke å like at noen spør ham om dette. Han viser her og ellers atskillige kvaler når noen går han såpass inn på klingen. Han bruker så sterke ord som at han "avskyr at religiøse mennesker kidnapper våre følelser til å argumentere for sitt syn".

Dawkins kan rett og slett ikke godta annet enn harde fakta, selv om han tydeligvis ikke alltid føler det godt.
Jeg tror på det du kan bevise. Og det finnes ingen andre bevis enn de vitenskapelige.
Uten at han forklarer om det er verdt prisen å fjerne seg fra en hver tro på verdier og moral og humanisme og menneskeverd og demokrati. Men antagelig mener han at disse stiller i en annen klasse enn elefanten i rommet. 
Gud er noe som finnes utenfor fysikkens lover. Hvorvidt det finnes en overnaturlig skaper bak universet, er etter min mening et vitenskapelig spørsmål.
En uttalelse som får noen hver av oss til å klø seg 1.97 cm over øret med en kraft på 0.6N. Hvordan i all verden noe som er utenfor fysikkens lover kan være et vitenskapelig spørsmål er noe man antagelig må være nyateist for å forstå.

Og dermed er konklusjonen gitt. For hvis naturvitenskapen kun kan uttale seg om naturen er det per definisjon ikke mulig å finne noe annet enn det som eksisterer som en del av naturen, eller som eventuelt kan påvises ved sin effekt på naturen.

Men merk (og dette er det mye empiri på at en nyateist vil si) at siden enhver mulig ikke-fysisk årsak er mindre ... kjent enn en (mulig) fysisk årsak, vil sistnevnte alltid være mer sannsynlig. Det er alltid mest naturlig med naturlige forklaringer.

Q.E.D.

Dawkins er med andre ord mer enn en vitenskapsformidler. Han fremstår som en klassisk positivist med den gode gamle scientistiske visjonen at virkeligheten = det naturvitenskapen kan forske på = (for alle praktiske formål) ateisme.

Men nå aner jo selvsagt Dawkins at "vitenskap er studiet av virkeligheten" kan oppfattes noen smuler drøyt eller arrogant (noe han synes sterkt opptatt av å distansere seg fra å bli oppfattet som) og på godt norsk som loading the dice. Dermed var det hyggelig at han modererte seg senere, siden naturvitenskapen opplagt ikke har (eller kan ha) svar på alt.

Men ikke fullt så hyggelig at det var med et kjekt "If science can't explain something, nothing else can", et poeng som vi også finner i TGD. Og som så mange av Dawkins poenger i den boken fremmet uten snev av referanse til dokumentasjon eller argumenter.

Det avsluttende panelet om vitenskapsformidling bestod av tre fremstående eksperter med Dawkins i midten. Enigheten var stor, også om man ikke måtte formidle bare vitenskapelige konklusjoner, men også en vitenskapelig metode. På mange måter var den viktigere enn konklusjonene, siden de jo stadig kan endre seg.

Dawkins la også stor vekt på at det var nødvendig med kritisk tenkning blant annet for ikke å la seg forføre av anekdotiske bevis.

Dermed var det interessant å observere at et panel om hvorfor og hvordan formidle vitenskap var kjemisk fritt for en vitenskapelig tilnærming. Men siden det hadde mange morsomme anekdotiske bevis, var det vel verdt å følge med på.

Dawkins fremstod med andre ord heller ikke her som en vitenskapsmann, men som en visjonær, for ikke å si misjonær.

Vi fikk igjen oppleve en Dawkins som ikke er noe så tamt som en formidler av vitenskap som viktig og verdifull. Han er en forkynner av naturvitenskapen som eneste vei til sannhet.

Og det er liten tvil om at opptil flere i salen kunne istemt at Dawkins var dens profet.

22 kommentarer :

Ingar T. Hauge sa...

Når jeg pga jobb ikke har mulighet til å gå til gudstjenste idag, så er dette en jevngod erstatning med en aldri så liten oppbyggelig karakter. Takker.

Bjørn Are sa...

Velbekomme. Kan sikkert utlegge en tekst av Dawkins til en annen søndag også.

Lars Dahle sa...

Takk for ypperlig innlegg, Bjørn-Are!

