Farget fortid

I det ikke alltid like elegante spillet hvem som er best av ateister og kristne på å forfalske fortiden, er turen i dag kommet til bidraget fra GodVine's ... inspirerende Facebookside.

Vi snakker om et sted som er mest kjent for å spre "the BEST Christian videos", noe de avgjort burde prioritert også 4. juli.
(Les videre her)

Lyse tider for fortiden

Når det for tiden er lyse tider for fortiden, er grunnen det som på fint kalles dataanimasjon. Ikke bare er det blitt mulig å gjengi byer og bygg i alle detaljer, men også noenlunde troverdige inntrykk av bevegelser og situasjoner.

Siden vi tidligere har rost prosjektet Byzantium1200 opp i skyene (sikkert derfor den omtalte boken er utsolgt), kan vi vise et eksempel fra hippodromen.

Dermed banker det i hjertet når Babylon 3D i sommer har dukket opp fra sanden samme hold og med en serie flotte fremstillinger og animasjoner. Siden de av gode grunner tar relativt strengt på dette med copyright, bruker vi for anledningen et annet bilde som det forhåpentligvis er mindre strengt med.

Bakgrunnen for Babylon-prosjektet er en stor Mesopotamia-utstilling ved Royal Ontario Museum i Toronto. Det var ikke akkurat unaturlig å få noen av de beste på feltet til å lage grafiske modeller av datidens mer enn lettere mest storslagne by, med alt fra murer og porter til palasser og templer, inkludert en visse hengende hage, selv om ingen vet hvor eller hvordan den var.

Utstillingen følger det vanlige ritualet med å fortelle at det egentlig var her alle gode ting kommer fra, enten vi snakker om skrivekunsten eller det beste ølet. Ikke minst var det praktisk at de var gode til å telle til 60, siden det er så nyttig når man skal beregne tid.

Så da kan vi for en stakket stund glemme detaljer som demokrati, hospitaler, universiteter og mangt annet med ulike typer bakgrunner i andre kulturer og tenkesett.



Utstillingen har ikke overraskende fått god og mye presse, som det relativt lange innslaget under.



Men ikke se på det. Reis deg heller fra solstolen og ta turen til Canada.

Mørke tider i Dagbladet

Ikke uventet gikk det få dager før det kom en respons på min kommentar til Bjørn Vassnes i Klassekampen. Men det var nok ... noe mer uventet at det kom i Dagbladet og altså ikke berørte ett eneste av mine poenger.

Den som skriver er ingen middelalderhistoriker eller ekspert på datidens teknologi eller naturfilosofi, men kulturjournalist Inger Merete Hobbelstad som har mastergrad i Litteraturvitenskap med en oppgave om Iliaden.
 

Innlegget heter Mørke tider og allerede ingressen viser hvor dette bærer:

Nei, middelalderen var nok ikke noen god stund for selvstendig tenkende.

Siden det ikke er noen som har hevdet dette så generelt i debatten, er det uklart hva det har med saken å gjøre. Men der antyder atskillig om hvor støtt saken står når Hobbelstad i stedet for å ta mine konkrete kommentarer på alvor med tilsvarende konkrete svar, setter opp denne type stråmann.

Og etterhvert støtter seg til skjønnlitteratur.

Ingressen blir ikke bedre av at det altså vanskelig å klargjøre hva som menes med et så generelt utsagn. Det kan være noenlunde mulig å forstå hva som menes med "en god stund" (selv om det er lite brukt av historikere), men ikke fullt så enkelt med "middelalderen" eller "selvstendig tenkende".

Menes alle som var uenige med autoriteter? Altså enhver som mener noe som helst annerledes enn ulike typer verdslige og religiøse ledere, konger og biskoper, rektorer og handelshus, om politikk, juss, teologi, økonomi, geografi, astronomi eller noe annet? 

Det er vanskelig å tenke at Hobbelstad skulle mene noe slik, siden det er lett å påvise mye uenighet - uten at alt alltid reduserte antallet gode stunder. 

Noen av dem førte til og med til flere slike, siden det økte friheten (som med Magna Charta), ga ny innsikt (som med Gerbert, Aquinas, Bacon osv.), utviklet eller tok i bruk teknologi på nye måter, synliggjorde behovet for skeptis til antikkens naturfilosofi og uansett ikke unnlot å utforske uenighet, som i universitetenes disputter og Quodlibeta-tradisjon.

Nå betyr ikke dette at all opposisjon ble varmt omfavnet, men at dette med "selvstendig tenkende" er et uttrykk med mange betydninger, nivåer og nyanser. 

Ja, i perioder ble kjettere avgjort forfulgt, men det var altså ikke vitenskap eller naturfilosofi disse bedrev.

Hva sier så Hobbelstad mer konkret?

Hvor mørk var egentlig middelalderen? I forrige uke ble utstillingen «Sultans of Science» på Teknisk Museum, som handler om den vitenskapelige gullalderen i islams historie, omtalt i Klassekampen av forskningsjournalist Bjørn Vassnes. Vassnes benyttet anledningen til å skrive at vitenskapen i Europa på samme tid lå med «brukket rygg», og at kirkefedrene og den nye statsreligionen hadde mye av ansvaret for nedgangen.

Dermed kunne man kanskje ventet at hun viste at vitenskapen i Europa faktisk lå med brukket rygg i nærmere tusen år og at det var kirkefedrene og kristendommen som hadde skylden, med solid henvisning til historikere og hendelser? 

Nei, hun velger tvert i mot å trekke fram det hun er kjent med, altså litterære verker. Det er ikke historiske data som styrer tolkningen, det er diktning. 

Men før hun kommer så langt, tar hun veien om denne Davidsen. I stedet for å vise at hans imøtegåelse av Vassnes' konkrete påstander er feil, er det viktig å få fram at han er sint og sivilingeniør, muligens for å understreke at han ikke bare er surmaget, men ikke kan noe om litteratur.

Han fikk sint svar i samme avis av sivilingeniør Bjørn Are Davidsen, som mente nedvurderingen av middelalderen skyldtes propaganda fra 1800-tallshistorikere og at det var kristne konger, prester og munker som berget kunnskapsarven fra Antikken.

Noe som ... tilfeldigvis er uten å nevne ett eneste av mine poenger som altså handlet om veldig konkrete påstander hos Vassnes, som at 

• Kunnskapsarven "ble systematisk ødelagt etter at kristendommen ble statsreligion, blant annet ved at biblioteket i Alexandria (datidas store kunnskapsbase) ble rasert og mange av forskerne der drept" 
• I løpet av tusen år "ble ikke et eneste vitenskapelig eksperiment utført!"
• "Kirkefedrene, med den «opplyste» Augustin i spissen, sa nemlig klart fra at alt man burde vite, sto i Bibelen».

I stedet fortsetter hun med generaliseringer uten historiske eksempler.

Men oppfatningen om at middelalderen var en dårlig tid for annerledestenkende og innovatører, skyldes ikke bare skjev fortolkning. Riktignok ble store mengder kunnskap og litteratur tatt vare på i klostrene, men det ble for det meste skrevet av og oppbevart, ikke gransket og diskutert, og når mange sentrale tekster fra for eksempel gresk filosofi og dramatikk har gått tapt, skyldes det blant annet skjødesløs omgang fra uinteresserte eller uvitende geistlige. Mange gamle pergamentruller ble skrevet over. Utenfor klosterveggene brant kjetterbålene.

Dermed kommer hun ikke med en eneste kilde til at middelalderen var en dårlig tid for innovatører eller hvorfor annerledestenkende og innovatører nevnes i samme åndedrag. 

At det mangler kilder overrasker ikke, siden teknologi- og innovasjonshistorikere ser dette noen smuler annerledes, f.eks. som jeg har vist i en ganske grundig fagartikkel her. 

I steden for en kvelende tid for innovasjon og teknologi, var store deler av middelalderen ganske så blomstrende.

Det er også som jeg var inne på over, en meget spesiell oppfatning at denne kunnskapen i klostrene ikke ble "gransket og diskutert", selv om den kan stemme i de verste nedgangstidene under folkevandringer og senere invasjonsbølger av avarere, bulgarere, sassanider, arabere, vikinger osv. 

Videre hadde det vært interessant å få eksempler på hvilke konkrete mange og sentrale tekster fra gresk filosofi som gikk tapt. Eller hvorfor kirken skulle ha noen plikt til å ta vare på all gresk dramatikk eller hva dette hadde å gjøre med noen angivelig "brukket rygg". 

Enten det skyldes mangel på interesse eller kunnskap, synes Hobbelstad altså å tro at det å ta vare på gamle tekster var enkelt og billig, og at når dette ikke skjedde skyldtes det kun mangel på interesse eller kunnskap. 

