Svaret - del 2

Etter utallige oppfordringer (nåja, ihvertfall én), kommer del 2 av vår populære føljetong om tidenes beste rockealbum.

Denne gangen skal vi se på de tre på plassene 2-4.

4: Only Visiting This Planet - Larry Norman
3: A Passion Play - Jethro Tull
2: The Light - Spock's Beard

Som man kanskje har merket seg, om man skulle ha lest listen så langt (og telt etter), har vi holdt oss til regelen om ett album per band. Skulle vi ta med flere, ville listen selvsagt sett helt annerledes ut. Det samme hadde skjedd om vi hadde laget mer konsistente regler.

Vi skal komme tilbake til det, etter neste runde av Svaret. Men først skal vi ta de tre som deler førsteplassen.

Som altså som nevnt er en nobrainer.

Svaret - del 1

I virvaret av lister og avstemninger, i alle slags blader, aviser, radio og TV-kanaler - for ikke å si blogger - er det nok mange som lurer på hvilke som faktisk ligger på listen over de beste rockealbumene gjennom tidene.

Dekodet har dermed tatt på seg det plagsomme bryet med å dele hvilke dette er.

Vinneren er selvsagt en nobrainer, men resten er ganske spennende. Vi kan allerede i dag røpe plassene fra 10 til 5.

10: Ok Computer - Radiohead
9: Machine Head - Deep Purple
8: Led Zeppelin IV
7: Foxtrot - Genesis
6: In The Court of the Crimson King - King Crimson
5: Abbey Road - The Beatles

Neste gang tar vi de seks beste, med andre ord plass 1 til 4. Mulig vi en eller annen gang også rekker å få med juryens begrunnelse.

Biblioteket i Aleksandria ødelagt også i 365?

Biblioteket i Aleksandria er kanskje det største og ihvertfall mest sagnomsuste symbolet på antikkens lærdom. Opplysningstidens og modernitetens menn tvilte heller ikke på at det også symboliserte hvordan denne fryktelige kristendommen knuste antikkens arv da det ble ødelagt av kristne i år 391.

Det tok ikke lang tid før det hele ble en av modernitetens ikoner.

Dagbladet kunne dermed ikke overraskende røpe på midtsidene 7. november 1997 at

«Biblioteket ble først delvis ødelagt under Cæsars angrep på byen. Men det var en kristen mobb under ledelse av patriarken Teofilius som i år 391 e. Kr. utførte dette kanskje største ødeleggelsesverk i den menneskelige sivilisasjons historie. Ikke en stein var tilbake, ikke et manuskript ble spart. Ille er det også at de kristne la skylda for vandalismen på araberne».

Denne type historieforståelse er imidlertid ikke lenger lett å finne blant dagens historikere, og var det heller ikke i 1997.

I realiteten hadde det store biblioteket sin blomstringstid i århundrene før Kristus, før det begynte å forfalle. I århundrene etter mistet det sin priviligerte posisjon og støtte og ble dels økonomisk utarmet og dels (eller helt) rasert flere ganger.

I Da kvinnen fikk sjel - og andre historier, kunne jeg dermed peke på følgende ganger som biblioteket ble (eller kan ha blitt) ødelagt:

1: Under Julius Cæsar i år 47 f. Kr., selv om dette sannsynligvis var bøker i et havnelager, klar for eksport.

2: Under det jødiske opprør i år 116. Dette endte i bitter geriljakrig som det skulle ta over ti år å stanse. Da keiser Hadrian besøkte byen i 130, lot han de raserte deler gjenoppbygge og grunnla et nytt bibliotek, i Caesareum.

3: Tidlig på 200-tallet ble byen angrepet og plyndret av keiser Caracalla som hevn for pøbelens hån. Han stanset keiserlige bidrag til Museet, og forviste alle utledninger fra læresetet.

4: Under opptøyer i 265, behørig slått ned av romerne, men ikke før store deler av byen var rammet av beleiringen, sannsynligvis også boksamlingene.

5: Da keiser Aurelian på 270-tallet knuste et opprør ledet av dronning Zenobia, ble biblioteket dramatisk redusert eller ødelagt

6: Under keiser Diokletians plyndringer på slutten av 200-tallet (Marcellinus skrev på 300-tallet at byen “nå mistet det området som het Bruchion som så lenge hadde vært bostedet for byens fremste”. Noen få år senere skriver Epifanus at i det samme området der biblioteket hadde vært, “er det nå en ørken”.)

7: Under ledelse av patriarken Theofilus ødela man Serapistemplet i år 391. Dette lå på en høyde og hadde på mange måter fungert som en festning i lokale stridigheter. Målet var både å fjerne dets strategiske og symbolske betydning. Uheldigvis var det også knyttet til et nabobygg som tidligere hadde lagret en rekke bøker og ruller i et datterbibliotek, noe som har fått enkelte til å slutte at disse gikk med da man rev templet (selv om ingen kilder om 391 omtaler ødelagte skrifter - i strid med hva Dagbladet henviste til og som er blitt modernitetens kanskje helt store ikon).

8: En antagelig anekdotisk fortelling om khalifen Omar som etter å ha erobret byen fra bysantinerne i 640 skal ha sagt at hvis bøkene i biblioteket er i overenstemmelse med Allahs bok kan vi greie oss uten, og er de ikke i overenstemmelse er det ingen grunn til å ta vare på dem.

Nå kan Stephen C. Carlson imidlertid fortelle om enda en kandidat på det ofte nyttige nettstedet Hypotyposeis.

A recent news story, however, suggests another possible culprit: Tsunami that devastated the ancient world could return (AFP; Richard Ingham; Mar. 9, 2008):

PARIS (AFP) - “The sea was driven back, and its waters flowed away to such an extent that the deep sea bed was laid bare and many kinds of sea creatures could be seen,” wrote Roman historian Ammianus Marcellus, awed at a tsunami that struck the then-thriving port of Alexandria in 365 AD.

“Huge masses of water flowed back when least expected, and now overwhelmed and killed many thousands of people... Some great ships were hurled by the fury of the waves onto the rooftops, and others were thrown up to two miles (three kilometres) from the shore.”

Ancient documents show the great waves of July 21, 365 AD claimed lives from Greece, Sicily and Alexandria in Egypt to modern-day Dubrovnik in the Adriatic.

This devastating event occurred some 25 years before Theophilus instigated the destruction of the Serapeum, a building associated with the Library. How many of the Library’s precious books, however, had actually survived the tsunami for Theophilus destroy them?

Eller alle de andre tidligere ødeleggelsene?

Så er det bare å vente på den første amerikanske predikanten som hevder at dette var Guds straff for at de kristne ennå ikke hadde rukket å ødelegge den ugudelige lærdommen i biblioteket.

Oppdatering 23.06.2011: Listen er utvidet ytterligere med et enda tidligere tidspunkt i Da jorden ble flat - mytene som ikke ville død. Dette handler om Ptolemaios VIII som etter en borgerkrig på 140-tallet f.Kr. utropte seg til farao og utviste alle greske intellektuelle fra Alexandria, slik at biblioteket ble liggende brakk i mange år - i tillegg til at man kan anta flere tok med seg skriftruller ut av byen. Hva som var igjen i Alexandria århundret etter sier kildene ikke noe om, men tilstanden kan ikke ha blitt bedre av alle rullene som brant under Cæsar.

