Vestens skapelsesberetninger

Man skal ha fulgt dårlig med i lærebøker og livssynsdebatter, taler og TV-serier, om man ikke har fått med seg vår moderne skapelsesberetning. 

Som alle vet kan den oppsummeres i to setninger og ett bilde.

Europas historie handler om veien vekk fra middelalderens mørke og inn i opplysningstiden. Modige vitenskapsmenn våget å bruke sin fornuft tross Kirkens blodige kamp mot kunnskap.  

Kirken skapte et svart hull, et tusen års hukommelsestap der man ikke lenger visste at jorden var rund. Kristne fryktet kunnskap så mye at de ødela mye av arven fra antikken ved å brenne biblioteket i Alexandria. Dermed er det som forventet at de forbød alt fra disseksjoner, til bading, katter, fysikk og tallet null. Paven lyste til og med Halleys komet i bann.

Uten den kristne mørketiden hadde vi kolonisert galaksen for lengst. 

Selv om ikke alle tar denne skapelsesberetningen like bokstavelig, med tilhørende anektoder, ligger den som en selvsagt forutsetning i offentlig debatt. Så selvsagt at alternative fortellinger høres ut som rene fanatismen.

Tviler du på det, er det bare å reise deg og si at moderne vitenskap ikke ble stanset i tusen år av Kirken og kristen tro, men tvert har mye å takke den for. I hvert fall om man skal tro historievitenskapen og ikke myter fra stort sett 1800-tallet.

Husker du å dukke ned bak en stol, kan det være du slipper å betale for å fjerne egg og tomatflekker fra klærne.

De seneste tiårene har det imidlertid vokst frem en vri på denne skapelsesberetningen. Setningene er like mange, men heltene flere.

Europa lå i middelalderens mørke før lyset fra Islam.  Tross Kirkens blodige kamp mot ny kunnskap, fikk dermed modige vitenskapsmenn kunnskapen som førte oss inn i opplysningstiden.

Dermed forundrer det ikke at Mohammad Usman Rana griper til denne i et tilsvar til Halvor Tjønns kritiske omtale av hans bok om Norsk islam. Han starter med tanker som mange kan og bør ta til seg, selv om det er et aldri så lite faresignal når noen snakker om "retorikkens nivå" for deretter selv å bringe selvfølgeligheter, som om andre ikke er kjente med dem.

Tjønn gir i tilsvaret en historieleksjon om reformasjonen og opplysningstiden, for å vise at jeg står utenfor denne europeiske tradisjonen og tenkemåten. Mangt kan sies om retorikkens nivå når budskapet reduseres til «min sivilisasjon er bedre enn din», men det bør kanskje forventes av en historiker å vite at sivilisasjoner lærer av hverandre.

Ja, sivilisasjoner lærer avgjort av hverandre. Det betyr ikke nødvendigvis at sammenhengen er så enkel og enveis som Rana tenker seg i de neste avsnittene.

Tjønn er opplagt kjent med at de kristne sivilisasjonene i Øst- og Vest-Romerriket lærte av antikken og jødene, men det er ukjent hvor godt han og Rana kjenner til at den arabisktalende lærte av antikken og den kristne sivilisasjonen.

Spesielt Bysants, tross (eller kanskje på grunn av) at store deler av riket i lange perioder, noen ganger for alltid, ble beleiret, okkupert eller erobret av araberne. Som jeg skriver på side 116 i Da jorden ble flat - mytene som ikke ville dø var resultatet at

Bysants i stor grad var på defensiven, tildels i desperat kamp for sin eksistens. Energi og talent måtte brukes på andre felt enn kunst, filosofi og vitenskap. Likevel bidro man på avgjørende måter til arabernes og Europas utvikling. Colin Wells argumenterer for at både det sagnomsuste Visdommens Hus (et senter for naturfilosofi og kunnskap) i Bagdad og oversettelsesarbeidet fra gresk til arabisk var sterkt inspirert av bysantinske forbilder, og - ikke minst - prestisjen i hellenistisk og bysantisk kultur . Mens det med rette nevnes låneord vi har fra arabisk, fra algebra til trafikk, hører vi sjelden hvor mye låneord araberne selv hentet fra gresk (og andre språk), enten vi snakker statsadministrasjon, møbler, jordbruk, handel, mål, mynter, litteratur, filosofi eller religion.

