Underetasjenes tid

Så var det tid for andre del av mine kommentarer til stoffet om fri vilje i føljetongen om anmeldelsen i Fri Tanke av Svar på tiltale.

For ordens skyld bør vel understrekes at jeg er litt imponert og beæret over at noen har tatt seg bryet med å lese boken, selv om jeg altså (hvis noen skulle lure) ikke er enig i at alle tilbakemeldinger er så treffende.

Også når vi nå ser på dette med fri vilje har jeg vel ikke annet valg enn å gi noen korte og kontrollerte kommentarer (selv om jeg ikke har helt kontroll over antall paranteser), hvilket ikke betyr at det ikke kan bli langt, men at jeg altså ikke kan skrive boken om igjen. For (og det tviler vel ikke så mange på) her kunne mye vært sagt.

Noe som blir tydeligere dess mer jeg ser på anmeldelsene (så langt altså begge to) er at stoffet er uvant. Man har ikke god nok kjennskap til argumentene eller de tankemessige tradisjonene de står i. I stedet for å lese teksten noenlunde som den står, tolker man den ut fra eget bakhode. Man avfeier argumentene enten som overintellektuelle (tro må da handle om levd liv!) eller som åpenbart feil (tro må jo bygge på feilslutninger!).

Mener jeg nærmest per definisjon at prosjektet er feilslått er det ikke lett å gjengi argumentene riktig eller anstrenge seg for å se om jeg både har fått med meg teksten og har tolket den noenlunde riktig.

Leser man en tekst av noen man mener tilhører en gjeng som tenker dårlig og synes at den sier at 2 + 2 = 5, vurderer man sjelden om det faktisk er det som blir sagt. Eller om det er forfatterens selv som sier dette. I stedet slår man til og røper at svaret er 4 og forfatteren altså på jordet. QED.

Vi aner noe av dette når  Even Gran i anmeldelsen sier følgende som det hevdes betyr at jeg mener fri vilje må være fristilt fra det fysiske, altså at en dualisme er eneste mulighet.

På side 37 spør han for eksempel hvordan vi skal unngå å konkludere med at viljen og tanken er styrt av krefter utenfor vår kontroll, hvis naturalismen er sann.

Samtidig (og som nevnt i forrige innlegg om temaet) har Even et poeng. Jeg kunne vært nøyere med å presisere at det ikke er jeg som hevder at det er umulig å forene fri vilje med rent fysiske prosesser (her er jeg altså usikker).

I stedet er dette nye (og tydeligvis en del gamle) ateisters selvforståelse ut fra deres eget grunnsyn.

Det er Sam Harris som hevder dette, det er Richard Dawkins, det er Morten Horn, Alex Rosenberg og andre; jeg siterer dem til og med på det. Deres forståelse er at vi strengt tatt ikke kan bebreides for våre handlinger, siden vi ikke kunne noe for dem (alle våre tanker er egentlig bare "kjemiske reaksjoner på andre impulser vi strengt tatt ikke kan stå til ansvar for").

Så skriver imidlertid Even noe som det ikke er like enkelt å ta på min kappe.

På side 46 raljerer han over at Richard Dawkins later til å ha en moral (som i Davidsens verden tilhører «overetasjen») til tross for at han er naturalist. Og på side 58 slår han ganske enkelt fast at det ikke finnes rom for «ekte frihet» i et naturalistisk grunnsyn.

Bildet jeg bruker av over- og underetasjen i kapittel 2 handler ikke om Davidsens verden, men om Dawkins' verden som det synes som nye ateister generelt bebor. Altså en verden med et skarpt skille mellom
   

• OVERETASJEN – det subjektive og personlige og private – kulturelle forestillinger. Her finner vi alt som handler om fri vilje, moral (”bør-utsagn”), religion, mening, verdier og andre innbilninger og/eller konstruksjoner. Dette er fantasiens og illusjonenens område.

___________________________________________________________________

• UNDERETASJEN – det objektive, rasjonelle og offentlige – den egentlige virkeligheten. Her finner vi  alt som har å gjøre med vitenskap, empiriske studier og fakta. Dette er kunnskapens og sannhetens område.  

Mitt poeng som bør være tydelig er at Dawkins og andre på den ene siden anklager (for noen til dels med rette) kristne og andre for å leve i en splittet virkelighet mellom religion og vitenskap (NOMA - No Overlapping Magisteria). Mens de altså selv lever i en vel så stor spenning mellom disse etasjene, mellom det de ser som vitenskapens virkelighet (den som gir reelle forklaringer) og hverdagens (der vi lever etter ulike typer idealer og illusjoner) som ikke kan være sanne, men som de på en eller annen måte holder seg til likevel.

Selv om han mener at hans eget grunnsyn ikke tillater fri vilje og at verdier ikke er noe mer enn (bort)forklarbare følelser (med et rent materielt opphav), opptrer Dawkins som om han har fri vilje og at moral og verdier er noe dypere/høyere enn pragmatikk.

