Nephili-hvaforno - Gudene fra rommet

Siden engler har vært et aktuelt tema i år, og julehøytiden er en anledning for mer ettertanke om slike fenomener, anbefales det seneste nummeret av Humanist. Nærmere bestemt artikkelen om nefilim og alt dets vesen (hva nå det måtte være).

Bladet (som du finner på Narvesen, om du er god til å lete) har også interessante vurderinger av religionsfrihet og bruk av slør, for ikke å si om den amerikanske forfatteren Cormac Mccarthys dommedagsscenarier.

Skulle du være interessert i nyateisten Hitchen, kan du også lese en - for å si det slik - tankevekkende bokanmeldelse, selv om tankene som vekkes fort kan gå i motsatt retning av anmelderens.

Om Nefilim-artikkelen ikke direkte berører årets engledebatter, eller i og for seg julehøytiden, handler artikkelen i det minste om noe som er omtalt i Bibelen. Det hele er opprinnelig basert på dette foredraget fra Kjettersk kjeller i juni i år.

Siden det er undertegnede som har forfattet stykket Nephili-hvaforno - Gudene fra rommet, som rikt illustrert dekker drøyt 20 sider i nummer 4/2007, kommer anbefalingen fra hjertet.

Blant rettene som trakteres er det sentrale spørsmålet om vi er genemanipulert av antikke astronauter. Vi rekker også noen turer innom populærkulturens interesse for Lovecrafts gamle guder og romskip i Esekiel 1. Det blir ellers skjelt både til hebraisk og Raels ateistiske religion.

Kort sagt, garantert en avveksling fra hva du ellers leser for tiden.

Skjedde det i de dager?

En litt trist nyhet i jula var at den siste jesuitt i Norge i nyere tid (etter at dette igjen ble tillatt i 1956 etter reformasjonstidens forbud), Gustav Teres er død.

Ettersom dette er mann som mer enn noen har vært opptatt av forholdet mellom Bibelen og astronomien, ikke minst med en svært interessant bok om dette, burde han nok fått en viss omtale i norske media i forbindelse med julehøytiden. Som det nå er, fikk jeg først vite dette i en mail fra Sigurd Hareide.

Ikke minst griper enkelte av oss seg i å savne Teres når vi ser hva Aftenposten og Kullerud fikk ut av stoffet.

Det skjedde neppe i de dager...Juleevangeliet kan ikke bekreftes av andre historiske kilder. Opplysningene om konkrete hendelser er motsetningsfulle.

Dette er ikke direkte nyheter for de som har lest avisene ved juletider de seneste par tiårene. Men det er alltid nyttig å se hva som ikke nevnes på dette området.

Det er ikke annet å vente enn at Kullerud kontakter Halvor Moxnes fremfor f.eks. Oskar Skarsaune. Moxnes er en svært oppegående Jesus-forsker, men han er som han sier i artikkelen mer opptatt av det "litterære" enn det historiske. Da er det nok også fare for at han kan hoppe over et og annen poeng rundt det historiske.

Ikke minst er det interessant at oppslaget i Aftenposten ikke nevner at keiser August lot arrangere en folketelling i år 8 f.Kr. og at denne rimelig godt passer med konstellasjonen Jupiter og Saturn i år 7 f.Kr. . Dette er da også den mest vanlige og ihvertfall spektakulære forklaringen på "stjernen". At dette ikke engang omtales, antyder nok at Kullerud kunne jobbet noen minutter til med stoffet.

Og så er det talende at artikkelen verken nevner Teres eller andre mer utførlige skriverier som finnes på norsk. Ikke engang for å korrigere deres eventuelle bombasterier og bommerter.

Uten å gå god for alle sider ved innholdet, kan dermed anbefales en tur til biblioteket og låne et par bøker i romjulen.

Vi snakker da om Betlehemsstjernen - hva var det som hendte? av Konradin Ferrarri D'Occhieopo (Universitetsforlaget, 1983) og Når ble Jesus født? av Olav Albert Christiophersen i P2-akademiet - K (en samling av foredrag utgitt av NRK, 1998).

Skulle noen ha lyst til å lese enda mer om dette, kan henvises til noen som kanskje er litt vel ivrige, men ikke mindre interessante her og her (med linker til andre ivrige som linker til mer).

Det er mulig at Moxnes har rett fremfor disse mer eller mindre agendaorienterte linkene, men skal man lage et virkelig bra juleoppslag, bør nok en journalist være mer gavmild med analyser og argumenter for ikke også å fremstå som for agendaorientert.

Siden jeg ikke selv er fullstendig fremmed for å ri kjepphester, med og uten kokosnøtter, er det ihvertfall noe kjent ved lyden i bakgrunnen av Aftenpostens oppslag.

Zeitgeist i juletider

Enkelte filmer går som en farsott over verden.

Nei, vi snakker ikke om Det gyldne kompasset, eller Arn, men rett og slett om enda et av disse forsøkene på å bevise at Jesus aldri har eksistert.

Han er bare et oppkok av eldre mytologi, solsymboler og skrifttegn. Hvordan kan man forklare at israelittene danset rundt gullkalven, uten å se sammenhengen med dyrkingen av stjernebildet Tyren? Og hvorfor blåste de også i bukkehorn?

Dessuten hadde jo Jesus like mange disipler som det er stjernetegn.

Når Zeitgeist i tillegg bedriver kunststykket å hevde at 9/11 var en insiderjobb med røtter til den amerikanske regjeringen, blir parodien fullkommen.

Skulle du likevel ha lyst til å se mer på hva fagfolk (selv om disse selvsagt er en del av konspirasjonen, enten de nå er ateister eller kristne) mener om filmen, anbefales en kikk her. Andre påstander om en rent mytisk Jesus er forøvrig behandlet også her (løp og kjøp) og her.

At såpass mange synes å ta slike konspirasjonsteorier på alvor, antyder nok noe om tidsånden.

The Santa Delusion

Chris Tilling fortsetter suksessen fra i fjor med konkurransen om hvem som kan overbevise flest småbarn om at julenissen ikke finnes, eller egentlig er Beelzebub.

Det siste gir dobbelt score. Får du dem til å gråte er det også ekstrapoeng

Du finner alt om konkurransen her.

Det er bare å melde seg på. En strategi kan jo være å skrive en bok.

Dawkins erindret

Mens Martin fortsatt husker noe om Dawkins, kan anbefales en gjennomgang hvis du er interessert i slike ting.

Og det er ennå ikke helt for sent eller forbudt å kjøpe denne til jul til noen, f.eks. deg selv.

Judas og gjengen

Enkelte forestillinger synes umulig å bli kvitt.

Dermed ser vi stadig oppslag om alle disse hemmelige og sensurerte evangeliene som forteller den egentlige - eller den like gode - historien om Jesus. Og forutsigbare kommentarinnlegg om at det er rent tilfeldig hva som står i Bibelen, at kirken valgte evangelier ut fra hva som passet deres agenda best og at dette beviser at all religion er tøv og tant og fanteri.

Vi så dette syndromet i fjor da media verden over fremstod som løpegutter for National Geographics lansering av en oversettelse av Judasevangeliet.

Blant mange var ikke overraskende Dagbladet.

Ikke minst skapte det overskrifter at dette skriftet fremstilte Judas som en helt, og ikke som den svikeren som tradisjonen ellers har sett ham som. 2000 år historie kunne dermed omskrives, og grunnlaget for jødeforfølgelsene falt sammen, ble det sagt.

Uten spesielt mye analyser av hvilke mekanismer som egentlig lå til grunn for hvordan jødene er blitt behandlet gjennom historien. I stedet så man enøyd og i det hele tatt endimensjonalt på historiske årssakssammenhenger.

Det var dengang få som reagerte på at NG's selv hadde holdt Judas-manuskriptet unna andre forskere for å være først ute med oversettelse og bok, film og kommentarartikler i sitt eget magasin. I stedet for å problematisere det kommersielle hastverket, endte vi i en Judas-jippo i alt fra Skavlan til lokalaviser.

Selv kommenterte jeg Først og Sist-programmet raskt her i april i fjor, og i en lett justert versjon i den nye utgaven av Da Vinci dekodet som kom noen uker senere. Høsten 2006 var jeg invitert til en gemyttelig debatt med professor Einar Thomassen i Studentersamfunnet i Bergen, om hvorvidt gnostikerne var "de sanne kristne". Han kunne da fortelle at Judas-evangeliet var skandaløst behandlet (og tildels ødelagt av den katastrofale kombinasjonen griskhet og skjødeløshet) - og at oversettelsen var feil.

For det viste seg at Judas likevel ikke var noen form for helt. Han var en tåpelig skurk - som alle andre som var beskrevet i evangeliet. Skriftet hadde rett og slett ingen helter. Det var i det hele tatt det minst sympatiske og mest avskyelige av alle gnostiske skrifter.

Mens media i april 2006 arbeidet alt for fort, synes tempoet i denne nye runden forbløffende treigt. Først over ett år etter at feiloversettelsen var kjent i Norge, kommer "nyheten" nå ut i vanlige media. Dagbladet er heldigvis ærlige nok til å innrømme at de tok feil i sine oppslag dengang.

Imidlertid går avisen i flere av de vanlige grøftene. Ikke minst den postmoderne der alle skrifter likestilles, uten å skjelne til hvordan historikere tenker om kilder.

HVA SOM KAN KALLES evangelium er omdiskutert, men man antar at det fantes minst 30 evangelier i kristendommens barndom. Bare fire ble tatt inn i Bibelen. Flere av de andre hadde alternative fortolkninger av kristendommen.

