Hva skal vi med gudsdebatter?

Da kommer vi som lovet tilbake med noen tanker om gårsdagens paneldebatt om Hva skal vi med Gud? (deler kan høres lørdag 25. august 08:05 på NRK P2's Verdibørsen) arrangert av Norges største studenttidsskrift, Argument, i anledning et aldri så lite temanummer om noe som er noen smuler større.

Vi snakker kort sagt om Gud.

Altså et såpass stort tema at det fort kan bli om mulig enda lenger blogging enn vanlig, selv om vi bare berører toppen av ishavskatedralen.

En grunn er at man kan si mye om denne type debatter generelt. Både om hvor viktige de er og hvor vanskelige, eller (for å si det rett ut) umulige, siden formatet handler mer om raske replikker enn rolig refleksjon.

Og hvor godt besøkte de er. Religionsdebatters fremste kjennetegn er at de er overfylte. Det er et godt spørsmål hvorfor det ikke arangeres langt flere.

Skal vi si noe om denne spesielt, er det vel at kompetansen i panelet var mer enn lettere skjev, selv om det var en aktiv, vennlig og meningssterk gjeng. Hele tre av fire hadde en naturvitenskapelig bakgrunn, og ingen en religionsfilosofisk - eller en gang religionsvitenskapelig.

Det virket heller ikke som mange i panelet hadde lest mye av den sentrale litteraturen på feltet.

Nå kan nok noe skyldes såpass prosaiske ting som hvem som hadde anledning til å stille. Samtidig er det ikke lett å fri seg fra at mye handlet hva som lå i bakhodet til de hyggelige og dyktige ordstyrerne fra Argument når heller ikke noen av artiklene i temanummeret var av religionsfilosofer eller berørte reelle argumenter for (eller mot) Guds  eksistens.

I stedet brukte en av dem plass på å vurdere om "Gud er et romvesen", med andre ord mindre relevant enn å spørre om en elefant er et eple.

Et romvesen er et kontingent vesen er ikke Gud. Eller et eple.

Noe som synliggjør at spørsmålet om Guds eksistens nok ikke best behandles av biologer og statsvitere.

Debatten ble mer enn lettere forutsigbar, men likevel ikke så verst, selv om tiden var for kort for noe som minnet nevneverdig om argumentasjon og enkelte av oss nok ble noen smuler ivrige og det fløy en og annen beskyldning om arroganse og den slags mellom de ærede representanter for teologien og biologien og det ikke var noen som bet på kroken da jeg nevnte noe om rasjonelle argumenter og bare én ble servert øl.

Det ble i hvert fall ikke fullt så ille som mitt varsel i innledningen av debatten om stor fare for folkesporten å holde på hver for oss så parallelt at selv matematikere ville slite med å få oss til å møtes.

Samtidig var altså innfallsvinkelen til panelet noe skjev. Eller, sagt på en annen måte, pekte i feil retning.

Det finnes trolig ingen Gud, sier naturvitenskapen. Hvorfor fortsetter religion å spille en viktig rolle på jorda?

Nå man formulerer seg på denne måten er det opplagt at man tenker at naturvitenskapen er i stand til å si noe meningsfullt om Gud (som altså er noe annet enn om gudstro). Det sies da også ganske tydelig i temanummeret av Argument at naturvitenskapelige forklaringer erstatter Gud.

Dess mer kunnskap dess mindre Gud.

Oppdagelsen av Higgs-bosonet betyr at vi forstår verden litt bedre, og litt mindre er overlatt til magiske forklaringer eller ignoranse. Enkelte vil hevde at arbeidet fysikerne gjør kun dokumenterer Guds skaperkraft og geniale design, andre vil si dette etterlater litt mindre plass til ham.

Mens det altså i realiteten historisk sett er vanskelig å finne Gud brukt som noen form for forklaring på ting vi ikke forstår i naturen. Vi ser det ikke hos kirkefedrene, vi ser det ikke i middelalderen.

I stedet for å si at Gud stod bak noe, var tanken at Gud stod bak alt.

Ingen av de klassiske gudsbevisene bygget på kunnskapshull - samtidig som alle tok utgangspunkt i empiri, som at det rett og slett eksisterte endring.