Heldigvis vet Hobbelstad fra sitt eget felt at det var mye bra i middelalderen.

Dette betyr selvsagt ikke at det ikke foregikk avansert tenkning i middelalderen. Mye sterk skjønnlitteratur står også igjen derfra. Men den som setter seg inn i de store verkene fra den gang, møter et menneskesyn svært forskjellig fra det søkende, moderne.

Siden ingen har hevdet at middelalderens menneskesyn var moderne er det likevel underlig hvis dette er ment som en kontrast til noe jeg har sagt eller som en støtte av Vassnes.

Det er også underlig hvis hun ikke er klar over at noe av det som kjennetegnet middelalderen nettopp var nysgjerrighet, slik Toby Huff argumenterer godt for i Intellectual Curiosity and the Scientific Revolution: A Global Perspective.

Fra 1100-tallet sugde vesten til seg alt den kom over av kunnskap fra alle kanter, enten vi snakker om latinere, grekere eller arabere. Høymiddelalderen var ikke et pinnsvin, den var en svamp.

Nestoren innen forskningen på middelalderens naturfilosofiske tenkning, Edward Grant, oppsummerer boken med at 

Intellectual Curiosity and the Scientific Revolution disseminates genuine information about the crucial role played by the West in the history of science, showing that after many centuries of near scientific inactivity, the West, beginning in the twelfth century, saw the virtue of absorbing science and natural philosophy from Greco-Islamic sources. For the numerous reasons Huff presents, the culture of the West, with its corporations, universities, and other features, made it feasible for science to emerge as a powerful force. Huff presents this entire process in a lucid and engaging manner, using the telescope as the instrument that most vividly reveals the striking differences between Europe and the civilizations of China, the Mughals, and the Ottomans. I believe his book will have a significant impact on the history of science, and on history generally.

Men selv om vi skulle mene at middelalderens mennesker ikke var søkende nok, hadde det vært greit om Hobbelstad selv var noe mer søkende. For det er ikke enkelt å se en åpen og udogmatisk tolkning i det første av hennes to skjønnlitterære eksempler, selv om den kan være moderne.

I ridderlitteraturen forsøker fornemme menn og kvinner å leve i pakt med et strengt fromhetsideal, der det som teller er å underkaste seg regjerende normer og guds vilje. I «Rolandskvadet» fra 1100-tallet er det Rolands suicidale lydighet som gjør ham til et forbilde, mer enn vennen Oliver, som gjør mer selvstendige vurderinger.

Spørsmålet er hva vi kan trekke ut av sjangeren. For det vi har å gjøre med her er heltediktning med vekt på kjærlighet, etikk og lojalitet.

Altså omtrent som når Hollywood skildret Tungtvannsaksjonen med Kirk Douglas i hovedrollen.

Hva dette har å gjøre med Vassnes sine poenger om historiske hendelser, teknologi eller naturfilosofi er uansett ikke forklart.

Så kommer dessverre en ikke helt uvanlig misforståelse av Dante.

I Dante Alighieris storverk «Den guddommelige komedie» fra begynnelsen av 1300-tallet snakker en av personene om sin store ambisjon i livet: «Å lære kjenne rett den vide verda / Og mannsens lastar, mannsens dygder alle». Og han formaner sine menn: «Ikkje vart til dyreliv de fødde / Men gjævt til granskings dåd på land og hav!» 

Mannen som ytrer disse linjene er Odyssevs, og han befinner seg dypt nede i helvete, fordi han har trådt over de grensene gud har satt for menneskene.

Mens en som leser teksten noe nøyere, slik jeg nevnte overfor Kristin Gjerpe før jeg holdt et foredrag der jeg blant annet tok opp dette, under Danteseminaret i vinter, vil se at dette kan tolkes på måter som sammenfaller bedre med middelalderens mentalitet.

For det er ikke slik at alle i antikken forbandt Odyssevs med "de visjonære, viljesterke personlighetene som vil utvide sin og andres horisont".  

Tvert i mot fantes det ulike syn. Mens grekerne i stor grad så ham som en helt, oppfattet romerne ham mer som en skurk. De ønsket klarere etiske linjer enn hans smartness og lurefakserier. 

Og så mislikte de at han stod på motsatt side i kampen om Troja, siden romernes i følget sagnet og helteeposet Æneiden stammet fra trojanerne.

Det bør kort sagt være mulig å ta et hint av at det er Vergil som er Dantes ledsager når han skriver at

"Within that flame Ulysses and Diomede / Suffer tortures," he told me; "they go together / In punishment as once they went in wrath; / "And there inside their flame they grieve the ruse / By which the horse became the gate through which / The Roman’s noble seed has issued forth. /"There they mourn the trick that makes the slain / Deidamia still weep for Achilles, / And there they pay for the Palladium."

Når vi så kommer til avsnittet der Odyssevs skal ut og reise, ser vi videre at dette ikke handler om feig underkastelse under forstokkede normer mot modig forskningslyst. I stedet fortelles om en person som etter tyve år borte fra familien velger å forsømme sin gamle far, sin kone og sine barn og reise ut igjen.

"Not fondness for my son nor sense of duty / To my aged father nor the love I owed / Penelope to bring her happiness / "Could overmaster in me the deep longing / Which I had to gain knowledge of the world / And of the vices and virtues of mankind.

Dette er altså ikke bare en sær oppfatning av undertegnede. Det fremgår av teksten og støttes av tolkningen som er gjengitt på den norske wikipediaartikkelen om Odyssevs.

Dante Alighieri i canto 26 av hans Den guddommelige komedie gjenoppliver Odyssevs som «Ulisse» og som han møter i sin nedstigning nær bunnen i helvete. Sammen med Diomedes går han rundt innhyllet i flammer i den åttende ring (svindlere) av den åttende sirkel (syndere av ondskap), som guddommelig straff for hans intriger og konspirasjoner som vant den trojanske krigen. Det er med andre ord det gamle romerske naget mot Odyssevs som dukker opp på nytt.

Odyssevs er med andre ord ikke plassert sammen med de store og nyskapende tenkerne (slike får de beste plassene i verket, enten vi snakker om Aristoteles i Infernos Første Krets eller Aquinas i Solens Sfære i Paradiset), men sammen med bedragere og svikere.

At Odyssevs ikke havner i Paradiset bør uansett ikke overraske siden Dante med få unntak forbeholder det for kristne.

Dermed rynker denne sinte Davidsen enda mer på øyenbrynene når Hobbelstad tolker dette til at 

de visjonære, viljesterke personlighetene som vil utvide sin og andres horisont i dette kristne paradigmet er dømt til evig fortapelse - i større grad enn på noe annet tidspunkt i litteraturhistorien.

Denne oppfatningen er farget av et syn på middelalderen som det hun kaller mørke tider. Men det er altså forskjell på å se middelalderen i lys av tekster og å se tekster i lys av middelalderen.

Konklusjonen passer dermed godt med hennes eget innlegg, men dårlig med historikere.

Kirkehistorien har frambrakt så mangt, på godt og vondt. Men det spørs om ikke den som vil forsvare dens rolle i vitenskapshistorien bør velge seg en annen tid enn middelalderen.

Det spørs nok heller om den som vil forsvare Vassness' påstander om historien og konkrete hendelser, bør velge seg noe annet enn ensidige tolkninger av skjønnlitteratur.  

Fabler og forelesninger

Siden jeg har fått tilgang på nyhetssøketjenesten Retriever, er det bare å bryte sammen og tilstå at fristelsen til å bruke verktøyet av og til tar overhånd.

Selv om det finnes verre forbrytelser enn å bruke Chesterton som søkeord.

Hva har så norske aviser skrevet om ham i de seneste hundre år?
(Les videre her)

Spenning og spenst

Da snur vi kompasset mot annen historisk dokumentasjon, nærmere bestemt i retning tråden vi nylig begynte om Kløkt og cliffhangere, eller tegneserier som det kalles.

Hvis det forsatt er tvil om hva som er best av tegne- og TV-serier, kan vi spe på med flere eksempler enn Johnny Hazard. For selv om dette er en tettpakket actionserie som stiller TV-serier fra 40- og 50-tallet i skyggen (dog må vedgås at Gunsmoke og Peter Gunn til tider nesten kan yppe seg litt), finnes langt bedre avisstriper.

Vi skal etterhvert skotte mot andre, men i dag er tiden kommet til å løfte frem Russ Manning (1929-1981).

Nå har vel ikke Tarzan-seriene (som er noen meter bedre enn bøkene og altså stort sett noen kilometer bedre enn filmene og TV-seriene) akkurat manglet gode tegnere og manusforfattere, men det er og blir noe eget med Manning.

