Julen blir ikke helt den samme uten den niatirbianske forfatteren C.S. Lewis, som for noen juler siden oppdaget et ukjent skrift av den greske historikeren Herodot (484-425 f.kr), ofte kalt historiens far.
Vi sakser fra delen som handler om øyboernes tradisjon med Exmas-kort.
These islanders, surpassing all the men of whom we know in patience and endurance, use the following customs.
In the middle of winter when fogs and rains most abound they have a great festival which they call Exmas, and for fifty days they prepare for it in the fashion I shall describe. First of all, every citizen is obliged to send to each of his friends and relations a square piece of hard paper stamped with a picture, which in their speech is called an Exmas-card.
But the pictures represent birds sitting on branches, or trees with a dark green prickly leaf, or else men in such garments as the Niatirbians believe that their ancestors wore two hundred years ago riding in coaches such as their ancestors used, or houses with snow on their roofs.
And the Niatirbians are unwilling to say what these pictures have to do with the festival, guarding (as I suppose) some sacred mystery. And because all men must send these cards the market-place is filled with the crowd of those buying them, so that there is great labour and weariness.
But having bought as many as they suppose to be sufficient, they return to their houses and find there the like cards which others have sent to them. And when they find cards from any to whom they also have sent cards, they throw them away and give thanks to the gods that this labour at least is over for another year.
But when they find cards from any to whom they have not sent, then they beat their breasts and wail and utter curses against the sender; and, having sufficiently lamented their misfortune, they put on their boots again and go out into the fog and rain and buy a card for him also. And let this account suffice about Exmas-cards.
En av grunnene til at vi aldri sender noe før lille juleaften.
Så er dagen opprunnet for årets Narnia-anmeldelser. Og det er ikke småtteri som journalistene kan avsløre om Reisen til det ytterste hav som kommer på kino 1. Juledag.
I VG fremgår til og med at C.S. Lewis er ... kristen.
Bak det hele hviler C.S Lewis henspeiling til kristendommen. Den mektige løven Aslans opptreden på slutten levner liten tvil om referansen til Kristus.
Og hva handler så det om å være kristen? Jo om fristelser og synd.
Barnas dramatiske reise fra øy til øy med prins Caspian og hans mannskap på jakt etter de syv sverd som igjen skal redde Narnia, er en ferd full av fristelser. Flere av dem henspiller på syndige og onde egenskaper omtalt i Bibelen og andre religiøse skrifter.
Tydeligvis blir dette for sterkt til å bli omtalt i VG. Det overlates dermed til leserne å forestille seg hvilke ufattelige "syndige og onde egenskaper" som er omtalt i noe såpass skummelt som Bibelen og andre (hold dere fast) religiøse skrifter.
Muligens er det Necronomicon journalisten har i tankene. Eller ... Koranen?
Heldigvis avslutter anmeldelsen på en måte som gir håp om at filmen kan inneholde mer enn denne traurige, tabubelakte troen på onde egenskaper hvis navn ikke kan nevnes.
Men imellom suges du med i denne fantasiens virvelvind, og kjenner den lille sårheten i bakgrunnen, barnets ønske om å bli sett, stikket av sjalusi mot en som alltid er penere eller flinkere enn deg - og ikke minst, motets kraft.
Det gir jo nesten litt lyst til å se filmen. Hvis motet tillater.
Så er snart julen her og det er tid for de tradisjonelle oppgjørene med at dette skulle være en (hold dere fast) ... kristen høytid.
I god Zeitgeist-ånd finner vi dermed følgende video og oppfordring på YouTube.
Please share this video with your Christian friends/family. As requested, I have taken a more objective look at the symbolism surrounding the Christian holy days of Christmas and Easter. In addition, I more closely examine the origins of Santa Claus as well as the Easter festival. Thanks to everyone that watched the original. I hope this re-edited version will be more acceptable to share with your Christian friends/family. Please remember to rate. Merry Christmas! =)
Ja, riktig god Kristmesse!
Hm Skal vi se...
- Jesu fødsel stjålet fra hedenske guder som Mithra født 25.12. - Check
- Kristen påskefeiring kommer av en hedensk høytid - Check
- Kirken har stjålet ... påskeharen - Check
- Saturnalia en ærverdig gammel feiring 25.12. fordi romerne fryktet at solen skulle dø - Check
- Juletreet en hedensk leftover... - Check
Siden vi ser mange slike påstander også i årets populærhistoriske magasiner - og de vil dukke opp i dagene fremover i aviser, TV og podcast - en aldri så liten sammenfatning av relevante deler av en gammel Skepsis-artikkel (og vi kommer nok tilbake med enda mer i løpet av uka).
(Interesserte vil også kunne finne atskillig her.)