Klassisk bok,nå på nett. 

Man kan si mye bra om hvordan vitenskapen i den arabisktalende verden videreutviklet arven, spesielt innen medisin, matematikk og optikk.

På samme måte som man kan si mye bra om kristne som oversatte tekstene fra gresk til arabisk (og før det fra gresk til latin), og senere fra arabisk til latin, siden knapt noen muslimer var motiverte til å lære gresk eller latin.

Samtidig er det ingen tvil om at tekster på fellesspråket arabisk, skrevet av folk med mange slags nasjonale og religiøse bakgrunner, på noen områder hadde stor påvirkning på Europa.

Men et poeng som ofte overses er at effekten av dette ble svært mye større i Europa enn i muslimske land.

Dermed bør det være tankevekkende på flere måter når Rana skriver at

Blant fremstående historikere er det jo et spørsmål om det ville blitt noen opplysningstid i Europa om ikke muslimenes svært opplyste middelalder hadde påvirket europeerne. I islamsk historie begrenset ikke religionen kunnskapen, vitenskapen var ikke religionens domene - som i Vest-Europa fantes det ikke et presteskap som ønsket monopol på kunnskap. Tjønn kan gjerne lese bøkene til historieprofessor Charles Burnett ved University of London, og se at Europas vei ut av den mørke middelalderen var brolagt med den islamske sivilisasjons verk innen vitenskap og filosofi som europeerne kappet om å oversette til latin.

Skal man hevde at det er "muslimenes opplyste middelalder" som ligger bak renessansen og opplysningstiden, bør det store spørsmålet være hvorfor ikke musmliske land selv fikk noen renessanse og opplysningstid. 

Kan det være at effekten på Europa, sier ganske mye om Europa?

For det er ikke slik at Europa i middelalderen var en trang mørketid der presteskapet hadde "kunnskapsmonopol". Det var en tid med tørst etter kunnskap. Det ble skrevet mye om logikk og rasjonalitet. Dermed omfavnet man i stor grad antikkens tenkere når de ble tilgjengelige, selv om ikke alt skjedde uten protester.

Skal man oppsummere i store bokstaver, er det ikke slik at Europa fryktet eller monopoliserte kunnskap. I stedet omfavnet man og institusjonaliserte den ved universitetene.

Mens den greske arven i arabisktalende land stort sett forble de "fremmede vitenskaper" for spesielt interesserte og dermed lite tilgjengelige i den bredere kulturen. Det var lov å drive med slike sysler, så lenge det foregikk blant de utvalgte få og ikke kom almuen for øre.

Eller det hele ble aktivt motarbeidet som av det asharittiske presteskapet etter at mutazilittene fra 700-tallet i noen århundrer hadde forsøkt en hellenifisering av islamsk tenkning.

Siden dette fortsatt er en utfordring i deler av islam, hadde det vært interessant å høre Ranas tanker om hvordan "norsk islam" skal forholde seg til denne arven.

Forhåpentligvis er det et tegn på at han ønsker å stimulere til at rasjonelle tenkere som Aristoteles skal få stor innflytelse i islam i dag at han går videre med å si at

Europas store filosof Aristoteles var til og med et fjernt minne for europeerne, og europeerne ble for alvor kjent med ham igjen grunnet navn som Ibn Rushd og Al-Kindi – eller «Midtøstens dogmatiske tradisjon» for å bruke Tjønns begrep. 

Men dette er altså ganske så fordreiet. Saken var ikke at Aristoteles var et fjernt minne. Han var godt kjent og mye lest i middelalderen gjennom Boethius' (480-524) latinske oversettelse fra 500-tallet av De interpretation og Categories.