Jakten på kunnskap handlet ikke om å erstatte Gud, men innenfor en aristotelisk-thomistisk filosofi om å oppfylle menneskets eksistens som rasjonelt vesen, altså å skaffe og behandle kunnskap rasjonelt.

Innenfor senere protestantisk tenkning, som hos Francis Bacon, ble det også lagt vekt på kunnskap og vitenskap som en måte å motarbeide effektene av syndefallet.

Hele forestillingen om "God of the gaps", altså at vi trenger Gud for å forklare huller i vår viten, tilhører moderne tid, de seneste generasjonene finner vi vel til og med dette mest i ateistisk polemikk.

Det er vanskelig å finne forestillingen før med den mer mekaniske oppfatningen av naturprosesene på 1600-tallet og da hos ingen ringere enn Newton. Han mente at Gud fra tid til annen måtte justere litt på planetene for å få banene til å stemme med hans ligninger.

Muligens skyldes noe av dette Newtons arroganse. Siden hans ligninger ikke kunne være feil, krevdes det guddommelig hjelp for å få solsystemet til å tilpasse seg dem hundre prosent.

Det er samtidig vanskelig å komme unna at Newton tilhører unntakene. Han ble da også behørig kritisert av Leibniz for denne type tenkning.

I beste (eller verste) fall ser vi likevel antydninger som på slutten av 1700-tallet i Paleys forsøk på å trekke analogier mellom urmakere og Gud. Altså at en kompleks natur opplagt må være konstruert siden vi vil tenke at en klokke vi finner på stranden opplagt er konstruert.

Merk likevel at Paley ikke bruker Gud som naturvitenskapelig forklaring. Han forstår at det ikke er Gud som skaper det enkelte frø eller organ, men at disse vokser fram rent naturlig, I stedet bruker han datidens naturvitenskapelige kunnskap om kompleksitet i naturen til å trekke slutninger om hva som kan stå bak en slik ufattelig detaljert kompleksitet i så mange og omfattende sammenhenger.

Siden han ikke kjente noen naturlig mekanisme for å generere dette, mente han at Gud var den beste forklaringen, bak kulissene. Da Darwin fikk gjennomslag for at naturlige forklaringer av kompleksistet og design var mulige i den biologiske verden, gikk denne delen av Paleys argumentasjon av moten (selv om noe av den nå er tilbake i Intelligent Design-bevegelsen).

Det hører med at Paley også ble kritisert på teologisk grunnlag før Darwin, ikke minst av den engelske kardinalen John Henry Newman.

Kan så vitenskapen si noe om Gud?

Det spørs litt hva man mener. Selvsagt kan man bruke vitenskap til å si noe om eksistensen av universet, av naturlover og det som ofte kalles for fininnstiling av universet.

Men det å tolke hva dette innebærer for spørsmålet om hva (om noe)

 som står bak naturen handler om naturfilosofi - ikke direkte om naturvitenskap Selv om sistnevnte altså er et svært blomstrende og bærekraftig underbruk av den klassiske naturfilosofien.

Og vi snakker da stort sett om hypoteser som er underbestemte av datamaterialet og der vi må trekke inn andre typer vurderinger og fagfelt enn de som utelukkende handler om naturvitenskapelige data.

Dermed gjorde jeg i innledningen av panelsamtalen et poeng av at det var meningsløst å spørre naturvitenskapen om Gud siden den - som navnet sier - kun kan si noe om naturen (og selvsagt om troverdigheten i bokstavelig tokning av tekster som deler av Første Mosebok).

På samme måte som den ikke kan brukes til å begrunne verdier og etikk. Under debatten ble det dermed også et poeng å trekke fram at biologien ikke kan argumentere for eller med likeverd overfor teologien.

Konklusjoner om likeverd er verdistandpunkter som må begrunnes på andre måter, og da (hvis man mener at alt som eksisterer utelukkende er natur) i visshet om at dette er en valgt og ikke reelt eksisterende verdi. Eller altså nominalisme som det kalles på filosofisk.