Oppdatering 31.10.2012: Siden det er vanskelig å finne kilder til at Serapis-tempelet ble brent i 391, er teksten endret i samsvar med Da jorden ble flat - mytene som ikke ville dø.

Postmoderne religion

Lei av patetiske forsøk på logiske presentasjoner, for ikke å si avvisninger, av livssyn? Ønsker du bare å være salig i din egen tro, uten dølle debatter, dikkedarer eller dippedutter?

Da er det bare å ta til seg det knæsje budskapet her.

Eller lage ditt helt eget.

Minnekonsert for Larry 30 .mars

Et tips for de som måtte ha anledning til å besøke Fredrikstad i helgen.

Friske fraspark

Som ventet frisknet Dawkins-Davidsen-debatten til i ett av kommentarfeltene på Dekodet da påsken var over.

Andre tråder finner du i spredte nøster her.

Postmoderne bokhyller

Første kapittel i Svar skyldig er oppført med tittelen Postmoderne bokhyller. Kapitlet innledes slik:

Mangler jeg oversikt, er ikke alltid løsningen å løpe til bokhandelen. Og årsaken er mer enn Internett. I stedet for å bli klokere, risikerer jeg mer kaos. På mange måter kan hyllene symbolisere det såkalt postmoderne. For 1800-tallets moderne prosjekt som vokste frem parallelt med den industrielle revolusjon, var det viktig å skille mellom det man oppfattet som fag og fabulering. Vitenskap og akademiske analyser tilhørte andre hyller enn synsing og spekulasjon. Nå står de oftere hulter til bulter, spesielt hvis bøkene handler om religion. Fagbøker fra Universitetsforlaget presenteres sammen med antireligiøs polemikk og alternativbevegelsens konspirasjonsteorier. Spesielt hvis de kan bli bestselgere.

Dette slagkraftige og sviende sitatet har pussig nok gått upåaktet hen hos norske bohandlere. Dermed lot observasjonen seg fortsatt bekrefte av en lyntur innom Tanum på Karl Johan i går ettermiddag. Men det var nok noe mer overraskende at Dawkins, Harris, Hitchens og Onfray denne gangen ikke stod under populærvitenskap eller debattbøker. De stod ikke engang under livssyn eller religion.

I stedet var de pent plassert på hyllen for religionsvitenskap.

Sammen med et par friske konspirasjonsbøker (som om disse sistnevnte ikke også har en atskillig større og bredere plass litt nærmere utgangen).

Da den ensomme damen i informasjonsdisken 3 meter unna fikk et forsiktig spørsmål om hvorfor, siden disse bøkene vitterlig ikke var religionsvitenskap, kom det velreflekterte svaret at "det er slik vi definerer det".

Dette følger altså samme hevdvundne prinsipp som definerer science fiction til bøker som står i hyllene for science fiction.

Så venter vi spent på når landets universiteter og høgskoler endrer pensumlistene i samsvar med markedet.

Boikott Beijing

Blant flere som har tatt til orde for boikott av Beijing-OL, kan nevnes Den tvilsomme humanist og Vårt Land (selv om man der nok så langt er en smule mer tilbakeholden (og lar Støre komme til ordet med et annet syn).

Vi støtter Den tvilsomme i å underskrive her slik at tallet vokser over 57. Et første mål må være å få det godt over 60.

De av oss om husker boikotten av Moskva-OL i 1980, vet at det er mulig å gjøre noe slik. Selv om det førte til at et for engangs skyld rimelig brukbart norsk fotballandslag ikke fikk anledning til å vise verden sommerveien.

Dette kan i det hele tatt bli en test av hva man i praksis opplever som mest viktig - menneskerettigheter eller sport.

Peanøtter

Tiden er kommet for et lite slag for en av de helt store tegneseriene. Vi snakker denne gangen ikke om obskure nobelpriskandidater som Alan Moore, men om kanskje den mest kjente av alle filosofiske vitseserier.

Og det er gode grunner til at den er kjent. Ikke bare fordi Knøttene utgjorde en hovedgrunn til å lese Aftenposten og A-magasinet på 1970-tallet og dermed trakk mye oppmerksomhet, men rett og slett fordi serien var noe mer enn Billy for barn.

Den introduserte oss for amerikanske fenomener som baseball og Olsok Halloween, Valentine og hunder som leker at de er gribber. Og for ulike livsfilosofier, psykiatere og Beethoven. La oss heller ikke legge skjul på hvilket inntrykk det gjorde på sarte ungdomssinn å møte tenkende skolebygninger og hundehus med Van Gogh.

Nå er det rett og slett mulig å få tak i serien som annet enn de tilfeldige småpocketene enkelte av oss kjøpte på Narvesen og lærte seg engelsk av i starten av tenårene (før vi lærte en del andre typer livsfilosofier og engelske ord av Sven Hazel i bøker fra samme kiosk).

Hvis du starter her, klarer du sikkert å nøste deg fram til mye gull.

Selv om du allerede skulle kunne engelsk.

Gresk magi

Det er vanskelig å bli kvitt forestillingen om at de gamle grekerne var så rasjonelle. Og denne gangen er det faktisk de kristne som har skylden.

Hva vi har bevart av greske skrifter henger i svært stor grad sammen med hva ettertiden fant det interessant å bevare. Og siden det for de fleste praktiske formål var snakk om en kristen ettertid, har vi fått se grekerne gjennom dette fanatiske filteret.

Hva innebærer så dette - i praksis?

For det første snakker vi om tider (fra 3-400-tallet og fremover drøyt 1000 år) med vekslende økonomi (fra dårlig til mindre god), uro (kriger, beleiringer, erobringer) og ulykker (som brann og jordskjelv). Det var ikke enkelt å ta vare på skrifter som ikke var mangfoldiggjort slik boktrykkerkunsten muliggjorde. Skulle man ta vare på noe som helst (også tidens tann gjorde sitt), krevde det møysommelig innsats av skrivere og en viss økonomi. Og en interesse for å skrive av.

Ikke uventet tok private biblioteker hos keisere og rikfolk, og enda mer i kirker og klostre, vare på skrifter som var av direkte interesse for kristne - som kirkefedrenes skrifter (men selv der klarte man dessverre ikke å ta vare på alt).

Videre bevarte man (ved stadige avskrifter over tusen år) de fleste kjente klassiske skuespill og litterære verker.

Og de store filosofene og leksikonene, samt en rekke vitenskapelige verker (Galen, Ptolemaios, Euklid og hans etterfølgere etc.). Rasjonell (og en del mystisk) gresk filosofi fant så sterk klangbunn i en kristen kultur, at man gjorde store anstrengelser for å ta vare på den.

Mye av dette gikk fra det kristne Bysants i Øst-Europa, via Arabia (som videreutviklet en del av det) og til Vest-Europa etter år 1000. Atskillig gikk også direkte fra Konstantinopels mange biblioteker.

Fordi bevaringsfilteret la så stor vekt på det rasjonelle og høykulturelle, ble inntrykket - særlig hos den kjente gruppen folk flest - at gresk kultur i liten grad var irrasjonell eller populærkulturell.

I realiteten skyldtes inntrykket rett og slett at man nesten ikke tok vare på det som de fleste grekere hadde av skrifter, enten vi snakker om trollformularer, magiske besvergelser eller i det hele tatt okkulte skrifter. Mye ble systematisk ødelagt (f.eks. beordret keiser Augustus 2 000 magiske skriftruller brent i år 13 f.Kr., senere hedenske og kristne keisere var ikke alltid så mye snauere), annet bare ikke kopiert.