Men man hadde et skjevt bilde av ham siden man manglet sentrale tekster.

Et godt stykke på vei nettopp fordi den muslimske erobringen bremset tilgangen til Alexandria og andre kunnskapssentra, og enda viktigere - til papyrus. Dermed måtte man bruke bruke langt dyrere materiale, pergament av geite- eller kalveskinn, noe som i mange århundrer begrenset produksjonen av kopier til brøkdelen av den førislamske.

Det var altså ikke så enkelt som å si at det var islam som førte Aristoteles til Europa. Man kan argumentere for at det var islam som lenge hindret mer av Aristoteles å bli kjent i Europa.

Hvilket ikke betyr at det er noen grunn til å underslå at vi på 11-1200-tallet nettopp kan takke muslimske tenkere som Ibn Rushd (1126-1198) for at Aristoteles kunne få en så sentral plass i Europa. Mens han selv ble landsforvist fra det muslimske Spania og tekstene beordret brent.

Nå er ikke poenget med det jeg skriver her å fornekte at den arabisktalende kulturen hadde betydning, og noen steder stor betydning. Det betyr likevel ikke at vi bør svartmale det kristne Europa eller skjønnmale Cordoba, Kairo eller Bagdad.

Heller ikke når man kommer til jødene,

Og det var kanskje «Midtøstens dogmatiske tradisjon» som gjorde at forfulgte europeiske jøder ble ønsket velkommen i det osmanske riket, nesten sammenfallende med reformasjonen i Europa som Tjønn trekker frem? Det var kanskje ikke reformatoren Martin Luther som foreslo å brenne synagoger og å utdrive jødene?

For dette er langt i overkant ensidig fremstilt. Ja, i det kristne Europa begynte jøder å bli trakassert og drept, spesielt i områdene der en av korstogsstyrkene forflyttet seg på slutten av 1000-tallet.

Til store protester fra Kirken. Lokale biskoper satte seg ved flere anledninger til motverge når mobben eller korsfarere gikk løs på jødene.

Men denne trakasseringen og drapene hadde klare paralleller i muslimske land.

Spesielt hadde Nord-Afrika og Spania over tid utviklet seg negativt. I kjølvannet av borgerkriger i de muslimske områdene på 1000-tallet kom en tiltagende islamsk intoleranse. 6 000 jøder ble drept i Marokko på 1030-tallet og 4 000 i Granada i 1066. Massakrene blusset opp igjen ved flere anledninger, bl.a. på midten av 1400-tallet.

Man kan også finne mulige muslimske forelegg til at jødene ble utvist av det kristne Spania i 1492, som i almohadenes utvisning av jøder og kristne fra det muslimske Spania trehundre år tidligere.

Og på slutten av 1400-tallet ble de ønsket velkommen flere steder enn i det osmanske riket. Heller ikke den gang var europeiske land veldig enige om hvordan de skulle håndtere flyktninger eller andre kulturer.  Jødene fikk ikke bare slå seg ned i italienske byer som Napoli og Roma, noen fikk fremtredende posisjoner og en periode varm støtte fra pavene. 

Hvilket dessverre ikke hindret at de noen generasjoner senere fikk helt andre typer behandling. Noe som igjen understreker at historien sjelden følger rette linjer eller våre håp og forventninger.

Og at firkantede fremstillinger sjelden er oppklarende, enten de handler om "min sivilisasjon" eller din.

Som Sandberg leser Bibelen

Ikke mange politikere forsøker å agere okse i glassbutikk, men Per Sandberg viser god innsats. Det forhindrer ikke at det er noen smuler urettferdig at han og Fremskrittspartiet beskyldes for å bidra til islamsk ekstremisme. 

Det er likevel få som har beskyldt ham for å bidra til sosialistisk eller kristen ekstremisme, til tross for at han slo tilbake med at andre partier bidrar til islamisme ved å undervurdere farene, og ikke minst at Kristelig Folkeparti har et enormt ansvar 

for at flere titalls mennesker reiser ut og slutter seg til terrororganisasjoner, driver med krigshandlinger og massakrerer barn og kvinner der ute. Dette er det Kristelig Folkeparti som har ønsket, og resultatet ser vi i dag.