Dette er - selv med respekt å melde for Dagbladets ellers svært så oppegående journalist Astrid Meland - dessverre både misvisende og misforstått. Man bli opphengt i å nevne at det finnes "alternative fortolkninger" og at "bare fire" ble tatt med i Bibelen. Uten å nevne at det kun er de fire evangeliene som vi har i Det nye testamentet som har verdi for historikere som noen form for kilde til den historiske Jesus som jøde i Palestina i det første århundre. Og at det som lå til grunn for kirkens valg var hvorvidt skriftene kunne føres tilbake til apostelgenerasjonen.

Noe dagens historikere gir dem rett i at de lykkes ganske så brukbart med.

Mens de fire evangeliene i Det nye testamentet er skrevet mens generasjonen som kjente Jesus fortsatt kunne være i live, er alle andre evangelier skrevet over 100 år etter Jesus (med mulige unntak enkelte av utsagnene i Thomas-evangeliet).

Dermed taler det Dagbladet og Astrid til stor ære at de prompte tok inn noen oppklarende ord fra Nordens fremste forsker på Dødehavsrullene, Torleif Elgvin.

Så får vi håpe at dette betyr at flere norske media følger etter. Og at Dagbladet selv neste gang tenker mer som historikere enn som postmoderne polemikere.

En annen reunion?

Selvsagt for godt til å være sant, men kan gi litt ekstra varme tanker nå i advent.

Selv om det er mer enn nok å varme seg på ellers, enten man nå står foran julekrybben, barnas forventninger, stekeovnen, bokhyllene, PC'en eller følger norsk vintersport, som håndball.

Eller alt sammen, gjerne i denne rekkefølgen.

Sprøytvarsleren tilbake

Det er med glede vi kan varsle at Martin Ystenes er tilbake med Sprøytvarsleren og igjen kan hjelpe oss med å se vitenskapelige feil og antivitenskapelig tull i media som det treffende het i overskriften på den opprinnelige siden.

Det gjør ikke saken dårligere at dette kan fungere som en bra motvekt mot enkelte andre VG-blogger.

Tegn i tiden

Kalendersalg er av de mer interessante tegnene i tiden.

Så hva kan vi lære av at Doctor Who akkurat nå ligger på fjerdeplass på listen over 2008-kalendere hos Europas største produsent av slike (Danilo)? Ved siden av at også telefonkiosker har en fremtid?

Her er ihvertfall listen som forteller mye om hva som rører seg av engasjement og avguder. Enkelte i familien er ganske fornøyde med førsteplassen også.

1. High School Musical
2. Liverpool Football Club
3. Manchester United
4. Doctor Who
5. World Wrestling Entertainment
6. Arsenal
7. Chelsea
7. Hollyoaks Hunks And Babes
9. The Simpsons
10. Sir Cliff Richard

Det er kanskje et positivt tegn at det finnes flere interesser enn den som tydeliggjøres på sjuende plass, i det minste for hva man liker å vise frem på veggene.

Om ikke annet antyder det kanskje en bedre kjønnsfordeling blant trailersjåfører og lagerarbeidere enn for noen år siden?

Zap til Zep

Alt om gjenforeningskonserten (og enkelte oppvarmingsartister) her.

"Levde etter Bibelens regler i ett år"

Mye blogging på en fredag, men så skriver jo noe av dette nesten seg selv.

Denne gangen er det Dagbladet som har et morsomt oppslag om en sekulær jøde som forsøkte å følge Bibelen i ett år. Vi snakker om A.J. Jacobs som også tidligere skrevet om sine mildt sagt eksentriske prosjekter, som handler mer om å få stoff til bestselgere, enn om refleksjon. Ikke minst er han kjent for å ha brukt et år på å lese Encyclopedia Britannica fra perm til perm.

Også bibelprosjektet avstedkom mye strev og absurde situasjoner, samt en og annen dypere innsikt om mennesker og moral.

Det hele åpner ikke så verst lovende, med en tydeliggjøring av at det er forskjell på Det gamle og Det nye testamentet.

A.J. for seg det gamle testamentet og jødedommens lover og regler. Senere går han også inn i ny-testamentet og praksisen innen lutheransk og katolsk kristendom. Det er det gamle testamentet, og først og fremst mosebøkene, som inneholder påbud og forbud.

Men samtidig blir dette forutsigbart nok brukt til å si noe om enkelte typer kristen tro.

NÅR DEN UNDERSØKENDE FORFATTEREN senere sitter på bussen på vei til jobb og leser i Bibelen, går det opp for ham at det å følge reglene til punkt og prikke kanskje ikke gjør ham til et bedre menneske.
Han er så opphengt i kong Davids ord i boka Forkynneren at han overser en eldre dame som føler seg uvel og gjerne vil sitte.
«Fins det noen bedre måte å demonstrere hvor absurd kristen fundamentalisme er?», skriver han etter episoden.
«Bestemmer du deg for å følge reglene rigid og bokstavelig, kommer du til å gå rundt og oppføre deg som en ravende gal mann».

Kanskje det er derfor han skriver som han gjør?

Nå kan man nok finne blogger som sterkere forsvarer fundamentalister enn Dekodet. Men når melodien synes å være at kristne fundamentalister skal følge hvert ord i Det gamle testamentet (GT), må det være lov å antyde at det nok klinger et par knivsodder falskt. Hvorfor noen som helst kristne skal følge det gamle Israels lover - enten disse nå handler om statslover, renselseslover eller rituelle - gjøres det ikke rede for.

Men likevel hevdes at man får sitt pass påskrevet av "fundamentalistene" (som vanlig ikke spesifisert nærmere med navn eller nummer), hvis man unngår å følge GT.

«Det finnes et uttrykk som heter kafé-kristendom», skriver A.J. Uttrykket brukes av mange kristenfundamentalister for å beskrive mer moderate kristne.

De moderate plukker og velger deler av Bibelen som om det var lunsjretter fra en buffet, argumenteres det med. De forsyner seg av nestekjærlighet og nåde, men forbudet mot homofili lar de ligge igjen på bordet. «Fundamentalistene mener du må følge hele Bibelen eller la være», forklarer A.J.

Vi kan dermed trygt konkludere med at de første kristne, som Paulus, ikke var fundamentalister.

Hannukah-hets

Det stunder mot jul og dermed tid for mjød, myter og markeringer. Ikke minst i media. Og der er det enkelte som ikke lar seg be to ganger.

For en som har fulgt Christopher Hitchens bravader (og kommentert noen ganske grundig), forbauser ikke hans innlegg om Hannukah fra et par dager siden.

"About a century and a half before the alleged birth of the supposed Jesus of Nazareth (another event that receives semiofficial recognition at this time of the year), the Greek or Epicurean style had begun to gain immense ground among the Jews of Syria and Palestine. "

Det er alltid morsomt når en selverklært profet for rasjonalitet og vitenskap benekter at Jesus har eksistert. At hans ellers kledelige kynisme også er svært så selektiv, viser seg i et rørende naivt syn på datidens hellenistiske herskere, nærmere bestemt i Det seleukidiske riket. Som nok ikke direkte var et oppkomme av gresk filosofi og kunst.

Vi gir dermed ordet til Douglas Farrow som har jobbet en anelse mer med stoffet.

"Listening to Mr. Hitchens tell the story, one might be forgiven for supposing that the Seleucid empire in the time of Judas Maccabeus was the very incarnation of Greek wisdom and culture -- a kindly secularism gently weaning a vulgar people away from the worst manifestations of their "ancient and cruel faith."".

Men for Hitchens synes Hannukah å symbolisere alt som er galt med jøder og religion (dette flotte, generaliserende ordet) i sin alminnelighet. Makabeer-opprøret på 100-tallet før Kristus var noe av det verste som kunne ha skjedd.

"Thus, to celebrate Hanukkah is to celebrate not just the triumph of tribal Jewish backwardness but also the accidental birth of Judaism's bastard child in the shape of Christianity."

Det er interessant å se hvor lite Hitchens bryr seg om å sette seg inn i temaene han flagger så hardt og høyt. For makabeernes opprør var ikke direkte mot en opplysningsvennlig monark som fremmet skillet mellom kirke og stat, eller avviste all religion. Vi siterer Farrow igjen:

"On the throne at the time was none other than the megalomaniac ruler Antiochus Epiphanes, whose coinage announced him to one and all as "God made visible." No line between church and state here! In private, some riffed on the title Epiphanes by substituting Epimanes, "the madman." But there was a method to this madman's madness. As one historian (N.T. Wright) puts it, he wanted to use Judea as a kind of buffer state against Egypt, and in order to achieve that he needed to redesign the Jews' religious loyalties in a way that would make them more pliable to his own political ends."

Hvis Hitchens politiske forbilde er Antiokus, forstår vi kanskje mer av hans støtte til krigen i Irak.

Men det unnskylder ikke at han bommer så totalt på hva dette handler om.

"Christopher Hitchens thinks Hanukkah a "celebration of the original victory of bloody-minded faith over enlightenment and reason." That is very nearly the opposite of the truth. He also thinks it a "direct negation of the line between church and state," but of course in context the real negation -- rather, obliteration! -- of that line took place with the splattered blood of the pigs offered up in honour of Zeus and his visible incarnation, Antiochus Epiphanes."

Farrow ender dermed med et tips til å låne ham en bok (muligens for at Hitchens skal slippe å få noe så religiøst forgiftende som julegaver).

"Later Hasmonaean developments notwithstanding, our treasured line between church and state is in fact a product of the Judeo-Christian tradition, as Remi Brague has shown in his book, The Law of God (now available in English from the University of Chicago Press). If someone has a copy handy, perhaps they would be
good enough to loan it to Mr. Hitchens. "

Det er imidlertid en fare for at Hitchens ikke står først i køen for å la seg forvirre av fakta. Da kunne han jo risikere langt færre overskrifter.