Innlegget er nå sitert, kommentert og supplert på http://larsdahle.no/biologen-richard-dawkins-dikter-og-positivist/ .

andreas sørensen sa...

I intervjuet med Dawkins i Klassekampen på lørdag fremgikk det at hans største forbilder var Darwin og .....forfatteren Evelyn Waugh! Journalisten har sikkert aldri hørt om sistnevnte og fulgte derfor ikke opp med spørsmålet som meldte seg med en skrikende nødvendighet.

Bjørn Are sa...

Lars: Mange takk!

Flott at flere sprer budskapet;-)

Bjørn Are sa...

Andreas:

Jepp, ille med den dårlige dannelsen i KK. Hadde vært veldig interessant med et aldri så lite oppfølgingsspørmål der, ja.

At ateister kan like konservative katolikker - som forfattere - er imidlertid ikke uvanlig. Men det kan jo være et godt spørsmål hvorfor så mange gode forfattere er katolikker.

Lars sa...

Likar han Evelyn Waugh, er det von for fyren.

Eg tykkjer, forresten, at du er litt vel streng med den gode Dawkins denne gongen, Bjørn Are. I ein slik samanheng som denne talen vart halden i, må det vera lov til å vera litt anekdotisk og ikkje so streng med formalitetane. Metaforen med fiolinisten tykte eg at var både morosam og treffande. Det er alt for mange i dag som krev at både forsking og utdanning skal ha ein umiddelbar nytte-effekt.

Bjørn Are sa...

Lars:

Opplever det er håp for han, bare han kan dempe sin lidenskap i perioder.

Ellers, streng med Dawkins?! Jeg?!

Tja, det har vel hendt. Men selv om settingen åpnet for å være litt anekdotisk og uformell er det jeg skriver på bakgrunn av at det er sjelden jeg ser ham som noe annet, når temaet er virkelighet/verdier/vitenskap.

Så er jeg litt spent på hva du mener som var så treffende med fiolinutspillet, utover det helt generelle med "nytte".

Saken der var ikke at metaforen sammenlignet (slik jeg leste det) med en umiddelbar nytteefekt, men om en "irrelevant" eller absurd nytteeffekt.

Hadde man f.eks. sagt at musikk er bra fordi det roer sinnet, kan behandle autister, mane soldater til krig, stimulere folk med Downs syndrom etc. hadde analogien vært mer sammenlignbar med stekepannen. Og vist at det innsnevrer musikkens verdi etc.

Merk også at i den vedlagte videoen om vitenskap som poesi var det nettopp lagt stor vekt på nytten av vitenskap som ved romfart osv. rikt illustrert og det på ganske så emosjonelle måter med bilder, tekst og musikk.

Lars sa...

Jaudå, dei døma du nemner er sjølvsagt meir relevante, og soleis treffande. Men dei er ikkje særleg morosame. Eg var sjølv ikkje til stades på føredraget, men reknar med Dawkins si samanlikning meir var meint som ei humoristisk spissformulering enn som eit moment i ei formell argumentasjonsrekkje.

Den videoen var forresten utstudert kitschy. Dersom Eia, Antonsen et co skulle ha laga ein parodi på vitskapsformidling, kunne dei knapt ha gjort det betre. Snakk om å finna eit "nyttig" bruksområde for musikk.

Bjørn Are sa...

Joda, det er en morsom metafor - det skal han ha;-)

Men den er altså in my boring opinion som å si at "nytten av vitenskap er at forskere får noe å gjøre/ly for regn/frakker som gjør at de er bedre kamuflerte om det skulle begynne å snø", og altså helt uten relevans for hvordan noen som helst noen gang har tenkt nytte om vitenskap.

Hvis han skulle gått ut mot dette på en både relevant og lettere morsom måte kunne han vel sagt noe i retning av at det "er som å si at nytten av musikk er å selge CD-spillere".

Lars sa...

Den med CD-spelarane var litt meir morosam enn dei andre døma dine, men ikkje morosam nok. For meg.

Eg er litt vel streng med deg i dag ;-)

Bjørn Are sa...

Det er du, litt synd på meg nå.

Men fordelen med min metafor er at den altså både er (litt) morsom og (noe) relevant. Mens RD's bare var morsomt.

Lars sa...

Skal me sjå...