Få tegnere har klart å skape mer eventyrlige settinger, fantasieggende fortellinger eller dynamiske  handlinger, enten vi snakker om Brødrene av spydet (som også gis ut i praktutgaver i disse dager), Robotkjemperen Magnus (som ble gitt ut for noen år siden, dessverre ikke i trykkekvaliteten Sci-fi-serien fortjener), eller de få månedene han fikk med å tegne Star Wars før han døde så alt for tidlig.

Siden hans serier ikke kan avfeies med et par pennestrøk og flere altså er i ferd med å komme i noen kilo praktfulle utgaver, kan vi gi noen eksempler på dramaturgien.

Denne gang handler det om naturkreftene, neste gang skal vi kjempe mot noe som er enda farligere,  politiske krefter.

Etter noen nervepirrende øyeblikk blant Atlantis etterkommer i den bortgjemte ruinbyen Opar, har Tarzan og Jane kastet seg ut i en elv for å slippe unna den ikke helt milde mannlige delen av byen og deres ikke helt joviale jaktgorillaer.

Men så var det dette med asken og ilden, noe avisstriper trives med i omgangen med daglige cliffhangere på vei mot den store hver lørdag.

 

Nei, det kan ikke bli mer dramatisk, bare mer dynamisk.

 

Og så var det lørdagen:

 

Noen lesere klarte nok likevel å puste ved tanken på at søndagen var tiden for Mannings helside i farger, med en annen fortsettelsesserie om Tarzan.

Selv om også den også sluttet med en cliffhanger - som det tok en uke å lø

Vassnes på villspor

Da kom det likevel et innlegg fra min side i Klassekampen i sommer, basert på disse mer utdypende hjertesukkene om Bjørn Vassnes' omgang med historien.

Dermed er følgende på trykk i dagens utgave:

 På villspor i historien

Som en av Norges bedre vitenskapsjournalister har Bjørn Vassnes ofte interessante og kunnskapsbaserte perspektiver. Dessverre forhindrer det ham ikke fra å falle for myter, som i Klassekampen 27. juni.

Foranledningen er utstillingen «Sultans of Science» som prisverdig løfter fram hvordan naturfilosofi og teknologi i deler av middelalderen ble støttet av islamske ledere. Men at det er viktig å kaste lys over denne delen av historien betyr ikke at vi trenger å kaste mørke over det som Vassnes ser som den kristne historien.

Hadde han vært like opptatt av historieforskning som naturvitenskap ville Vassnes visst at faghistorikere ikke betegner middelalderen som «Tusen år med mørketid». Dette tilhører den mer tabloide delen av populærvitenskapen. Det handler ikke om forskning, men om polemikk fra 1800-tallet som henger igjen i bestselgere som Freeman, Boorstein og tilsvarende.

Vassnes er på kollisjonskurs med kildene når han utbasunerer at «Den hellenistiske kunnskapsarven ble systematisk ødelagt etter at kristendommen ble statsreligion, blant annet ved at biblioteket i Alexandria (datidas store kunnskapsbase) ble rasert og mange av forskerne der drept. Og i løpet av tusen år ble ikke et eneste vitenskapelig eksperiment utført! Kirkefedrene, med den «opplyste» Augustin i spissen, sa nemlig klart fra at alt man burde vite, sto i Bibelen».

Siden Vassnes er så sikker at han formulerer seg med utropstegn, er det naturlig å tenke at han på ramme alvor tror at det er slik fagspesialister konkluderer. Skal han utfordre vitenskapshistorikere som Brooke, Grant, Hannam, Lindberg, Numbers, Russell osv. skal han imidlertid få litt av en jobb med å omtolke eller fjerne historiske kilder.

For leser vi dem, får vi stort sett et motsatt bilde. Biblioteket i Alexandria ble rasert over mange hundre år – ingen kilder legger skylden på kristne. Den naturfilosofiske kunnskapsarven var i stor grad tilgjengelig i andre biblioteker. Den ble under skiftende betingelser med noen unntak berget av kristne keisere og konger, klerikale og klostre, tross nedgangstider, pest- og invasjonsbølger. Nettopp takket være dette kunne så mange av de greske tekstene oversettes til arabisk og de latinske være tilgjengelige i vesten. Vi finner omtale av teknologiske og vitenskapelige eksperimenter, enten vi ser på 500-tallet, 900-tallet eller 1200-tallet. Augustin avviste ikke naturfilosofien med at alt man burde vite sto i Bibelen. Tvert imot kritiserte han dem som lot sine bibeltolkninger overstyre det man visste ut fra empiri og fornuft, slik vi kan lese i hans De Genesi ad litteram.

Over så lang periode som tusen år finnes det selvsagt nyanser og disputter, men de leder ikke til den type svart-hvitt-verden vi ser hos Vassnes. Hans omtale av utstillingen på Teknisk museum understreker behovet for tilsvarende opplysning om den europeiske middelalderen.

Det vil ikke overraske om det kommer et svar på dette en av de nærmeste dagene. Altså kan det bli litt varmt i juli likevel.

Theofilosofisk

Sammen med Humanist dalte altså også seneste nummer av Theofilos ned fra oven og traff postkassen med en treffsikkerhet som utrente øyne kan finne forbausende. I årene fremover vil det garantert danne seg mange teorier om hvordan det kom seg gjennom lokket.
(Les videre her)

Heyerdahl og andre helter

Da var et som vanlig ytterst lesverdig nummer av Humanist i hus, og ikke bare det, på bordet og lest siden det altså var verdig det.

Jeg kommer tilbake med bloggposter om et par av artiklene, men det kan allerede her og nå tilstås at disse vil handle om ikoner som Thor Heyerdahl og meg.

Ikke fordi vi hører spesielt godt sammen, men fordi vi begge er kritisert i bladet.

Nå høres kanskje dette noe verre ut enn det er, med unntak av for Heyerdahl. Han er altså blitt analysert og mer enn noen strå dekonstruert, informert og opplysende.

Spørsmålet som stilles er om det er mulig å ane en sammenheng i hans teorier om reiser i øst og vest, for ikke å si nord.

Og det er det, slik Per Ivar Engevolds viser i artikkelen om Thor Heyerdahl og de hvite kulturbærerne, forøvrig fulgt opp av Even Gran i Fri Tanke med den muligens noe mildere tittelen Den røde tråden hos Heyerdahl er pseudovitenskap.

Generelt sett er det et godt spørsmål hvordan man skal vurdere Heyerdahls teorier. Det er lett å se rasisme ved høylys dag, men ikke enkelt å komme unna at hele hans rammeverk om spredning av kulturelementer fra ett sted, altså en "diffusjonisme", som han tok ut i det lettere ekstreme til hyperdiffusjonisme, smaker av systematisk undervurdering av lokale krefter.

Det er samme symptom som når Erich von Däniken og andre kultarkeologer hevder at det er umulig for de barnlige innfødte å ha bygget noe så vanskelig som pyramider og vegger av stein og at dette derfor må stamme fra aliens eller Atlantis eller Sverige. 

Heyerdahl gjør det ikke lettere for seg selv ved å knytte seg til naziforskere som Hans Günther og altså snakke om Atlantis i enkelte av sine bøker. 

LIkevel skriver han så besnærende at også andre med utfartstrang og evangeliserende legning har latt seg imponere, som Aril Edvardsen (altså heller ingen historiker eller arkeolog).

Nå er det nok ikke helt samme sus i serken, for ikke å si informert eller opplysende i kritikken av meg. Men når jeg først gjør noe såpass sensasjonelt som å hevde at Jesus har eksistert, er det ikke rart at en ivrig ateist som Staffan Gunnarson gjør klar spretterten i et tilsvar til min kritikk i forrige nummer. 

Selv om han altså i likhet med Heyerdahl havner i kultarkeologigrøfta, slik jeg har omtalt her og kommer mer tilbake til i neste uke om et halvt år.

Da kommer jeg også tilbake til nyeste nummer av Theofilos som av guddommelige grunner alltid havner i postkassen samme dag som Humanist. 

Selv om det ryktes at ufine skeptikere hevder slikt kan forekomme når blader skal ut med like mange nummer per år.

Vassnes og virkelighet

Som en av Norges bedre vitenskapsjournalister mangler ikke Bjørn Vassnes interessante og ofte kunnskapsbaserte perspektiver.

Men som så mange med sterke oppfatninger har han også blindfelt og antipatier.

Nå gjør ikke akkurat det at man gisper etter luft eller må lete med lys og lykte for å finne andre med samme tilbøyeligheter. Men her snakker vi altså om en som stadig står fram i offentlige rom med en  opptatthet av vitenskap som "en systematisk måte å søke kunnskap på", som " ikke en tro, men en metode".