Passer HEF for ateister?

Den tvilsomme får nå stadig mer pepper fordi han våger seg til å vanhellige eh... kritisere Dawkins på ufine måter. Og fortsatt av folk som er anonyme.

Denne type forventede reaksjoner er blant årsakene til at jeg syntes det var modig at Arnfinn gikk så hardt ut mot "The God Delusion". For det er vanskelig å finne debattanter i dag med mer innbitte tilhengere enn Dawkins.

Siden anonyme kommentarer ofte er ganske så avslørende og ubetalelige, våger jeg meg på noen kommentarer til kommentarene i påvente av å få noen selv.

"Knapt noe levende eller dødt menneske har gjort så mye for humanisme og ateisme, rasjonalitet og klare tanker, som denne mannen. Han snakker like lett til, og har like stor gjennomslagskraft overfor, akademikere som barn og unge."

Slik taler en sann troende.

"På alle disse punktene har HEF de siste årene feilet. Og Pettersen har ikke bidratt vesentlig gjennom Humanist med sin lefling med det overnaturlige og endeløse artikler om sære sekter. Det er derfor julegudstjenestene fortsetter som før, formålsparagrafen i skolen vannes ytterligere ut på vei til Stortinget og at vi neppe får noe skille stat-kirke denne gangen heller, og hvis vi skulle få det at kirken sikrer seg så mange privilegier at den lever godt i 1000 år til. "

Dermed er det altså avslørt at det er HEF og Arnfinn Pettersen som er årsaken til både julegudstjenester (anonym mener nok i skolen, får vi tro, faith heads som vi er), utvanning av formålsparagrafer og statskirkens bestående.

"Dawkins er arrogant. Sludder. Dawkins er ydmyk. Men han står i en engelsk debattradisjon som ikke eksisterer, knapt nok er kjent, i Norge. Briljante tankerekker, streng logikk, underfundige understatements, retorikk på høyt plan. Dessverre er det slik at et språk du ikke forstår oppfattes som arrogant. Jeg oppfatter Pettersens fremmedordonani som arrogant."

Den ydmyke og underfundige Dawkins er nok glad for å ha en så ydmyk og underfundig forsvarer. Mens Dekodet er glad for at noen (dessverre anonym) bruker slike betegnelser om Dawkins. For de kan jo etterprøves. Kanskje noen kan tipse ham (for det er garantert en han) om en alternativ bokgave til jul?

"Pettersen liker ikke naturvitenskap. Her kan vi være inne på noe. Det har alltid vært en sikker vinner i selskapslivet og i radiokåserier å kokettere med uvitenhet om naturvitenskap. Dess mindre man forstår og dess dummere man innrømmer at man er, dess morsommere er det. Du hører det stadig vekk over alt. Så å kritisere noen som er så solid naturvitenskapelig forankret er nok en god bloggstrategi."

Det er jo en interessant påstand - for ikke å si tolkning - at skeptikeren Pettersen ikke liker naturvitenskap. Men er man uenig med Dawkins, enten i metode eller konklusjoner, er vel den eneste mulige grunn at man ikke liker naturvitenskap.

"At HEF argumenterer for bestemmelser i ny ekteskapslov som er grovt menneskerettighetsstridige og at medlemmer i HEF nå må stille spørsmål, og velbegrunnede sådanne, om det er plass for ateister i organisasjonen er kanskje et tegn på hvor langt vi har kommet, og at verdens tydeligste ateist får gjennomgå i Pettersens blogg."

I grunnen er det litt interessant at enkelte norske Dawkins-disipler bruker som våpen at det nå må stilles spørsmål om ateisters plass i HEF, siden de ikke lykkes (nå ja, sist jeg var på en internasjonal humanistkonferanse var amerikanske sekulærhumanister grønne av misunnelse på HEF's suksess). For man kan da ikke være både ateist og opptatt av "dialog" og ekte humanisme...

I USA har da også bildet vært ganske så polarisert. Enkelte av Dawkins fremste støttespillere har tvert i mot vært ganske så klare på at humanisme ikke er noe for ekte ateister, fordi det smaker av speciesism - altså sjåvinisme på menneskehetens vegne.

Kanskje er tanken at ekte ateister er som Frans av Assisi og omfavner alt levende. I hvertfall hvis de ikke er religiøse.

Kompass og klarsyn

I sitt sivile liv hender det at Dekodet er redaktør av det lokale menighetsbladet på Langhus. Dermed må det av og til finnes på ett og annet å behandle i lederen. Siden det er jul var ikke valget vanskelig. Juleprekener høres på mange måter julen til.

I stedet for mer pinlige unnskyldninger, lar vi det rett og slett stå til:

Det er ikke enkelt å få julestemning uten snø. Dermed må forsiden av Møteplassen denne gangen nøye seg med et motiv som minner mest om september. Vi ser noe av det samme på filmfronten. Mens vi tidligere har kunnet glede oss over juletemaer i Narnia, for ikke å si i Betlehem, handler det i år om Lyra og Det gylne kompass.

For å si det mildt, var nok ikke juleevangeliet mest i fokus hos Philip Pullman da han skrev bokserien dette bygger på. Han er ateist og legger heller ikke skjul på at han misliker både Narnia og kirken. Det gjør likevel ikke at jeg får mindre lyst til å se filmen.

Jeg leste bøkene da de kom for noen år siden. Pullmann skriver godt og fengslende. Hans landskaper og personer er til tider storslagne, for ikke å si skremmende. Som seg hør og bør i fantasy. Idéen om at vår personlighet, eller “sjel” har sitt eget liv, er spenstig. Og siden slutten av første bok foregår i en vinterverden mot nord, er det mulig å få en slags julestemning, selv uten juleevangeliet eller julenissen.

Men samtidig vekker filmen dessverre negative reaksjoner. Pullmans fantasyverden styres av en maktglad religiøs organisasjon som tvinger på andre sine oppfatninger. Enkelte kristne grupper føler seg provosert av at noen skal snike på oss et karikert bilde av kirken. Og opptrer dermed nesten som karikaturen.

Nå lages det nok oftere filmer med et negativt syn på kirken, enn et positivt. Jeg er ikke alene om å ha vokst opp med bøker og TV-serier om forstokkede prester og hyklerske kristne. Hadde jeg ikke kjent så mange av motsatt sort, ville jeg trodd at dette var regelen. Det har også ført til at jeg har brukt tid på å se etter hva kirken faktisk har gjort i historien. Uten å skjønnmale for mye, er det mulig å si at realitetene nok er litt andre enn hos Dan Brown.

Lyras gylne kompass er en magisk veiviser til sannheten. Dette er et tema som det sikkert vil gjøres mye ut av i årets juleprekener.

Men like viktig som å ha et kompass er å vite hvilken misvisning det har. Heldigvis er Pullman ærlig nok til å innrømme at han ikke er nøytral i synet på kirken, i likhet med denne lederartikkelen. Om ikke annet bør vi ha klarsyn nok til å like også filmer som avviser juleevangeliet. Og til å ane misvisningen.

Ny science fiction

Du lurer kanskje på hvor det seneste nye av moderne science fiction er på vei?

Her er en av retningene.

Dawkinsdödaren

Den tvilsomme humanist tør der selv Davidsen nøler. Her er en om mulig enda krassere kritikk av Dawkins enn i min "Svar Skyldig" som nylig ble lansert. Og det med bruk av stort sett andre utvalgte Dawkins-sitater enn dem jeg brakte til torgs. The God Delusion bør i det hele tatt leses.

Ikke tilfeldig at Arnfinn er en av mine yndlingshumanister, for ikke å si bloggere.

Forøvrig er det på tide å begynne å anbefale neste nummer av Humanist. Mer om det senere.

Æres den som æres bør

Den tvilsomme humanist er blant flere som hever atskillige øyebryn over Staff seneste utspill.

Trond Kirkvaag er død, så det må være Tor Erling Staff selv som avleverer noe som høres ut som en parodi på Tor Erling Staff:
Tor Erling Staff er ... krystallklar på at ære må være en formildende omstendighet når straffen utmåles.
Staff mener det norske samfunnet har forrådt menn fra andre kulturer som har kommet til Norge.

Dette handler selvsagt om markedsføring og spillet som Staff mestrer bedre enn noen: Å provosere nok til å få omtale, men ikke til selv å have på tiltalebenken.

Dermed er det bare å fremme sine "synspunkter". Vi siterer mer tvilsomt stoff:

I ei bok som kommer i dag på Schibsted Forlagene, slår Staff fast at de som utfører æresdrap i Norge derfor bør få en strafferabatt. Dersom to personer blir dømt for drap som etter loven skal straffes på samme måte, mener Tor Erling Staff at vedkommende som kan vise til at han drepte kona på grunn av ære, skal få lavere straff.

Det er alltid greit når man er i den posisjonen at man bare kan "slå fast", som paven ex cathedra og altså Staff.

Dermed er det bare å slå fast at det fremover gjelder å følge nøye med på hvilke kulturer/religioner/tradisjoner som til enhver tid har det sterkeste æresbegrepet. For skal det være noe juridisk nivå over dette må "ære" kvantifiseres. Dess mer ære, dess mer strafferabatt.

For de som er nysgjerrige, kan nevnes noen eksempler fra ærestoppen per dags dato, der den internasjonale skalaen går fra fra 1 (10 % rabatt) til 10 (100 % rabatt).

- Al Quaeda - 9
- Russisk mafia - 8
- Vest-kroatiske landsbyhøvdinger - 5
- Nord-pakistanske landsbyhøvdinger - 5
- B-gjengen i Oslo - 5
- VIF-Klanen - 3
- Finansbransjen - 0
- Human-Etisk forbund - 0
- Statskirken - 0

Ettersom enkelte grupperinger som vi ser fullstendig mangler ære, gjelder det å skynde seg å finne en bedre tilhørighet før det blir aktuelt med rettsaker.