Dermed var det nok noen som hevet litt øyenbrynene etterhvert som man gravde fram det ene etter det andre av inntil da ukjente skrifter. Noe var bevart av samlere i senantikken, annet ble tatt med av forfattere for å harselere over det. Fra 1800-tallet begynte skrifter å dukke opp fra sandbunnen og folkedypet. Etterhvert hadde man en anseelig samling.

Dette snudde opp ned på mange forskeres syn på antikken. Såpass mye at det fristet til å holde det litt skjult.

Men i våre dager lar man ingen mulighet til sensasjon gå uprøvd. Er du dermed interessert i en alternativ vinkling på gresk tenkning, finnes det dårligere anbefalinger enn The Greek Magical Papyri in Translation.

Lurer du på hvordan du skal oppnå gunst og seier?

"Ta en blodspisende gekko som er funnet på en gravpass. Ta godt fast i fremre høyre fot og skjær den av med et skarpt rør, slik at at gekkoen kan komme seg levende tilbake til sitt eget hull. Fest foten til bretten på kappen din og bruk den."

Om ikke annet kan slike tekster gi en viss antidote mot forestillingen om hvor påvirket Det nye testamentet og kirken var av datidens populærreligiøse stemninger.

Sjelden svar skyldig

For ikke å miste debatten om Svar skyldig helt av syne, etterhvert som enkelte innslag dyttes nedover på Dekodet, trenger vi en aldri så liten påminnelse for å holde den i siktelinjen.

Da er så langt ingenting bedre enn å linke til Arnfinn Pettersen som har en utmerket veiveiser i villnisset på Den Tvilsomme Humanist.

Stedet der det pågår mest debatt i øyeblikket er hos Harald her og Ars Ethica her og her. Men slikt endrer seg fort i våre dager, ikke minst når folk er tilbake fra ferier, fit for fight.

Rekker jeg det, vil jeg gi noen ytterligere kommentarer selv før påsken er omme. Akkurat nå er det litt vel mye krampe her og der etter å ha rensket og skrapt en stue med atskillige krinker og kroker for en faststøpt strietapet av de grelleste, og erstattet den med en noe mer praktisk vinyltapet.

Jobben var såpass stor, at det ikke er uten grunn at det tok over seks år fra vi flyttet inn til den ble gjort. Synes noen at jeg i enkelte sammenhenger har uttrykt meg en smule kolerisk og kortpustet i påsken, kan det nok ha sine naturlige årsaker.

23. oktober 4004 f.Kr og slik

Noen historiebøker har et litt annet skjær over seg enn andre. Blant disse kommer vi vanskelig unna James Ussher's Annals of the World fra 1650 (oversatt til engelsk i 1658) som fikk en såpass stor, for ikke å si bastant, effekt på mange generasjoner.

Dette er altså boken som kunne fortelle at verden ble skapt 23. oktober 4004 f.Kr (merk at dette er i følge den julianske kalender, men siden det handler om første søndag etter høstjevndøgn blir det dermed 21. september etter vår gregorianske kalender). Og som dermed påvirket bibellesningen i flere hundre år.

Men til tross for biskopens noe vel bokstavelige tolkning av Bibelen (for ikke å si overstadige bruk av fantasien, ettersom Bibelen ikke er spesielt ivrig på datoer eller årstall), er dette en ganske spennende historiebok. Etter en noe vel kjapp gjennomgang av historien fram til rundt år 2000 f.Kr. (når jorden ble skapt synes egentlig som en biting for ærverdige Ussher, selv om han sikkert var stolt over å ha dedusert seg fram til datoen), er de neste tusen sidene (boken var totalt på drøyt 900 i den originale engelske utgaven og slett ikke kortere i nyutgivelsen fra 2003) fylt med anekdoter og beskrivelser som viser hvoran man på 1600-tallet tenkte historie og kildekritikk.

Det oppgis løpende hvor stoffet er fra, enten vi snakker om Livius, Herodotus, Phlegon, Plutark, Arrian, Anabasis, Athaneus, Polyaneus, Strategmata, Eusebius og hva de nå heter (og hvordan de nå staves). Selv om biskopen ikke går i detalj på keisernes utskeielser (enten vi snakker om Tiberius, Caligula eller Nero), er han ikke veldig fornøyd med dem heller.

I løpet av de drøyt to tusen årene som behandles, møter vi mindre Israels historie, enn verdens, altså vel og merke middelhavsområdet. Kina er ikke nevnt, og India kun berørt i forbindelse med Aleksanders erobringer. På den annen side nevner den gode biskop heller ikke sitt kjære Irland - eller Britannia i det hele tatt.

Til gjengjeld får vi ivrige og lange beskrivelser av Nebukadnesar, Darius, Alexander og Cæsar. Ussher legger heller ikke bånd på seg når vi kommer til Tiberius og Vespasian. Eller Herodes. Og atskillige andre. Han bruker stor plass på hvordan Cæsar blir kidnappet av sjørøvere, og hans grusomme hevn.

I det hele tatt synes Ussher nesten forelsket i hundretallet før Kristus. Mens han skildrer det over nesten 300 sider (og 200-tallet f.Kr. på over 120 sider), nøyer han seg med godt under hundre på det første århundre (til tross for noen titalls på Jesus og disiplene).

Han fører verket fram til ødeleggelsen av templet i Jesuralem i år 70, med en detaljert oversikt over hvor mange som falt i hver av 26 episoder i de syv årene den jødiske krig varte (1 337 490 personer for å være nøyaktig).

Ussher synes ikke å ha blitt lest så mye blant folk flest, men styrket avgjort interessen for historie i England. Da Gibbon begynte å skrive noen generasjoner senere, kom han på mange måter til dekket bord. Han kunne glede seg over et langt mer modent og ikke minst pengesterkt marked.

Som også hadde fått noe mer sans for keiserlige pikanterier og elegante kommentarer. Eller for at Gibbon nesten så ut til å anstrengte seg litt ekstra for å sparke til Ussher favoritter. Og ikke strekke sine dateringer for langt bakover i tiden.

I dag kan det likevel virke som om Ussher er mer edruelig enn Gibbon (for ikke å si enn en av hans samtidige svenske historikere), på de områder de begge behandlet. Ihvertfall er han såpass mye kortere at det går an å lese, også i dag.

Selv om man kunne ønske seg mer sladder og sarkasmer.

Datoer

Hva kan vi så vente fremover?

Det avsløres endelig at første episode av fjerde sesongen med Doctor Who åpner på BBC 1 5. april. For de som bor i UK. Altså ikke meg.

For det andre er det nå klart at Gentle Giant-kvelden i Progkjeller er flyttet til onsdag 26. mars.

For det tredje er Keith Emersons neste plate visstnok ferdig mixet. Den skulle ha kommet i mars, men det er vel egentlig tvilsomt. Til gjengjeld blir den garantert sensasjonell. Og oversett.

Ellers er det bare vente på neste episode av Bones (om du bor i USA) 14. april, Prince Caspian (med trailer her) 2. juli, Star Trek 11 en eller annen dato (muligens i 2008) og neste Harry Potter 21. november.

For å nevne noe. Og det bare av TV-serier, musikk og filmer. Vi kommer tilbake med mer, uten her og nå å røpe dato.