Dawkins:
Humor - Terningkast 4
Relevans - Terningkast 1

Davidsen:
Humor - Terningkast 2
Relevans: Terningkast 3

Konklusjon frå sjølvoppnemnd, streng og fullstendig upartisk domar: 1-1 i metafordysten.

Eg ser fram til omkampen.

Peter sa...

Jeg kommer haltende en halv uke etter men vil gjerne melde:

Dawkins sier:
Science is the study of reality.

Ikke sosiologi, altså, eller historiefaget, for eksempel.

Artig anledning, igrunn, å slå dette fast under 200-årsjubileet til UiO.

andreas sørensen sa...

Jeg synes jeg har lest et sted at Dawkins innsats for vitenskapen først og fremst er å finne i hans populariseringer av vitenskaplige resultater, noe han riktignok er uovertruffent i. Kanskje ikke så mye i hans egne vitenskaplige resultater?

Jeg må helt grunnleggende feil. Ifølge Bjørn Vassnes i klassekampen her forleden: -"Etterkrigstidens mest innflytelsesrike bok, R. Dawkins "the selvfish gene" -som revolusjonerte biologien, satte igang flere nye forskningsfelter og endret vårt selvbilde...."

hvis halvparten av dette er riktig bør jo noen gi mannen en Nobel..

Bjørn Are sa...

Slik jeg oppfatter Dawkins er han nok langt mer en kreativ og kunstnerisk orientert popularisator enn noen banebrytende forsker. Men han har hatt en del perspektiver og evne til å sette ting på spissen som har virket faglig stimulerende.

For meg er TSG en bok som i større grad viser hvordan vinklinger og formuleringsevne kan påvirke konklusjoner, enn en spesielt vitenskapelig book. Siden jeg leser McGraths Darwinism and the Divine for tiden, kan nevnes et klassisk eksempel han trekker fram på hvordan tolkninger på toppen av vitenskap og empiri kan bli totalt motsatte.

Dawkins skriver i TSG at
Now they [genes] swarm in huge colonies, safe inside gigantic lumbering robots, sealed off from the outside world, communicating with it by tortuous indirect routes, manipulating it by remote control. They are in you and me; they created us, body and mind; and their preservation is the ultimate rationale for our existence.

Av dette er vel det eneste vitenskapelige at "de er i deg og meg". Utover dette snakker vi altså mer om personlig vinkling. Dette fikk en annen vitenskapsskribent og Oxfordprofessor, biologen Denis Noble, til å formulere et motstykke i boken The Music of Life:

Now they [genes] are trapped in huge colonies, locked inside highly intelligent beings, moulded by the outside world, communicating with it by complex processes, through which, blindly, as if by magic, function emerges. They are in you and me; we are the system that allows their code to be read; and their preservation is totally dependent on the joy we experience in reproducing ourselves. We are the ultimate rationale for their existence.

Det vi ser er at det altså ikke så mye er naturvitenskapelig empiri som har potensiale til å endre vårt selvbilde her, som Dawkins' valg av metaforer (eller Nobles).

Det er kort sagt grunn til å minne om det gamle rådet "beware of good writers who are bad philosophers".

Leiv Hellebo sa...

Wikipedia om TSG: "The book was extremely popular when first published, caused "a silent and almost immediate revolution in biology" [Grafen & Ridley]" ... "Proponents argue that the central point, that the gene is the unit of selection, usefully completes and extends the explanation of evolution given by Charles Darwin before the basic mechanisms of genetics were understood.

Merk the hovudpoenget, "the gene is the unit of selection".

Bjørn Are om RD: "Slik jeg oppfatter Dawkins er han nok langt mer en kreativ og kunstnerisk orientert popularisator enn noen banebrytende forsker".

Nokon grunn til at vi skal høyre på deg?

Bjørn Are sa...

Tja, fordi det jeg sier er i samsvar med hva du siterer fra Wikipedia (selv om man vel bør være noe forsiktig med å lene seg for tungt på sistnevnte)?

Mitt poeng var ikke hvorvidt Dawkins hadde rett eller ei (det er en annen debatt som får tas av fagfolk, f.eks. knyttet til betydningen av gruppeseleksjon, utvidete fenotyper etc.), men om hans viktigste rolle var som en banebrytende forsker eller som kreativ og kunstnerisk popularisator.