Suppe på Kensington-steinen

Hvis du som tusener på tusener knuger og knuffer etter seneste nytt om Kensingtonsteinen virkelig er laget av vikinger eller av tempelriddere, er det ikke forbudt å se her.

Med telefon og smileys

Du er sikker ikke alltid helt frisk. Det er dermed ikke underlig at NRK har hatt et program om helbredelsespredikanten Svein-Magne Pedersen.

Det er heller ikke underlig at enkelte er mer enn en smule skeptiske.

De utskjelte på Progkjeller

Det er bare å notere seg det med engang, når ELP og Yes er satt opp på Progkjeller'n (har du ikke tilgang til Facebook, finner du noe her) tirsdag 27. november.

Dessverre ikke live, men med et rikt utvalg av låter. Vi lar oss ikke be to ganger å om sakse fra invitasjonen.

Denne ukes ProgKjeller vil ta for seg to av progens mest elskede og forhatte band noensinne, nemlig Yes og Emerson, Lake & Palmer. Her har du to band som de fleste vil være enige om er et av den progressive rockens mest innflytelsesrike band- både på godt og vondt.

Få andre progband fikk en så mytisk status som disse to og deres musikalske ideal - lange låter med flust av takt-, tempo- og rytmeskifter innpakket i grandiost orkestrale arrangementer som er selve definisjonen på hva symfonisk rock skal være samt tekster som la vekt på symbolikk og lydmaling - påvirket utrolig mange band både på ‘70-tallet og i våre dager.

Det er i det hele tatt bare å finne fram hakestøtte, stiger og persiske puter i taket når YES og ELP setter i gang. Selv om arenaen ikke er større enn her.

Mens vi er i gang kan vi jo like godt nevne hva slags kjeller vi her snakker om:

ProgKjeller er et klubbkonsept hvor vi planlegger å spille alle tenkelige varianter av musikk med utgangspunkt i den progressive scenen, og da hovedsakelig fra 70-tallet. Eksempelvis: krautrock, Rock In Opposition, jazz-fusion, spacerock/psykedelia, Zeuhl, prog-folk, Canterbury, elektronisk, symfonisk, Kosmische og italiensk prog.

Fra 18.00 til 01.00 vil det det kun spilles utskjelt prog, mens servering av mat og drikke vil foregå som normalt.

Ettersom du ikke er kulere enn når du gjør noe utskjelt, har du ingen unnskyldning for ikke å møte opp.

Forklaringen

Har du også lurt på hvorfor det er en slik talende taushet om ufoer på alle disse kirkemøtene?

Du er ikke alene om å undre deg over den opplagte dekkoperasjonen som ligger bak at helt andre temaer har fått dominere debatter og dagsorden.

Heldigvis er forklaringen nå funnet.

Trippelminne

Minner bare om hvilken dag vi snakker om i dag.

Jesus i India - igjen

Påstanden dukker opp igjen med jevne mellomrom - og nå blir den altså film. Vi sakser utrolig nok fra Vårt Land.

Filmen, som på engelsk får navnet Aquarian Gospel, skal skildre Jesu liv fra han var 13 til han var 30 år. Den viser Jesus som en lærer og hellig mann på en dannelsesreise i India. Navnet er tatt fra en hundre år gammel bok om kristendommens østlige røtter.

Filmens navn sier nok det meste. Og vi forstår regisøren. Det er selvsagt en eventyrlig historie, som sikkert kan vekke en viss interesse. Særlig hvis man klarer å se bort fra den lille detaljen at det ikke finnes en eneste kilde som støtter engang noe i nærheten av denne teorien.

Teorien om at læren til Jesus var inspirert av indiske tradisjoner, er over hundre år gammel. Den russiske doktoren Nicholas Notovitch ga i 1894 ut en bok der han hevder å ha bevis for at Jesus besøkte India. Siden har flere grepet tak i denne ideen, og det har vært hevdet at overgangen fra «øye for øye» ideologien i Det gamle testamentet til nestekjærlighetsprinsippet i Det nye testamentet var et resultat av Jesu møte med buddhismen.

I en av de samme bøkene som har hevdet dette, har det også vært hevdet at Jesus talte Mayaspråket på korset.

Fida Hassnain, tidligere direktør for arkitektur ved universitetet i Srinagar i India, sier at det på Jesu tid var stor trafikk mellom Middelhavet og India. Han hevder å ha sett bokruller der buddhistiske munker forteller om besøket til Jesus.

Da savner vi bare den lille detaljen å få se disse rullene.

Men selvsagt er den forutinntatte kirken ikke helt fornøyd med disse påstandene.

Den katolske kirken i India mener at disse historiene ikke har rot i virkeligheten. John Dayal, president i den All India Catholic Union, sier at han selv har undersøkt mange av mytene, og funnet ut at det hele er fiksjon.
– Jeg er sikker på at filmen vil tjene penger, men jeg tviler på at den kan erstatte tusenvis av år med bibelstudier, sier han.

Han sa sikkert noe om historiske kilder også, men for media handler slik fort kun om "tro" mot "tro" - altså om "Bibelstudier" mot hva som helst annet som "hevdes".

Det er ellers interessant for enkelte å registrere at Vårt Lands redaksjon ikke deler ut eksemplarer av Da kvinnen fikk sjel - og andre historier til alle nye journalister. I såfall ville man risikert å se at historien ble avslørt der for snart ti år siden. Og det var selv da ikke akkurat et nybrottsarbeid.

Men det er en smule betryggende for journalistfaget at Vårt Land ikke er en apologetisk partiavis.

Skamløs markedsføring

Så er den ute.

Krimbøkene du aldri har hørt om - 3

Siden det nærmer seg tiden for julebord, et fenomen kjent ikke minst for sine omfattende litterære debatter, kommer igjen en anbefaling av krimbøker du er garantert ingen andre på festen har lest.

Denne gangen snakker vi rett og slett om Murder in the Mummy's Tomb, i den kanskje ikke helt kjente G. K. Chesterton Mystery Series. Boken er skrevet av Kel Richards, kjent for en rekke krim-pastisjer.

Og, ja, hvis du er i tvil - også dette er en pastisje. Ikke så mye på Chestertons egne krimfortellinger, som John Dickson Carr. Og med opptil flere in-jokes for de innvidde.

Det hele foregår i året 1919. Den kjente arkeologen professor Henry Fell (he he), står i ferd med å åpne en forseglet egyptisk grav. Til leiren ankommer så Gilbert og Frances Chesterton, akkurat i tide til å bli involvert i et (hvordan kunne du gjette det?) lukket rom-mysterium som tilsynelatende kun kan forklares på overnaturlig vis.

Som god katolikk er imidlertid Chesterton ikke overtroisk. Han bruker sine ikke helt små grå i klassisk detektivstil for å løse gåten og hindre flere mord. Det hører nok med at erfarne krimlesere tar løsningen minst like fort som Gilbert, men atmosfæren og dialogene kompenserer langt på vei for de som kan knepene fra lesning av Carr og Chesterton.

Selv om mye av det som legges i munnen på den røslige krimhelten er hentet fra hans egne verker, virker dialogene ikke så verst plausible. Så har da Chesterton også en ganske muntlig stil i mange av sine bøker, han skrev stort sett som han snakket.

Richards skal uansett ha ros for grunnidéen, en morsom vri på Dickson Carr-tradisjonen. Denne gang med å ta steget helt ut og kalle detektiven med sitt rette navn og ikke Gideon Fell.

Murder in the Mummy's Tomb (2002) står oppført som nummer 2 i serien, men jeg har en slem mistanke om at det er den samme som Death in Egypt (1996), som på enkelte nettsider kalles #1. De er utgitt på to forskjellige forlag og det finnes pussig nok kun resymé av plottet i førstnevnte.

Stoler du på utenlandske krimforlag, er det imidlertid bare å kjøpe begge.

Den telepatiske papegøyen?

Les alt om dette fenomenet her.

Ut av hundremeterskogen

Expert fikk svi for kristenboikott

En Expert-butikk i Sortland ble i helgen ramponert som følge av kjedens bestemmelse om å ikke annonsere rundt programmet «De syv dødssyndene».

Disse kristne blir bare verre og verre.

Minner om at Bergen er mer enn Brann og sorg over nesten aldri å vinne noe i fotball, selv om det kan slumpe til sånn hvert 44. år.

Anbefaler dermed en tur innom Absalong der Arnfinn Pettersen - aka Den Tvilsomme Humanist - skal opplyse folket om vampyrer og annet å bite seg fast i.

Selv om sterke rykter blant vandøde vil ha det til at Pettersen ikke direkte legger seg flat for genialiteten i Buffy og Angel, er det bare å finne veien for dere i sånn noenlunde nærhet.

Skulle du være tom for kors er det greit å innta en fire fem fedd med hvitløk på veien.

Kan flere ta til vettet?

Mye er sagt og ment om (og av) Vebjørn Selbekk, men han har heldigvis tatt noen viktige prinsipielle ståsteder, tross trusler på helse og omdømme.

Dermed er det godt å se at han kjører en rimelig konsekvent linje rundt ytringsfrihet og boikottaksjoner, denne gang om de stadig mer berømte Dødssyndene. Under den friske overskriften Selbekk trosser Kristen-Norge og støtter Schau kan vi lese at han gir "uventet støtte til Kristopher Schau":

"Redaktør i den kristne avisa Magazinet, Vegard [sic] Selbekk, best kjent som mannen som publiserte karikaturene av profeten Muhammed, går nå ut og gir sin
støtte til Schau, melder VG.