Han forteller at det er vondt og vanskelig å leve som om dette bare er innbilning (”Dette er en selvmotsigelse man på sett og vis må leve med, ellers blir livet uutholdelig”).

Det er med andre ord ikke så mye Davidsen som Dawkins som fordel kunne ha reflektert litt mer.

Så spørres det videre i anmeldelsen:

Er det egentlig meningsfylt å operere med et skille mellom oss selv og hjernene våre? Gir det mening å si at hjernen vår er «utenfor vår kontroll»? Hvem og hvor er isåfall vi? Ja, vi har ønsker og ideer, men gir det mening å etterspørre en fri kontroll over disse ønskene? Gir det mening å ønske noe annet enn det vi ønsker? Jeg har for eksempel ikke frihet til å mene at nazismen er en utmerket ideologi, for det mener jeg rett og slett ikke. Er dette en frihet jeg ønsker meg? 

Tja, det er ikke godt å si hvor meningsfullt det er å skille mellom jeg og hjernen. Men det er mer meningsfullt å spørre om jeg kan ha bevisst medbestemmelsesrett over mine meninger. Selvsagt kan jeg ikke ønske noe jeg ikke ønsker eller velge å føle noe annet enn hva jeg føler. Men ved å tenke over hva jeg ønsker og føler kan jeg bevisst bearbeide mine ønsker og følelser og muligens endre dem.

På samme måte har ikke en anmelder frihet til å mene at min bok sier det ene eller det andre, hvis den ikke rent faktisk sier dette. Selv om man altså mer eller mindre frivillig kan feillese den.

Fri vilje handler ikke om at jeg kan velge hva jeg føler, men om at jeg kan velge hva jeg tenker om og gjør med mine følelser. Fri vilje handler ikke om at jeg kan velge å mene - på tross av min fornuft og mine følelser - at nazismen er en utmerket ideologi, men at jeg kan velge å reflektere over hvorfor jeg føler og mener det jeg gjør om nazismen eller sekulærhumanismen eller kristen gudstro.

Og eventuelt endre standpunkt, basert på argumentasjon - ikke ut fra hva jeg "vil".

I siste utgave av Fri tanke (nr. 4-2012), sier hjerneforsker Johan Storm at en slik måte å tenke på åpner for en uendelig regresjon i jakt på den endelige «viljen bak viljen». Han mener det er mye ryddigere å slå seg til ro med at vi har en vilje og at den er vår, hva nå enn årsaken bak den måtte være. Jakten på en slags metafysisk «ekte fri vilje» blir derfor meningsløs. Dette er også den kjente ateistiske filosofen Daniel Dennetts posisjon, og er den beste løsningen jeg så langt har sett på dette.

Her er det tydelig at noen oppfatter dette med fri vilje annerledes enn om jeg selv kan gjøre mine valg.

Vanlige definisjoner av fri vilje handler ikke om en ubestemmelig og ukjent rekke av årsaker på jakt etter "viljen bak viljen", men om at det er jeg som kan være første årsak til mine valg.

Det er tvert i mot først når jeg ikke har fri vilje, altså ikke kan være første årsak til mine valg, at det blir en uendelig regresjon, tilbake til Big Bang eller noe slik, om man skulle ha regnekapasitet til å finne ut av det. Enten er det jeg som velger personlig og bevisst, ut fra refleksjon og argumenter, lyst eller logikk, eller så er det noe upersonlig og forutgående som styrer alle mine valg, samt mine lyster og innbilninger om logikk.

Neste avsnitt styrker ikke inntrykket av god lesning:

Davidsen argumenterer for øvrig på samme måte selv når han på side 155 slår fast at vi mennesker godt kan ha fri vilje selv om fremtiden skulle være 100% determinert, ikke av fysikken denne gangen, men av Gud. Vi kan nemlig ikke ha oversikt over denne fastlagte fremtiden, skriver Davidsen. «Hva noen vet, utgjør ingen forskjell for mine valg så lenge jeg ikke er kjent med hva noen vet» får vi vite. Nei, nettopp. Her tror jeg Davidsen, Dawkins og Dennett er mer på linje enn noen av dem vil innrømme.

Jeg lurer veldig på hva som skal til for å formidle noe på en forståelig måte når jeg oppfattes slik. For jeg argumenterer altså ikke for dette. Hele poenget i dette delkapitlet er å si at fremtiden ikke er determinert av Gud, selv om Gud skulle kjenne fremtiden.

For å formidle poenget bruker jeg en lignelse om en tidsmaskin. En tidsreisende som observerer fremtiden og reiser tilbake til fortiden kan kjenne fremtiden uten å styre fremtiden. Selvsagt, om den tidsreisende forteller hva han vet, kan han påvirke (og dermed muligens "styre") fremtiden, men i lignelsen holder den tidsreisende klokelig stille.

De som tviler på at jeg sier dette, kan altså her som ellers selv lese teksten.

Det fortsetter med en ny feillesning.