Barndommen er over

Noen forfattere leser man fordi de skriver godt, sier noe om vare relasjoner og skjøre liv. Kort sagt gis ut på en av de vanlige norske bokklubbene.

Andre leser man fordi de åpner øynene.

I anledning av Arthur C. Clarkes død i dag, 91 år gammel, er tiden kommet til å hylle en person som på en helt uvanlig måte koblet tanker, teknologi og teologi. Med det siste mener jeg perspektiver på universet, visjoner om ting som ikke er sett (og kanskje aldri kan bli sett). Uten at det dermed nødvendigvis var irrasjonelt eller umulig. Eller overnaturlig. Men det handlet om De Store Spørsmål.

Some humanist og ateist (vil jeg tro) var Clarke uvanlig opptatt av religion. Han brevvekslet med C.S. Lewis om litteratur, om livet og døden. Han skrev noveller som koblet Betlehemsstjernen med Det ondes problem. Han skrev romaner om vår metafysiske fremtid, noe vi dermed ikke overraskende finner i hovedverk som Childhoods End og 2001: A Space Odyssey, sistnevnte selvsagt også kjent gjennom Kubricks klassiske film. Og om De Store Uforklarlige tingene, som i Rendevouz With Rama.

Clarke var en av de største. Det er en søkt metafor, men det forhindrer meg ikke fra å hevde at han vil fortsette å lyse som en stjerne sammen med Verne og Wells, for ikke å si Heinlein og Asimov. Og Stanislaw Lem der borte til venstre.

Siden jeg nå jobber i telekombransjen er Clarkes innsats for satellitt- og mobilkommunikasjon verdt å nevne. Han var av de få SF-forfattere som faktisk betydde noe til eller fra for utviklingen av teknologi og samfunn.

Selv om han nok aldri fant igjen gnisten fra verkene på 50-, 60-, og 70-tallet, står flere av novellene og romanene fra denne perioden som noe av det mest storslagne som er skrevet. Vi snakker i det hele tatt om en uvanlig fabulerende person, som aldri slo seg til ro med at alle svar var funnet. Eller at vi må slutte å drømme.

Ta det som enda et kompliment når jeg sier at han er av de ytterst få personer som jeg er lei for at jeg aldri fikk anledning til å stå fast i en heis med.

Spar tid og penger

Skulle du synes det er dyrt med 160 blanke kroner, for ikke å si å måtte plage deg gjennom 272 sider med angrep på nye ateister, forsvar av fornuften og et rasjonelt helhetssyn, for ikke å si at Jesus har eksistert, kan du oppnå mye av samme formål billigere og kortere med det seneste nummer av Humanist (1/2008).

Ikke minst fordi bladet i likhet med Svar skyldig ikke har til formål å bevise eller sannsynliggjøre Guds eksistens.

For en 60-lapp får du alt fra et kritisk humanistisk perspektiv på nyateismen (dette elegante og treffende uttrykket), via et intervju med en viss Davidsen, til Arnfinn Pettersens tvilsomme og (la oss legge til) tordnende slakt av Dawkins og The God Delusion. På kjøpet følger også Didrik Søderlinds vakre ros av pavens Jesus fra Nasaret . Og Arnfinns anbefaling av pavens medsammensvorne, den katolske skeptikeren Damian Thompsons seneste bok Counterknowledge.

En annen rosin i pølsa er en om mulig enda større slakt av den horrible og helsefarlige boken og DVD'en The Secret, enn av Dawkins. Den lengste artikkelen i bladet er en flott analyse av et urovekkende og forfeilet forsøk på å forsone frontkjempere som slåss på hver sin side under krigen, i et oppgjør med Arvid Brynes Vi sloss for Norge.

Muligens er det for balansens skyld at Levi Fragell får slå et nytt slag for religionskritikken - heldigvis uten å trekke frem som forbilde sine harselerende foredrag som vakte så stor applaus i studentersamfunnene på 70- og 80-tallet (de utelates ihvertfall ikke fordi jeg og enkelte venner dengang satt og undret oss over en demagogi som ga oss enda flere grunner til ikke å bli sekulærhumanister - appellene oppnådde nok formålet, og vel så det, hos atskillige andre).

Samtidig som han nok peker på en viss svakhet i den organiserte humanismen når han mot slutten savner svar på hvordan den skal overleve den dagen det "ikke lenger finnes en fanatisk religiøs fundamentalist igjen på jorden" (en utopi jeg velger å tolke i beste mening, som et ønsket resultat av en demokratisk debatt og utvikling tuftet på redelige midler).

Som enda en balanserende bonus, slipper du forøvrig stort sett unna slike sære skeptikere som ikke ser at har man først rasjonelle grunner til å avvise noen mirakler, må man automatisk avvise alle.

Fanatiker

Og hvis noen lurer på om jeg er helt fanatisk, etter å ha lest om alle disse teologene og gudsbevisene, er svaret at ja, det er jeg.

Dermed er det bare å slenge seg med på Egmonts Hall of Fame-serie, der foreløpig seneste bind, det sjette med Don Rosa, ankom postkassen i dag.

Vi er nå kommet til rundt 1994 og fortellingene tar virkelig av. Ikke minst med Kong Krøsus skatt og Columbuskartene. For å si det rett ut: Hoi.

En enkel deduktiv argumentasjon (for ikke å si en induktiv) vil fort konkludere med at det ergo blir enda mindre blogging og kommentering enn jeg ellers hadde lagt opp til i denne påsken.

Teolog som tenker

Overskriften er langt fra så sensasjonell som enkelte vil ha det til. Tvert i mot er det sjelden jeg møter noen som tenker mer enn teologer. Men Mike Higton tenker også rett og slett interessante tanker, noe som nok ikke helt gjelder for alle teologer jeg kjenner (sorry to say).

Og han skriver interessante bøker.

Hans blog er dermed lagt inn i mine lenker (takk til Harald, som tipset om dette for noen uker siden).

Nå er det vel ikke til å komme fra at han og jeg ikke ser likt på alt. Vi er sikkert dundrende uenige om mangt. Ikke minst har jeg mine tvil om hans holdning til Brain Salad Surgery. Men når det kommer til Dawkins slår vi lett våre pjoltere sammen, som Knut Nærum sikkert ville sagt det i sin neste roman.

Er du interessert i en vaskeekte teologs tanker om Dawkins sin teologiske tomhet, kan det ikke skade å merke seg Mike. Eller om livet, universet og det meste.

Ateokratiets arroganse

Det pågår en debatt i Aftenposten for tiden om den såkalte sekulære ekstremismen.

Dette er stort spørsmål med mange sider - og mange innlegg. Det er nok å gå svært langt å hevde at Norge kan beskrives som en sekulær stat som mobber religiøse og tvinger dem til å handle mot sin overbevisning. Selv om ensidighet og tendenser til mobbing i media ikke er det som best støtter en offentlig samtale på tvers av livssyn. Og dermed kan bidra til å påvirke opinioner.

Etterhvert har stadig flere sluppet til med tildels krasse kommentarer til Mohammad Usman Ranas kronikk, som da også på flere punkter satte ting vel mye på spissen. Det synes til og med som om den massive kritikken kan ha ført til at det er blitt vanskelig å få inn innlegg som argumenterer mot de verste tilsvarene (som man forstår er jeg selv nettopp blitt refusert).

Om ikke annet, viser denne debatten at vi har å gjøre med tilspissede fronter og fobier, og der det er lett å snakke forbi hverandre. Og fort gjort å bli ivrig og irrasjonell.