- Det er berettiget å drive religionskritikk i ytringsfrihetens navn. Det er et viktig prinsipp. For meg er det veldig vanskelig å støtte boikott og sensur, sier Selbekk til VG. Redaktøren mener at kristenfolket heller bør se verdien i at de syv ødssyndene nå får bred omtale i mediene.

- Programmet har ført til at det snakkes om sentrale emner i den kristne tro. Jeg kjenner mange som både har sagt og ment det samme som meg, selv om de ikke liker måten temaet har kommet opp på, sier han."

Som motstander av slike boikottaksjoner (siden før Life of Brian), er det flott å se at initiativtagerne i Norge IDAG får motbør fra Selbekk. Så får vi bare håpe at noen av de som har skrevet under på boikottaksjonen kan trekke underskriften sin.

Det er ikke for sent for en omvendelse.

Ikke minst når det gjelder Aftenposten. For påstanden om at Selbekk trosser selveste Kristen-Norge er heller drøy. Selv om vi tar svakt i og regner med at ikke flere enn 10 % er "aktive" kristne, blir det totalt rundt 500 000 personer i kongeriket. Antallet som har signert boikottaksjonen er 20 000. Hvilket, i følge nyere matematiske beregninger, utført med stor og tildels utsøkt metodisk presisjon, er 4 % av norske kristne.

Men det blir vel fort slik at de kristne man ikke synes er helt på høyde i toleranse og tankekraft (slik dette til enhver tid defineres i mediakretser), er de virkelige kristne i Norge. At man overser 96 % eller flere, er da bare detaljer. Fakta er det bare å holde på noen armlengders avstand, spesielt hvis de kan skape en smule kognitiv dissonans i overskriftene.

En annen sak er at Dødssynd-episoden om Fråtseri, slik den ligger på nettet fra ca. 42:00 til 44:10 minutter, legger frem tullepåstander om Jesus, blandet med tendensiøse. Blant flere kan vi nevnte fritt sitert at

Jesus døde trolig ikke på korset, og religionsteoretikerne strides om tre ulike teorier: Døde i slaget om Masada - vandret videre til India/Kashmir der Thomaskristne har en kirke - døde i Jerusalem som en gammel mann.

Flere enn religionsteoretikerne (denne kjente yrkesgruppen) vil nok dra på smilebåndet av å bli tillagt denne type kvasivitenskap. Det hadde dermed vært greit om Kristopher Schau og programmakerne sluttet med sin egen boikott av hodet.

Men kardinaldyden visdom tilhører altså neste programserie.

Ærlig reaksjon

Det var dessverre ikke uventet at det i kjølvannet av skolemassakren i Tuusula i Finland, skulle komme også sympatierklæringer med drapsmannen.

Uansett hvor lite vi liker det, er det noen holdninger der ute som vi må snakke om. Vi finner dem stort sett hos spredte enkeltpersoner med fikse idéer og store tanker om seg selv. Og tilsvarende små tanker om alle andre. Folk flest fortjener rett og slett ikke å leve. De tilhører ikke kretsen av overmennesker som har sett lyset.

Dermed kan vi lese om den såkalte "Sympatigruppa" som støtter Pekka-Eric Auvinens ideer om at befolkningen på jorden bør minskes.

Selv om vi stusser over drapet på studentene (mange finske industrihovedkvarter ville nok vært mer passende mål), så sympatiserer vi med 18 år gamle Pekka-Eric Auvinen og hans tro og handling som en ærlig reaksjon på de forferdelige tingene som skjer i det moderne samfunnet, skriver gruppa.

Vi er nok flere som kan reagere på det moderne samfunn. Men det er ikke uærlighet som ligger bak verken min eller andres avsky mot slike massakrer. Man skal være bra ideologisk og psykologisk skakkjørt for å oppfatte det som fint med ærlige reaksjoner - uansett hva disse måtte gå ut på.

Ikke uventet skyldes mye at Pekka leste feil bøker i feil periode i livet sitt, og det uten verken gangsyn, tvisyn eller tilsyn.

Venner av 18-åringen forteller til Nettavisen at Pekka-Eric Auvinen gjennomgikk en dramatiske forandring i tiden før skolemassakren.

For seks måneder siden var han kommunist og leste Nietzsche (tysk filosof/red.anm.) Så plutselig
begynte han å hylle Hitler som en ekte ekstremist.

Det virker til og med som om noen er overrasket over en slik utvikling. For har man vært "kommunist" og lest Nietzsche, høres man da ut som både godhjertet og intellektuell? Og intellektuelle med filosofiske interesser kan da ikke gjøre noe ekstremt?

Dette er i det hele tatt ganske naivt. Det er ikke tilfeldig at mange nazister slo om seg med Nietzsche. I realiteten leflet Pekka-Eric med idéer som fort kan føre til det ganske så ekstreme og anti-humane. I slike tilfeller er det bare å håpe at personen ikke tyr til ærlige reaksjoner.

De som lar seg totalt overraske av en utvikling i retning Hitler-hyllest når 18-åringer med symptomer på einstøing leser Nietzsche, kjenner ikke filosofer som Richard Mervyn Hare:

“If there are any factually well-informed, sensitive and imaginative, psychologically undisturbed and clear-thinking people who are Nietzscheans, I have yet to hear of their existence.”

Eller Chesterton, som også på dette området traff problemets hjerte for 100 år siden, bl.a. i en omtale av Bernard Shaw:

He has even been infected to some extent with the primary intellectual weakness of his new master, Nietzsche, the strange notion that the greater and stronger a man was the more he would despise other things. The greater and stronger a man is the more he would be inclined to prostrate himself before a periwinkle.

Det skal nok likevel mye til for å få 18-årige einstøinger til å ligge foran blomsterbed og lese Chesterton. Men neste gang du griper noen i å nikke til Nietzsche, er det et tips. Om ikke annet kan det føre til en nyttig samtale.

Leksikonpolitiet slår til

Av og til hender det at Dekodet tar på seg vanlige klær og besøker leksika på nettet. Arbeidet med noen kapitler i fjorårets "Tro og vitenskap" førte til at en rekke nettsteder med tilknytning til Universitetet i Oslo fikk vennlige påpekninger om særlig det ene, men også om både det andre og tredje. Og det ga et ørlite håp for menneskeheten at de aller fleste av disse erkjente sitt brøde og gjorde bot og bedring.

Den klassiske brøleren er noe som 99% av Norges befolkning begår. Myten om at man i middelalderen trodde at jorda var flat synes nesten uutryddelig. Men siden leksikonpolitiet er en sjelden stabeis, tas ikke smålige hensyn som at oppgaven er umulig.

Et testsøk tidligere i uka, avslørte ikke overraskende at dette fortsatt levde i beste velgående.

I Geologisk leksikon ble man informert om at

De gamle grekere kan ha skjønt at Jorden var rund. På Pytagoras' tid (ca. 580-500 f.Kr.) og senere under Aristoteles (384-322 f.Kr.) lærte de at Jorden var rund og at planetene og stjernene snurret rundt igjennomsiktige kuleskall. Senere trodde de fleste mennesker at Jorden var universets sentrum, flat og ubevegelig. På 1520-tallet hendte det to ting som knuste denne troen. I 1522 kom Ferdinand Magellans skip Victoria tilbake til Spania etter å ha seilt rundt Jorden. I 1530 skrev den polske astronom Nicolaus Copernicus boken De revolutionibus orbium coelestium (Om himmelske kloders omløp), som viste at Jorden ikke sto stille i universets midtpunkt, men daglig dreier seg rundt sin egen akse og årlig rundt Solen. Kopernicus' bok ble forbudt av pavekirken frem til 1830, men ideene trengte snart gjennom."

Dermed var det bare å sende forslag til forbedringer:

"De gamle grekere skjønte at jorden var rund og regnet ut radiusen med stor nøyaktighet. På Pytagoras' tid (ca. 580-500 f.Kr.) og senere under Aristoteles (384-322 f.Kr.) lærte de at Jorden var rund og at planetene og stjernene snurret rundt i gjennomsiktige kuleskall. Dette var rådende lære frem til man på 1500-tallet begynte å få bedre observasjoner og modeller. I 1543 publiserte den polske astronom Nicolaus Copernicus boken De revolutionibus orbium coelestium (Om himmelske kloders omløp), som viste at Jorden ikke sto stille i universets midtpunkt, men daglig dreier seg rundt sin egen akse og årlig rundt Solen. Copernicus' bok ble forbudt av pavekirken i 1616, men tillatt publisert fra 1620 med korreksjoner om at dette var en teori og ikke bevist. Selv om ideene snart trengte gjennom, var de ikke formelt bevist før Bessel i 1838 klarte å måle en stjernes parallakse (at retningen til stjernen endret seg med jordens bevegelse rundt sola) . Foucault fulgte opp dette i 1851 med et eksperiment som viste at pendeler ble påvirket av jordrotasjonen."

Det er hyggelig å kunne rapportere at svaret kom i løpet av få timer:

"Teksten blir vesentlig bedre og mer utfyllende ved ditt forslag og jeg vil gjerne gjennomføre dem. Takk!"

Og ganske riktig, teksten er nå rettet. Stor honnør til Inge Bryhni ved Geologisk Museum.

Kjærlighetsformelen

Noe å sverme seg gjennom november på?

Fanfare for the Uncommon Man

Og 2. november er bursdag for en som fortjener noen hilsner.

Abrakadabra med Chupacabra-kadavrene

Fredag er tid for kryptozoologi, mens vi venter på Nytt på nytt.