For å si det med ufeilbarlige Chesterton er det slik at

The Declaration of Independence dogmatically bases all rights on the fact that God created all men equal; and it is right; for if they were not created equal, they were certainly evolved unequal. There is no basis for democracy except in a dogma about the divine origin of man.

Men når naturvitenskapen ikke kan si noe om Gud, er det da slik at teologien eller annet plutselig kan si eller finne på en hel masse uten grunnlag?

Nei, det er ikke sånn heller. Spørsmålet om Guds eksistens er selvsagt for mange et personlig og eksistensielt spørsmål, men det kan også behandles og vurderes rasjonelt som vi var inne på over.

Det er gjort mye spennende og avklarende arbeid innen religionsfilosofi og teologi, i tett kontakt med andre vitenskaper.

Samtalen om dette har selvsagt ulike skoleretninger og en og annen front, samtidig som den har vist at det er større grunnlag for gudstro enn det man kan få inntrykk av i enkelte tidsskrifter.

Dette betyr ikke at Guds eksistens er bevist, men det betyr at spørsmålet om Guds eksistens ikke er dårlig og svarene ikke akkurat er entydig negative.

Noen vil til og med si at mye heller i ganske så positiv retning.

Hva skal vi så med Gud?

Jeg rakk dessverre bare å nevne noe i panelsamtalen, og det var dessverre kun en av disse tingene som ble fulgt opp, nærmere bestemt det andre punktet.

Kort og punktlig og uten fotnoter og forbehold snakker vi nærmere bestemt om følgende forhold:

Gud er for den første den eneste mulige rasjonelle forklaring på tilværelsen. Hvis Gud ikke finnes har tilværelsen ingen forklaring.

For det andre er Gud som nevnt over det beste (kanskje eneste mulige) grunnlaget for realiteten av likeverd og et ukrenkelig menneskeverd. Det forhindrer selvsagt ikke at slik må sikres med nasjonale og internasjonale forpliktende konvensjoner og lover, holdninger og handlinger, samt ett og annet gevær.

For det tredje var troen på en rasjonell Lovgiver utenfor naturen en viktig faktor for troen på rasjonelle lover i naturen og dermed for fremveksten av en bærekraftig moderne naturvitenskap.

For det fjerde er Gud noe vi kan snakke om og argumentere for rasjonelt. Gudstro er ikke blind, men begrunnet.

Og så fikk jeg ikke nevnt neste på listen, at diskusjoner om Gud (og spesielt om Gud og vitenskap) er godt egnet til å avsløre fordommer og kunnskapsmangel.

Eller sagt noe om Gud som Godhet, Skjønnhet og Sannhet, Lys og Kjælighet, som mystisk erfaring, mysterium og undring, moralbærer og livsveileder, trøst og livsmening, maktutøver og refser.

Eller begynt på listen over hva gudstro kan skape av grunnlag for gode liv på mange plan, enten vi tenker mentalhelse eller materiell velstand basert på protestantisk arbeidsetikk eller middelalderske munkeklostre.

Om ikke annet antyder alt dette at det kan være bruk for gudsdebatter.

Gudspanelet

Det kan kanskje interessere noen å høre at seneste nummer av Norges største studenttidsskrift, Argument, avholder panelsamtale førstkommende onsdag i anledning temanummeret om Gud.

Der altså enkelte av oss er invitert.

Introduksjonen til arrangementet presenterer dette som

Det finnes ingen Gud, hevder vitenskapen. Hvorfor fortsetter religion å spille en viktig rolle på jorda? Natur- og samfunnsvitenskapen kommer sammen til en underholdende samtale om våre aller største spørsmål.

Det hele er denne gangen en del av Studenter- samfundets festival i Oslo, STUDiO og finner sted på Fredrikkeplassen førstkommende onsdag, nærmere bestemt 22. august klokken 18.00.

I panelet befinner seg i følge forhåndsreklamen følgende personer:

- Jens Ådne Haga (biolog og foreleser ved Universitetet i Oslo)
- Trygve Wyller. Professor og dekan ved Det teologiske fakultet (UiO)

- Bjørn Grinde (biolog og forskningssjef ved Folkehelseinstituttet, avdeling Psykosomatikk og helseatferd. Forfatter av Gud – en vitenskapelig oppdatering)
- Bjørn Are Davidsen (forfatter, skribent, skeptiker)

De som leser artiklene i Argument (særlig de om Hva sier CERN om Gud (om "gudspartikkelen", side 20) og Ateisten og Gud (side 24)) vil nok ha en mistanke om noe av hva jeg står i fare for å si.