Dermed kan det være greit å si fra når Vassnes formidler tro og systematisk ikke-kunnskap. For det han trekker fram i dagens Klassekampen er ikke kildebaserte fakta, men mer enn lettere tendensiøse feil.

Hva vi snakker om? Jo, Den Mørke Middelalderen, Biblioteket i Alexandria og resten av de vanlige mistenkte med Kirken i hovedrollen.

Når jeg sier det med såpass mange decibel er det fordi Vassnes bruker dette ideologisk. Det er en ærlig sak å ta feil, men verre når man bygger en argumentasjon på feilene. For dette er blitt en del av hans forestillingsverden om historiske helter og skurker, og med ringvirkninger inn i dagens debatt. Han ser det som typisk og talende.

Det er sørgelige sannheter om historien som ikke bare krever en forklaring, men en motstand mot alt som smaker av noe så vitenskapsfiendtlig som (og her er det bare å holde på reagensrøret) skriftbaserte religioner.

Foranledningen er ikke uventet utstillingen Sultans of Science om naturfilosofi og teknologi i islamske kulturer i middelalderen.  

Vassnes skriver i dagens Klassekampen at

Utstillingen har nemlig provosert mange, som mener den maler et for rosenrødt bilde av islam. Mange har forsøkt å tone ned betydningen av den islamske gullalderen, og har vist til hvor dårlig det står til med vitenskapen i dagens islamske verden (se sidesak).

Men de som er skeptiske til dagens islam, burde heller hilse denne utstillingen velkommen. De burde bruke dette eksemplet til å si til muslimer og andre troende: Se, vitenskapen er ikke en vestlig, kristen oppfinnelse. Vitenskapen er rett og slett en systematisk måte å søke kunnskap på, og derfor universelt menneskelig. Den er ikke en tro, men en metode.

Så langt greit nok. Men så kommer han inn på det interessante spørsmålet om den videre historien.

Hvorfor ble vitenskapen upopulær, etter at den i flere hundre år hadde innehatt en så høy status, og den islamske verden faktisk hadde vært verdensledende på dette feltet? Dette er et spørsmål utstillingen burde ha tatt opp, mener noen av kritikerne, som Eirik Newth i Aftenposten. Men dette er et spørsmål det ikke er lett å gi noe svar på. Man kunne like gjerne ha spurt: Hvordan klarte vitenskapen å få en så viktig posisjon i en kultur som var dominert av en tekstbasert religion, der sannheten skal finnes i en bok?

Nå er ikke dette akkurat et nytt spørsmål. Men i stedet for å se på kildebaserte vurderinger (som denne og denne, basert på Closing of The Muslim Mind) lander altså Vassnes i mytemyra med begge beina.
Dermed er mellomoverskriften ikke overaskende Tusen år med mørketid.

De samme spørsmålene kan stilles vis-à-vis vitenskapen og kristendommen. I perioden da den «islamske» vitenskapen hadde sin gullalder, lå vitenskapen i Europa med brukket rygg, på tross av grunnlaget som ble lagt av grekerne.

Den hellenistiske kunnskapsarven ble systematisk ødelagt etter at kristendommen ble statsreligion, blant annet ved at biblioteket i Alexandria (datidas store kunnskapsbase) ble rasert og mange av forskerne der drept. Og i løpet av tusen år ble ikke et eneste vitenskapelig eksperiment utført! Kirkefedrene, med den «opplyste» Augustin i spissen, sa nemlig klart fra at alt man burde vite, sto i Bibelen.

Vassnes bygger altså på fem klassiske myter:

1: Kirken raserte systematisk den hellenistiske kunnskapsarven

2: Kirken ødela biblioteket i Alexandria ("datidas store kunnskapsbase")

3: Kirken drepte "mange av forskerne der".

4: Dette førte altså til at "i løpet av tusen år ble ikke et eneste vitenskapelig eksperiment utført!"

5: Fordi "Kirkefedrene, med den «opplyste» Augustin i spissen", nemlig klart sa "fra at alt man burde vite, sto i Bibelen."

Som vanlig løftes disse fram uten snev av belegg. Nå er det forståelig i en kort omtale av noe annet, men jeg har heller ikke sett noen historiske kilder til påstandene hos Vassnes ellers.

Grunnen er nok såpass enkelt som at det ikke finnes kilder som støtter noe av dette, om vi ser bort fra tolkninger og ekstrapoleringer på 17-1800-tallet fra løsrevne enkelthendelser.

Når vi kommer til den første myten er realiteten at hvis Kirken gjorde noe systematisk her, var det i stedet å ta vare på den naturfilosofiske kunnskapsarven, i klostre og biblioteker. I Vest-Europa gjaldt dette primært de latinske tekstene, så langt man hadde råd og anledning under serien av pestbølger, folkevandringer og invasjoner fra 400-tallet til 1000-tallet.

Dette skapte et sug etter også greske tekster, noe som ble dekket med omfattende oversettelser fra slutten av 1000-tallet og de nærmeste århundrer, ofte fra arabiske versjoner og videreutviklinger.

For det andre er Biblioteket i Alexandria omtalt så mange ganger på Dekodet (som her) at det ikke er noen grunn til å gjenta det. Det er nok å nevne at det ble ødelagt over lang tid og ved mange anledninger. Ingen kilder forteller imidlertid om at det ble ødelagt av kristne.

Ingen.

Nå har jeg som nevnt i Overtroiske impulser sagt fra til ham om dette personlig, men slikt gjør tydeligvis ikke inntrykk.

Dermed vil det nok heller ikke gjøre inntrykk om det hevdes at dette biblioteket ikke var det eneste store i antikken eller engang var det største så veldig lenge og at det altså fantes flere kunnskapsbaser. Det er rett og slett uklart hva som gikk tapt for alltid ved de ulike ødeleggelsene i Alexandria.

Videre er det for det tredje slik at Kirken ikke drepte noen forskere ved Biblioteket, selv om det stemmer at naturfilosofen Hypatia ble drept av en kristen fraksjon. Grunnen er ikke bare at Biblioteket var borte på hennes tid, men at hun ikke ble drept av "teologiske" grunner.

For det fjerde er påstanden om at det "i løpet av tusen år ble ikke et eneste vitenskapelig eksperiment utført!" svært vanskelig å forsvare. Med forbehold om hva Vassnes definerer som "vitenskapelig eksperiment" er det ikke vanskelig å finne eksempler på dette mellom år 500 og 1500 (eller når han regner "middelalderen"), enten vi tenker naturfilosofer på 500-tallet, paver rundt år 1000 eller ordensbrødre på 1200-tallet.

Nå kunne man sikkert ønsket seg flere eksperimenter, men Vassnes' poeng er altså ikke at det var for få, men at det var ingen, og det med utropstegn bak.

Den femte påstanden handler om Augustin. Som altså angivelig skal ha hevdet at man ikke trengte naturfilosofi, siden alt står i Bibelen.

Nå kan man jo sikkert si noe hysterisk morsomt om at Vassnes ikke trenger historiske kilder, siden alt står i populærvitenskapen han har lest, men det er nok mer passende å vise til de første.

Dermed gjentar vi et sitat fra Augustins bok om Første Mosebok, De Genesi ad litteram (Bok I, Kapittel 19) som vi har trukket fram noen ganger før.

Vi tar med mer denne gangen og gidder ikke oversette til norsk fra den engelske utgaven.

Usually, even a non-Christian knows something about the earth, the heavens, and the other elements of this world, about the motion and orbit of the stars and even their size and relative positions, about the predictable eclipses of the sun and moon, the cycles of the years and the seasons, about the kinds of animals, shrubs, stones, and so forth, and this knowledge he holds to as being certain from reason and experience. Now, this is a disgraceful and dangerous things for an infidel to hear a Christian, presumable giving the meaning of Holy Scripture, talking nonsense on these subjects; and we should take all means to prevent such an embarrassing situation, in which people show up vast ignorance in a Christian and laugh it to scorn.

Så kan man sikkert si noe om hvordan det oppfattes når noen snakker nonsens om historien, men vi fortsetter med Augustins angrep på de som nettopp mener det holder med Bibelen og man ikke trenger naturvitenskap.

Reckless and incompetent expounders of Holy Scripture bring untold trouble and sorrow on their wiser brethren when they are caught in one of their mischievous false opinions and are taken to task by those who are not bound by the authority of our sacred books. For then, to defend their utterly foolish and obviously untrue statements, they will try to call upon Holy Scripture for proof and even recite from memory many passages which they think support their position, although they understand neither what they say nor the things about which they make assertion.

I stedet for å si at "at alt man burde vite, sto i Bibelen", ikke bare markedsførte den opplyste Augustin naturfilosofen, han så den som en så solid kunnskapsbase at vi måtte lese Bibelen i lys av den.
Har så Vassnes noen anelse om hvorfor det gikk som det gikk i islamske kulturer og noe annerledes i vesten?