Kristopher i Hundremeterskogen

Kristopher bykser videre med et nytt forfallsprosjekt i sin verden der horisonten sjelden synes lenger enn hundre meter. Denne gangen handler det som godt markedsført av TV2 om sjelen og empirisk testing av de syv dødssyndene. Spørsmålet er ikke mindre enn om kristendommen vil overleve høsten.

Svaret er at den vil det, selv med to hender på ryggen. Men det er likevel ikke rent lite som foregår på skjermen. Vi siterer fra Nettavisen:

Religionskritikk
- Jeg tror likevel at en del av reaksjonene vil legge seg etter at programmet har kommet på lufta. Det er ofte slik at man tror ting er verre enn det i virkeligheten er, sier han videre. Blant tingene vi får se i serien er at Schau blir slikket rundt skrittet av en mann i programmet om utukt.
TV 2 har sett alle episodene og står inne for alt som sendes.
- Vi har ikke sensurert noe av innholdet i programmet. Enkelte vil nok oppfatte programmet som litt på grensen, men dette er godt innenfor det som TV 2 kan vise. Det er også viktig å minne om at «De syv dødssyndene» også kan forståes som et innlegg i den religionskritiske debatten, sier Alex Iversen.

Dermed er det nok greit å ta et forsiktig steg bakover neste gang noen sier de skal bedrive religionskritikk.

Mens seerstormer og underskriftsaksjoner runger og raser, for ikke å si rir over verden med basuner og beksøm, aner seerne og underskriverne lite hva som skjer i kulissene. For Kristopher planlegger en oppfølgingsserie. Han skal gjøre noe som ingen har prøvd før ham.

Vi siterer fra et internt TV2-skriv som noen hadde lagt igjen i Jon Arne Riises bil i bytte mot en lønnslipp:

Dødssyndene er egentlig ganske kjedelig og tradisjonell TV, selv om vi igjen har lykkes med å dra seerne etter nesen. Det er ingen mangel på dem verken i Hotel Cæsar, Tour de France eller God kveld, Norge. Vi klarer også greit å teste dem ut selv, enten det er snakk om latskap, grådighet, begjær eller vrede. I tanker ord og gjerninger, som det heter seg blant de som raser.

Men det er ett felt som sprenger grensene selv for Kristopher Schau.

Vi venter dermed i beven på den banebrytende nye serien om kardinaldydene. Ryktene går om skjellsettende og sjelsvrengende scener.

Det er bare å starte underskriftsaksjoner, for ikke å si spikre pute i taket og holde seg for øynene, når Kristopher skal prøve ut klokskap og måtehold.

Gjett på en yeti

Lengter du etter litt kryptozoologi i mangel av Champions League på en tirsdag? Da er det bare å kaste seg over dette oppslaget.

Blasfemitoppen

Igjen har Den tvilsomme humanist den tvilsomme ære å stimulere til innlegg rett etter dekoderens ferie, som vanlig om et litt tvilsomt tema.

Som vi ser av listen i TimesOnline, er dette med blasfemi i seg selv ikke den farligste aktiviteten for tiden, så lenge man er nøye med hvem og hva man går løs på.

Det er heller ikke denne gangen nødvendig å nøle med å sitere Gilbert K. C. - her fra Heretics:

Blasphemy is an artistic effect, because blasphemy depends upon a philosophic conviction. Blasphemy depends upon belief and is fading with it. If any one doubts this, let him sit down seriously and try to think blasphemous thoughts about Thor. I think his family will find him at the end of the day in a state of some exhaustion.

Vi finner nok her en viktig grunn til at karikaturtegnere ikke oftere bedriver blasfemi mot religiøse retninger de ikke er helt filosofisk overbeviste om.

Virvlende vyer

Tilbake fra Roma, denne byen som hverken ble bygget eller besøkt på én dag.

Hva passer da bedre enn en aldri så liten trommesolo på under 4 minutter?










Man kan mene mangt om slike, men de er ihvertfall ikke mer pompøse enn Viktor Emmanuel-bygget. Palmer har til og med humor.

Kommersielt klartenkt

Rekker et dikt i den noe lettere sjangeren før turen går til Roma. Og da er Chesterton det naturlige valget for de av oss som ikke akkurat planlegger å reise staue over den som begynte med baksideblurb på romaner. I det hele tatt, en av menneskehetens mest irriterende oppfinnelser. Når skal Al Gore ta oppgjøret på dette området?

Commercial Candour
(On the outside of a sensational novel is printed the statement: ‘The back of the cover will tell you the plot.’)

Our fathers to creed and tradition were tied,
They opened a book to see what was inside,
And of various methods they deemed not the worst
Was to find the first chapter and look at it first.
And so from the first to the second they passed,
Till in servile routine they arrived at the last.
But a literate age, unbenighted by creed,
Can find on two boards all it wishes to read;
For the front of the cover shows somebody shot
And the back of the cover will tell you the plot.

Between, that the book may be handily padded,
Some pages of mere printed matter are added,
Expanding the theme, which in case of great need
The curious reader might very well read
With the zest that is lent to a game worth the winning,
By knowing the end when you start the beginning;
While our barbarous sires, who would read every word
With a morbid desire to find out what occurred
Went drearily drudging through Dickens and Scott.
But the back of the cover will tell you the plot.

The wild village folk in earth’s earliest prime
Could often sit still for an hour at a time
And hear a blind beggar, nor did the tale pall
Because Hector must fight before Hector could fall:
Nor was Scheherazade required, at the worst,
To tell her tales backwards and finish them first;
And the minstrels who sang about battle and banners
Found the rude camp-fire crowd had some notion of manners.
Till Forster (who pelted the people like crooks,
The Irish with buckshot, the English with books),
Established the great educational scheme
Of compulsory schooling, that glorious theme.
Some learnt how to read, and the others forgot,
And the back of the cover will tell you the plot.

O Genius of Business! O marvellous brain,
Come in place of the priests and the warriors to reign!
O Will to Get On that makes everything go
-O Hustle! O Pep! O Publicity! O!
Shall I spend three-and-sixpence to purchase the book,
Which we all can pick up on the bookstall and look?
Well, it may appear strange, but I think I shall not,
For the back of the cover will tell you the plot.

- from New Poems (1932).

Mindre intelligent

Det kan være mange årsaker til, og beveggrunner bak, at noen får Nobelprisen. Uansett er det ikke slik at klarsyn i mikroskopet er noen garanti for gangsyn i det daglige. Empiriske studier antyder at også nobelprisvinnere er mennesker.

Dermed anbefales noen kommentarer etter at James Watson, som sammen med Francis Crick fikk prisen i 1962 for sitt arbeid med å beskrive DNA, hevdet at afrikanere er mindre intelligente enn europeere. Som altså ikke bare er et kulturelt tabu i våre dager, men noe som er heller mindre intelligent sagt. Ikke minst fordi det minner om strømninger vi burde vært kvitt for et par generasjoner siden.

Det er dermed bare å klikke seg inn på Bedes Journal og Den tvilsomme humanist. Noen av mine tanker i farten finnes her.

På vei til Roma

Det blir nok lettere dvaletilstand på bloggen nærmeste uka eller noe slik, ettersom turen går til Roma om få dager.

Noe av det jeg alltid gleder meg til å se i en by med - for å si det enkelt - relativt mye interessant, er San Clemente-kirken, rett ved Colosseum. For her møter vi hele Romas historie på en gang.

Utenfra er det ikke noe spesielt ved bygget. En av mange kirker i en by som ikke direkte lider av mangel på det området. Den flotte 900 år gamle bysantisk inspirerte mosaikken er imidlertid verdt en kikk, som bildet til høyre antyder.

Men for noe over hundre år siden skjedde det noe.

Den lokale presten oppdaget en merkelig fuktighet i en av veggene på kirken som er bygget på 1100-tallet og restaurert seks hundre år senere med tilhørende barokke utbroderinger. Han fikk laget en åpning og oppdaget at fukten kom fra en trapp, fylt igjen med stein. Man var selvsagt ikke ukjent med at kirken var oppført over en gammel kirke, men ingen hadde sett den på 800 år.

Og ganske riktig. Etter å ha fjernet steinen viste det seg at under kirken lå det en kirke til - fra 300-tallet. Denne hadde vært i bruk frem til rundt 1068 da normannerne invaderte Roma og ikke viste overdreven respekt for antikke bygg.

Men så oppdaget man noe som var mindre kjent. Også den gamle kirken hadde en trapp.

Går vi ned den, finner vi rett og slett et Mithra-tempel fra slutten av 200-tallet. Og ledes enda lenger ned, til deler av andre hus og Romas-gater fra før Roma brant under Nero i år 64.

Bildene under gir et visst inntrykk av nivåene, men det hele tilhører definitivt den kjente og kjære kategorien må oppleves.

Kirken fra 1100-tallet.

Kirken fra 300-tallet.

Mithra-templet fra 200-tallet og et enda eldre gatenivå.

I det hele tatt, dette er den eneste bygningen jeg går hver gang jeg er i Roma. Jeg kjenner ikke til noe annet sted i verden der det er mulig å føle så mye historie og hellighet.

Med et lite forbehold for Hagia Sofia og Black Hills, når jeg er i lunet.

Brukbart oppvarmingsband på årets konsertbegivenhet

Som vanlig finner du alt om dette i Keith Emerson-nyhetene.

El-verk i Elverum

Lider du av el-verk? Da anbefales et årvåkent blikk på andre som sliter med dette.

Forskerne du aldri har hørt om - 1

Fag og forskere kommer i mange farger og fasonger. Noen ligner nesten litt på folk flest, andre gjør det nesten ikke.

