Hannukah-hets

Det stunder mot jul og dermed tid for mjød, myter og markeringer. Ikke minst i media. Og der er det enkelte som ikke lar seg be to ganger.

For en som har fulgt Christopher Hitchens bravader (og kommentert noen ganske grundig), forbauser ikke hans innlegg om Hannukah fra et par dager siden.

"About a century and a half before the alleged birth of the supposed Jesus of Nazareth (another event that receives semiofficial recognition at this time of the year), the Greek or Epicurean style had begun to gain immense ground among the Jews of Syria and Palestine. "

Det er alltid morsomt når en selverklært profet for rasjonalitet og vitenskap benekter at Jesus har eksistert. At hans ellers kledelige kynisme også er svært så selektiv, viser seg i et rørende naivt syn på datidens hellenistiske herskere, nærmere bestemt i Det seleukidiske riket. Som nok ikke direkte var et oppkomme av gresk filosofi og kunst.

Vi gir dermed ordet til Douglas Farrow som har jobbet en anelse mer med stoffet.

"Listening to Mr. Hitchens tell the story, one might be forgiven for supposing that the Seleucid empire in the time of Judas Maccabeus was the very incarnation of Greek wisdom and culture -- a kindly secularism gently weaning a vulgar people away from the worst manifestations of their "ancient and cruel faith."".

Men for Hitchens synes Hannukah å symbolisere alt som er galt med jøder og religion (dette flotte, generaliserende ordet) i sin alminnelighet. Makabeer-opprøret på 100-tallet før Kristus var noe av det verste som kunne ha skjedd.

"Thus, to celebrate Hanukkah is to celebrate not just the triumph of tribal Jewish backwardness but also the accidental birth of Judaism's bastard child in the shape of Christianity."

Det er interessant å se hvor lite Hitchens bryr seg om å sette seg inn i temaene han flagger så hardt og høyt. For makabeernes opprør var ikke direkte mot en opplysningsvennlig monark som fremmet skillet mellom kirke og stat, eller avviste all religion. Vi siterer Farrow igjen:

"On the throne at the time was none other than the megalomaniac ruler Antiochus Epiphanes, whose coinage announced him to one and all as "God made visible." No line between church and state here! In private, some riffed on the title Epiphanes by substituting Epimanes, "the madman." But there was a method to this madman's madness. As one historian (N.T. Wright) puts it, he wanted to use Judea as a kind of buffer state against Egypt, and in order to achieve that he needed to redesign the Jews' religious loyalties in a way that would make them more pliable to his own political ends."

Hvis Hitchens politiske forbilde er Antiokus, forstår vi kanskje mer av hans støtte til krigen i Irak.

Men det unnskylder ikke at han bommer så totalt på hva dette handler om.

"Christopher Hitchens thinks Hanukkah a "celebration of the original victory of bloody-minded faith over enlightenment and reason." That is very nearly the opposite of the truth. He also thinks it a "direct negation of the line between church and state," but of course in context the real negation -- rather, obliteration! -- of that line took place with the splattered blood of the pigs offered up in honour of Zeus and his visible incarnation, Antiochus Epiphanes."

Farrow ender dermed med et tips til å låne ham en bok (muligens for at Hitchens skal slippe å få noe så religiøst forgiftende som julegaver).

"Later Hasmonaean developments notwithstanding, our treasured line between church and state is in fact a product of the Judeo-Christian tradition, as Remi Brague has shown in his book, The Law of God (now available in English from the University of Chicago Press). If someone has a copy handy, perhaps they would be
good enough to loan it to Mr. Hitchens. "

Det er imidlertid en fare for at Hitchens ikke står først i køen for å la seg forvirre av fakta. Da kunne han jo risikere langt færre overskrifter.