Detaljer skal imidlertid ikke røpes før panelsamtalen onsdag, og på bloggen på torsdag.

I mens er det ikke forbudt å våge seg på noen forslag i kommentarfeltet.

Dikteren Dawkins

Etter å ha observert den nyateistiske nestoren Richard Dawkins i sitt habitat som æresdoktor ved UiO i går, aner man at han trives med å dele et naturlig utvalg polemikk for et heller lydhørt publikum.

Nå er det liten tvil om at det er ulike måter å oppleve hans foredrag, noe vi ser av en ikke uventet ukritisk omtale i Fri Tanke. På den andre siden er det heller ikke vanskelig å finne ateister som oppfatter Dawkins som heller slitsom, men la nå den debatten ligge.

Det er vel til og med mulig å finne noen som mener det om meg.

I stedet skal vi se hvordan han tilnærmet seg temaet vitenskapens betydning og skotte med kikkert fra gapahuken på den avsluttende panelsamtalen om vitenskapsformidling.

Og ikke minst på det interessante forholdet mellom vitenskap og virkelighet.

For å si det kort og enkelt er ikke Dawkins helt alene om å mene at naturvitenskapen er vesentlig og  verdifull. Han er heller ikke alene om å tenke at den på avgjørende måter har med virkeligheten å gjøre. En av grunnene til at jeg selv valgte en teknisk-naturfaglig utdannelse var nettopp fascinasjonen ved koblingen av å søke sannhet og skape noe godt for folk flest.

Troen på naturvitenskapens verdi, mulighet og nytte er til og med en del av vestens kulturelle arv, tuftet nettopp på den type teologi og gudstro som Dawkins avviser (uten å ville lære noe om den), enten vi snakker om middelalderens naturfilosofi eller naturvitere som Bacon, Kepler og Newton.

For en skapt natur, som til og med ble kalt for god, betydde en verdifull natur. Siden den var laget av en Logiver utenfor naturen, fikk man en begrunnet og bærekraftig tro på lover i naturen. Og når mennesket var skapt i Guds bilde, kunne vi også tenke hans tanker etter ham. Vi var til og med forpliktet til å bruke det vi lærte til å forbedre livet for folk flest.

Som omtalt i Svar skyldig er det dermed mulig "å argumentere for at hadde ikke kristen teologi bidratt til å styrke troen på rasjonalitet i senantikken og middelalderen, fordi en rasjonell Gud hadde skapt en rasjonell verden som vi måtte finne ut av selv, ville antagelig ikke moderne naturvitenskap vokst frem. Og dermed ville ikke Dawkins hatt noen professorstilling i popularisering av naturvitenskap".

Dermed har jeg alltid undret meg over Dawkins' iver etter å fjerne en av de store kulturelle motivatorene for å drive naturvitenskap i Vesten. For mye av drivkraften var lenge ikke bare å finne noe så vagt og uforpliktende som "sannheten" om naturen. Det var nærmest en gudstjeneste å lære seg å lese også den andre av Guds store bøker.

For naturen ble ikke oppfattet som noe mystisk eller mindreverdig, vilkårlig eller vondt, i motsetning til i mange andre kulturer og tradisjoner. Dermed handler verdien av naturvitenskap (som nok er den beste oversettelsen av science) ikke kun om det kan komme noe praktisk nyttig ut av det.

Dawkins selv rynker såpass på nesen over en slik pragmatisme at han havner i en så elendig metafor som at å oppfatte vitenskap som nyttig fordi den har gitt oss stekepanner som ikke svir maten, blir som om musikk skulle være nyttig fordi den styrker fiolinistens høyrearm.

Men hvis det skal være mening i å sammenligne vitenskap og kunst, må det  være fordi begge kan handle om enten sannhet, nytte og/eller estetikk. Hvis Dawkins mener at vitenskap er like verdifullt som kunst, uavhengig av nytte (og sannhet holder vi utenom, skal vi holde oss til kunstsammenligningen) låner han altså verdier fra noe som ligger utenfor vitenskapens verden.