Det ser vi ikke minst av et innlegg på lørdag 15.03., der Svein Ringstad tar den helt ut. Som altså foranlediget litt skriving fra min side. Her kommer en lettere bearbeidet versjon av hva Aftenposten i sin visdom og plassmangel refuserte:

Iveren er nok langt større enn forstanden når Svein Ringstad skriver at ”Demokrati kan vi først få når folk tar inn over seg at vi ikke er Guds skaperverk”. Selv om han og jeg nok er like klare motstandere av teokrati, er tanken om at demokrati krever at vi slutter med gudstro, like feil som den er farlig.

Utopien om religionsløse samfunn kan også kobles til noen av de grusomste regimer i historien. Samtidig som troen på at vi er Guds skaperverk, var viktig for det moderne demokrati. Det er ikke tilfeldig at den amerikanske uavhengighetserklæringen sier at alle ”har fått visse umistelige rettigheter av sin skaper, og retten til liv, frihet og streben etter lykke er blant disse”.

Ringstad hevder også at en ”løsning på våre utfordringer må bygge på fakta og ikke på fiksjon”. Også dette underminerer hans eget prosjekt. Demokrati bygger ikke på det man normalt kaller ”fakta”. I stedet handler dette om en – noen ganger religiøst begrunnet - tro på likeverd og alle bør få bidra politisk. Som Chesterton påpekte er det nok litt mer slik at hvis vi ikke alle er skapt like, er vi i hvert fall evolvert ulike.

Uansett bør nok Ringstad selv bygge på fakta. For det er heller ikke slik at alle religiøse tekster er ”nedskrevet hundrevis av år etter at noe skal ha skjedd”. En liten sjekk viser flere av brevene i Det nye testamentet er nedskrevet under to tiår etter Jesus, og siterer enda eldre stoff. Og evangeliene er skrevet mens folk som fortsatt kjente Jesus kan ha vært i live.

La oss uansett om vi skulle være enige eller uenige i noen religiøse tekster, ha et fromt håp om at kampen mot teokrati ikke ender i noe ateokrati.

Zeitgeist, zapping og slik

Hvis noen lurer på hvorfor jeg har skrevet så lite her i det siste, er forklaringen at det har vært andre ting i tankene.

Et av de mest pussige tegn i tiden er at det visstnok er en Zeitgeist-dag på gang 15. mars. Det er ingen dårlig investering å sette en femmer på at det er et utslag av tidsånden. Og ikke en skjult hyllest til Brutus.

I det hele tatt er det et godt spørsmål hvordan denne type tøv om Jesus og konspirasjoner i det hele tatt kan oppfattes som troverdige. Eller bli den "mest sette film på Google video".

Kanskje har det noe å gjøre med at vi lever i en kultur som ikke direkte imponerer med det som på fint kalles for argumentsjekk eller attention span? En zappekultur som fyker fra den ene sensasjonen til den andre? Som roper om konspirasjoner det ene minuttet og synker blidt ned i sofaen det andre med neste konspirasjonsbok i hånden. Eller med Youtube pludrende ut av PC'en.

I det hele tatt kan vi sikkert surmule ganske lenge om dette.

Men det antyder nok noe at det hittil ikke er bedt om Stortingshøringer om så sensasjonelle og skremmende påstander som i Zeitgeist.

Enkelte må ha ant at noen kilo dekodinger var etterlyst av Skepsis.

Umulig musikal?

Skulle du mangle planer for kvelden, finnes det verre ting enn å ta en tur innom Arthedain, Norges Tolkienforening, kl. 18:00. på Blindern i dag.

Denne gang handler det om noe som flere av oss trodde ville være umulig (ihvertfall innen normale økonomiske - for ikke å si fysiske - rammer), rett og slett musikalversjonen av Ringenes Herre.

Vi sakser fra kveldens program:

Vi vil prøve å gi et inntrykk av denne produksjonen basert på den informasjonen vi har tilgjengelig. Arthedain har også til hensikt å arrangere en egen London-tur for å se musikalen, og dette vil vi planlegge nærmere på møtet.

Blir ikke det eventyrlig nok, kan vi også sakse fra reisebeskrivelsen til lokalene, der det eneste som ser ut til å mangle er en snarvei gjennom Morias miner etter sopp:

Møtet finner som vanlig sted i våre lokaler i Niels Henrik Abels Hus (matematikkbygningen) på Universitetet på Blindern. Dette er høyblokken som ligger mellom to mindre blokker på platået på den ene siden av selve Universitetsplassen, altså forbi fontenen og til venstre hvis du kommer gående ned fra trikkeholdeplassen ved P.A. Munchs Hus på øvre del av Blindern, der vi hadde møtene våre tidligere. I forhold til Frederikke (der butikkene og spisestedene er) ligger altså Abels hus på motsatt side av plassen.

Når du har funnet bygningen, tar du heisen opp til 10. etasje. Gå til høyre når du kommer ut av heisen. Hvis døren inn til instituttet er åpen, går du igjen til høyre og følger gangen ned til den ender i et pauserom. Arthedain-møtet er på seminarrommet som er døren til venstre når du kommer inn i pauserommet. Hvis du kommer ut av heisen og oppdager at døren inn til gangen er låst, kan du ringe følgende telefonnumre: 92 65 85 49 (Andrew) eller 92 40 49 25 (Kaj), så kommer det noen og låser opp.

Vanligvis varer slike møter til rundt 20:30. Etterpå blir det normalt mulighet til å forsette samtaler over pizza på et eller annet spisested i Oslo sentrum.

Ellers er det tryggest å vise til foreningens nettsider for nærmere informasjon om andre møter, arrangementer og annet stoff med tilknytning til Tolkien.

Så er spørsmålet hvem som først lager en musikal over reisebeskrivelsen.

Mappa mi

Tilbake til vårt regulære program.

Min yndlingsokkultist, selveste Alan Moore, er ute med en ny genistrek. Denne gangen står Northhamptons sky shaman bak det tredje bind i serien om de helt uvanlige gentlemennene, som altså også periodevis omfatter en og annen dame.

Settingen nærmer seg vår egen tid, mer bestemt en etterkrigstid i stor grad basert på Orwells 1984. Den historiske utvikling er med andre ord noe annerledes enn vi er vant til. Men som kjent er mye som vi oppfatter som litteratur realiteter i alternative universer, enten vi snakker om James Fenimore Cooper, H.G. Wells eller Lovecraft. Allusjonene ligger rett og slett i kø, når de ikke gjemmer seg i kjellere som sjelden er dype nok.

Moore utnytter som vanlig sin omfangsrike palett av virkemidler, med vrier både på historie og myter, for ikke å si tegneseriesjangere. Alt er med andre ord helt normalt i Moore sin slett ikke så normale fortellerkunst.

Det hele er rett og slett ganske så ekstraordinært. Du finner atskillige smakebiter her, men ikke tjuvkikk for mye.

Og husk for all del å skaffe første og andre serie først (det er ikke fullt så farlig med filmen).

Selv om de fortellermessig er mer tradisjonelle tegneseriehåndverk, er manus i liten grad av denne verden.

Men så er det da også lenge siden Alan Moore hadde så mange ben der.

Flotte tanker

Etter forrige hjertesukk gjør det godt å lese anmeldere som det nok i større grad virker som har lest boka.