Når noen hevder at at Jesus og julefeiringen skal være stjålet fra paganisme og mysteriereligioner bør det være et tankekors å se hvor vanskelig det er å finne guder som skal være født på en så opplagt symbolsk dato som 25. desember.
Muligens er det eneste unntaket den romerske Sol Invictus – Den uovervinnelige solen. Tilhengere av at Jesus kun er en solmyte, nevner imidlertid ikke så ofte at feiringen av Sol Invictus ikke ble lagt til 25. desember før et par hundre år etter Jesus, under keiser Elagabalus (203-222).
Det nevnes også sjelden at det ikke var direkte populært å erstatte Romas tradisjonsrike gud Jupiter med en ny. Elagabalus måtte rett og slett tvinge ledende romere til å delta i feiringene – og selv gå i spissen.
Han gjorde seg i det hele tatt såpass umulig i Roma at han ble myrdet etter få års styre, som 18-åring.
Festen fikk likevel såpass feste, at keiser Aurelian (215-275) innførte den i hele riket et par generasjoner senere.
Det er likevel ikke helt oppløftende for tesen om en gammel og almen feiring av mysterieguder 25. desember, at et så symbolsk tidspunkt for feiring ikke kan spores lenger tilbake i Romerriket. Muligens henger det sammen med at vintersolverv er mindre viktig i middelhavsområdet enn lenger nord.
Kanskje er grunnen til at vi her til lands så lett tror at julen egentlig er en hedensk høytid nettopp at vi i Norden ser en så sterk juletradisjon lenge før vi selv ble kristnet. Men det er altså vanskelig å spore noe tilsvarende til den delen av verden der den kristne julefeiringen oppstod.
Forestillingen om at kristne tok over datoen fra en hedensk høytid i Roma synes å stamme fra Jablonski og Hardouin på slutten av 1700-tallet. Ser man nærmere på antikke kilder, finner vi imidlertid feiring av Jesu fødselsdag før noen romersk høytid på denne datoen.
Telesphorus som var biskop av Roma rundt år 130, erklærte at man skulle ha gudstjenester å feire Jesus, men det er uklart i hvor tidlig dette ble fast tradisjon.
Rundt år 200 hevdet Tertullian at den dagen som Jesus ble korsfestet var den 14. Nisan og dette passet med 25. mars i den romerske kalender. Ut fra datidens tradisjon skulle profeter dø samme dato som de ble unnfanget. Dermed var det bare å legge til 9 måneder for å finne fødselsdatoen.
Siden vintersolverv falt på ulike datoer i romersk kalender, var dette en bevegelig helligdag, inntil keiser Aurelian i 274 landet på 25. desember for å feire Sol Invictus. Dette ble en del av Saturnaliafesten som opprinnelig var blitt feiret 17. desember og senere utvidet til én uke, men først nå frem til 25 desember.
Å si at kirken stjal datoen 25. desember fra en hedensk høytid er i beste fall en velment misforståelse. Det betyr ikke at kirken dermed ikke lot seg inspirere av deler av en eksisterende feiring.
Men i stede for å snakke om at man ranet en høytid, som det hevdes i YouTube-videoen over, er det mer presist å si at man kristnet den.
Fordi man allerede hadde en eldre tradisjon som knyttet Jesu fødsel til denne dagen.
Så var det bare å ønske Arnfinn Pettersen vekommen tilbake til bloggsfæren med sin nye blogg, Tvilsbekjennelser.
Mye betimelig sprengstoff i disse terrortider allerede i første innlegg. Og det er garantert mer heroisk kulturkonservativ humanisme å vente i århundrene fremover.
Det hele betyr altså at hans gamle tvilsomme aktiviteter er flyttet over til en ny blogg.
Siden debatten om nye ateister har vært berørt her den seneste uka, hører det med å lenke til en ganske så god artikkel om temaet i Fri Tanke.
Ikke minst siden Caspar Melville, redaktør for det ærverdige britiske magasinet New Humanist, gir flere av mine poenger ganske bred støtte.
I stedet for den populistiske demagogikken hos nye ateister ønsker også han en mer informert og interessant kritikk.
I denne granskningen mener jeg antropologer, sosiologer og filosofer – tålmodige og grundige analytikere av religiøse fenomener, som Jonathan Raban, Gilles Kepel, Malise Ruthven, Ian Buruma, Mark Jeurgensmeyer, Eliza Griswold og Kenan Malik (og ingen av disse er forsvarere av religion) – vil være mer nyttig enn de som antyder at religion simpelthen er en form for dumhet eller hevder, som Sam Harris, at vitenskap er det eneste vi trenger.