Selv om det ikke ble opptøyer i gatene fra gamle damer med paraply, slamret Kut Arild Hareide så hardt med vannglasset i Dagsnytt 18-studio at Sandberg nesten var troverdig da han ba om unnskyldning. 

At det likevel er tvilsomt å forvente mykere eller klokere fremferd fra Sandberg i årene fremover, viser seg når han skriver i Dagbladet om når religionene kolliderer. 

Hadia Tajik vil gi ungdommen en Koran før islamismen tar dem. Det synes jeg er en merkelig logikk. Å gi barn og unge en bok som millioner av mennesker allerede tolker ekstremt, og håpe at de unge ikke vil tolke den ekstremt, kan umulig være den beste løsningen. Valget mellom ekstrem overtro og moderat overtro er fremdeles et valg mellom to onder. La oss heller lokke de unge med bøker og ideer som utfordrer dem til å stille spørsmål ved selve livet, la de filosofere og utforske meningen med ingenting og alt. Altså det motsatte av hva bøker som Koranen og Bibelen gjør.

Nå kan man si mye om islam og islamisme, men å sause sammen alle religiøse tekster i én suppe, fordi det finnes ekstremister i en eller flere religioner, er mildt sagt ekstremt, selv om det nok ikke er ekstremistisk.

Forestillingen om at Bibelen er en fasit som i seg selv hindrer folk fra å tenke og stille spørsmål, er like meningsløs som det er malplassert å likestille Koranen og Bibelen.

Ikke fordi deler av Det gamle testamentet ikke er fullt på høyde med eller verre enn sinnaversene i Koranen. Men det gjør altså mer enn noen tødler forskjell at bare én av disse bøkene inneholder Jobs bok, Ordspråkene og Forkynneren, Bergprekenen og 1. Korinterbrev 13. 

Det er heller ikke gitt at det gir stor mening å sette likhetstegn mellom et bibliotek og en bok.

Eller å overse historien. Både islamsk og kristen kultur var i middelalderen knyttet til en sterk rasjonell tenkning. Den kristne fortsatte også i renessansen, tross den hermetistisk-magiske vekkelsen som sprang ut i blomst på slutten av 1400-tallet. 

Opplysningstiden er utenkelig uten rasjonaliteten middelalderens universiteter formidlet og forsterket.

Etter dette utspillet fra Sandberg er det ingen overraskelse at det ble klirring i kaffekoppene i avisen Dagens spalter. Og at Sandberg følte seg kallet til å gå inn i glassbutikken igjen.

Med et tilsvar som (her er det ingen grunn til å holde på hatten) ikke vil dempe gemyttene. Eller redusere behovet for enda et langt svar til en FrP-representant (som her og her), selv om man i teorien kunne nøyd seg med å replisere med at dette forsterker partiets etterlysning av en bedre skole.

Det er dessverre likevel grunn til å bruke litt fonteplass når han sier til sitt forsvar at Bibelen kan brukes i «totalt ulike retninger også for å legitimere vold». 

Ja, mange slags tekster kan det, også opplysningsfilosofenes - noe som viste seg med all uønsket tydelighet under den franske revolusjonen. Spørsmålet er imidlertid ikke om en tekst kan brukes "i totalt ulike retninger", men hvor lett det er. 

Altså hva er den opplagte og naturlige måten å forstå Bibelen på, hvis man passer på å lese også Det nye testamentet?

Selvsagt kan man havne på mindre spontane koknklusjoner etter noen hundre års teologiske eller politiske vektlegginger, endringer i tradisjoner og tildels avanserte tolkningsnøkler - og ikke alltid bare til det verre. Når dette hender, er det uansett sjelden uten historiske årsaker eller provokasjoner. 

Korstogene hadde mange årsaker, men ikke at ungdom leste Bibelen. 