Så må jeg legge til at det blir feil av Davidsen å legge til grunn at med en gang en naturalist begynner å snakke om moral eller følelser, så sier han eller hun imot seg selv fordi man da må ta Gud, eller «overetasjen», med i regnestykket. Flere steder gjør han et retorisk poeng ut av dette. Men det er jo nettopp dette vi er uenig om. En naturalist vil mene at moral og følelser faktisk har et rent materielt opphav. Det er greit at Davidsen er uenig i dette, men han kan ikke legge til grunn at hans versjon er den riktige og så dømme naturalisten etter dette.

Igjen, dette er dessverre misforstått. Jeg forstår ikke hvordan det er mulig å lese meg på den måten. Hele poenget - som også nevnt over - er at Gud ikke befinner seg i overetasjen, for da eksisterer ikke Gud.

Selvsagt vil en naturalist mene at moral og følelser har et rent materielt opphav.

Har noen det grunnsynet at alt er styrt av fysiske prosesser kan man nettopp derfor ikke samtidig si at moralske følelser eller verdistandpunkter handler om en reell moral (f.eks. at rasisme er absolutt galt, og ikke bare et etisk standpunkt som kunne vært annerledes, gitt en annen kulturhistorie eller andre fysiske prosesser) eller reelle verdier (f.eks. at alle mennesker har like stor og iboende verdi, og ikke kun er gitt dette gjennom et lovverk i et tilfeldig år eller ved hevd eller lignende).

Etter dette er det befriende med et klart spørsmål:

Hvilken empirisk støtte finnes det egentlig for å tro at vår vilje og tankekraft eksisterer uavhengig av vår fysiske hjerne, som Davidsen og andre religiøse nærmest bruker som en selvinnlysende sannhet for å sette naturalister i forlegenhet?

Vel, for det første mener jeg altså ikke at dette eksisterer "uavhengig av" vår fysiske hjerne. Enten vi nå holder oss til en dualisme eller ei, vil vår vilje og tankekraft måtte spille på vår fysiske hjerne (og noe annet har det vel ikke vært så mange tenkere som har hevdet).

Dette er på linje med et piano. Vi kan ikke si at det ikke kan være en pianist bare fordi vi hører pianoet spiller falskt eller det manger noen tangenter slik at musikkstykket endres når pianoet endres. Det er kort sagt ikke noe argument mot at vilje og bevissthet ikke er noe rent fysisk, at "personligheten, viljen og bevisstheten... endres når hjernen endres".

Forøvrig hadde det greit å droppe uttrykk som "Davidsen og andre religiøse".  For målgruppen artikkelen er skrevet for fungerer dette som en avsporende stempling siden den (og det har jeg mye empiri på) oppfatter "religiøse" som emosjonelle og dogmatiske, i motsetning til bildet man har av seg selv som ateist.

For det andre har en rekke ateister og andre levert svært så rasjonelle argumenter for at eksistensen av en liberteriansk fri vilje er et åpent vitenskapelig spørsmål, som Mark Balaguer i hans bok fra i år, Free Will as an Open Scientific Problem. Det er rett og slett ikke avklart hva man kan si ut fra empirisk støtte.

Selv står jeg i tradisjonen som mener at dette må vurderes ut fra en rekke rasjonelle overveielser (som selvsagt involverer vitenskapelig kunnskap), blant annet knyttet til alle paradoksene og umulighetene som fremkommer hvis vi hevder at vi lever i en hundre prosent deterministisk verden.

Dette er ikke kun prinsipielle eller teoretiske betraktninger. I praksis er det vanskelig å bygge livet på et deterministisk syn, enten vi tenker hverdag eller vitenskap.

Kan jeg virkelig leve som om jeg ikke er en signifikant person, en aktør som det gjør en forskjell om er til eller ikke? Kan jeg virkelig leve som om alt jeg tenker, gjør og sier er hundre prosent bestemt før jeg ble født og der jeg ikke kan påvirke noen av mine tanker en nanometer? Hvordan kan jeg vite at konklusjonene på mine (også vitenskapelige) argumenter er riktige, hvis de er hundre prosent styrt av ubevisste og urokkelige bioprosesser?

For det tredje er poenget for en teist ikke å sette naturalister i forlegenhet, men å vise at den type tenkning som Harris og andre forkynner, er høyst problematisk og umulig å bruke som argument mot gudtro. De som løfter dette fram er ikke meg (eller disse andre berømte "religiøse"), men Harris, Rosenberg osv. - boken forsøker å gi som navnet sier Svar på tiltale.

For det fjerde er det slik at hvis vi har fri vilje - selv om den skulle ha en fysisk forklaring (f.eks. ved at bevisstheten er noe som oppstår gitt riktige fysiske betingelser og har en aktiv rolle slik at jeg kan påvirke fysiske forhold i hjernen på kvantenivå eller noe slik) - er det nesten for godt til å være sant at vi lever i en verden der noe slik i det hele tatt er mulig. Hvis hele historien om alt som finnes er rent fysisk.

Det kan da argumenteres for at dette øker koherensen i et teistisk syn. Eller, for å si det på norsk, får en gudstro til å henge enda bedre på greip.