Selv om jeg nok stusser når han i en stort sett ellers gnistrende god artikkel tilsynelatende uten ironi nevner
Dawkins’ vittige dekonstruksjon av den sviktende logikken bak argumentene for et høyere vesen;
Tror virkelig en oppegående britisk humanist at Dawkins her argumenterer godt og synliggjør noen innsikt i gudsargumenter, eller er det bare en soundbite om stemningen og inntrykket som de nye ateistene skapte av seg selv i deres vekkelsesbevisstgjøringsforkynnelse?
Den mest logiske forklaringen er nok at det hele skyldes en oversettelsesfeil. Det han egentlig skrev var sikkert at
Selv om Dawkins’ ufrivillige avsløring av sin inkompetanse rundt argumentene for et høyere vesen burde ha forstyrret bildet for de som trodde at dette handlet om rasjonalitet.
Du har sett den på film og i tegneserier, for ikke å si lærebøker. Jernjomfruen er et av disse beryktede tortur- og drapsinstrumenter som var utbredt i middelalderen.
Vi snakker om en kroppsformet boks med pigger på innsiden, plassert slik at de ikke skulle treffe vitale organer.
Man festet offeret og lukket dørene.
Instrumentet er til og med så ille at til og med et ... metal band har tatt navn etter det - vi snakker selvsagt om selveste Iron Maiden.
I grunnen er bare én hake ved historien. Instrumentet ble oppfunnet på 1700-tallet - og antagelig aldri brukt.
Selv om jomfruen i dag er et symbol på middelalderens grusomhet, ble den ikke utviklet før på slutten av 1700-tallet – og aldri brukt. Alle eksisterende eksemplarer er laget i løpet av 1800-tallet for å bli solgt til museer og interesserte samlere.
Jernjomfruens grusomme utseende fengslet snart folks fantasi, og den fant veien til populærkulturen. Torturinstrumentet ble allment kjent blant annet gjennom Roger Cormans makabre film Dødspendelen (1961), som er basert på en novelle av Edgar Allan Poe.
Mannen som antagelig fant opp jernjomfruen, eller rettere sagt Die Eiserne Jungfrau, var professor Johann Philipp Siebenkees (1759–1796). Med bakgrunn fra arkeologi, filiologi, filosofi og teologi hadde han pondus og troverdighet nok til å slippe unna.
Nå hevdet imidlertid ikke Sibenkees, som tilfeldigvis også er den eldste kilden vi har til instrumentet (mens andre torturinstrumenter er heller ... utførlig omtalt, til dels helt tilbake til antikken), at det stammet fra middelalderen.
I følge Sibenkees beretning ble jernjomfruen først brukt i 1515 til å henrette enn falskmynter. Men selv om myten om instrumentet vokste på seg til å bli et typisk trekk ved middelalderen, har det antagelig aldri vært brukt utover skrekkabinetter og museer.
I 2003 skal et eksemplar ha blitt funnet på en fotballbane i Irak av amerikanske styrker. Det hele knyttes til perioden da Saddams eldste sønn, Uday Hussein, ledet den irakiske olympiske komité. Tidligere utøvere skal ha fortalt at jernjomfruen ble brukt til å straffe atleter som ikke holdt mål.
Nå kunne vi sikkert sagt noe om behovet for friske virkemidler også i den norske OL-komitéen. Eller hvordan det kan gå når noen tar mytene om middelalderen på alvor. Men vi føler sterkt for å la det være.
Vi kommer vel aldri til å slutte å skrive om Biblioteket i Aleksandria, ikke minst fordi andre ikke slutter å skrive om det.
Nå er riktig nok dette en litt gammel sak, men både spørsmål og svar synliggjør det moderne bakteppet i disse Agora-tider, selv om myten om at kristne skal ha brent biblioteket ikke nevnes.
Vi vet at biblioteket i Alexandria brant ned (var det i romertiden?) men ble absolutt alle papyrusrullene (?) ødelagt eller ble noen reddet? I så fall, hvor ble det av dem? Spørsmål stilles av oppvakt gutt på (minst) 12 år.
Svaret er greit og rundt, men røper nok at dette ikke tilhører moderne bibliotekarers primærkompetanse.
Først gjengis den leksikale vinklingen, som viser at leksikon heller ikke skrives av spesialister.
Biblioteket i Alexandria har brunne fleire gongar. Det bestod av to bygningar, eit stort bibliotek i det kongelege slott i bydelen Brucheion, og eit mindre ved heilagdommen Serapeion i bydelen Rhakotis. Den først gongen det brann var under romertida då Cæsar beleira byen i år 47 f.Kr. Samlingane (ca 700 000 bokrullar) blei delvis øydelagde. Biblioteket vart også øydelagt ved seinare krigar, 272 og 390 e.Kr.