Og her er nok Dawkins i noe av et dilemma.

For å foregripe den senere argumentasjonen er det enten vitenskapen som bestemmer verdier og virkelighet, eller så er det ikke. Og er det ikke, eller ikke bare den, bør Dawkins snarest slutte å se på vitenskapen som sannheten eller sentrum eller basis for alt annet.

Men der befinner han seg altså ikke. Tvert i mot understreket han dette gjentatte ganger og på ulike måter.

Vitenskap er høyverdig kunst. Det er en tragedie at folk er så likegyldige og uvitende til den. Vitenskapen er en erkjennelsesform som gir livet innhold og mening. Den vitenskapelige tenkemåten bør holdes svært høyt av oss mennesker. Nobelprisen i litteratur bør også kunne gies til vitenskapelige verker, sa han.

Dawkins høystemte metaforer og henvisning til nobelprisen i litteratur får fort motsatt effekt av det som synes å være målet med dem. For dette er svært langt unna å si at naturvitenskap er viktig fordi den gir oss stadig mer sannhet om naturen. I stedet forteller Dawkins oss at den kan være så bra at den kan få nobelprisen for fiksjon.

Som så ofte når Dawkins beveger seg utenfor biologien har han en forunderlig mangel på vitenskapelighet. Han bygger ikke opp konklusjoner noenlunde systematisk og etterprøvbart, men leverer en strøm av meninger og metaforer med en lidenskap som snakker høyere enn logikken.

Det hele føyer seg inn i The God Delusion-sjangeren. I stedet for å begrunne fra research, slås fast fra kjepphester. I stedet for argumenter får vi anekdoter, i stedet for fornuft møter vi følelser, i stedet for ekte meningsmotstandere bygges stråmenn.

I stedet for reflekterte tanker kommer soundbites for galleriet av nyateister. Dawkins har rett og slett en tendens til å forutsette det han skal bevise.

Foredraget skar ut allerede med åpningsordene "Science is the poetry of reality", en av hans mer kjente og visjonære viser.  For å vise vitenskapens betydning, må han ty til noe han oppfatter som flott og viktig (eller som han tror at hans publikum vil oppfatte som det) - altså poesi.

Noe som har ført til gripende videoer og vitnesbyrd som den under. Og hvis noen lurer, kan jeg altså slutte meg til det meste.



Bortsett fra Dawkins' refreng.

For i hvilken forstand er vitenskap poesien (merk bestemt form entall) om virkeligheten? For ordet poesi forbindes normalt ikke med bokstavelig sannhet, fysiske formler eller etterprøvbare konklusjoner med statistisk signifikans.

Det forbindes rett og slett med diktning.

Selv om en tekst som nevnt over kan være kandidat til nobelprisen i litteratur hadde det vært flottere om den var kandidat til en av nobelprisene i naturvitenskap.

La oss smake litt mer på dette. For det er ikke vanskelig å argumentere for at "Religion is the poetry of reality" og lage en strålende og sentimental video av det.

Det ville til og med kunne hevdes å være mer sant og mindre snevert. Både fordi den ikke låser virkeligheten til naturen (som er hva naturvitenskapen kan si noe om, poetisk eller ei) og fordi ingen normale mennesker ville tenkt at "religion" (som altså er et begrep som kan knyttes til mange bilder og betydninger) er den bokstavelige sannheten om virkeligheten.

Det ville vært like tåpelig som å si at vitenskap er dikt om naturen.

Nå er det liten tvil om at Dawkins ikke ante at han underminerte sitt prosjekt allerede i første setning. Men han vet muligens at han merket kortene ved å hevde at "Science is the study of reality". For det han da sier er at naturvitenskapen er studiet (merk bestemt form entall) av virkeligheten.

Kort sagt, det finnes ingen andre måter å studere virkeligheten på, og virkeligheten er kun natur.