Nei, men leser vi mellom linjene, kan det være vi få med oss noen poenger selv om han altså leter etter medisin mot en feilstilt diagnose om mørketid.

Fra et vitenskapelig ståsted, er det ingen tvil om at disse tusen årene var en «mørketid». Men hva var det som fikk oss til å «se lyset» igjen? En forklaring har vært at det var via kontakt med muslimske lærde at europeerne fikk fornyet sitt kjennskap til den greske arven. Men dette er for det første å nedgradere de islamske forskerne til «formidlere», mens mange av dem faktisk var nyskapere. Det er også å undervurdere betydningen av den indiske/arabiske matematikken, kanskje den viktigste forutsetningen for den vitenskapelige revolusjonen.

Mens Vassnes fullstendig overser elefanten i rommet, en annen type teistisk tenkning enn den som dessverre etterhvert fikk gjennomslag i den islamske verden. En tenkning som oppfattet Gud som ordens Gud, som en konsistent Lovgiver utenfor naturen og som hadde åpenbart seg i to bøker, Bibelen og naturens bok.

Slik Vassnes faktisk et stykke på vei synes klar over at Galilei tenkte.

«Naturens bok er skrevet i matematikkens språk,» sa Galilei. Som nok ville ha ment at det var meningsløst å snakke om vitenskapen som «islamsk» eller «kristen». For som «Sultans of Science» viser, er vitenskapen ikke bundet til noen bestemt religion eller kultur, men et utslag av menneskets naturlige nysgjerrighet.

Men i stedet for å vise at han forstår Galilei, rir Vasnes sine egne kjepphester. Og lander på en posisjon ingen kjent vitenskapshistoriker står for.

For man kan si mye om bakgrunnen for utviklingen av den antikke naturfilosofien og moderne vitenskap (som altså dels henger sammen og dels er ulike forhold), men det er ikke enkelt å finne noen som konkluderer med at utviklingen av dette primært skyldes vår nysgjerrighet.

Hva er så Vassnes' sine kilder? Antagelig er noe basert på Daniel Boorsteins The Discoverers og muligens mer på Charles Freemans Closing of The Western Mind, altså et verk som ikke er skrevet av en spesialist på feltet og som har fått svært mye kritikk.

Nå kan det sikkert være flere kilder, siden disse mytene florerer i mange sammenhenger. Men det hadde vært svært nyttig om Vassnes benyttet seg av mer systematiske måter å søke kunnskap på og altså ikke fulgte sin tro, men en metode.

Ikke minst for den offentlige samtalen om ikke helt perifere temaer som vitenskap og virkelighet.

Kløkt og cliffhangere.

Så var det tilbake til det mer ordinære programmet og det store spørsmålet i vår tid:

Hva er best av TV-serier og tegneserier?

Svaret er sjokkerende nok at det kommer an på, og da ikke bare på trente øyne. Noe henger sammen med disse lavmælte premissene som stadig lurer seg inn bak slike spørsmål.

For hva mener vi med "tegneserier" og "TV-serier"?

Er Asterix bedre enn Allo, Allo!?  Er Pondus bedre enn Friends? Er Kollektivet bedre enn Star Trek?

Og mener vi nå eller på det mindre kjente tidspunktet da?

Hva vi svarer, henger også sammen med preferanser. Liker jeg filosofiske vitseserier, er det ikke sikkert jeg liker såpeoperaer som til tider er noe mindre filosofiske. De som vekkes av Sandman  sovner av Karl og Co.

Og så har dette endret seg over tid. 

Slik jeg ser det, er tegneserier i dag på sitt beste fullt på høyde med TV-serier på sitt beste. Men det skyldes ikke at tegneserier er blitt bedre.

Det skyldes først og fremst at TV-serier er blitt det.

I denne første runden av den episke kampen Tegneserier mot TV-serier skal vi vise hvorfor, noe som verken er vanskelig eller tar lang tid.

Før 1980 var tegneserier (på sitt beste) langt bedre enn TV-serier (selv på sitt beste, med noen  få unntak) på ikke helt perifere områder som realisme, tempo, spesialeffekter og personskildringer.

Tegneserier var stort sett også bedre enn film og ble da også fulgt av flere.

Det skulle ta lang tid før TV-serier nærmet seg den type action, satire, troverdige personer og mangetydighet som vi ser i Terry and the Pirates, Rip Kirby eller Russ Mannings Tarzan.

Den dag i dag skal det godt gjøres å finne TV-serier som er mer handlingsmettede enn Johnny Hazard.

Evnen til å underholde i mer enn lettere dybde på seks sekunder med fire bilder som i Knøttene har ingen TV-serie kommet i nærheten av. 

Så kunne vi snakke lenge om Carl Barks. Og han langt fra var alene om gjøre tegneserier til kunst.

En av sjangerne som ledet an fra 1930-tallet og i tiårene fremover var spenningsserier i aviser. Dette var ikke seriehefter for 12-åringer, men fortellinger for voksne.

Skulle man få lesere, måtte man fange oppmerksomheten på 3-4 ruter. Stort sett var løsningen spenstige intriger i eksotisk miljø med heroiske helter og skurkaktige skurker, for ikke å si ytterst kvinnelige kvinner. Og så måtte man hver dag ha minimum en liten cliffhanger og hver lørdag en stor, for å holde leserne på pinebenken til mandag.

Siden bilder ofte sier mer enn 954 ord, skal vi vise to striper fra serien om piloten Johnny Hazard som for tiden utgis i samlebind. Vi starter med fredag 13. november 1946.

Den på flere måter pågående journalist Brandy er ute etter å fotografere den brutale og utilregnelige lederen for en terroristbande. Ingen sivile får komme i nærheten av området. Brandy klarer likevel å lokke Johnny til å fly henne bak fiendens linjer.

Handlingen utspiller seg over tre ruter fortalt så tett at de kan leses i sanntid:

Cliffhangeren er som et piskeslag. Brandy nøyer seg ikke med noe så tamt som å henge etter fingrene fra en klippe, hun er i fritt fall.

Man aner hvorfor tegneserier var viktige for avissalget.

I neste dags avis (hvem kjøpte ikke den?) løses forrige cliffhanger, men en større skapes:

Den gode journalist nøyer seg ikke med bilder. Brandy er på vei til å møte opprørslederen ansikt til ansikt. Alene, uten andre våpen enn kamera og kløkt, penn og sjarm.

Leserne måtte vente til mandagen for å se den videre utvikling. Vi kan røpe at dette ikke er den eneste cliffhangeren de neste dagene, ukene og årene.

Følger du med kan det være vi kommer tilbake med flere cliffha

Jesus i kultarkeologenes hule

Selv om det er mulig for et utrenet øye å lese Dekodet til at det ikke er noen motsetning mellom tro og vitenskap, er det altså en myte. Det mangler ikke tilfeller av slike motsetninger.

I stedet er det jeg har vist at det ikke er noen nødvendig motsetning. Svært mye av hva "alle vet" om bitre konflikter mellom tro, kirke og vitenskap i historien er feil, enten vi snakker om Biblioteket i Aleksandria, Hypatia, den angivelige troen på en flat jord, Galilei , Darwin eller mangt annet som dette.

I det minste om man skal stole på kilder og historikere.

Men det betyr ikke at det er vanskelig å finne eksempler i dag. Og ikke alltid der man skulle tenke seg det.

Jeg har dermed i mange år undret meg over skeptikere som ikke hører at de taler med to tunger eller ikke ser at de er mer enn lettere dobbeltmoralistiske.

Med den ene hånden avfeier de kreasjonister med at de ikke støtter seg til normalvitenskap og peer review i faglige tidsskrifter.

Mens de med den andre går langt i å hevde at Jesus ikke har eksistert, uten å støtte seg til normalvitenskap eller peer review i faglige tidsskrifter.

Jeg kan i det hele tatt snakke lenge om hvor ofte det viser seg at valget av livssyn nettopp henger sammen med at man så lyset en gang i sin ungdom, uten at man skjelnet så veldig nøye til forskning eller rigide fornuftsargumenter.

Selv om noen nok trodde at det var nettopp det de gjorde.

Nå skal jeg ikke uttale meg om hvor den svenske sekulærhumanisten Staffan Gunnarson passer inn her. Han virker som en velmenende kar, men dessverre har han som så mange som ivrer for et livssyn latt seg påvirke av oppbyggelige bøker som støtter hans eget syn med besnærende argumenter og fotnoter.