Blant de mer interessante, men ofte misforståtte fagene, er teologi og bibelske studier. I en tid der bestselgere på NYT presenterer dette som tomt prat for tomskaller (eller faithheads, må vite) , mens andre er mer enn fristet til å bruke uttrykk som selvrefererende søl, fortjener det i folkeopplysningens navn et snev mer seriøs vinkling enn naysaying.

Da skal man lete litt etter noen som er mer egnede enn min engelske favorittforsker ved tyske universiteter på det nytestamentlige feltet, nærmere bestemt Chris Tilling.

Hans blog (den alvorlige vinklingen som alltid formidabel) varmer akkurat nå opp før neste møte i SBL (Society for Biblical Literature), og har generelt innspill og inverteringer av det mer interessante slaget.

Chris har også fått en såpass posisjon at han får gjestebloggere fra aller øverste hylle, som Richard Bauckham om den angivelige familiegraven til Jesus.

Skulle du mislike Chris sin blog, gjelder bilde 7.

Nytt album på gang fra Emerson

Du kan lese alt i Keith Emerson-nyhetene.

Møt verdenshistoriens skumle herskere torsdag 18. oktober

Igjen kan vi anbefale en tur til Kjettersk Kjeller i Oslo. Men vær på vakt denne gangen. Du kan risikere å få åpnet øynene for hvem det egentlig er som har stått bak de storpolitiske begivenheter siden ihvertfall 1700-tallet. Og kjenner vi disse rett, liker de ikke å bli avslørt.

Foredragsholder er Øystein Sørensen som har gitt ut bok om dette i høst. Tittelen er "Den største sammensvergelsen: Illuminatus, verdenshistoriens skumle herskere."

Det blir også anledning til å delta i Norgesmesterskap i konspirasjonsteorier, men pass nøye på ikke å røpe for mye om den du virkelig styrer.

Det hele finner sted i kjelleren under Den Gode Café i Fredensborgveien 13 i Oslo, torsdag 18. oktober kl. 19.00. Pris 50 kroner.

Uvitenskapelig klimavitenskap?

En av de mer faglig tunge statistikerne i landet, Kjell Stordahl, har et leserinnlegg i TG (bladet til Norsk Statistisk Forening) der han viser til at det ikke er brukt vitenskapelige prognosemetoder ifm. klimaanalysene - og at det ikke er enkelt å få noen debatt om dette.

Ikke minst risikerer man å bli stemplet som tilhenger av George Bush og andre som ikke fremstår som spesielt oppegående i vitenskapelige - for ikke å si politiske - spørsmål.

Kjell skriver

"Dette er et debattinnlegg om klima og modellering av klimautviklingen. Det er et følsomt tema for mange og i Norge er det nå i stor grad lagt lokk på den faglige diskusjonen. Det er identifisert en mye raskere oppgang av
gjennomsnittstemperaturen de siste år enn det som har vært registrert tidligere. IPCC - The Intergovernmental Panel on Climate Change's (FN's klimapanel) har i lang tid arbeidet modellering av klimautviklingen og laget prognoser for temperaturutviklingen samt utviklingen av en lang rekke andre "klima-variable". Som alle vet viser prognosene en dramatisk temperaturvekst.

I Norge kan en fagperson risikere å bli stemplet i landets største aviser dersom en kommer med motforestillinger, eller en kan møte utsagn som at en er dum (Gro Harlem Brundtland). Jeg har også registrert at det er vanskelig å få fagpersoner som har noen kritiske synspunkter til å delta i offentlige debatter om klimautviklingen."

La oss si det slik, Kjell Stordahl er ikke dum.

Norge går foran på dette området, kanskje som den flinkeste "gutten" i klassen, og det er ikke lengre en debatt om at den sterkt økende temperaturen er menneskeskapt.

Dermed risikerer vi å bruke svært mye penger på tiltak som kan ha langt mindre effekt enn forespeilet.

IPCC/Klimapanelet har hatt en enorm produksjon. Derfor ble første del av denne gjennomgangen basert på kartlegging blant ekspertene der de ble bedt om å angi den mest valide IPCC rapport om langtid prognoser for temperaturutviklingen. De fleste ekspertene anga IPCC WP1 (arbeidsgruppe 1)'s Fourth Assessment Report, 2007. Rapporten viser en dramatisk økning av den globale temperaturen de neste 92 år.

Denne rapporten er så evaluert av ut fra prinsipper for å lage valide prognoser. Artikkelen til Green og Armstrong angir at det ble funnet nok informasjon til å test 89 av de i alt 140 prognoseprinsippene og det ble slått fast at 71 av de 89 prognoseprinsippene ikke var fulgt. Det ble ikke funnet en eneste referanse til primærkilder eller annen innformasjon om prognoser og prognosemodeller til tross for at dette er lett tilgjengelig i bøker, artikler og websider. Siden 1930 tallet har det blitt forsket på prognoser, og prognoseprinsipper og metoder har kontinuerlig blitt utviklet over tid. Det er poengtert at mye av denne kunnskapen er tilgjengelig i http://www.forecastingprinciples.com/ som er en svært benyttet hjemmeside."

Stordahl konkluderer med at denne diskusjonen også kan være viktig for IPCC/Klimapanelet og dermed bør holdes minst like varm som klimaet. Det kan likevel være et tankekors at

"motforstillinger her neppe har den oppdragende effekt på den enkelte borger som en nå ønsker seg.

Men de kan kanskje oppdra oss til å tenke litt kritisk?

Dagens Dawkins - II

Det er ikke bare Erling Fossen.

Tegnets forsvarere

En ganske annerledes fantasybok, inkludert nettsiden.

Jeg har hatt glede av å lese og kommentere manuset før utgivelsen, og må bare si at Kristian har opptil flere tilløp til noe stort, både her og der. Ikke minst lærte han meg at også Skottland ble bombet under krigen.

Og at når jeg tar bilder på en science fiction-festival, så kan de fort havne på en forfatters nettside.

Individ og kollektiv

Tenkte bare jeg skulle slå et slag for en annen blog, den på nettet jeg selv leser med størst smil om munnen.

Kristenfundamentalisten Gore

Dagens ukeslutt inneholdt ikke bare viktige debatter som om poker burde bli OL-gren, men også mer perifere som hvorvidt fredsprisen ble utdelt til rett person.

Heldigvis slapp man til Frederic Hauge mot Erling Fossen, slik at debatten kunne få den riktige bredden. Den eneste vi savnet for å få frem nyansene, var Torstein Dahle.

Fossen var som vanlig ikke helt uvillig til å åpne slusene. Man kan ha mange grunner til å reagere på at Al Gore får fredprisen, og til å synes det tross alt ikke er helt halvgærnt. For Fossen var dette imidlertid et tragisk og farlig valg. Ikke nok med at Gore brente av mye drivstoff på å fly verden over med sitt lysbildeshow om ikke å brenne av for mye drivstoff. Nei, Gore stod for noe langt verre. Han var intet mindre enn kristen. Og siden han tok sin tro på alvor, var han kristenfundamentalist.

Og da snakker vi virkelig om en fare for verden. Alle vet at dette er den virkelig store trusselen. Dokubildet til venstre blir bare blåbær mot hva Gores gutter egentlig planlegger. Vi tenker da ikke minst på deres intense lobby for å fremskynde Armageddon gjennom støtte til Israel. De sper gjerne på selv med noen atombomber om andre skulle nøle. Det var derfor Gore gikk så hardt inn for krigen i Irak og siden har forsvart den så iherdig.

I USA er dette en svært utbredt, toneangivende og teokratisk gruppe som hater konstitusjonen. De viser i det hele tatt religionenes sanne ansikt, selv om kristenfundamentalistene selvsagt er de verste av alle. Slike ting er godt dokumentert av research-racere som Harris, Dawkins, Hitchens, Dennett og resten av HDHD-foreningen. Islamister og Al-Qaida blir bare smågutter i sammenligning. Takke seg til Krekar.

Vi får bare håpe at fredprisen gjør kristenfundamentalisten Gore såpass positivt innstilt til Norge at han starter endetiden noe lenger sør. Og venter til etter desember.

"Praktisk talt ikke kristne nobelprisvinnere"

Jeg kan ikke love at det blir siste gang jeg sender en vennlig takk til at Den tvilsomme humanist er kommet bedre i gang med bloggingen etter høstferien enn enkelte andre, spesielt ikke når temaene er såpass interessante som ateismen og det totalitære.

Bakgrunnen er Arnfinns henvisning til at

Et av de mest drøvtygde angrepene på ateisme og humanisme er forsøket på å anskueliggjøre en årsakssammenheng mellom Hitlers, Stalins og Maos uhyrligheter og deres (angivelige) ateisme. Per Bjørnar Grande byr på en mild variant i en artikkel hos Minerva. Minervas egen Jan Arild Snoen leverer et heller kontant svar til Grande.

Siden jeg har skrevet en del om temaer som kobling mellom "ateisme" (hva nå det er) og Stalin (til en viss grad dette, hva det nå er) og Hitler (ikke i det hele tatt) andre steder, skal jeg ikke berøre det spørsmålet her og nå. Anledningen byr seg nok i massevis senere.

Til gjengjeld er en av setningene til Snoen for god til ikke å nevnes blant mye vi eventuelt kan dekode (be afraid - very afraid) senere. Den klinger som følger

Det finnes praktisk talt ikke kristne nobelprisvinnere.

Snoen ser ut til å bruke dette som tegn på at ekstraordinær og prisverdig innsats, intelligens og/eller kunstnerisk talent - ikke i særlig grad kan knyttes til kristen tro, snarere tvert om. I følge Snoen er det dermed slik at de kan leve

tilsynelatende gode og kreative liv uten religion, og er vel knapt et lett bytte for kommunisme eller fascisme. De kristne massene i Tyskland og Italia var derimot nettopp et slikt lett bytte.