Kjelde: Store norske leksikon
Så kommer alle mulige forbehold, antagelig siden vi har å gjøre med en oppgående bibliotekar som vet at man ikke alltid bør ta leksika eller historikere som har skrevet dem på ordet. Dermed henvises til ... wikipedia.
Når det gjeld historie er det alltid historikarar som er ueinige. Sjølv om dette ikkje er det du spør om, legg eg ved to lenker viss du vil lese litt meir:
Nå er heldigvis den norske artikkelen grundig oppdatert de seneste ukene (og den danske er heller ikke halvgærn, selv om den ligger noen doriske søyler bak). Men ingen av dem hadde verken i 2005 eller nå noe direkte svar på 12-åringens spørsmål.
Bibliotekaren er dermed forbilledlig ærlig.
Eg finn dessverre ingen informasjon om bokrullane, og kva som eventuelt skjedde med dei som ikkje forsvann i brannane (viss det var bokrullar att etter den siste brannen, dette står det heller ingenting om i kjelder eg har tilgjenge til). Dessverre klarar eg ikkje å svare på spørsmålet ditt.
Hva kan vi så si? Ble noen ruller reddet fra bibliotekets undergang?
Skal vi svare på dette, bør vi begynne med at spørsmålet synes å bygge på forutsetninger som det sjelden stilles spørsmål ved.
Vi nevner fem på rappen:
Det fantes bare ett Bibliotek i den antikke verden
Det fantes ingen kopier av skriftene andre steder
Skriftene i Biblioteket ble borte med Biblioteket (altså at ingen ble overført til andre samlinger)
Det som ble borte av skrifter skjedde ikke også i Biblioteket selv f.eks. ved at man ikke hadde budsjetter til å kopiere titusener av skrøpelige ruller videre i århundre etter århundre)
Biblioteket hadde kun viktige skrifter (slik at det spiller en rolle om noen ble borte)
Sagt på en annen måte er spørsmålet ikke bare feil stilt - det er også umulig å svare på.
Vi vil nok aldri få vite hvilke skrifter som ble borte med de mange ødeleggelsene i Aleksandria - og som ikke fantes i ett av de mange bibliotekene i andre byer.
Det er hevet over tvil at atskillige oldtidsverker er blitt borte, men ikke nødvendigvis fordi samlinger i Aleksandria ble borte. Vi har f.eks. bevart lister over atskillige bøker som eksisterte i Konstantinopel så sent som på 900-tallet, men som senere er gått tapt.
Det er til og med slik at mye til og med kan ha blitt stjålet. Bøker var rett og slett såpass verdifulle at det var i overkant fristende å stikke dem under kappen når anledningen bød seg, enten man kalte seg kristen eller ei.
Det overrasker dermed ikke at historikeren og teologen Paulus Orosius (ca. 385-420) i Historiae adversum Paganos (Historien mot hedningene) nevner at "Vi har selv sett at det finnes bokskap i templene og man forteller at da disse templene nylig ble plyndret, ble de tømt av våre egne folk."
Hvor det ble av skriftene i Aleksandria?
Du finner mange av dem på ditt lokale bibliotek. Det er bare å spørre bibliotekaren.
Selv om det kan ødelegge enkeltes image og andres livsløgn, er det bare å bryte sammen og tilstå at en og annen bok i universet ikke befinner seg i mine bokhyller.
Og da snakker vi om mer enn brukbare uttrykk for boktrykkerkunsten.
Vi kommer dermed til å presentere en del slike i tiden fremover - også etter jul.
En av disse er The Schemata of the Stars: Byzantine Astronomy from 1300 A.D., en oversettelse og gjengivelse av legen og amatørastronomen Gregorius Chioniades' videreutvikling av den ptolemaiske modell.
Siden manuskriptet tidlig befant seg i Italia, kan verket, selv om det ikke setter solen i sentrum, likevel ha inspirert Kopernikus som var på reise i disse traktene et par hundre år senere.
Oversetterne og redaktørene Paschos og Sotiroudis viser både hvordan Chioniades forbedret beskrivelsene av månens og Merkurs bane og at den antikke greske astronomien blomstret i Bysants.
Enten dette nå primært skyldtes påvirkning fra arabiske astronomer eller også tilhører en mer selvstendig gresk tradisjon.
Atskillig taler for det sistnevnte ettersom det tross alt var bysantinerne som ga araberne tilgang til de antikke tekstene. Gresk astronomi døde ikke ... akkurat ut med ødeleggelsen(e) av biblioteket i Aleksandria.
But the pictures represent birds sitting on branches, or trees with a dark green prickly leaf, or else men in such garments as the Niatirbians believe that their ancestors wore two hundred years ago riding in coaches such as their ancestors used, or houses with snow on their roofs.