Siden han i Humanist rett før jul ga uttrykk for skepsis til at Jesus har eksistert, spurte den gode redaktør Didrik Søderlind om jeg kunne skrive et svar. Noe jeg altså gjorde, uten høylydte protester.  Dette kom i nr. 1/2013 og er nå lagt ut under overskriften Jesus i kultarkologenes hule.

Innledningen lyder som følger:

Staffan Gunnarsons bokessay «Bibelarkeologien og myten om Jesus» i Humanist nr. 4/2012 (se også Humanist.no, red. anm.) synes som et velment forsøk på å popularisere hva Gunnarson ser som moderne forskning. Ser vi etter, oppdager vi imidlertid at det i større grad handler om fengslende forfattere med konklusjoner han sympatiserer med. Vi snakker om selektiv lesning av populærvitenskap og personer utenfor relevante fagmiljøer, samt innslag av kultarkeologi.

La meg starte med noen konklusjoner som ikke er kontroversielle.
Det er bred enighet blant dagens forskere på feltet at en person vi med rimelighet kan gjenkjenne som Jesus i Det nye testamentet (NT), har eksistert. Selv om det er dårligere belegg for kongene David og Salomo, er det få forskere som avviser at de har eksistert, selv om det er vanskelig å forsvare at de styrte over så store områder som det hevdes.

Samtidig er det ikke alltid enkelt å vite hvordan man skal forholde seg til påstander og forskere utenfor eget fagfelt når man selv ikke er særlig kjent med metoder eller verktøy, mangler blikk for rimelig og urimelig kildekritikk eller for hvordan forskere belegger konklusjoner.

Spesielt ikke når de som trekker konklusjoner (og her er det som vanlig bare å holde på slipset) har noe så vrient som et syn på livet.

Hvordan kan jeg si det? Og er det ikke mistenkelig at den som sier dette er kristen?

Sikkert, men dette slår begge veier. Har noen et ståsted, er det alltid grunn til å tro at man er forutinntatt. Når det er sagt mener jeg ærlig at konklusjonene over ikke skyldes min egen tro, men andres forskning. Og så er det slik at siden noe av diskusjonen berører livssyn, er det mulig at påvirkningen er motsatt av Gunnarsons perspektiv. I spørsmålet om Jesu eksistens er det ikke slik at ateistiske eller jødiske forskere står mot kristne. I stedet ser vi at diskusjonen går mellom forskere (uansett livssyn) og ulike typer aktivister (et par av dem også med en faglig bakgrunn) knyttet til enten alternativbevegelsen eller ateisme.

Hvordan bør noe så forholde seg til dette? Bare å gi opp og være enig med siste taler?

Så kommer vi til et interessant spørsmål når vi skal vurdere forskning på områder der jeg ikke selv er fagperson, altså på de fleste felter. Hvilken strategi skal jeg velge? Skal jeg forholde meg til hovedsynspunkter i fagmiljøet, støtte marginale synspunkter, eller stole på personer utenfor med til dels klare livssynsagendaer?

Det er vanskelig å komme unna at Gunnarson på flere områder lener seg til forfattere utenfor normalvitenskapen. Han ville nok ikke gjort det samme i klimadebatten eller spørsmål om alternativmedisin. Siden jeg ikke uten videre tenker at Gunnarson ønsker å følge samme strategi som kreasjonister og konspirasjonsteoretikere, velger jeg å tro at han ikke ser hva han faktisk gjør.

Uansett hvordan vi nå skal oppfatte dette, har kun to av kildene i artikkelen, Bart Ehrman og Hans Furuhagen, relevant fagbakgrunn. Ingen av dem bestrider at Jesus har eksistert. Men i stedet for å ta det som et hint, kritiserer Gunnarson dem for dette. Og det basert på forfattere uten relevant utdannelse og som ikke forsker på feltet ved noe universitet eller har fagfellevurderte publikasjoner om temaene.

Resten får du klikke deg inn for å lese.

Ikke helt uventet kom Gunnarson med et svar i Humanist 2/2013 som ble lansert i går. Så kan du gjette om det kan ventes et svar på Dekodet i løpet av uka.

Du trenger ikke ringe enn venn.

Verken sprøyt eller spurv

Dessverre kan vi ikke skylde på en konspirasjon når som omtalt i går heller ikke det andre forsøket på 15 minutters berømmelse i Klassekampen kom inn.

I stedet skyldes det hele at debattredaktøren slapp til Johan E. Moan, fysikkprofessoren som startet årets debatt.
(Les videre her)

Tilbake til åstedet

Som lovet lovet i går kommer svaret på hvorfor Sverre Holms og min kommentar til Nygårdshaugs kronikk om Gud og vitenskapen ikke ble tatt inn.

Grunnen var ikke verre enn at den brave nonne og kjernefysiker Katarina Pajchel fikk en vennlig replikk på trykk i stedet.

Nå var dette ikke uventet i overkant vagt for en antiteist som ikke gir seg før kvalitative eksistenser som Gud er beskrivet med nitid, kvantitativ presisjon.

Dermed var Nygårdshaugs svar 20.6. som forventet

Det virker ganske umulig å få et fornuftig, logisk, empirisk, eller i det minste et undrende svar på overtroens – religionenes – holdbarhet i spørsmålet om en skapende og allmektig entitet – benevnt som Gud – når det gjelder universet.

Uten at han verken her eller ellers viser noen snev av interesse for eller kunnskap om litteratur som gjør nettopp dette. Nygårdshaug har ikke lest Collins, Craig, Feser, Ganssle, Lennox, Plantinga, Puntel, Reitan, Stenmark, Swinburne, Taliaferro eller mange andre som har skrevet om dette.

Nå ville han sikkert hatt noen innvendinger, men uenighet om svar er mer seriøst enn påstander om fravær.

Selv om det er hyggelig at Nygårdshaug forstår at Pajchel er hyggelig og velment, virker det nok ikke helt velment - hvis det da ikke handler om kompetanse - at han svarer på hennes metaforer som om det skulle være ... metafysikk. 

Dominikaner-søsteren og fysikeren Katarina Pajchel gjør heller ikke det i sitt tilsvar til min kronikk om universet og overtroen, og selv om forsøket er hyggelig og velment, er det dessverre båret oppe av metafysiske utsagn som det er umulig å gripe fatt i.

Hun skriver: «At en tekst leses på mange nivåer burde ikke være en fremmed tanke for en forfatter.» Selvfølgelig. Men visse tekster krever faktisk en helt klar og entydig fortolkningsmulighet, eksempelvis når en lege skriver i pasientjournalen: «Røntgenbildene av fru X viser en tumor på lungen.» Om en skokk legestudenter begynner å diskutere forskjellige tolkningsmuligheter av dette utsagnet, kan det gå riktig ille for fru X. Overskriften på Pajchels tilsvar til meg lyder slik: «Gud trives med seriøs forsking.» Dette utsagnet, derimot, rommer en rekke tolkningsmuligheter av ren metafysisk karakter: Hva menes med begrepet «Gud»? Sitter det en gud og følger med på forskning? Hvordan vet vi at han «trives» med denne sysselen? Og hvordan defineres «seriøs forskning»? Om jeg derimot velger å tolke dette entydig, slik legens setning i pasientjournalen skal, vil jeg måtte hevde at Katarina Pajchel tror at det finnes en Gud der ute et sted som sitter og humrer og koser seg over all den seriøse forskningen som utøves på en av hans milliarder av dommedagsdømte kloder i universet. Vel-vel.

Vel-vel er vel også et nærliggende svar på Nygårdshaugs utlegning.

At han ikke forstår, eller ikke vil forstå at Pajchels poeng er at naturvitenskap er bra og at verken kristne eller Gud trenger å være bekymret for at seriøs vitenskap (som altså er noe annet enn Nygårdshaugs metafysiske tolkninger av populærvitenskap) er i strid med gudstro er ikke egnet til å få kaffekoppen til å skvulpe.

Men det rykker noe mer i en finger eller to når han i beste harselerende stil kortslutter dette til at hun tenker antropomorfisk om Gud, altså tillegger Gud menneskelige egenskaper som om han skulle være en krimforfatter.

Så fortsatter han bevisst eller ubevisst å misforstå henne. 

Utsagn av typen, «Gud er per definisjon den ytterste virkelighet, selve opphavet til all væren» blir komplett umulig å forholde seg til i en forståelse av det universet vitenskapen viser oss uten å måtte sluke en gedigen metafysisk kamel. Hvilket dagens forskere innen astrofysikk og kosmologi slett ikke gjør, hvilket var utgangspunktet for min kronikk, som altså skulle vise at påstanden om at nyere vitenskap åpner for Gud er det stikk motsatte av det som er tilfelle. Jeg skulle gjerne ha møtt den vitenskapsmann eller -kvinne som kunne gitt meg eksempler på hvor Gud åpenbarer seg i den moderne vitenskapen. Og, kjære Pajchel, for ordens skyld: Jeg påstår ikke, som du skriver «at naturvitenskapen lukker for og motbeviser Gud» like lite som den lukker seg for forestillingen om eksistensen av hulder, engler, alver og troll, eller for at det muligens kan finnes en vellagret camembert i Jupiters kjerne. Det er bare så hinsides all sannsynlighet!