De to sistnevnte adjektivene er forøvrig begge honørord i min verden.

Mitt klare inntrykk er at det nettopp var ved populariseringen i TSG at han bidro så mye til å endre forskningsperspektivet, og han har vel ikke (så vidt jeg vet) gjort noe tilsvarende gjennom noen av hans forskningsrapporter.

Grunnen er at Dawkins har en helt uvanlig evne til å skrive poetisk og visjonært om naturvitenskapelige emner - der er han vel nærmest i særklasse.

Jeg har ikke fått med meg at han er i samme særklasse som forsker, men hvis du vet noe her som har gått meg forbi lar jeg meg gjerne korrigere.

Leiv Hellebo sa...

Sørensen spør om Dawkins først og fremst er popularisator eller framståande forskar. Du svarer popularisator, og illustrerer rett nok med nokre honnørord. Men først og fremst kjem du med åtvaringar om kor uvitskapleg denne Dawkins kan formulere seg.

Du er usikker, seier du, om Dawkins står i "særklasse som forsker". Det er etter mitt skjønn ei absurd problemstilling, når det er heilt klart at vi forstår evolusjon betre ved å kunne innta eit gen-sentrisk syn på evolusjonen. Det er umogleg å gå tilbake til eit pre-TSG synspunkt, og det er tullete å bruke det nedlatande honnørordet "dikting" om det.

Eg synest heilt klart at det for lekfolk som meg er meir enn ok å stø seg på referansar til WP-artiklar med a) ei rekkje referansar og b) over 500 endringar som alle kan saumfarast, og der det c) overflatisk ikkje ser ut til å vere særleg ueinigheit mellom alle dei ulike brukarane som har vore innom for å endre sida. Dersom du vil så tvil om WP-sida, ville det vore fint om du fortel kva du meiner ikkje held mål, så denne bloggposten kan bli noko meir enn berre påstanden "Dawkins er ein god popularisator, men misleiande vitskapsmann og dårleg tenkar".

Bjørn Are sa...

Det er tydelig at vi her enten snakker forbi hverandre eller er uenige på en måte jeg ikke oppfatter.

Svarer dermed litt lengre, og ser jeg da å bruke to kommentarer.

Sørensen spør om Dawkins først og fremst er popularisator eller framståande forskar. Du svarer popularisator, og illustrerer rett nok med nokre honnørord. Men først og fremst kjem du med åtvaringar om kor uvitskapleg denne Dawkins kan formulere seg.

Det er altså ikke meg, men Denis Noble, altså en annen biolog og Oxfords-professor som jeg nevner i kommentaren til Sørensen. Hvis du mener han tar feil, bør du vise det knyttet til det eksemplet Noble trekker fram, altså om Dawkins skriver rent vitenskapelig eller ikke i det sitatet?

Du er usikker, seier du, om Dawkins står i "særklasse som forsker". Det er etter mitt skjønn ei absurd problemstilling, når det er heilt klart at vi forstår evolusjon betre ved å kunne innta eit gen-sentrisk syn på evolusjonen. Det er umogleg å gå tilbake til eit pre-TSG synspunkt, og det er tullete å bruke det nedlatande honnørordet "dikting" om det.

Sorry, men jeg bruker det altså fordi Dawkins selv ikke bare brukte det, men innledet sitt foredrag med det som om dette nettopp var et viktig og vesentlig poeng for ham (noe som også fremkommer av videoen). Hvis du mener at det er feil at "Science is the poetry of reality", kan du ta det opp med ham.

Da kan du også spørre hvorfor han bruker det når det, slik jeg påpeker, nettopp kan få noen til å tenke noe så dumt som at han mener det bokstavelig, altså at vitenskap er diktning (og det finnes en del folk der ute som leser ting bokstavelig, enten det er Bibelen eller Dawkins).

Og hvis du mener det er feil at Dawkins er mest betydelig som (ganske så kunstnerisk og poetisk) populatisator av vitenskap, er vi altså uenige. Jeg kan her ikke se at du har levert noen argumenter i mot det, kun påstått at det er "er etter mitt skjønn ei absurd problemstilling" å spørre om han er mer banebrytende som forsker enn som popularisator som altså var spørsmålet jeg trodde jeg ga et riktig svar på.