Og som til og med følger opp med en ganske grundig vurdering av en bildetekst (man er da ikke teolog for ingen ting) i Fri Tankes anmeldelse

Som ofte langt mer enn strøtanker, Harald.
Takker, bukker og hyller.

Frie tanker

Herved fortsetter den uhøytidelige utdypningen av mine tanker om min egen bok om Dawkins sin bok om Gud, og en av anmeldelsene den (altså min bok) har fått. Pust.

Man kan tenke seg enklere oppgaver enn å tolke rett noen man ikke er spesielt enig med på det man oppfatter som viktige områder. Jeg har noe erfaring med dette, siden jeg i perioder ikke leser annet enn bøker som står omtrent for det stikk motsatte.

Dermed blir det dobbelt vanskelig å yte rettferdighet til en anmeldelse skrevet av en person man er uenig med, av en bok denne personen er uenig i. Spesielt når det er en selv som har skrevet boken. Det kommer kort sagt sjelden noe godt ut av å anmelde andres anmeldelser av ens egne bøker.

Det er altså bare å slå fast allerede i starten at dette blogginnlegget bare kan føre galt avsted. Vi får heller ta det igjen i noen senere.

La oss likevel starte med et enkelt bilde. Noen skriver et ganske så bevisst provoserende oppgjør eller fem om gudstro som en vrangforestilling, om religion som noe som forgifter alt, om at gud ikke er stor osv. De oppgir sine grunner fra A til P.

Så våger noen seg frempå med et svar på dette. Det understrekes at boka ikke forsøker seg på å bevise det motsatte av oppgjørsbøkene, men å vise at deres argumenter svikter - og å mane til en roligere tone i livssynsdebatten.

Argument A, B og så videre vurderes (selv om nok G og L behandles i snaueste laget) frem til P. Etter mye om og men er konklusjonen at disse argumentene ikke holder. Det henvises til og med til argumenter i motsatt retning, som oppgjørsbøkene ikke behandler, og som også - eller enda mer - underminerer deres sak. Det understrekes til og med at det er viktig å vurdere livssyn, legge fram gode grunner for dem og gjøre seg noen sammenligninger. Noen slike gjøres til og med. Vips har man en bok på 272 ganske tettskrevne sider.

Så kommer en anmelder som er uenig i ståstedet til svarboka. Likevel roses den for å ha gjort et godt stykke arbeid med å avvise mye av påstandene om at religion er en vrangforestilling.

Men så hevdes at svarboka svikter på det helt fundamentale. Hva er så det? Jo, noe den ikke satte seg fore å gjøre - å sannsynliggjøre Guds eksistens. Boka kommer altså til kort i en oppgave den ikke har tatt på seg. Den bommer på et mål den ikke skyter på.

Det hevdes til og med at svarboka sier at det ikke er nødvendig å gi noen grunner for Guds eksistens i det hele tatt. Samtidig som den faktisk argumenterer ut fra et ståsted.

Så kommer det fram at det forsåvidt ikke er så viktig med argumentene A til P i det hele tatt. For ateister trenger rett og slett ikke å komme med noen argumenter. Det er de gudstroende som har all bevisbyrden. Og siden svarboka har bevist nada positivt om Guds eksistens, står saken som før. Selv om argumentene mot Gud kanskje ikke lenger synes så imponerende.

Denne lettere subjektive fremstillingen beviser vel ikke annet enn at jeg selv må ha feillest Even Grans anmeldelse av Svar skyldig. Eller feillest min egen bok.

Men det hele gjør meg egentlig mer nysgjerrig enn adrenalinsint. Hva ligger bak denne type vinklinger som i Fri Tanke?

Slik jeg - også litt enkelt - oppfatter dette, er en forklaring at det handler om interesser eller (hvis man først er i metaforhjørnet) om kjepphester. Even er opptatt av spørsmålet om Guds eksistens. Dermed saumfarer han min bok etter slike argumenter. Han leser den dessuten litt fort, med spesiell fokus på kapitlet om Dawkins. Han overser dermed flere av mine poenger, ikke bare de som står i fotnotene. Han ser ikke klare forbehold og avgrensninger. Han blander sammen det faktum at jeg argumenterer fra et ståsted med at jeg dermed ikke er åpen for motargumenter.

Det gjør sikkert ikke saken bedre at det følger fem års garanti med at han har forsøkt å diskutere spørsmålet med gudstroende som vrir seg unna denne type debatter. Og dermed har skapt en solid bakgrunn for en oppfatning om at man verken vil eller kan.

Resultatet er en tankevekkende anmeldelse, men jeg opplever ikke at den er av hva min bok handler om.

Skulle jeg skrevet en bok som direkte tok opp spørsmålet om Guds eksistens, ville det vært en helt annen bok. Ikke minst ville den gjort det klart at det var målet, slik at den om ikke annet ihvertfall kunne stille seg mer lagelig til for slike hugg. Muligens kommer det en slik, men ikke i år.

I mens nøyer jeg meg som lovet med et lite spor etter Gud til (vi snakker altså ikke om bevis, men om måter å diskutere Guds eksistens), eller egentlig et ganske stort. Vi tenker altså på universet. Argumentet er til og med omtalt i Svar skyldig.

1: Alt som begynner å eksistere har en årsak utenfor seg selv
2: Universet (tiderommet) begynte å eksistere
3: Universet har en årsak utenfor tid og rom - stor nok til å frembringe alt dette

Igjen en mer tricky oppgave å finne fem feil ved enn man kanskje tror ved første øyekast. Og igjen er det mulig i stedet å se det som en anledning til å tenke over om det er noe fornuft i argumentet. Antyder det at det kan finnes en Gud, eller bare at våre tanker ikke er tilpasset dette universet, siden de kan lede tankene i retning av noe så umulig som Gud?

Så er det bare å fylge videre med i denne framhaldsbloggen. For no vert det spanande.

Snart sesong 4

Skulle det være noen priviligerte der ute med tilgang til BBC1, er det på tide å begynne å sjekke TV-programmene, EPG'en eller hva du måtte ha for hånden.

Tidsreiser er imidlertid juks.

Selv om BBC her har holdt kortene tett til brystet en stund, kan det nå ikke være mange ukene før sesong 4 starter, med episoden Partners in Crime.

Vi andre må vente på DVD-boksen til november. Ihvertfall hvis vi er sta nok til ikke å kjøpe enkeltepisoder.

Verdibørs og katedral

Siden Svar Skyldig nå er anmeldt i Fri Tanke, og debattert på Verdibørsen (ca. fra midt i programmet for 8. mars), er det ikke helt fritt for at det klør litt i tastefingrene (ikke at det er så sjelden, uansett).

Legger vi til en oppfordring fra Even Gran fra fritanke.no etter vår hyggelige radiodebatt om å utdype noe av dette, er det ikke til å komme fra at det kan bli ett og annet mer eller mindre friskt innlegg - spredt over noen dager.

La meg lære av Even og starte med det positive. Både i anmeldelsen (her er en link til pdf-versjonen av bladet) og på Verdibørsen, er Even ganske så raus med ros (mange takk!) av boka.

Med et par - verken helt uvesentlige eller korte - unntak (han skal på sin side ha ros for ikke å legge noe i mellom når han reagerer på ting).