Uten å nevne hva som er galt med metafysikk, hvorfor dette er en kamel eller hvorfor det er å svelge slike om man skulle konkludere med Gud som den ytterste forklaringen på universet (eller altså eksistensen av alt fysisk).

Tilsvaret løftes ikke av Nygårdshaugs tydelig mangler kjennskap til det klassiske poenget at enten finnes det en forklaring på det fysiske, og da finnes Gud, eller så finnes ikke Gud og dermed ingen forklaring på det fysiske som dermed er et rent faktum (brute fact), som jeg har kommentert f.eks. her.

Det blir heller ikke mer elevert av at han plutselig gjør dette til et spørsmål om hvor "Gud åpenbarer seg i den moderne vitenskapen". Som om det er hva Pajchell eller de professorene som startet denne debatten snakker om.

Og deretter oppfatter spørsmålet om en ikke-kontingent størrelse som Gud på linje med spørsmålet 
om eksistensen av kontingente størrelser. Han trekker ingen logiske slutninger av spor som at det finnes Gudsargumenter, men ikke gudeargumenter, alveargumenter eller religioner basert på troen på ost i Jupiters indre.

Han imponerer ikke mer som detektiv i Mysteriet om universets eksistens når han ikke viser mer kjennskap til seriøse gudsargumenter enn i hans første innlegg.

Dermed var det bare å sende inn en ny kortere og mindre kreativ kommentar fra det retoriske radarparet Davidsen og Holm.

Jeg tar sjansen på å gjengi det, selv om mye er likt det som ble lagt ut her i går.
 

Kriminell karikatur 

Gert Nygårdshaugs svar på Katarina Pajchels innvendinger mot hans kronikk om «Universet og overtroen», viser dessverre flere misforståelser av diskusjonen om Gud og vitenskapen.

Utgangspunktet for diskusjonen er en kronikk i Aftenposten 27. mars der professorene Johan E. Moan (fysikk) og Ola Didrik Saugstad (medisin) hevdet at naturvitenskapen ikke motbeviser, men «åpner for» Gud. Spesielt nevner de to viktige poenger:

Det ene er altså at naturvitenskapen ikke har motbevist Guds eksistens. Noe som i og for seg er trivielt fordi Gud ikke er noe naturfenomen.

Det andre poenget er at naturvitenskapen gjør såpass mange overraskende funn at det er grunn til å være ydmyk både om hva den kan uttale seg om og om hva den faktisk vet.

Dermed er det dårlig lesning av Pajchel og professorene når Nygårdshaug sier retorisk at «Jeg skulle gjerne ha møtt den vitenskapsmann eller -kvinne som kunne gitt meg eksempler på hvor Gud åpenbarer seg i den moderne vitenskapen».

Nei, det er ingen seriøse personer som hevder noe slik. At "tanken om en skapende Gud bak det hele er fullstendig fraværende blant seriøse forskere" er ikke underlig, hvis Nygårdshaug med det mener i deres forskning. Empirisk vitenskap om fysiske fenomener i naturen kan ikke gi oss direkte kunnskap om eventuelle ikke-fysiske forhold bak naturen. Dermed er det betryggende at forskere ikke trekker Gud inn i ligninger og signifikansintervaller.

Men hvis Nygårdshaug i stedet mener at ingen seriøse forskere kan tro på Gud, tar han feil, av flere grunner. Her holder det å nevne tre:

For det første kan tanken om Gud motivere til forskning, fordi man ser verdien i å finne ut av skaperverket. For ganske mange i historien har dette handlet om å "tenke Guds tanker etter ham".

For det andre har tanken om en lovgiver utenfor naturen bidratt til å skape tro på lover i naturen, og dermed på at naturvitenskap er mulig og meningsfullt.

For det tredje er det faktisk slik at ulike typer naturvitenskapelige konklusjoner (som Big Bang og det fysikere kaller fininnstilling) «åpner for» troen på en Gud som har skapt tid og rom. Mange vil nok også tenke at det taler mer i favør av Gud enn om vitenskapen skulle ha vist at universet er evig eller ikke fininnstilt.

Så kan man selvsagt diskutere hvor gode argumenter dette er, men det holder ikke å svare de som «hevder at nyere vitenskap åpner for Gud» med at dette er «det stikk motsatte av det som er tilfelle» slik Nygårdshaug nærmest dogmatisk gjør.

Nå tar Nygårdshaug verken den eller andre diskusjonen av relevans for spørsmålet. I stedet har han kommet med personlige betraktninger om historiske årsakforløp, religioners opphav og det ondes problem, og at tanken om en Gud ender i en uendelig rekke av guder. Men dette handler ikke bare om noe annet enn naturvitenskap, han misforstår kjente religionsfilosofiske poenger.

Det er rett og slett ikke slik at teistiske tenkere snakker om "en Gud bakenfor en Gud". Det er det kun ateister som gjør og da kun de av dem som ikke kan noe særlig om gudsargumenter.

Så kom heller ikke dette inn fordi debattredaktøren valgte å trykke et "kortere innlegg".

Ikke fall bakover i forundring om Dekodet skulle slumpe til å kommentere det om et par dager.

Refuserte refleksjoner

Nå er det muligens et par leilendinger i Vestre Slidre som ikke hadde ventet eller sett frem til at det var Klassekampen som var åstedet for agurktidens debatter om Gud og vitenskapen.

Mens andre av oss kanskje ikke var aldeles sjokkerte over at ikke alle slapp til med motinnlegg og replikker.

Dette handler om det vi omtalte her som kriminell kronikk og som førte til følgende tilsvar fra den gode professor Sverre Holm og undertegnede, og som altså ikke ble trykket:

Kriminell karikatur

Det er uvanlig å se innlegg som er mindre egnet til seriøse svar enn Gert Nygårdshaugs kronikk om «Universet og overtroen». Men siden temaet tro og vitenskap er viktigere enn å karikere synspunkter uten referanser, skal vi gi gjøre noen forsøk.

Nygårdshaugs vage utgangspunkt ("den har den siste tiden blitt hevdet i en del aviser og tidsskrifter") er mer konkret diskusjonen etter en kronikk i Aftenposten 27. mars. Der hevdet professorene Johan E. Moan (fysikk) og Ola Didrik Saugstad (medisin) at naturvitenskapen ikke motbeviser, men «åpner for» Gud som det het i overskriften.

Siden disse ikke er tilfeldig forbipasserende TV-predikanter, tilhører det kategorien kuriøst når Nygårdshaug bl.a. skriver at påstandene

«må betraktes som ren ønsketenkning, samtidig som de er fullstendig blottet for fakta og kunnskap om hva som virkelig foregår i den vitenskapen som eksempelvis beskjeftiger seg med kosmologi, astrofysikk og ikke minst: Betingelsene for fremvekst av liv under ulike forhold».

Det hele er et klassisk tilfelle av stråmannsargumentasjon, eller rettere sagt noen klønete skurker en krimforfatter kan avsløre har gått vill på veien til biblioteket. Nå betyr ikke dette at det er umulig å kritisere kronikken som startet diskusjonen. Den var dessverre noen steder uheldig formulert og ikke tydelig nok på hva den ikke sa.

Det er likevel godt gjort å lese den som om seriøse professorer hevder at vitenskapen eller f.eks. eksistensen av mørk materie beviser Guds eksistens. Bruker man lupen vil man i stedet se at de forsøkte å målbære to viktige poenger for samtalen om tro og vitenskap:

Det ene er altså at naturvitenskapen ikke har motbevist Guds eksistens. Noe som i og for seg er ganske trivielt fordi Gud ikke er noe naturfenomen. Det bør likevel påpekes siden man stadig hører det motsatte.

Det andre poenget er at naturvitenskapen gjør såpass mange overraskende funn at det er grunn til å være noenlunde ydmyk ikke bare overfor hva den kan uttale seg om, men overfor hva den faktisk vet.

At "tanken om en skapende Gud bak det hele er fullstendig fraværende blant seriøse forskere" er ikke underlig, hvis Nygårdshaug med det mener i deres forskning.

For empirisk vitenskap om fysiske fenomener i naturen kan ikke gi oss direkte kunnskap om eventuelle ikke-fysiske forhold bak naturen. Dermed er det betryggende at forskere ikke trekker Gud inn i ligninger og signifikansintervaller.