Dette ble understreket i et intervju i dagens Vårt Land (ennå ikke på nett). Dawkins sier her rett ut at våre opplevelser av verdier, det gode og det onde kun er "ting som skjer". Når noen sier at de elsker deg, er det slik at "i prinsippet har det sin vitenskapelige forklaring i det som skjer i hjernen vår". Når vi bestemmer oss for hva som er godt er det

som alt annet vi avgjør. Vi bestemmer oss for at noe er svart og noe er rødt, for hva som lukter vondt. Det er slik som skjer i hjernen vår.

Hva som er godt avgjøres rent subjektivt, "det er jo hva vi sier om det som foregår i hjernen vår". Godt og ondt har dypest sett ingen annen objektiv realitet eller forskjell seg i mellom enn rødt og svart.

Ved siden av mangt annet man kan si om dette (ikke minst at han selv ikke kan leve med det i praksis og er en langt bedre mann enn denne type nominalisme kan høres ut som) betyr det at Dawkins' sterke og inderlige moralske prosjekt mot overtro og for vitenskap kun er noe subjektivt som foregår i hjernen vår.

Det er følelser uten objektiv begrunnelse eller forpliktelse i noe annet.

For det finnes ingen Gud hvis tanker vi kan tenke etter ham eller som forplikter oss til å handle til vår nestes beste. Det hele er som å bestemme seg for at noe er svart og noe er rødt.

Det er slikt som ... skjer i hjernen vår.

Men Dawkins synes ikke å like at noen spør ham om dette. Han viser her og ellers atskillige kvaler når noen går han såpass inn på klingen. Han bruker så sterke ord som at han "avskyr at religiøse mennesker kidnapper våre følelser til å argumentere for sitt syn".

Dawkins kan rett og slett ikke godta annet enn harde fakta, selv om han tydeligvis ikke alltid føler det godt.

Jeg tror på det du kan bevise. Og det finnes ingen andre bevis enn de vitenskapelige.

Uten at han forklarer om det er verdt prisen å fjerne seg fra en hver tro på verdier og moral og humanisme og menneskeverd og demokrati. Men antagelig mener han at disse stiller i en annen klasse enn elefanten i rommet. 

Gud er noe som finnes utenfor fysikkens lover. Hvorvidt det finnes en overnaturlig skaper bak universet, er etter min mening et vitenskapelig spørsmål.

En uttalelse som får noen hver av oss til å klø seg 1.97 cm over øret med en kraft på 0.6N. Hvordan i all verden noe som er utenfor fysikkens lover kan være et vitenskapelig spørsmål er noe man antagelig må være nyateist for å forstå.

Og dermed er konklusjonen gitt. For hvis naturvitenskapen kun kan uttale seg om naturen er det per definisjon ikke mulig å finne noe annet enn det som eksisterer som en del av naturen, eller som eventuelt kan påvises ved sin effekt på naturen.

Men merk (og dette er det mye empiri på at en nyateist vil si) at siden enhver mulig ikke-fysisk årsak er mindre ... kjent enn en (mulig) fysisk årsak, vil sistnevnte alltid være mer sannsynlig. Det er alltid mest naturlig med naturlige forklaringer.

Q.E.D.

Dawkins er med andre ord mer enn en vitenskapsformidler. Han fremstår som en klassisk positivist med den gode gamle scientistiske visjonen at virkeligheten = det naturvitenskapen kan forske på = (for alle praktiske formål) ateisme.

Men nå aner jo selvsagt Dawkins at "vitenskap er studiet av virkeligheten" kan oppfattes noen smuler drøyt eller arrogant (noe han synes sterkt opptatt av å distansere seg fra å bli oppfattet som) og på godt norsk som loading the dice. Dermed var det hyggelig at han modererte seg senere, siden naturvitenskapen opplagt ikke har (eller kan ha) svar på alt.

Men ikke fullt så hyggelig at det var med et kjekt "If science can't explain something, nothing else can", et poeng som vi også finner i TGD. Og som så mange av Dawkins poenger i den boken fremmet uten snev av referanse til dokumentasjon eller argumenter.

Det avsluttende panelet om vitenskapsformidling bestod av tre fremstående eksperter med Dawkins i midten. Enigheten var stor, også om man ikke måtte formidle bare vitenskapelige konklusjoner, men også en vitenskapelig metode. På mange måter var den viktigere enn konklusjonene, siden de jo stadig kan endre seg.