La oss først nevne noe av rosen:

Alister McGrath har skrevet en ganske tynn bok ["The Dawkins Delusion"] som konsentrerer seg om å imøtegå de mest sentrale påstandene i The God Delusion. Den kjente kristne skeptikeren Bjørn Are Davidsen har skrevet en tykkere bok som tar for seg stort sett alt av det McGrath omtaler, og mye mer. Hovedvekten i denne bokomtalen vil derfor ligge på sistnevnte. Men hensikten for begge er å forsvare det kristne trossystemet mot angrepene fra Dawkins og andre "nyateister". Begge bøkene er provoserende, tankevekkende og godt skrevet. De anbefales herved til alle, spesielt til ateister som trenger noe å bryne seg på. Skal jeg anbefale én av dem, må det bli den mer innholdsrike boka til Davidsen.

Men Davidsen svikter altså på det som Even ser som det mest sentrale.

Davidsen og McGrath kommer som nevnt med mange vektige innvendinger mot Dawkins. Denne bokomtalen skal imidlertid dreie seg om det helt sentrale poenget både for Dawkins og de fleste andre ateister: Finnes det en gud i virkeligheten?

Og her kommer vi altså til kort. Veldig til kort.

Jeg tror ikke McGrath og Davidsen ville ha blitt noe særlig overbevist av disse argumentene hvis tema var noe annet enn nettopp ”Gud”. De to opererer dermed med doble standarder. Vanlige regler for argumentasjon og logikk gjelder ikke her. Gjennomgående starter de med konklusjonen (gud), gjør et stort nummer ut av alt som støtter hypotesen, og ser bort fra alt det andre. Dette kalles etterrasjonalisering og er ikke spesielt velansett som vitenskapelig metode. Davidsen er vanligvis nådeløs når andre prøver seg på det samme.

Siden Even på dette området er så nådeløs, hører det nok med å gi noen parerende støt tilbake. Og nådeløse som vi selv vanligvis er, og ikke bare når noen prøver seg på etterrasjonalisering, starter vi med å se på om anmeldelsen har forstått hovedpoenger hos Davidsen (og - vil jeg anta - McGrath) når det kommer til spørsmålet om Guds eksistens. Slik jeg oppfatter dette, er nok Even på mange steder offer for en serie ganske klassiske feillesninger (muligens kan noe av dette selvsagt skyldes at teksten min ikke godt nok tydeliggjør hva jeg ikke mener).

Blant dette er at jeg ikke starter med noen konklusjoner, når det gjelder Gud. Det er et gjennomgående poeng i boka at vi må sammenligne forståelser av virkeligheten - ikke nøye oss med å forutsette.

Spørsmålet om Gud kan finnes, kan vurderes ved ulike typer argumenter (som det kosmologiske argument som ikke forutsetter Gud, men forsøksvis argumenterer seg i retning av noe slik) og ut fra det man litt enkelt kan kalle for hypoteser (er det - som Dawkins nevner - og jeg går enda mer inn på i boka, forskjell på en verden med og uten Gud?).

En ting som er viktig å løfte fram (både fordi det ofte misforstås og fordi Even ser på det som et sentralt ateistisk argument), er hva det innebærer når radarparet McGrath/Davidsen ikke helt aksepterer at det er den gudstroende som har hele "bevisbyrden". Som sivilingeniør i IT-bransjen er det ikke til å unngå at dette dermed blir tre punkter (her er det bare å se for seg foiler og tabeller).

For det første betyr dette ikke at det er ingen som har bevisbyrden. Selv om man skulle støtte at det er "kunnskapsteoretisk rasjonelt å inkludere troen på Gud i sitt utgangspunkt" (for å sitere den analytiske filosofen Alvin Plantinga), betyr ikke det at troen på Gud dermed automatisk er sann.

For det andre er dette ikke en annen måte å si at siden det kristne utgangspunktet (altså at Gud finnes) er et ahem... utgangspunkt, kan man bare glemme alternativer som et ateistisk orientert utgangspunkt.

Alle utgangspunkter (også de med en viss utbredelse, f.eks. blant noen milliarder mennesker), er verdt noen blikk, men det betyr ikke at de automatisk er riktige - eller nøytrale. Men bevisbyrde kan ikke teoretiseres vekk fra bakgrunnsinformasjon, kulturelt opplevd troverdighet og intuisjoner (selv Dawkins er opptatt av at det tradisjonelle og intuitive (altså "nøytrale?") utgangspunktet er å tro at naturen er skapt, at visse ting er "designoider" - gir inntrykk av å være designet, noe som gjør det maktpåliggende for ham i mange bøker å argumentere for sitt eget syn).

Påstander om eksistens er i det hele tatt svært ulike - det er ikke gitt at bevisbyrden ligger på den som påstår at noe eksisterer. Mange vil nok oppfatte det annerledes med påstander om at det er en sjøorm i Loch Ness, enn om at det er fisk der. For noen er gudstro intuitivt selvinnlysende, for andre er det tåpelig tøys.

Likevel må også utbredte og (kunnskapsteoristisk sett) berettigede oppfatninger rett og slett argumenteres for, spesielt når man møter noen med andre syn. Det er derfor jeg i sammenhengen som Even siterer kritisk, også understreker at "Det betyr ikke at Plantinga mener man kan la være å argumentere for gudstro. Han har selv brukt mye plass i mange bøker på det."

For det tredje betyr dette at gudstroende faktisk har en bevisbyrde. På samme måte som ateister. Selv om "ateismen" strengt tatt ikke er noe livssyn, er et livsperspektiv uten Gud ofte koblet til et eller annet mer eller mindre bevisst livssyn (på samme måte som gudstroende kan være mer eller mindre bevisste). Og for å velge livssyn rasjonelt må man rett og slett vurdere alternative helhetsoppfatninger - i forhold til hverandre.

Det er i et hele tatt grunn til å være lettere nysgjerrig på hvem som har bevisbyrden i metadiskusjoner om hvem som har bevisbyrden.

La oss likevel litt enkelt lande på at alle syn på livet har utfordringer - og må argumentere for seg i forhold til andre. Spørsmålet er dermed hvilket som har de færreste utfordringene, eller de minst grunnleggende (her værer man selvsagt også atskillig potensiale for diskusjonsrunder). Eller de som vi i størst grad kan leve sånn noenlunde greit med.

Men før vi ser mer på akkurat det - og kommenterer anmeldelsen mer i detalj (om en dag eller tre) - kan vi også kikke på om det finnes gode grunner til å tro på Gud, slik Even etterlyser. Uten at man nødvendigvis trenger å lese noen tusen sider filosofisk faglitteratur som han forståelig nok sukker litt over på Verdibørsen.

Her kunne vi begynt mange steder, med svært ulike grunner (eksistensielle, emosjonelle, filosofiske...) til å vurdere om det er sannsynlig at vi lever i en virkelighet med en Gud.

Men kanskje vi rett og slett skal starte med et "gudsbevis", siden dette jo er umulig og det dermed er så irriterende når vi støter på noen. Selv Thomas Aquinas snakker om veier til Gud, og ikke bevis.

For å strekke tanken litt skal vi dermed antyde et enkelt argument som peker i retning av gudstro (ikke nødvendigvis kristen) i hvert av disse innleggene. Er man i modus for å finne fem feil, gjør man selvsagt det. Men det mer spennende spørsmålet er om det er mulig å se fornuft i noen av disse. Eller en samlet tendens til konvergens i retning av en teistisk livsforståelse.

