Hitle eller kristne?

Selv om det begynner å bli en stund mellom hver gang jeg ser noen hevde at Hitler var kristen, har dette vært mye debattert de seneste årene, spesielt i tråder som involverer antiteister/militante ateister/nyateister (stryk det som ikke passer).

Jeg skrev en del sider om saken i Svar på tiltale i fjor, med noen oppfølgere på Verdidebatt om at Hitler var ingen praktiserende katolikk. En som nok når et bredere publikum er J.P. Holding med en ganske lang og informert gjennomgang i Hitler's Christianity der han forbilledlig unnlater å hevde at Hitler var ateist eller prøver å skjule arisk tysk teologi knyttet til "Positiv Kristendom" (Positives Christentum).

Så er det alltid gjenværende spørsmål, selv om de kan bli tildels finurlige og smale, slik David Marshall stiller her, med Holdings svar.

Når problemstillingen av og til dukker opp, er mye av grunnen at ateister kan føle seg provosert, slik jeg skriver i Svar på tiltale:

En av de beste måtene å erte opp ateister, er å si at Hitler egentlig var ateist. Det hender dessverre at kristne påstår dette, og det er forståelig at ateister reagerer. Ikke bare fordi Hitler ikke var ateist, men fordi påstanden stempler alle ateister. Skal jeg sette meningsmotstandere i forlegenhet er det bare å trekke Hitler-kortet, selv om det vel så ofte slår tilbake på meg selv. Saken blir dermed ikke bedre når noen snur på flisa og hevder at han var kristen. Resultatet er debatter som tar mye tid og oppmerksomhet. Dermed har Richard Dawkins satt av fem sider på den i sin bok om Guds eksistens, inkludert pavens rolle under krigen. Når også jeg bruker plass er det ikke bare fordi slike påstander fungerer stemplende og får gemyttene i kok, men fordi de synliggjør holdninger og kildebruk. Det hører også med at det ofte tar mer plass å svare på påstander enn å fremme dem.

Selv om det er litt uklart hva Hitler stod for religiøst (ikke minst fordi han skifter retorikk over tid)

er det vanskelig å finne belegg for praktiserende katolisisme. Hans offentlige uttalelser som kan tas til inntekt for noe katolsk, virker mer instrumentelle enn inderlige. Ingen kilder nevner at han gikk til messe eller mottok sakramentene. Man ser ikke helt for seg Hitler i skriftestolen. Han kan sjelden tolkes som mer enn nasjonalistisk allmennreligiøs eller som politisk bruk av kristne fraser. Selv om det ikke finnes kilder til at Hitler meldte seg ut av Den katolske kirken, mistet han etter alt å dømme allerede før første verdenskrig det han måtte ha hatt av barnetro.

Leser man Hitler, er det tydelig at han så på seg selv som ”religiøs”, men at han foraktet organisert religion. Alt som smakte av noe jødisk ved Jesus må være senere tillegg av en korrupt kirke. Den historiske Jesus bare må ha vært jødehater. Kristen tro var for de uvitende massene, men måtte renses for jødiske elementer som nestekjærlighet og tilgivelse.

Mye handler likevel om ordbruk.

Når vi vurderer spørsmålet om Hitler var “kristen” berører vi også et annet viktig tema. Hva handler ord og begreper om? Å hevde at noen er kristen bare fordi de ikke har meldt seg ut av et kirkesamfunn, kan ha sin verdi som propaganda. Oppfattes personen som en helt, er det fristende å ta ham til inntekt for sin kirke. Er personen en skurk, kan man se sitt snitt til å sverte kirken. Men vi opptrer ikke seriøst i forhold til normal begrepsbruk.

Sier vi at Hitler var kristen, utarmer vi innholdet i ordet. Og vi snakker ikke om nøytrale uttrykk. Mens få ville oppfatte det som anklage mot sjakkspillere om noen hevdet at Hitler var medlem av en sjakklubb, blir påstander om Hitler som kristen fort sett som angrep på kristne. Når så Hitler ikke var i nærheten av det man med noen grad av mening kan kalle kristen tro, er det eneste man oppnår en retorisk effekt.

Sporten å sammenligne meningsmotstandere med Hitler kalles ofte for å hitle og tas ikke uten grunn som tegn på at man har tapt debatten.

Enten man hitler kristne eller kristner Hitler.