Sagt på en annen måte er det ikke rent vilkårlig at de første kristne var pasifister og vegret seg i mange hundre år for å bli soldater. 

Selv for Sandberg tviler jeg på at voldsbruk er den umiddelbare tolkningen av en tekst der stifteren refser sine nærmeste tilhengere for å ty til sverd - som når Peter hogger øret av en soldat i forsøket på å redde Jesus.

Når Jesus i Bergprekenen setter "alle som stifter fred" som et ideal, og Paulus ser Åndens frukt i Galaterberevet 5,22-23 som "kjærlighet, glede, fred, tålmodighet, vennlighet, godhet, trofasthet, ydmykhet og selvbeherskelse", er det ikke aldeles opplagt at en lesning av Det nye testamentet vil legitimere vold.

Det er ikke gitt at krig og terror er det første radikaliserte kristne tyr til.

Imidlertid er det ikke disse idealene Sandberg vifter med lettere Ex Cathedra. Han slår inn flere åpne dører enn han aner med at den beste "motvekt til radikalisering er å utvikle menneskets iboende rasjonalitet, fornuft, empati og nysgjerrighet». 

Mens han risikerer å få noen i fleisen når han fortsetter med at «nestekjærlighet og altruisme er utviklingstrekk i menneskelig evolusjon som har resultert i siviliserte samfunn». 

Ja, det kan argumenteres for at altruisme kan være evolusjonært fordelaktig for slektsgrupper, fordi felles gener føres videre. Men at noe kan skyldes evolusjon  (som aggresjon, misunnelse, grådighet, selvoppholdelsesdrift eller en driv etter å skaffe slaver som kan malet huset mitt) gjør det ikke automatisk til noe "godt" eller noe vi alltid bør følge.

For å sette nestekjærlighet og altruisme som ideal fremfor aggresjon eller revirmarkering, trenger man mer enn biologiske begrunnelser.

Ikke minst fordi dette evolusjonært synes begrenset til mindre grupper - slekten eller "inngruppen". Overfor "utgruppen" blir mekanismene annerledes - noe som har gjort at stammer ikke direkte har anstrengt seg for å holde fred med naboen. 

Det hører også med slik Erik Tunstad forklarer i Evolusjon - basert på en sann historie, at flertallet av evolusjonsforskerne i dag "ser bort fra ekte altruisme og gruppeseleksjon" (side 252).

Hadde nestekjærlighet og altruisme vært sterke biologiske drifter, ville verdenshistorien sett noen smuler annerledes ut, både før og etter steinalderen. Det er ikke tilfeldig at Jesus i lignelsen om den barmhjertige samaritan valgte nettopp utgruppen samaritanerne som "min neste" - og altså ikke min nabo i min egen stamme.

Sandberg er ikke ferdig med feilslutningene der. 

For å avslutte med schwung og virkelig stille kristne FrP-kritikere i forlegenhet, trekker han frem slaveriet. Dette synes han å oppfatte som et så sterkt kort at det vil trumfe frem en annen tone fra kristne overfor en fornuftens fanebærer som Sandberg.

Det er eksempelvis ikke på grunn av kristendommen, men på tross av den, at vi ikke lenger aksepterer noen form for slaveri i vår del av verden. Både Det gamle og Det nye testamentet forsvarer og promoterer som kjent den høyst uetiske praksisen som selv Jesus aldri tok avstand fra. 

Det er altså svært tydelig at Sandberg ikke har lest særlig mye om Bibelen eller om slaveri.

Som jeg skriver i Da jorden ble flat, handler jødenes hovedfortelling om frigjøring fra slaveriet i Egypt og den senere lengselen etter å vende hjem fra deportasjoner og slaveri i Babylon.

Dette er et gjennomgående tema og noe av det klareste i Jesu forkynnelse. Så viktig at han starter sitt offentlige virke (Lukas 4,16-21) med en regjeringserklæring når han leser høyt fra Jesaja 61:  

Han har sendt meg for å kunngjøre at fanger skal få frihet og blinde få synet igjen, for å sette undertrykte fri og rope ut et nådens år fra Herren.