Her kommer det første, som er litt mer tricky enn det kanskje kan synes, også eksistensielt (det er nok derfor også dette dessverre for de som ønsker enkle argumenter er diskutert på atskillige sider i atskillige bøker).

1: Absolutt moral finnes
2: For at absolutt moral skal finnes, må det eksistere en Gud
3: Gud finnes

For å underminere dette, må man altså enten avvise 1 eller 2. Gyver man løs på 1, er spørsmålet om man er villig til å leve med (forhåpentligvis kun de teoretiske) konsekvensene av dette. Gyver man løs på 2, er jeg enda mer nysgjerrig.

Fortsettelse følger. Og atskillige runder med svar på kommentarer.

Tribute treasure

Kanskje av interesse for interesserte?

Selv falt jeg vel særlig for spor 3 på side 2.

Selv om originalen er enda bedre.

Påsken enda nærmere

Det bygger seg opp til årets mediapåske.

Og hva er ikke da mer sensasjonelt og nyskapende enn (hold deg fast) enn latterliggjøring av religiøse. Hva blir det neste?

Først ute i denne omgang er Bill Maher med dokumentaren (ihvertfall sjangermessig) Religulous "the title of the film is a portmanteau derived from the words "religion" and "ridiculous", implying the satirical nature of the documentary that is meant to mock the concept of religion and the problems it brings about".

Heldigvis finnes det treffende kommentarer til et intervju med filmskaperen.

It doesn't help to win people over when you call them dumb. It actually polarizes them even more. Thank you for widening the gap, Bill Maher.

To qualify the destructive nature of religion, it is destructive at worst, replaceable at best.

Yes, naturalistic thinkers should end their "silence," but that doesn't mean they must be loud and insulting. That's awfully American, and it does no good.

I don't like people such as Bill Maher speaking on my behalf. It actually makes me self-conscious about being non-religious, because I'm afraid people will think I'm just as uncompromising and arrogant as people like Bill Maher or that Mickipedia girl. They're just divisive and make naturalistic thought misunderstood as elitist, when in fact you don't have to be a blathering sarcastic patronizing shithead to be a naturalist.

Selv om filmen anstrenger seg noen kilojoul for å forsterke fordommer også på dette området, er det ingen grunn til å latterliggjøre siste uttalelse.

Det går mot påske

Og dermed er det bare å vente på årets mediasensasjoner knyttet til høytiden.

Denne gangen er det Aftenposten som muligens har vært for mye på reportasjer til plantasjer i Østlandsområdet.

Jødenes store leder, profeten Moses, var ruset på psykedeliske stoffer da han trodde han mottok de ti bud. Slike stoffer var i vanlig bruk i jødiske ritualer, hevder en israelsk forsker.

Mistanken om at dette ikke var verken helt nytt, eller helt seneste forskning, dukket fort opp. Og, jo, da viser seg at det igjen er psykologen Benny Shanon som er på fære. Altså ikke historikeren, bibelforskeren eller arkeologen.

Vi snakker rett og slett om en moderne utgave av psykedeliaprofeten Timothy Leary. Selv om han ikke er helt uhildet politisk, er det nok tillatt å sitere Stephen Plaut:

Thursday, November 24, 2005
Posted 11/24/2005 10:03:00 AM

1. The Timothy Leary of the Hebrew University

Allow us to introduce you to Professor Benny Shanon, professor of cognitive psychology at the Hebrew University (see here). While having once been a serious psychologist with a distinguished academic record, since 1997 the good professor has spent most of his energy on promoting psychedelic drug use, and doing a bit more than dabble in getting high himself.

Haaretz weekend magazine Nov 25, 05 devotes a long piece to the professor. Seems that he discovered a cousin of LSD used by South American Indians, named Ayahuasca while trekking about Ecuador and Brazil in 1993. He dropped acid, er- I mean Avahuasca, more than a hundred times. He was chairman of the psychology department at the Hebrew University at the time.

He advocates use of psychedelic drugs and insists that their use is simply not well known in the West. I guess he has never been to my high school in Philadelphia nor to the parks near the Berkeley campus. Shanon does not believe in the subconscious and insists that anyone can learn all there is to know about their psyche if they trip out on dope enough.

Et utsnitt av hans "forskning" finner vi forøvrig her. Ikke overraskende lener han seg til psykedelias anegalleri, enten vi snakker om Allegro, Castaneda eller Leary.

Det største mysteriet er nok hvorfor Aftenposten ikke googlet gutten. På tide med urinprøver i Posthuset?

Richard Dawkins går av

Ingen stor og dramatisk nyhet, kun at han nå fratrer sin relativt lette professorstilling i "popularisering av vitenskap", ikke sine skriverier, foredrag og TV-serier.

Bede har mer, ikke minst passende spisse kommentarer om mulige kandidater som hans etterfølger. Og hvem det faktisk blir.

Maria ikke lenger jomfru

Det er flere aviser som melder dette, etter at den store nyheten om en ny bibeloversettelse har sprukket. I det hele tatt er sensasjonenes tid ikke forbi.

Det er imidlertid ikke uventet at enkelte mer tabloide media som Nettavisen kan berette at det er

Store endringer i ny oversettelse av Det gamle testamente.
Bibelselskapet i Oslo jobber for tiden med en ny oversettelse av Det gamle testamente (GT), og flere vers vil bli kraftig endret, skriver Aftenposten.

En av endringene blir at profeten Jesaja ikke sier at Jesus blir født av en jomfru. I den norske utgaven av GT fra 1987 heter det:

« Se, en jomfru skal bli med barn; hun skal føde en sønn og gi ham navnet Immanuel.»

Nå blir dette dermed endret fordi den gamle oversettelsen er unøyaktig.

- Det hebraiske ordet almah betegner en ung kvinne som ikke har fått barn, men det sier ikke noe om at hun er ugift eller jomfru, sier Hans-Olav Mørk, prosjektleder for oversetterarbeidet i Bibelselskapet, til Aftenposten.

Dette er en gjenganger i diskusjonsfora når noen vil fortelle hvor manipulerende de kristne er. Tanken er da at evangelisten Matteus lurte oss, han visste sannelig bedre da han skrev sitt første kapittel.

At denne oversettelsen faktisk var den vanlige greske av Jesaja 7,14 i Det gamle testamentet et par hundre år før noen fant på å skrive Det nye, kommer noe mer sjelden frem. Det er heller ikke så mange som stormer ned dørene for å nevne i forbifarten at de som brukte oversettelsen selv var jøder, og hadde en viss kjennskap til hvordan ordene kunne oppfattes, både på hebraisk og gresk.

Det skal i det hele tatt godt gjøres å finne eksempler fra Det gamle testamentet, eller andre tekster, på at Almah i praksis er noe annet enn jomfru. Selv om det rent faktisk betyr ung kvinne, som har nådd puberteten, men fortsatt står under beskyttelse av sin familie. Noe som sikkert var ganske lurt i enkelte perioder.

Men som så mye annet blir dette fort en symbolsak. Ikke bare for en mediaverden som synes å mene at det i 2008 er en selgende overskrift å være skeptisk til jomfrufødsler. Det fungerer rett og slett vel så mye som et tegn på at oversettere av Bibelen kan forsøke å være ærlige.

Selv om de kan komme til å angre på det hvis de er jomfruer på nettet.

ehrm host host

Dette kan sikkert oppfattes som en generell kommentar til verdens dårskap. Hadde jeg vært en smule friskere de seneste dagene, ville det nok blitt enda mer utfyllende.