Mulig det er absurd, men jeg mener nå likevel det, og kan argumentere for det, ikke minst ut fra Wikipedia.

(Fortsetter i neste kommentar)

Bjørn Are sa...

(Fortsetter)

"Eg synest heilt klart at det for lekfolk som meg er meir enn ok å stø seg på referansar til WP-artiklar med a) ei rekkje referansar og b) over 500 endringar som alle kan saumfarast, og der det c) overflatisk ikkje ser ut til å vere særleg ueinigheit mellom alle dei ulike brukarane som har vore innom for å endre sida. Dersom du vil så tvil om WP-sida, ville det vore fint om du fortel kva du meiner ikkje held mål, så denne bloggposten kan bli noko meir enn berre påstanden "Dawkins er ein god popularisator, men misleiande vitskapsmann og dårleg tenkar"."

Jeg har da ikke sådd tvil om Wiki-siden, tvert i mot sa jeg at den støttet meg (noe som selvsagt kan få enkelte til å oppleve den som tvilsom...), men la til (mest spøkefullt, som i forrige parentes) at det likevel ikke er sikkert jeg har rett, siden man ikke uten videre bør stole på Wiki.

Men siden mye tyder på at det er en bra artikkel, er vi vel enige om at han er mer banebrytende som populærvitenskapelig skribent slik det da også fremkommer av wiki-artikkelen om Dawkins selv:

In his scientific works, Dawkins is best known for his popularisation of the gene-centred view of evolution.

In a set of controversies over the mechanisms and interpretation of evolution (the so-called 'Darwin Wars'), one faction was often named after Dawkins and its rival after the American paleontologist Stephen Jay Gould, reflecting the pre-eminence of each as a populariser of pertinent ideas.

Det er altså popularisator-rollen som spesielt trekkes fram her.

Spørsmålet om Dawkins som dårlig tenker er interessant, fordi vi da ikke kommer unna en bok som "The God Delusion" som jeg har skrevet ganske grundig om med masse eksempler på dårlig tenkning, i en bok som heter "Svar skyldig - om nye ateister og new age" (dessverre utsolgt fra forlaget).

Du finner imidlertid en tidligere og kortere versjon av Dawkins-stoffet i et par linker langt oppe til høyre på bloggen. Hvis du leser dem, kan vi ta det derfra.

Leiv Hellebo sa...

Hei igjen Bjørn Are.

Vi er sikkert ikkje så uenige. Og eg ser eg avslutta litt vel bastant: Du må jo sjølvsagt gjerne meine Dawkins er ein dårleg tenkar. (Mogleg eg ser nærare på det du har skrive om det seinare.)

Eg blanda meg inn fordi eg synest det er sååå uinteressant å lese at "They [the genes] are in you and me" er "vel det eneste vitenskapelige" i eit avsnitt der Dawkins ser ut til å ta eit skritt tilbake, for å prøve seg fram med nokre andre ord for å få tankane på gli (eller noko slikt, eg har ikkje heile konteksten foran meg, og det er over ti år sidan eg las det første gongen). Når det seinare kan sjå ut som at du (med eller utan Noble) trur Dawkins prøver endre "vårt selvbilde" med det siterte avsnittet.... vel, kort sagt synest eg du les det alt for vrangt.

Dawkins er sjølvsagt super-mega-stjerne pga. TSG og det gensentriske synspunktet, og eg deler det lite overraskande synspunktet at han er "mest betydelig som popularisator". Eg synest det er vanskeleg å tenke seg kva han måtte ha gjort eller kunne ha gjort for å bli "mest betydelig som banebrytende forsker". Når eg brukte ordet "absurd", var det fordi eg har vanskar med å sjå motsetninga brilliant forskar/popularisator for Dawkins' del, eg oppfattar han som begge delar. (og ja, eg er fortsatt lekmann)

Som du heilt sikkert veit var mannen også "Professor for Public Understanding of Science" ei tid, frå 1995-2008. Når han sjølv valde ei slik stilling, kan jo det tyde på at han sjølv meiner popularisator-rolla var viktigast. Eller at han ikkje hadde noko særleg meir banebrytande å komme med, kven bryr seg.

Beklager at eg kritiserer deg for å kalle Dawkins for diktar. Her burde eg heller ha kritisert Dawkins i staden :)