Tilhørerne forstod umiddelbart at dette handlet om jubelåret i tredje Mosebok 25, 8ff. Hvert femtiende år skulle man gi frihet til alle som bodde i Israel, inkludert slaver. Dette sto i sammenheng med sabbatsåret der alle hebreiske slaver skulle gis fri. Israelitter skulle ikke bli holdt som slaver mer enn seks år (2 Mos 21,2ff) og det mer omfattende jubelåret kom året etter det sjuende sabbatsåret.

Slaveri ble verken ansett som varig, godt eller grunnleggende.

Og det uttrykker i GT flere former for økonomiske og arbeidsmessige forhold. Selvsagt et godt stykke unna dagens stort sett godt regulerte arbeidsliv, men noen ganger er uttrykket ”tjener” mer nærliggende. Blant jødene var det ikke uvanlig å avtale å arbeide for andre for å få til livets oppholdelse eller rett og slett for å betale gjeld.

I et økonomisk knapphetssamfunn uten trygdeordninger var dette en måte å sikre overlevelse.

Selv om GT ikke avvikler alle former for slaveri som sådan, innførte man ikke slaveriet. Det tilhørte en gammel orden i alle land. Slaveriet hadde vært naturlig og tildels dominerende i tusener av år - og skulle være det i tusener av år fremover i de fleste kulturer.

Å endre økonomiske systemer er ikke gjort over natten eller århundrene. Men staten Israel gikk langt i å begrense overgrep mot slaver, og ga altså frihet etter noen år.

Jesus forsterker dette og erklærer at han er kommet for å sette alle slaver fri, og føre alt - også det økonomiske - tilbake til en rettferdig fordeling. Dette er et av avsnittene som tydeligst antyder hans selvforståelse som Messias - kongen som skulle skape velsignelse for alle folkeslag.

Nå er det mulig å lese Bibelen på flere måter. Det er ikke vanskelig å finne vers i GT som regulerer slavehold i staten Israel, eller i NT som formaner slaver til ikke å gjøre opprør. Men bibellesning handler ikke om cut & paste av ti setninger fra GT og NT inn i en lovbok.

Det handler ikke om vers, men om visjon.

Kort sagt er det ikke slik at Bibelen "forsvarer og promoterer" slaveriet. Det finnes ikke noen befaling om å gå ut i verden og gjøre alle folkeslag til slaver.

Den sentrale visjonen er ikke å undertrykke andre, men at det ikke er forskjell på slave eller fri.  

Effekten var umiddelbar. De fleste i menigheten i Efesos var slaver. I Lille-Asia generelt avviste kristne slaveri som synd og altså brudd med naturretten og kristen tro. De tilbød åpent rømte slaver asyl. Det ble et stort ideal å frigi slaver. En av de første pavene var selv slave.

Som Carl Grimberg trekker frem i bind 6 av hans verdenshistorie var det slik at

Ved gudstjenesten og i menighetslivet fikk kanskje de stakkars slavene for første gang føle seg som mennesker. Det var ingen forskjell på herre og trell.

Selv om de første kristne ikke gikk i bresjen for noe så radikalt som å avskaffe slaveriet, ble frigivelse av slaver sett på som et av de klareste uttrykkene for å gjøre godt. Dermed ble slaveriet underminert og etterhvert avskaffet i kristne land. Dette var så tydelig knyttet til Kirken at ordet for frelse i Norge, stammet fra frigivelse av slaver. En frigitt trell fikk fjernet halslenken og ble kalt frihals, et ord som vi kjenner igjen i frelst.

Vi finner dermed sterke røster mot slaveriet hos flere kirkefedre. Muligens sterkest uttrykt hos Gregor av Nyssa (ca. 335-395) i en preken i 379. Han behandler ikke bare slaveri som noe uunngåelig som kristne ikke bør involvere seg i utover det som måtte være nødvendig, men tar umisforståelig avstand fra hele institusjonen. Å ta fra andre den frihet som de er gitt av Gud gjennom Jesus, er å bryte og snu opp ned på Guds lover som ikke gir noe menneske slike fullmakter. Selv ikke Gud har makt til dette.