Men hvis Nygårdshaug i stedet mener at ingen seriøse forskere kan tro på Gud, tar han feil, av flere grunner. Her holder det å nevne tre:

For det første kan tanken om Gud motivere til forskning, fordi man ser verdien i å finne ut av skaperverket. For ganske mange i historien har dette handlet om å "tenke Guds tanker etter ham".

For det andre har tanken om en lovgiver utenfor naturen bidratt til å skape tro på lover i naturen, og dermed på at naturvitenskap er mulig og meningsfullt.

For det tredje er det ikke bare slik at ulike typer naturvitenskapelige konklusjoner (som Big Bang og det fysikere kaller fininnstilling) åpner for troen på en Gud som har skapt tid og rom. Mange vil nok tenke at det taler mer i favør av Gud enn om vitenskapen skulle ha vist at universet er evig eller ikke fininnstilt.

Så kan det også diskuteres hvor avgjørende det hadde vært om tanken om en skapende Gud bak det hele hadde vært fraværende hos alle seriøse naturvitenskapelige forskere. For hvorfor har naturvitere nødvendigvis mer innsikt i religionsfilosofiske diskusjoner om Guds eksistens enn statsvitere? Eller tannleger?

Nå tar Nygårdshaug verken den eller andre diskusjoner av relevans for spørsmålet. I stedet kommer han med personlige betraktninger om historiske årsakforløp, religioners opphav og det ondes problem, og hevder at tanken om en Gud ender i en uendelig rekke av guder. Men dette handler ikke bare om noe annet enn naturvitenskap, han misforstår kjente religionsfilosofiske poenger.

Det er rett og slett ikke slik at teistiske tenkere snakker om "en Gud bakenfor en Gud". Det er det kun ateister som gjør og da kun de av dem som ikke kan noe særlig om gudsargumenter.

For noen som stadig anbefaler Nygårdshaugs sprudlende krimbøker er det trist å se en kronikk såpass blottet for fakta og kunnskap om diskusjonen om tro og vitenskap.

I morgen kommer vi tilbake til hvorfor det ikke ble trykket, og et innlegg til som heller ikke ble trykket og hvorfor det ikke skjedde og i det hele tatt. 

Ikke rart jeg har gjemt meg bort i helgen på spillkongressen Arcon 29 for å selge denne boken.

Kampen om korstogene

Siden det går en artikkelserie i aviser som Aftenposten om islams historie (muligens tilskyndet av utstillingen på Teknisk Museum), er det ikke uventet at noe av dette blir i overkant ensidig og målbærer det som ofte litt nedlatende kalles for politisk korrekte synspunkter.

Eller altså beskriver historien på en måte som får muslimske kulturer til å fremstå som langt mer tolerante og vitenskapsvennlige enn de var, for ikke å si enn det man fremstiller kristne som.

Når så noe av dette berører korstogene og den teknologiske utviklingen i islam, er det på sin plass å oppgi noen linker og hjertesukk.

Jan Arild Snoen har flere interessante og informerte oppgjør i Minerva mot for ensidige fremstillinger av korstogene (Korstogenes gjenfødelse) og av påstander om islam som en vitenskapsstøttende kultur (Tusens års stagnasjon).

Det mangler ikke avsnitt i den første som gjør at dette ikke vil gå helt upåaktet hen i denne verdens Dagsnytt 18-programmer, som dette.

Som Thomas F. Madden skriver i sin The New Concise History of the Crusades (2006) spilte korstogene helt marginal rolle i arabernes bevissthet inntil på midten av det 19. århundret, da det arabiske ordet for korstog først dukket opp. Den første arabiske historieboken om korstogene ble skrevet i 1899. Saladin-dyrkelsen, som utøves årlig på Litteraturhuset, er på samme måte en vestlig reintroduksjon fra samme tid. Keiser Wilhelm II ble så forskrekket over forfallet ved Saladins grav i Damaskus ved et besøk i 1899 at han personlig betalte for et nytt mausoleum for ham.
”In the grand sweep of Islamic history the crusades simply did not matter,” oppsummerer Madden.

En av dem som har videreført noe av myten om det relativt sett fredelige islam mot de religionskrigende vestlige er Sven Egil Omdal i Aftenbladet i går. Han nevner på twitter at en av kildene hans er Tom Asbridge, en historiker som det er lett å ha litt blandete oppfatninger om, siden han i blant har noen pussige vinklinger. 

Ikke minst i spørsmålet om korstogene skyldtes krigerske muslimer, eller var et uttrykk for uprovosert vestlig aggresjon.

I The First Crusade har Asbridge en innledning der han et godt stykke på vei renvasker muslimene ("The image of Muslims as brutal oppressors conjured by Pope Urban was pure propaganda"). Først på side 114 nevner han forhold som østromernes tap i slaget ved Manzikert for de tyrkiske seljukkene i 1071, noe som la Anatolia åpent for islamsk invasjon.

Datidens vestlige ledere ville nok ikke bare blitt beroliget av å se Asbridge to sider senere fortelle at 

Islamic doctrine achieved a far more rapid and natural union of faith and violence than that concocted in the Latin West. 

Likevel velger Asbridge å gjøre et nummer av at de etablerte muslimene var blitt mer fredelige og opptatt av interne kriger på 1000-tallet.

Som om det var araberne eller egypterne som var trusselen i en tid der tyrkerne erobret Lille-Asia og Jerusalem. 

Man kommer vel ikke helt unna at dette var en periode uten spesielt omfattende satelittovervåkning og daglige rapporter om troppestyrker, strategier og drivkrefter i Midtøsten. Og selv med slike for hånden, vet vi at det ikke er enkelt å forutsi neste trekk, om man ikke i tillegg nye og krigerske aktører skulle ha endret maktbalansen.

På 1000-tallet måtte man basere inntrykket på lengre linjer og ikke alltid like nøytrale annenhåndsrapporter. At den vestlige retorikken ikke bygget på helt presis eller oppdatert info (og kan ha vært påvirket av andre politiske hensyn), betyr ikke at det var ingen grunn til uro. 

Interesserte kan finne atskillig mer om dette i Da jorden ble flat - mytene som ikke ville dø.

Den andre av Snoens artikler er sterkere og viktigere, langt på vei basert på Robert R. Reillys The Closing of the Muslim Mind: How Intellectual Suicide Created the Modern Islamist Crisis som omtalt på Dekodet i 2011 (Når teologien dreper tanken).

Som Snoen sier, vant dessverre de fornuftsfiendtlige filosofene fram i sunni-islam.

Mutazilittene, som dominerte under Abbasid-dynastiet i Bagdad i første halvdel av 800-tallet, særlig under kalif al-Mamun (813-833), fant et rom for fornuften i religionen. De var eksplisitt inspirert av gresk filosofi. Asharittene, med sin ledende tenker al-Ghazali (1058-1111), så derimot fornuften som islams fiende. Bare åpenbaringer kan redde menneskene, ikke fornuften. Mange historikere regner al-Ghazali som historiens nest viktigste muslim. Al-Ghazalis oppgjør med mutazilittene var eksplisitt et oppgjør med Platon og Aristoteles, og dermed med den vestlige sivilisasjons påvirkning på islam. I boken Den manglende logikk hos filosofene tar han et generaloppgjør nettopp med fornuften som en generell tilnærming til religion.

Denne type strømninger førte dessverre til forhold som ødeleggelsen av det store biblioteket i Cordoba i 1013 og at Ibn Rushs (Averroes) skrifter ble brent. Mens verken kristne eller muslimer skal ha skylden før at biblioteket i Aleksandria ble ødelagt, er det vanskelig å frikjenne muslimske grupper fra Cordoba-katastrofen.

Den manglende intellektuelle nysgjerrigheten innen islam gjenspeiles i forholdet til bøker. Biblioteket i Cordoba, som på sitt høydepunkt trolig hadde flere bøker enn de fantes i hele Vest-Europa, ble brent i 1013, etter at asharittene hadde kommet på offensiven. I de neste tusen år ble det oversatt like mange bøker til arabisk til sammen som Spania nå oversetter på ett eneste år. Da Taliban tok makten i Afghanistan, beordret de brenning av alle andre bøker enn Koranen.

Nå er nok bildet mer nyansert, i tillegg til at det ikke bør underslås som Snoen nevner at Reilly har en agenda som gjør at han nok ikke er like villig til å løfte fram positive trekk (selv om heller ikke de alltid ble så varige) f.eks. innenfor teknologi, slik jeg nevnte i går om Middelalderens roboter.

Men dette er ingen unnskyldning for å overse hans fremstillinger eller oppfatte ham som islamofob eller hva man måtte velge å bruke av stemplinger for å slippe å ta debatten.

Selv om det finnes debatter der jeg har større optimisme om objektive innlegg.