Det blir selvsagt krampaktig å liste opp navn (andre som liker sånt får ta den jobben), men i forbifarten klarer ikke mine ustyrlige fingre å unngå å nevne så ulike typer som Jimmy Carter, Martin Luther King, Moder Theresa, Sigrid Undset, Henri Dunant, Desmond Tutu, Dag Hammarskjöld, Lech Walesa, Nathan Söderblom og Aleksander Solsjenitsyn.

Kanskje ikke av de ... minst betydelige personer i det tyvende århundre?

Oppdatert 21.10.07: Følg meningsutvekslingen mellom Davidsen og Snoen om dette og annet i kommentarfeltet til hans bloggartikkel, etter at jeg gratulerte ham med "årets minst skeptiske blog".

Dagens Dawkins

Heldigvis har ikke alle vært borte like lenge fra blogsfæren. Den tvilsomme humanist har i sin sedvanlige årvåkenhet fått med seg en historie om den noe mindre årvåkne Richard Dawkins.

Denne gangen gjelder det en bemerkning om hvor vellykket "den jødiske lobbyen" er i USA. Ordbruken kan fort assossieres med moderne antisemitisme, noe Dawkins burde vært bevisst nok til å unngå. Den tvilsomme kommenterer dermed tørt

Påstanden om at amerikanske jøder er fryktelig mektige, veldig velorganiserte og sammen – alle sammen – jobber mot et felles politisk mål, er både dum og kunnskapsløs. Allikevel velger en mann som hevder å være en ridder for rasjonalismen å slå om seg med den.

Som en som er ganske hildet på Dawkinsfeltet (og dermed noen ganger, men ikke alltid, nøler med å uttale seg fordi det kan anta snev av skjevøydhet med tilhørende rynkede bryn), er det interessant når noen som presumptivt er hildet i motsatt retning, sier såpass klart fra.

Etter å ha lest The God Delusion et par ganger, er det heller ikke vanskelig å komme på andre områder der Dawkins ser ut til å være mer opptatt av å bedrive lobbyvirksomhet enn logikk og lettere nyanserte analyser.

Jeg kan garantere at det blir anledning til å komme tilbake til dette i høst.

Vi får i mens håpe at Dawkins tar tilbakemeldingene til seg. En som skriver så mye om å heve sin bevissthet gjør klokt i det.

Høstferien er over

Dermed fare for mer blogging fremover.

Krimbøkene du aldri har hørt om - 2

- Syllogismer og storheter

Siden det nærmer seg høstferie og dermed mer nærkontakt med bøker enn blogger (det bidrar også i noen grad at familien i år skal til et fjellsted uten nettforbindelse), enda et tips om krimbøker du kan imponere med i selskapslivet.

Vi er med Aristotle Detective tilbake i det gamle Aten rundt år 330 før Kristus - midt under Aleksander den stores, og enda mer Aristoteles, sin storhetstid. Hovedpersonen er den atskillig yngre og mer emosjonelt ivrige Stephanos, som stadig vikles inn i mord, mysterier og mere til.

Som tidligere student av den store filosofen, er Stephanos ikke dummere enn å involvere større hjerner ved behov. Og i en sydende storby der de færreste er stoikere, er det ingen direkte mangel på slike behov.

Margaret Moody er professor i litteratur med atskillige doser selvironi og stor hjerne for humor, for ikke å si mysterier. Da første bok i serien kom ut i 1978, var denne type historisk krim en relativt ny sjanger. Det fantes ikke stort andre enn den aldri hvilende Dickson Carrs (1906-1977) utgivelser og Robert Van Gulik (1910-1967) sine bøker om Dommer Dee, begge det man uten å overdrive kan kalle forrige generasjons forfattere.

Med Doodys serie om Aristoteles fikk vi en detektiv som var om mulig enda mer minne-verdig enn Carrs og Van Guliks. Det skal godt gjøres å finne en skarpere etterforsker, selv om han av ulike årsaker hverken benytter seg av forstørrelsesglass eller finger-avtrykk, for ikke å si fiolin.

En klassisk replikk fra første bok kommer når Aristoteles bemerker om mordet at "hvis ikke Philemon gjorde det, var det noen av kategorien ikke-Philemon".

Hvilken kategori som passer? Det finner du ut ved å lese boka.

Middelaldersk science fiction

Kunne den vitenskapelige revolusjon skjedd i 1340? Michael Flynn leker med tanken i en langnovelle som du kan lese om her.

Repetisjonsøvelse med bomskudd

Det skal være usagt om det foreligger en skriftlig avtale eller kun er en stilltiende overenskomst. Uansett er erfaringen at populærvitenskapens verden følger et liturgisk år der ett av leddene er en presentasjon av islams bidrag til utviklingen av moderne vitenskap. Blant de andre leddene er gjennomgangen av hekseprosessene, at det er oppdaget at vikingene ikke bare var rå og brutale og at menneskets forhistorie må skrives om.

Gjennomgangstonen i blader på Narvesen (litt unna øverste hylle) og til og med i enkelte lærebøker, har lenge vært at selv om middelalderen var vond og vanskelig, var muslimsk vitenskap et lys som skinte i mørket.

Dette begynner nå å anta nærmest parodiske former. I seneste nummer av Illustrert Vitenskaps søsterblad Historie (11/2007), kan vi lese i overskriften at Islam gjenopplivet vitenskapen. Forsiden sier ikke noe mindre enn at "Islams lærde fikk fart på kunst og vitenskap".

For balansens skyld hører det med å nevne at teksten er noe mer forsiktig. Der legges det ikke skjul på at dette i realiteten handlet om at oldtidens viktigste lærdomssentra havnet på muslimenes hender ved deres erobringer på 6-700-tallet. Vi snakker altså egentlig mindre om en ny vitenskap som oppstod på arabisk grunn, enn om en gammel vitenskap som i en periode fikk blomstre under nye makthavere med romslig økonomi.

At artikkelen i Historie handler mindre om ekte historie enn om symboler og romantiske drømmer om fortiden, fremgår av følgende formulering:

Da den muslimske delen av Spania ble erobret av de kristne i 1492, overgikk det vitenskapelige initiativet til det kristne Europa.

At bystaten Granada som ble erobret i 1492 hadde noen betydning for vitenskapens historie, har til nå vært ukjent for historikerne. Etter 1000-tallets borgerkriger i den mauriske verden, var det stort sett slutt på muslimsk høykultur i Europa. Årsaken til at dette trekkes frem, er nok heller at årstallet passer (matcher myten om at det først var på 1500-tallet det begynte å skje noe i "det kristne Europa"), enn at erobringen av Granada spilte noen rolle.

Dermed er det ingen grunn til å nevne røtter i Europa fra mange hundre år tidligere. Man går ikke inn på forskjeller på mentalitet og rammer for rasjonalitet i den muslimske og kristne verden. For ikke å si forsøke seg på å definere vitenskap, teknologi, kunst eller kultur. Eller forskjell på antikkens vitenskap som araberne videreførte og moderne vitenskap som etterhvert vokste frem i Europa. I stedet beskrives det hele nærmest som overlevering av en stafettpinne fra Granada til Galilei.

Rundt 1610 erklærte den italienske astronomen Galilei at det ikke var slik at alt dreide seg rundt jorden, men at jorden tvert i mot kretset rundt solen. Men faktisk var ikke Galileis idé ny. Omtrent 500 år tidligere var det generelt akseptert i den muslimske verden at jorden gikk i bane rundt solen. Det var også en muslimsk astronom - al-Biruni fra Persia - som på slutten av 900-tallet oppdaget av jorden roterer rundt sin egen akse.

Dette er vel nærmest norgesrekord i tøv på fire setninger. Én ting er at man skriver som om dette handlet om å erklære, ikke å vise ved ulike indisier og argumenter.

En annen sak er at man tillegger dette Galilei og ikke Kopernikus.

En tredje at dette ikke bare skal ha vært antydet som en mulighet av enkelte muslimske astronomer, men til og med generelt akseptert i den muslimske verden. Hvilket det - med respekt å melde - ikke var. Og Al-Biruni (se det afghanske frimerket fra 1000-års minnet i 1973) "oppdaget" ingenting, han fremmet en matematisk modell som viste at det var ... mulig at jorden roterte.

Det som ligger til grunn for påstanden, er nok at Kopernikus bør ha hatt kjennskap til slike matematiske modeller fra den arabiske verden. Men siden muslimene var gode aristotelikere, avviste også al-Biruni forestillingen om at jorda gikk i bane rundt sola, på naturfilosofisk grunnlag. Selv om han mente den ikke var matematisk umulig.

Matematisk sett var det konsistent både med en modell der jorden roterte og gikk i bane om sola, og en modell der sola gikk i bane rundt jorda. Men før teleskopet og langt mer presise obervasjoner var det rett og slett ikke mulig å "oppdage" hvilken av modellene som var best.

Hvor langt det går når Historie skal prise islams rolle i vitenskapens verden, viser seg når man til og med trekker frem at det var den muslimske "trendsetteren Ali Ibn Nafi" som skapte konseptet om at et perfekt måltid skal bestå av tre retter. Om ikke annet er det muligens sant at han gjorde det.

Ikke rart at astronomene trivdes på 900-tallet.

Så er vi spente på hva som blir den neste oppdagelsen som tillegges middelalderens muslimer. Etter Dick Teresis Lost Discoveries : The Ancient Roots of Modern Science--from the Babylonians to the Maya, er det ikke mye som står igjen, enten vi snakker om kjemi eller kvantemekanikk.

Men fortsatt savner vi nok at noen avslører at de hadde kiosker. Det kan ikke være mye tvil om at det var derfor kulturen gikk i stå.