Når slaver kjøpes, kjøpes samtidig all deres eiendom. Men siden hvert eneste menneske er satt til å råde over alle jordens rikdommer, kan det aldri finnes nok penger til å kjøpe dem eller deres eiendom.

Gregor var dessverre ikke den eneste på banen. Etter hvert som kirken ble en del av maktapparatet, begynte imidlertid kompromissene med etablerte samfunnsordninger og ”sunn fornuft”. Kirkefedre som Augustin kunne dermed argumentere for at selv om slaveriet ikke var en del av naturretten, var det heller ikke absolutt forbudt.

Samtidig inspirerte man til mer humane lover. I Justinians lovverk på 500-tallet ble slaver ikke oppfattet som gjenstander, men som mennesker. Et utslag var dødsstraff for eiere som tok livet av slaver.

Likevel lot fortsatt kristne seg inspirere enda mer av Bibelen, som Irlands sagnsomsuste apostel Patrick i første halvdel av 400-tallet. Han så slaveri som en “grusom og unevnelig forbrytelse” og krevde kompromissløst at kristne skulle vise sin motstand mot slaveriet. Mot alle odds fikk han slutt på slaveholdet i Irland og en dramatisk reduksjon i drap, blodhevn og stammekrig.

Hva så med "negerslaveriet"? Det foregikk da virkelig i land som kalte seg kristne?

Ja, men det skyldtes ikke at noen på 1500-tallet leste Bibelen og fant ut at nå måtte vi holde slaver igjen. Grunnen var i stedet nettopp Sandbergs idealer - fornuften og empatien, hånd i hånd med god økonomisk politikk.

Nettopp høymiddelalderens rasjonelle tradisjon gjorde at man forholdt seg stadig mer positivt til den største tenkeren av dem alle, Aristoteles. Og i følge ham tilsa fornuften forskjell på mennesker. Naturen viste oss at noen var født til å være herskere, andre til å være slaver.

Dette gikk likevel ikke helt hjem, før conquistadorene erobret Sør- og Mellom-Amerika og trengte gruvearbeidere. Lokale indianere, strøk fort med. Dels i empatiens navn og enda mer i grådighetens så man seg om etter mer hardføre slaver.

Løsningen var afrikanere.

Tross sporadiske protester mot hele opplegget og varige oppfordringer til mer human behandling, fortsatte slaveriet og spredde seg til flere nasjoner.

Men etterhvert kom det stadig sterkere protester, ikke minst fra vekkelsespredikanter som John Wesley. Mens fornuftens fanebærere som opplysningsfilosofen David Hume (1711-76) argumenterte sterkt for slavehold som viktig, permanent og moralsk.

Selv om kristne politikere som William Wilberforce (1759-1833), sterkt inspirert av Wesley, kjempet innbitt mot slavehanden, fortsatte økonomer og jurister å forsvare den med rent sekulære argumenter.

I The Pro-Slavery Argument (1853) forsvarte
økonomer som Thomas Dew slaveriet.

Professoren Thomas Dew (1802-1846) argumenterte som Hume på økonomisk og filosofisk grunnlag for slaveriet som det beste også for slavene selv.

Juristen John Calhoun (1806-1859), senere visepresident,  fulgte opp med tunge argumenter, uten å ty til teologi.

Dette skapte et tankeklima som også enkelte sørstatsprester fulgte opp. I 1836 ga James Smylie ut den første av en liten serie bøker som de neste par tiårene hevdet at slaveri var et positivt gode og støttet i Bibelen.

Kanadiske, skotske, engelske og franske teologer var ikke imponerte.

Argumentene hadde ingen spesiell støtte utover hvite i Sørstatene. Som også i noen grad fant støtte i det amerikanske skillet mellom religion og politikk. Hadde først staten vedtatt noe, var det ikke de religiøses oppgave å bekjempe det.