Dawkins la også stor vekt på at det var nødvendig med kritisk tenkning blant annet for ikke å la seg forføre av anekdotiske bevis.

Dermed var det interessant å observere at et panel om hvorfor og hvordan formidle vitenskap var kjemisk fritt for en vitenskapelig tilnærming. Men siden det hadde mange morsomme anekdotiske bevis, var det vel verdt å følge med på.

Dawkins fremstod med andre ord heller ikke her som en vitenskapsmann, men som en visjonær, for ikke å si misjonær.

Vi fikk igjen oppleve en Dawkins som ikke er noe så tamt som en formidler av vitenskap som viktig og verdifull. Han er en forkynner av naturvitenskapen som eneste vei til sannhet.

Og det er liten tvil om at opptil flere i salen kunne istemt at Dawkins var dens profet.

Med scientists i høyrekolonnen

Selv om man selvsagt aldri kan få for mange høyrekolonister på Dekodet, tar jeg den litt ut i dag med å legge til to nye linker, fra noe så avansert som h.h.v. en dekanus og en professor.

Dette dreier seg om standhaftige Stig Slørdahls ukentlige tanker fra universitetsliv og helsesektoren og Sverre Holms relativt nye blogg med tanker om teknologi og vitenskap.

Mest fordi de fortjener det, men det skader ikke å være studiekamerat, invitere i 50-årsdager og/eller kommentere her på bruket.

Her er det bare å ta heed, som det heter seg i enkelte kretser i Shropshire.

(Oppdatering 10:45. Da ble Stig fjernet, fordi linken i høyrekolonnen settes opp til en index-side på forskning.no og ikke til den aktuelle bloggen. Skal forske videre på saken, hvis det ikke går utover helsen).

Uriktige oppfatninger

Siden det nå er blitt sommerferie også her på bruket, blir det muligens ikke så mye blogging de nærmeste ukene. Ellers kanskje det nettopp da blir dessto mer. Ihvertfall blir det mer tid til surfing på land.

Et hevdvunnet tidsfordriv i agurktiden er å bruke noen googleminutter på hvor utbredt myten er om at man inntil for få hundre år siden mente at jorda var flat.

At dette dukker opp i debattinnlegg i ymse fora, enten nå temaet er klima eller religion (i den grad det er mulig å se forskjell på dette), er ikke uventet. Men jeg har også sluttet å bli forbauset over at dette fortsatt dukker opp i ganske så seriøse sammenhenger.

Som f.eks. rett og slett hos Fysisk institutt ved Universitetet i Oslo.

At dagens naturvitere kan oppleve seg som atskillig mer avanserte enn fortidens, for ikke å si enn folk flest, er vel vanskelig å unngå, ikke minst fordi det på mange områder er sant. Men at man så ukritisk kan svelge myter om hvor dårlig det har stått til, er nok noe som lettere kan unngås.

Denne gangen er det hele til og med fremstilt morsomt nok under overskriften Uriktige oppfatninger:

"Uriktige oppfatninger om jorden som nesten alle trodde på inntil for noen få hundre år siden.

Alle kan se at jorden er flat."

Det hele følges friskt opp med at det etter en av de gamle grekere, først var med Kopernikus på 1500-tallet at noen

presenterte ideen om at det er jorden som roterer daglig om sin egen akse, som del av hans teori om at jorden sirkler rundt solen, og ikke motsatt.

At ideen ikke bare ble presentert, men diskutert i fullt alvor i middelalderen, hos ganske så vesentlige personer som Oresme, rektor ved universitetet i Paris på slutten av 1300-tallet, og i århundret etter av kardinalen Nikolaus av Cusa, er altså ukjent for Fysisk Institutt.

Eller rettere sagt, ihvertfall hos de som er ansvarlige for å popularisere stoff på web. Jeg går ut fra at de faglig ansatte vet bedre, skjønt jeg av og til lurer.

Men når selv UiO formidler dette, er det på den andre siden kanskje ikke så underlig at også Illustrert Vitenskap og andre populærvitenskapelige magasiner sprer slike myter.