En politisk holdning som Per Sandberg ikke ville føle seg helt fremmed for.
Vi ser altså at realiteten er motsatt av hva Sandberg hevder. Selv om Bibelen ikke er et politisk kampskrift mot slavehold med detaljerte løsninger for en alternativ økonomi og sosiale ordninger, finner vi så mange undergravende avsnitt og verdier at det er vanskelig å utvikle en konsistent teologi til støtte for slaveriet.

Det er langt fra tilfeldig at nettopp kristne aktivister spilte en så avgjørende rolle for å stanse slavehandelen og slaveriet i USA og Det britiske imperiet. Det som holdt igjen var et godt stykke på vei sekulære, ikke-teologiske, økonomiske og fornuftsbaserte argumenter.

Mens den viktigste inspirasjonskilden for svarte i USA til å holde ut og kjempe for sine rettigheter var ... Bibelen.

Naturvitenskapens årsaker

En av mine favoritter blant denne verdens SF-forfattere, Michael Flynn, har kladdet noen tanker om naturvitenskapens historie og posisjon fra middelalder til modernitet.

Mange ... årsaker til å lese mer enn innledningen vi gjengir under.

Once Upon a Time in the West

There was this little thing called the Scientific Revolution. This tends to loom large in a number of areas, like Science Fiction and tendentious web sites where Science!™ is worshiped as a god, used as a club, but seldom discussed as such.

A Curious Thing

Not a very short time ago, I became aware of a curious thing: Whenever Science!™ was extolled as the omnicompetent Guide to Life, it was very seldom science itself that was stroked. Rather, it was technology and invention. Science fiction generally features submarines, time machines, elixirs of immortality, trips to the Moon (Mars, Stars), and suchlike other Wonderful Inventions. It really ought to be called Techno-fiction or Invention Fiction.

One seldom hears science herself praised, but rather some practical end achieved supposedly with the aid of science.

                         How dare you criticize Science!™ Just look at air travel!

Bare å spenne fast setebeltene og bli med kaptein Flynn.

Krimbøkene du aldri har hørt om - 2

- Syllogismer og storheter

Siden det nærmer seg høstferie og dermed mer nærkontakt med bøker enn blogger (det bidrar også i noen grad at familien i år skal til et fjellsted uten nettforbindelse), enda et tips om krimbøker du kan imponere med i selskapslivet.

Vi er med Aristotle Detective tilbake i det gamle Aten rundt år 330 før Kristus - midt under Aleksander den stores, og enda mer Aristoteles, sin storhetstid. Hovedpersonen er den atskillig yngre og mer emosjonelt ivrige Stephanos, som stadig vikles inn i mord, mysterier og mere til.

Som tidligere student av den store filosofen, er Stephanos ikke dummere enn å involvere større hjerner ved behov. Og i en sydende storby der de færreste er stoikere, er det ingen direkte mangel på slike behov.

Margaret Moody er professor i litteratur med atskillige doser selvironi og stor hjerne for humor, for ikke å si mysterier. Da første bok i serien kom ut i 1978, var denne type historisk krim en relativt ny sjanger. Det fantes ikke stort andre enn den aldri hvilende Dickson Carrs (1906-1977) utgivelser og Robert Van Gulik (1910-1967) sine bøker om Dommer Dee, begge det man uten å overdrive kan kalle forrige generasjons forfattere.

Med Doodys serie om Aristoteles fikk vi en detektiv som var om mulig enda mer minne-verdig enn Carrs og Van Guliks. Det skal godt gjøres å finne en skarpere etterforsker, selv om han av ulike årsaker hverken benytter seg av forstørrelsesglass eller finger-avtrykk, for ikke å si fiolin.

En klassisk replikk fra første bok kommer når Aristoteles bemerker om mordet at "hvis ikke Philemon gjorde det, var det noen av kategorien ikke-Philemon".

Hvilken kategori som passer? Det finner du ut ved å lese boka.